Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Stemningen var elektrisk over hele landet etter at Norge søndag kveld slo Brasil og sikret VM-avansement. Jubelen var så kraftig at seismografene slo ut: Det ble registrert jordskjelv i fire norske byer.

Rundt 50.000 mennesker fulgte kampen på storskjerm på Rådhusplassen i Oslo. Da seieren var et faktum, eksploderte sentrum i en spontan folkefest. Et «Bermudatriangel» mellom Rådhusplassen, Oslo S og Slottet ble fylt til randen av rundt 100.000 mennesker. Rødkledde tobeinte klatret opp i lyktestolper og ble sjøsatt på plastbåter i folkehavet.

Etter seieren ble det meldt om spontane feiringer over hele landet, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Til tross for store folkemengder gikk feiringen overraskende fredelig for seg. Flere politidistrikter meldte at feiringen gikk svært rolig for seg, og beskrev publikums oppførsel som «usedvanlig bra».

«Det var en fellesskapsopplevelse Norge aldri har hatt i fredstid», sa NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt på Dagsrevyen kvelden etter.

Men stemmer det? Har det norske folk opplevd en tilsvarende type spontan folkefest i manns minne?

På Dagsnytt 18 mandag sa folkeminnegransker Thor Gotaas at feiringen bare kunne sammenlignes med dagene etter freden 8. mai 1945. Samtidig understreker han til Klassekampen at søndagens jubel var av en helt annen karakter.

– Frigjøringen var en enorm forløsning etter fem år med krig og okkupasjon. Over 300.000 tyske soldater var fortsatt i Norge, og alvoret lå der fortsatt. Fotball er en lek, sier Gotaas.

Også historiker Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo mener søndagens massesamlinger kan sammenlignes med folkefestene under frigjøringsdagene:

Fra jantelov til jubelrop

Ketil Blom Haugstulen

Ida Hestman Madsen, kritiker og grunnlegger av nettstedet ­­tba.no, mener at musikk-kåringer ofte favoriserer allsangvennlige låter – gjerne ballader, viser eller alvorspregede låter.

– Da faller mye annet utenfor. Rap, R&B, klubbmusikk, pønk, metal og mer energi­drevne sjangre får lett for lite kred, sier hun.

Derfor trekker hun fram «Lianer» av Unge Ferrari, aliaset til Stig Brenner, en stor R&B-hit fra 2015.

– Det er en typisk «hei, jeg er kul»-låt, men den illustrerer også hvorfor han var så unik da han kom.

Låta ble kjent for den fengende «hooken»: «Meg og mine boys, vi henger i lianer».

– Hvis du leser sangteksten i refrenget, gir det null mening: «vi henger i lii-liii-aner». Det er hvordan han synger det som gjør det interessant, sier hun og imiterer Brenners «liuuiuu»-lyd.

Det er mye artig språklek i «Lianer», mener hun.

– Det er et litt køddete uttrykk som krydres med «tongue-in-cheek»-linjer, og synges veldig inderlig.

I disse KI-tider er mange låter altfor glatte.

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Journalist og skribent

Midt i alle diskusjonene om skolegang og kjønn er det ett perspektiv som i stor grad har vært fraværende: langtidsperspektivet. Hva kan bli konsekvensene av dagens utdanningspolitikk, og en skole der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter? Kan det tenkes at selv om jentene i dag fremstår som vinnerne – med bedre karakterer og førsterett til en rekke studier – så er ikke denne utviklingen nødvendigvis en fordel på lang sikt?

 meldte seg da jeg leste en gjennomgang av en studie fra Cornell University i The New York Times i 2016. Studien tok utgangspunkt i amerikanske folketellingsdata og fulgte utviklingen i kjønnsfordeling og lønnsnivå innenfor de samme yrkene over en periode på femti år. Forskerne stilte et enkelt, men interessant spørsmål: Hva skjer med lønnsnivået i et yrke når andelen kvinner øker over tid?

Ved å følge de samme yrkene forsøkte forskerne å skille effekten av økt kvinneandel fra andre faktorer, som utdanningsnivå, erfaring og geografiske forhold. Ifølge artikkelen viste studien at flere yrker – blant annet designere, biologer og billettagenter – opplevde lønnsnedgang i takt med at kvinneandelen økte. Forskerne mente at forskjeller i hvilke yrker og bransjer kvinner og menn velger, forklarer en betydelig del av lønnsforskjellen mellom kjønnene.

Artikkelen peker samtidig på at utviklingen også kan gå motsatt vei. I de første tiårene av databehandling var kvinner sentrale i programmering, og yrket hadde verken den høye statusen eller de høye lønningene det forbindes med i dag. Senere ble programmering tettere knyttet til ingeniørfag og fremveksten av Silicon Valley. I dag skal man ha levd under en stein for ikke å vite at programmering er blant de best betalte yrkene i arbeidsmarkedet.

En feministisk innvending vil selvsagt være at det ikke finnes noen automatikk i en slik utvikling. Hele likestillingsprosjektet har nettopp vært et oppgjør med forestillingen om at «når kvinner kommer inn, går makten ut» – en tanke som historisk har blitt brukt for å holde kvinner unna ledelse, akademia og sentrale samfunnsinstitusjoner.

 verdt å undersøke om det finnes sosiale mekanismer som påvirker hvorvidt mennesker søker seg til eller fra bestemte miljøer. Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer «realistisk» holdning til kjønnsbalanse i stedet for å tviholde på at sterk kvinnelig studiedominans er et gode. Hva om mannlig flukt ikke først og fremst er et resultat av ideologiske konflikter eller bevisste holdninger, men av hvordan mennesker naturlig orienterer seg i grupper?

En mulig forklaring som har fått mindre oppmerksomhet, er at menn i større grad søker seg bort fra yrker som blir tydelig kvinnedominerte. Dette er en observasjon som lenge har eksistert på folkemunne – som en form for «bondevett» eller gatekunnskap – men som først de senere årene har blitt undersøkt mer systematisk.

En studie fra Universitetet i Zürich, publisert i 2023, analyserte endringer i yrkesvalg gjennom nettverksanalyse og fant at menn hadde betydelig større sannsynlighet for å forlate yrker som var i ferd med å bli kvinnedominerte. I en sammenligning av ellers like yrker viste modellen at menn var omtrent dobbelt så tilbøyelige til å slutte når kvinneandelen blant nye arbeidstakere var høy.

arbeidsmarkedet i Norge styres av mange av de samme mekanismene som i USA, kan en slik utvikling få konsekvenser for lønnsnivået til kvinneyrker på lang sikt. Studier som disse kan tyde på at målet ikke bare bør være å få kvinner inn i mannsdominerte yrker, men også å hindre at kvinnedominerte yrker og utdanninger mister menn fullstendig. En nærmere 50/50-fordeling kan være et ideal – ikke bare av hensyn til menn, men også for kvinner i framtiden. Hvis ikke, kan gutta ganske enkelt finne andre og mer lukrative jaktmarker.

Feminister kan gjøre lurt i å ha en mer ‘realistisk’ holdning til kjønnsbalanse

Manneflukt

Christer Falck er ikke en mann som er fremmed for musikklister. Forleggeren har tatt initiativ til flere kåringer, blant annet Morgenbladets liste over de 100 beste norske albumene.

Hans kandidat til den beste norske sangskriveren i dette århundret er Asbjørn Ribe, et ukjent navn for de fleste. Falck fikk øynene opp for Ribe gjennom hans Spellemann-nominerte band Jim Stärk og Number Seven Deli, store pophåp på 2000-tallet.

– Jeg sjekket ut solo-greiene hans og tenkte: «Herre jemini, for et låtskrivertalent».

Ribe har vært en aktiv musiker lenge, men har aldri helt tatt det kommersielle steget. Det virker som han aldri har ønsket det heller, sier Falch.

– Grunnen til at han ikke er kjent, er at han er så sjenert. Han klarer ikke å skrive på Facebook at han skal spille konserter. Han trenger noen som står på torget med ropert for ham.

Falch mener norske journalister ikke har gjort jobben sin. Samtidig finnes det en slags kultstatus rundt ham i engere kretser, kan Falch fortelle.

– Flere, blant annet artist Frida Ånnevik og kulturarbeider Martin Revheim, har omtalt ham som en av Norges beste låtskrivere, om ikke 

En anmelder kalte ham ‘Sørlandets Nick Cave’.

Sjenert crooner fra Sørlandet

Charlotte F. Skomsøy

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

da jeg campet på Tons of Rock i fjor. Jeg fikk en helt ny familie, sier May Torill Synnes (49) mens hun roter i teltet.

Hun slo leir på Ekeberg allerede tirsdag. Etter at hun ble aleinemor for to år siden, tilbringer hun nå mye av festivalsommeren i telt – også på Tons of Rock, som åpnet onsdag og avsluttes i kveld.

– Hotell er kjedelig. Der bestemmer systemet. Telt er frihet. Du må følge reglene, men slipper å være A4.

Norge har aldri hatt flere festivaler. Samtidig er én type blitt sjeldnere: de store campingfestivalene, der titusener flyttet inn på noen hundre dekar i opptil en uke.

På 1990- og 2000-tallet var Quart og etter hvert Hovefestivalen mer enn line-upen – de var midlertidige teltbyer med gjørme, nattliv og en egen sosial logikk der campen ofte var hovedscenen og musikken mest en pause mellom øl og søvn.

Quart, Hove og Slottsfjellfestivalen var festivaler de fleste måtte reise til, påpeker musikkritiker Audun Vinger.

– Festivaler er blitt mer og mer byfenomener. Det er den store forskjellen, sier Vinger.

Kroppen er i kontakt med alle delene av teltet til enhver tid.

Fra gjørme til glamping

Da Klassekampen slår på ­tråden til deLillos-­frontmann Lars Lillo-­Stenberg, viser det seg at han ikke er spesielt glad i sang­kåringer.

– Jeg er ikke så glad i å ta endelige avgjørelser om ­slike ting. Jeg liker ikke å ­bestemme meg for hva som er yndlingsfargen min. Det fine er jo at ting varierer.

Men han tror han nesten må velge en No. 4-låt som ikke er blant de aller mest kjente. Det blir «Skoleveisvise» fra andrealbumet «Hva nå» (2017).

Lillo-Stenberg har fulgt med på den norske poptrioen siden de startet opp i 2007. Bandet medvirket i 2017 på deLillos-låta «Halvveis rundt jorden», så 

– Det er stort sett ganske koselig popmusikk. Fine låter. Rent og pent. Det er ikke PJ Harvey. Det er ikke ­brutalt. De kan være tøffe på enkelte låter, men det er ikke dét som er prosjektet deres.

Samtidig kombinerer No. 4 popmusikken med et ­jazzete blikk på harmonikk og rytmikk, forteller han. Han tror jazzbakgrunnen til ­hovedvokalist Emilie ­Stoesen Christensen har mye å si.

– Det er veldig ­tilgjengelig musikk, men samtidig litt ­utfordrende. Musikalsk ­velger de ikke nødvendigvis de enkleste løsningene. Det er 

der. Kompfigurene kan være ganske avanserte og til tider polyfone.

Det er en litt skummel situasjon som ligger mellom linjene.

Veldig tilgjengelig, utfordrende pop

Da Tate Modern annonserte en stor utstilling viet 

 var det få som tvilte på at den ville bli populær. Den meksikanske kunstneren er blant verdens mest gjenkjennelige ikoner, med sitt karakteristiske monobryn som pryder alt fra hjem og totebags til mobildeksler.

Men selv Tate var ikke forberedt på omfanget av etterspørselen. Museet opplyser at mer enn 41.000 billetter allerede er solgt til «Frida: The Making of an Icon», som åpner 25. juni. Det gjør den til den mest forhåndssolgte utstillingen i Tates historie.

«Vi er ganske overveldet», sier Catherine Wood, direktør ved Tate Modern, til The Guardian.

Interessen for Kahlo er ikke et isolert fenomen. Mens British Museum forbereder ankomsten av Bayeux-teppet, og andre museer planlegger storsatsinger viet kunstnere som Hockney, Renoir og Monet, virker det som om Storbritannia kan vente en bølge av svært populære «blockbuster»-utstillinger.

Ifølge museene selv handler appellen om mer enn selve kunsten. I en tid dominert av strømming, sosiale medier og digital reproduksjon ønsker publikum i økende grad å se originalverkene med det blotte øye. 

Kahlo-ustilling knuser alle billettrekorder

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Dattera mi og jeg har delt dette bandet siden hun var tolv år. Jeg tipper jeg har sett dem nærmere ti ganger, sist for et par uker siden under Dei Nynorske Festspela.

Forfatteren har ingen problemer med å peke ut sin favoritt når Klassekampen skal kåre de 25 beste norskspråklige sangene fra dette århundret. Valget faller på «Slutte og byne» av Valkyrien Allstars.

Renberg mener at Oslo-bandet egenhendig har revitalisert norsk populærmusikk. Siden «Farvel slekt og venner» i 2014 har Valkyrien Allstars dyrket et uttrykk der folkemusikk møter pop, jazz og pønk, mens de lekne tekstene til dels er skrevet på «Ravi-norsk».

– Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne eller slutte når jeg skal forklare hva det bandet betyr og hva de har gjort. Det er så grisebra.

Sangteksten bygger på en grunnidé som er forbløffende enkel, mener Renberg: en oppramsing av alt angsten forteller deg dagen derpå. Fortelleren skal slutte røyke, slutte å være så ute, slutte å le – før hun legger til: «uansett hva du sier, har jeg slutta med det.»

– Så skifter låten midtveis, og hun forsikrer alle – også den forbanna kjæresten – om at hun «skal byne å ta det piano, byne å lage no bra no, byne å holde det ekte, Tony Soprano, holde det rent, holde det Lano».

Renberg sier at låta gjør forfatteren i ham glad.

Syvertsen får skikkelig fart på kjeften.

– Hun synger som om hun spiller fele

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

I forrige uke ble Fritt Ords Honnør 2026 tildelt Foreningen for Nav-skandalens ofre, og jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen.

I begrunnelsen heter det at prisen gis for arbeidet med å kreve åpenhet i en sak der myndighetene har begått en feil som har fått alvorlige konsekvenser for mange mennesker.

Samme formiddag røpte Marit Moum Aune, påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, at en av de første forestillingene i januar 2027 handler om nettopp Nav-skandalen.

– Det er opplagt at Nav-saken hører hjemme på scenen. På Nationaltheatret, nasjonens scene, skal vi prøve å løfte fram disse historiene, sier Aune.

Nav-skandalen handlet om at etaten i en årrekke tolket EØS-reglene feil og krevde tilbakebetaling av trygdeytelser fra personer som oppholdt seg i andre EØS-land. Dette førte til at flere ble feilaktig straffet og dømt for trygdesvindel, før feilen ble avdekket i 2019.

Nationaltheatrets forestilling har foreløpig ikke fått noen tittel. Det vi vet, er at regien er gitt til Nina Wester. Hun har fått to tidligere Hedda-priser for sitt dokumentariske teaterarbeid.

Nå samarbeider Wester med den Tromsø-baserte friteatergruppa Rimfrost i det som blir hennes tredje produksjon med kompaniet.

At Nationaltheatret går sammen med en nordnorsk frigruppe om å fortelle denne historien, mener Aune speiler hvordan skandalen rammet mennesker over hele landet.

Skulle vi iscenesatt livene til alle som kom i fengsel, måtte vi ha spilt i ukevis.

Den lille mann mot systemet

Fredag kunngjorde Nasjonalmuseet at de 22. juni åpner presentasjonen «Jumana Manna: Arbeider fra lager». For første gang siden åpningen vies et helt rom i samlingsutstillingen til én nålevende kunstner.

Presentasjonen vises i ett år og markerer starten på en ny satsing i rom 87. Framover skal rommet «jevnlig fornyes for å løfte fram aktuelle kunstnerskap og problemstillinger». Først ut er altså den palestinske kunstneren Jumana Manna.

– Jeg synes det er kjempebra, sier Ane Hjort Guttu, kunstner og professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

I fjor engasjerte Guttu seg i debatten om Nasjonalmuseets håndtering av krigen i Gaza.

Hun var en av flere som reagerte da Nasjonalmuseet stilte ut et israelsk sørgeteppe samtidig som krigen og okkupasjonen av Palestina pågikk. Konflikten kulminerte med en sit in-aksjon der aksjonistene satte seg ned i utstillingsrommet og holdt appell med kritikk av museets valg.

Guttu mener den nye satsingen må ses i lys av kritikken museet møtte den gang.

– Dette er en seier for oss som har engasjert oss i Nasjonalmuseet. Det er et museum som dette vi ønsker oss – et museum som lytter til feltet og gjør fornuftige endringer på ting som ikke har fungert, og som kan snu seg rundt relativt raskt.

Hun mener museet har framstått som rigid og tilbaketrukket overfor kunstfeltet, men ser tegn til endring.

Det er et museum som dette vi ønsker oss.

Stiller ut palestinsk kunstner

Emilie Johnson Godal

Christopher Olssøn

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

– Dette blir en form for kulturvasking. Derfor overrasker det meg at dette kommer fra Palestinakomiteens side. Jeg er overrasket over at de legitimerer det, sier Helena Natvig Safi, palestiner og aktivist.

Hun mener at Øyafestivalen fortsatt bør boikottes fullt og helt.

I fjor krevde Palestinakomiteen at Øya skulle avslutte samarbeidet med «aktører som støtter okkupasjon og folkerettsbrudd».

Nå er minstekravene innfridd, sa Palestinakomiteen til Klassekampen i går. Derfor går de ikke lenger inn for boikott.

Siden i fjor har Øya tatt offentlig avstand fra eierselskapet KKR og investeringer som bidrar til å opprettholde det Palestinakomiteen mener er folkerettsbrudd.

Festivalen har også lovet å innføre etiske retningslinjer, respektere BDS-bevegelsen og gå i dialog med artister og arrangører.

– Dette er ikke godt nok. Det er kjempebra at de imøtekommer krav, men vi kan ikke stoppe her, mener Helena Natvig Safi.

– Signalet som sendes, er i praksis: «Kom deg på Øya og kos deg, selv om pengene dine fortsatt bidrar til okkupasjon og folkemord. Det går fint, for de sier jo at de støtter oss.»

Vi mener det er enda viktigere med boikott av Øya i år.

– En form for kulturvasking

Endre Ugelstad Aas

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

– Å, herregud, for et påfunn. Hva er det man tenker på? Det høres fullstendig meningsløst ut, sier Christian Borch.

Den pensjonerte «Dagsrevyen»-programlederen reagerer på Utdanningsdirektoratets forslag om å redusere fremmedspråk til et valgfag i videregående skole.

Forslaget fremmes i forbindelse med regjeringens arbeid med en ny oppbygging av videregående skole.

Borch, som behersker både fransk og tysk og følger aktivt med i utenlandske medier, mener kutt i «sprogundervisningen» går på tvers av samfunnsutviklingen.

– I en stadig mer globalisert verden trenger vi muligheten til å kommunisere med landene rundt oss. Å redusere språkundervisningen er ikke veien å gå.

Norges forhold til Europa kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer, mener Christian Borch. At språkfag i større grad blir valgfag, mener han er uheldig.

Han påpeker at viktig «områdekunnskap» – geografi, historie og kulturkunnskap – vil bli skyllet ut med badevannet.

– Gjennom språkfagene lærer man ikke bare grammatikk. Man får også samfunnskunnskap, litteratur og innsikt i den kulturelle bakgrunnen. Den forståelsen er helt uvurderlig, og den får man ikke hvis man velger bort fagene.

– Herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Prinsesseeventyr følger et velkjent mønster. En ung kvinne blir oppdaget eller valgt ut, hun må gjennom prøvelser og vurderes, og går så fra en utsatt posisjon til høy status. Klassereisa innebærer at hun må «godkjennes» som en prinsesse av omgivelsene.

Når ekteskapet først er inngått, er det store dramaet over: Prinsen har funnet 

 Snipp, snapp, snute – og så lever de lykkelig i alle sine dager.

Virkeligheten har imidlertid den ulempen at den fortsetter etter bryllupet. Eventyret slutter idet hovedpersonen får sosial godkjenning; i virkeligheten er det ofte først da historien begynner.

 Mette-Marit er et jeg egentlig aldri har kunnet. Jeg er født for seint i forrige århundre til å ha sett det utspille seg i sanntid. For min generasjon har hun alltid vært kronprinsessa: superblond, striglet og tilsynelatende hjemmehørende i rolla. Alt som kom før, er redusert til en løs samling anekdoter og halvglemte avisoppslag om en sørlandsjente med «utsvevende bakgrunn».

Noe av det som har hjulpet meg å forstå historien om vår kommende dronning, er sosialantropolog Runar Døvings artikkel «I alle sine dager. Mette-Marits heltemodige hypergami», publisert i Tidsskrift for kulturforskning i 2006.

Den kom fem år etter kronprinsbryllupet og er et bidrag til det han selv kaller «Mette-Marit-forskningen». Det er i seg selv ironisk at kvinnen som ville studere sosialantropologi, skulle bli et kasus for faget.

I kjølvannet av det storslåtte bryllupet spør Døving: «og hva så videre?». For selv om overgangen fra «utsvevende jente fra provinsen» til prinsesse framsto som fullført da ringen kom på fingeren, spør han om transformasjonen egentlig var avsluttet – eller om den bare hadde fått en ny form.

 symboliserer Mette-Marit en klassereisende i et norsk, rojalistisk samfunn som liker å omtale seg selv som egalitært.

Hun var så heldig å lande i bunnen av den lengste stigen i stigespillet; hun klatret fra et housemiljø og helt opp til slottsbalkongen. Men hypergami – det vil si å gifte seg oppover – er ikke velansett i sosialdemokratiet: En kvinnelig variant av Askeladden vekker andre følelser.

Virkeligheten har den ulempen at den fortsetter etter bryllupet

Prinsesse på prøve

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Daglig kan man lese samlivsspalter i Aftenposten og få inntrykk av at parforholdet er et antropologisk eksperiment som har vart litt for lenge. Problemene virker uendelige og uløselige. Legger man til statistikker om fallende fødselstall og det faktum at menn og kvinner i økende grad bor i hver sin politiske kosekrok, kan man begynne å mistenke at dette samarbeidsprosjektet egentlig ble avsluttet i stillhet en gang rundt forrige århundre.

Det hjelper ikke at vi i praksis framstår som designet for å irritere hverandre: Vi spiser vidt forskjellig mat, krangler om dosetets posisjon og ønsker ulike filosofer på ex.phil.-pensum. Vi vandrer rundt i hver vår hodetelefonverden og hører på hver vår irriterende podkast. Vi snakker ikke engang det samme kjærlighetsspråket.

har skjønt, er at denne mann–kvinne-relasjonen er ett eneste stort 

at det ser ut som Danmark, Kina, Sveits og Canada skal spille verdenscup i fotball.

At vi overhodet var forelsket i utgangspunktet, er vanskelig å fatte. Men av og til later vi likevel som. Derfor har moderne mennesker oppfunnet konseptet parmiddager: for å sørge for at alle kan snakke med 

kjønn, under dekke av å være «sammen» og at menn og kvinner kan være «venner».

Et visst sett med regler gjelder: ingen krysspollinering, ingen sideblikking, ingen «snitching». Menn plasseres overfor menn, klare for rasjonelle samtaler om dypt relevante temaer – som hvor mange innbyggere som bor i de tjue største norske byene: Kongsberg, Sandefjord, Bergen, Lillestrøm, Halden, Karasjok …

 oppslukt av alle slags tall – i tillegg til sportsresultater, p-verdier, gressklippere og apper. De er intenst opptatt av Wikipedia. De har en egen snarvei til Wikipedia på mobilen. De gjør det naturligvis bra i quiz – og gir lagene morsomme ordspillnavn. «Quizling» … eller noe som kombinerer den svært sentrale mannlige interessen for andre verdenskrig og ordspill. Damene synes quiznavnet bare er dumt. Kan de ikke finne et nytt navn?

Mannen akkumulerer informasjon som et virus, men følelser ser ikke ut til å være en del av operativsystemet. Hans analytiske intelligens er skyhøy, men den emosjonelle er skremmende lav – nærmest nede på Harry Hole-nivå. Det underlige er hvor gjenkjennelig dette Nesbø-portrettet er. Harry Hole framstår mindre som en ekstremfigur og mer som en presis skildring av den norske mannen, sendt ut i verden som en advarsel under dekke av krim.

 mannen bunner i at han er som et barn. Dermed må hun – mot sin egen vilje – tre inn i rolla som 

. Den klassiske standardfrasen når ting har gått for langt, er: «Jeg er ikke 

di.» Og med det peker hun på at dette hele tida har vært grunnstrukturen i «kjærlighetsforholdet»: en 

–sønn-dynamikk, eller en dårlig etterlikning av en, fordi det er den eneste kvinnen mannen har litt respekt for.

mora di!» er kvinnens variant av Eyvind Hellstrøms klassiske utbrudd: «Jeg er 

kokken din!», kjent fra TV3-programmet «Hellstrøm rydder opp». «Kvinnen rydder opp» er husholdningens egen realityserie: Den strømmes hver ukedag klokka 16, idet kvinnen haster over dørstokken i sitt norske hjem og må oppdra mannebarnet.

Et kvinnefengsel i Cochabamba høres ærlig talt mer fristende ut

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

For oss som ikke følger reality-tv, har rettsreferatene fra saken mot Marius Borg Høiby vært vanskelige å komme gjennom. Ikke bare skal ekskjærester vitne, men også eksers eks – for å vurdere personlighet og moral hos de involverte.

Det nådde et topp-punkt da en ekskjæreste ble beskrevet som «det verste mennesket jeg har vært borti». For de fleste må tanken på å bli blottlagt på denne måten – foran et publikum som i praksis omfatter hele verden – være et sosialt mareritt.

Men ved siden av den massive mediale eksponeringen og de pop-psykologiske begrepene som stadig dukker opp – «lovebombing», «situationship» – er det én ting som virkelig minner oss om at denne rettssaken utspiller seg i det 21. århundre: Telefonen.

Den inntar nærmest en hovedrolle i saken.

som knekker, knuser og rapper til seg både sin egen og kjærestenes mobiltelefoner, er slående – som om telefonene var våpen han måtte rydde av veien, eller forlengelser av egen kropp og psyke. Handlingene kan forstås som et forsøk på å kanalisere sinne uten å skade andre mennesker – og sett fra dét perspektivet kan man nesten gi ham honnør, siden han retter frustrasjonen mot en gjenstand.

Men en mobiltelefon er mer enn et hvilket som helst fysisk objekt. Å ta ut sinne på telefonen er ikke det samme som å kaste en glassvase i veggen; det er mye mer personlig og betydningsfullt. Mobiltelefonen koster flere tusen kroner og rommer passord, e-poster, kontakter, bilder, notater, 

går det med mange telefoner, og det handler ikke bare om økonomisk verdi. Mobilen er vår tids portal til andre mennesker – og til minner, relasjoner og intim kommunikasjon. Når Høiby ødelegger en Iphone, brytes også denne kontakten med omverdenen.

Smarttelefonen har gjort det mulig å opprettholde globale forbindelser på et øyeblikk – noe som er blitt tydelig gjennom Epstein-saken. Vi er blitt «oversosiale», alltid tilgjengelige og konstant oppkoplet. Dette reiser et sentralt spørsmål: Har denne vedvarende tilkoplingen også forsterket følelsene våre – som sjalusien, kanskje den mest eksplosive av dem alle?

 sjalu, og som tidligere måtte gå lange omveier for å følge med på andres gjøren og laden, ligger nå hele overvåkingsapparatet i lomma. Gjennom sosiale medier kan man «stalke» hvem man vil og få innsikt i liv som tidligere var utilgjengelige.

Å ta ut sinne på en telefon er ikke det samme som å kaste en vase i veggen

Marius og mobilene

Det var aldri Emilie Blichfeldts ambisjon å nå Hollywood. Oscar-akademiet ville det annerledes.

Det var en gang at Emilie Blichfeldt skulle lage film. Prosjektet hadde et rekordstort budsjett på 60 millioner og var ambisiøst fra første pennestrøk: Kostymer, ball og slott. De fleste regissører prøver å kutte kostnader så mye som mulig, spesielt når de skal lage sin debutfilm, men Blichfeldt hadde andre planer. I løpet av fem år med manusskriving var det mange som tvilte på at filmen kunne finansieres.

– Jeg var klar på at dette var filmen jeg måtte lage. Hvis jeg ikke fikk lage den, var det ikke sikkert jeg ville lage film i det hele tatt. Film er for krevende til å gjøres halvhjertet. Jeg må tro på det jeg holder på med. 

Filmen utviklet seg til et pan-skandinavisk prosjekt, med hjelp fra både Sverige og Danmark. Innspillingen ble lagt til Polen. Med på laget fikk de den danske kostymedesigneren Manon Rasmussen, som har vært en nær samarbeidspartner for Lars von Trier siden 1980-tallet.

«Den stygge stesøsteren», som kan beskrives som en mørk vri på Brødrene Grimms eventyr Askepott, gikk sin seiersgang over norske kinoer, på internasjonale filmfestivaler som Sundance og Berlinalen, og ble solgt til en rekke land.

I januar ble det «urealiserbare» eventyret kronet med en Oscar-nominasjon for beste sminke og hår.

Interessen fra USA har vært betydelig, med telefoner og tilbud, ofte sjangerprosjekter fra større selskaper, og noen ganger tilbud fra skuespillere som vil møte Blichfeldt.

Horror-heltinnen

I høst satt jeg på bar og klaget litt til en venn, som er kunstner, om en sosial greie. «Ja», forklarte han, «men det er fordi du er autist – sånn som meg». Dét hadde han tydelig fått for seg. Jeg var i ferd med å komme med noen innvendinger, men problemet mitt var at jeg satt der med ørepropper for å dempe barstøyen. Sensitive sanser er jo et av flere symptomer på autisme, så du kan jo tenke deg at saken min var tapt på forhånd.

Først trodde jeg han bare tullet, men han var dønn seriøs. Jeg viste til forskning og artikler som tydet på at han nok ikke hadde autisme, men antakelig bare var sensitiv og litt rar. Dessuten hadde vi jo begge faktisk møtt mennesker som har diagnosen. «Men det er jo akkurat sånn jeg er!» svarte han og lo. Og hvem har egentlig rett til å definere det: Om det ikke er en behandler, så er det vel han selv?

som får meg til å tenke på forskjellen mellom hvordan diagnoser forstås i skolemedisinsk forstand, og hvordan de sirkulerer som referanser og 

på internett. I den digitale kulturen står ADHD for kreativitet med et snev av konsentrasjonsvansker, mens autisme forbindes med sensitivitet og introversjon. På datingapper florerer merkelappene som selvironiske hurtigkoder: «50 % ADHD, 50 % autisme».

På en måte er det en seier for nevrodiversitetsbevegelsen at diagnosene knapt lenger bærer stigma. Samtidig kan det ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose for å få rettigheter, øremerkede midler og hjelp i hverdagen.

 kulturelle forskyvningen med det sjarmerende datingprogrammet «Love on the Spectrum» eller med de sosialt fjerne nerdene i situasjonskomedien «The Big Bang Theory». De idealiserte ingeniørkongen Elon Musk, som lenge før han gjestet «Saturday Night Live» og offentlig erklærte at han hadde Aspergers, dukket opp i serien i en cameo. Han var fram til 2021 sammen med indie-artisten Grimes, som selv har tvitret at hun har AuDHD – autisme og ADHD – og omtalt fansen sin som «heite autistiske kvinner». Greta Thunberg har på sin side omtalt asperger-diagnosen som sin superkraft.

Kanskje ligger det et problem i at vi henter rollemodellene våre fra TV og sosiale medier. Det betyr ikke at disse personene ikke har autisme, men man sitter likevel igjen med et mindre representativt – kanskje litt forskjønnet – bilde av virkeligheten, av folk som åpenbart gjør det veldig bra i sin nisje. Men hva ville egentlig vært alternativet? Ingen modeller i det hele tatt?

 har jeg brukt mye av fritida mi på å lese psykologisk forskning. Jo dypere jeg har gravd på autisme-feltet, desto oftere er jeg blitt påminnet Sokrates-aforismen: «Alt jeg vet, er at jeg ingenting vet». For så uoversiktlig og ekstremt heterogen er diagnosen. For en mannsalder siden handlet autisme stort sett om «infantil autisme» – ofte barn uten språk, som trengte verge. Seinere kom asperger-diagnosen, som nå er fjernet. En fagperson jeg snakket med, var kritisk til denne sammenslåingen: «Det dummeste som har skjedd, er at asperger forsvant – og at jenter som glemmer å dusje, havnet i samme kategori som autister uten språk.»

Han fortalte også historien om ei litt annerledes jente med blått hår, som fikk autismediagnose og ble sendt på leir for dem med klassisk autisme. Historien viser hvor brutalt ulike forståelser og funksjonsnivåer kan kollidere, når selve diagnosebegrepet er så vidt. Det er også noe jeg har strevd med når jeg leser forskningsartikler: Hvem er det egentlig som undersøkes her?

 kjente teoriene om autisme er Cambridge-eksperten Simon Baron-Cohens «extreme male brain»-hypotese, kanskje mest kjent i Norge gjennom dokumentarserien «Hjernevask». Teorien plasserer mennesker på et spekter fra emosjonell (E) til systematiserende (S), der den autistiske hjernen antas å være spesielt systematisk og mindre preget av følelser. I tilknytning til dette finner vi begrepet alexitymi – vansker med å gjenkjenne og uttrykke egne følelser – noe som rammer nesten halvparten.

Det kan ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose

Da autisme ble trendy

Det er noe ved mysterier som alltid pirrer oss. Kanskje er det derfor krimsjangeren aldri dør ut: Vi vil nøste opp gåten, helst før Poirot. «Eyes Wide Shut» (1999) av Stanley Kubrick er et mysterium jeg aldri blir ferdig med. Filmen følger en drømmelogikk, der ting aldri går helt opp – og det er nettopp det som gjør den så fascinerende.

Som julefilm er den av den mer ubehagelige sorten: En lege snubler inn på en maskekledd sexfest hos overklassen og blir sugd inn i et nett av trusler, forsvinninger og mulige drap. Likevel er filmen, som av dialektisk nødvendighet, også underlig koselig. Tempoet er langsomt, med lange tagninger fra julefester og jazzbarer, familiehygge og nattlige vandringer gjennom et Manhattan som ennå ikke er striglet av kapitalismen. At klassikeren nå er restaurert fra originalnegativet og utgitt på Criterion Collection, føles som en høytid for oss som har sett filmen altfor mange ganger.

 omgitt av så mange konspirasjonsteorier. Det skyldes temaet – men også omstendighetene rundt produksjonen: To toppsjefer i Warner Bros. avsluttet kontraktene sine like før filmen ble lansert på kino i 1999, og Kubrick døde av hjerteinfarkt åtte dager etter at han leverte siste versjon. Familien har avvist mordryktene en rekke ganger. En annen teori er at røpende sluttscener ble kuttet mot Kubricks vilje. Men dette tror ikke jeg på. For alle som har sett filmen, minner slutten om en punchline.

Kubrick hanket inn datidas største stjernepar, Tom Cruise og Nicole Kidman, til å spille ut et ekteskapsdrama. At Cruise var verdens mest profilerte scientolog, føles ikke helt tilfeldig. De spiller Bill og Alice Harford, et vellykket Manhattan-par. Det vil si, han er lege med pasienter i overklassen; hun driver et kunstgalleri som har gått konkurs. På en overdådig julefest blir begge kurtisert, og hjemme – etter litt hasj – forteller Alice om en seksuell fantasi som får Bills selvbilde til å slå sprekker. Han går ut i natta for å klare tankene.

På filmplakaten kysser Tom Cruise og Nicole Kidman, mens hun ser rett mot seeren. Speilet som rammer inn bildet, antyder at filmen egentlig handler om 

. Hva er det vi, ifølge Kubrick, overser i våre egne liv?

 ser det, to parallelle plott. Det første er verbalt og lineært, lagt tett opp mot Arthur Schnitzlers «Drømmenovelle» fra 1926. Det andre plottet er visuelt og tidsuavhengig, bygget på gjentakelser av mønstre, farger og assosiasjoner. De visuelle tegnene kan stå i skarp kontrast til det karakterene faktisk sier og åpner for andre lesninger av filmen. Når jeg nå årlig benker meg i førjulstida for å se «Eyes Wide Shut», bruker jeg samme strategi som når jeg løser krimgåten i Donald: Jeg hører mindre på dialogen, mens jeg «skanner» kulissene. Hver eneste gang dukker det opp en ny, kryptisk detalj.

Det får meg til å tenke på noe Kubrick uttalte i et intervju: At noen fenomener vanskeligere lar seg forklare med ord enn gjennom synssansen, som han mente var mer intuitiv enn den språklige «tvangstrøya».

«The Shining» (1980) handler for eksempel på overflata om en gal mann som jager sin kone gjennom «Overlook Hotel», basert på romanen til Stephen King (som selv mislikte filmen fordi den avvek så mye fra boka). Men under plottets overflate peker assosiasjonene i interiør, kunst og antrekk om at filmen 

handler om det oversette folkemordet på den amerikanske urbefolkningen.

 på samme måte for et vell av tolkninger. Bare antallet dobbeltgjengere er i seg selv avslørende: Nesten alle kvinnene Bill møter, virker som varianter av både kona og dattera hans. Man begynner å lure på om karakterene egentlig er én og samme person – eller om de heller representerer en idé, som det feminine.

Mange tolker filmen som en skjult kritikk av trafficking i overklassen

Hannah Bull Thorvik

Artikler

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Sjenert crooner fra Sørlandet

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Vil se originalverk i virkeligheten

– Hun synger som om hun spiller fele

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

– Herregud, for et påfunn

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Horror-heltinnen

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Vi har alle våre førjulstradisjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».

Når det kommer til humor, er vi alle autoriteter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

Snillhetens skjøre kår

Vertene Stephen Colbert og Jimmy Kimmel står under sterkt press. Er talkshow-sjangeren på vei ut eller viktigere enn noensinne?

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre østerrikernes selvbilde.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

Ubehag i nabolaget

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Boikott Øya, eller ikke? På sin egen protestfestival får artist Jo Almaas «Marstein» en hårklipp – pengene går til Gaza

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.

Kan noen annen norsk kultur­begivenhet måle seg med folke­fes­ten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikk­åringer.

Hva kan bli konse­kven­sene av dagens skole, der jenter gjennom­gå­ende gjør det bedre enn gutter?

Sjenert crooner fra Sørlandet

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festi­val­me­nyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skole­veis­vise» av No. 4.

Vil se origi­nalverk i virke­lig­heten

– Hun synger som om hun spiller fele

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtrop­pende teatersjef Marit Aune.

Nasjo­nal­mu­seet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Pale­stina­ko­mi­teens fredspipe: – Kultur­vasking

– Herregud, for et påfunn

Fortel­lingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobil­te­le­fonen kunne trenge en bistands­advokat i Høiby-rettssaken.

Horror-heltinnen

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Vi har alle våre førjuls­tra­di­sjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».

Når det kommer til humor, er vi alle autori­teter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

Snill­he­tens skjøre kår

Vertene Stephen Colbert og Jimmy Kimmel står under sterkt press. Er talkshow-sjangeren på vei ut eller viktigere enn noensinne?

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre øster­ri­kernes selvbilde.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvit­vas­king, globale penge­strøm­mer og Silicon Valley-preget arbeids­kultur.

Ubehag i nabolaget

De som leser skjønn­lit­te­ratur, har høyere verbal intel­li­gens, ifølge ny forskning. Men lang­les­ning er en utdøende kunst, tror professor.

Boikott Øya, eller ikke? På sin egen protest­fes­tival får artist Jo Almaas «Marstein» en hårklipp – pengene går til Gaza

Motta­kelsen av «Verdens verste menneske» gjen­spei­ler på inter­essant vis hvor for­skjel­lig vi oppfatter virke­lig­heten.

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Vil se originalverk i virkeligheten

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Nasjonalmuseet rydder nå et helt rom for Jumana Manna. – En seier for oss som aksjonerte i fjor, mener kunstner Ane Hjort Guttu.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Vi har alle våre førjulstradisjoner. Min er å krype opp i sofaen og se «Eyes Wide Shut».

Når det kommer til humor, er vi alle autoriteter. Min ekspertdom er at «One Battle After Another» er hysterisk festlig.

Snillhetens skjøre kår

Med stort mot fortsetter Elfriede Jelinek å utfordre østerrikernes selvbilde.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Boikott Øya, eller ikke? På sin egen protestfestival får artist Jo Almaas «Marstein» en hårklipp – pengene går til Gaza

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.