Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Da Tate Modern annonserte en stor utstilling viet 

 var det få som tvilte på at den ville bli populær. Den meksikanske kunstneren er blant verdens mest gjenkjennelige ikoner, med sitt karakteristiske monobryn som pryder alt fra hjem og totebags til mobildeksler.

Men selv Tate var ikke forberedt på omfanget av etterspørselen. Museet opplyser at mer enn 41.000 billetter allerede er solgt til «Frida: The Making of an Icon», som åpner 25. juni. Det gjør den til den mest forhåndssolgte utstillingen i Tates historie.

«Vi er ganske overveldet», sier Catherine Wood, direktør ved Tate Modern, til The Guardian.

Interessen for Kahlo er ikke et isolert fenomen. Mens British Museum forbereder ankomsten av Bayeux-teppet, og andre museer planlegger storsatsinger viet kunstnere som Hockney, Renoir og Monet, virker det som om Storbritannia kan vente en bølge av svært populære «blockbuster»-utstillinger.

Ifølge museene selv handler appellen om mer enn selve kunsten. I en tid dominert av strømming, sosiale medier og digital reproduksjon ønsker publikum i økende grad å se originalverkene med det blotte øye. 

Kahlo-ustilling knuser alle billettrekorder

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Dattera mi og jeg har delt dette bandet siden hun var tolv år. Jeg tipper jeg har sett dem nærmere ti ganger, sist for et par uker siden under Dei Nynorske Festspela.

Forfatteren har ingen problemer med å peke ut sin favoritt når Klassekampen skal kåre de 25 beste norskspråklige sangene fra dette århundret. Valget faller på «Slutte og byne» av Valkyrien Allstars.

Renberg mener at Oslo-bandet egenhendig har revitalisert norsk populærmusikk. Siden «Farvel slekt og venner» i 2014 har Valkyrien Allstars dyrket et uttrykk der folkemusikk møter pop, jazz og pønk, mens de lekne tekstene til dels er skrevet på «Ravi-norsk».

– Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne eller slutte når jeg skal forklare hva det bandet betyr og hva de har gjort. Det er så grisebra.

Sangteksten bygger på en grunnidé som er forbløffende enkel, mener Renberg: en oppramsing av alt angsten forteller deg dagen derpå. Fortelleren skal slutte røyke, slutte å være så ute, slutte å le – før hun legger til: «uansett hva du sier, har jeg slutta med det.»

– Så skifter låten midtveis, og hun forsikrer alle – også den forbanna kjæresten – om at hun «skal byne å ta det piano, byne å lage no bra no, byne å holde det ekte, Tony Soprano, holde det rent, holde det Lano».

Renberg sier at låta gjør forfatteren i ham glad.

Syvertsen får skikkelig fart på kjeften.

– Hun synger som om hun spiller fele

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

I forrige uke ble Fritt Ords Honnør 2026 tildelt Foreningen for Nav-skandalens ofre, og jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen.

I begrunnelsen heter det at prisen gis for arbeidet med å kreve åpenhet i en sak der myndighetene har begått en feil som har fått alvorlige konsekvenser for mange mennesker.

Samme formiddag røpte Marit Moum Aune, påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, at en av de første forestillingene i januar 2027 handler om nettopp Nav-skandalen.

– Det er opplagt at Nav-saken hører hjemme på scenen. På Nationaltheatret, nasjonens scene, skal vi prøve å løfte fram disse historiene, sier Aune.

Nav-skandalen handlet om at etaten i en årrekke tolket EØS-reglene feil og krevde tilbakebetaling av trygdeytelser fra personer som oppholdt seg i andre EØS-land. Dette førte til at flere ble feilaktig straffet og dømt for trygdesvindel, før feilen ble avdekket i 2019.

Nationaltheatrets forestilling har foreløpig ikke fått noen tittel. Det vi vet, er at regien er gitt til Nina Wester. Hun har fått to tidligere Hedda-priser for sitt dokumentariske teaterarbeid.

Nå samarbeider Wester med den Tromsø-baserte friteatergruppa Rimfrost i det som blir hennes tredje produksjon med kompaniet.

At Nationaltheatret går sammen med en nordnorsk frigruppe om å fortelle denne historien, mener Aune speiler hvordan skandalen rammet mennesker over hele landet.

Skulle vi iscenesatt livene til alle som kom i fengsel, måtte vi ha spilt i ukevis.

Den lille mann mot systemet

Fredag kunngjorde Nasjonalmuseet at de 22. juni åpner presentasjonen «Jumana Manna: Arbeider fra lager». For første gang siden åpningen vies et helt rom i samlingsutstillingen til én nålevende kunstner.

Presentasjonen vises i ett år og markerer starten på en ny satsing i rom 87. Framover skal rommet «jevnlig fornyes for å løfte fram aktuelle kunstnerskap og problemstillinger». Først ut er altså den palestinske kunstneren Jumana Manna.

– Jeg synes det er kjempebra, sier Ane Hjort Guttu, kunstner og professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

I fjor engasjerte Guttu seg i debatten om Nasjonalmuseets håndtering av krigen i Gaza.

Hun var en av flere som reagerte da Nasjonalmuseet stilte ut et israelsk sørgeteppe samtidig som krigen og okkupasjonen av Palestina pågikk. Konflikten kulminerte med en sit in-aksjon der aksjonistene satte seg ned i utstillingsrommet og holdt appell med kritikk av museets valg.

Guttu mener den nye satsingen må ses i lys av kritikken museet møtte den gang.

– Dette er en seier for oss som har engasjert oss i Nasjonalmuseet. Det er et museum som dette vi ønsker oss – et museum som lytter til feltet og gjør fornuftige endringer på ting som ikke har fungert, og som kan snu seg rundt relativt raskt.

Hun mener museet har framstått som rigid og tilbaketrukket overfor kunstfeltet, men ser tegn til endring.

Det er et museum som dette vi ønsker oss.

Stiller ut palestinsk kunstner

Emilie Johnson Godal

Christopher Olssøn

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

– Dette blir en form for kulturvasking. Derfor overrasker det meg at dette kommer fra Palestinakomiteens side. Jeg er overrasket over at de legitimerer det, sier Helena Natvig Safi, palestiner og aktivist.

Hun mener at Øyafestivalen fortsatt bør boikottes fullt og helt.

I fjor krevde Palestinakomiteen at Øya skulle avslutte samarbeidet med «aktører som støtter okkupasjon og folkerettsbrudd».

Nå er minstekravene innfridd, sa Palestinakomiteen til Klassekampen i går. Derfor går de ikke lenger inn for boikott.

Siden i fjor har Øya tatt offentlig avstand fra eierselskapet KKR og investeringer som bidrar til å opprettholde det Palestinakomiteen mener er folkerettsbrudd.

Festivalen har også lovet å innføre etiske retningslinjer, respektere BDS-bevegelsen og gå i dialog med artister og arrangører.

– Dette er ikke godt nok. Det er kjempebra at de imøtekommer krav, men vi kan ikke stoppe her, mener Helena Natvig Safi.

– Signalet som sendes, er i praksis: «Kom deg på Øya og kos deg, selv om pengene dine fortsatt bidrar til okkupasjon og folkemord. Det går fint, for de sier jo at de støtter oss.»

Vi mener det er enda viktigere med boikott av Øya i år.

– En form for kulturvasking

Endre Ugelstad Aas

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

– Å, herregud, for et påfunn. Hva er det man tenker på? Det høres fullstendig meningsløst ut, sier Christian Borch.

Den pensjonerte «Dagsrevyen»-programlederen reagerer på Utdanningsdirektoratets forslag om å redusere fremmedspråk til et valgfag i videregående skole.

Forslaget fremmes i forbindelse med regjeringens arbeid med en ny oppbygging av videregående skole.

Borch, som behersker både fransk og tysk og følger aktivt med i utenlandske medier, mener kutt i «sprogundervisningen» går på tvers av samfunnsutviklingen.

– I en stadig mer globalisert verden trenger vi muligheten til å kommunisere med landene rundt oss. Å redusere språkundervisningen er ikke veien å gå.

Norges forhold til Europa kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer, mener Christian Borch. At språkfag i større grad blir valgfag, mener han er uheldig.

Han påpeker at viktig «områdekunnskap» – geografi, historie og kulturkunnskap – vil bli skyllet ut med badevannet.

– Gjennom språkfagene lærer man ikke bare grammatikk. Man får også samfunnskunnskap, litteratur og innsikt i den kulturelle bakgrunnen. Den forståelsen er helt uvurderlig, og den får man ikke hvis man velger bort fagene.

– Herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Prinsesseeventyr følger et velkjent mønster. En ung kvinne blir oppdaget eller valgt ut, hun må gjennom prøvelser og vurderes, og går så fra en utsatt posisjon til høy status. Klassereisa innebærer at hun må «godkjennes» som en prinsesse av omgivelsene.

Når ekteskapet først er inngått, er det store dramaet over: Prinsen har funnet 

 Snipp, snapp, snute – og så lever de lykkelig i alle sine dager.

Virkeligheten har imidlertid den ulempen at den fortsetter etter bryllupet. Eventyret slutter idet hovedpersonen får sosial godkjenning; i virkeligheten er det ofte først da historien begynner.

 Mette-Marit er et jeg egentlig aldri har kunnet. Jeg er født for seint i forrige århundre til å ha sett det utspille seg i sanntid. For min generasjon har hun alltid vært kronprinsessa: superblond, striglet og tilsynelatende hjemmehørende i rolla. Alt som kom før, er redusert til en løs samling anekdoter og halvglemte avisoppslag om en sørlandsjente med «utsvevende bakgrunn».

Noe av det som har hjulpet meg å forstå historien om vår kommende dronning, er sosialantropolog Runar Døvings artikkel «I alle sine dager. Mette-Marits heltemodige hypergami», publisert i Tidsskrift for kulturforskning i 2006.

Den kom fem år etter kronprinsbryllupet og er et bidrag til det han selv kaller «Mette-Marit-forskningen». Det er i seg selv ironisk at kvinnen som ville studere sosialantropologi, skulle bli et kasus for faget.

I kjølvannet av det storslåtte bryllupet spør Døving: «og hva så videre?». For selv om overgangen fra «utsvevende jente fra provinsen» til prinsesse framsto som fullført da ringen kom på fingeren, spør han om transformasjonen egentlig var avsluttet – eller om den bare hadde fått en ny form.

 symboliserer Mette-Marit en klassereisende i et norsk, rojalistisk samfunn som liker å omtale seg selv som egalitært.

Hun var så heldig å lande i bunnen av den lengste stigen i stigespillet; hun klatret fra et housemiljø og helt opp til slottsbalkongen. Men hypergami – det vil si å gifte seg oppover – er ikke velansett i sosialdemokratiet: En kvinnelig variant av Askeladden vekker andre følelser.

Virkeligheten har den ulempen at den fortsetter etter bryllupet

Prinsesse på prøve

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Daglig kan man lese samlivsspalter i Aftenposten og få inntrykk av at parforholdet er et antropologisk eksperiment som har vart litt for lenge. Problemene virker uendelige og uløselige. Legger man til statistikker om fallende fødselstall og det faktum at menn og kvinner i økende grad bor i hver sin politiske kosekrok, kan man begynne å mistenke at dette samarbeidsprosjektet egentlig ble avsluttet i stillhet en gang rundt forrige århundre.

Det hjelper ikke at vi i praksis framstår som designet for å irritere hverandre: Vi spiser vidt forskjellig mat, krangler om dosetets posisjon og ønsker ulike filosofer på ex.phil.-pensum. Vi vandrer rundt i hver vår hodetelefonverden og hører på hver vår irriterende podkast. Vi snakker ikke engang det samme kjærlighetsspråket.

har skjønt, er at denne mann–kvinne-relasjonen er ett eneste stort 

at det ser ut som Danmark, Kina, Sveits og Canada skal spille verdenscup i fotball.

At vi overhodet var forelsket i utgangspunktet, er vanskelig å fatte. Men av og til later vi likevel som. Derfor har moderne mennesker oppfunnet konseptet parmiddager: for å sørge for at alle kan snakke med 

kjønn, under dekke av å være «sammen» og at menn og kvinner kan være «venner».

Et visst sett med regler gjelder: ingen krysspollinering, ingen sideblikking, ingen «snitching». Menn plasseres overfor menn, klare for rasjonelle samtaler om dypt relevante temaer – som hvor mange innbyggere som bor i de tjue største norske byene: Kongsberg, Sandefjord, Bergen, Lillestrøm, Halden, Karasjok …

 oppslukt av alle slags tall – i tillegg til sportsresultater, p-verdier, gressklippere og apper. De er intenst opptatt av Wikipedia. De har en egen snarvei til Wikipedia på mobilen. De gjør det naturligvis bra i quiz – og gir lagene morsomme ordspillnavn. «Quizling» … eller noe som kombinerer den svært sentrale mannlige interessen for andre verdenskrig og ordspill. Damene synes quiznavnet bare er dumt. Kan de ikke finne et nytt navn?

Mannen akkumulerer informasjon som et virus, men følelser ser ikke ut til å være en del av operativsystemet. Hans analytiske intelligens er skyhøy, men den emosjonelle er skremmende lav – nærmest nede på Harry Hole-nivå. Det underlige er hvor gjenkjennelig dette Nesbø-portrettet er. Harry Hole framstår mindre som en ekstremfigur og mer som en presis skildring av den norske mannen, sendt ut i verden som en advarsel under dekke av krim.

 mannen bunner i at han er som et barn. Dermed må hun – mot sin egen vilje – tre inn i rolla som 

. Den klassiske standardfrasen når ting har gått for langt, er: «Jeg er ikke 

di.» Og med det peker hun på at dette hele tida har vært grunnstrukturen i «kjærlighetsforholdet»: en 

–sønn-dynamikk, eller en dårlig etterlikning av en, fordi det er den eneste kvinnen mannen har litt respekt for.

mora di!» er kvinnens variant av Eyvind Hellstrøms klassiske utbrudd: «Jeg er 

kokken din!», kjent fra TV3-programmet «Hellstrøm rydder opp». «Kvinnen rydder opp» er husholdningens egen realityserie: Den strømmes hver ukedag klokka 16, idet kvinnen haster over dørstokken i sitt norske hjem og må oppdra mannebarnet.

Et kvinnefengsel i Cochabamba høres ærlig talt mer fristende ut

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

For oss som ikke følger reality-tv, har rettsreferatene fra saken mot Marius Borg Høiby vært vanskelige å komme gjennom. Ikke bare skal ekskjærester vitne, men også eksers eks – for å vurdere personlighet og moral hos de involverte.

Det nådde et topp-punkt da en ekskjæreste ble beskrevet som «det verste mennesket jeg har vært borti». For de fleste må tanken på å bli blottlagt på denne måten – foran et publikum som i praksis omfatter hele verden – være et sosialt mareritt.

Men ved siden av den massive mediale eksponeringen og de pop-psykologiske begrepene som stadig dukker opp – «lovebombing», «situationship» – er det én ting som virkelig minner oss om at denne rettssaken utspiller seg i det 21. århundre: Telefonen.

Den inntar nærmest en hovedrolle i saken.

som knekker, knuser og rapper til seg både sin egen og kjærestenes mobiltelefoner, er slående – som om telefonene var våpen han måtte rydde av veien, eller forlengelser av egen kropp og psyke. Handlingene kan forstås som et forsøk på å kanalisere sinne uten å skade andre mennesker – og sett fra dét perspektivet kan man nesten gi ham honnør, siden han retter frustrasjonen mot en gjenstand.

Men en mobiltelefon er mer enn et hvilket som helst fysisk objekt. Å ta ut sinne på telefonen er ikke det samme som å kaste en glassvase i veggen; det er mye mer personlig og betydningsfullt. Mobiltelefonen koster flere tusen kroner og rommer passord, e-poster, kontakter, bilder, notater, 

går det med mange telefoner, og det handler ikke bare om økonomisk verdi. Mobilen er vår tids portal til andre mennesker – og til minner, relasjoner og intim kommunikasjon. Når Høiby ødelegger en Iphone, brytes også denne kontakten med omverdenen.

Smarttelefonen har gjort det mulig å opprettholde globale forbindelser på et øyeblikk – noe som er blitt tydelig gjennom Epstein-saken. Vi er blitt «oversosiale», alltid tilgjengelige og konstant oppkoplet. Dette reiser et sentralt spørsmål: Har denne vedvarende tilkoplingen også forsterket følelsene våre – som sjalusien, kanskje den mest eksplosive av dem alle?

 sjalu, og som tidligere måtte gå lange omveier for å følge med på andres gjøren og laden, ligger nå hele overvåkingsapparatet i lomma. Gjennom sosiale medier kan man «stalke» hvem man vil og få innsikt i liv som tidligere var utilgjengelige.

Å ta ut sinne på en telefon er ikke det samme som å kaste en vase i veggen

Marius og mobilene

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Det var en gang at Emilie Blichfeldt skulle lage film. Prosjektet hadde et rekordstort budsjett på 60 millioner og var ambisiøst fra første pennestrøk: Kostymer, ball og slott. De fleste regissører prøver å kutte kostnader så mye som mulig, spesielt når de skal lage sin debutfilm, men Blichfeldt hadde andre planer. I løpet av fem år med manusskriving var det mange som tvilte på at filmen kunne finansieres.

– Jeg var klar på at dette var filmen jeg måtte lage. Hvis jeg ikke fikk lage den, var det ikke sikkert jeg ville lage film i det hele tatt. Film er for krevende til å gjøres halvhjertet. Jeg må tro på det jeg holder på med. 

Filmen utviklet seg til et pan-skandinavisk prosjekt, med hjelp fra både Sverige og Danmark. Innspillingen ble lagt til Polen. Med på laget fikk de den danske kostymedesigneren Manon Rasmussen, som har vært en nær samarbeidspartner for Lars von Trier siden 1980-tallet.

«Den stygge stesøsteren», som kan beskrives som en mørk vri på Brødrene Grimms eventyr Askepott, gikk sin seiersgang over norske kinoer, på internasjonale filmfestivaler som Sundance og Berlinalen, og ble solgt til en rekke land.

I januar ble det «urealiserbare» eventyret kronet med en Oscar-nominasjon for beste sminke og hår.

Interessen fra USA har vært betydelig, med telefoner og tilbud, ofte sjangerprosjekter fra større selskaper, og noen ganger tilbud fra skuespillere som vil møte Blichfeldt.

Horror-heltinnen

I høst satt jeg på bar og klaget litt til en venn, som er kunstner, om en sosial greie. «Ja», forklarte han, «men det er fordi du er autist – sånn som meg». Dét hadde han tydelig fått for seg. Jeg var i ferd med å komme med noen innvendinger, men problemet mitt var at jeg satt der med ørepropper for å dempe barstøyen. Sensitive sanser er jo et av flere symptomer på autisme, så du kan jo tenke deg at saken min var tapt på forhånd.

Først trodde jeg han bare tullet, men han var dønn seriøs. Jeg viste til forskning og artikler som tydet på at han nok ikke hadde autisme, men antakelig bare var sensitiv og litt rar. Dessuten hadde vi jo begge faktisk møtt mennesker som har diagnosen. «Men det er jo akkurat sånn jeg er!» svarte han og lo. Og hvem har egentlig rett til å definere det: Om det ikke er en behandler, så er det vel han selv?

som får meg til å tenke på forskjellen mellom hvordan diagnoser forstås i skolemedisinsk forstand, og hvordan de sirkulerer som referanser og 

på internett. I den digitale kulturen står ADHD for kreativitet med et snev av konsentrasjonsvansker, mens autisme forbindes med sensitivitet og introversjon. På datingapper florerer merkelappene som selvironiske hurtigkoder: «50 % ADHD, 50 % autisme».

På en måte er det en seier for nevrodiversitetsbevegelsen at diagnosene knapt lenger bærer stigma. Samtidig kan det ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose for å få rettigheter, øremerkede midler og hjelp i hverdagen.

 kulturelle forskyvningen med det sjarmerende datingprogrammet «Love on the Spectrum» eller med de sosialt fjerne nerdene i situasjonskomedien «The Big Bang Theory». De idealiserte ingeniørkongen Elon Musk, som lenge før han gjestet «Saturday Night Live» og offentlig erklærte at han hadde Aspergers, dukket opp i serien i en cameo. Han var fram til 2021 sammen med indie-artisten Grimes, som selv har tvitret at hun har AuDHD – autisme og ADHD – og omtalt fansen sin som «heite autistiske kvinner». Greta Thunberg har på sin side omtalt asperger-diagnosen som sin superkraft.

Kanskje ligger det et problem i at vi henter rollemodellene våre fra TV og sosiale medier. Det betyr ikke at disse personene ikke har autisme, men man sitter likevel igjen med et mindre representativt – kanskje litt forskjønnet – bilde av virkeligheten, av folk som åpenbart gjør det veldig bra i sin nisje. Men hva ville egentlig vært alternativet? Ingen modeller i det hele tatt?

 har jeg brukt mye av fritida mi på å lese psykologisk forskning. Jo dypere jeg har gravd på autisme-feltet, desto oftere er jeg blitt påminnet Sokrates-aforismen: «Alt jeg vet, er at jeg ingenting vet». For så uoversiktlig og ekstremt heterogen er diagnosen. For en mannsalder siden handlet autisme stort sett om «infantil autisme» – ofte barn uten språk, som trengte verge. Seinere kom asperger-diagnosen, som nå er fjernet. En fagperson jeg snakket med, var kritisk til denne sammenslåingen: «Det dummeste som har skjedd, er at asperger forsvant – og at jenter som glemmer å dusje, havnet i samme kategori som autister uten språk.»

Han fortalte også historien om ei litt annerledes jente med blått hår, som fikk autismediagnose og ble sendt på leir for dem med klassisk autisme. Historien viser hvor brutalt ulike forståelser og funksjonsnivåer kan kollidere, når selve diagnosebegrepet er så vidt. Det er også noe jeg har strevd med når jeg leser forskningsartikler: Hvem er det egentlig som undersøkes her?

 kjente teoriene om autisme er Cambridge-eksperten Simon Baron-Cohens «extreme male brain»-hypotese, kanskje mest kjent i Norge gjennom dokumentarserien «Hjernevask». Teorien plasserer mennesker på et spekter fra emosjonell (E) til systematiserende (S), der den autistiske hjernen antas å være spesielt systematisk og mindre preget av følelser. I tilknytning til dette finner vi begrepet alexitymi – vansker med å gjenkjenne og uttrykke egne følelser – noe som rammer nesten halvparten.

Det kan ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose

Da autisme ble trendy

Det er noe ved mysterier som alltid pirrer oss. Kanskje er det derfor krimsjangeren aldri dør ut: Vi vil nøste opp gåten, helst før Poirot. «Eyes Wide Shut» (1999) av Stanley Kubrick er et mysterium jeg aldri blir ferdig med. Filmen følger en drømmelogikk, der ting aldri går helt opp – og det er nettopp det som gjør den så fascinerende.

Som julefilm er den av den mer ubehagelige sorten: En lege snubler inn på en maskekledd sexfest hos overklassen og blir sugd inn i et nett av trusler, forsvinninger og mulige drap. Likevel er filmen, som av dialektisk nødvendighet, også underlig koselig. Tempoet er langsomt, med lange tagninger fra julefester og jazzbarer, familiehygge og nattlige vandringer gjennom et Manhattan som ennå ikke er striglet av kapitalismen. At klassikeren nå er restaurert fra originalnegativet og utgitt på Criterion Collection, føles som en høytid for oss som har sett filmen altfor mange ganger.

 omgitt av så mange konspirasjonsteorier. Det skyldes temaet – men også omstendighetene rundt produksjonen: To toppsjefer i Warner Bros. avsluttet kontraktene sine like før filmen ble lansert på kino i 1999, og Kubrick døde av hjerteinfarkt åtte dager etter at han leverte siste versjon. Familien har avvist mordryktene en rekke ganger. En annen teori er at røpende sluttscener ble kuttet mot Kubricks vilje. Men dette tror ikke jeg på. For alle som har sett filmen, minner slutten om en punchline.

Kubrick hanket inn datidas største stjernepar, Tom Cruise og Nicole Kidman, til å spille ut et ekteskapsdrama. At Cruise var verdens mest profilerte scientolog, føles ikke helt tilfeldig. De spiller Bill og Alice Harford, et vellykket Manhattan-par. Det vil si, han er lege med pasienter i overklassen; hun driver et kunstgalleri som har gått konkurs. På en overdådig julefest blir begge kurtisert, og hjemme – etter litt hasj – forteller Alice om en seksuell fantasi som får Bills selvbilde til å slå sprekker. Han går ut i natta for å klare tankene.

På filmplakaten kysser Tom Cruise og Nicole Kidman, mens hun ser rett mot seeren. Speilet som rammer inn bildet, antyder at filmen egentlig handler om 

. Hva er det vi, ifølge Kubrick, overser i våre egne liv?

 ser det, to parallelle plott. Det første er verbalt og lineært, lagt tett opp mot Arthur Schnitzlers «Drømmenovelle» fra 1926. Det andre plottet er visuelt og tidsuavhengig, bygget på gjentakelser av mønstre, farger og assosiasjoner. De visuelle tegnene kan stå i skarp kontrast til det karakterene faktisk sier og åpner for andre lesninger av filmen. Når jeg nå årlig benker meg i førjulstida for å se «Eyes Wide Shut», bruker jeg samme strategi som når jeg løser krimgåten i Donald: Jeg hører mindre på dialogen, mens jeg «skanner» kulissene. Hver eneste gang dukker det opp en ny, kryptisk detalj.

Det får meg til å tenke på noe Kubrick uttalte i et intervju: At noen fenomener vanskeligere lar seg forklare med ord enn gjennom synssansen, som han mente var mer intuitiv enn den språklige «tvangstrøya».

«The Shining» (1980) handler for eksempel på overflata om en gal mann som jager sin kone gjennom «Overlook Hotel», basert på romanen til Stephen King (som selv mislikte filmen fordi den avvek så mye fra boka). Men under plottets overflate peker assosiasjonene i interiør, kunst og antrekk om at filmen 

handler om det oversette folkemordet på den amerikanske urbefolkningen.

 på samme måte for et vell av tolkninger. Bare antallet dobbeltgjengere er i seg selv avslørende: Nesten alle kvinnene Bill møter, virker som varianter av både kona og dattera hans. Man begynner å lure på om karakterene egentlig er én og samme person – eller om de heller representerer en idé, som det feminine.

Mange tolker filmen som en skjult kritikk av trafficking i overklassen

Julekos på Manhattan

Det er kjent at humoren er subjektiv, og fordi den er så forskjellig, finnes det flere teorier om hvorfor vi ler. En er teorien som ble framsatt av Sigmund Freud i «Der Witz». Han beskriver latteren som en ventil – en måte for oppsamlet, nervøs energi å slippe ut på. Det henger sammen med teorien om tabuet, om det forbudte eller sanne som plutselig «penetreres» – derav klisjeen om at det bare er menn som er morsomme.

Dette tenkte jeg på en gang jeg satt i en kinosal og så fire damer, som alle kan beskrives som ganske så borgerlige, le seg i hjel av komedien «Bridesmaids» (2011). I filmens mest kjente scene får fem bruder akutt omgangssyke – kvalme, diaré, hele pakka – og forsøker desperat å bevare den hvite fasaden.

morsom. Det betyr ikke at jeg har bedre humor enn dem – kanskje er jeg bare mer vant til kroppens naturlige funksjoner, tenkte jeg. Jeg har jo jobbet på sykehjem. Men den teorien, om at erfaring gjør et tabu mindre morsomt, holder egentlig ikke vann. Medisinstudenter er for eksempel kjent for å ha «dårlig humor». På bilder fra det forrige århundret poserer de tøysete med skjeletter, og man kan høre gamle historier om en finger gjemt i pølsesuppa.

Selv genier kan ha «dårlig» humor. Mozart elsket for eksempel toalettvitser og fylte brev og småstykker med ordspill som kunne stått på en dassdør. Biografer pleier å forklare at det var typisk for tida og miljøet hans. Noen mener det til og med var politisk: I et arvebasert aristokrati som stengte folk ute fra makta, ble vulgariteten en motvekt til den pyntelige kulturen ovenfra.

 ganske «uptight», litt som Mozarts Wien? Jeg syntes som sagt ikke omgangssyken i «Bridesmaids» var så morsom, men jeg lo desto mer da en av de samme damene – hun var den gang læreren min – en dag fortalte forskrekket at hun hadde oppdaget en cannabisplante i rosebedet.

Nylig dro jeg på det som i vid forstand kan kalles en «stonerfilm». Paul Thomas Andersons «One Battle After Another» handler om den avdankede revolusjonære Bob, og for en film dette er! Kanskje er det ikke rart – produksjonen kostet totalt 3,3 milliarder norske kroner, PR-budsjett inkludert. Det kulturelle avtrykket er ditto stort, sett gjennom utenlandske avisers omtaler. Likevel overser de fleste kritikker noe: Filmen er hysterisk morsom. Ja, etter min helt subjektive oppfatning.

 veldig godt, og det skjer sjelden. Vanligvis ler jeg bare av mine egne vitser – et sikkert tegn på at man er psykopat. «Dette er min form for humor!» kunngjorde jeg stolt etter filmen, som om jeg hadde funnet en diagnose som forklarer alle sider ved meg selv – før jeg oppdaget at ingen egentlig bryr seg.

Filmen er lenge blitt omtalt som episk action, men forrige uke ble det kunngjort at den skal konkurrere i komediekategoriene under Golden Globe. En riktig avgjørelse, for «One Battle After Another» kunne nesten vært beskrevet som «Blues Brothers» regissert av Stanley Kubrick. Mer presist er det å kalle den en sort komedie.

 må romme tragedie – og det gjør denne filmen lett når den speiler den politiske virkeligheten i dagens USA. Den bygger på Thomas Pynchons «Vineland», en roman om hvordan USA mistet sine 1960-tallsidealer under Reagan-æraen, men handlingen er satt til vår tid. Vi følger flere ekstreme politiske grupperinger, blant dem en voldelig venstrebevegelse som minner om 70-tallets Weather Underground.

Vanligvis ler jeg bare av mine egne vitser – et sikkert tegn på at man er psykopat

Stoner mot tidsånden

Tom Henning Bratlie

Hjorth58 (1).jpg

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub. 

Er mennesket godt fra naturens side, men ødelagt av samfunnet? Eller er menneskenaturen grunnleggende egoistisk – bare holdt i tømmene av samfunnets normer og strukturer? Det er spørsmålene Bertolt Brecht stiller i skuespillet «Det gode mennesket fra Sezuan» (1942). Og det er moralske dilemmaer som dette som har engasjert Vigdis Hjorth i årevis, helt siden hun så teaterstykket for første gang som tolvåring.

– Onkelen min var skuespiller, han spilte en av gudene. Det gjorde et uutslettelig inntrykk, sier Hjorth.

I hennes nye roman «Det gode mennesket i Sandvika» forflyttes Brechts dilemma til Sandvika – fra Kina til Bærum, med alt det medfører av kontraster. Her er det ikke rismarker og guder, men en brun pub, dårlig privatøkonomi og folks forventninger som driver historien.

Vi møter Hjorth på Espresso House i Sandvika. Hun sitter i en sofa med utsikt til stillaser, kraner og et uavbrutt drønn fra byggearbeidene utenfor. At Claude Monet en gang reiste hit til Sandvika i ens ærend for å male landskap, føles fjernt – i dag drukner impresjonismen i betong.

Sandvika er vanligvis bare et stoppested for Hjorth – hun tar buss fra hjemmet sitt på Nesøya og tog til Oslo. Men i romanen setter en brun pub ved togstasjonen scenen for en fortelling om godhet og idealisme.

– Mange tenker på Bærum som homogent og rikt. Men det er komplisert å være fattig i et område hvor velstand er normen. Du skal liksom være fra Blærum – det sitter i navnet. Og hvis du ikke lever opp til det, blir det veldig synlig.

Romanen er en tydelig henvisning til Brecht, sier Hjorth. Vi lar Hjorth gi en kort innføring i stykket hun skriver seg opp mot:

– Guder kommer ned til jorda – det står dårlig til. Menneskene er fæle mot hverandre. Bare én gir dem husrom: Den prostituerte Shen Te. Som belønning får hun en tobakksbutikk.

På brun pub er det lav terskel, da kan du komme litt drita og utstelt.

Snillhetens skjøre kår

Mylena Kifle

I sommer kunngjorde talkshow-vert og komiker Stephen Colbert at han gir seg – eller mer presist: at han har fått beskjed om at programmet hans, «The Late Show», skal avvikles våren 2026. Etter ti år på lufta er det over. Tv-selskapet begrunnet beslutningen med økonomiske hensyn – noe som virket overraskende, ettersom Colberts show har noen av de beste seertallene i sin sjanger.

Enda mer oppsiktsvekkende var det da «Jimmy Kimmel Live!» brått ble tatt av skjermen 17. september. Først ble programmet fjernet av ABC – et av USAs største tv-nettverk – og Disney, før det så ble relansert på Disneys strømmetjeneste etter høylytte protester.

Avgjørelsen kom kort tid etter at Kimmel hadde kommet med kritiske uttalelser om Donald Trump, i kjølvannet av drapet på ytre høyre-profilen Charlie Kirk.

Under et besøk hos nettopp Stephen Colbert tirsdag kveld uttalte Kimmel at han trodde karrieren hans var over da han fikk beskjeden. Ironisk nok trakk Kimmels første episode etter pausen hele 6,26 millioner seere, noe som er det høyeste tallet for et ordinært program på over et tiår.

Men her er Kimmel et unntak. De fleste talkshows i USA sliter med fallende seertall, sviktende annonseinntekter og tøff konkurranse fra podkaster, Tiktok og strømmetjenester. Debatten om sjangerens framtid er i full gang.

– Det var interessant at Disney plutselig snudde. Jeg jobbet som avistegner på den tida og rakk akkurat å publisere en tegning av Trump med lirekasse og Mikke Mus i kjetting foran – og så var Kimmel tilbake igjen, sier Fredrik Skavlan, talkshow-vert og avistegner.

– Man lurer jo virkelig på hva som har foregått i toppetasjene der.

Skavlan, kjent for å ha ledet talkshowet «Først & sist» (1998–2007), som seinere ble videreført som den svensk-norske samproduksjonen «Skavlan» (2009–2021), følger utviklingen med både interesse – og et snev av skepsis:

Siste runde i sofaen

Det er noe eget med kunsten i den tyskspråklige delen av verden – det står alltid noe på spill. Det minner litt om russisk litteratur: Enda russerne lever i konstant krise og uten støtteordninger – selv i dag overlever de færreste som forfattere – blir bøkene deres stadig bedre. Det er lett å peke på det samme hos Munch og Strindberg: Jo verre de har det, jo sterkere kunst lager de.

Eller kanskje handler det om noe annet. Kanskje det er det eksistensielle alvoret – vissheten om at en borgerlig innlært lydighetsrefleks kan skyve deg over på den dårlige siden av den sylskarpe god/ond-aksen – som gir tysk kunst dens freidighet. Der franskmennene har romantikken og forførerens eleganse, har tyskerne desperasjonen.

 symboliserer denne freidigheten, er den østerrikske forfatteren og dramatikeren Elfriede Jelinek. Ingen annen forfatters romaner har krevd like mye av meg. De er 

. Hun er nærmest umulig å få tak på – med ordspill, vitser, abstraksjoner og ville innfall som nekter å underordne seg et tradisjonelt plott. Men i forfatterskapet hennes finnes noen av de høyeste alpetoppene – og de dypeste dalene – jeg vet om. Og det får meg til å le. Noe som slett ikke er lett.

Hun er 78 år nå. Selv om tyske nett-troll annethvert år varsler hennes død, og selv om publikumsappellen hennes er langt mindre enn mange andre nobelprisvinneres, har hun fått økt oppmerksomhet de siste årene. I fjor kom hennes magnum opus, zombieromanen «De dødes barn» (1995), endelig ut på engelsk – et oppgjør med fortrengningen av holocaust. I 2021 utga det sjarmerende forlaget Fitzcarraldo Editions en engelsk oversettelse av operetten «Rein GOLD».Her møter vi en Wagner-gud med sjelslivet til en stor, fallert finansmann under finanskrisa.

nesten samtlige tyskspråklige aviser premieren på «Burgtheater» – oppført nettopp ved Burgtheater i Wien. Det var ingen vanlig teaterpremiere. Teksten hadde da ligget i skuffen i førti år. Da stykket først ble vist i 1985, utløste det en stor skandale. Stykket handler om den populære skuespillerklanen Wessely-Hörbiger og deres lenge nedtonede bånd til nazismen.

Etter urframføringen ble Jelinek stemplet som landssviker. Hun trakk seg unna mediene og forbød i årevis oppsetninger i Østerrike. Men i år ombestemte hun seg – en beslutning som sier like mye om Østerrikes politiske selvbilde som dets kulturliv.

 radikalfeminist valgte hun tidlig en annen vei enn den «politisk korrekte». Hennes fremste våpen er sjokk og satire, og kunsten hennes går i strupen på klisjeer. Hun er ærlig om at hun ser enorme mengder med tv, ofte med notatblokka framme. Hun konsumerer talkshows, sport og reality. Bøkene hennes er gjennomsyret av snakket fra tv-verdenen, og kvinnen kommer sjelden godt ut av det: Kvinnen er og blir sitt eksteriør. Hun er på nedadgående kurs. Intellektet når ikke ned til mannens intellektuelle dybder eller opp til hans reine kunstneriske høyder; kvinner er stort sett prikk like, og den største forskjellen dem imellom er om de er brunette eller blondine – og om de har råd til sesongens kule «hekse-BH» eller ei.

 kan minne litt om den egentlig så u-franske forfatteren Michel Houellebecqs. Rantene hans blir litt for incel-sure. Jelineks sjokk virker derimot skjerpende. Hva er egentlig sant? Blir noe sant bare det gjentas nok ganger? Hva er folkeopinionen, hva serverer tabloidene – og hva sitter vi egentlig igjen med som levelig, personlig sannhet?

I hjemlandet er Jelinek først og fremst er kjent for dramatikken – som er skrevet 

det. I utlandet er det romanene som har slått an. Det var først på et deilig, velsmurt tysk tog – en helt annen verden enn de skranglete tsjekkiske lokalbussene – at jeg endelig kom meg gjennom Jelineks kanskje mest tilgjengelige og eneste virkelig plottdrevne roman, «Pianolærerinnen». Da hadde jeg lest i den litt her og litt der i godt over ett år. Boka har jeg behandlet som en flaske eksklusiv likør: én liten slurk av gangen. For det er fullt mulig å bli snydens av det språket her.

Etter urframføringen av ‘Burgtheater’ ble Jelinek stemplet som landssviker

Kaffefrekk

Noe av materialet og ideene hadde jeg allerede, men det henger også sammen med at jeg har bodd i San Francisco de siste fire årene, sier den danske forfatteren og antropologen Sofie Malmborg over Zoom.

Tidsforskjellen mellom Norge og USAs vestkyst er merkbar. Klokka er sju om morgenen i San Francisco da Malmborg logger seg på for å snakke med Klassekampen om sin nyeste roman, «Gaven», utgitt på danske Gyldendal.

Hun flyttet hit under pandemien – for å lindre en utferdstrang, men også for å ta en undervisningsstilling ved det skandinaviske instituttet ved Berkeley, der hun underviser i dansk språk, litteratur og kultur.

San Francisco er preget av nærheten til Silicon Valley, forteller hun. Det er en by med enorme økonomiske ulikheter – og færre turister enn mange forventer.

Rykter om grensekontroll og uro holder mange unna nå, ifølge Malmborg.

– Verdenen i romanen speiler det jeg ser rundt meg her: en økonomi der makta er samlet hos noen få, hvor enorme summer doneres til prestisjeprosjekter, mens grunnleggende sosiale problemer forblir uløste.

Kontrasten mellom teknologisk velstand og sosialt forfall ble en viktig drivkraft for romanen.

– Jeg ville skrive om pengemiljøer og kontorlandskap – i kontrast til naturen og kystlandskapet. Her ved Stillehavet er naturen voldsom og kraftfull, i motsetning til det rolige danske havet, sier hun.

Det er et fælt språk fullt av anglisismer og tomme floskler.

Antropologi fra banken

Anniken C. Mohr

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

Man bor veldig tett på hverandre i bygg som dette. Den avstanden man tror man har til naboene, er litt kunstig, sier Catriona Shine.

Den irske arkitekten og forfatteren har bodd i Oslo siden hun utvekslet til Arkitektur- og designhøgskolen i 2003. Vi står på altanen hennes i Observatorie terrasse, med utsikt til lave fireetasjers blokker.

Hannah Bull Thorvik

Artikler

Vil se originalverk i virkeligheten

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Stiller ut palestinsk kunstner

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Julekos på Manhattan

Når det kommer til humor, er vi alle autoriteter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Vertene Stephen Colbert og Jimmy Kimmel står under sterkt press. Er talkshow-sjangeren på vei ut eller viktigere enn noensinne?

Kaffefrekk

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Festivaldilemmaet

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.

Analogt foto er blitt trendy igjen

Norsk kulturliv lever i et Disneyland, mener kunstner Morten Traavik.

Vil ha mer politisk kunstdebatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremadstormende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunstfeltets selvforståelse som demokratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrettferdig

Vil se origi­nalverk i virke­lig­heten

Tore Renberg kaller sin sangfa­voritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtrop­pende teatersjef Marit Aune.

Stiller ut palestinsk kunstner

Reagerer på Pale­stina­ko­mi­teens fredspipe: – Kultur­vasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kutt­for­slag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortel­lingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobil­te­le­fonen kunne trenge en bistands­advokat i Høiby-rettssaken.

Det var aldri Emilie Blich­feldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Julekos på Manhattan

Når det kommer til humor, er vi alle autori­teter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

I sin nye roman tar Vigdis Hjorth moralske dilemmaer inn på den brune puben. – Desto lenger samtalen varer, desto større blir behovet for en brun pub.

Vertene Stephen Colbert og Jimmy Kimmel står under sterkt press. Er talkshow-sjangeren på vei ut eller viktigere enn noensinne?

Kaffefrekk

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvit­vas­king, globale penge­strøm­mer og Silicon Valley-preget arbeids­kultur.

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

De som leser skjønn­lit­te­ratur, har høyere verbal intel­li­gens, ifølge ny forskning. Men lang­les­ning er en utdøende kunst, tror professor.

Festival­dilemmaet

Motta­kelsen av «Verdens verste menneske» gjen­spei­ler på inter­essant vis hvor for­skjel­lig vi oppfatter virke­lig­heten.

Analogt foto er blitt trendy igjen

Norsk kulturliv lever i et Disneyland, mener kunstner Morten Traavik.

Vil ha mer politisk kunst­debatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremad­stor­mende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunst­fel­tets selvfor­stå­else som demo­kratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrett­ferdig

Vil se originalverk i virkeligheten

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Når det kommer til humor, er vi alle autoriteter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Festivaldilemmaet

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.

Vil ha mer politisk kunstdebatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremadstormende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunstfeltets selvforståelse som demokratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrettferdig