Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Da Klassekampen spør direktør ved Fridtjof Nansens Institutt Iver B. Neumann om den beste norske låta fra dette århundret, trekker han fram en sang han hørte for første gang hørte 

– Jeg havnet på en intimkonsert med gamle Grønneberg og kassegitaren hans. Da spilte han «Bare fordi du kan».

Selv om han mener Raga Rockers er et bedre band enn CC Cowboys, traff denne låta ham umiddelbart.

– Dette er min siste opplevelse med en tekst som gikk rett i kroppen. Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Han viser til forestillingen hos de gamle grekerne om at tenkningen satt i innvollene.

Låta er fra det relativt ferske albumet «Jeg tilstår» (2025), men temaet er tidløst, mener han.

– Budskapet er enkelt: Statsledere går til krig bare fordi de kan. De underlegger seg territorier og mennesker fordi de kan. Det er et grunnleggende spørsmål om hvordan man forvalter overmakt.

Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Krigssang traff ham midt i hjertet

En lettere skjelven Lars von Trier sitter i en dus hawaiiskjorte mens selvportrettet fra 1975 forsiktig pakkes ut av bobleplast. Det ble til i en periode da von Trier syslet med bildekunst, før han seinere vendte seg mot filmen.

Han kom ikke inn på Kunstakademiet i København – «det ville de ikke ha noe av» – og fikk også avslag første gang han søkte seg til Den Danske Filmskole. Det forteller han i en film laget i forbindelse med åpningen av den aktuelle utstillingen «På hvis skuldre».

Lars von Trier fylte 70 år 30. april i år. Med utstillingen ønsker museet både å markere jubileet og de bildekunstneriske inspirasjonskildene bak filmene hans. Utstillingen markerer samtidig gjenåpningen av Willumsens Museum i Frederikssund etter en omfattende renovering.

Lars von Triers egenhendig kuraterte utstilling vises til 20. september, før den flyttes videre til Thielska Galleriet i Stockholm.

Den danske filmskaperen er i dag alvorlig syk og preget av Parkinsons sykdom.

«Jeg har det helt forferdelig. Jeg har angst som bare helvete. Det er en sykdom jeg ikke ville ønsket min verste fiende, så det er vanskelig å la seg begeistre», sier han i utstillingsfilmen.

Til utstillingen har von Trier selv valgt ut «… en kollasj av bilder og aktuelle tekster, artikler og liknende som til sammen utgjør min ungdoms – naive om du vil – kjærlighet til de primært nordiske kunstnere og deres følge, som et slags flettet bildeteppe …»

Utstillingen handler dermed ikke om filmene hans, men om kunsten som kom før dem, presiserer Anne Gregersen, kurator ved museet.

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Sommerens storfilm «The Odyssey» kan kanskje bidra til at noen færre forveksler dikteren Homer med familieoverhodet i «The Simpsons». Men forbindelsen mellom tegneserieuniverset og den gammelgreske litteraturen er ikke fullt så tilfeldig som den kan virke.

Tegneserier har nemlig lenge latt seg inspirere av de klassiske greske eposene, forteller Donald-entusiast Alf Kjetil Walgermo, som har skrevet om «Odysseen» i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene».

– Det er kommet mange Andeby-varianter av «Odysseen», både med Donald og Mikke i rolla som Odyssevs, forteller han.

Noen av de tidligste parodiene er italienske, og de ligger ganske langt fra Homers original. Seinere har det derimot kommet versjoner som følger handlingen langt tettere, sier Walgermo.

Han trekker særlig fram fortellingen «Donysseus Ducks eventyr» som en av de mest trofaste tegneserieversjonene av «Odysseen».

– Den ligger kanskje aller nærmest handlingsgangen i Homers epos, blant annet i skildringen av møtet med kyklopen. Samtidig er Donald-universet litt snillere, sier han og utdyper:

– I stedet for å blinde kyklopen med en spiss stake, slik Odyssevs gjør hos Homer, kaster Donald pepper i øynene hans.

Kirke er veldig viktig som forklaringsmodell for Magica fra Tryll.

Da Homer kom til Andeby

Christopher Nolans nyeste film «The Odyssey» har fått strålende kritikker og gjort stor suksess på kino – men én person er langt fra imponert.

Emily Wilson, den amerikanske filologen bak en anerkjent engelsk oversettelse av Homers «Odysseen», har i en ny anmeldelse slaktet filmen.

I London Review of Books skriver Wilson at hun «ville skammet seg over å ha skrevet noe av dette manuset», og at filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».

Nolan har selv trukket fram Wilsons oversettelse – særlig åpningslinja «Fortell meg om en sammensatt mann» – som en viktig inspirasjonskilde for sin skildring av Odyssevs.

Nå kritiserer Wilson nettopp Nolans framstilling av den «sammensatte» helten: Hun mener filmens Odyssevs verken framstår som den store historiefortelleren eller forføreren han er i Homers epos.

Men det er ikke bare den store helten hun kritiserer for å mangle kompleksitet – også filmens kvinneskikkelser får gjennomgå.

«Her er flere kvinnelige karakterer enn i de fleste Nolan-filmer, takket være originalmaterialet. Men ingen av dem har særlig mye å si, i motsetning til hvordan karakterene er framstilt i diktverket», skriver hun.

Særlig mener hun at rolla til Odyssevs’ kone Penelope er kraftig svekket. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier hun at framstillingen er så utvannet at «enhver tro på dette ekteskapet ble satt i fare».

Verket er i overveiende grad blitt forvaltet og overført av menn.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Frankrike blir det første
europeiske landet som innfører et forbud mot sosiale medier for barn under 15 år. Det ble klart etter en avstemning i landets nasjonalforsamling forrige tirsdag.

Forbudet skal innføres trinnvis: Allerede fra 1. september må alle nye brukere verifisere alderen sin, og personer under 15 år kan ikke opprette konto.

Fra januar 2027 omfattes også alle eksisterende kontoer. Da må alle som ønsker å bruke sosiale medier i Frankrike, dokumentere at de er fylt 15 år.

Vedtaket kommer samtidig som både Storbritannia og EU arbeider med liknende tiltak. Bakgrunnen er økende bekymring for hvordan
sosiale medier påvirker barn og unges psykiske helse.

– Jeg synes det er et godt tiltak, sier halvt norske Rafaël Benon Sætre (17) på telefon til Klassekampen.

Han er bosatt i Valence sør for Lyon, men er på ferie i Bergen hos sine norske besteforeldre.

For franske 14-åringer som nå må slette kontoene sine, vil forbudet trolig oppleves som frustrerende, mener han. Likevel tror han at tiltaket på lengre sikt vil være til barnas beste.

– De vil bli skjermet fra mye digital mobbing, sier Sætre og utdyper:

Barn vil bli skjermet fra mye digital mobbing.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

Emilie Jonsson Godal

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

– Det har skjedd mange urovekkende ting siden Trumps andre presidentperiode begynte i 2025, sier Tove Bjørgaas, mangeårig USA-korrespondent for NRK.

Bare den siste uka er det blitt kjent at Trump-administrasjonen har tatt ut stevninger mot tre journalister i The New York Times etter avisas avsløringer om sikkerhetsmangler ved det Qatar-donerte Air Force One-flyet som er tiltenkt presidenten. Videre har forsvarsminister Pete Hegseth opprettet en ny lekkasjegruppe for å etterforske lekkasjer til pressen og straffeforfølge kilder som står bak.

Nå strammes det også inn på reglene for journalistvisum for utenlandske pressefolk.

Endringene innebærer at utenlandske journalister kun får visum for 240 dager om gangen. Ved søknad om dette må de bevise at de planlegger å dra etter utløpsdatoen. Dette vil ifølge Bjørgaas kunne få store konsekvenser:

– Dette vil være en radikal endring som vil gjøre det mye vanskeligere for journalister å rapportere fra bakken.

Tidligere har visum for korrespondenter vart i tre år, og det har vært enkelt å få fornyelse.

– Dette vil både ramme kvaliteten på dekningen og de økonomiske forutsetningene for mediehus utenfor USA til å dekke derfra. Det er veldig viktig for korrespondenter å ha mulighet til å være i et land over lengre tid.

Bjørgaas tror at dersom utenlandske journalister må fornye visumet etter mindre ett år kan det bli uforutsigbart og kostbart for mediehus å ha korrespondenter der.

– Man føler man er fienden

Som ung filminteressert sperret jeg naturligvis opp øynene da kunst- og håndverkslæreren bedyret at han skulle vise oss elever «verdens vakreste film» på slutten av skoleåret. Jeg lurte lenge på hvilken film dette kunne være. Kunne det være noe klassisk som Kubrick, noe moderne, «Le Chien Andalou» av Dalí eller noe av det eldste i filmhistorien?

Da jeg gikk inn i klasserommet den sommerdagen, var det til tonene av Abba. Da hadde læreren nettopp åpnet DVD-emballasjen med et «BANG» og skjøvet filmen inn i spilleren. Nå fylte det greske øylandskapet lerretet. «Se på det asurblå havet! Se på den greske sola! Åååh! Der var jeg på ferie i fjor …», sa han, som om han var i ferd med å skrive et bidrag til Morgenbladets sommerserie om skjønnhet.

Det er kanskje nettopp fordi den er så himla vakker at denne bryllupsfilmen – som føles som å overvære A-kjendiser synge karaoke i fylla på en gresk øy – fortsatt sitter i den kollektive bevisstheten nesten tjue år senere. I bryllupsverdenen lever den videre som et estetisk ideal, om ikke en hel livsstil, og har gitt ekstra vind i seilene til bryllupsturisme – det som gjerne omtales som «Mamma Mia-effekten».

 forbeholdt kjendiser og de aller rikeste. Nå viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå at stadig flere norske par velger nettopp denne løsningen. Blir man sittende og bla gjennom bryllupsreportasjer i VGs Minmote, kan man få inntrykk av at den nye normalen – også for nordmenn med «vanlige jobber» – er et europeisk herregårdsbryllup med stall, smijernsport og en allé som ser ut som den er bygget for et kongelig inntog.

I dette universet vokser regningen i takt med gjestelisten. Å fly ned russebuss, svigers, fotograf, prest, fotballag og babyshower-jentene til en bortgjemt destinasjon er ikke gratis. Det begynner å ligne mindre på en gudgitt feiring og mer på en internasjonal etterretningsoperasjon. Og dermed kan vi gå over til spørsmålet som absolutt alle lurer på:Hvem skal betale for alle de greiene her? Må brudeparet leve på havregrøt i hvetebrødsdagene?

Tidligere i sommer skrev VG om en influenser som mente det var urimelig at gjester skulle dekke store deler av kostnadene knyttet til andres bryllup, særlig de påkostede utenlandsbryllupene. Men utgiftene er allerede høye nok for brudeparet, skal vi tro NRK, som på forsommeren skrev om fenomenet «Bridal era» – en ny måte å forstå bryllupet på, ikke som én dags affære, men som en hel livsfase. I denne fasen formerer hvite antrekk seg lynraskt i garderoben over måneder og ja, til og med år, og bruderollen har blitt en heltidsjobb.

, et ord jeg selv lærte for omtrent ett minutt siden. Det beskriver en brud som er krevende – en tikkende bombe i slør og tyll, som venter på å gå av på den store dagen der «hun skal være vakrest av alle». På Reddit beskrives en bridezilla som en tyrann som bruker «brudepiker som emosjonelle boksebager», mens hun sørger for at «dagen blir helt perfekt».

at ekteskapet betyr mindre enn før, mens selve bryllupet bare blir viktigere. I et land som Norge, der samboerskap er blant de mest utbredte og sosialt aksepterte samlivsformene i verden, er ekteskapet ikke lenger en nødvendig ramme for å leve sammen eller stifte familie. Da blir bryllupet først og fremst en sosial markering – en dyr fest som, ifølge NRK-artikkelen, kan bli virkelighet dersom man bare «maser på samboeren».

Å «mase på samboer» gjør også unge Sophie i «Mamma Mia», der utkårede Sky tviler på om de egentlig trenger å gifte seg i ung alder. Men Sophies bryllupsdrøm handler om mer enn ekteskapet: Etter å ha funnet morens gamle dagbok oppdager hun at Donna hadde tre sommerromanser, og inviterer alle tre mennene til bryllupet i håp om at hennes biologiske far skal føre henne opp kirkegulvet.

Er bryllupssommeren jentenes svar på VM?

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Han er helten som lurer en kyklop, trosser guders vrede og finner veien hjem etter tjue år på havet. Men Odyssevs er også en mann som lyver, dreper og lar sin stolthet over egen kløkt føre ham ut i vanskelige situasjoner.

I snart 3000 år har Odyssevs vært en av litteraturens mest fascinerende skikkelser. Fredag kveld får Christopher Nolans filmatiske tolkning av Homers epos premiere – en av sommerens store kulturbegivenheter.

Vi har snakket med eksperter på antikk kultur for å finne ut hvem den rådsnare Odyssevs egentlig er, hvorfor historien fortsatt fenger, og hvordan de tror Nolan vil forvalte en av verdenslitteraturens eldste fortellinger.

NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad har skrevet mastergraden sin om Homers andre store epos, «Iliaden». «Odysseen» åpner der denne fortellingen slutter – etter Trojas fall – og handler om den lange veien hjem fra krigen.

Hun har også skrevet bøker for å formidle de greske mytene til barn og unge. Det er fortellinger som står hennes hjerte svært nær, sier hun.

– Noe av det som er så fascinerende med «Odysseen», er at eposet fungerer på utrolig mange forskjellige nivåer. På et umiddelbart nivå er det en eventyrlig historie som kan fortelles til barn. Den er rett og slett kjempespennende. Odyssevs kommer til en øy, møter merkelige skikkelser, hekser og kykloper, han binder seg til masta for å høre sangen til sirenene.

Samtidig er det en historie full av menneskelige dilemmaer, forteller hun.

– Det er nettopp derfor kunstnere over hele verden stadig har vendt tilbake til den og hentet ut nye betydninger.

Vi lever også i en verden der selvframstilling og historiefortelling betyr mye.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Mens Klassekampen kårer de beste norske låtene fra det 21. århundret – både gjennom en fagjury og intervjuer der artister og kulturpersonligheter løfter fram sine favoritter – har avisa også stilt et annet spørsmål: Har de siste 25 årene satt spor i måten norske låter skrives på?

Dersom man ønsker å undersøke språklige og kulturelle endringer, er hiphop et naturlig utgangspunkt. Få musikksjangre legger like stor vekt på teksten som rap. Derfor har vi spurt musikkviterne Kjell Andreas Oddekalv og Even Igland Diesen – Norges to eneste rapforskere – om svar.

– Når jeg møter Kjell Andreas, pleier jeg å si at det er møte i norsk rapforskning, sier Even Igland Diesen, førsteamanuensis ved NTNU, som analyserte norsk raplyrikk i sin doktorgradsavhandling.

Ifølge Diesen har norsk rap gjennomgått en tydelig utvikling siden sjangerens norske gjennombrudd på 1990-tallet.

– Det har vært en dreining mot det selvrefleksive og selvutleverende. Rappen har beveget seg fra en kollektiv til en mer individuell posisjon, sier han.

Den tidlige norske rappen var tett knyttet til det
amerikanske uttrykket og opptatt av en subkulturell identitet.

– Det handlet om hvem man kunne rappe om, hvem man kunne rappe for, og om å plassere seg innenfor hiphopkulturen.

Diesen forklarer at dette hang sammen med idealer om autentisitet og «realness», der rap skulle bygge på levd erfaring. Utover 2000-tallet skjedde imidlertid et skifte.

Det har alltid eksistert en frykt for at kulturen skal selge seg ut.

Fra Bronx til bygda

Stemningen var elektrisk over hele landet etter at Norge søndag kveld slo Brasil og sikret VM-avansement. Jubelen var så kraftig at seismografene slo ut: Det ble registrert jordskjelv i fire norske byer.

Rundt 50.000 mennesker fulgte kampen på storskjerm på Rådhusplassen i Oslo. Da seieren var et faktum, eksploderte sentrum i en spontan folkefest. Et «Bermudatriangel» mellom Rådhusplassen, Oslo S og Slottet ble fylt til randen av rundt 100.000 mennesker. Rødkledde tobeinte klatret opp i lyktestolper og ble sjøsatt på plastbåter i folkehavet.

Etter seieren ble det meldt om spontane feiringer over hele landet, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Til tross for store folkemengder gikk feiringen overraskende fredelig for seg. Flere politidistrikter meldte at feiringen gikk svært rolig for seg, og beskrev publikums oppførsel som «usedvanlig bra».

«Det var en fellesskapsopplevelse Norge aldri har hatt i fredstid», sa NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt på Dagsrevyen kvelden etter.

Men stemmer det? Har det norske folk opplevd en tilsvarende type spontan folkefest i manns minne?

På Dagsnytt 18 mandag sa folkeminnegransker Thor Gotaas at feiringen bare kunne sammenlignes med dagene etter freden 8. mai 1945. Samtidig understreker han til Klassekampen at søndagens jubel var av en helt annen karakter.

– Frigjøringen var en enorm forløsning etter fem år med krig og okkupasjon. Over 300.000 tyske soldater var fortsatt i Norge, og alvoret lå der fortsatt. Fotball er en lek, sier Gotaas.

Også historiker Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo mener søndagens massesamlinger kan sammenlignes med folkefestene under frigjøringsdagene:

Fra jantelov til jubelrop

Ketil Blom Haugstulen

Ida Hestman Madsen, kritiker og grunnlegger av nettstedet ­­tba.no, mener at musikk-kåringer ofte favoriserer allsangvennlige låter – gjerne ballader, viser eller alvorspregede låter.

– Da faller mye annet utenfor. Rap, R&B, klubbmusikk, pønk, metal og mer energi­drevne sjangre får lett for lite kred, sier hun.

Derfor trekker hun fram «Lianer» av Unge Ferrari, aliaset til Stig Brenner, en stor R&B-hit fra 2015.

– Det er en typisk «hei, jeg er kul»-låt, men den illustrerer også hvorfor han var så unik da han kom.

Låta ble kjent for den fengende «hooken»: «Meg og mine boys, vi henger i lianer».

– Hvis du leser sangteksten i refrenget, gir det null mening: «vi henger i lii-liii-aner». Det er hvordan han synger det som gjør det interessant, sier hun og imiterer Brenners «liuuiuu»-lyd.

Det er mye artig språklek i «Lianer», mener hun.

– Det er et litt køddete uttrykk som krydres med «tongue-in-cheek»-linjer, og synges veldig inderlig.

I disse KI-tider er mange låter altfor glatte.

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Journalist og skribent

Midt i alle diskusjonene om skolegang og kjønn er det ett perspektiv som i stor grad har vært fraværende: langtidsperspektivet. Hva kan bli konsekvensene av dagens utdanningspolitikk, og en skole der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter? Kan det tenkes at selv om jentene i dag fremstår som vinnerne – med bedre karakterer og førsterett til en rekke studier – så er ikke denne utviklingen nødvendigvis en fordel på lang sikt?

 meldte seg da jeg leste en gjennomgang av en studie fra Cornell University i The New York Times i 2016. Studien tok utgangspunkt i amerikanske folketellingsdata og fulgte utviklingen i kjønnsfordeling og lønnsnivå innenfor de samme yrkene over en periode på femti år. Forskerne stilte et enkelt, men interessant spørsmål: Hva skjer med lønnsnivået i et yrke når andelen kvinner øker over tid?

Ved å følge de samme yrkene forsøkte forskerne å skille effekten av økt kvinneandel fra andre faktorer, som utdanningsnivå, erfaring og geografiske forhold. Ifølge artikkelen viste studien at flere yrker – blant annet designere, biologer og billettagenter – opplevde lønnsnedgang i takt med at kvinneandelen økte. Forskerne mente at forskjeller i hvilke yrker og bransjer kvinner og menn velger, forklarer en betydelig del av lønnsforskjellen mellom kjønnene.

Artikkelen peker samtidig på at utviklingen også kan gå motsatt vei. I de første tiårene av databehandling var kvinner sentrale i programmering, og yrket hadde verken den høye statusen eller de høye lønningene det forbindes med i dag. Senere ble programmering tettere knyttet til ingeniørfag og fremveksten av Silicon Valley. I dag skal man ha levd under en stein for ikke å vite at programmering er blant de best betalte yrkene i arbeidsmarkedet.

En feministisk innvending vil selvsagt være at det ikke finnes noen automatikk i en slik utvikling. Hele likestillingsprosjektet har nettopp vært et oppgjør med forestillingen om at «når kvinner kommer inn, går makten ut» – en tanke som historisk har blitt brukt for å holde kvinner unna ledelse, akademia og sentrale samfunnsinstitusjoner.

 verdt å undersøke om det finnes sosiale mekanismer som påvirker hvorvidt mennesker søker seg til eller fra bestemte miljøer. Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer «realistisk» holdning til kjønnsbalanse i stedet for å tviholde på at sterk kvinnelig studiedominans er et gode. Hva om mannlig flukt ikke først og fremst er et resultat av ideologiske konflikter eller bevisste holdninger, men av hvordan mennesker naturlig orienterer seg i grupper?

En mulig forklaring som har fått mindre oppmerksomhet, er at menn i større grad søker seg bort fra yrker som blir tydelig kvinnedominerte. Dette er en observasjon som lenge har eksistert på folkemunne – som en form for «bondevett» eller gatekunnskap – men som først de senere årene har blitt undersøkt mer systematisk.

En studie fra Universitetet i Zürich, publisert i 2023, analyserte endringer i yrkesvalg gjennom nettverksanalyse og fant at menn hadde betydelig større sannsynlighet for å forlate yrker som var i ferd med å bli kvinnedominerte. I en sammenligning av ellers like yrker viste modellen at menn var omtrent dobbelt så tilbøyelige til å slutte når kvinneandelen blant nye arbeidstakere var høy.

arbeidsmarkedet i Norge styres av mange av de samme mekanismene som i USA, kan en slik utvikling få konsekvenser for lønnsnivået til kvinneyrker på lang sikt. Studier som disse kan tyde på at målet ikke bare bør være å få kvinner inn i mannsdominerte yrker, men også å hindre at kvinnedominerte yrker og utdanninger mister menn fullstendig. En nærmere 50/50-fordeling kan være et ideal – ikke bare av hensyn til menn, men også for kvinner i framtiden. Hvis ikke, kan gutta ganske enkelt finne andre og mer lukrative jaktmarker.

Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer ‘realistisk’ holdning til kjønnsbalanse

Manneflukt

Christer Falck er ikke en mann som er fremmed for musikklister. Forleggeren har tatt initiativ til flere kåringer, blant annet Morgenbladets liste over de 100 beste norske albumene.

Hans kandidat til den beste norske sangskriveren i dette århundret er Asbjørn Ribe, et ukjent navn for de fleste. Falck fikk øynene opp for Ribe gjennom hans Spellemann-nominerte band Jim Stärk og Number Seven Deli, store pophåp på 2000-tallet.

– Jeg sjekket ut solo-greiene hans og tenkte: «Herre jemini, for et låtskrivertalent».

Ribe har vært en aktiv musiker lenge, men har aldri helt tatt det kommersielle steget. Det virker som han aldri har ønsket det heller, sier Falch.

– Grunnen til at han ikke er kjent, er at han er så sjenert. Han klarer ikke å skrive på Facebook at han skal spille konserter. Han trenger noen som står på torget med ropert for ham.

Falch mener norske journalister ikke har gjort jobben sin. Samtidig finnes det en slags kultstatus rundt ham i engere kretser, kan Falch fortelle.

– Flere, blant annet artist Frida Ånnevik og kulturarbeider Martin Revheim, har omtalt ham som en av Norges beste låtskrivere, om ikke 

En anmelder kalte ham ‘Sørlandets Nick Cave’.

Sjenert crooner fra Sørlandet

Charlotte F. Skomsøy

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

da jeg campet på Tons of Rock i fjor. Jeg fikk en helt ny familie, sier May Torill Synnes (49) mens hun roter i teltet.

Hun slo leir på Ekeberg allerede tirsdag. Etter at hun ble aleinemor for to år siden, tilbringer hun nå mye av festivalsommeren i telt – også på Tons of Rock, som åpnet onsdag og avsluttes i kveld.

– Hotell er kjedelig. Der bestemmer systemet. Telt er frihet. Du må følge reglene, men slipper å være A4.

Norge har aldri hatt flere festivaler. Samtidig er én type blitt sjeldnere: de store campingfestivalene, der titusener flyttet inn på noen hundre dekar i opptil en uke.

På 1990- og 2000-tallet var Quart og etter hvert Hovefestivalen mer enn line-upen – de var midlertidige teltbyer med gjørme, nattliv og en egen sosial logikk der campen ofte var hovedscenen og musikken mest en pause mellom øl og søvn.

Quart, Hove og Slottsfjellfestivalen var festivaler de fleste måtte reise til, påpeker musikkritiker Audun Vinger.

– Festivaler er blitt mer og mer byfenomener. Det er den store forskjellen, sier Vinger.

Kroppen er i kontakt med alle delene av teltet til enhver tid.

Fra gjørme til glamping

Da Klassekampen slår på ­tråden til deLillos-­frontmann Lars Lillo-­Stenberg, viser det seg at han ikke er spesielt glad i sang­kåringer.

– Jeg er ikke så glad i å ta endelige avgjørelser om ­slike ting. Jeg liker ikke å ­bestemme meg for hva som er yndlingsfargen min. Det fine er jo at ting varierer.

Men han tror han nesten må velge en No. 4-låt som ikke er blant de aller mest kjente. Det blir «Skoleveisvise» fra andrealbumet «Hva nå» (2017).

Lillo-Stenberg har fulgt med på den norske poptrioen siden de startet opp i 2007. Bandet medvirket i 2017 på deLillos-låta «Halvveis rundt jorden», så 

– Det er stort sett ganske koselig popmusikk. Fine låter. Rent og pent. Det er ikke PJ Harvey. Det er ikke ­brutalt. De kan være tøffe på enkelte låter, men det er ikke dét som er prosjektet deres.

Samtidig kombinerer No. 4 popmusikken med et ­jazzete blikk på harmonikk og rytmikk, forteller han. Han tror jazzbakgrunnen til ­hovedvokalist Emilie ­Stoesen Christensen har mye å si.

– Det er veldig ­tilgjengelig musikk, men samtidig litt ­utfordrende. Musikalsk ­velger de ikke nødvendigvis de enkleste løsningene. Det er 

der. Kompfigurene kan være ganske avanserte og til tider polyfone.

Det er en litt skummel situasjon som ligger mellom linjene.

Veldig tilgjengelig, utfordrende pop

Da Tate Modern annonserte en stor utstilling viet 

 var det få som tvilte på at den ville bli populær. Den meksikanske kunstneren er blant verdens mest gjenkjennelige ikoner, med sitt karakteristiske monobryn som pryder alt fra hjem og totebags til mobildeksler.

Men selv Tate var ikke forberedt på omfanget av etterspørselen. Museet opplyser at mer enn 41.000 billetter allerede er solgt til «Frida: The Making of an Icon», som åpner 25. juni. Det gjør den til den mest forhåndssolgte utstillingen i Tates historie.

«Vi er ganske overveldet», sier Catherine Wood, direktør ved Tate Modern, til The Guardian.

Interessen for Kahlo er ikke et isolert fenomen. Mens British Museum forbereder ankomsten av Bayeux-teppet, og andre museer planlegger storsatsinger viet kunstnere som Hockney, Renoir og Monet, virker det som om Storbritannia kan vente en bølge av svært populære «blockbuster»-utstillinger.

Ifølge museene selv handler appellen om mer enn selve kunsten. I en tid dominert av strømming, sosiale medier og digital reproduksjon ønsker publikum i økende grad å se originalverkene med det blotte øye. 

Kahlo-ustilling knuser alle billettrekorder

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Dattera mi og jeg har delt dette bandet siden hun var tolv år. Jeg tipper jeg har sett dem nærmere ti ganger, sist for et par uker siden under Dei Nynorske Festspela.

Forfatteren har ingen problemer med å peke ut sin favoritt når Klassekampen skal kåre de 25 beste norskspråklige sangene fra dette århundret. Valget faller på «Slutte og byne» av Valkyrien Allstars.

Renberg mener at Oslo-bandet egenhendig har revitalisert norsk populærmusikk. Siden «Farvel slekt og venner» i 2014 har Valkyrien Allstars dyrket et uttrykk der folkemusikk møter pop, jazz og pønk, mens de lekne tekstene til dels er skrevet på «Ravi-norsk».

– Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne eller slutte når jeg skal forklare hva det bandet betyr og hva de har gjort. Det er så grisebra.

Sangteksten bygger på en grunnidé som er forbløffende enkel, mener Renberg: en oppramsing av alt angsten forteller deg dagen derpå. Fortelleren skal slutte røyke, slutte å være så ute, slutte å le – før hun legger til: «uansett hva du sier, har jeg slutta med det.»

– Så skifter låten midtveis, og hun forsikrer alle – også den forbanna kjæresten – om at hun «skal byne å ta det piano, byne å lage no bra no, byne å holde det ekte, Tony Soprano, holde det rent, holde det Lano».

Renberg sier at låta gjør forfatteren i ham glad.

Syvertsen får skikkelig fart på kjeften.

– Hun synger som om hun spiller fele

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

I forrige uke ble Fritt Ords Honnør 2026 tildelt Foreningen for Nav-skandalens ofre, og jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen.

I begrunnelsen heter det at prisen gis for arbeidet med å kreve åpenhet i en sak der myndighetene har begått en feil som har fått alvorlige konsekvenser for mange mennesker.

Samme formiddag røpte Marit Moum Aune, påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, at en av de første forestillingene i januar 2027 handler om nettopp Nav-skandalen.

– Det er opplagt at Nav-saken hører hjemme på scenen. På Nationaltheatret, nasjonens scene, skal vi prøve å løfte fram disse historiene, sier Aune.

Nav-skandalen handlet om at etaten i en årrekke tolket EØS-reglene feil og krevde tilbakebetaling av trygdeytelser fra personer som oppholdt seg i andre EØS-land. Dette førte til at flere ble feilaktig straffet og dømt for trygdesvindel, før feilen ble avdekket i 2019.

Nationaltheatrets forestilling har foreløpig ikke fått noen tittel. Det vi vet, er at regien er gitt til Nina Wester. Hun har fått to tidligere Hedda-priser for sitt dokumentariske teaterarbeid.

Nå samarbeider Wester med den Tromsø-baserte friteatergruppa Rimfrost i det som blir hennes tredje produksjon med kompaniet.

At Nationaltheatret går sammen med en nordnorsk frigruppe om å fortelle denne historien, mener Aune speiler hvordan skandalen rammet mennesker over hele landet.

Skulle vi iscenesatt livene til alle som kom i fengsel, måtte vi ha spilt i ukevis.

Den lille mann mot systemet

Fredag kunngjorde Nasjonalmuseet at de 22. juni åpner presentasjonen «Jumana Manna: Arbeider fra lager». For første gang siden åpningen vies et helt rom i samlingsutstillingen til én nålevende kunstner.

Presentasjonen vises i ett år og markerer starten på en ny satsing i rom 87. Framover skal rommet «jevnlig fornyes for å løfte fram aktuelle kunstnerskap og problemstillinger». Først ut er altså den palestinske kunstneren Jumana Manna.

– Jeg synes det er kjempebra, sier Ane Hjort Guttu, kunstner og professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

I fjor engasjerte Guttu seg i debatten om Nasjonalmuseets håndtering av krigen i Gaza.

Hun var en av flere som reagerte da Nasjonalmuseet stilte ut et israelsk sørgeteppe samtidig som krigen og okkupasjonen av Palestina pågikk. Konflikten kulminerte med en sit in-aksjon der aksjonistene satte seg ned i utstillingsrommet og holdt appell med kritikk av museets valg.

Guttu mener den nye satsingen må ses i lys av kritikken museet møtte den gang.

– Dette er en seier for oss som har engasjert oss i Nasjonalmuseet. Det er et museum som dette vi ønsker oss – et museum som lytter til feltet og gjør fornuftige endringer på ting som ikke har fungert, og som kan snu seg rundt relativt raskt.

Hun mener museet har framstått som rigid og tilbaketrukket overfor kunstfeltet, men ser tegn til endring.

Det er et museum som dette vi ønsker oss.

Stiller ut palestinsk kunstner

Emilie Johnson Godal

Christopher Olssøn

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

– Dette blir en form for kulturvasking. Derfor overrasker det meg at dette kommer fra Palestinakomiteens side. Jeg er overrasket over at de legitimerer det, sier Helena Natvig Safi, palestiner og aktivist.

Hun mener at Øyafestivalen fortsatt bør boikottes fullt og helt.

I fjor krevde Palestinakomiteen at Øya skulle avslutte samarbeidet med «aktører som støtter okkupasjon og folkerettsbrudd».

Hannah Bull Thorvik

Artikler

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Manneflukt

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Kahlo-ustilling knuser alle billettrekorder

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

– En form for kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Marius og mobilene

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Vi har alle våre førjulstradisjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunst­ut­stilling på Willumsens Museum – kuratert av filmska­peren selv.

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

USA signa­li­serer at uten­lands­ke korre­spon­denter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Kan noen annen norsk kultur­begivenhet måle seg med folke­fes­ten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikk­åringer.

Manneflukt

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest under­vur­derte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festi­val­me­nyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skole­veis­vise» av No. 4.

Kahlo-ustilling knuser alle billett­re­korder

Tore Renberg kaller sin sangfa­voritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtrop­pende teatersjef Marit Aune.

Nasjo­nal­mu­seet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

– En form for kultur­vasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kutt­for­slag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortel­lingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Marius og mobilene

Det var aldri Emilie Blich­feldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Vi har alle våre førjuls­tra­di­sjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Kahlo-ustilling knuser alle billettrekorder

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

– En form for kulturvasking

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Vi har alle våre førjulstradisjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».