Utgaven min av John Steinbecks «Tortilla Flat» er en fillete, gammel sak. Romanen er et fantastisk portrett av et lokalsamfunn i Monterey, California, hvor paisanos lever sine rufsete liv – på norsk har den fått den talende tittelen «Dagdrivergjengen». Romanen hadde jeg lest før – men det dirrende forordet var nytt for meg. Dette er ikke en introduksjon, skriver Steinbeck, men en konklusjon: Hadde jeg kjent til mottakelsen, ville jeg aldri skrevet romanen. Han er rasende på sine romankarakterers vegne: «Da jeg skrev boka, slo det meg ikke at paisanos var pussige, rare, kuede. De er mennesker som jeg kjenner og liker.» Disse folkene, skriver han innbitt, har blitt mottatt med «vulgariteten til hertuginner som mores av og synes synd på bondestanden.» Det kaller han en litterær forslumming. «Historiene finnes i verden nå, og jeg kan ikke ta dem tilbake», står det, men han lover: Disse fine menneskene, med sin latter og godhet, sine ærlige lyster, skal jeg aldri mer utsette for de anstendiges vulgære mottakelse. Han skriver dette i 1937. Avskjeden med universet er ektefølt: Adiós, Monte.
Vi skal prise Maria Navarro Skaranger for takketalen hun holdt.
Stemme savnet
