Essay

Landsloven som relikvie

Landslovsjubileet samler landet i en nasjonsbyggende fortelling. Den blir fortalt uten ambivalens.

Jubilant: Det opprinnelige manuskriptet til Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Gorm K. Gaare/NasjonalbiblioteketJubilant: Det opprinnelige manuskriptet til Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Gorm K. Gaare/Nasjonalbiblioteket

På slutten av 1800-tallet hadde svært mange nordmenn – både bønder og borgere – tre bøker i hyllene sine, skriver nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde i forord til jubileets praktutgave av Magnus Lagabøtes landslov: Det var Bibelen, Snorres kongesagaer og Asbjørnsen og Moes eventyr. Men hva med Landsloven? Da nasjonen Norge sto på nippet til å vinne full selvstendighet ved løsrivelsen fra Sverige, burde også den, ifølge forordet, ha stått i menigmanns bibliotek. Bare slik ville 1800-tallets nordmenn ha fått en adekvat forståelse av det landet som da var i ferd med å bli selvstendig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Intervju

Ia Genberg ville aldri finne på å skrive en politisk bok. Men hun kan ikke utelukke at en og annen mening pipler ut.

Kommentar

La oss legge framtidas samfunn på tegne­bor­det.

Nordisk råd

Scene­sam­talar om litteratur tek stadig meir plass, men kan gjerne utvikle seg i nye retningar.