I sommer småløp jeg og en venninne opp til en lokal liten fjelltopp, såpass lav at den så vidt ruver over tregrensa. Det var en klam dag, lummert og stille i lufta. Fluene surret rundt varden. Vi tok et par minutter der oppe, drakk litt vann, kjente på svetten som rant nedover ryggen og så på øylandskapet rundt Kristiansund og Averøy som strekker seg ut i det blå intet. Havet var stille den dagen. Glatt og rolig som kjølig skimrende silke. Det var ved inngangen til sommerferien, og ganske passende hadde biografien «The Swimmer. The Wild Life of Roger Deakin» av Patrick Barkham endelig ankommet.

Roger Deakin var en britisk forfatter og et friluftsmenneske. Han publiserte bare én bok i sin levetid, «Waterlog» (1999), som kort fortalt omhandler svømming: Deakin reiser gjennom Storbritannia for å svømme i alt fra små elver i Hampshire til mer utsatt sjø; som Keltersjøen utenfor Scilly Isles og Jura på Hebridene. Ideen til reisen dukket opp da han svømte i en slags vanngrav på eiendommen sin i Suffolk; en fordypning i bakken som etter all sannsynlighet ble gravd ut i elisabethansk tid. For Deakin er det å svømme i det fri en måte å undergrave institusjonaliseringen av naturlige omgivelser på, med stadig flere skilt og mer privatisering. Det er en slags villskap i det å svømme, fjernt fra juridiske fortolkninger. Hans svømmereise skulle gi ham nye perspektiver på den ellers så landbundne menneskeheten. «Waterlog» var egentlig en del av et mye større prosjekt, men i begynnelsen av 2006 fikk Deakin påvist hjernesvulst og døde samme år. To bøker ble utgitt etter hans død, «Wildwood, a Journey Through Trees» og «Notes From Walnut Tree Farm».

Barkham, som kun har skrevet et åtte siders langt forord til biografien, har gjort en storstilt jobb i å organisere alle dagboksnotatene og intervjuet mennesker som stod Deakin nær i ulike faser av hans liv. Det har resultert i en biografi som tegner opp et nyansert bilde av et menneske som ofte var i utakt med sine medmenneskelige omgivelser, og som på samme tid viser at livet ikke var så friksjonsløst som Deakin selv fremstiller det i sine bøker. Han var en mann så blendet av vann, av trær og økosystemene som levde i og rundt huset hans at alle andre forhold bleknet i sammenligning.

Der Deakin virker mest tilfreds er i vann eller i skogen. Derfor er det ingen overraskelse at han tar et rolig oppgjør med allemannsretten i «Waterlog». Han var politisk engasjert i forholdet mellom mennesket og natur, og stilte seg kritisk til ethvert institusjonelt eierskap som innskrenket folks rett til å bevege seg fritt i naturen, samt vårt konstante behov for å kontrollere naturen etter vår egen fortolkning av hva naturen skal og bør være. For eksempel skriver han om møtet med to menn som jobbet som elvevoktere for en nærliggende privatskole for gutter, da han badet i en elv i Hampshire. Vannet var til for at elevene ved skolen skulle kunne fiske ørret i fred om de ønsket det, påpekte elvevokterne. Den var ikke der for hvermannsens behov til å bade slik det måtte passe dem. «It was definitely not for swimming in by hoi polloi », slik Deakin selv beskriver det. Alle burde ha rett til å svømme i elevene slik man har rett til å gå i fjellet, mener Deakin. Det ble oppfattet som hårreisende av elvevokterne. Selvfølgelig var ikke elven for alle. Den var kun for en spesielt utvalgt privilegert gruppe.

Hvem tilhører egentlig elva og bestanddelene den består i? Hvem har rett til å bade; hvem har rett til å fiske og hva skal dette koste et enkeltindivid, et selskap eller en bestand? Ser man på statistikk fra SSB over andel tilgjengelig strandsone mellom 2005 og 2023 i Norge, viser den en tydelig trend. Andelen strandsone som er påvirket av bygninger, jernbane, vei eller dyrket mark øker – andelen potensielt tilgjengelig strandsone synker. I pressen denne sommeren har vi kunnet lese om en allemannsrett som i stadig større grad innskrenkes; fordi privatpersoner setter opp skilt eller gjerder i strandsonen for å unngå at fremmede skal gå forbi eller bade på deres tomt. På Sørlandet frykter mange at kommunen selv skal sprenge bort strandsonen til fordel for vindmøller. Rundt Mjøsa bygges det boliger i hundremetersbeltet.

Vi tar eierskap over naturen som om den er et objekt i bestemt form, sementert, uforanderlig til vi bestemmer oss for å gjøre noe med den. Så vi røsker den opp, sprenger ut berget, demmer opp, planerer, bygger og gjerder inn, slik at vi blant annet skal slippe slitet med å håndtere andre mennesker. I eksempelet fra Hampshire er det barn av de pengesterke som har bruksretten på omgivelsene. Man vokter sitt privilegium med omhu. Slik eksisterer naturen innenfor et hierarkisk system, der tilgangen til strandsonen inngår som en selvfølgelig del. Det samme gjelder hytter og hyttefelt. De med dypest lommer har ikke bare råd til å kjøpe eiendom i nærheten av verdifull natur, de har også penger til å holde andre mennesker utenfor på samme tid. Dette er vel fortrinnets grunnprinsipp: til glede for få, og i dette tilfellet, på bekostning av allemannsretten og naturen.

Noen mennesker utfordrer eierskapet mer enn andre. De hiver seg inn som småstein i maskineriet, grusen som gjør knivbladene mindre skarpe, mindre effektive. Deakin var en slik type grus, dog av den elegante sorten. Det spørsmålet som oftest stilles av Deakin i Waterlog er hvem som eier og hvem som skal ha tilgang til naturen, og hvorfor. Fra et eierskapsperspektiv blir naturen til areal, men det er en byråkratisk avledning tatt i bruk for å tåkelegge handlingen som blir begått: å gjøre naturen utilgjengelig for allmennheten til fordel for egne, private behov.

«Det er en slags villskap i det å svømme.»

For en som har lest Deakins bøker tidligere vil deler av biografien være kjent stoff. Men mye er også nytt; «The Swimmer» inneholder en del dagboknotater som til nå ikke har vært tilgjengelig. Det fremkommer blant annet at Deakin levde et turbulent liv på flere fronter; han sto i spennet mellom en lang rekke kjærlighetsforhold og kjærligheten til eiendommen sin i Sussex, Walnut Tree Farm. Etter all sannsynlighet var det den som var hans aller største kjærlighet i livet. Han måtte også finne en balanse mellom ideelt arbeid i organisasjoner som Greenpeace og tiden han selv ville disponere til å være i skogen eller svømme, til å leve så sømløst med den som mulig, og til den mer rigide delen av livet; lønnsarbeid og samarbeid med andre. I et dagboksnotat fra slutten av 1970-tallet avslører Deakin at det var flere ting han ville gjøre i livet – han ville bygge et hus, undervise i engelsk ved en videregående skole og gjøre noe praktisk, og han ville kjempe naturens kamp i møte med degradering, forurensning og angrep: «We know it is the story of our times but somehow refuse to address it». Han gjennomførte alt.

Miljøbevegelsen stod sterkt allerede på 1970-tallet. Her i Norge ga Erik Dammann ut «Fremtiden i våre hender» så tidlig som 1972. Deakins tekster er på ingen måte like politiske som Dammanns bok, men på sin egen måte konkretiserer han problemer ved enkle beskrivelser og dialog. Han skriver om naturen som om han er en del av den, og gjør det ved å ta i bruk rikt og kunnskapsrikt språk, sterkt preget av en intens evne til observasjon og til å leve seg inn i samspillet som omringer ham. Kanskje det er fordi han så hensynsløst har tilbragt mye tid i skogen fra veldig ung alder, eller at han simpelthen er en bedre observatører enn mange andre. Han gir naturen tid. Med det har han dannet et deskriptivt og litterært språk for erfaringene, omtrent som i en Wodehouse-aktig fiksjon.

Det er lett å glemme at det er sakprosa man leser. Ethvert menneske eller dyr vil kunne beskrives med komikk, men basert på trekk de ikke selv vil oppfatte som komiske, og få mestrer dette som Deakin. For eksempel når han skriver om iglen han ser i vannet ved siden av seg under et bad, som vrir og vender på sin svarte strømpe av en kropp. Den minner om formen nylonstrømpene får når kvinner strekker og tøyer i dem for å bedømme kvalitet.

Etter den litt klamme turen opp til fjelltoppen, kjørte venninnen min og jeg ned til ei vik hvor vannet er speilblankt og innbydende. Sandbunnen bukter seg under vannflaten i små bølgete formasjoner. Ikke så mye som en plastkork å se. Vi ser over til Averøya. Fra denne vika er vi heldigvis spart synet av oppdrettsanlegg og merder. Vi vrenger av oss svette treningsklær og tar på badedrakt. Det er fjære, så vi går utover og legger oss flatt ned i det iskalde vannet, tar noen tak i en u-formasjon. Vannet er for kaldt til å kunne svømmer utover. Vi er så svette og varme at det føles som om fukten bare damper av. To jenter i tenårene hopper hylende i vannet fra brygga like ved. En mann tusler forbi med hunden sin. Den leker seg likeglad i vannkanten. Vi legger oss i solsteiken på berget og tørker oss, før vi kler på oss og tar turen gjennom krattet og skogen, ikke et gjerde å se, ikke et skilt i siktet. Ingen som hindrer oss i å svømme. Det var noen minutter med uforbeholden frihet i vannet den ettermiddagen. Jeg forstår godt at Deakin oppsøkte den følelsen på nytt og på nytt.