Min siste bok «Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet» (2022), var et manifest, et oppgjør med klasseforakten i den danske kulturmiddelklassen. Man skulle tro at klassedebattens verste og mest naturlige motstandere er de nyliberale og de konservative, som kjemper for henholdsvis skattelettelser, lukrative bonuser i næringslivstoppen, rikmannsgettoer, sosial dumping og lavere arveavgifter – og direktøren for den borgerlig-liberale tenketanken Cepos har da også bedt meg om å tie stille med min kritikk (Weekendavisen), og Berlingske har kalt min siste utgivelse for «traurig lesning», og gitt to stjerner. Sentrum-høyre, i form av Socialdemokratiet, viste seg å være like lite solidariske: Partiet sa nei til å omfordele landets videregåendeelever basert på foreldrenes inntekt og gjennomførte kutt i både arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Men den mest overraskende mottakelsen (særlig hvis man har levd på månen og ikke har fulgt med på samfunnsutviklingen de siste tiårene) var hvordan den typiske Enhedsliste-velgeren, altså ytre venstre, også virker motvillig, noen ganger direkte fiendtlig innstilt, til de innsiktene og problemstillingene som den fornyede klassedebatten tvinger oss til å forholde oss til. La meg forsøke å utdype!
Hvorfor er det alltid de selvgode og høyt utdannede som skal belære arbeiderklassen om hvilke problemer som er viktige?
Klassedebattens portvoktere
