Hannah Bull Thorvik

Mylena Kifle

#fff

#000

Da Gisle Selnes nylig skulle anmelde boka «Trump og filosofene» av filosof Lars Fr. H. Svendsen for tidsskriftet Agora, begynte han å ane uråd.

Boka gjennomgår 41 mesterfilosofer fra antikken til våre dager og veier deres tenkning opp mot Trumps politikk. Den kom ut i våres på det nyoppstartede forlaget Pangolin.

Selv om bokprosjektet ikke mangler på høye ambisjoner, slo refleksjonene Selnes som platte, og han stusset over mange «x, men y»-formuleringer, noe kunstig intelligente (KI) språkmodeller ofte genererer.

– Videre undersøkelser, inkludert noen tester i gratisversjonen av Pangram, bekreftet mistanken, sier han til Klassekampen

Selnes tok så kontakt med Manifest Media. De har skrevet flere saker om KI-bruk ved bruk av KI-deteksjonsprogrammet Pangram, og bisto med å mate manuset inn i en betalt fullversjon programmet.

Konklusjonen var at hele 78 prosent av manuset ble flagget som kunstig intelligens, forteller Magnus Marsdal, ansvarlig redaktør i Manifest Media.

– Jeg er helt sikker på at KI har gjort ganske mye når det er oppe i 78 prosent, sier han.

Ifølge Pangram er en del avsnitt helt og holdent menneskeskrift, mens enda flere avsnitt antas å være KI-generert med lite menneskelig bearbeiding i etterkant, ifølge Marsdal.

Nesten 80 prosent av Trump-boka slår ut på KI-måling. Men forfatteren hevder det bare er brukt til redigering.

– Hei, forfatter og stipendiat Audun Mortensen. Skjønner at du straks skal inn i jernboksen for å fly til Bergen, men hva skal du der?

– Jeg drar i forbindelse med teaterversjonen av diktsamlingen «Hun er vred» av Lee Langvad, som skal ha premiere i Norge på Bergen Dramatikkfestival. Den åpner i dag. Forestillingen åpner festivalen, og før den er det en samtale som jeg skal delta på.

– Du er jo en idérik kar og har skrevet mange formeksperimenter som minner om konseptuell kunst. Så da jeg fikk jobben med å skrive denne spalta om ideer som har havnet i papirkørja, tenkte jeg på deg.

– Men har jeg lyst til å snakke om havari når jeg skal ut og fly?

– Det har du helt rett i. Så la holde oss til det litterære, for sikkerhets skyld. Har du jobbet mye med noe som ikke ble noe av?

– Jeg lager jo veldig mye forskjellig og samler på all slags informasjon. En ting jeg har samlet på de siste femten årene, er når folk har skrevet til meg på tekstmelding eller e-post og innledet med: «Hei, Morten» – akkurat som du gjorde da du spurte om jeg ville bli med i denne spalta.

– Og dette er en idé du har planer om å lage kunst av?

– Jeg samler i alle fall på skjermbildene i mappa som heter «Hei, Morten». Det høres kanskje for godt ut til å være sant, siden du nå nettopp har skrevet deg inn i den, men jeg har jo dokumentasjon. Det kommer fra alt fra Specsavers kundeservice og Finn-brukere til venner, bekjente og journalister. Jeg har bare ikke visst hva jeg skulle bruke det til. Det er et mønster. Et fenomen. Jeg har prøvd å dokumentere det. Jeg har i hvert fall 20 bilder. Jeg aner ikke hva det skal bli.

– Dette ble en herlig meta-vri på spalta. Hva med noen skrotede romanideer?

Hva ville robot­gressklipperen sagt?

Jeg har lenge lurt på hvorfor så mange av de mest kreative menneskene jeg kjenner, oftere enn andre har foreldre som er «gale». Og da mener jeg ikke bare litt ADHD eller utbrenthet, men foreldre som har vært innlagt på institusjon og fått noen av de tyngste diagnosene. Gjerne schizofreni eller bipolar lidelse. Selv har jeg også noen gale i familien, men de befinner seg lenger ute i slekta. Det er vel derfor jeg er blitt mer middelmådig, tenker jeg.

Koplingen mellom galskap og kreativitet vil mange avskrive som en seiglivet myte – altså den romantiske forestillingen om kunstneren som den plagede, geniale outsideren. Men eksemplene begynner etter hvert å hope seg opp, og jeg kan nevne i fleng: Edvard Munch, Sylvia Plath, August Strindberg, Vincent van Gogh, selvfølgelig, eller den nylig avdøde japanske kunstneren Yayoi Kusama, som tilbrakte store deler av livet på institusjon og, etter eget utsagn, malte hallusinasjonene sine.

 dømmende og gammeldags i å si at mennesker i den kreative klassen er «gale», som om kunstneren først må erklæres syk før man kan begynne å forklare kunsten. Likevel har jeg begynt å lure på om det faktisk kan finnes en forbindelse – og om den i så fall nødvendigvis bare er negativ.

Jeg kom først inn på dette sporet da jeg leste Politiken-journalisten Nils Thorsens bok «Geniet – Lars von Triers liv, film og fobier» fra 2010. Boka er ufattelig morsom, ikke minst fordi Trier oppfører seg ganske utrolig og drikker veldig mye. Men under all galskapen ligger det en ganske konsekvent teori om kunstneren: For Trier blir det fort litt kjedelig når kunstneren ikke lenger «kjører på i vanviddets høyeste gir». Munch og Strindberg, mener han, sluttet å lage levende kunst da de ble mer avbalanserte på sine eldre dager.

 forteller Trier at teorien hans bygger på en samtale han mange år tidligere hadde med den danske psykiateren og professoren Tom Bolwig. Bolwig skal ha forklart ham at en stor del av hjernens aktivitet går med til å begrense mengden sanseinntrykk som slipper inn. Vi trenger et filter for i det hele tatt å kunne orientere oss i verden.

«Du kan jo ikke orientere deg hvis du får alt inn. Da er det rett og slett for mye informasjon», sier Trier, før han legger til: «Og så forestiller jeg meg at de stakkars kunstnernes filter har gått litt i stykker, slik at det bare fjerner 60 eller 70 prosent av inntrykkene.»

 til menneskets utviklingshistorie. Tunnelsynet har hjulpet oss å overleve: Vi må kunne konsentrere oss om det som er farlig, nyttig og relevant for overlevelse og reproduksjon. Men mennesket har også utviklet seg ved å være nysgjerrig og gå nye veier. En av disse mennesketypene er kunstneren, som dermed er en slags profesjonell avviker fra det kyklopiske og fornuftige tunnelsynet.

Tanken er ikke ny. Edvard Munch beskrev kunstneren som et «ømfindtligt Fonografiapparat» – et følsomt opptaksapparat som registrerer de «Udstraalinger» samfunnet sender ut, og gir dem tilbake «i en fortættet Extrait». Hos Munch omtales dette manglende filteret som en «stor og smertefuld Evne».

 med en slik sikkerhet at man skulle tro han satt på et helt arkiv av empiriske bevis – og ikke bare hadde trukket teorien opp av hatten som en diktende Sigmund Freud.

Er det bare en myte at kunstnere er «gale»?

Mandag la Europol fram en rapport som viser en tydelig endring i hvordan museumsran gjennomføres i Europa. Tyvene går hardere til verks og ser ut til å rette seg mot stadig mer spesifikke mål.

Museumsran har tradisjonelt vært regnet som en relativt ikkevoldelig form for organisert kriminalitet. Nå beskriver Europol en utvikling der det benyttes mer brutale metoder. Slegger og økser brukes for å bryte seg inn, og ansatte trues med våpen. I enkelte tilfeller tas eksplosiver i bruk for å trenge gjennom bygninger og montrer.

– Enkelte objekter kan trolig omsettes raskt i et illegalt marked. «Raske penger» er motivasjonen bak utviklingen Europol beskriver, sier politioverbetjent Kenneth Didriksen i Økokrim.

Rapporten trekker fram flere nyere saker, blant annet angrepet på Cognacq-Jay-museet i Paris i 2024, ranet på Louvre i 2025 og tyveriet av dakiske kulturgjenstander i Nederland samme år.

– Vi er oppmerksomme på de voldelige angrepene og ranene som har rammet museer i flere europeiske land. Foreløpig har vi imidlertid ikke sett mye av dette i Norge, sier Didriksen.

Han understreker likevel at Økokrim er oppmerksom på at norske museer forvalter kulturhistoriske gjenstander av samme type som har blitt stjålet i andre europeiske land.

For også målene ser ut til å være i endring. Europol peker særlig på økt interesse for edle metaller, edelstener, porselen og kulturgjenstander med høy kulturell verdi.

Det er også Pia Berggård, konstituert seksjonsleder for sikkerhet ved Nasjonalmuseet, klar over.

Museumsran blir mer brutale

Anders N. Kvammen

illustrasjoner

Jeg må innrømme at jeg kjeder meg litt her. Husene ser like ut. Alle går i praktiske klær, flisjakker og joggesko, sier Nicole Rivière.

Den halvt franske, tyskfødte kvinnen mener at norsk kultur er mer ensartet enn den tyske – kanskje ikke så overraskende, med tanke på at Tyskland grenser til hele ni land. Selv drømmer hun om å flytte tilbake til Europa, men livet ville det annerledes.

– Jeg ble «babytrapped» her, og så gikk årene, sier interiørarkitekten og yogalæreren som bor på Langhus i Akershus.

På sin første dag på et norsk arkitektkontor fikk hun et innblikk i hva norsk småprat gjerne handler om.

– Jeg satte meg ved lunsjbordet for å bli kjent med kollegene mine. De klarte å snakke om ski og føreforhold i 30 minutter i strekk. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg syntes det var så kjedelig. Det var ingen som prøvde å bli kjent med meg.

At det kan være vanskelig å finne seg til rette sosialt i Norge, bekreftes også av en fersk undersøkelse fra InterNations.

Hvert år kartlegger organisasjonen hvordan utlendinger bosatt i ulike land opplever tilværelsen. I «Expat Insider 2026» havner Norge på sisteplass av 31 land. Canada, Storbritannia, Tyrkia og Tyskland ligger like foran oss, mens Panama, Mexico og Thailand rangeres høyest.

For dem som faktisk bor her, er det ikke naturen som er den største utfordringen – men menneskene, skal vi tro undersøkelsen. Den klart største innvendingen er at det er vanskelig å komme innpå nordmenn. Mange forteller at vennekretsen hovedsakelig består av andre expats.

Vi er vant til å vente på at menn skal forføre oss.

Et dyrt, vakkert og lukket land

Jeg synes Tønes er skikkelig flink. Ordentlig flink, sier forfatter Erlend Loe.

– For dem som ikke kjenner Tønes – hvem er han?

– Han er en visesanger fra Sokndal i Rogaland, men også en poet, vil jeg si. Han er i hvert fall utrolig god med tekst.

Loe har valgt låta med den egenartede tittelen «Spleiselag/waldorfsalat» som den beste norskspråklige låta fra dette århundret. Den er fra fra Tønes’ tiende album, «Thilda Bøes legat» (2021).

«Spleiselag/waldorfsalat» er ifølge Spotify den mest populære låta på albumet. Over en enkel, suggererende melodi bygger spenningen seg gradvis opp. Tønes snakkesynger om et jeg som ikke vil gå i spleiselag fordi han har «så mye på tapetet».

Det ender dramatisk da han blir satt ved siden en waldorfsalat som noen andre har laget. Han ropesynger om at han spytter ut «svære druar med steinar i og gammel stangselleri», før dommen faller: «

dar e mange så ikkje kan laga waldorfsalat / MEN SÅ LAGE DE LIGAVEL

– Han er litt feinschmecker på akkurat sånne ting. Han leker med nostalgien folk har for fenomener som egentlig er forbi – som waldorfsalat.

Selv spiser Loe aldri waldorfsalat. For ham vekker den først og fremst minner om 17. mai, besteforeldre og en mattrend fra 1970-tallet.

Jeg antar at dette er mennesker han kjenner eller har møtt.

– Morsomt på en syrlig og øm måte

Da Klassekampen spør direktør ved Fridtjof Nansens Institutt Iver B. Neumann om den beste norske låta fra dette århundret, trekker han fram en sang han hørte for første gang hørte 

– Jeg havnet på en intimkonsert med gamle Grønneberg og kassegitaren hans. Da spilte han «Bare fordi du kan».

Selv om han mener Raga Rockers er et bedre band enn CC Cowboys, traff denne låta ham umiddelbart.

– Dette er min siste opplevelse med en tekst som gikk rett i kroppen. Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Han viser til forestillingen hos de gamle grekerne om at tenkningen satt i innvollene.

Låta er fra det relativt ferske albumet «Jeg tilstår» (2025), men temaet er tidløst, mener han.

– Budskapet er enkelt: Statsledere går til krig bare fordi de kan. De underlegger seg territorier og mennesker fordi de kan. Det er et grunnleggende spørsmål om hvordan man forvalter overmakt.

Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Krigssang traff ham midt i hjertet

En lettere skjelven Lars von Trier sitter i en dus hawaiiskjorte mens selvportrettet fra 1975 forsiktig pakkes ut av bobleplast. Det ble til i en periode da von Trier syslet med bildekunst, før han seinere vendte seg mot filmen.

Han kom ikke inn på Kunstakademiet i København – «det ville de ikke ha noe av» – og fikk også avslag første gang han søkte seg til Den Danske Filmskole. Det forteller han i en film laget i forbindelse med åpningen av den aktuelle utstillingen «På hvis skuldre».

Lars von Trier fylte 70 år 30. april i år. Med utstillingen ønsker museet både å markere jubileet og de bildekunstneriske inspirasjonskildene bak filmene hans. Utstillingen markerer samtidig gjenåpningen av Willumsens Museum i Frederikssund etter en omfattende renovering.

Lars von Triers egenhendig kuraterte utstilling vises til 20. september, før den flyttes videre til Thielska Galleriet i Stockholm.

Den danske filmskaperen er i dag alvorlig syk og preget av Parkinsons sykdom.

«Jeg har det helt forferdelig. Jeg har angst som bare helvete. Det er en sykdom jeg ikke ville ønsket min verste fiende, så det er vanskelig å la seg begeistre», sier han i utstillingsfilmen.

Til utstillingen har von Trier selv valgt ut «… en kollasj av bilder og aktuelle tekster, artikler og liknende som til sammen utgjør min ungdoms – naive om du vil – kjærlighet til de primært nordiske kunstnere og deres følge, som et slags flettet bildeteppe …»

Utstillingen handler dermed ikke om filmene hans, men om kunsten som kom før dem, presiserer Anne Gregersen, kurator ved museet.

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Sommerens storfilm «The Odyssey» kan kanskje bidra til at noen færre forveksler dikteren Homer med familieoverhodet i «The Simpsons». Men forbindelsen mellom tegneserieuniverset og den gammelgreske litteraturen er ikke fullt så tilfeldig som den kan virke.

Tegneserier har nemlig lenge latt seg inspirere av de klassiske greske eposene, forteller Donald-entusiast Alf Kjetil Walgermo, som har skrevet om «Odysseen» i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene».

– Det er kommet mange Andeby-varianter av «Odysseen», både med Donald og Mikke i rolla som Odyssevs, forteller han.

Noen av de tidligste parodiene er italienske, og de ligger ganske langt fra Homers original. Seinere har det derimot kommet versjoner som følger handlingen langt tettere, sier Walgermo.

Han trekker særlig fram fortellingen «Donysseus Ducks eventyr» som en av de mest trofaste tegneserieversjonene av «Odysseen».

– Den ligger kanskje aller nærmest handlingsgangen i Homers epos, blant annet i skildringen av møtet med kyklopen. Samtidig er Donald-universet litt snillere, sier han og utdyper:

– I stedet for å blinde kyklopen med en spiss stake, slik Odyssevs gjør hos Homer, kaster Donald pepper i øynene hans.

Kirke er veldig viktig som forklaringsmodell for Magica fra Tryll.

Da Homer kom til Andeby

Christopher Nolans nyeste film «The Odyssey» har fått strålende kritikker og gjort stor suksess på kino – men én person er langt fra imponert.

Emily Wilson, den amerikanske filologen bak en anerkjent engelsk oversettelse av Homers «Odysseen», har i en ny anmeldelse slaktet filmen.

I London Review of Books skriver Wilson at hun «ville skammet seg over å ha skrevet noe av dette manuset», og at filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».

Nolan har selv trukket fram Wilsons oversettelse – særlig åpningslinja «Fortell meg om en sammensatt mann» – som en viktig inspirasjonskilde for sin skildring av Odyssevs.

Nå kritiserer Wilson nettopp Nolans framstilling av den «sammensatte» helten: Hun mener filmens Odyssevs verken framstår som den store historiefortelleren eller forføreren han er i Homers epos.

Men det er ikke bare den store helten hun kritiserer for å mangle kompleksitet – også filmens kvinneskikkelser får gjennomgå.

«Her er flere kvinnelige karakterer enn i de fleste Nolan-filmer, takket være originalmaterialet. Men ingen av dem har særlig mye å si, i motsetning til hvordan karakterene er framstilt i diktverket», skriver hun.

Særlig mener hun at rolla til Odyssevs’ kone Penelope er kraftig svekket. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier hun at framstillingen er så utvannet at «enhver tro på dette ekteskapet ble satt i fare».

Verket er i overveiende grad blitt forvaltet og overført av menn.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Frankrike blir det første
europeiske landet som innfører et forbud mot sosiale medier for barn under 15 år. Det ble klart etter en avstemning i landets nasjonalforsamling forrige tirsdag.

Forbudet skal innføres trinnvis: Allerede fra 1. september må alle nye brukere verifisere alderen sin, og personer under 15 år kan ikke opprette konto.

Fra januar 2027 omfattes også alle eksisterende kontoer. Da må alle som ønsker å bruke sosiale medier i Frankrike, dokumentere at de er fylt 15 år.

Vedtaket kommer samtidig som både Storbritannia og EU arbeider med liknende tiltak. Bakgrunnen er økende bekymring for hvordan
sosiale medier påvirker barn og unges psykiske helse.

– Jeg synes det er et godt tiltak, sier halvt norske Rafaël Benon Sætre (17) på telefon til Klassekampen.

Han er bosatt i Valence sør for Lyon, men er på ferie i Bergen hos sine norske besteforeldre.

For franske 14-åringer som nå må slette kontoene sine, vil forbudet trolig oppleves som frustrerende, mener han. Likevel tror han at tiltaket på lengre sikt vil være til barnas beste.

– De vil bli skjermet fra mye digital mobbing, sier Sætre og utdyper:

Barn vil bli skjermet fra mye digital mobbing.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

Emilie Jonsson Godal

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

– Det har skjedd mange urovekkende ting siden Trumps andre presidentperiode begynte i 2025, sier Tove Bjørgaas, mangeårig USA-korrespondent for NRK.

Bare den siste uka er det blitt kjent at Trump-administrasjonen har tatt ut stevninger mot tre journalister i The New York Times etter avisas avsløringer om sikkerhetsmangler ved det Qatar-donerte Air Force One-flyet som er tiltenkt presidenten. Videre har forsvarsminister Pete Hegseth opprettet en ny lekkasjegruppe for å etterforske lekkasjer til pressen og straffeforfølge kilder som står bak.

Nå strammes det også inn på reglene for journalistvisum for utenlandske pressefolk.

Endringene innebærer at utenlandske journalister kun får visum for 240 dager om gangen. Ved søknad om dette må de bevise at de planlegger å dra etter utløpsdatoen. Dette vil ifølge Bjørgaas kunne få store konsekvenser:

– Dette vil være en radikal endring som vil gjøre det mye vanskeligere for journalister å rapportere fra bakken.

Tidligere har visum for korrespondenter vart i tre år, og det har vært enkelt å få fornyelse.

– Dette vil både ramme kvaliteten på dekningen og de økonomiske forutsetningene for mediehus utenfor USA til å dekke derfra. Det er veldig viktig for korrespondenter å ha mulighet til å være i et land over lengre tid.

Bjørgaas tror at dersom utenlandske journalister må fornye visumet etter mindre ett år kan det bli uforutsigbart og kostbart for mediehus å ha korrespondenter der.

– Man føler man er fienden

Som ung filminteressert sperret jeg naturligvis opp øynene da kunst- og håndverkslæreren bedyret at han skulle vise oss elever «verdens vakreste film» på slutten av skoleåret. Jeg lurte lenge på hvilken film dette kunne være. Kunne det være noe klassisk som Kubrick, noe moderne, «Le Chien Andalou» av Dalí eller noe av det eldste i filmhistorien?

Da jeg gikk inn i klasserommet den sommerdagen, var det til tonene av Abba. Da hadde læreren nettopp åpnet DVD-emballasjen med et «BANG» og skjøvet filmen inn i spilleren. Nå fylte det greske øylandskapet lerretet. «Se på det asurblå havet! Se på den greske sola! Åååh! Der var jeg på ferie i fjor …», sa han, som om han var i ferd med å skrive et bidrag til Morgenbladets sommerserie om skjønnhet.

Det er kanskje nettopp fordi den er så himla vakker at denne bryllupsfilmen – som føles som å overvære A-kjendiser synge karaoke i fylla på en gresk øy – fortsatt sitter i den kollektive bevisstheten nesten tjue år senere. I bryllupsverdenen lever den videre som et estetisk ideal, om ikke en hel livsstil, og har gitt ekstra vind i seilene til bryllupsturisme – det som gjerne omtales som «Mamma Mia-effekten».

 forbeholdt kjendiser og de aller rikeste. Nå viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå at stadig flere norske par velger nettopp denne løsningen. Blir man sittende og bla gjennom bryllupsreportasjer i VGs Minmote, kan man få inntrykk av at den nye normalen – også for nordmenn med «vanlige jobber» – er et europeisk herregårdsbryllup med stall, smijernsport og en allé som ser ut som den er bygget for et kongelig inntog.

I dette universet vokser regningen i takt med gjestelisten. Å fly ned russebuss, svigers, fotograf, prest, fotballag og babyshower-jentene til en bortgjemt destinasjon er ikke gratis. Det begynner å ligne mindre på en gudgitt feiring og mer på en internasjonal etterretningsoperasjon. Og dermed kan vi gå over til spørsmålet som absolutt alle lurer på:Hvem skal betale for alle de greiene her? Må brudeparet leve på havregrøt i hvetebrødsdagene?

Tidligere i sommer skrev VG om en influenser som mente det var urimelig at gjester skulle dekke store deler av kostnadene knyttet til andres bryllup, særlig de påkostede utenlandsbryllupene. Men utgiftene er allerede høye nok for brudeparet, skal vi tro NRK, som på forsommeren skrev om fenomenet «Bridal era» – en ny måte å forstå bryllupet på, ikke som én dags affære, men som en hel livsfase. I denne fasen formerer hvite antrekk seg lynraskt i garderoben over måneder og ja, til og med år, og bruderollen har blitt en heltidsjobb.

, et ord jeg selv lærte for omtrent ett minutt siden. Det beskriver en brud som er krevende – en tikkende bombe i slør og tyll, som venter på å gå av på den store dagen der «hun skal være vakrest av alle». På Reddit beskrives en bridezilla som en tyrann som bruker «brudepiker som emosjonelle boksebager», mens hun sørger for at «dagen blir helt perfekt».

at ekteskapet betyr mindre enn før, mens selve bryllupet bare blir viktigere. I et land som Norge, der samboerskap er blant de mest utbredte og sosialt aksepterte samlivsformene i verden, er ekteskapet ikke lenger en nødvendig ramme for å leve sammen eller stifte familie. Da blir bryllupet først og fremst en sosial markering – en dyr fest som, ifølge NRK-artikkelen, kan bli virkelighet dersom man bare «maser på samboeren».

Å «mase på samboer» gjør også unge Sophie i «Mamma Mia», der utkårede Sky tviler på om de egentlig trenger å gifte seg i ung alder. Men Sophies bryllupsdrøm handler om mer enn ekteskapet: Etter å ha funnet morens gamle dagbok oppdager hun at Donna hadde tre sommerromanser, og inviterer alle tre mennene til bryllupet i håp om at hennes biologiske far skal føre henne opp kirkegulvet.

Er bryllupssommeren jentenes svar på VM?

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Han er helten som lurer en kyklop, trosser guders vrede og finner veien hjem etter tjue år på havet. Men Odyssevs er også en mann som lyver, dreper og lar sin stolthet over egen kløkt føre ham ut i vanskelige situasjoner.

I snart 3000 år har Odyssevs vært en av litteraturens mest fascinerende skikkelser. Fredag kveld får Christopher Nolans filmatiske tolkning av Homers epos premiere – en av sommerens store kulturbegivenheter.

Vi har snakket med eksperter på antikk kultur for å finne ut hvem den rådsnare Odyssevs egentlig er, hvorfor historien fortsatt fenger, og hvordan de tror Nolan vil forvalte en av verdenslitteraturens eldste fortellinger.

NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad har skrevet mastergraden sin om Homers andre store epos, «Iliaden». «Odysseen» åpner der denne fortellingen slutter – etter Trojas fall – og handler om den lange veien hjem fra krigen.

Hun har også skrevet bøker for å formidle de greske mytene til barn og unge. Det er fortellinger som står hennes hjerte svært nær, sier hun.

– Noe av det som er så fascinerende med «Odysseen», er at eposet fungerer på utrolig mange forskjellige nivåer. På et umiddelbart nivå er det en eventyrlig historie som kan fortelles til barn. Den er rett og slett kjempespennende. Odyssevs kommer til en øy, møter merkelige skikkelser, hekser og kykloper, han binder seg til masta for å høre sangen til sirenene.

Samtidig er det en historie full av menneskelige dilemmaer, forteller hun.

– Det er nettopp derfor kunstnere over hele verden stadig har vendt tilbake til den og hentet ut nye betydninger.

Vi lever også i en verden der selvframstilling og historiefortelling betyr mye.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Mens Klassekampen kårer de beste norske låtene fra det 21. århundret – både gjennom en fagjury og intervjuer der artister og kulturpersonligheter løfter fram sine favoritter – har avisa også stilt et annet spørsmål: Har de siste 25 årene satt spor i måten norske låter skrives på?

Dersom man ønsker å undersøke språklige og kulturelle endringer, er hiphop et naturlig utgangspunkt. Få musikksjangre legger like stor vekt på teksten som rap. Derfor har vi spurt musikkviterne Kjell Andreas Oddekalv og Even Igland Diesen – Norges to eneste rapforskere – om svar.

– Når jeg møter Kjell Andreas, pleier jeg å si at det er møte i norsk rapforskning, sier Even Igland Diesen, førsteamanuensis ved NTNU, som analyserte norsk raplyrikk i sin doktorgradsavhandling.

Ifølge Diesen har norsk rap gjennomgått en tydelig utvikling siden sjangerens norske gjennombrudd på 1990-tallet.

– Det har vært en dreining mot det selvrefleksive og selvutleverende. Rappen har beveget seg fra en kollektiv til en mer individuell posisjon, sier han.

Den tidlige norske rappen var tett knyttet til det
amerikanske uttrykket og opptatt av en subkulturell identitet.

– Det handlet om hvem man kunne rappe om, hvem man kunne rappe for, og om å plassere seg innenfor hiphopkulturen.

Diesen forklarer at dette hang sammen med idealer om autentisitet og «realness», der rap skulle bygge på levd erfaring. Utover 2000-tallet skjedde imidlertid et skifte.

Det har alltid eksistert en frykt for at kulturen skal selge seg ut.

Fra Bronx til bygda

Stemningen var elektrisk over hele landet etter at Norge søndag kveld slo Brasil og sikret VM-avansement. Jubelen var så kraftig at seismografene slo ut: Det ble registrert jordskjelv i fire norske byer.

Rundt 50.000 mennesker fulgte kampen på storskjerm på Rådhusplassen i Oslo. Da seieren var et faktum, eksploderte sentrum i en spontan folkefest. Et «Bermudatriangel» mellom Rådhusplassen, Oslo S og Slottet ble fylt til randen av rundt 100.000 mennesker. Rødkledde tobeinte klatret opp i lyktestolper og ble sjøsatt på plastbåter i folkehavet.

Etter seieren ble det meldt om spontane feiringer over hele landet, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Til tross for store folkemengder gikk feiringen overraskende fredelig for seg. Flere politidistrikter meldte at feiringen gikk svært rolig for seg, og beskrev publikums oppførsel som «usedvanlig bra».

«Det var en fellesskapsopplevelse Norge aldri har hatt i fredstid», sa NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt på Dagsrevyen kvelden etter.

Men stemmer det? Har det norske folk opplevd en tilsvarende type spontan folkefest i manns minne?

På Dagsnytt 18 mandag sa folkeminnegransker Thor Gotaas at feiringen bare kunne sammenlignes med dagene etter freden 8. mai 1945. Samtidig understreker han til Klassekampen at søndagens jubel var av en helt annen karakter.

– Frigjøringen var en enorm forløsning etter fem år med krig og okkupasjon. Over 300.000 tyske soldater var fortsatt i Norge, og alvoret lå der fortsatt. Fotball er en lek, sier Gotaas.

Også historiker Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo mener søndagens massesamlinger kan sammenlignes med folkefestene under frigjøringsdagene:

Fra jantelov til jubelrop

Ketil Blom Haugstulen

Ida Hestman Madsen, kritiker og grunnlegger av nettstedet ­­tba.no, mener at musikk-kåringer ofte favoriserer allsangvennlige låter – gjerne ballader, viser eller alvorspregede låter.

– Da faller mye annet utenfor. Rap, R&B, klubbmusikk, pønk, metal og mer energi­drevne sjangre får lett for lite kred, sier hun.

Derfor trekker hun fram «Lianer» av Unge Ferrari, aliaset til Stig Brenner, en stor R&B-hit fra 2015.

– Det er en typisk «hei, jeg er kul»-låt, men den illustrerer også hvorfor han var så unik da han kom.

Låta ble kjent for den fengende «hooken»: «Meg og mine boys, vi henger i lianer».

– Hvis du leser sangteksten i refrenget, gir det null mening: «vi henger i lii-liii-aner». Det er hvordan han synger det som gjør det interessant, sier hun og imiterer Brenners «liuuiuu»-lyd.

Det er mye artig språklek i «Lianer», mener hun.

– Det er et litt køddete uttrykk som krydres med «tongue-in-cheek»-linjer, og synges veldig inderlig.

I disse KI-tider er mange låter altfor glatte.

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Journalist og skribent

Midt i alle diskusjonene om skolegang og kjønn er det ett perspektiv som i stor grad har vært fraværende: langtidsperspektivet. Hva kan bli konsekvensene av dagens utdanningspolitikk, og en skole der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter? Kan det tenkes at selv om jentene i dag fremstår som vinnerne – med bedre karakterer og førsterett til en rekke studier – så er ikke denne utviklingen nødvendigvis en fordel på lang sikt?

 meldte seg da jeg leste en gjennomgang av en studie fra Cornell University i The New York Times i 2016. Studien tok utgangspunkt i amerikanske folketellingsdata og fulgte utviklingen i kjønnsfordeling og lønnsnivå innenfor de samme yrkene over en periode på femti år. Forskerne stilte et enkelt, men interessant spørsmål: Hva skjer med lønnsnivået i et yrke når andelen kvinner øker over tid?

Ved å følge de samme yrkene forsøkte forskerne å skille effekten av økt kvinneandel fra andre faktorer, som utdanningsnivå, erfaring og geografiske forhold. Ifølge artikkelen viste studien at flere yrker – blant annet designere, biologer og billettagenter – opplevde lønnsnedgang i takt med at kvinneandelen økte. Forskerne mente at forskjeller i hvilke yrker og bransjer kvinner og menn velger, forklarer en betydelig del av lønnsforskjellen mellom kjønnene.

Artikkelen peker samtidig på at utviklingen også kan gå motsatt vei. I de første tiårene av databehandling var kvinner sentrale i programmering, og yrket hadde verken den høye statusen eller de høye lønningene det forbindes med i dag. Senere ble programmering tettere knyttet til ingeniørfag og fremveksten av Silicon Valley. I dag skal man ha levd under en stein for ikke å vite at programmering er blant de best betalte yrkene i arbeidsmarkedet.

En feministisk innvending vil selvsagt være at det ikke finnes noen automatikk i en slik utvikling. Hele likestillingsprosjektet har nettopp vært et oppgjør med forestillingen om at «når kvinner kommer inn, går makten ut» – en tanke som historisk har blitt brukt for å holde kvinner unna ledelse, akademia og sentrale samfunnsinstitusjoner.

 verdt å undersøke om det finnes sosiale mekanismer som påvirker hvorvidt mennesker søker seg til eller fra bestemte miljøer. Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer «realistisk» holdning til kjønnsbalanse i stedet for å tviholde på at sterk kvinnelig studiedominans er et gode. Hva om mannlig flukt ikke først og fremst er et resultat av ideologiske konflikter eller bevisste holdninger, men av hvordan mennesker naturlig orienterer seg i grupper?

En mulig forklaring som har fått mindre oppmerksomhet, er at menn i større grad søker seg bort fra yrker som blir tydelig kvinnedominerte. Dette er en observasjon som lenge har eksistert på folkemunne – som en form for «bondevett» eller gatekunnskap – men som først de senere årene har blitt undersøkt mer systematisk.

En studie fra Universitetet i Zürich, publisert i 2023, analyserte endringer i yrkesvalg gjennom nettverksanalyse og fant at menn hadde betydelig større sannsynlighet for å forlate yrker som var i ferd med å bli kvinnedominerte. I en sammenligning av ellers like yrker viste modellen at menn var omtrent dobbelt så tilbøyelige til å slutte når kvinneandelen blant nye arbeidstakere var høy.

arbeidsmarkedet i Norge styres av mange av de samme mekanismene som i USA, kan en slik utvikling få konsekvenser for lønnsnivået til kvinneyrker på lang sikt. Studier som disse kan tyde på at målet ikke bare bør være å få kvinner inn i mannsdominerte yrker, men også å hindre at kvinnedominerte yrker og utdanninger mister menn fullstendig. En nærmere 50/50-fordeling kan være et ideal – ikke bare av hensyn til menn, men også for kvinner i framtiden. Hvis ikke, kan gutta ganske enkelt finne andre og mer lukrative jaktmarker.

Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer ‘realistisk’ holdning til kjønnsbalanse

Manneflukt

Christer Falck er ikke en mann som er fremmed for musikklister. Forleggeren har tatt initiativ til flere kåringer, blant annet Morgenbladets liste over de 100 beste norske albumene.

Hans kandidat til den beste norske sangskriveren i dette århundret er Asbjørn Ribe, et ukjent navn for de fleste. Falck fikk øynene opp for Ribe gjennom hans Spellemann-nominerte band Jim Stärk og Number Seven Deli, store pophåp på 2000-tallet.

– Jeg sjekket ut solo-greiene hans og tenkte: «Herre jemini, for et låtskrivertalent».

Ribe har vært en aktiv musiker lenge, men har aldri helt tatt det kommersielle steget. Det virker som han aldri har ønsket det heller, sier Falch.

– Grunnen til at han ikke er kjent, er at han er så sjenert. Han klarer ikke å skrive på Facebook at han skal spille konserter. Han trenger noen som står på torget med ropert for ham.

Falch mener norske journalister ikke har gjort jobben sin. Samtidig finnes det en slags kultstatus rundt ham i engere kretser, kan Falch fortelle.

– Flere, blant annet artist Frida Ånnevik og kulturarbeider Martin Revheim, har omtalt ham som en av Norges beste låtskrivere, om ikke 

En anmelder kalte ham ‘Sørlandets Nick Cave’.

Sjenert crooner fra Sørlandet

Charlotte F. Skomsøy

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

da jeg campet på Tons of Rock i fjor. Jeg fikk en helt ny familie, sier May Torill Synnes (49) mens hun roter i teltet.

Hannah Bull Thorvik

Artikler

Boka «Trump og filosofene» minner om et KI-produkt, mener litteraturprofessor Gisle Selnes. KI-detektor flagger 78 prosent av boka.

Hva ville robotgressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfindtligt Fonografiapparat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Museumsran blir mer brutale

Norge er nettopp blitt kåret til verdens dårligste destinasjon for expats.

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middelaldrende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Von Triers bildeteppe

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

– Man føler man er fienden

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Fra jantelov til jubelrop

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Fra gjørme til glamping

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Vil se originalverk i virkeligheten

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

Den lille mann mot systemet

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Boka «Trump og filo­so­fene» minner om et KI-produkt, mener litte­ra­tur­pro­fessor Gisle Selnes. KI-detektor flagger 78 prosent av boka.

Hva ville robot­gressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfin­dtligt Fono­grafi­ap­pa­rat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Museumsran blir mer brutale

Norge er nettopp blitt kåret til verdens dårligste desti­nasjon for expats.

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middel­ald­rende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Von Triers bildeteppe

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes femi­nis­tiske overset­telse.

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

– Man føler man er fienden

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Fra jantelov til jubelrop

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikk­åringer.

Hva kan bli konse­kven­sene av dagens skole, der jenter gjennom­gå­ende gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest under­vur­derte låtskriver.

Fra gjørme til glamping

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skole­veis­vise» av No. 4.

Vil se origi­nalverk i virke­lig­heten

Tore Renberg kaller sin sangfa­voritt fra dette århundret «grisebra»

Den lille mann mot systemet

Nasjo­nal­mu­seet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Pale­stina­ko­mi­teens fredspipe: – Kultur­vasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kutt­for­slag: – Å, herregud, for et påfunn

Boka «Trump og filosofene» minner om et KI-produkt, mener litteraturprofessor Gisle Selnes. KI-detektor flagger 78 prosent av boka.

Hva ville robotgressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfindtligt Fonografiapparat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Norge er nettopp blitt kåret til verdens dårligste destinasjon for expats.

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middelaldrende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Vil se originalverk i virkeligheten

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn