Det du ikkje får seie i dikt / liknar det du ikkje kan seie til legen», heter det et sted i «Eit større regn», Kaisa Aglens tredje diktsamling. Utsagnet kan virke pussig for en som meg, som har generøst armslag, også i litteraturen, og sjelden har reflektert over kroppslig skam. Men skal man åpne seg opp om en kronisk lidelse, blir visse aspekter så private at de nærmest naturlig unnslipper både kunsten og den pragmatiske samtalen. Dette er et premiss i Aglens bok, som også har tydelige stikk til diagnostiseringssamfunnet og en avhumaniserende medisinsjargong. Den byr ikke på usjenerte detaljer, men gir komplekse, vare skisseringer av det å leve med en fysisk hemning som preger hele ens verden, ens relasjoner og ens minneapparat.
Kaisa Aglen skriver sterk poesi, selv om billedklarheten iblant grumses til i ambisjonene.
Mellom skam og natur
