Hannah Bull Thorvik

#fff

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Det har stormet rundt en installasjon utenfor Telemark Kunstsenter i Skien. Verket er del av en utstilling av Geir Backe Altern og Hedda Hørran, men det er særlig Alterns utendørsinstallasjon som har vakt oppsikt.

På Facebook og i lokalpresse omtales verket som «en plankehaug», «et sankthansbål» eller rett og slett ikke som kunst. Under Skien kulturnatt lørdag 18. oktober ble treskulpturen brent: «Som følge av ‘debatten’ på Facebook inviterer vi til grilling av kunstnerne og brenning av kunsten», skrev kunstsenteret på nettsida si.

Celina Hristov, Frps representant i Telemark fylkesting, har brukt treskulpturen til å problematisere kunstsenterets siste søknad om fylkeskommunal støtte. «Spørsmålet er om vi skal kaste mer penger på bålet, eller om vi skal rydde opp i rotet», uttalte hun til lokalavisa Varden.

Linda S. Olsen, prosjekt- og formidlingsleder ved Telemark Kunstsenter, mener det er svært uheldig at to atskilte saker er blitt slått sammen.

– Det er en farlig ting å gjøre. Man kan ikke blande bevilgninger med å bestemme hva et kultursted viser – kulturloven understreker armlengdes avstand-prinsippet, sier Olsen.

Prinsippet innebærer at politikere ikke skal blande seg i det kunstneriske innholdet ved institusjoner de bevilger penger til. For to år siden fikk kunstsenteret et betydelig kutt fra Skien kommune og har mistet nærmere 600.000 kroner.

– Søknaden til Telemark fylkeskommune handler ikke om å øke støtta. Vi ønsker bare å komme tilbake til samme nivå som før, sier hun.

Treskulptur tirrer Frp

#000

– Utenfor Frankrike kjenner man ham primært som filosof. Men i Frankrike er han kjent som aktivist og som en som sto veldig langt til venstre, sier Martin Wåhlberg, litteraturprofessor ved NTNU.

I dag er det hundreårsdagen for Michel Foucaults fødsel (1926–1984). Om man i det hele tatt kan kalle ham filosof, er et åpent spørsmål – selv valgte han tittelen professor i «tankesystemenes historie» da han ble ansatt ved Collège de France.

Foucault er i dag kjent som en filosof som setter et kritisk søkelys på maktovergrep i samfunnet, gjennom studier av fengsler og hva som omtales som sykt. Han skrev også flere bind om seksualitetens historie.

I hjemlandet går ikke jubileet ubemerket hen. Gjennom 2026 markeres jubileet med foredrag, seminarer og andre arrangementer. Ved hans tidligere lærested, ­Collège de France, vises dessuten en utstilling i samarbeid med Frankrikes nasjonalbibliotek.

– Hvis man beskjeftiger seg med Foucault i hjemlandet hans, tar man også et politisk standpunkt, sier Wåhlberg, som selv har studert i Frankrike og siden valfartet mye dit.

– Sånn opplever jeg ikke at det er i Norge. Hvis du leser Foucault, så stemmer du ikke nødvendigvis Rødt eller SV.

Wåhlberg opplevde selv at han hørte langt mer om Foucault da han kom hjem til Norge enn da han var i Frankrike. Men det betød ikke at franskmenn ikke kjente til ham. Han hadde en annen rolle der, og var langt mer til stede i den breie samfunnsdebatten.

– Han levde i en tid da tv-mediet var blitt en stor ting, og han var en veldig tydelig offentlig provokatør – tidvis ganske mislikt i den franske offentligheten, på en måte man ikke helt oppfatter hvis man bare leser verkene hans i dag.

Foucault har en veldig annerledes status utenfor Frankrike enn i hjemlandet.

Den første tv-filosofen

– Hei, Thure Erik Lund! Hyggelig at du har kjørt inn på en parkeringsplass for å ta en prat til denne spalta om havarerte prosjekter. Har du hatt noen – mer eller mindre gode – ideer opp gjennom årene?

– Gode ideer er noe av det verste du kan få når det gjelder skjønnlitterær skriving. Det er som regel ikke særlig fruktbart. Egentlig er det bare en slapp, slaskete måte å fylle ut det man skriver på. Og når du sier ideer: Mener du ideer man får før man begynner å skrive, eller 

– Det er klart at hvis du på forhånd har en god idé, og tenker at dette må bli en fantastisk roman når jeg har denne storslagne, kjempegode ideen – det viser seg at disse gode ideene, ja, for hvem er det som bestemmer det? Er det et slags objektivt mål? Spørsmålet kollapser på en merkelig måte.

– Vi lever jo i en markedsøkonomi, og forlagene ønsker en god «pitch».

– Da får de holde på med det. Nå snakker vi om kunst og skjønnlitteratur. Selvfølgelig finnes det smarte forretningsideer. Det finnes så mange ideer at man kan bli spysjuk av det. Men hva er det vi egentlig snakker om når vi snakker om ideer? Vi snakker enten om et plott eller en historie. En fortelling, dypest sett. «Han gikk fast i en myr og ropte ut etter mora si, men så kom bestemora i stedet.» Det finnes en milliard slike.

– Du skrev en debutroman etter en lang kjøretur gjennom Afrika i 20-årene, en reise som «sprengte hodet ditt». Du sendte boka til flere forlag, men ingen av dem skjønte bæret. Var det et havarert prosjekt?

– Overhodet ikke. Det er fullstendig feil. Jeg synes selvfølgelig at forlaget burde ha gitt den ut. Den finnes et sted. Men herregud, da: Det var fordi jeg ikke var trent nok i selve skrivearbeidet. Jeg er ikke født som forfatter. Jeg ble det fordi jeg jobbet med det. Vanlige forfattere jobber for lite. De skriver for lite og leser altfor lite.

– Gode ideer er det verste

Paris stinker – ikke av piss, som vanlig, men av brent søppel, og da hjelper det ikke at alle innbyggere har på seg hver sin unike parfyme. Sirener uler dag og natt, og jeg har ikke sovet skikkelig på en uke.

Jeg bor bak kirkegården Père-Lachaise og en kort sykkeltur fra Place de la Nation, den store rundkjøringen øst i Paris som er enten startpunkt eller endepunkt for demonstrasjoner. Det er ikke alltid lett å vite hva som foregår i byen. Har PSG vunnet Champions League, eller er det bare streik igjen? Umulig å si.

 dager siden skulle sykle forbi nevnte Place de la Nation, møtte jeg en fortsatt rykende slagmark: Hundre politibiler sto parkert. Rester etter fyrverkeri lå strødd, og utbrente grønne søppelkasser lå veltet på bakken. Det hadde akkurat vært sammenstøt mellom skoleelever og politi. Jeg innså raskt at dette ikke var stedet for en nevrotiker som meg – synd, man tror man er en hardbarka revolusjonær og krigsjournalist helt til man faktisk befinner seg på åstedet.

Romkameraten min er av en annen type – han spurte om han kunne låne svømmebrillene mine. Jeg hentet dem fram uten helt å skjønne hvorfor. Han skulle ned og fotografere opptøyene.

 demonstrasjonene har det overrasket meg hvor mange jeg etter hvert har snakket med, som har vært i klammeri med politiet, eller har noe uoppgjort med dem, og hvor mange jeg har sett løpe fra dem – på sykkel eller til fots. Vi snakker nok ikke om mønsterborgere, men tross alt ganske vanlige parisere. For en nordmann er det nesten utenkelig å stikke fra politiet, mens det her virker nærmest å være en lokal ferdighet å ta beina på nakken og forsvinne inn i massen.

Mange mener ordensmakten går over streken. Det er ikke uten grunn: Å demonstrere er tross alt en grunnleggende fransk rettighet på linje med ytrings- og forsamlingsfriheten. Riktignok kan politiet gripe inn hvis det foreligger risiko for forstyrrelser av «den offentlige orden». Uniformert med skjold og køller minner de mer om noe fra en Verhoeven-film enn om et jovialt norsk «onkel Politi». I beltet bærer de tåregassgranater og LBD – Lanceur de Balles de Défense – et våpen som avfyrer 40 millimeters gummikuler.

det lokale politiet som møtte skoleungdommen, blant dem BAC – Brigade anti-criminalité, enheten som hanskes med pågripelser. Det ga opphav til et populært plakatordspill blant elevene: «On veut juste le BAC, ils nous envoient la BAC!» – altså: «Vi vil bare ta eksamen, men de sender oss brigaden.» Da det ikke holdt, kalte politiprefekt Laurent Nuñez inn CRS – det spesialiserte opprørspolitiet – og mobile gendarmer. Politiets argument er, blant annet, at opprøret tidlig ble kuppet av profesjonelle bråkmakere, og nå må de ta kontroll før situasjonen ytterligere eskalerer.

Det franske idealet – som store deler av den vestlige verden ser ut til å ha kastet i søppelkassa – er at en god demonstrasjon skal ødelegge ettermiddagen til noen, ikke bare være et fredelig skoletog. Myndighetene lytter ikke til følelser; de lytter til rammende økonomiske konsekvenser. Man må visst lage et helvete til de ikke orker mer.

virker helt nytt fordi det er så stort, har det skjedd før: I 1990 og 1998 klaget skoleungdommen om akkurat det samme – for få lærere, dårlige lokaler, altfor lange dager – med ganske like virkemidler. Internett flyter over av arkivklipp der skoleungdom marsjerer gjennom gatene med bannere. De roper at maling flasser fra taket og at de trenger endring … 

. Det skrives tørt i kommentarfeltene at den store forskjellen er at 

 – en kommentar som selvfølgelig er myntet på de dårlige Pisa-resultatene.

En god demonstrasjon skal ødelegge ettermiddagen til noen

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra ­politiet. Slik er det ikke i Paris.

Endre Ugelstad Aas

Christopher Olssøn

Jeg har vært på Kaffebrenneriet i fire år i ulike stillinger, forteller Charlotte Harjo (26).

Fra filialen i Urtegata på Grønland i Oslo serverer hun kaffe og bakverk til travle kunder. Tempoet er høyt, frekvensen inn og ut døra likeså, men mellom slagene finner Harjo tid til en kort prat med Klassekampens utsendte.

Det er likevel ikke barista Harjo har tenkt å bli. Med seg på CV-en har hun nemlig to bachelorgrader, én i mote og produksjon fra Oslomet og én i grafisk design fra Høyskolen Kristiania.

– Jeg har alltid likt designfag. Det er en måte å lage virkemidler på som kan gjøre verden litt enklere å forstå.

Som mange andre nyutdannede innen kreative næringer erfarer Harjo at det er trangt om både oppdrag og stillinger for tida. Derfor har hun gitt seg selv to år i fast jobb for at hun og samboeren skal kunne skaffe seg bolig, før hun vil trappe ned i stillingen og satse mer frilans.

Hun anslår at hun satt igjen med rundt 800.000 i studiegjeld etter studiene.

– Uansett hvor man vil i denne bransjen, tenker jeg det i starten handler om å bygge erfaring, sier hun.

Og hun er langt fra aleine om å tenke slik.

Vi har sett en enorm eksplosjon i studiegjeld.

Fra akademia til kaffebaren: Charlotte på Kaffebrenneriet har to bachelorgrader

Øksa Jack Nicholson brukte i den ikoniske scenen fra horrorfilmen «The Shining» (1980), går under hammeren i februar. Øksa er blant hundrevis av gjenstander fra regissør Stanley Kubricks personlige arkiv som skal selges på auksjon, skriver The Guardian.

Hogstredskapet er verdsatt til mellom 30.000 og 50.000 pund. I filmen bruker Nicholsons rollefigur øksa til å hogge seg gjennom en låst dør for å nå sin vettskremte kone Wendy. Scenen ender med den berømte replikken «Here’s Johnny!».

Auksjonen inneholder også flere andre gjenstander fra «The Shining», blant annet de to lyseblå kjolene som de skrekkinngytende tvillingsøstrene Alexa og Alexie Grady har på seg i en av hotellets mange korridorer.

Auksjonen arrangeres av Bonhams i London 3. februar. Før den tid skal deler av samlingen vises i New York, Los Angeles, Paris og London.

Kubricks arkiv regnes som en av de mest omfattende samlingene etter en filmregissør. Blant gjenstandene som skal selges, er regissørstolen hans og et sjakksett han ofte brukte under filminnspillinger.

Nå kan du kjøpe «The Shining»-øksa

«Det er kanskje ikke fullt så politisk betent som bensin – eller eggprisene, men en annen husholdningsutgift er på vei opp for millioner av ­mennesker», skrev Jesse Hanger i en mye lest kommentar i The Guardian torsdag forrige uke.

Han sikter til at Disney nylig har økt prisene på ­strømmetjenestene Disney pluss og Hulu. Det er langt fra første gang. I 2025 kom den fjerde årlige prisøkningen på rad. I USA har Disney pluss gått fra 6,99 dollar ved lanseringen i 2019 til 18,99 dollar i dag – en økning på rundt 172 prosent.

I Norge peker utviklingen i samme retning: Standard-abonnement med reklame har gått fra 69 kroner i måneden i 2023 til 89 kroner fra og med oktober.

Disney er ikke aleine. Flere av de store strømmetjenestene har økt prisene, og ifølge rapporter har hele 39 prosent av amerikanerne sagt opp en strømmetjeneste det siste halvåret på grunn av det som omtales som «streamflation».

Terje Colbjørnsen, medieforsker og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, har selv merket seg at prisene har steget. I forbindelse med et større forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo ­gjorde han og kolleger en omfattende prisundersøkelse i 2019.

– Det kommer stadig månedlige oppganger på tvers av ulike strømmetjenester, men mest merkbart innenfor film- og tv-tjenestene. Fordi katalogene i liten grad overlapper, har særlig Netflix hatt muligheten til å gjennomføre jevnlige prisjusteringer uten å miste abonnenter.

Konkurransen mellom tjenestene er stor, forteller han og utdyper: Strømmetjenestene konkurrerer ikke ­utelukkende på innhold, men også på pris og pakkeløsninger.

Med ett må man abonnere på seks–sju ­ulike strømmetjenester.

Strømmetjenester mister abonnenter

Mylena Kifle

Da Gisle Selnes nylig skulle anmelde boka «Trump og filosofene» av filosof Lars Fr. H. Svendsen for tidsskriftet Agora, begynte han å ane uråd.

Boka gjennomgår 41 mesterfilosofer fra antikken til våre dager og veier deres tenkning opp mot Trumps politikk. Den kom ut i våres på det nyoppstartede forlaget Pangolin.

Selv om bokprosjektet ikke mangler på høye ambisjoner, slo refleksjonene Selnes som platte, og han stusset over mange «x, men y»-formuleringer, noe kunstig intelligente (KI) språkmodeller ofte genererer.

– Videre undersøkelser, inkludert noen tester i gratisversjonen av Pangram, bekreftet mistanken, sier han til Klassekampen

Selnes tok så kontakt med Manifest Media. De har skrevet flere saker om KI-bruk ved bruk av KI-deteksjonsprogrammet Pangram, og bisto med å mate manuset inn i en betalt fullversjon programmet.

Konklusjonen var at hele 78 prosent av manuset ble flagget som kunstig intelligens, forteller Magnus Marsdal, ansvarlig redaktør i Manifest Media.

– Jeg er helt sikker på at KI har gjort ganske mye når det er oppe i 78 prosent, sier han.

Ifølge Pangram er en del avsnitt helt og holdent menneskeskrift, mens enda flere avsnitt antas å være KI-generert med lite menneskelig bearbeiding i etterkant, ifølge Marsdal.

Nesten 80 prosent av Trump-boka slår ut på KI-måling. Men forfatteren hevder det bare er brukt til redigering.

– Hei, forfatter og stipendiat Audun Mortensen. Skjønner at du straks skal inn i jernboksen for å fly til Bergen, men hva skal du der?

– Jeg drar i forbindelse med teaterversjonen av diktsamlingen «Hun er vred» av Lee Langvad, som skal ha premiere i Norge på Bergen Dramatikkfestival. Den åpner i dag. Forestillingen åpner festivalen, og før den er det en samtale som jeg skal delta på.

– Du er jo en idérik kar og har skrevet mange formeksperimenter som minner om konseptuell kunst. Så da jeg fikk jobben med å skrive denne spalta om ideer som har havnet i papirkørja, tenkte jeg på deg.

– Men har jeg lyst til å snakke om havari når jeg skal ut og fly?

– Det har du helt rett i. Så la holde oss til det litterære, for sikkerhets skyld. Har du jobbet mye med noe som ikke ble noe av?

– Jeg lager jo veldig mye forskjellig og samler på all slags informasjon. En ting jeg har samlet på de siste femten årene, er når folk har skrevet til meg på tekstmelding eller e-post og innledet med: «Hei, Morten» – akkurat som du gjorde da du spurte om jeg ville bli med i denne spalta.

– Og dette er en idé du har planer om å lage kunst av?

– Jeg samler i alle fall på skjermbildene i mappa som heter «Hei, Morten». Det høres kanskje for godt ut til å være sant, siden du nå nettopp har skrevet deg inn i den, men jeg har jo dokumentasjon. Det kommer fra alt fra Specsavers kundeservice og Finn-brukere til venner, bekjente og journalister. Jeg har bare ikke visst hva jeg skulle bruke det til. Det er et mønster. Et fenomen. Jeg har prøvd å dokumentere det. Jeg har i hvert fall 20 bilder. Jeg aner ikke hva det skal bli.

– Dette ble en herlig meta-vri på spalta. Hva med noen skrotede romanideer?

Hva ville robot­gressklipperen sagt?

Jeg har lenge lurt på hvorfor så mange av de mest kreative menneskene jeg kjenner, oftere enn andre har foreldre som er «gale». Og da mener jeg ikke bare litt ADHD eller utbrenthet, men foreldre som har vært innlagt på institusjon og fått noen av de tyngste diagnosene. Gjerne schizofreni eller bipolar lidelse. Selv har jeg også noen gale i familien, men de befinner seg lenger ute i slekta. Det er vel derfor jeg er blitt mer middelmådig, tenker jeg.

Koplingen mellom galskap og kreativitet vil mange avskrive som en seiglivet myte – altså den romantiske forestillingen om kunstneren som den plagede, geniale outsideren. Men eksemplene begynner etter hvert å hope seg opp, og jeg kan nevne i fleng: Edvard Munch, Sylvia Plath, August Strindberg, Vincent van Gogh, selvfølgelig, eller den nylig avdøde japanske kunstneren Yayoi Kusama, som tilbrakte store deler av livet på institusjon og, etter eget utsagn, malte hallusinasjonene sine.

 dømmende og gammeldags i å si at mennesker i den kreative klassen er «gale», som om kunstneren først må erklæres syk før man kan begynne å forklare kunsten. Likevel har jeg begynt å lure på om det faktisk kan finnes en forbindelse – og om den i så fall nødvendigvis bare er negativ.

Jeg kom først inn på dette sporet da jeg leste Politiken-journalisten Nils Thorsens bok «Geniet – Lars von Triers liv, film og fobier» fra 2010. Boka er ufattelig morsom, ikke minst fordi Trier oppfører seg ganske utrolig og drikker veldig mye. Men under all galskapen ligger det en ganske konsekvent teori om kunstneren: For Trier blir det fort litt kjedelig når kunstneren ikke lenger «kjører på i vanviddets høyeste gir». Munch og Strindberg, mener han, sluttet å lage levende kunst da de ble mer avbalanserte på sine eldre dager.

 forteller Trier at teorien hans bygger på en samtale han mange år tidligere hadde med den danske psykiateren og professoren Tom Bolwig. Bolwig skal ha forklart ham at en stor del av hjernens aktivitet går med til å begrense mengden sanseinntrykk som slipper inn. Vi trenger et filter for i det hele tatt å kunne orientere oss i verden.

«Du kan jo ikke orientere deg hvis du får alt inn. Da er det rett og slett for mye informasjon», sier Trier, før han legger til: «Og så forestiller jeg meg at de stakkars kunstnernes filter har gått litt i stykker, slik at det bare fjerner 60 eller 70 prosent av inntrykkene.»

 til menneskets utviklingshistorie. Tunnelsynet har hjulpet oss å overleve: Vi må kunne konsentrere oss om det som er farlig, nyttig og relevant for overlevelse og reproduksjon. Men mennesket har også utviklet seg ved å være nysgjerrig og gå nye veier. En av disse mennesketypene er kunstneren, som dermed er en slags profesjonell avviker fra det kyklopiske og fornuftige tunnelsynet.

Tanken er ikke ny. Edvard Munch beskrev kunstneren som et «ømfindtligt Fonografiapparat» – et følsomt opptaksapparat som registrerer de «Udstraalinger» samfunnet sender ut, og gir dem tilbake «i en fortættet Extrait». Hos Munch omtales dette manglende filteret som en «stor og smertefuld Evne».

 med en slik sikkerhet at man skulle tro han satt på et helt arkiv av empiriske bevis – og ikke bare hadde trukket teorien opp av hatten som en diktende Sigmund Freud.

Er det bare en myte at kunstnere er «gale»?

Mandag la Europol fram en rapport som viser en tydelig endring i hvordan museumsran gjennomføres i Europa. Tyvene går hardere til verks og ser ut til å rette seg mot stadig mer spesifikke mål.

Museumsran har tradisjonelt vært regnet som en relativt ikkevoldelig form for organisert kriminalitet. Nå beskriver Europol en utvikling der det benyttes mer brutale metoder. Slegger og økser brukes for å bryte seg inn, og ansatte trues med våpen. I enkelte tilfeller tas eksplosiver i bruk for å trenge gjennom bygninger og montrer.

– Enkelte objekter kan trolig omsettes raskt i et illegalt marked. «Raske penger» er motivasjonen bak utviklingen Europol beskriver, sier politioverbetjent Kenneth Didriksen i Økokrim.

Rapporten trekker fram flere nyere saker, blant annet angrepet på Cognacq-Jay-museet i Paris i 2024, ranet på Louvre i 2025 og tyveriet av dakiske kulturgjenstander i Nederland samme år.

– Vi er oppmerksomme på de voldelige angrepene og ranene som har rammet museer i flere europeiske land. Foreløpig har vi imidlertid ikke sett mye av dette i Norge, sier Didriksen.

Han understreker likevel at Økokrim er oppmerksom på at norske museer forvalter kulturhistoriske gjenstander av samme type som har blitt stjålet i andre europeiske land.

For også målene ser ut til å være i endring. Europol peker særlig på økt interesse for edle metaller, edelstener, porselen og kulturgjenstander med høy kulturell verdi.

Det er også Pia Berggård, konstituert seksjonsleder for sikkerhet ved Nasjonalmuseet, klar over.

Museumsran blir mer brutale

Anders N. Kvammen

illustrasjoner

Jeg må innrømme at jeg kjeder meg litt her. Husene ser like ut. Alle går i praktiske klær, flisjakker og joggesko, sier Nicole Rivière.

Den halvt franske, tyskfødte kvinnen mener at norsk kultur er mer ensartet enn den tyske – kanskje ikke så overraskende, med tanke på at Tyskland grenser til hele ni land. Selv drømmer hun om å flytte tilbake til Europa, men livet ville det annerledes.

– Jeg ble «babytrapped» her, og så gikk årene, sier interiørarkitekten og yogalæreren som bor på Langhus i Akershus.

På sin første dag på et norsk arkitektkontor fikk hun et innblikk i hva norsk småprat gjerne handler om.

– Jeg satte meg ved lunsjbordet for å bli kjent med kollegene mine. De klarte å snakke om ski og føreforhold i 30 minutter i strekk. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg syntes det var så kjedelig. Det var ingen som prøvde å bli kjent med meg.

At det kan være vanskelig å finne seg til rette sosialt i Norge, bekreftes også av en fersk undersøkelse fra InterNations.

Hvert år kartlegger organisasjonen hvordan utlendinger bosatt i ulike land opplever tilværelsen. I «Expat Insider 2026» havner Norge på sisteplass av 31 land. Canada, Storbritannia, Tyrkia og Tyskland ligger like foran oss, mens Panama, Mexico og Thailand rangeres høyest.

For dem som faktisk bor her, er det ikke naturen som er den største utfordringen – men menneskene, skal vi tro undersøkelsen. Den klart største innvendingen er at det er vanskelig å komme innpå nordmenn. Mange forteller at vennekretsen hovedsakelig består av andre expats.

Vi er vant til å vente på at menn skal forføre oss.

Et dyrt, vakkert og lukket land

Jeg synes Tønes er skikkelig flink. Ordentlig flink, sier forfatter Erlend Loe.

– For dem som ikke kjenner Tønes – hvem er han?

– Han er en visesanger fra Sokndal i Rogaland, men også en poet, vil jeg si. Han er i hvert fall utrolig god med tekst.

Loe har valgt låta med den egenartede tittelen «Spleiselag/waldorfsalat» som den beste norskspråklige låta fra dette århundret. Den er fra fra Tønes’ tiende album, «Thilda Bøes legat» (2021).

«Spleiselag/waldorfsalat» er ifølge Spotify den mest populære låta på albumet. Over en enkel, suggererende melodi bygger spenningen seg gradvis opp. Tønes snakkesynger om et jeg som ikke vil gå i spleiselag fordi han har «så mye på tapetet».

Det ender dramatisk da han blir satt ved siden en waldorfsalat som noen andre har laget. Han ropesynger om at han spytter ut «svære druar med steinar i og gammel stangselleri», før dommen faller: «

dar e mange så ikkje kan laga waldorfsalat / MEN SÅ LAGE DE LIGAVEL

– Han er litt feinschmecker på akkurat sånne ting. Han leker med nostalgien folk har for fenomener som egentlig er forbi – som waldorfsalat.

Selv spiser Loe aldri waldorfsalat. For ham vekker den først og fremst minner om 17. mai, besteforeldre og en mattrend fra 1970-tallet.

Jeg antar at dette er mennesker han kjenner eller har møtt.

– Morsomt på en syrlig og øm måte

Da Klassekampen spør direktør ved Fridtjof Nansens Institutt Iver B. Neumann om den beste norske låta fra dette århundret, trekker han fram en sang han hørte for første gang hørte 

– Jeg havnet på en intimkonsert med gamle Grønneberg og kassegitaren hans. Da spilte han «Bare fordi du kan».

Selv om han mener Raga Rockers er et bedre band enn CC Cowboys, traff denne låta ham umiddelbart.

– Dette er min siste opplevelse med en tekst som gikk rett i kroppen. Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Han viser til forestillingen hos de gamle grekerne om at tenkningen satt i innvollene.

Låta er fra det relativt ferske albumet «Jeg tilstår» (2025), men temaet er tidløst, mener han.

– Budskapet er enkelt: Statsledere går til krig bare fordi de kan. De underlegger seg territorier og mennesker fordi de kan. Det er et grunnleggende spørsmål om hvordan man forvalter overmakt.

Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Krigssang traff ham midt i hjertet

En lettere skjelven Lars von Trier sitter i en dus hawaiiskjorte mens selvportrettet fra 1975 forsiktig pakkes ut av bobleplast. Det ble til i en periode da von Trier syslet med bildekunst, før han seinere vendte seg mot filmen.

Han kom ikke inn på Kunstakademiet i København – «det ville de ikke ha noe av» – og fikk også avslag første gang han søkte seg til Den Danske Filmskole. Det forteller han i en film laget i forbindelse med åpningen av den aktuelle utstillingen «På hvis skuldre».

Lars von Trier fylte 70 år 30. april i år. Med utstillingen ønsker museet både å markere jubileet og de bildekunstneriske inspirasjonskildene bak filmene hans. Utstillingen markerer samtidig gjenåpningen av Willumsens Museum i Frederikssund etter en omfattende renovering.

Lars von Triers egenhendig kuraterte utstilling vises til 20. september, før den flyttes videre til Thielska Galleriet i Stockholm.

Den danske filmskaperen er i dag alvorlig syk og preget av Parkinsons sykdom.

«Jeg har det helt forferdelig. Jeg har angst som bare helvete. Det er en sykdom jeg ikke ville ønsket min verste fiende, så det er vanskelig å la seg begeistre», sier han i utstillingsfilmen.

Til utstillingen har von Trier selv valgt ut «… en kollasj av bilder og aktuelle tekster, artikler og liknende som til sammen utgjør min ungdoms – naive om du vil – kjærlighet til de primært nordiske kunstnere og deres følge, som et slags flettet bildeteppe …»

Utstillingen handler dermed ikke om filmene hans, men om kunsten som kom før dem, presiserer Anne Gregersen, kurator ved museet.

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Sommerens storfilm «The Odyssey» kan kanskje bidra til at noen færre forveksler dikteren Homer med familieoverhodet i «The Simpsons». Men forbindelsen mellom tegneserieuniverset og den gammelgreske litteraturen er ikke fullt så tilfeldig som den kan virke.

Tegneserier har nemlig lenge latt seg inspirere av de klassiske greske eposene, forteller Donald-entusiast Alf Kjetil Walgermo, som har skrevet om «Odysseen» i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene».

– Det er kommet mange Andeby-varianter av «Odysseen», både med Donald og Mikke i rolla som Odyssevs, forteller han.

Noen av de tidligste parodiene er italienske, og de ligger ganske langt fra Homers original. Seinere har det derimot kommet versjoner som følger handlingen langt tettere, sier Walgermo.

Han trekker særlig fram fortellingen «Donysseus Ducks eventyr» som en av de mest trofaste tegneserieversjonene av «Odysseen».

– Den ligger kanskje aller nærmest handlingsgangen i Homers epos, blant annet i skildringen av møtet med kyklopen. Samtidig er Donald-universet litt snillere, sier han og utdyper:

– I stedet for å blinde kyklopen med en spiss stake, slik Odyssevs gjør hos Homer, kaster Donald pepper i øynene hans.

Kirke er veldig viktig som forklaringsmodell for Magica fra Tryll.

Da Homer kom til Andeby

Christopher Nolans nyeste film «The Odyssey» har fått strålende kritikker og gjort stor suksess på kino – men én person er langt fra imponert.

Emily Wilson, den amerikanske filologen bak en anerkjent engelsk oversettelse av Homers «Odysseen», har i en ny anmeldelse slaktet filmen.

I London Review of Books skriver Wilson at hun «ville skammet seg over å ha skrevet noe av dette manuset», og at filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».

Nolan har selv trukket fram Wilsons oversettelse – særlig åpningslinja «Fortell meg om en sammensatt mann» – som en viktig inspirasjonskilde for sin skildring av Odyssevs.

Nå kritiserer Wilson nettopp Nolans framstilling av den «sammensatte» helten: Hun mener filmens Odyssevs verken framstår som den store historiefortelleren eller forføreren han er i Homers epos.

Men det er ikke bare den store helten hun kritiserer for å mangle kompleksitet – også filmens kvinneskikkelser får gjennomgå.

«Her er flere kvinnelige karakterer enn i de fleste Nolan-filmer, takket være originalmaterialet. Men ingen av dem har særlig mye å si, i motsetning til hvordan karakterene er framstilt i diktverket», skriver hun.

Særlig mener hun at rolla til Odyssevs’ kone Penelope er kraftig svekket. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier hun at framstillingen er så utvannet at «enhver tro på dette ekteskapet ble satt i fare».

Verket er i overveiende grad blitt forvaltet og overført av menn.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Frankrike blir det første
europeiske landet som innfører et forbud mot sosiale medier for barn under 15 år. Det ble klart etter en avstemning i landets nasjonalforsamling forrige tirsdag.

Forbudet skal innføres trinnvis: Allerede fra 1. september må alle nye brukere verifisere alderen sin, og personer under 15 år kan ikke opprette konto.

Fra januar 2027 omfattes også alle eksisterende kontoer. Da må alle som ønsker å bruke sosiale medier i Frankrike, dokumentere at de er fylt 15 år.

Vedtaket kommer samtidig som både Storbritannia og EU arbeider med liknende tiltak. Bakgrunnen er økende bekymring for hvordan
sosiale medier påvirker barn og unges psykiske helse.

– Jeg synes det er et godt tiltak, sier halvt norske Rafaël Benon Sætre (17) på telefon til Klassekampen.

Han er bosatt i Valence sør for Lyon, men er på ferie i Bergen hos sine norske besteforeldre.

For franske 14-åringer som nå må slette kontoene sine, vil forbudet trolig oppleves som frustrerende, mener han. Likevel tror han at tiltaket på lengre sikt vil være til barnas beste.

– De vil bli skjermet fra mye digital mobbing, sier Sætre og utdyper:

Barn vil bli skjermet fra mye digital mobbing.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

Emilie Jonsson Godal

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

– Det har skjedd mange urovekkende ting siden Trumps andre presidentperiode begynte i 2025, sier Tove Bjørgaas, mangeårig USA-korrespondent for NRK.

Bare den siste uka er det blitt kjent at Trump-administrasjonen har tatt ut stevninger mot tre journalister i The New York Times etter avisas avsløringer om sikkerhetsmangler ved det Qatar-donerte Air Force One-flyet som er tiltenkt presidenten. Videre har forsvarsminister Pete Hegseth opprettet en ny lekkasjegruppe for å etterforske lekkasjer til pressen og straffeforfølge kilder som står bak.

Nå strammes det også inn på reglene for journalistvisum for utenlandske pressefolk.

Endringene innebærer at utenlandske journalister kun får visum for 240 dager om gangen. Ved søknad om dette må de bevise at de planlegger å dra etter utløpsdatoen. Dette vil ifølge Bjørgaas kunne få store konsekvenser:

– Dette vil være en radikal endring som vil gjøre det mye vanskeligere for journalister å rapportere fra bakken.

Tidligere har visum for korrespondenter vart i tre år, og det har vært enkelt å få fornyelse.

– Dette vil både ramme kvaliteten på dekningen og de økonomiske forutsetningene for mediehus utenfor USA til å dekke derfra. Det er veldig viktig for korrespondenter å ha mulighet til å være i et land over lengre tid.

Bjørgaas tror at dersom utenlandske journalister må fornye visumet etter mindre ett år kan det bli uforutsigbart og kostbart for mediehus å ha korrespondenter der.

– Man føler man er fienden

Som ung filminteressert sperret jeg naturligvis opp øynene da kunst- og håndverkslæreren bedyret at han skulle vise oss elever «verdens vakreste film» på slutten av skoleåret. Jeg lurte lenge på hvilken film dette kunne være. Kunne det være noe klassisk som Kubrick, noe moderne, «Le Chien Andalou» av Dalí eller noe av det eldste i filmhistorien?

Da jeg gikk inn i klasserommet den sommerdagen, var det til tonene av Abba. Da hadde læreren nettopp åpnet DVD-emballasjen med et «BANG» og skjøvet filmen inn i spilleren. Nå fylte det greske øylandskapet lerretet. «Se på det asurblå havet! Se på den greske sola! Åååh! Der var jeg på ferie i fjor …», sa han, som om han var i ferd med å skrive et bidrag til Morgenbladets sommerserie om skjønnhet.

Det er kanskje nettopp fordi den er så himla vakker at denne bryllupsfilmen – som føles som å overvære A-kjendiser synge karaoke i fylla på en gresk øy – fortsatt sitter i den kollektive bevisstheten nesten tjue år senere. I bryllupsverdenen lever den videre som et estetisk ideal, om ikke en hel livsstil, og har gitt ekstra vind i seilene til bryllupsturisme – det som gjerne omtales som «Mamma Mia-effekten».

 forbeholdt kjendiser og de aller rikeste. Nå viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå at stadig flere norske par velger nettopp denne løsningen. Blir man sittende og bla gjennom bryllupsreportasjer i VGs Minmote, kan man få inntrykk av at den nye normalen – også for nordmenn med «vanlige jobber» – er et europeisk herregårdsbryllup med stall, smijernsport og en allé som ser ut som den er bygget for et kongelig inntog.

I dette universet vokser regningen i takt med gjestelisten. Å fly ned russebuss, svigers, fotograf, prest, fotballag og babyshower-jentene til en bortgjemt destinasjon er ikke gratis. Det begynner å ligne mindre på en gudgitt feiring og mer på en internasjonal etterretningsoperasjon. Og dermed kan vi gå over til spørsmålet som absolutt alle lurer på:Hvem skal betale for alle de greiene her? Må brudeparet leve på havregrøt i hvetebrødsdagene?

Tidligere i sommer skrev VG om en influenser som mente det var urimelig at gjester skulle dekke store deler av kostnadene knyttet til andres bryllup, særlig de påkostede utenlandsbryllupene. Men utgiftene er allerede høye nok for brudeparet, skal vi tro NRK, som på forsommeren skrev om fenomenet «Bridal era» – en ny måte å forstå bryllupet på, ikke som én dags affære, men som en hel livsfase. I denne fasen formerer hvite antrekk seg lynraskt i garderoben over måneder og ja, til og med år, og bruderollen har blitt en heltidsjobb.

, et ord jeg selv lærte for omtrent ett minutt siden. Det beskriver en brud som er krevende – en tikkende bombe i slør og tyll, som venter på å gå av på den store dagen der «hun skal være vakrest av alle». På Reddit beskrives en bridezilla som en tyrann som bruker «brudepiker som emosjonelle boksebager», mens hun sørger for at «dagen blir helt perfekt».

at ekteskapet betyr mindre enn før, mens selve bryllupet bare blir viktigere. I et land som Norge, der samboerskap er blant de mest utbredte og sosialt aksepterte samlivsformene i verden, er ekteskapet ikke lenger en nødvendig ramme for å leve sammen eller stifte familie. Da blir bryllupet først og fremst en sosial markering – en dyr fest som, ifølge NRK-artikkelen, kan bli virkelighet dersom man bare «maser på samboeren».

Å «mase på samboer» gjør også unge Sophie i «Mamma Mia», der utkårede Sky tviler på om de egentlig trenger å gifte seg i ung alder. Men Sophies bryllupsdrøm handler om mer enn ekteskapet: Etter å ha funnet morens gamle dagbok oppdager hun at Donna hadde tre sommerromanser, og inviterer alle tre mennene til bryllupet i håp om at hennes biologiske far skal føre henne opp kirkegulvet.

Hannah Bull Thorvik

Artikler

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

– Gode ideer er det verste

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra politiet. Slik er det ikke i Paris.

Utdanning skulle være inngangsbilletten til øvre middelklasse. En hel generasjon endte likevel opp i servicebransjen, sier bokaktuelle Noam Scheiber.

Perfekt til å hugge løs på hotelldører

Strømming skulle gi oss større valgfrihet og et alternativ til kabel-tv. Nå må tjenestene velge mellom å kutte i produksjonen eller øke prisen, ifølge medieviter.

Nesten 80 prosent av Trump-boka slår ut på KI-måling. Men forfatteren hevder det bare er brukt til redigering.

Hva ville robotgressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfindtligt Fonografiapparat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Europol slår alarm om kunsttyverier i ny rapport: Tyvene har blitt voldeligere og bruker våpen og eksplosiver

Et dyrt, vakkert og lukket land

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middelaldrende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

Da Homer kom til Andeby

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

Er bryllupssommeren jentenes svar på VM?

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

En «planke­haug» utenfor Telemark Kunst­sen­ter har fått Frp til å se rødt

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kon­tro­ver­siell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

– Gode ideer er det verste

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra ­politiet. Slik er det ikke i Paris.

Utdanning skulle være inngangs­bil­letten til øvre middel­klasse. En hel generasjon endte likevel opp i service­bran­sjen, sier bokak­tu­elle Noam Scheiber.

Perfekt til å hugge løs på ho­tell­dører

Strømming skulle gi oss større valgfrihet og et alternativ til kabel-tv. Nå må tjenestene velge mellom å kutte i produk­sjonen eller øke prisen, ifølge medieviter.

Nesten 80 prosent av Trump-boka slår ut på KI-måling. Men forfat­teren hevder det bare er brukt til redigering.

Hva ville robot­gressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfin­dtligt Fono­grafi­ap­pa­rat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Europol slår alarm om kunst­ty­ve­rier i ny rapport: Tyvene har blitt volde­li­gere og bruker våpen og eksplo­siver

Et dyrt, vakkert og lukket land

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middel­ald­rende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunst­ut­stilling på Willumsens Museum – kuratert av filmska­peren selv.

Da Homer kom til Andeby

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes femi­nis­tiske overset­telse.

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

USA signa­li­serer at uten­lands­ke korre­spon­denter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

Er bryllups­som­meren jentenes svar på VM?

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Kan noen annen norsk kultur­begivenhet måle seg med folke­fes­ten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Hva kan bli konse­kven­sene av dagens skole, der jenter gjennom­gå­ende gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest under­vur­derte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festi­val­me­nyen

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra politiet. Slik er det ikke i Paris.

Utdanning skulle være inngangsbilletten til øvre middelklasse. En hel generasjon endte likevel opp i servicebransjen, sier bokaktuelle Noam Scheiber.

Perfekt til å hugge løs på hotelldører

Strømming skulle gi oss større valgfrihet og et alternativ til kabel-tv. Nå må tjenestene velge mellom å kutte i produksjonen eller øke prisen, ifølge medieviter.

Nesten 80 prosent av Trump-boka slår ut på KI-måling. Men forfatteren hevder det bare er brukt til redigering.

Hva ville robotgressklipperen sagt?

Kunstneren er et «ømfindtligt Fonografiapparat», mente Munch. Kanskje var han inne på noe.

Europol slår alarm om kunsttyverier i ny rapport: Tyvene har blitt voldeligere og bruker våpen og eksplosiver

Erlend Loe er svak for Tønes’ beretning om en folkesky, middelaldrende mann som fortsatt er avhengig av mora si.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

Er bryllupssommeren jentenes svar på VM?

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Hva kan bli konsekvensene av dagens skole, der jenter gjennomgående gjør det bedre enn gutter?

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen