Karin Haugen

#fff

Hetebølger håndterer man aller best ved å gå over terskelen til Glyptoteket, som ligger sentralt i København, bare et steinkast unna Tivoli og hovedbanegården. Effekten er umiddelbar. Du trer inn i vinterhagen – det store, åpne rommet i sentrum av museet – og verden faller til ro: Det høye taket, som leder opp til en kuppel. Enorme planter. Sidefløyene, som leder inn til saler på saler med skulpturer.

Det var bryggeren Carl Jacobsen som seint på 1800-tallet åpnet Glyptoteket, med inntektene fra sitt bryggeri Ny Carlsberg. Han er til dags dato dansk kunsthistories størstemésen. Det var en oase han ville skape, og en oase har det blitt: Heten legger man igjen utenfor, og hele nervesystemet skjønner at det kan slappe av. Nå starter vi.

Det er takket være dyrene vi er her: Da Glyptoteket på forsommeren annonserte utstillingen «Dyrenes inntog» med skulpturer av Antoine-Louis Barye, booket jeg en billett. Historien er pirrende: På slutten av 1800-tallet var Barye en av pionerene innen dyreskulpturer og del av miljøet som ble kalt «animaliers», som var særlig interessert i å portrettere dyr. Han besøkte dyrehagen i Jardindes Plantes, han studerte disseksjoner på naturhistorisk museum i Paris, og hans nærstudier av dyrs anatomi ga ham tilnavnet «menasjeriets Michelangelo».

Det er særlig dyr i tvekamp han valgte seg som motiv for skulpturene. Det er lett å forstå hvorfor: Det gir skulpturene en dramatikk og viser fram det han har av teknisk finesse i gjengivelsen av dyrenes anatomi. Men fordi dyrene i kamp tillater ham å briljere, med dramatiske positurer og muskelspill, er det de mer stillferdige verkene som gjør mest inntrykk. Der er det som om kunstnerens behov trer litt mer i bakgrunnen, og dyrene i forgrunnen: Baryes muntre «Elefant fra Senegal», der dyret nesten svever over bakken. Eugène Delacroixs vesle oljemaleri «Løvinne» fra 1832, der dyret ikke er majestetisk, men nølende, usikkert. Eller Baryes egen skulptur av en liggende bjørn, som ligger nonsjalant, men våkent og nysgjerrig observerende på verden.

Det er små bronseskulpturer vi snakker om, og fordi de konkurrerer mot dragningen i de storslåtte, greske og romerske skulpturene ellers i museet, er de på sett og vis litt underveldende. Men utstillingen er, som jeg visste den ville være, ansporende for tanken.

Det mest overraskende grepet Glyptoteket har tatt, er at de har flankert dyreskulpturene av malerier fra tida, som viser hvordan kunsten ble mer elastisk og favnet om utkanterfaringer: fattige, svarte, undertrykkede. Det fungerer som en åpnende kontekst: De har blant annet inkludert Manets maleri «Absintdrikkeren», et urbant portrett av en skakk skjebne, som i 1859 ble avvist av Parisersalongen for å være upassende, og Jean-Baptiste Carpeauxs «Hvorfor født slavegjort!», en marmorbyste av en kvinne, som protesterer mot slavegjøringen av det afrikanske kontinentet. Det er et grep jeg først er delt til – skal mennesket få plass også her, i en utstilling som skal ta for seg dyrenes inntog? Men det er bare å akseptere det: Skal vi diskutere dyrenes plass i verden, slipper vi ikke unna oss selv.

Hvilken plass skal mennesket ta, når vi skal ta innover oss vårt samspill med dyr?

I vårt bilde

De er tolv og fjorten, reisefølget mitt til Louisiana. Jeg har solgt inn museet hardt, som mitt favorittmuseum, og lurer et øyeblikk på om forventningene er skrudd for høyt opp, men nei: De flyter rundt i gangene og ser seg om i de luftige rommene og peker ut mot havet og føler seg løftet i livet. Vi er her for å se den franske konseptkunstneren Sophie Calle, som jeg i årevis har vært svak for. Hun skal vise seg å ta dem med storm.

Det starter på best tenkelige vis, med det som blir en av mine favoritter på hele utstillingen, serien «Because». Serien innleder hele utstillingen, og plasseringen er en genistrek. «Du kan løfte opp gardinet», har Calle skrevet selv på veggen: Hvert fotografi er dekket av en duk med tekst. På gardinet står forklaringen på hvorfor hun ville ta et bilde, og først når du løfter gardinet opp, får du se fotografiet. Ofte er motivet overrumplende, særlig etter å ha lest begrunnelsen. Det er småfrekt, humørfylt og uhøytidelig. «Because revenge is a dish best served cold», står det på én gardin. Bak fliken finner vi et fotografi som er utrolig: én monumental, svær gravstein, med påskriften 

. Ved siden av en komisk liten, puslete gravstein med påskriften 

På museum er vi opplært til at verket skal tale for seg, og at kunstnerne er tilbakeholdne med å dele sine beveggrunner. Når Calle utbokstaverer sine intensjoner og stiller dem i forgrunnen, vender hun forventningene til kunsten på hodet, og effekten er ikke bare avvæpnende, men også slående: Vi ser i større grad motivet med hennes blikk. Det er også en kortslutning av museums­fatiguensom nødvendigvis slår inn hos et publikum: Forventningene dine skrus opp når du ikke ser verket umiddelbart, og den korte stunden du løfter på fliken, sikrer at det ikke står der og blør mening ut i rommet mens man tråkker seg forbi. Sophie Calle har i tiår produsert konseptkunst, verk der ideen bak er det egentlig meningsbærende og styrende. Men den har alltid hatt en materiell side, og det er kombinasjonen av det tankeeggende og det visuelt interessante som er det givende.

Det er bak et annet forheng vi finner et av utstillingens mest slående og rørende verk. Se havet, oppfordrer hun oss til i «Voir la mer» fra 2011. Redegjørelsen er enkel og grei: «I Istanbul, en by omgitt av havet, møtte jeg mennesker som aldri hadde sett det. Jeg filmet deres første gang». På Louisiana går man inn til et videoverk, der vi ser ryggen til ulike mennesker. De ser utover mot horisonten, og står der lenge, i sine hverdagslige klær og skaut, foran det rolig rullende havet, som er like mektig i naturen som det er brukt i kunsthistorien. En etter en, til ulike tider, snur de seg og ser inn i kameraet, og dermed rett på oss. De fleste av dem er eldre, og alt forteller oss at disse menneskene, som aldri har fått se det havet de er omgitt av, har hatt et hardt liv. En av de eldre mennene er vanskeligst å se på. Han skjelver rundt munnen, har tårer i øynene. Men hva er det med kvinnene? Mennene som snur seg, er så preget, sørgmodige. Flere av damene som snur seg, har et lunt lite smil. Den aller siste som snur seg, ler. Hun klarer heller ikke holde munn, men snakker til kameraet, med ord som ikke vi får høre. Mens hun flirer og skravler, ser vi mannen i videoruta ved siden av henne. Han står i en tynn dongerijakke og er plaget og jaget.

Tidligere utstillinger og bokutgivelser som skal oppsummere Sophie Calles virke, har gjerne vektlagt hennes tendens til selviscenesettelse og hennes selvbiografiske verk. Det selvbiografiske er en sterk åre i hele hennes virke, men det er ikke den eneste. Måten Louisiana har satt sammen sin utstilling, peker mot den andre siden ved Calle: hangen til å invitere andre inn, å oppsøke fremmede, å vende seg mot andres historier, noe hun har gjort mange ganger i løpet av karrieren. Som i «Room with a View» fra 2002, der hun overnattet i Eiffeltårnet og ba fremmede fortelle henne en historie – iført en hvit kjole og med en pute med brodert kant. Det er en sjarmerende side ved henne, en slags rastløs nysgjerrighet.

Calle har hatt en rekke liv, kunne man si: Hun har ikke bare vært en feiret konseptkunstner, men også vært hippie i kollektiv, maoist og på kamptrening i Libanon, organisert feminist som var med på å utføre ulovlige aborter. Også i kunsten hennes er spennet stort, selv om det finnes nok av røde tråder og gjengangere i hennes verk – som en vedvarende interesse for privatdetektiver, observasjon av fremmede og andres liv. Et av de mest famøse verkene er fra 1983, da den franske avisa Libération hadde invitert henne til å bidra med en sommerserie. Hun svarte med «The Address Book»: Hun hadde funnet en adressebok, kopiert innholdet og sendt den anonymt tilbake til mannen, og deretter kontaktet navnene og bedt dem fortelle om mannen. Det ble 28 artikler. Flere av vennene hans snakket villig, og mente det er nettopp et slikt prosjekt han ville like. Der tok de feil: Da mannen oppdaget avisserien, reagerte han med sinne og avsky over overtrampet. Det er et verk jeg er ambivalent til. Hennes beste arbeider som involverer andre, gjør dem til aktive deltakende.

Alt forteller oss at disse menneskene, som aldri har fått se det havet de er omgitt av, har hatt et hardt liv

Se havet

I skogen finnes et mugglaboratorium. Barna forer det med mat­rester og studerer fargespekteret og livet som vokser fram av det.

Det er Margaret Atwood og broren som står bak det improviserte laboratoriet. De bor i villmarka deler av året, siden faren er insektforsker. Nysgjerrigheten skal følge Atwood livet ut, og det er en av hennes fremste egenskaper: Interesserte mennesker er alltid de mest interessante. I tillegg har hun en sjarmerende kombinasjon – en barsk og liketil holdning til livet, og en dragning mot det aparte og eksentriske. Hun kan tilbringe tida si på en kirkegård og kopiere gravsteins­inskripsjoner. Hun har kjærester som på valentinsdagen gir henne et ekte kuhjerte gjennomboret av en pil. Som ungdom lager hun en opera i husstellslære, der rollene er tekstiler – som voksen drar hun gladelig ett av numrene i heisen for den kunstneriske lederen for Canadian Opera Company («han sa jeg for alltid hadde ødelagt Offenbach for ham.»)

Atwoods memoar er spekket med anekdoter, fargerike liv og dramatikk (hele to nestenulykker der barn vandrer utfor en brygge og dras opp etter håret i siste sekund). Det er en 

-historie også om det litterære Canada, som var en bakevje da hun var ung, uten selvtillit og litterær infrastruktur. Det er uunngåelig å ikke bli imponert over Atwoods kaliber, og selvbiografien fletter uanstrengt inn verdenslitteratur og poesi fra Atwoods store diktproduksjon. Hvorfor må jeg da kjempe meg gjennom store deler av boka?

 detaljert: Vi får høre om planløsningene for mangt et krypinn hun har bodd i gjennom livet. («Det sto et skap i gangen utenfor soverommet», «Kjøkkenet var et påbygg og hadde ingen oppvarming.») Hun redegjør for sivilstatusen til mennesker som har bodd i huset deres tidligere. Vi får forbipasserende detaljer fra bokturneer – i Glasgow dukket det ikke opp folk, det regnet. Hun vier et avsnitt til krøll med entreprenører når de skal pusse opp et hus. Vi får vite at et sykehus som nevnes i farten er blitt nedlagt og at den lokale metodistkirken, som nevnes like fort, er blitt omgjort til pleiehjem. Overfloden av detaljer henger antagelig sammen med behovet for å bygge en verden. Men der Atwoods skjønnlitteratur er et laboratorium, åpen for det usikre, full av såre nerver, er moduset i «Mine liv» redegjørende og holdt i en kvikk tone. Den tonen er et av bokas store problem – som når hun gjengir et knep for god eggerøre, og foreslår å servere den «med forståelse og en dæsj sunn fornuft på toppen». Hvorfor denne eplekjekke prosaen?

Det er ellers lite variasjon i prosaen – det fortelles i samme register enten det handler om et politiraid mot homofili, som var forbudt i Toronto i 1981, eller private kvaler. Hun henviser mange ganger til sjalusi og nag i det kanadiske litteraturmiljøet, og er åpenbart drevet av et ønske om å 

. Det er forståelig, men iblant vanskelig å svelge: Når ekskona til Atwoods livsledsager Graeme skildres, sitter jeg med hjertet i halsen, fordi beskrivelsene er ubehagelige («Graemes penger gikk til Shirley, men det ble aldri nok for henne.»).

Men det finnes unntak: Blant det fineste ved boka er skildringene av avdøde Graeme. En betegnende anekdote: Som ung klekket han og en kompis ut konseptet «Lei en Beatnik»: «Den innleide beatniken ville møte opp i selskaper, subbe rundt og se stein ut, deklamere dikt av Ginsberg og Ferlinghetti og fornærme folk ved å kalle dem borgerlige.» Han trer ut av boksidene ganske sprell levende.

Som barn pleide Graeme å stå opp tidlig for å lystre fisk ulovlig i en bekk, ved hjelp av en skistav. «Mine liv» er full av slike scener, mange av dem berørende, der man blir slått over hvor grunnleggende annerledes vilkår det var, den gang da. Antagelig kommer både detaljrikdommen og den kvikke tonen dypest sett fra dette: Atwood er klar over at hun er et vitne fra en for lengst svunnen tid.

 arbeid fra en sterk duo: Inger Gjelsvik, oversetter av et utall Atwood-bøker, og som roses av Atwood i en lang passasje i denne boka, og Bjørn Alex Herrman, som også har en lang rekke bragder bak seg («Det suser i sivet» må være den oversettelsen jeg har lest flest ganger, som vårrite med ungene). Men her må de ha jobbet under tidspress, for i teksten er det flerfoldige tastefeil.

Takket være særlig den eventyrlige suksessen til «Tjenerinnens beretning», blir Atwood i dag forbundet mer enn noe med spekulativ fiksjon: dystopiske fortellinger lagt til en tenkt framtid. Det finnes en annen Atwood, med langt mer lokalt nedslag, bøker der hun gjerne har tatt utgangspunkt i eget liv. Hun kvitterer ut mange av dem i «Mine liv», episoder og rekvisitter hun har brukt for å bygge sine romaner.

Tilbake til laboratoriet

Mine venner vil vite at jeg kan få det for meg å prioritere estetikk over logikk, selv der det gjør hverdagen hakket mer upraktisk. Det er fritt fram til å avfeie dette som jålete, men vi er nå en gang skrudd sammen forskjellig, og jeg vegrer meg ofte mot skrikende farger og masete lyder. Dette for å innlede med å si at jeg har forståelse for at mennesker ønsker seg noe av sine omgivelser. Særlig om det mennesket skal føde et annet barn, med alle de påkjenninger det innebærer. Men hvor langt skal man gå i å trumfe sine preferanser? «Det skal ikke være alle mulige plasthansker og jordmødre som spør om de kan sjekke meg vaginalt», sa danske Cecilie Wittnebel til TV2 i Danmark. Hun har skapt bølger etter at Weekendavisen intervjuet henne om frifødsel – å føde hjemme. Begge hennes barn har ankommet verden under hennes eget tak, mens hun var akkompagnert bare av sin mann. Da hun ble intervjuet om bakgrunnen for sitt valg, var hun sjeldent frittalende. Det var ikke bare en opplysende leseropplevelse: Jeg må vel kalle det rystende.

hun tross alt utsetter et ufødt barn for, formulerte Wittnebel seg slik: «Risikoen for, at mit barn kan dø, føles simpelthen lille for mig – sammenholdt med risikoen for, at jeg kommer hjem med et traume fra hospitalet.» Barnet, som er prisgitt at det ikke oppstår noen livstruende komplikasjoner, får egentlig ingen avgjørende plass i ligningen. Som hun sa til Jyllands-Posten, i et av de mange påfølgende intervjuene: «Jeg er hovedpersonen i min egen fødsel». Dette er meg-kultur på speed. Etter at jeg leste hennes voldsomme uttalelser, tenkte jeg: Det disse kvinnene trenger, er en kopernikansk revolusjon, som plasserer dem ikke i sentrum, men på lik linje med de andre himmellegemene.

Det er et ulmende oppgjør på gang med enkelte aktører i friføderkulturen, særlig the Free Birth Society, en influenserdrevet amerikansk business startet av tidligere doula (fødehjelper) Emilee Saldaya. Podkasten til the Free Birth Society har blitt lastet ned fem millioner ganger, for å gi en indikasjon på hvor stort fenomenet er. The Guardian publiserte før jul resultatet av en grundig gransking av the Free Birth Society – profitten de raker inn, dødsfallene og skadene som kvinner og barn har lidd under deres inspirasjon. The Free Birth Society har blitt kritisert for å ikke gi sine nyfrelste følgere en guide til når man skal ringe sykehuset. Cecilie Wittnebels svar på den kritikken, er opplysende: «I en veganergruppe siger du jo heller ikke: Hvis du får lyst, så tag en steak».

kritisert leger som har forsøkt å konfrontere kvinner med klar tale – kvinner, får vi tro, i en risikosituasjon, ved å si: Din baby kommer til å dø. Det kaller hun skampålegging. Hun mener legen burde lagt fram informasjonen, men henvist kvinnen til hennes egen intuisjon, og understreket at kvinnen burde lytte til seg selv og hva hun merker. Ja, Wittnebel reiser faktisk tvil ved at faglig kunnskap i det hele tatt har noe å si: «Sådan en læge har en overbevisning om, at han ved, hvad der er bedst for din krop».

For å kunne argumentere for sitt syn, kjører Wittnebel et merkelig dobbelt løp, der kvinner både er allmektig intuitive og robuste, men også så utsatte at et traume fra sykehuset ville knekke dem. Systemet vi lever under, tenker at du ville gå under dersom barnet ditt døde, sier Wittnebel. «Men det underminerer kvinderne. Vi, der har valgt at friføde, kan godt bære, at døden er med os».

Hvorfor mener hun at hun kan tåle å miste et barn, men ikke tåle traumer fra en sykehusfødsel? Hvordan kan man være så opptatt av intuisjon og likevel ikke ha en intuitiv følelse av hvor det bærer hen, dersom man demoniserer fagkunnskap og erfaring? Hvordan kan du legge så stor vekt på at det ikke skal være noen forstyrrende plasthansker under fødselen, og legge så liten vekt på hva valgene dine kan ha å si for et ufødt barn?

en frifødsel, bort fra plasthanskene og mot det man anser som naturlig, er internasjonal, men per i dag ikke en stor bevegelse i Norden. Men det er egentlig ikke frifødsel-bevegelsen i seg selv som interesserer meg. Mitt inntrykk er at den er langt mer sammensatt enn Wittnebels uttalelser kan tyde på, og at bevegelsen også har bidratt med viktig kritikk av helsevesenet, og at de kan være et vektig korrektiv til at kvinners erfaringer overses. Mange frifødere argumenterer også for barnets beste når de velger en fødsel uten medikamenter og smertelindring. Det mest interessante er egentlig ikke bevegelsen hun tilhører, men tidsånden og kulturen som har ført Wittnebel dit hun er. Den er langt mer utbredt.

I Wittnebels uttalelser vaier jegets fane høyt over alt og alle. Det mest definerende ved en gravid kvinne – at hun i noen måneder 

 to personer – utdefineres, for i hennes eksistensielle matematikk er det bare plass til én, kvinnen selv. Den svenske feministen Nina Björk har notert seg hvordan praten om «morsrollen» har økt på bekostning av praten om det å være «mor», og hun ser det som en iboende nedvurdering av omsorgsarbeid – og en oppvurdering av hvor viktig egen identitet er. Det samme har slått meg når mange mødre i dag fokuserer på seg selv, og det de kaller sin fødehistorie, når barna har fødselsdag. Da toger de inn på sosiale medier, en etter en, og skriver om hvordan de er endret av å bli mor og hvordan det var å føde. Ingen riter i moderne samfunn er viktigere for et barn enn deres fødselsdag. Men også 

 skal mødrene ha del i, også da skal de kjæle for sin egen historie. Kjære vene, la nå Kåre og Anna blåse ut lysene på kaka si i fred.

som Wittnebels er ekstra urovekkende å lese på bakgrunn av den barnekulturen vi har i dag, der man fra man er liten læres opp i å sentrere seg selv i altfor mange situasjoner. Alle norske skolebarn trenes i dag til å vende blikket mot seg selv og snakke om sine egne behov, i en voldsom grad. En utviklingssamtale på skolen består av at eleven holder en Power Point-presentasjon, der barnet skal evaluere seg selv: Hva liker jeg? Hvordan ligger jeg an? Hva kan jeg bli bedre på? På sitt beste kan man si at det lærer barna ansvar og en årvåkenhet overfor egne ferdigheter. På sitt verste kan man innvende at barn i dag kanskje også trenger trening i en annen type robusthet – en der du vokser opp til en trygg nok kvinne, så du kan ta imot faglige vurderinger fra en lege og handle ut fra dem for å beskytte et annet menneskeliv, uten at du tror det går på verdigheten din løs.

Noe av det mest befriende i livet, er å slippe bort fra seg selv.

Gjev du batt meg

#000

Det er rart med håndskrift: Det finnes klare nasjonale særtrekk. Du kan kjenne igjen østeuropeisk, skrå og voksen stil. Du blir beklemt over den norske, som ofte er overdreven rund og barnslig. Den svenske håndskriften, derimot, er i sin essens snusfornuftig, klar, og helt åpenbar selvgod.

I «Sagor om Tomtebobarnen» finner vi illustrasjonenes svar på denne svenske snusfornuften. Det er pent og pyntelig og lite overraskende – om det ikke var for at boka er en videreføring av Elsa Beskows klassiker «Tomtebobarnen» – på norsk kjent som «Smånissene» – fra 1910. Illustratøren og forfatteren har fått i oppgave å lage tre nye fortellinger om smånissene, og de har lent seg hardt mot Beskows mal. De låner alle hennes signaturer, som bruk av svarte silhuetter på sidene, og border med innrammende illustrasjoner. Selv om enkelte illustrasjoner vitner om et forsøk på å stake ut en egen kurs, som med et nikk til fantasysjangeren (krystaller, lilla sopper, pastellspill på himmelen), legger boka seg helt, helt tett på Beskow: Flere av motivene har også direkte forelegg fra Beskow, men er vridd litt på, eller utbrodert. Boka forholder seg ikke bare til «Smånissene», men hele Beskows univers: Vi møter blant annet Okke, Nutte og Pillerill, som opptrer i en helt annen Beskow-bok, og tredragen fra «Reisen til landet Det var en gang».

Resultatet er like redselsfullt som man kan tenke seg: Det er for hardt lyssatt, det har den metalliske smaken som digitale illustrasjoner kan gi, det er kort sagt en kopi, tilsatt en touch av samtid. Teksten er det ikke bedre med – den er ordrik, ofte tung på dialog, lener seg for mye på action og det minste barnet, Tusse, gjengis med «søte» talefeil: «Jag ojkaj inte gå». Det er koselig, søtt og velmenende. Det er også så provoserende at dette gjøres med den særegne Beskow, at pulsen jager mens jeg leser.

Anna-Clara Tidholm, forfatter og illustratør av barnebøker, tatt et kraftig oppgjør med den nye Beskow-boka, som ikke er den eneste på markedet: I fjor kom også «Pippi räddar julen», der forlaget Rabén & Sjögren ifølge Tidholm har brukt en «anonym upphovsperson, troligen försedd med AI» for å komplettere Lindgren-tekster. Illustrasjonene i boka er «inspirert» av Pippi-illustratør Ingrid Vang Nyman, med bilder Tidholm kaller både amatørmessige og groteske.

Flere nyskrevne Beskow-bøker er planlagt, melder svenske medier. Bildebokredaktør Ewa Dahlin på forlaget Bonnier Carlsen sier i intervju med Dagens Industri at Beskow-boka, som hun poengterer at ble sluppet i tide før julehandelen, får et forsprang når leserne allerede kjenner til Beskow. Som et argument for utgivelsen viser hun til at bokhandelen taper terreng: «Förr var den fysiska bokhandeln större, men på nätet söker man efter den bok man hört talas om, och man ramlar kanske inte över någonting nytt».

Det er også mange år siden en bildebok har klart å tangere gjennomslaget til nyere svenske klassikerne, som Sven Nordqvists særegne og sjarmerende «Gubben og katten», mener hun: «Mediebruset är så stort».

 tidligere strateg for Donald Trump, sjøsatte tanken om å «flood the zone with shit» – å pøse på med svineri i offentligheten for å dominere mediene og dirigere publikums oppmerksomhet. Jeg nevner ikke dette fordi man kan tillegge forlaget en like vond vilje – men fordi samtida, og ikke bare salgstallene, er en relevant ramme når et forlag skal ta sine avgjørelser: Mediebruset er jo så stort fordi teknologiske og politiske aktører driver oppmerksomhetsøkonomien med en slik aggresjon at det rokker ved selve lesingens infrastruktur. Hvordan skal man håndtere det?

Vi vet nok ikke, vi som står på utsiden, hvor krevende det er å være storforlag i teknokratenes tid. Men det vi vet, er at dette er en skadelig strategi: Å på den ene siden profilere seg som bærer av en kulturarv som er berettiget særskilt vern, og på den andre siden utvanne kulturarven for å få et lite forsprang på julehandelen. Å på den ene siden etterlyse nye generasjoner av lesere som kan finne vei til bøkene gjennom mediebruset, og på den andre siden tilby dem en ultraprosessert utgivelse. I Norge gjør Cappelen Damm det samme, med lettleste bøker om Mummitrollet «basert på Tove Janssons forfatterskap» – som attpåtil har et dramatisk lavere nivå enn Beskow-utgivelsen.

den barnelitterære kanon, som britiske Jill Barklem – hun med «Historier fra Tornekrattet» – bygde sine bøker på nære og nitide studier av verden rundt seg. Det gjelder også Beskow. «Sagor om Tomtebobarnen» trekker nettopp dette fram som en av hennes styrker, i et biografisk oppslag som runder av boka:

Resultatet er like redsels­fullt som man kan tenke seg.

Sagaen om salgstallene

I høst sto jeg og lette i et overfylt antikvariat, da to frakkekledde unge menn kom inn. De var den typen alle støter på når de studerer, med alle den ambisiøse unge mannens markører. Den ene spurte hvor de engelske bøkene sto, og forklarte til kameraten: «Jeg orker bare ikke lese på norsk. Det er så kleint». Når selv de frakkekledde har falt, kan alt falle.

At unge graviterer mot engelske utgivelser, var noe av bakteppet da Bonnier annonserte oppstarten av Fantastisk forlag. Riktignok har de kjøpt inn utenlandske tungtvektere, men de skal dyrke fram nye, norske stemmer, ledet av fantasy-dronning Siri Pettersen og Tone Almhjell, som står bak den vidunderlige «Vindeltorn». Selv om jeg mistenker at pendelen på et tidspunkt må svinge – hvor mange fantasyunivers klarer den jevne barne- og ungdomsleser å fordøye før man blir mettet? – er det all grunn til å hilse en strategisk satsning velkommen.

Det er en av de store gledene ved Håkon Marcus’ Villdyr-bøker (utgitt på Aschehoug), at han har gitt sitt univers en så ettertrykkelig norsk og nordisk drakt: Jenta Embla har sitt egentlige liv i den vanlige, kjedsommelige verden vi alle bor i. Men hun ferdes også i Utmark, blant hamskiftere, som alle har hver sin dyreham de kan skifte om til. Der går hun på skole og lærer å jakte, kontrollere sin magiske kraft, vilske – og i årets bok hamle opp med ondsinnede aktører og storpolitiske konflikter med urgamle røtter. Det er en verden bygget opp av like deler spenning og sjarm – som når en slettsnok utfører billettkontroll på tjukk Toten-dialekt.

 i Villdyr-serien, etter det som må kalles en brakdebut. Oppfølgeren er like solid, og har et sårt undertema – hva utenforskap gjør med deg, hvor skremmende store fordommer vokser seg, hvordan fellesskapet støter ut dem som er annerledes, og betydningen av samarbeid og tillit. Marcus gjør dette langt mer gripende enn det kan høres ut. Resultatet er ikke moralisering, mer et ekte ubehag som vokser i leseren. Han kan også overraske og gå mothårs, som når han understreker verdien av jakt, som den ganske barske Embla har mer enn sansen for.

En del fantasy for barn kan bli trettende i forklaringen av hvilke regler som gjelder i fantasiverdenen, men Marcus er god på å la stemningen dominere, og ratioen action og spenning går heldigvis i spenningens favør. Mange av detaljene er så oppfinnsomme at det gir små støt av glede, som mycelegram, beskjeder som kan sendes med signaler langs sopptrådene i bakken, eller rimulver, som kan bli så lange at været ofte ikke er det samme ved snuten som med haletippen. Selv om det finnes anglisismer her («Du er annerledes fra vennene dine»), er språket jevnt over stødig og godt.

 var den store plottvisten, som tillot Marcus å boltre seg maksimalt i sjangerens klisjeer og kommentere dem kritisk samtidig. Også her er det rikelig med vendinger på historien, og pekere om at historien skal drives framover i neste bok. Det skal vi ønske velkommen: Mens denne anmeldelsen ble skrevet tok jeg med min 12-åring for å bytte en bok hun allerede hadde. Vi stakk innom et av Norlis flaggskip, med enorm grunnflate til rådighet. Ungdomsavdelingen besto nesten bare av engelske titler. Høstens brageprisvinner, Hilde Hagerups «Du eneste», lå pliktskyldig nederst på en liten flik av en hylle, mens glorete og påkostede romantasy-titler lå i dynger overalt. Vet vi hvor vi er på vei? Måtte Håkon Marcus få et langt skriveliv, og foreldre kjøpe hans bøker til fullpris over det ganske land.

En slettsnok fra Toten

Journalist i Klassekampen

Min tålmodighet med skjermbejaerne er tynnslitt. I et debattinnlegg i

 Klassekampen 30. oktober skriver Kaja Hench Dyrlie

, fagansvarlig for dataspill ved Norsk filminstitutt, at foreldre ikke kan «forby» dataspill for barn. Hvorfor dette tilbakevendende behovet, så snart skjerm og barn diskuteres, for å fordreie hva motstanderen sier? Har jeg foreslått å «forby» noe?

Det er frustrerende, for det er nok av reelle uenigheter å ta av.

del av barndommen – og av kulturen vår», slår hun fast. Selvsagt – mitt poeng har vært at statskanalen ikke trenger å aktivt trekke de yngste barna inn i gaming. Hvorfor påskynde gamingbegjæret ved å lage «Fantorangen gamer»? I første episode møter barna en introduserende, henført tone (her kan du være hvem du vil, det er spennende, dette er en avatar). Dette er «Mitt første dataspill»-innhold rettet mot de aller minste.
«Ja, barn maser om spilling og skjermtid. De maser også om å bli lest for», skriver Dyrlie. Det er som å si «Ja, barn maser om godteri, men de maser også om linseburger og selleri». Ingen kan for alvor påstå at norske barns mas og begjær etter skjerm og spilling er på nivå med deres mas og begjær etter lesing? Har hun sett tallene på hvor få foreldre som leser for barna sine? Kjenner hun ikke til lesekrisa? Sitter alle skjermpositive i et ekkokammer?

 institusjoner for barn, der de tilbringer all sin kjernetid – barnehager og skoler – har altfor lenge løpt ukritisk etter skjermen. Nå er det en stor endring og nytenkning på gang. Når kulturbærere som NRK lager «Mitt første dataspill»-innhold rettet mot de minste, stiller de seg utenfor dette øyeblikket. Også Norsk filminstitutt retter seg mot de minste: Kaja Hench Dyrlie forteller at hun utvikler norske dataspill for barn mellom 4 og 7 år. Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Dataspill er en del av barndommen, skriver Dyrlie. Absolutt – men jeg tror det har en verdi å begrense antall timer gaming, og jeg tror det har en verdi i å ikke introdusere det for tidlig.

I Minecraft reiser du et bygg med ulike materialer, ikke ulikt hvordan du bygger en barndom, stein for stein. Hvilke bestanddeler av barndommen er under press i dag? Å lese bøker. Å være ute. Å møte venner fysisk. Å slenge innom og ringe på dørklokka hos en venn. Å sitte med noe annet enn skjerm over tid og bygge en verden med hendene, taktilt og håndfast. Barndommen skal også romme dataspill – men ingen trenger at tunge institusjoner som NRK trekker barna dit raskest mulig.

Kjenner hun ikke til lesekrisa? Sitter alle skjermpositive i et ekkokammer?

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Jeg elsker ungdom. Jeg elsker ungdommen på T-banen, som hører det ubehjelpelige «Line two to Stortinget» over høyttaleren og med et stille hvin hvisker «Laine tu tu Stortinget!». Jeg elsker den støyende guttegjengen i rulletrappa og han ene veloppdragne gutten som unnskylder seg til de eldre damene bak. Aller høyest elsker jeg ungdommen på biblioteket: De sitter bøyd over skolebøkene, de taster på datamaskinene sine, de er i grupper og aleine, de vaser og snakker og leser og jobber, i timevis.

bibliotek – utvida åpningstider uten bibliotekarer til stede – som sikrer dem et hjem utenfor hjemmet. Nå kan meråpent bibliotek stå for fall, til tross for at det en av de største suksesshistoriene norske kommuner kan oppvise, med 660.000 besøkende på kveldstid og søndager i fjor for Oslos del. Byrådet i Oslo foreslår et kutt på 7,2 millioner kroner for Deichman, og 13 meråpne biblioteker kan måtte stenge. Det er en skandale.

 er politikkens kinderegg: Med et håndslag får man et konkret bidrag til å løse en rekke utfordringer. Det gir ungdommen konsentrasjon til skolearbeidet. Det sørger for at unge reker mindre gatelangs. Det sikrer mer lesing for både barn og voksne, fordi det alltid er mulig å levere bøker eller plukke med seg nye. Det er også et av de få, kanskje det 

 stedet i byrommet der foreldre kan ta med seg små barn uten at det medfører en masse kjøpepress. Det fjerner dørstokkmila til biblioteket, hvilket er sårt tiltrengt i den lesekrisa vi står midt oppe i.

Oslo får et Høyre-Venstre-byråd, sa Erling Lae Solberg for to år siden. Men hva er vitsen med å puste seg opp som en ny sheriff i byen, om man ikke enser voldsbølgen og lesekrisa og ungdommens behov, fordi man skotter kjærlig på villaeierne og kutter eiendomsskatten deres? «Byrådet skal få orden i økonomien uten å sende regningen til byens boligeiere», sa Lae Solberg kjekt i en pressemelding. Deretter sendte han regningen til barn og unge.

Han vet antakelig også at kutt for bibliotekene rammer dem som er under mest press. Bibliotekene fylles ikke primært av middelklassebarna som har boltreplass hjemme, men av innvandrernes barn, som trenger et stille sted å gjøre lekser, av ensomme eldre, av dem av oss med dårlig råd, av alle som trenger et pustehull, et fellesskap.

Byrådet i Bergen følger samme oppskrift, der de kutter i eiendomsskatten med den ene hånda og vil legge ned biblioteker med den andre. Det lokale Landås bibliotek er ett av dem.

skulle finne en løsning for å verne om meråpent bibliotek, er det sjenerende at byrådet ter seg som de gjør. Da byrådet i Oslo kuttet 80 millioner i eiendomsskatten på bolig, kalte de kuttet moderat. For bibliotekene er et foreslått kutt på 7,5 millioner – som øker til 13,1 millioner kroner i 2029 – radikalt. I Hammersborgerklæringen, den politiske plattformen for byrådssamarbeidet mellom Høyre og Venstre, sa byrådet at de vil «skape møteplasser for flyktninger» og «sørge for et godt bibliotektilbud i hele byen og åpne for selvbetjening utenfor åpningstid på idretts- og kulturanlegg, samt selvbetjening utenfor åpningstid i alle bibliotekfilialer, særlig rettet mot ungdom». Dette er politikkens pute-tv: så flaut at man kvier seg for å se på.

Dette er politikkens pute-tv, så flaut at man kvier seg for å se på.

Alle skal ned

 spørre deg om noe, sier Philippe Sands.

Han har åpenbart brent inne med spørsmålet. Vi har snakket sammen på videolink i en time – om folkemord og tortur, om drap og kidnappinger, om det intrikate samspillet mellom paragrafer og politikk.

I morgen kommer han til Litteraturhuset i Oslo, der han skal snakke om den historiske rettssaken mot den chilenske diktatoren Augusto Pinochet, om juss og litteratur. Sands er stjerneadvokat med erfaring fra noen av de mest historiske sakene i internasjonal rett – for eksempel var han Palestinas advokat i fjor, når spørsmålet om palestinsk selvbestemmelse var på høring i ICJ. Han har skrevet en rekke bøker som holder skyhøyt nivå, der han med fortellende stemme nøster i intrikat juridisk historie slik at leseren kjenner bruset fra verdensbegivenhetene. Og nå bryter han ut i en kjærlighetserklæring:

– Tror du jeg kunne invitert Henriette Steenstrup til å komme og høre på? Jeg skal nevne henne i foredraget mitt. Jeg og kona mi 

Det er ganske betegnende for hvordan Sands framstår. Historiene han arbeider med er så mørke, selv er han full av varme. Noe av grunnen til entusiasmen for den norske tv-serien Pørni og skuespiller Steenstrup, er at den behandler seriøse historier fra barnevernet med lett hånd.

Det samme kunne man sagt om ham. Hans siste bok «De forsvunne fra Londres nr. 38» forteller om den chilenske diktatoren Augusto Pinochets skrekkregime med tortur, forsvinninger og drap – og forsøket på å stille ham til ansvar. I 1998 ble Pinochet arrestert i London, og den unge Sands var involvert i saken mot ham. Rettssaken tok mange vendinger underveis – men betydningen kan ikke overdrives, forteller Sands. Han sammenlikner det med Nürnberg i 1945, rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

– Dette var i 1998, og det var første gangen i menneskehetens historie at en tidligere statsleder for et land ble arrestert i et annet land for internasjonale forbrytelser utført i hans eget land. Det hadde aldri skjedd før. Vi visste at hvis han hadde blitt stilt for en internasjonal rett, ville han ikke kunne ha påberopt seg immunitet. Men i en nasjonal rett ante vi ikke hva som ville skje – og det er grunnen til at jeg setter det på samme nivå som Nürnberg. Det var et enormt, historisk øyeblikk – også for mange mennesker i Chile.

For meg er det ikke noe ­hierarki i inter­nasjonal rett ­mellom krigs­forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Det er galt. Det må ­stoppe. Du må ­holdes ­ansvarlig.

Å stilles til ansvar

Sønnen min har så lyst på Minecraft at han lager intrikate gjengivelser av dem etter skolen: A4-ark som er fulle av detaljer, der fargeblyantene har tvunget fram en analog versjon av dataspillet, høy­detaljert og livaktig.

Jeg forstår at Minecraft kanskje er det beste, dersom du har kvaler med barn og gaming: Det er et slags digitalt Lego, der du skal bygge hus og må forholde deg til ulike materialer som «jern» og «ull». Ingen fare: På et tidspunkt skal han få dette hans største begjær i sitt liv. Jeg vil bare utsette det litt.

 bygd seg opp et skyhøyt kunnskapsnivå, takket være NRKs «Flipp Klipp», et program som vier utallige timer til å live-spille Minecraft. Vi ser samtidig programlederne, som spiller med hverandre, og skjermen der dataspillet foregår, så barna lærer alt om spillets muligheter.

Helst ville jeg sett ham velge en film over dette, men jeg har stilltiende godtatt det – helt til jeg oppdaget hva NRK har utviklet for de minste barna. Nå har de stablet på beina en uhyrlighet kalt «Fantorangen gamer». Fantorangen er NRK Supers hovedmaskot, laget for målgruppa 2–8 år – men som de fleste foreldre vet, dabber interessen for Fantorangen veldig raskt av med alderen. Han er og blir mest rettet mot de yngste gruppene.

 i «Fantorangen gamer» røper også at NRK har tilrettelagt det for de yngre barna. Fra den barnslige tonen i presentasjonen: «To bestevenner og én spillmaskin – hva skjer når Fantorangen skal lære seg å game?», til hva episodene tar for seg: «Skatt eller spøkelser? Pivi er skeptisk når Fantorangen vil på undervannseventyr i Minecraft. Hva finner de der nede?»

Hvorfor? Hvorfor skal en statskanal lage innhold om dataspill rettet mot de minste barna?

trenger å demonisere skjerm fullstendig. Som smarttelefonkriger Jonathan Haidt, forfatter av «Generasjon angst» har poengtert, er jo det å se en film både hyggelig og – i dagens mediesituasjon der unge forholder seg til hektiske, korte snutter i en evig scroll – reint ut oppbyggelig. Men, se: NRK har en løsning også for å pushe hektiske, korte snutter i en evig scroll på barna, gjennom konseptet Flipp Snutt – korte, absurde videoer der «gøyale» ting skjer.

har NRK laget innhold som går helt på tverke av tidsånden, der vi i stigende grad tar innover oss hva skjermene gjør med unge – som når de laget en juniorversjon av Fantorangen, rettet mot dem under to år, en gruppe mennesker som nå anbefales null skjermtid. Av det har de åpenbart intet lært.

Rollen til billigkjeden Normal er å oppdra barna til å bli konsumenter, skrev Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen for litt siden. NRK omfavner nå en like vammel rolle på mediefronten: å oppdra barna til å bli scrollere og gamere. Hva satte dem på tanken om at 

Høyt spill

Hva driver du med, spurte Michael K. Williams. Gjennom én sesong hadde han udødeliggjort Omar Little, dopdealeren som hadde et så hardt rykte på gata at han plystrende kunne gjøre stort sett som han ville – men som like knallhardt slo ned på det dersom det gikk ut over sivile utenfor narkokriminaliteten. Nå var skuespilleren i harnisk fordi «The Wire»-skaper David Simon, med årelang journalist­erfaring fra Baltimore i baklomma, hadde viet sesong to til de hvite havnearbeiderne i byen. Skulle virkelig en serie som startet med å ta svarte amerikaneres virkelighet på alvor, bare slippe det? Men etter praten med David Simon ble Williams hans fremste støttespiller for seriens helhetsvisjon. «Det handlet ikke om meg», sa han seinere til Vanity Fair. «Jeg var bare del av noe større. En svær vev, denne store fortellingen om samfunnsspørsmål som har gått skeis. Det som har gått galt i landet vårt, ikke bare for svarte, ikke bare i Baltimore.» Sesong for sesong tok serien for seg skolene, mediene, politiet, ulikhetene. Han begynte å se serien som et veikart, som viste hva som hadde gått i stykker i nasjonen og hvordan det kunne fikses.

Det er mange som lengter etter et veikart i Norge nå, når granatene flyr veggimellom. Overraskende nok har det nettopp i bydelene som «The Wire» skildrer, oppstått en kime av håp: Byen som en gang var en av de tyngst belastede kriminelle byene i USA, har tatt kraftfulle grep mot vold og grov kriminalitet.

For tjue år siden var det 100.000 årlige arrestasjoner i Baltimore, som bare talte litt over 600.000 innbyggere. Byen har vært et av paradeeksemplene på en amerikansk storby ridd av kriminalitet. Nå kan Baltimore skilte med de laveste drapstallene på 50 år, og drap på ungdom har gått ned 71 prosent.

Alle som har sett «The Wire», er lært opp til å se på statistikk med en viss skepsis, for noe av det som korrumperer politikerne og politiets innsats mot kriminalitet, er presset for å levere gode tall: Det leder dem til å pynte på statistikken og prioritere spektakulært og synlig, men lite effektivt politiarbeid. Men tiltakene Baltimore har satt i gang, underbygger at noe nytt er på gang: De vitner om en helt annen og helhetlig strategi.

Baltimore har pisk: Statsadvokaten i Baltimore understreker at de har en egen strategi for å slå hardere ned på voldelige gjengangere. Tusenvis av skytevåpen er fjernet fra gata. 2129 voldelige gjengangere er sendt i fengsel, dobbelt så mange som under den tidligere administrasjonen, forteller han til Fox News. Han rammer det hele inn i et rettferdighetsperspektiv: «En rekke ofre i nærmiljøene var minoriteter og afrikansk-amerikanere, og de har en rett til å være trygge og frie i sine hjem.»

Og Baltimore har gulrot: For to år siden lanserte byen et sommerprogram for unge. 

 i byen. Basketball. 12.000 plasser til sommerskole for ungdom. 29 ulike programmer viet til leseferdigheter. Ungdomsklubber som er åpne til klokka elleve på kvelden sommerstid. I fjor innførte de portforbud for ungdom: klokka ni for 14-åringer, klokka ti for dem som er yngre enn 17. I helgene satte de portforbudet for dem til klokka elleve. Tilbud, nærvær, aktivisering: Antallet skuddofre gikk ned med 66 prosent.

Baltimore-ordfører Brandon Scott forteller til NPR at de har en fokusert strategi for avskrekking, hvor de oppsøker dem som er i faresonen for å være utøvere av våpenvold. De får 

 som er viet til dem og muligheten til å bryte ut av sin løpebane. Borgermesteren sier 90 prosent av dem som tar imot tilbudet, ikke har falt tilbake i kriminalitet.

En stille bønn om ­amerikanske tilstander

Hvorfor har du ikke på deg en dress? Eier du en dress?

Da Volodomyr Zelenskyj besøkte det ovale kontor 28. februar, kom ikke det første spørsmålet om Ukrainas skjebne, men om klær og kutyme. Spørsmålet ble heller ikke stilt av Reuters eller Associated Press, for de hadde ikke sluppet inn på møtet. Det ble stilt av Real America’s voice, som magasinet Forbes beskriver som «en høyrevridd strømmetjeneste».

Associated Press hadde falt i unåde fordi de ikke hadde føyet seg etter Trump: De fortsatte å bruke den geografiske betegnelsen Gulf of Mexico, og ikke det Trumps president­ordre krevde: Gulf of America.

De er ikke aleine om å kjenne vreden. Trump har grepet inn, i strid med all tradisjon, og detaljstyrt hvem som får tilgang til Det hvite hus’ pressegruppe og hvem som får tettest tilgang til presidenten – i tiår er det fagfolket selv, Det hvite hus’ korrespondentgruppe, som har stått for utsilingen.

Endringene er som krusninger på vannet – eller en illevarslende overture – sammenliknet med de juridiske framstøtene mot pressefriheten. «Kan medienes rett til å granske de mektige overleve Trumps andre termin?» Så dramatisk formulerer David Enrich spørsmålet. Han er redaktør for The New York Times’ gravegruppe for business og er aktuell med boka «Murder the Truth», om truslene mot den amerikanske pressefriheten.

Trumps forakt for mediene er viden kjent. Det er snart et tiår siden Donald Trump ankom Fort Worth Convention Center til et valgmøte, i 2016. «Tro du meg», sa han den gangen, «om jeg blir president, gjett om de får problemer. De får så innmari problemer. Og en av de tingene jeg skal gjøre om jeg vinner (…) er å åpne våre injurielover, så når de med viten og vilje skriver negative og horrible og falske artikler, kan vi saksøke dem og vinne en masse penger.»

Dét var ikke tomme ord. Medier har vært gjenstand for en rekke søksmål fra Trump, enkelte av dem er pågående, i andre søksmål har det blitt inngått forlik. Fra ABC News fikk han 15 millioner dollar og en beklagelse, etter en feil der de sa han hadde blitt funnet skyldig i voldtekt, da det var snakk om seksuelt overgrep. Trump har også saksøkt tv-programmet «60 Minutes» for hvordan de redigerte et Kamela Harris-intervju og den mindre avisa Des Moines Register, for å ha oppgitt feil tall for Trump i inn­spurten i valget.

Disney og Meta har allerede hostet opp 40 millioner i forlik til Trump, og Paramount er i forhandlinger om forlik. Det er et bekymringsverdig skifte, sier en juridisk ekspert til Vanity Fair, siden medier historisk har gått til retten for å kjempe for ytrings- og pressefriheten. David Enrich selv sier til NPR at han ser forlikene som et uttrykk for at man mener «det er farlig å gå mot presidenten i retten nå».

Undergangen til uavhengige medier vil ikke se ut slik du forestiller deg.

Lov og rett i USA

Tre ulike kjøretøy begynte å sirkulere på Columbia University i 2023. Under overskriften «Columbias ledende antisemitter» slo de opp navnene på propalestinske studenter. «Doxxing trucks» ble kjøretøyene kalt, oppkalt etter doksa – at noe framstår som en allmenn sannhet, noe det ikke stilles spørsmål ved. Organisasjonen Accuracy in Media finansierte framstøtet, etter at studenter hadde signert et brev som ba Columbia University om å kutte båndene til Israel. Da hadde kjøretøyene allerede vært på Harvard, også der for å henge ut propalestinske studenter, og Forbes kunne fortelle at organisasjonen planla å utvide operasjonen – inkludert å parkere utenfor studentenes hjem.

Det sier noe om hvordan stemningen var på Columbia, et av hovedstedene for propalestinske protester. Nå strammes det ytterligere inn. Palestina-spørsmålet blir i Trumps hender en brekkstang for å innføre drakonisk kontroll ved universitetene.

«All føderal støtte vil STOPPES for ethvert college, skole eller universitet som tillater illegale protester», kunngjorde Donald Trump forrige uke. «Oppviglere vil bli satt i fengsel eller permanent sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Amerikanske studenter vil bli permanent utvist eller, avhengig av deres forbrytelse, arrestert. INGEN MASKER!» 

Thank you for your attention to this matter

Trump-administrasjonens inngripen i akademia er sjokkerende hard – og raskt går det. Forrige uke mistet Columbia University 400 millioner dollar i føderale midler, det hele begrunnet i at universitetet ikke har kommet med tilstrekkelige tiltak mot antisemittisme på campus.

Og denne uka ble Mahmoud Khalil, en av de ledende propalestinske aktivistene ved Columbia, arrestert av sikkerhetsdepartementet som sier de vil ta fra ham hans permanente oppholdstillatelse.

Hundrevis av ord er nå flagget av Trump-administrasjonen, ifølge en oversikt The New York Times har laget – begreper som skal begrenses eller unngås av offentlige etater. Rein energi. Klimakrisa. Kulturelle forskjeller. Hatprat. Inkludering. Trans. Multikulturell. Absurditetene vil ingen ende ta: også «politisk» og «undertrykt» står på lista.

En av Trumps presidentordre bannlyser det han kaller «ulovlige og umoralske diskrimineringsprogrammer», og med det sikter han til DEI-programmer, «diversity, equity and inclusion». DEI er med andre ord kjent som positiv diskriminering og kom i stand for å bøte på den innebygde skeivheten som finnes blant annet i rekruttering til akademia.

Trumps oppgjør med DEI har svimlende rekkevidde og innebærer for eksempel at programmer rettet mot å beskytte lavinntektsområder utsatt for forurensning og klimaendringer avsluttes, rapporterer Inside Higher Education.

Hvilke universiteter kommer til å klare å stå imot, når de økonomiske sanksjonene er så store? 

Skakes i grunnvollene

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Runde for runde i den slyngende hvirvel løsner falken fra falkejegeren, heter det i W.B. Yeats’ «Det annet komme». Kaj Skagen har gitt diktet sin norske ordlyd, med så uhyggelig gjenklang i dag: «tingene dras fra hverandre; sentrum brister; / nakent kaos slippes løs på verden».

intervjuet vi Antonio Scurati, som har skrevet sin andre roman om Benito Mussolini. Den inneholder slående beskrivelser av fascistene ved makta. I januar 1925 ble det uløst reine mitraljøsen av tiltak. I løpet av bare én dag hadde Deputerkammeret «vedtatt 2376 forordninger foreslått av fascismens fører». «Han snakker om det han skal gjøre om fem, ti femten år», skrev Corriere della Seras sjefredaktør beundrende. «Tidligere tiders ministre kunne ikke engang gjøre rede for den neste måneden.»

Dynamikken kjenner vi igjen. Har du sett grafen over hvor aktiv Trumps nye administrasjon er? I oversikten over antall presidentordre utstedt, fordeler de fleste seg normalt bort- og oppadgående, litt ettersom. Bare Trump skiller seg kraftig ut: Grafen skyter i været fra første stund.

Ezra Klein, kommentator og podkastvert i The New York Times, stilte nylig en rekke demokrater i kongressen spørsmålet: Om de hadde stått i Trumps situasjon og vunnet valget med en «trifecta» – der de kontrollerer begge kamrene i kongressen, Representantenes hus og Senatet – hva ville de gjort? Hva ville vært dere første store lovforslag? Hva ville de prioritert? Nesten samtlige svarte «Jeg vet ikke».

La oss sitere Yeats igjen: «de beste tror ikke på noe, de verste / syder av lidenskapelig intensitet.»

for å opphøye handlekraft: I en tid med gryende fascisme og en sterk høyreekstremisme, er det virkelig en sterk mann vi skal lengte etter? En slik skepsis kan man kalle sunn, men den tar ikke høyde for hva som har vært status quo de siste årene. Det er status quo som har vært status quo. Karin Pettersson, kulturredaktør i Aftonbladet, sa det slik forrige uke: «Vi har de siste tiårene blitt vant til at politikk ikke kan skape rask forandring, fordi den har vært bakbundet av markedet og trege institusjoner. Velgerne har blitt tvunget til å akseptere at det i løpet av en mandatperiode ganske enkelt ikke skjer noen forbedringer på sentrale områder, som boligmarkedet, jernbanekaoset eller helsekøene. Selvpålagte regler som utgiftstak og budsjettregler har bidratt til at tilliten til politikken – og dermed for demokratiet – langsomt har blitt uthulet».

Vår side er ofte nedslående servil. Da jeg for litt siden snakket fortvilt om kontrasten mellom Trump og venstresida, kvitterte min samtalepartner med en historie fra den rødgrønne valgkampen, før Hurdalsplattformen. Om vi kommer til makta, lovet politikeren, lover vi å 

lengter folk paradoksalt nok mer etter handling enn etter trygghet. Om ikke vi leverer noen endringer, bereder det grunnen for noen andre, som vil og kan. «Sikkert er dette timen for det annet komme», heter det i Yeats’ dikt. Han plages av «et umåtelig bilde» av en skikkelse som rører seg i sanden, der det flytter sine trege lemmer: «Hvilket brutalt udyr som endelig har hørt sin time slå / vralter nå mot Betlehem for å bli født?»

Vraltende mot Betlehem

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Vi må gjerne forsøke å vende oss til fortida med vårt raster over godt og ondt. Men noe sammenfall kan vi ikke forvente å finne mellom vårt syn og hvordan aktørene tolket samtida. Hvordan ser du på historien mens du er midt oppe i den? Daværende britisk finansminister Winston Churchill ga i 1925 «en overveldende hyllest» til Benito Mussolini. Året etter melder nyhetsbyrået Reuters at Mussolini er en mann «det er nytteløst å angripe». Samme år noterer The Washington Post at det fascistiske systemet har noen undertrykkende tendenser, men at fascismen er «i ferd med å forandre Italia til en produktiv og blomstrende nasjon» og at Mussolini «fortjener verdens beundring.»

Den italienske forfatteren Antonio Scurati står bak en sjeldent ambisiøs romanserie om Mussolini. Nå gis andre bind, «M – forsynets mann» ut på norsk. Dette bindet starter i 1925, tre år etter marsjen mot Roma, da fascistene tok makta i Italia. Nå sitter de ved roret og renser ut sine motstandere, knuser opposisjon – og kan høste hyllester for det.

– Du siterer blant andre Churchills hyllest av Mussolini. Hvordan reagerte man internasjonalt på fascismen?

– Dette er ett overraskende aspekt ved konsolideringen av fascistisk makt og som minner om det som skjer i dag. Utenlands var det en fattig forståelse av den fascistiske brutaliteten, som i det store og hele ble undervurdert. Mussolini klarte å presentere seg selv mytologisk. Mange liberale konservative, særlig briter og amerikanere, så ham som en antikommunistisk alliert og hyllet ham åpent. Fremst av alle Winston Churchill, som tjue år seinere ble europeisk fascismes sterkeste og mest kompromissløse motstander. Men katastrofen som var andre verdenskrig, måtte til for at hans posisjon skulle modnes, sier Scurati i en videosamtale med Klassekampen fra Milano, hvor han bor.

– Hvordan ser du på debatten om hvorvidt Trump er fascist?

– Tidligere har det vært en ideologisk og polemisk misbruk av begrepet, som har tømt det for mening. Men det burde ikke hindre oss i å analysere de mange likhetene mellom fascistisk nasjonalisme og suverenitetspopulisme. I tillegg har jo representanter for den amerikanske, illiberale populismen, som ikke kommer fra den tradisjonen, obskønt nok begynt å bruke fascistiske hilsener som et nikk til den fortida. Det finnes ikke lenger noen tvil. Enhver som fremdeles forsøker å normalisere det som skjer, er skyldig eller medskyldig.

Når vi ber Scurati utdype hva han mener bør kalles fascisme, for at begrepet ikke skal tømmes for mening, avviser han å gå nærmere inn på kriteriene for å kalle noe fascisme. Han er, i likhet med mange andre, lei av det evinnelige ordskiftet om begreper.

– Jeg tror ikke det er den rette måten å nærme seg dette. Det er ikke nødvendig for oss å bruke ordet fascisme for å fordømme politiske bevegelser. Om vi snakket sammen for to måneder siden, kunne vi ha diskutert og debattert. Men nå, i slutten av februar 2025? Det er ingen tvil. Linja er trukket opp. Vi må bare bestemme oss for hvilken side av den vi vil stå på.

Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Ett steg bak massene

Det vi befinner oss i nå er det jeg har kalt «marerittscenarioet», sier Shoshana Zuboff.

Hun snakker med oss i en ­videosamtale der ­stemmen hennes er tydelig og rolig, men budskapet presserende. Bak henne får vi et glimt av et helt usedvanlig pent kontor med dekorert tak – men utenfor, der er Elon Musk i full gang med å bygge ned staten, mens Donald Trump spytter ut presidentordre i et hittil usett tempo.

Zuboff er akademiker og har tiår av forskning på teknologi og ­samfunn bak seg. Hun slo gjennom internasjonalt da hun i 2019 ga ut mursteinen «Overvåkings­kapitalismens tidsalder» – kalt «Vår generasjons ‘Kapitalen’» av forfatteren Zadie Smith. Det var en intellektuell avsløring av hvordan de store ­teknologiselskapene høster våre atferdsdata på nett, uten vår kjennskap.

Siden den gang har selskapene vokst seg enda større, og deres teknologiske muligheter har ­mangedoblet seg. Samtidig har det politiske landskapet endret seg. Dermed er det duket for ­marerittscenarioet, eller fusjoneringsscenarioet, som hun har advart mot. Det er en situasjon der en «autoritær statsmakt slår seg sammen med de digitale evnene til overvåkings­kapitalismens gigaselskaper». Leser man Zuboffs beskrivelse, bringer det jo tankene til alliansen mellom Donald Trump og tek-oligarkene.

– Vi tenker på oligarker som sosiale eliter med enorm rikdom og makt, som har urimelig stor innflytelse over et samfunn. Men lederne som har kommet ut av overvåkingskapitalismens gigantiske selskaper, er noe svært spesifikt, som ikke har eksistert tidligere i menneskets historie. Og det sier jeg aktsomt, for jeg forsøker å gjøre meg flid for å ikke komme med store påstander det ikke finnes grunnlag for, sier hun.

– Tenker vi på keiserne i antikken, eller lederne for de store kartellene og monopolene – noen av dem kaller vi røverbaronene – så hadde også de voldsom rikdom og makt. Men informasjonsoligarkene har noe de bare kunne drømme om: total, tøylesløs makt over all menneskelig generert informasjon. Det har ikke eksistert før – at du gjennom internettets arkitektur og dets tilliggende enheter kan kontrollere menneskelig oppførsel: skape polarisering, produsere hat, hva enn det måtte være. Det vi ser nå, er det jeg i mange år har referert til som «marerittscenarioet», sier Zuboff.

– Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her, på grunn av en svak og likegyldig president som egentlig ikke har noen interesse for demokratiet. Det har skapt muligheten for denne nye fusjonen, hvor informasjonsoligarkene kan manipulere sitt rom på hvilken som helst måte den såkalte presidenten vil. Til gjengjeld gir han dem fraværet av lover, noe som er helt avgjørende for deres overlevelse.

Shoshana Zuboff er den ledende kritikeren av teknologigantens ­innhøsting og bruk av våre data. I det siste har hun vært forhindret fra å skrive om den dramatiske utviklingen: Hun forteller oss at hun ble truffet av lynet og har hatt operasjoner. I løpet av årene som har gått siden hun ga ut sitt hovedverk, så vi tegn til en oppmuntrende utvikling, selv i USA, peker hun på.

Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

En bil kjører langs kysten. Nede ved brygga ser vi den glatte arkitekturen mot sjøen. Vannet omringer alt, helt fra starten. Vi ser enorme skip og mennesker som stimler seg sammen i kø. «Det står altså to barn her som gjerne vil si farvel til sin far!» trygler en dame. Over høyttaleren kommer offisielle påminnelser fra en sindig stemme: Deres valuta er ikke lenger gyldig. Hva er det de gjør? De stenger landet.

Danske Thomas Vinterbergs nye serie «Familier som våre» blir nå vist på NRK, og det er en sjelden ubehagelig, men dragende opplevelse. Serien foregår i en tenkt framtid, der klimaendringene har blitt så uhåndterlige at de lavtliggende danskene ikke kan klare seg ettersom havet stiger. Når serien åpner, har Nederlands økonomi nettopp kollapset, og flyktninger derfra strømmer desperat ut til andre land. Det er dette de vil unngå i Danmark. Som de gode sosialdemokratene de er, foretar de en kalkulert handling: Landet stenges ned, for å komme begivenhetene i forkjøpet, før Europa stenger grensene sine for danske flyktninger. Vi vet vi blir tvunget til det ganske snart, er logikken, derfor avvikler vi nasjonen før det er for seint.

Det er lett å karikere det sentrale premisset for serien – at Danmark ville foretatt en rasjonell vurdering av å stenge landet, før det strengt tatt var nødvendig. Man kan se det som lite plausibelt, en krykke for historiefortellingen. Man kan se det som bittert sannsynlig, fordi det er et økonomisk regnestykke som tvinger fram beslutningen. Eller man kan se det som noe klassisk skandinavisk – et rasjonelt omsorgstiltak.

Serien har skapt massiv oppmerksomhet i Danmark, hvor de engstelig har spurt seg hvor realistisk det er, det Vinterberg tegner opp. Samtidig som serien gikk i Danmark, la danske forskere ved Danmarks Tekniske Universitet fram en rapport som søkte å finne svar på hva det stigende havnivået vil bety for Danmark. Noe så drastisk som i Vinterbergs fiksjonsunivers finner vi ikke. Men forskerne opererer med sannsynlige scenarioer og verst tenkelige scenarioer, og de verste scenarioene har det Danmarks Radio kaller «uoverskuelige nasjonale konsekvenser» – som vil berøre 328. 000 dansker og komme med kostnader opp mot 449 milliarder kroner på landsbasis, altså mer enn det samlede danske statsbudsjett for i fjor.

Når kostnadene tallfestes, er det jo fordi man må ruste seg for en framtid. Men under ligger et spørsmål som er utgangspunktet for hele Vinterbergs framtidsdystopi: Når blir det så ille at det tvinger seg fram en kalkyle, for å se om vi i det hele tatt kan makte det?

«Er det en reell risiko?» spør en avissak om «Familier som våre». «Drukner Danmark?» følger en podkast opp. Det som truer Danmark, er et stigende vannspeil, som det heter i serien, og det er som speil at serien har fått sin effekt. Man tvinges til å holde opp og se nøye på det vi vet om framtida.

Evakueringen av Danmark er en langsiktig og omstendelig prosess. Familier rives fra hverandre, frykten for stengte grenser gjør at mange drar uten oppholdstillatelse, og folk er prisgitt andre lands flyktningkvoter. Vinterberg har i det store og hele valgt å fortelle om mennesker fra privilegert, øvre middelklasse, noe som har skapt en viss harme – kanskje er det en ytterligere provokasjon at serien heter «Familier som våre». Men privilegiene er så himmelropende, på et vis 

, at det framstår mindre som en provokasjon og mer som et bevisst grep: En av familiene vi følger, får bli overført til Paris, og dattera i familien redder seg ved å komme inn på Sorbonne. En annen familie bor i det som vi gudsord fra landet ville kalt et slott, men som kanskje er en herregård.

Det er som speil at serien har fått sin effekt.

Stigende vannspeil

Du skulle kanskje ikke tro det, men å løpe på tredemølle åpner et kulturelt rom. Jeg har pløyd meg gjennom ymse populærkultur, nye spillefilmer og gamle klassikere, som den vidunderlige voldsodysseen «Kill Bill». Det er overraskende verdifullt at terskelen ligger lavt: Fordi du er der for å bruke tida til det å løpe, er det sekundært hva du ser på. Dermed velger jeg ofte filmer og serier jeg aldri ellers ville sett. 

Jeg skjønte raskt at «The Perfect Couple», tv-serien som kom i fjor høst, var skuffende. Men jeg ble dratt inn i et nesten tvangsmessig forhold til serien, drevet av to spørsmål: Kan den virkelig fortsette å være så dårlig? Og hvorfor er den dårlig på en måte som gjør meg så urolig? I sentrum av plottet står en mordgåte, men du blir aldri investert i noe av det. Serien er så glatt at den glipper mellom hendene på deg, velprodusert og fullstendig intetsigende. Det er åpenbart at de har forsøkt å gjenskape forholdene som har skapt andre seersuksesser de siste årene, som «Big Little Lies», der Nicole Kidman også figurerer. Alt virker kalkulert, forhåndskalibrert for å likes og lykkes hos strømmetjenestene, i et forsøk på å komme brukeratferd i forkjøpet.

Ubehaget lå i å støte på noe som gir seg ut for å være kultur, men som gir en falsk klang. Japanske Masahiro Mori skapte i 1970 begrepet «uncanny valley» om møtet med roboter: det ubehaget som oppstår når noe virker nesten menneskelig, men ikke overbeviser helt. Det oppsummerer effekten perfekt.

Det er et ubehag jeg ikke er aleine om å føle. «I strømmingens alder har filmer blitt forflatet til kategorien ‘innhold’», klagde filmskaper Martin Scorsese i 2021. «Mye av dagens kultur har den hule, tomme følelsen av å ha blitt lagd av en algoritme», skrev kritikeren Dean Kissick samme år.

I boka «Filterworld. How Algorithms Flattened Culture» av den amerikanske kulturkritikeren Kyle Chayka oppsummerer han denne forflatingen av kulturen med begrepet 

: en verden der algoritmene strømlinjeformer hva folk blir tilbudt og hva som produseres. Filterworld er en samtid der beslutningene til kuratorer og fagfolk fortrenges – i stedet beregner algoritmene hva som vil slå an. Det kulturelle øko­systemet i Filterworld snur hele prosessen på hodet, påpeker Chayka: Det er ikke produktet som skal markedsføres som styrer det hele, men promoterings- og markedsføringsbehovene til en film eller tv-serie. Å kalkulere det kreative på forhånd, slik at det skal passe inn i teknologien og økosystemet, er mye enklere enn å finne et alternativ til å bryte seg fri fra det, skriver Chayka.

Boka er en litt irriterende følgesvenn inn i tekningen om algoritmenes kultur. Selv om Chayka henter fram den ene etter den andre relevante tenkeren, som Walter Benjamin, blir vi også pent nødt til å følge hans mange resonnementer rundt presserende fenomener som hipsterkafeer (!). Likevel er den en nyttig kilde til hvordan presset fra algoritmene føles for artister, produsenter og kunstnere. Vi får anta at det føles oppjagende – som når Spotify-sjef Daniel Ek kommer med sitt diktat om at musikere konstant må slippe ny musikk, et album med et par års mellomrom duger ikke, de må skape «kontinuerlig engasjement med sine fans».

Med unntak av uavhengige bokhandlere eller seriøse aktører som filmarkivet Criterion Collection er det algoritmer som styrer hva som tilbys på nettet. Mye av samtalen vår dreier seg om hvordan dette slår ut for oss som mottar kulturen. Et like urovekkende spørsmål er hvordan det slår ut for dem som produserer kunst og kultur.

Alt virker forhånds­kalibrert for å likes.

Kalkulert kultur

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Da Den internasjonale domstolen (ICJ) i fjor ble bedt om å si sin mening om Israels okkupasjon i Palestina, deltok ikke Israel ikke i høringene. Men så var det heller ikke tvingende nødvendig. «Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat avhenger ikke av Israels godkjenning», sa den britiske juristen Philippe Sands i rettssalen i Haag.

«De okkuperende kreftene har ikke, og kan ikke ha, vetorett over retten til selvbestemmelse for det palestinske folket.»

Da rettssalen åpnet for å høre fra Palestinas representanter i februar 2024, lekset Sands opp de internasjonale forpliktelsene, mildt sagt i klartekst. Ifølge den internasjonale nettavisa Justice Info, som dekker tunge rettssaker i internasjonal rett, argumenterte han for det internasjonale samfunnets ansvar.

«Retten til selvbestemmelse krever at FNs medlemsstater bringer Israels okkupasjon til ende umiddelbart. Ingen hjelp. Ingen assistanse. Ingen medskyldighet. Ingen bidrag til tvang. Ingen penger, ingen våpen, ingen handel, ingenting. Alle FN-medlemmer er forpliktet etter loven til å gjøre slutt på Israels nærvær i det palestinske territoriet. Punktum.»

Det er en uhyre erfaren jurist som snakker, og hans erfaringsbakgrunn er sjelden: Ikke bare har Sands erfaring fra saker angående folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i steder som Serbia, Kroatia, Libya, Rwanda, Chile, Israel og Palestina, Jemen og Syria. Han har også skrevet en rekke bøker og deltatt svært aktivt i offentligheten – «the storytelling lawyer», blir han kalt. Her til lands er Sands kjent som forfatteren av «Tilbake til Lemberg», som kom på norsk i 2018.

Den kom til verden da Sands ble invitert til Lviv i Ukraina for 14 år siden, for å holde en forelesning om rettsprosessene i Nürnberg, der ledende nazister ble stilt for retten. Oppdraget ble startskuddet for at han begynte å nøste i egen familiehistorie og i den juridiske forhistorien til Nürnbergprosessene. Det han fant, var en seig og langvarig kamp for at rettssaken skulle romme begrepene «folkemord» og «forbrytelser om menneskeheten». Bak de to begrepene sto to jurister, begge jødiske: Raphael Lemkin myntet begrepet folkemord. Han mente folkemord var det best egnede begrepet for å beskytte grupper mot forfølgelse og drap. Hersch Lauterpacht, derimot, ville få forbrytelser mot menneskeheten brakt inn i anklagen i Nürnberg. Han var drevet av et ønske om å først og fremst beskytte individet. Begge deler var hardt tilkjempede perspektiver som ikke var selvsagte. Når Sands beskriver jussen slik den var pre Nürnberg, på 1920-tallet, gjør han det slik: «I den internasjonale jussens eksklusive, konservative verden, (…) en verden styrt av forestillingen om at loven tjener den herskende, var ideen om enkeltmenneskers rettigheter overfor staten utenkelig.»

Da vi i Klassekampens Tidens Tegn nylig skrev om Nürnberg, nevnte vi Philippe Sands’ betraktninger om Nürnberg og folkeretten og hvilke ekko det gir til Gaza i dag. Det er verdt å gå enda lenger inn i, for Sands er en stemme som både er usedvanlig klar om okkupasjonen i Palestina, men som også advarer mot en utilsiktet effekt av å forfølge folkemordanklager.

Det er hardt tilkjempede perspektiver, som ikke var selvsagte.

Grusom­hetens hierarki

Vi er i Knoxville, Tennessee, i 1951. Den sorgtunge og ensomme Cornelius Suttree har bosatt seg i en husbåt. Han kommer fra en privilegert bakgrunn, men har brutt med familien og bor nå side om side med utskudd, drankere og fillesankere i det dypeste armod.

Det er en livets skyggeverden. Så er da også romanen proppfull av speilbilder, skygger og fordoblinger. Det gir ekko dels i Suttrees døde tvillingbror, dels i det livet han har hatt, livet han kunne hatt – iblant bryter boka ut av sitt preteritum og dirrer litt i presens, og det kler stemningen godt.

 og ornamentert verden, hardt prøvet og på sett og vis monoton, samtidig full av de mest fargerike hendelser. Én understreng er Amerika og hennes voldsstenkte forhistorie. Suttree snakker med eldgamle kvinner som minnes enda eldre slektsledd, gulnede fotografier av ubegripelig elde («De oppbevarte henne i en potetkjeller til de fikk tak i en fotograf».) En annen tråd er det lavkirkelige villniset Suttree stadig støter borti, gatepredikanter og dåpsseanser, omreisende geitekaller med Bibelen i hånd.

Men relasjonene er det fineste i romanen. Øverst troner Suttrees vennskap, om man kan kalle det det, med unggutten Harrogate. Han representerer romanens komiske høydepunkter og humanismens åk: ung og dum og fylt til randen av ulidelige påfunn, må Suttree holde en hånd over ham. De treffes i fengsel etter at Harrogate forgrep seg på noen vannmeloner i annen manns åker. Heisan, nikker Harrogate vennlig til verden. Hans selvbilde er fullstendig på kant med hans traurige potensial: Stadig klekker han ut det han mener er storslåtte planer for å karre til seg penger. «Dynamitt», utbryter han etter å ha grublet på en av planene, dere vet hvordan dét ender.

Boka kom ut i 1979, og vi får den her på norsk for første gang. «Suttree» stikker seg ut i McCarthys forfatterskap, det er hans mest selvbiografiske bok. Men ingrediensene er konstanter i forfatterskapet: dynamikken mellom én toskete og én tålmodig, humoren, viljen til å fortsette, sorgen over at man må. Vi har både brusk og beingrind til å holde oss oppe, men er mest blottlagt kjøtt.

Karin Haugen

Artikler

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konseptkunsten.

Atwoods selvbiografi er uforståelig detaljert.

Gjev du batt meg

De store forlagene graver sin egen grav.

Håkon Marcus’ andre bok er ute. Du vet hva du har å gjøre.

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Alle skal ned

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

Lov og rett i USA

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Et jevndøgn i hjertet

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Folkeretten tok sjumilssteg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

Guttene våre

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konsept­kunsten.

Atwoods selvbio­grafi er ufor­ståe­lig detaljert.

Gjev du batt meg

De store forlagene graver sin egen grav.

Håkon Marcus’ andre bok er ute. Du vet hva du har å gjøre.

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Alle skal ned

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offer­hie­rar­kier.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov krimi­na­litet? Forbløf­fende nok har Baltimore et svar.

Lov og rett i USA

Trumps beleiring av akademia sender sjokk­bøl­ger gjennom sektoren.

Handle­kraf­ta til Trump stiller oss i den dypeste forle­genhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å norma­li­sere det som skjer, er medskyldig.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vin­ter­bergs nye serie. Eller?

Når algo­rit­mene styrer, er det bare kompro­miss­løshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprett­holde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Et jevndøgn i hjertet

Barne­lit­te­ra­turens motsvar på den ultra­pro­ses­serte maten er bokserien om Kokos­ba­nanas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Folke­ret­ten tok sju­mils­steg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

Guttene våre

I «Want» har skue­spil­ler Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjerm­bru­k­ut­valget seg mildt og rundt

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konseptkunsten.

Atwoods selvbiografi er uforståelig detaljert.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Folkeretten tok sjumilssteg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt