I høst snek jeg meg inn på Unge Høyres 100-årsfeiring. Det var ikke min idé. Jeg møtte en venn jeg sikkert ikke hadde sett på sju år i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Det gikk en time før kelneren ba oss om å forflytte oss til den masete popmusikk-baren vis-à-vis. Jeg lå sammensunket i en lenestol og ville forbli der, før nevnte venn inspiserte en liten tv-skjerm med aftensprogrammet. Så halte han meg opp trappa. Vi hørte stemmer. Stemmen til Michael Bublé.
Slipper jeg ikke inn i år, er alt håp ute.
Et snev av rokokko
