Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Da OpenAI lanserte språkmodellen ChatGPT 30. november 2022, forandret den offentlige samtalen om kunstig intelligens seg over natta. Fra å være et nisjefelt for spesielt interesserte, ble kunstig intelligens noe alle måtte forholde seg til. Den teknologiske framtida var ikke lenger noe som lå langt der fremme – den var plutselig her, nå.

Elon Musk, som allerede i 2014 sammenliknet utviklingen av kunstig intelligens med å mane fram en demon, advarte igjen: Dette kunne bli en eksistensiell trussel.

I den ferske boka «Besatt. Hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen» tar medieviteren og kritikeren Aksel Kielland oss tilbake til de intense månedene da det virket som om alt sto på spill. Framtida var i ferd med å bli noe radikalt annerledes enn det vi kjente. Kunstig intelligens var ikke bare en teknologisk nyvinning – den var både uforutsigbar og ukontrollerbar. Silicon Valley presset utviklingen fram med budskapet: Vi må handle raskt, før Kina tar igjen forspranget.

Teknologipropagandaen som fulgte i kjølvannet av ChatGPT-lanseringen var massiv. Så gjennomgripende og velkjent i formen at den knapt ble lagt merke til.

«De store språkmodellene ble hevdet å besitte et potensial til å forvandle verden som kunne sammenlignes med smarttelefonen, trykkekunsten og atombomba – i ett», skriver Kielland, som til daglig er tv- og tegneseriekritiker i Morgenbladet. Da han begynte arbeidet med boka i 2022, ville han skrive om teknologi og menneskelig bevissthet, men lanseringen av ChatGPT kastet om på hele prosjektet.

– Jeg ble fanget av retorikken. Det virket som om teknologien kom til å utvikle seg så raskt at vi ikke lenger trengte mennesker til å tenke. At det ikke var tid til å skrive bøker, sier han.

En stund tvilte han på om det i det hele tatt ville være behov for bøker skrevet av mennesker. Men etter hvert begynte noe å skurre. Den teknologiske utviklingen framsto ikke som det ustoppelige toget mange ville ha det til.

Selv om vi forstår hva som skjer, er det så nært at det blir vanskelig å bryte ut.

Når teknologi blir horror

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

Som barn var jeg, som mange andre, fascinert av Harry Potter-universet. Jeg slukte alt jeg kom over om J.K. Rowlings verden. I ettertid har jeg ofte lurt på hva som bokstavelig talt trollbandt meg.

Min dragning var nok preget av både eventyrlyst og et snev av opprør og humor. På overflata virker moralen enkel: en kamp mellom det gode og det onde. Men innbakt i bøkene var det også en oppfordring til, som man sier på godt norsk, «å tenke sjæl». Mange av de voksne i bøkene – «gompene» – er utrolig opptatt av status og fasade. Fortellingen om Harry Potter kan leses som en klassereise ut av småborgerlig konformitet og inn i et magisk univers som likner et gammeldags, engelsk universitet. Her møter vi typer som spenner fra det briljante til det eksentriske – og noen som er reine manifestasjoner av ondskap.

 Youtube hovedscenen for debatt i min generasjon. Her dominerte også noen 

, nemlig «The Four Horsemen». Blant dem var nå avdøde Christopher Hitchens den skarpeste og mest underholdende. Sammen med vitenskapsmennene Sam Harris og Richard Dawkins og filosofen Daniel Dennett dannet de et slags intellektuelt boyband.

Hitchens, som var skribent for det venstrevridde tidsskriftet New Statesman, ble raskt et Youtube-fenomen takket være sin overlegne retorikk og høye whisky- og sigarettføring. Hans stikk, kalt «Hitchslaps», var den typen maskulin, retorisk fekting som man kan la seg underholde av … i en viss alder. For eksempel husker jeg godt da en programleder sa surt: «Jeg skjønner ingenting av hva du sier.» Og han svarte: «Vel, det overrasker meg ikke det minste.»

Hitchens og Rowling, som jeg likte så godt? Jo, begge er uvanlig morsomme, begge har tatt uventede politiske u-svinger: Rowling gjennom sin kontroversielle rolle i transdebatten, Hitchens da han støttet invasjonen av Irak. Men foruten disse politiske helomvendingene deler de også en felles favorittbok, «Hons and Rebels» av Jessica – «Decca» – Mitford (1917–1996), som hadde «en enorm påvirkning» på dem som unge lesere.

J.K. Rowling oppkalte dattera si etter forfatteren; Hitchens skrev et raust forord til utgaven. På et tidspunkt intervjuet han også Decca. I intervjuet fra 1988, som ligger tilgjengelig på nett, sitter de og skravler på The New York Library. Han innleder med å si: «Jeg lærte talløse ting av boka di, men viktigst av alt lærte jeg at det faktisk er mulig å være et engasjert menneske – uten å skrive kjedelig og belærende.»

 og fant ut at den var den beste typen memoarer – skrevet av en forfatter med stil og humor, og med et liv som faktisk er interessant. Hun vokste opp i et aristokratisk hjem som en av de berømte og beryktede Mitford-søstrene. Blant søsknene finner vi en kjent satirisk forfatter (Nancy Mitford), en fascist, en nazist – og én kommunist, altså Jessica selv – familiens «røde får». Totalt var de seks søstre med det man kan kalle «sterke personligheter».

At søstrene havnet på hver sin side av de ideologiske frontlinjene, var nok ikke bare et resultat av dyp ideologisk overbevisning. I boka skildres en nokså røff søskenrivalisering. «I vinduene, som fortsatt kan sees, er det hakekors risset inn i glasset med en diamantring, og for hvert hakekors en nøye tegnet hammer og sigd. De ble laget av min søster Unity og meg da vi var barn», skriver hun.

 et erotomant forhold til Adolf Hitler. Hun reiste ned til Wien og besøkte nazistenes stamkafé så mange ganger at Hitler til slutt ba henne om å slå seg ved hans bord. Siden ble hun innlemmet i kretsen hans. En dag ba hun søstera å komme på besøk, og det var da Jessica fikk en idé.

Blant søsknene finner vi en kjent satirisk forfatter, en fascist, en nazist – og én kommunist, altså Jessica selv

Et rødt får

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

En gang satt jeg sammen med noen venner – en ganske nerdete gjeng med kommende akademikere – og diskuterte hukommelse. Du vet, den gåtefulle prosessen hvor man prøver å hente fram minner, som om man kunne trykke på en knapp og få hele opplevelsen spilt av foran seg.

Vi begynte å mimre om et kulturelt arrangement vi hadde deltatt på for flere år siden, et arrangement som lå tidlig i vennskapet vårt og som dermed virket som et utmerket felles referansepunkt.

Vennene mine, de framtidige professorene, husket nesten alt foredragsholderen hadde sagt. Jeg, derimot … husket ikke stort av innholdet. Hvis jeg måtte gjette, kunne jeg sikkert peke på noen hovedpunkter, men den tørre opplesningen hadde ikke festet seg.

Det som derimot fortsatt var levende for meg, var alt rundt meg – hvor jeg satt, rommene, den lett nervøse stemningen, de varme kroppene i det trange kjellerlokalet, og solstrålene som snek seg inn gjennom de lave vinduene.

se hele denne dagen spille seg ut for mitt indre øye: Jeg går nedover gata på vei til et norsk kulturhus, hilser på to av vennene mine på en uteservering, og der står han ene med sine elskede Rayban-solbriller.

Og jeg husker nøyaktig hva jeg hadde på meg – kanskje fordi jeg var litt ekstra selvbevisst den dagen. Kanskje det var derfor jeg hele tida tenkte: «Jeg burde egentlig ikke bruke tiden min på å høre på en gammel person som prater om støvete romaner, jeg har jo en viktig eksamen om noen dager.»

Etter å ha rekonstruert denne dagen med vennene mine, slo det meg: Er de bare bedre til å huske ord enn meg – og er jeg mer visuell i min hukommelse? Har vi egentlig forskjellige måter å huske og forstå verden på? Dette er en påstand den amerikanske professoren Temple Grandin ville stilt seg bak.

hadde store vansker med å lese og skrive som barn, var langt fra noen åpenbar akademiker. Hun ble godt voksen før hun skjønte at ikke alle tenkte på samme måte som henne. I et øyeblikk av introspeksjon under en terapitime, innså hun at terapeuten hennes ikke «så» de samme tingene som hun gjorde.

«Jeg ba terapeuten min tenke på noe spesifikt – som et kirkespir. Hun sa at hun bare så en vag, generell, spiss form. Jeg derimot ser mentalt for meg alle kirkespirene jeg har sett», skriver hun: «Minnet mitt er som et bildesøk på Google.»

Tenk om en lovende ung byråkrat måtte briljere i matlaging og elektrofag?

Den visuelle tenkeren

Norsk litteratur er fiksert på dårlige mødre og fedre, mener Thomas Espedal. Han vil heller skrive godt om naturen. 

Å finne ut hvor man skal bo er en av forfatterens viktigste oppgaver, sier Tomas Espedal på telefon til Klassekampen.

I fjor forlot forfatteren sitt vante liv utenfor Bergen. Han flyttet til Valnesfjorden, en liten bygd mellom Fauske og Bodø, med kjæreste og et lite barn.

Å tilbringe tid i hagen, med utsikt over bygda med litt over 1500 innbyggere, har vært et interessant sceneskifte. Det har også påvirket hans nye bok, novellesamlingen «Mens det ennå er for sent».

– Når du sitter her og røyker, tenker du: «Å, her har du haren og kråka, her har du reven og der kommer postbudet, og nå bygger de fugle­reir og nå klekker de unger … og nå dreper revene hverandre, og nå skyter naboen gåsa …». Jeg behøver ingen fantasi, sier forfatteren.

Hva man vil skrive og hvor man vil bo er ofte to sider av samme sak, mener Espedal.

– Det er noe av det vanskeligste. Hvis du bor i Oslo, hvordan vet du at du ikke hadde vært en bedre utgave av deg selv i København?

Apropos København: Tomas Espedal har i mange år vært gjestelærer ved forfatterskoler i Danmark. Han forteller at danskene ser opp til flere norske forfattere, og at danske aviser følger norske utgivelser med stor interesse.

– Jeg var en av dem som trodde at virkelighetslitteraturen ville åpne nye muligheter for hva litteraturen kunne gjøre. I Danmark har man virkelig fått se det. Det har vært en eksplosjon av god litteratur.

Når man trekker seg ut av én virkelighet, finnes det en annen. Verden går ikke alltid til helvete.

Grønnsaker er like viktig som Trump

Før sosiale medier spiste opp all tida vår, satt mange jenter benket foran familie-pc-en, fordypet i et digitalt dokkehus: «The Sims», eller bare «Sims» på folkemunne

Spillet, som kom ut i butikkhyllene i 2000, var en digital sandkasse hvor hvermannsen kunne leke Gud.

– Det ble et enormt fenomen. Alle satt og spilte det, sier Oda Rygh, spaltist hos gamer.no og spillekspert i organisasjonen Spillkultur.

Rygh oppdaget «Sims» rett før konfirmasjonen, i 2000. Men hun var langt fra aleine. En hel generasjon fikk blod på tann, og hun er en av mange som ser tilbake på spillet med nostalgiske følelser – et spill som fyller tjuefem år i februar.

– Selve spillet i seg selv er besnærende, fordi det handler om å lage et annet liv. Du kan leke med roller, kjønn, hvem du blir sammen med. Så kan du lage en versjon av eksen din og drukne den, ler Rygh.

– Vi var noen sadistiske unge jenter. Vi murte folk inne i vegger. Vi druknet dem i badebassenget. Over en lav sko.

Men «Sims» er mer enn bare en plattform for virtuelle hevnaksjoner. Skaperen Will Wright ble inspirert til å lage spillet etter at huset hans brant ned i en ulykke. Resultatet ble et åpent sandkassespill som satte fyr på spillerens kreativitet.

– Det er også en satire over forbrukersamfunnet. Simmen blir kjempeglad hvis man kjøper en vase. Den eneste måten å komme framover i spillet er ved å gjøre karriere, kjøpe nye ting og bygge større hus. Statusjaget er bygd inn i selve spillets mekanikk, sier hun.

Til tross for den antikonsumeristiske humoren kunne – ironisk nok – ikke utgiveren Electronic Arts (EA) dy seg fra å selge vanvittig mange tilleggspakker.

Vi var noen sadistiske unge jenter. Vi murte folk inne i vegger. Vi druknet dem i badebassenget.

Et digitalt dukkehjem

Norske skoler bør blokkere Jodel, mener Maja Lunde.

Etter at VG denne uka publiserte en reportasje fra Ullern videregående i Oslo, er skolens sosiale miljø blitt et nasjonalt anliggende.

I reportasjen blir det beskrevet en kultur preget av karakterpress, sexpress, drikkepress og en kamp om de beste bordene i kantina. Ifølge VG-reporter Shazia Majid finnes det en «kulhetsskala» der elevene deles inn i A-, B- og C-kategorier.

Og alt finner veien til Jodel, en anonym chat-kanal som er myntet på studenter.

I et TV 2-intervju med appens grunnlegger i 2016 ble Norge beskrevet som «versting-landet» på Jodel. I ettertid ble det ansatt norske moderatorer for å overvåke innholdet på tjenesten, men utfordringene har vedvart.

– Det som virkelig kommer fram i denne saken, er hvor viktig det er å regulere hva slags innhold mindreårige har tilgang til, særlig gjennom aldersgrenser, sier Maja Lunde.

Hun er forfatter og medieviter og har kastet seg inn i debatten om regulering av sosiale medier med boka «Skjerm barna» (2024).

Jodel har i dag en aldersgrense på 17 år, men i praksis kan hvem som helst laste ned appen. Man trenger ikke å lage seg en konto for verken å tråle kanaler eller poste tankene sine.

Maja Lunde mener at dagens regulering av slike plattformer ikke er til­strekkelig. Hennes bønner er i ferd med å bli hørt: Regjeringen utreder allerede hvordan en strengere aldersgrense i sosiale medier kan håndheves.

Ber skolene stoppe Jodel

De gangene jeg drar på biblioteket, pleier jeg å hente fram et lass med bøker. Jeg liker å lese i flere bøker om gangen. Kanskje jeg lider av en litterær variant av ADHD. Jeg merker fort om melken er sur, og da er det ikke noe vits å hale seg gjennom et dusin kapitler. Det er fullt mulig å lese bitte litt før man legger den til side; det får ingen med seg, utenom bibliotekarene som må rydde opp etter meg. En av de mange fordelene med metoden er at man kan skryte av at man har lest svært mange bøker.

Altså har jeg, som prøver å framstå beundringsverdig klok, egentlig lest skremmende få bøker. Jeg har ikke tenkt på dette som et personlig lyte før jeg fant ut at Knut Hamsun gjorde det samme. Han var jo nazist, og jeg har lite lyst til å assosieres med ham.

at artisten Marianne Faithfull også hadde samme vane. Hun døde i forrige uke, og før det rakk hun å være mye mer enn en av de stilige kvinnene som hang på guttene i The Rolling Stones.

Jeg visste at hun var pen. Jeg visste at hun spilte i filmen «The Girl on a Motorcycle» (1968), iført en ikonisk lærdrakt og enorme solbriller. I denne filmen ser hun ut som en illsint veps, klar til å stikke motspiller Alain Delon i hjertet. Jeg visste også at hun falt inn i heroinmisbruk på 70-tallet og brukte et tiår på å kravle seg opp igjen. Ut av denne metamorfosen kom «Broken English»(1979) – et album som relanserte henne som egenrådig artist, med en helt ny stemme etter flere år med kroniske halsbetennelser.

Men jeg visste ikke så mye mer. Når noen dør, hender det man blir enda mer nysgjerrig på dem. Jeg ble det – og lette meg fram til to biografier om Faithfull. Den ene, «As Tears Go By», var skrevet av en fyr som innrømmet at den var fryktelig pompøst skrevet. Den andre var hennes egen «Faithfull» (1994) – og for en åpenbaring denne boka er! Jeg slukte den, leste den i et jafs (ja, 

boka) og streket under nær sagt annenhver setning – så tett var den pakket med skarpe og vittige observasjoner.

jeg at hun var en interessant kvinne. Hva jeg ikke hadde forventet, var at hun skulle være så ­u­trolig morsom. Kanskje har dette litt med hva slags materiale hun har for hånda, for ­livshistorien hennes kunne vært en roman.

Faren, Robert Faithfull, var en britisk etterretningsoffiser og underviste i italiensk litteratur. Moren, den østerrikske aristokraten Eva von Sacher-Masoch, var en tidligere kabaretartist og slektning av Leopold von Sacher-Masoch, forfatteren av «Venus im Pelz» – romanen som ga oss ordet masochisme.

Med denne bakgrunnen var det kanskje ikke helt overraskende at Marianne var et boklig barn som skulket gymmen for å snakke om «livet og døden, særlig døden». Videre ønsket hun å studere litteratur og filosofi ved Oxford. Sånn ble det ikke. I stedet ble hun oppdaget av manageren Andrew Loog Oldham på en fest, og derfra var det ingen vei tilbake.

 begynte mitt egentlige liv på Adrienne Postas ‘lanseringsfest’ i mars 1964, for det var der jeg først møtte Mick Jagger. Mick forelsket seg i meg på stedet (eller sånn går historien), bestemte seg for at jeg var verdig som hans kjæreste, og skrev ‘As Tears Go By’. Jeg, derimot, begynte umiddelbart å skyte heroin og ha masse sex», skriver hun.

Livshistorien hennes kunne vært en roman

«Bad girl» og bokorm

Veien fra å være helgen til å bli satan er kort

Iscenesettelse har alltid vært en del av kunstnerens arbeid. For mange kunstnere – som ofte mer private og selvbevisste enn influenseren i gata – kan det være en utmattende oppgave å reklamere for seg selv. Vi er ikke alle fødte selgere. Bare de virkelig store har råd til å la være å iscenesette seg gjennom sosiale medier i dag. Å velge bort selvpromotering er for alle andre en risikosport – i praksis rein selvsabotasje.

Hva blir konsekvensen av denne konstante tilgjengeligheten? Et tap av mystikk. Den fascinasjonen som tidligere omga kunstnere som voktet sitt privatliv, viskes nå ut. Kunstnere tolkes mindre gjennom verkene sine og mer gjennom kanalene sine på sosiale medier. Facebook-kontoen er på en måte et slags kunstverk, enda mer relevant etter ens død.

Vil framtidas biografer grave seg gjennom Facebook-poster og chatter full av emojis? Hvordan skal de ellers få informasjon om vår tids svar på Stumpefeiden eller kjærlighetsdramaet mellom en moderne Edvard Munch og Tulla Larsen? Like sannsynlig er vel at færre vil skrive biografier i framtida – kanskje fordi det var det tilbaketrukne, det udefinerte ved kunstnerne, som nettopp gjorde dem fascinerende å studere?

siden oppdaget jeg en artist som føltes som en oppriktig kontrast til vår tids iscenesettelsestrang: kanadiske Claire Boucher, bedre kjent som Grimes (36). Hun var rar på en autentisk måte, en original som lagde atmosfærisk musikk fra jenterommet, uten noen særlig selvbevissthet – hun virket lite opptatt av hvordan hun framsto for omverden.

Som datter av en kanadisk aviskommentator og en biotech-entreprenør vokste hun opp i et miljø preget av prestasjonspress. Hun rømte hjemmefra og fant et fellesskap i Torontos kunstscene. Flere av vennene hennes forsvant inn i rus.

Hun begynte å lage musikk da hun studerte astronomi og nevrovitenskap ved McGill-universitetet i Montreal. Så, ved et lykketreff eller et kosmisk innfall, begynte hun å leke i et musikkprogram. Albumene «Geidi Primes» (2010) og «Halfaxa» (2010)er som musikalske drømmelandskap å regne – stemningsfulle katedraler av lyd, spredt via Tumblr.

Hun ble raskt et feministisk ikon for 2010-tallets Do It Yourself-generasjon, en bevegelse som så på henne som et bevis på at selvstendighet og kreativitet kunne gå hånd i hånd med politisk bevissthet. Alt ved Grimes var hjemmelaget – fra tredjealbumet «Visions»(2012), som hun produserte på to uker på en laptop i en iskald leilighet uten varme, til albumcoverne: anime-inspirerte kunstverk som fortjener plass på et galleri. Hun var en multikunstner i ordets rette forstand: komponist, danser, koreograf, produsent og kunstner.

 Grimes fra mange andre artist-kolleger, er hennes vilje til «å zoome ut» perspektivet. På hennes siste album «Miss Anthropocene» (2020), en underlig blanding av nu-metal, elektronisk dansemusikk (EDM) og atmosfærisk Enya-aktig musikk, synger hun om klimakrisa. Hun tar for seg menneskehetens fortid og framtid, hun synger om makt, skjønnhet, krig og teknologi; en tema-katalog hun deler med regissører som Stanley Kubrick. Jeg kommer ikke på noen annen ung, art-pop-artist som trives i denne høyden.

Jeg så henne opptre flere ganger. Live var hun et kaos, men det var også en del av sjarmen. For meg symboliserte hun en anarkistisk oppdagelsesreisende, ei som var like opptatt av å snakke opp progrock som k-pop og Hildegard von Bingens monofone melodier. Det fantes ingen utstudert hipster-posering; i hennes verden var det kun den sanne begeistringen for alle mulige kunstneriske uttrykk som gjaldt. Det var rotete, ufiltrert, og virket alt annet enn iscenesatt.

Alt forandret seg i 2018, da hun dukket opp med Elon Musk på den røde løperen

Internettjenta som ble skurk

Er københavnere kulere enn nordmenn?

I sommer snakket jeg med en fyr som hadde vært overalt, og da mener jeg 

. Nå var han i Oslo, hvor han hadde vanket et helt år blant trettiårige hipstere: kulturarbeidere, akademikere og folk som jobbet i mediene. Hans dom? «Jeg har aldri møtt så mange som tenker så likt», sa han, med et snev av fascinasjon. «Alle skal få barn etter fylte tretti, alle har de samme verdiene, de samme planene. Dere er liberale på papiret, men egentlig ganske konservative.»

Han hadde bitt seg merke i begrepet «flink pike». Flinke jenter finnes jo over hele verden, mente han, men et eget ord for det? Det var visst særnorsk. Og alle disse uniformerte vennegjengene, de minnet ham litt om speiderpatruljer.

Snart skulle han videre til København, en by han kalte en ekte metropol, der folk «virkelig engasjerer seg i kulturlivet». Oslo, mente han, var altfor søvnig til å kalle seg en storby. «Men dere har en absurd god jobb-fritid-balanse. Den misunner jeg.»

 disse kreative sjelene som har det med å lokkes til København. Det er vel greit? Like greit å bli kvitt dem, sier nå jeg … Jeg kunne tvilt på hans observasjoner, men han som sa det, var en smart fyr, og idet han sa det, slo det meg at det kanskje lå en slags sannhet i det han sa. Jeg bestemte meg for å dra til København for å sjekke ut et par ting.

Det første som skjer da jeg ankommer København, er at jeg holder på å bli drept – og det er jo et eldgammelt kjennetegn på at man befinner seg i en virkelig stor by. Metroen har glassdører på plattformen, sånn som man har i Japan. Men disse dørene kan ta feil. Idet jeg forsøker å smette inn i en T-bane-vogn i siste liten, fanger de meg i en brutal klem. Den skulle jo redde meg, ikke drepe meg? En sikkerhetsvakt hjelper meg løs, og jeg forlater perrongen med følelsen av at jeg beveger meg på farlig, unorsk grunn.

 glassvegger som tyder på at København er i ferd med å bli en lynrask, japansk metropol: Jeg overnatter i en bitte liten boks. Konseptet er at man leier en innredet kasse på to kvadratmeter. Boksen lever ikke akkurat opp til betegnelsen 

, men den er i alle fall rein. Badet er felles, og det er visst badstua også. På en Narnia-aktig måte kan man buse inn i herregarderoben fra badstua, fant jeg ut.

, nei, men kjeden har fått gode anmeldelser på Hotels.com. Om de er til å stole på, er en annen sak. For alt jeg vet, kan de være skrevet av døgnville kinesere som er fysne på danske lommepenger. Den danske krona står tross alt sterkt.

Hotellets resepsjonist er av den kule typen. Han står hele dagen og taster på mac-en. Umenneskelig. Arbeidsmarkedet i Danmark er rått og brutalt, her kniver man om de samme jobbene, og det er bare den kuleste som vinner.

 drikker danskene. De drikker mer enn svensker og finner, og litt mindre enn norske journalister. Heftig forbruk, med andre ord. De leser også store aviser. Fullformat, kalles det, vi hadde det i Norge før krona gikk i dass og redaksjonene måtte nedskalere.

Det første som skjer da jeg ankommer København, er at jeg holder på å bli drept

Klaustrofobi i København

Jeg går av på Gardermoen, gal av sjalusi

I august dro jeg en tur til København. Jeg sto opp klokka fire om morgenen. Hvorfor ikke ødelegge døgnrytmen når man kan rekke det billigste flyet klokka sju om morgenen? Flyskam er uansett over – ikke sant?

Egentlig la jeg planer om å reise med tog. Slik ble det ikke. To tog-entusiaster fortalte meg nemlig at reisa mellom Oslo og København er den dårligste og mest krøkkete togstrekningen på hele det europeiske kontinent! Jeg undersøkte om jeg kunne spare tid og penger på å ta fly til København. Det kunne jeg – og er det noe vi liker, så er det å spare penger på flyreiser!

Tidlig om morgenen, en fredag i august, har jeg ti minutter å slå i hjel før flytoget skal kjøre fra perrongen. Jeg spankulerer rundt i Bjørvika. Fra Operaen betrakter jeg et midlertidig og enormt pariserhjul som nærmest krasjet inn i Munchmuseet. Ærlig talt vet jeg ikke om Edvard Munch ville likt det arkitektoniske svaret på et kubistisk møte mellom et loddrett rektangel og en sirkel. Jeg er vel så mye i tvil om 

 flytoget til Gardermoen. Jeg setter meg ned på en tom rad, med store planer om å betrakte det uinteressante landskapet som snart skal rase forbi meg. Det skjer ikke. Foran meg er det en enorm reklameskjerm, som ja, du gjettet riktig, stjeler 

min oppmerksomhet. Først kan vi lese dagens værmelding: eller nei, ikke lese, vi kan 

på en enorm sky som gråter digitale dråper før den hopper bort. Plutselig fyller en ung dame fra VG hele skjermen. Hun skal legge fram dagens nyhetsrapport.

Hun snakker litt om børsen, og så snakker hun om en enorm skogbrann i Amazonas, før hun penser inn på et tema av en annen karakter. Hun begynner å snakke om den kriminaltekniske undersøkelsen av dødsfallet til «Friends»-skuespilleren Matthew Perry. Mens hun snakker om disse temaene, gestikulerer hun overbevisende og ser rett inn i kamera. Hun ser på meg. Jeg ser at hun har veldig blå øyne, «blåbær på knappenåler», som Munch en gang beskrev blåøyde damer, og hun har en hårfarge som jeg mest presist kan beskrive som «Perleblond 10.21» fra L’Oréal Paris.

Jeg prøvde meg på denne hårfargen i «min ungdom», den fungerer utmerket. Kanskje var det hårfargen som gjorde at jeg kjente et stikk av sjalusi. Hvorfor er det ikke 

som gestikulerer så dirigent-aktig på skjermen foran alle flytogets passasjerer? Hvorfor er det jeg som er en 

, og hvorfor er det du, VG-dame, som kan beundres og sette dagsorden?

Gardermoen, gal av sjalusi, og betrakter den store skjermen som lister opp menneskenes trekkmønster: Flyavganger til Paris, Berlin, Shanghai, Honolulu … København! Dit skal jeg. Jeg stiller meg i køen til sikkerhetskontrollen. Putter alle mine eiendeler oppi tre grå bokser. Jeg har på meg en bomullsgenser og en baggy kordfløyel-bukse, en slags joggebukse for middelklassen. Det får gå.

På den andre siden av kontrollen står kanskje verdens høyeste menneske, i hvert fall verdens høyeste sikkerhetskontrollør. Han er sikkert 210 centimeter. Han rager over sine kollegaer, de står i en sirkel og beundrer ham. Og han har på seg uniform, sånn som vi damer liker.

Flyplassens svar på Hugh Jackman vifter meg så gjennom metalldetektoren. Den begynner umiddelbart å pipe. Jeg blir tatt til side. Jackman vil at jeg skal skannes av en annen, mer nøyaktig, maskin. Jeg snurrer 360 grader etter hans instruksjoner. Et røntgenbilde dukker opp på en skjerm foran meg. Et infrarødt kvadrat lyser under navlen min. Hva 

det for noe? Jeg får en sterk trang til å sjekke det ut …

Jeg ser på pc-skjermene til sikkerhets­vaktene – hvor mye rart har ikke de sett i årenes løp?

Reiseskildring fra sikkerhetskontrollen

Hallo! Dere ser ut som pyramider hele gjengen. Øvelsen heter PLANKEN.»

Kristian, vår nitten år gamle instruktør, roper kommandoer mens vi strever oss gjennom oppvarmingen i treningssalen. Med store brystmuskler og en selvsikker holdning som signaliserer at han eier rommet de neste førti minuttene, leder han oss gjennom dagens «Total Core»-time.

Det tar ikke lang tid før vi blir beordret ned på gulvet for tjue push­ups. Kristian spankulerer rundt, kaster et blikk på meg og dømmer raskt: små muskler, introvert. Han ser sitt snitt til å presse meg enda hardere. «Ett sett til, folkens!» roper han entusiastisk. Jeg innser at jeg betaler ham for å si akkurat 

 å trene i et desperat forsøk på å være mindre online. I bestrebelsen på å komme i tettere kontakt med den virkelige verden har jeg ved en tilfeldighet oppdaget at det er litt tilfredsstillende å «ta seg helt ut». Etter å ha trent i noen uker på en moderat og langt fra imponerende måte, har jeg naturlig nok fått en trang til å diskutere treningsrelaterte emner med venner.

Sånne samtaler gjør den mest nattevåkne hipster ukomfortabel. Men jeg pålegger ikke andre å trene. Det gjør jeg ikke. Man må ikke trene. Det finnes andre «fritids­aktiviteter» man kan bruke tida sin på, som å drikke alkohol, dra ut på byen og oppføre seg helt sprøtt.

Det skulle jeg gjerne gjort – problemet mitt er at slekta mi er full av pietistiske avholdsmenn helt tilbake til Hans Nielsen Hauge. Jeg har bokstavelig talt et alkoholproblem, som jeg mistenker er genetisk.

Hvis jeg skulle driste meg til å skrive en bok om noe 

, ville det nok ikke blitt en nasjonal bestselger à la Mímir Kristjánssons «Pabbi», og boka ville neppe fått Åsa Linderborg til å «gispe etter luft». Så da kan jeg like godt trene.

trer jeg inn i en ukjent undergrunnsverden, der folk kommer og går til alle døgnets tider. Så det er her folk er, tenker jeg. Rapporter viser at vi bruker mindre og mindre tid med venner, og at offentlige steder som parker, bibliotek og kafeer i økende grad kommersialiseres. De åpenbare møteplassene har blitt færre i en verden der nesten alt er digitalisert.

Treningssenteret har blitt en av de sjeldne møteplassene som gjenstår, selv om all sosialisering her må skje med diskresjon. Her er vi bare en kropp, og alle har på seg identitetsutjevnende, åletrange, ninja-aktige klær – hvor befriende er ikke det?

Problemet mitt er at slekta mi er full av pietistiske avholdsmenn

Samlet i en barbarisk undergrunnsverden

Nesten ingen norske medier ville ta i «lab leak» da koronaviruset meldte sin ankomst. Nå er teorien for alvor lagt på bordet igjen.

Amerikanske helsemyndigheter har måttet svare for seg i sommerens høringer i Kongressen. Her grilles framtredende forskere om pandemihåndtering – og e-poster de sendte hverandre i pandemiåret 2021.

Her står det svart på hvitt at flere tiet av økonomiske hensyn. En av forskerne skriver til kollegaene sine at han hater at politikk blander seg med vitenskap, men at det i disse omstendighetene var «impossible not to».

Oppvasken rulles nå opp over fire år etter at covid-19 traff verden. Teorien om at Sars-Cov-2-viruset var lekket fra Wuhan Institute of Virology, ble raskt diskreditert i store deler av forskningsverdenen og mediene som en konspirasjonsteori.

Nå er teorien for alvor lagt på bordet igjen. Hvis covid-19 slapp ut av en lab, er det dødeligste uhellet i vitenskapens historie.

Lørdag skrev VG en nyhetsfeature om den pågående debatten om hva som kan ha forårsaket pandemien. I artikkelen kontaktet avisa norske helsemyndigheter og forskere for å høre om de hadde endret syn. «Kan bli tidenes største forskningsskandale», lød ingressen.

VG er på ingen måte først med å dekke denne saken, mener Nils August Andresen, redaktør i tidsskriftet Minerva.

– Når Minerva har skrevet så mye om dette feltet, også i en global kontekst, er det rart at VG ikke nevner Aksel Fridstrøms innsats. Det skulle vært selvsagt, sier han.

I 2020 var den konservative avisa nesten aleine om å dekke og grave i koronavirusets opphav. Men selv om diskusjonen i høyeste grad var internasjonal, var også den globale journalistiske interessen laber.

Medienes viktigste jobb er ikke å være etterpåkloke.

Ingen ville ta i «lab leak»

Endre Ugelstad Aas

Øya-festivalen får kritikk: – I overkant mange skjeggete Løkka-­beboere 

– Jeg merket at årets festival var veldig forskjellig fra i fjor, sier Endre Dalen.

Han er kultur- og musikkskribent og har tidligere hatt flere engasjementer for verdenskulturfestivalen Mela. Tirsdag skrev han kommentaren «Øya 2024: En hvit enklave på Tøyen» på den uavhengige kulturplattformen TBA.

– Det er en spissformulering. Men jeg vet ikke om Øya er særlig bevisste på hva de holder på med. Hvor gode er den økonomisk sterke kultur­eliten på å sette seg inn i andres sko?

Dalen er en av flere aktører som de siste dagene har rettet kritikk mot festivalen som fant sted i Tøyenparken i Oslo forrige uke. De peker på høye billettpriser og ­manglende evne til å tiltrekke seg et mer mangfoldig publikum. Til Klassekampen kaller Dalen festivalen en spydspiss for gentrifisering.

– Det kan skyldes at kultur­eliten sosialt sett er så homogen.

Rødt-politiker og artist Chiara Victoria Cavalleri har nylig ytret seg om temaet i Aftenposten. Dagens Øya er for den øvre middelklassen, selskaper og bedrifter, skriver hun.

– Jeg har merket meg endringen i besøkende, spesielt de siste årene. Det har, som Endre Dalen skriver, utviklet seg til å bli en hvit enklave på Tøyen – et område med mye mangfold, men hvor få av bydelens beboere kanskje føler seg velkomne på grunn av billettprisene, sier Cavalleri til Klassekampen.

Hun påpeker at Tøyenparken sperres av under festivalen og i dagene før og etter. Og dem som har råd til å betale 4099 kroner, kan være med på moroa.

Om man ­ønsker seg Øya fra år 2000, må man dra et annet sted.

Mener Øya er blitt gentrifisert

Christopher Olssøn

I sitt nye atelier får ikke «Kebbelife»-tegner Mette Hellenes lov til å grise på gulvet.

For ett år siden var Mette Hellenes en av de heldige kunstnerne som ble kasta ut av de gamle atelierene sine i Myntgata i Oslo. Kommunen hadde beslutta at der skulle de lage skole i stedet; da røk kunstnere ut.

Nå, noen dager før sekstiårsdagen hennes 9. august, viser hun Klassekampens utsendte rundt i sitt nye atelier på Tøyen, i samme bygning som Interkulturelt museum. Eller … nytt og nytt.

Oslo kommune har stua bort byråkrater slik at kunstnerne kan inspireres og utfolde seg på de gulmalte kontorene. Men det er under visse betingelser, forteller Hellenes.

– Vi får ikke grise på gulvet. Eller veggen. Det er strengt. Og synes du ikke det er tett i lufta her? Vi kan ikke åpne vinduene.

Det var et nåløye å få et av atelierene.

– En jury velger ut hvem som skal få plass. Jeg ble kjempeglad da jeg fikk rommet, sier kunstneren.

På arbeidsbordet ligger det en bunke med akvarellpapir påmalt en helt spesiell hvit bikkje. For de som er kjent med bildebøker, fant hundebildene veien til boka «le printemps, l’été, l’automne, l’hiver» (2023).

Du skulle sitte og tegne nyper i to uker – jeg syntes det var heeelt meningsløst.

Nattsvermeren

Journalist, Klassekampen

Civitas Oda Oline Omdal svarte 6. august på kommentaren min «Opptaksmyter» fra 31. juli. Her tok jeg til orde for at norske elever burde komme inn på studier gjennom en gratis, nasjonal opptaksprøve. Jeg viser til den svenske Högskoleprovet, hvor resultater i tekstlig og matematisk forståelse utgjør én kvote for å komme inn på studier.

regjeringen å kutte ned på antall tilleggspoeng. Har man ikke godt nok snitt, er å forbedre karakterer den eneste veien til opptak til høyere utdanning. Jeg mener at endringene kan ytterligere forsterke sosioøkonomiske forskjeller og karakterpress, noe Omdal mener at det ikke finnes belegg for.

Videre hevder hun at «neppe alle studenter vil klare å bestå en slik prøve uten å ha undervisning». Da glemmer hun at en opptaksprøve etter svensk modell tester generelle ferdigheter – i motsetning til skolefagenes karaktersetting på spesialisert, leksikalsk kunnskap. Derfor er det stor sannsynlighet for at mange studenter gjør det godt 

 privat undervisning. Prøven tester nemlig generelle ferdigheter som kan forbedres på egen hånd – man kan like gjerne lese aviser og bøker, låne pensum på biblioteket og finne fram til matematiske oppgaver på nett.

Privatistordningen er også er en mulighet til å øke kompetanse, skriver Omdal. «Jeg hadde aldri klart å lære meg R-matte og fysikk på egen hånd, uansett om jeg hadde hatt aldri så lyst til å bli lege.» Man har verken bruk for vektorregning eller fysikk som lege. Kompetansen er symbolsk. Fagene ble en gang satt som inntakskrav fordi fakultetene ønsker seg analytisk anlagte kandidater som evner å løse abstrakte problemer. I en tid der det er veldig vanlig å betale for å ta opp fag, stiller pengesterke elever best. Utviklingen ble forverret under Solberg-regjeringen, da vi fikk en stor økning i antall privatskoler som deler ut utroverdig gode karakterer. Disse to faktorene har tuklet med den meritokratiske utvelgelsen av kandidater til studier.

 er tilgjengelig for absolutt alle», skriver Omdal. «Alle som ønsker å ta opp fag kan i utgangspunktet få støtte fra Lånekassen». 

 kan jo bare dra kredittkortet? Elever fra en mindre vel­stående bakgrunn vil selvsagt vegre seg for å ta opp store lån i ung alder. Nei, 

 burde faktisk få en reell ny sjanse. Og den burde være gratis og standardisert i form av en nasjonal opptaksprøve.

Ny sjanse til alle

Saga Eline Jonsson Hoff

Lystlesing og massevis av øl – har egentlig heltidsstudenten noen gang eksistert?

La oss glede oss, mens vi fortsatt er unge. Etter den morsomme ungdommen. Etter den plagsomme alderdommen, skal jorden ha oss.»

Teksten er fra den latinske studentersangen «Gaudeamus igitur». Den kan spores tilbake til 1200-tallet og synges stadig i flere land. Budskapet er enkelt: Livet er kort, la oss ha det gøy mens vi ennå er unge, leve akademia og studietida. Hurra!

Men så hadde kanskje ikke studentene ved Universitetet i Bologna studielån opp til øra og opptil flere deltidsjobber for å dekke løpske leiepriser?

Slik har det altså blitt, i alle fall for studentene i de største byene, hvor prisen på ett rom kan strekke seg opp til 9000 kroner. Etter regningene er betalt, sitter du igjen med et skarve par tusen.

Drømmen om heltidsstudenten virker i dag fjern, men har det alltid vært sånn? Klassekampen har snakket med en rekke kjente fjes som studerte mellom 60- til 00-tallet for å undersøke om heltidsstudenten bare er en myte.

Professor i nordisk litteraturvitenskap Frode Helmich Pedersen er kjapp med å avkrefte påstanden.

– Det er ikke en myte at det var masse heltidsstudenter på nittitallet.

Om det dreier seg om beskjedne boligpriser for fuktige trehus i smau i Bergen by, vites ikke. Pedersen minnes at mange av hans medstudenter studerte på fulltid tilbake på 90- og det tidlige 00-tallet.

Man oppdager seg selv, har intense samtaler og intense forelskelser. Det var en fantastisk tid.

En gang heltidsstudent

Miljøbevegelsen bruker for mye tid på klimaendringene, mener filosof.

Jeg følte at jeg hadde en vanlig karriere som akademisk filosof. Jeg skrev om sinnsteori og evolusjon. For omtrent femten år siden begynte jeg å dykke og hilse på dyr i sjøen, sier Peter Godfrey-Smith på Zoom fra Australia.

Han er ansatt som professor i vitenskapshistorie og -filosofi ved Universitetet i Sydney, og har skrevet flere akademiske innføringsbøker. Med boka «Other Minds» fra 2018 tok han spranget over i populærvitenskapelig litteratur.

Nå er han aktuell med boka «Living on Earth: Life, Consciousness and the Making of the Natural World», den siste boka i en trilogi som undersøker livets opprinnelse.

Han har allerede skildret blekkspruten som noe mer enn et virvelløst instinkt på havets bunn.

– Møter med blekksprut og akkar ledet meg inn på en ny bane. Det er veldig forlokkende å være i en sånn situasjon med et vilt dyr. De er ganske interessert i mennesker, sier Godfrey-Smith.

I sin første bok beskriver han blekkspruten som et vesen med en svært sofistikert intelligens og høy grad av forståelse for omgivelsene rundt seg. Boka ble en internasjonal bestselger og ble oversatt til mange språk, inkludert svensk.

– Alle dyr er i slekt hvis du går langt nok tilbake. Blekkspruten skilte lag med oss mennesker for veldig lenge siden. Vi er evolusjonært sett nærmere fugler enn blekkspruter.

– Blekkspruter er kompliserte i deres atferd. De har personlighet, sier han.

Hannah Bull Thorvik

Artikler

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

Grønnsaker er like viktig som Trump

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbrukersamfunnet som ble jentenes favorittspill. I år fyller det 25 år.

Norske skoler bør blokkere Jodel, mener Maja Lunde.

Bak panneluggen og de store solbrillene gjemte Marianne Faithfull et solid intellekt.

Internettjenta som ble skurk

Er københavnere kulere enn nordmenn?

Jeg går av på Gardermoen, gal av sjalusi

Hvor siviliserende er det egentlig å ikle seg åletrange klær for å svinge pisklignende tau sammen med fremmede?

Ingen ville ta i «lab leak»

Øya-festivalen får kritikk: – I overkant mange skjeggete Løkka-beboere

I sitt nye atelier får ikke «Kebbelife»-tegner Mette Hellenes lov til å grise på gulvet.

Ny sjanse til alle

En gang heltidsstudent

Miljøbevegelsen bruker for mye tid på klimaendringene, mener filosof.

Norsk matematikkråd har regnet seg fram til at vi har et økende matteproblem i landet.

Man må gjennom et nåløye for å komme inn på det populære forkurset for ingeniører ved Oslomet. Likevel lå strykprosenten på rekordhøye 40 prosent.

Opptaksmyter

På svenske privatskoler utsteder de kunstig gode vitnemål. Vi må hindre at det samme skjer i Norge.

VG og Dagbladet vil ha deg til Sydenland. Medieforsker Elisabeth Eide tror de selv opererer i grenseland.

Et nasjonalt minnesmerke må også kunne fortelle historien om 22. juli på en måte som gir mening om hundre år, hevder kunsthistoriker Siri Wolland.

Varsler bølge av privatisering

Mens jentene kapper om gode karakterer, står guttene i en sosial skvis.

Kristin Danielsen i Kulturdirektoratet vil hegne om kulturen i krisetider.

Mímir Kristjánsson følger lystprinsippet både som samfunnsdebattant og partipolitiker.

Tekno­lo­gien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkka­gra­vere.

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

Grønnsaker er like viktig som Trump

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbru­ker­sam­funnet som ble jentenes favo­ritt­spill. I år fyller det 25 år.

Norske skoler bør blokkere Jodel, mener Maja Lunde.

Bak panne­lug­gen og de store solbril­lene gjemte Marianne Faithfull et solid intellekt.

Inter­nettjenta som ble skurk

Er køben­hav­nere kulere enn nordmenn?

Jeg går av på Gardermoen, gal av sjalusi

Hvor sivi­li­se­rende er det egentlig å ikle seg åletrange klær for å svinge pisklig­nende tau sammen med fremmede?

Ingen ville ta i «lab leak»

Øya-festivalen får kritikk: – I overkant mange skjeggete Løkka-­beboere

I sitt nye atelier får ikke «Keb­beli­fe»-tegner Mette Hellenes lov til å grise på gulvet.

Ny sjanse til alle

En gang heltids­student

Miljø­be­ve­gelsen bruker for mye tid på klima­end­rin­gene, mener filosof.

Norsk mate­ma­tikkråd har regnet seg fram til at vi har et økende matte­pro­blem i landet.

Man må gjennom et nåløye for å komme inn på det populære forkurset for ingeniører ved Oslomet. Likevel lå stryk­pro­senten på rekordhøye 40 prosent.

Opptaks­myter

På svenske privat­skoler utsteder de kunstig gode vitnemål. Vi må hindre at det samme skjer i Norge.

VG og Dagbladet vil ha deg til Sydenland. Medie­fors­ker Elisabeth Eide tror de selv opererer i grenseland.

Et nasjonalt minnes­merke må også kunne fortelle historien om 22. juli på en måte som gir mening om hundre år, hevder kunst­his­to­riker Siri Wolland.

Varsler bølge av priva­ti­sering

Mens jentene kapper om gode karakterer, står guttene i en sosial skvis.

Kristin Danielsen i Kultur­di­rek­to­ratet vil hegne om kulturen i krisetider.

Mímir Kristjáns­son følger lystprin­sippet både som samfunns­de­battant og parti­po­li­tiker.

Teknologien endrer både kropp og sjel – uten at det finnes noen retur, hevder Aksel Kielland i ny bok.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbrukersamfunnet som ble jentenes favorittspill. I år fyller det 25 år.

Bak panneluggen og de store solbrillene gjemte Marianne Faithfull et solid intellekt.

Internettjenta som ble skurk

Er københavnere kulere enn nordmenn?

Hvor siviliserende er det egentlig å ikle seg åletrange klær for å svinge pisklignende tau sammen med fremmede?

Øya-festivalen får kritikk: – I overkant mange skjeggete Løkka-beboere

I sitt nye atelier får ikke «Kebbelife»-tegner Mette Hellenes lov til å grise på gulvet.

En gang heltidsstudent

Miljøbevegelsen bruker for mye tid på klimaendringene, mener filosof.

Norsk matematikkråd har regnet seg fram til at vi har et økende matteproblem i landet.

Man må gjennom et nåløye for å komme inn på det populære forkurset for ingeniører ved Oslomet. Likevel lå strykprosenten på rekordhøye 40 prosent.

Opptaksmyter

På svenske privatskoler utsteder de kunstig gode vitnemål. Vi må hindre at det samme skjer i Norge.

VG og Dagbladet vil ha deg til Sydenland. Medieforsker Elisabeth Eide tror de selv opererer i grenseland.

Et nasjonalt minnesmerke må også kunne fortelle historien om 22. juli på en måte som gir mening om hundre år, hevder kunsthistoriker Siri Wolland.

Varsler bølge av privatisering

Kristin Danielsen i Kulturdirektoratet vil hegne om kulturen i krisetider.

Mímir Kristjánsson følger lystprinsippet både som samfunnsdebattant og partipolitiker.