Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus», skriver Paulus i Brevet til galaterne. Selv presenterte han seg som «Kristi Jesu slave» (oversatt med «tjener» i norske bibler). Dette var kristen lære: Alle mennesker var slaver etter syndefallet, men alle var også like i kirken og i håpet om frelse. Hvordan kunne likevel slaveriet som institusjon forsvares og bevares? Hvordan kunne antikke ideer om at noen mennesker naturlig var slaver, videreføres i den kristne seinantikken og gjennom så godt som hele den bysantinske historien?
Bibelens slavemetaforer førte ikke til noen solidaritet med de virkelige slavene.
Like i kirken?
