Karin Haugen

#fff

Krenker vi kvinner hvis vi tar hensyn til fosteret?

Hun sang for seg selv: «Mitt liv, min kropp, ja til selvbestemt abort.» Vi hadde vært i 8. mars-tog – som hvert eneste år, foruten det året jeg hadde termin på kvinnedagen med hennes bror. Det har jeg gjort fordi jeg vil hun tidlig skal flaskes opp på feminismen. Men jeg følte også hun burde skjønne hva hun gjentok. Så jeg sa: «Du vet hva det betyr? At det er viktig at damer som ikke vil ha barn får gå til legen og ta bort barnet i magen, så de ikke skader seg hvis de må gjøre det selv.» Jeg visste jeg var på dypt vann når hun snudde seg: «En mamma som tar bort barnet i magen?» Ja, sa jeg, men det 

 egentlig ikke et barn: «De gjør det så tidlig, lenge før det har blitt et barn.»

nemndene og utvidelse av abortloven diskuteres i Norge – uke 18? uke 22? ingen begrensninger? – er de vektigste argumentene praktiske. Det er få som tar seinabort, også i land hvor selvbestemt abort er radikalt mye mer utvidet enn i Norge. Det er behov for å samkjøre dagens abortlov med praksis, at nesten alle får ja i nemnd. Og i møte med angrep på abortrettigheter internasjonalt, anbefaler WHO ingen tidsbegrensning på abort. Det er overbevisende. Men den prinsipielle debatten vekker et ubehag. Hvordan har vi begynt å snakke?

 tenker jeg at hvis man mener at kvinner skal ha full selvbestemmelse over egen kropp og eget liv, så tror jeg egentlig ikke at man kan sette noen grenser for det, at man kan bestemme at nå er det slutt på selvbestemmelsen», sa Kristine Sørheim i Manifest-podkasten «Redaksjonen» nylig. Påstanden er interessant: Fanger prinsippet om selvbestemmelse? Må det gjelde uansett, alltid, uavhengig av kontekst? Hennes podkast-makker Magnus Marsdal fulgte opp, og mente det ikke er så lett å komme opp med et prinsipp som «avlyser prinsippet om selvbestemt abort»: «Hvis man anser individet som kompetent til å ta den avgjørelsen på uke 12, hvorfor er ikke det individet kompetent på uke 13?»

 «kompetanse» som har vært begrensningene. Tradisjonelt har det slått inn et sterkere vern av fosteret jo lengre tid som går. Men i denne passiaren er det som om fosteret ikke finnes. Ifølge logikken: Har du rett til noe i uke åtte, har du rett til det helt opp til fødselen – hvilket er standpunktet til flere i SVs kvinnepolitiske utvalg. Eller som Kamzy Gunaratnam (Ap) sa til Aftenposten nylig: «Jeg vil at vi med en ny abortlov skal kunne si at vi er der for kvinner når de trenger staten, uansett hva hun måtte ville.»

 tror jeg ikke det skal «komme rennende» masse kvinner som ønsker en seinabort, som Marsdal viser til i podkasten. Seinaborter er brutale og ikke noe en kvinne ønsker. Det er også argumentet for total selvbestemmelse: Ingen vil i praksis ønske å abortere et friskt foster så seint i forløpet. Men kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn selv i svangerskapets ytterste grense?

Vi er ufrie i mye i våre liv. Vi står ikke fritt til å behandle våre barn som vi vil. Vi står ikke fritt til å be en lege om å gjøre ende på våre dager. Vi står ikke fritt til å skyve våre eldre ut på et isflak om de er brysomme. Det er fullt tenkelig at man kan støtte kraftfullt opp om selvbestemt abort, men likevel ønske en mekanisme for at det tas hensyn til fosteret opp mot levedyktig alder.

Kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn?

Rent prinsipielt

#000

Jenter på ni år gir bort lekene sine. De vil heller shoppe sminke.

Sven Lindqvists «Reklamen är livsfarlig. En stridsskrift» åpner med en beskrivelse av en mann som lever i en kjernefamilie, men som ligger under forbrukssamfunnets krefter. «Har ni sett deras annonser, har ni sett deras reklamefilmer? De är riktade mot människans mjukdelar», skriver han: De har mothaker og kan ikke dras ut. Også barna hans vil ha mye, ja, og får de noe, vil de ha mer og mer. «Hur började det här?» spør Lindqvist: «Någonting rann in i våra hemligaste håligheter».

Boka er fra 1957. Det utrolige spranget fra den relativt uskyldige mediesituasjonen den gangen til i dag, hvor våre 

 er konstant eksponert, var umulig å se for seg da han skrev dette: Nå lever mennesket i en permanent symbiose med forbrukskulturen, via sine telefoner. Mens utviklingen har skutt fart, har den kritiske behandlingen av hva dette innebærer haltet etter, særlig spørsmålet om hvordan det påvirker barn og unge. Først nå, et par tiår på overtid, ser vi et større, offentlig oppgjør i emning. I England diskuterer man å bannlyse dem under 16 fra sosiale medier, med mindre de har eksplisitt tillatelse fra foreldrene. I Sverige har Liberalerna tatt til orde for at EU bør klassifisere barns skjermtid som like skadelig som tobakk. De har foreslått å innføre en «barnelås» på sosiale medier, strømmetjenester og spill nattetid, for å verne om barns søvn – som er i fritt fall, så lenge barna får ha telefonen i senga.

Det er guttene som har vært min store bekymring: De virker kringsatt av det digitale på mye mer inngripende måter. Du hører om gutter som ikke har noe sosialt sikkerhetsnett på skolen hvis de får begrenset med skjermtid hjemme, fordi alt det sosiale er filtret inn i gaming. Du hører om gutter som ikke har evnen til å finne på andre ting innendørs enn å spille; de kan være robuste og aktive ute, men uten en digital enhet i hendene er de ett hundre prosent rådville inne. Men det begynner å demre for meg hva det betyr å være 

Tidligere i år rapporterte Aftenposten fra Oslo, etter at en kampanje på sosiale medier hadde skapt furore blant jenter som ville ha tak i sminke- og hudpleieproduktene som skulle lanseres: «Lørdag var det tendens til elleville tilstander utenfor en skjønnhetsbutikk i Oslo. Jenter helt ned i 9-årsalderen sto i kø i timevis», fortalte avisa.

Niårsalderen? Ja. «Min datter kom til meg da hun var 9 år og sa at hun ville gi alle lekene til lillesøstera fordi hun ville ha ungdomsrom», sa barnepsykolog Ingrid Kristine Aspli til samme avis i påska. Hun og tre andre fagfolk som arbeider med engstelige barn i Stavanger kommune ble intervjuet, og Aspli knyttet utviklingen delvis til at barndommen forlates altfor tidlig. «Som barnepsykolog ble jeg så klart helt fortvilet. Dette betyr potensielt at mine unger får flere år mindre med lek enn jeg hadde i min oppvekst. Lek er veldig viktig for å gjøre oss robuste».

«Sjelden har vi sett et samfunn der foreldrene jobber så mye og barn bidrar så lite. De gjør nesten ikke husarbeid, selger ikke lenger sine egne lodd», sa Liss Anda til Stavanger Aftenblad denne uka. Hun er forsker ved Universitet i Stavanger og psykolog. Hun er selv en ivrig dataspiller, gjerne med barna, men tar til orde for sterkere grenser og et mer aktivt digitalt foreldreskap. Ikke minst setter hun barnas digitale liv i sammenheng med hvordan de har blitt avskåret fra noe større enn seg selv: «Hvis ungene ikke lenger trenger disse pengene og ikke oppfatter at de bidrar med å hente lillesøster i barnehagen, hvor skal de finne verdien sin da? Dette har jeg ikke forsket på, men tenkt: Da blir det fort at jeg må gjøre meg selv verdifull ved å være flink og populær, tynn, ‘virtuos’ og ‘clean’. Mange blir kanskje sittende foran skjermen med ganske få andre roller hvor de genuint kan føle at de bidrar.»

Nylig lagde foreldreutvalget på skolen en spørreundersøkelse som ble sendt ut til de foresatte. Om vi syntes mobiltelefonen tok for stor plass? Om vi ønsket en felles strategi for barna og sosiale medier? Jeg trykket så hardt jeg kunne på at barnet mitt ennå ikke har fått sosiale medier, og trykket enda hardere på at jeg ønsket en felles front for å utsette det lengst mulig. Så godt som halvparten av landets niåringer – 48 prosent av dem – er på sosiale medier, ifølge Medietilsynets tall fra 2022. Hva gjør de der?

Det er en vakker ironi at motgiften­ er det samme.

Ut av speilsalen

Skrekkhistoriene om småbarnslivet kan overvelde enhver. Hvordan havnet vi her?

Valget var utelukkende styrt av romantisering: Egentlig skulle jeg skrive ferdig avhandlingen på universitetet, men jeg ville dra til Island et semester – der kan man vel lese og skrive mens man livnærer seg som servitør og bader i heitur pottur? Jeg ringte blindt rundt til islandske barer: 

?, helt til én sa jajamen, vi plukker deg opp på flyplassen.

Det var tidlig høst i Reykjavik, i gatene lå folk strødd av fyll. Når jeg rotet til den islandske grammatikken, brølte de fulle gjestene til meg. Det ble nesten like aggressiv stemning når vi skrudde av barista-maskinen for natta som da alkoholserveringen stengte. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Prikið og Kaffibarinn, der jeg 

 drømte om å jobbe. Over det hele surt islandsk vær. Det var, kort sagt, vidunderlig. Jeg møtte «musikere», «kunstnere», «fotografer», egentlig fiskere, deltidsarbeidere, bartendere. Det tok lang tid før det tilfeldigvis kom fram at å ja, de hadde en unge eller to. Det er vanskelig å se for seg noe mer fremmed i dag, hvor foreldreskapet er så intensivt.

, eier egen leilighet og har vært i et forhold i syv år. Bør jeg få barn?» spurte Julia Afshary-Kaasa nylig i D2. Det var en sjeldent interessant tekst, hvor hun forteller om et kurs hun tok som tar sikte på å hjelpe kvinner med å ta valget om å få barn eller ei. Det er neppe overraskende at det digitale kurset var amerikansk. «I løpet av de neste fire månedene skal vi møtes jevnlig for å få klarhet i egne ønsker og følelser», forklarte kursholderen. 15.000 kroner kostet det å delta i det terapeutiske Motherhood Clarity Course.

Det intense foreldreskapet i vår tid blir i artikkelen trukket fram som én forklaring på at mange vegrer seg for å ta valget. Det er etter alle solemerker en faktor. En annen er at valget om å 

 få barn fremdeles ikke er legitimt. «Det føles skumlere å stå i avgjørelsen om å ikke bli mor», sa en deltaker på kurset: «Hvis det bare er meg og kjæresten min resten av livet, må jeg rettferdiggjøre det på et eller annet vis. Jeg må få en bedre karriere, være ekstraordinær.» Byrden hun føler, er uttrykk for at frivillig barnløse kvinner mistenkeliggjøres: Majoritetens valg er naturlig, minoritetens livsførsel er avvik som må rettferdiggjøres. Selvsagt bidrar et så tungt verdisystem til å forkludre det for unge kvinner som skal velge om de vil ha barn.

Men framfor altmålbærer artikkelen hvor 

 valget har blitt, hvor altoverskyggende 

 nå er. Problemet er at du ikke kan forestille deg hva du velger, sier en barnløs venninne til journalisten: «Det er en sånn ting du ikke kan vite før du står midt oppe i det. Og da er det jo for sent.» Er dette frykten for et stort livsvalg? Eller er det uttrykk for en annen type redsel: 

 Det er som om man lammes av selve redselen for at det ikke finnes noen garanti.

 når man får et barn. Harald Eia rykket nylig ut i sin podkast og mente klagingen rundt småbarnsårene skremmer folk fra å få barn. Han fikk støtte av Hans Petter Sjøli i VG, som serverte den sanne lettvintheten at barn jo er så fine.

Men to fulltidsarbeidende foreldre og ingen familie i nærheten, det er en relativt ny måte å organisere menneskelivet på. Tidspresset er en gordisk knute, og den løses ikke av at noen sier at den er laget av veldig flott tauverk. Likevel har Eia et poeng, og jeg har tidligere vært kritisk til hvordan samtalen om de slitsomme barneårene føres. Det nærmer seg iblant en forakt for barn, til tider også katastrofefortellinger. Som én kjendis: Da han var vordende far, ble han så overveldet av skrekkhistorier fra småbarnslivet at han sa han trodde «livet var over». Hvordan havnet menneskeheten der?

lange kurset var designet for å få klarhet i egne ønsker og følelser. «Klarhet i egne ønsker og følelser», er det noe andre folk klarer å oppnå?

Valget om å få barn er for de aller fleste det største i livet. Men ikke det siste. Valgene følger i fleng: Hvor skal man bo, hvor skal man jobbe, burde vi vie oss til birøkt? Man må forsone seg med at det å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket og tvile på sin retning her i livet, uten å finne svar. Alternativet er en garanti som lover mer enn den kan holde: «Dere har en medfødt rett til å vite hva dere har lyst til», forsikrer amerikaneren som holdt klarhetskurset.

Å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket.

Generasjon garanti

Hver «Makta»-episode ledsages av en faktasjekk. Hvorfor er vi så besatt av hva som er sant?

Hadde Gunnar Berge virkelig ingen ambisjoner? I «Makta» blir Gunnar Berge beskrevet som en grå skygge uten ambisjoner. I virkeligheten var han en helt annen type. I serien vises det også et sterkt bånd mellom A-pressens redaktør Arvid Jacobsen og Gro Harlem Brundtland, som da var «forvist» til Stortinget. Det stemmer at Jacobsen fikk overtalt Brundtland til å stille på årsmøtet, men utover dette er det lite som tyder på at det fantes kontakt mellom dem.

Denne faktasjekken er ikke sammenstilt av undertegnede, den er sitert fra NRK, som selv har produsert den. Det ligger en bråte slike faktasjekker ute hos NRK, én per episode av «Makta»: Når en ny har gått på lufta, legger de ut en hva-er-sant-og-ikke-avsjekk på sine nettsider.

«Makta» har et friskt fraspark, og serien har blitt hyllet for at de våger å la den utspille seg i dagens Oslo uten å bygge opp kulisser – vi ser både Operahuset og elsparkesykler. Det var nettopp en slik kneising med nakken Sofia Coppola gjorde da hun lagde filmen «Marie Antoinette»: Hun kombinerte et komplett kostyme­drama med et soundtrack der barokk musikk vekslet med låter fra 1980-tallet: Bow Wow Wow, Siouxsie and the Banshees, New Order.

De tar seg friheter, og det føles fritt. Noen friheter 

 man også ta seg, alle visuelle gjengivelser av historier må kunne fortettes og dramatiseres. Men hvorfor bryte såpass med virkeligheten at statskanalen i etterkant må skrive at «Makta» framstiller forholdet mellom A-pressens redaktør og Brundtland på en måte som «ikke gjenspeiler virkeligheten»? Nesten enda mer tankevekkende enn slike friheter er botsgangen, selve den løpende faktasjekken som NRK lar ledsage serien. For nesten alle av spørsmålene om noe er sant eller ikke, lander på et «ja». Er det da egentlig snakk om en klargjøring av det faktiske og dokumentariske for seerne? Eller 

 de bare vår hang til faktasjekk som et formgrep for å få presentert mer kontekst for serien og skape blest om den? Faktasjekken, nå kulturens glidemiddel.

Nøyaktig det samme faktasjekk-grepet brukte NRK den gangen de lagde tv-serien «Kampen om tungtvannet». Hver gang de presenterte sine testet-mot-virkeligheten-spørsmål («Spiste Grouse-gutta reinlav?» «Snakket Bohr og Heisenberg engelsk sammen?») innledet de, henført andpustne, med at serien hadde kommet «til topps på nettets søkestatistikker». Seertallene 

 enormt gode – kanskje hjulpet noe av den omfattende debatten rundt serien.

Men den debatten var småtterier mot den knusende kritikken som Tore Rem og Tom Kristiansen framførte mot NRKs «Atlantic Crossing» i 2020, som de mente «formidler en grunnleggende usann fortelling om krigen». I debattinnlegget var de nøye med å understreke at de har et liberalt forhold til at filmer og tv-serier kan kreve dramatiseringer og komprimering. Det de tok et oppgjør med, var en historiefortelling som sto «i direkte motsetning til hva vi vet». De framsatte også en ideologisk lesning av valgene som ble foretatt i «Atlantic Crossing», der Norge ble tildelt en hovedrolle i verdenskrigen og våre kongelige framstilt som dem som endret historiens gang. «Å gi politikere rollen som dustemikler i kontrast til de få som står over politikken, er en farlig og velkjent drøm. Ikke minst var lengselen etter slike aktører sterk i mellomkrigstiden», skrev Rem og Kristiansen.

De siterte også påfallende uttalelser fra NRK – dramasjef Ivar Køhn mente NRK ikke må lage fake news, men sa samtidig at «Det viktigste er at det norske folk er interessert». Hvorfor er vi i våre dager så besatt av faktasjekken – så nidkjære på «hva er sant»-saker, på faktisk.no-vinklingen – samtidig som det aksepteres en såpass løsaktig omgang med historien?

Hvilke lengsler gjemmer seg i det norske selvbildet?

Ettertidas nedlatenhet

Hvem tar imot menns nevroser og sårbarhet?

Selv årevis etter en hendelse kan et pinlig minne velte opp i T. Singer. Da fører han «begge sine hender opp til sitt ansikt, i fullt dagslys, for å skjule det, i alles påsyn, og han utbryter sitt fortvilte: – Nei, nei.»

Identifikasjonen var total første gang jeg leste Dag Solstads roman – 

! – men lite ante jeg at det skulle bli verre. Nå sitter jeg daglig på T-banen og leser, og plutselig brenner det gjennom meg noe så skamfullt – 

 jeg det? – at jeg rykker til. Etterpå må jeg kamuflere det med noe plausibelt – rette på hestehalen, kanskje, som om den nappet i nakken. Hva det gjaldt i går husker jeg ikke lenger i dag, men det er irrelevant, for det fylles stadig på, kan jeg love, med et konstant tilsig av hendelser. Også dette vet Solstad. Hvert skritt, skriver han, «bærer kimen i seg til et pinlig øyeblikk».

Men mine nevroser tas varsomt imot av en hel kultur, et feministisk søsterskap. «Mansplaining», sier vi, om selvsikre menn som bedrevitende forteller deg noe du allerede kan. Kvinner deler ofte sine erfaringer med «impostor syndrome» – følelsen av at du er en bedrager, at du ikke duger, at det snart vil komme for dagen. Da mottar hun støtteerklæringer, bekreftelser på at hun betyr noe. Mennene, derimot, figurerer som pappfigurer. «Carry yourself with the confidence of a mediocre man» er et så populært slagord at det pryder kaffekoppene til feminister. Hvorfor holder vi oss med en fortelling der menn skrider rundt som søyler av selvtillit?

 menn som har gitt meg et vokabular for selvforakt, skam og uro. De gjør det avvæpnende, som da Kim Hiorthøy stilte ut hos Fotogalleriet under tittelen «Jeg er nesten alltid redd». De gjør det storslått, som i Tom Kristensens dikt fra 1928, der angsten er asiatisk i sin velde. Eller de gjør det likefram, som da Jon Fosse lot nervøsiteten strømme fritt i forkant av nobelprisutdelingen.

 gir uttrykk for det, kan bære på de samme erfaringene. Når man bretter ut Weekendavisens fullformatsider, blir man truffet av en eim av europeisk kafékultur. De unge mennene på bylinebildene har gjerne hornbriller og dress og luftige frisyrer som oser selvtillit. Også avisas sjefredaktør Martin Krasnik utstråler noe «skuddsikkert», som Linea Maja Ernst formulerte det, den gangen hun skrev om avisas indre liv. Hun satt lammet av selvforakt etter et nederlag og da Krasnik seilte forbi spurte hun om han aldri følte på sin egen utilstrekkelighet? Jo visst, parerte han: «Det er cirka 80 prosent av min personlighet». Når jeg leser slikt risler det gjennom meg en lettelse, jeg legger meg det på minnet og bretter det pent sammen som noe kostbart.

Som hos Hauge: «Eg var i Bergen», skriver Olav H. Hauge i 1969. «Sjølvsagt var eg beden dit for å dumma meg ut.» Hauge driver iblant med vestlandske underdrivelser («Den skrivinga er noko eg har klussa med når eg har hatt stundar til det, helst om vetrane»). Men han var også ridd av det han kalte «for mykje gruvling yver meg sjølv». For Hauges tilfelle innebar det tung psykisk sykdom. Men det han sier om uroen kan gjelde oss alle: «Fienden er 

, alltid. (…) Kva grunnen kann vera til all denne nervøsiteten, er ikkje godt å segja. Ein vert hardast plaga av usynlege hender.» Han er nådeløs mot seg selv, skriver Knut Olav Åmås i sin Hauge-biografi, og siterer ham: «Du er ingen ting, du kan ingen ting, du veit ingen ting, du er ingen ting, du er ingen ting. Kor ofte skal du slå det fast? Tak det uppatt, tak det uppatt, morgon og kveld, slå det fast, nedåt, nedåt.» Biografien kan trygt slå det fast: Han er «inst inne utrygg på seg sjølv», selv når han er 60 år og har bak seg kultbøker.

ytre suksess og glans? Da Vagants Audun Lindholm spurte Karl Ove Knausgård hvordan det føltes å bli nevnt i den voldsomt populære tv-serien «Succession», eller når manusforfatteren til «The X-Files» nevner ham som inspirasjon, sa han at nei, det føles jo ikke som det har så mye med meg å gjøre: «Jeg sitter hver dag og forsøker å skrive, kontinuerlig, og da mener jeg kontinuerlig, misfornøyd med det jeg gjør.»

Da Bjørnstjerne Bjørnson talte på Slottsplassen 17. mai 1864, var grunnloven femti år. Publikum brøt stadig inn med applaus og hurrarop, skriver Anders Johansen i «Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913». I samme by gikk Ivar Aasen rundt, men han hørte til dem som «inkje torde tala med, av di me hava ikkje Gaava til at tale soleis, som Folk vilja hava det». Johansen forteller om en utrolig scene der Ivar Aasen drister seg frampå – aleine på hybelen. Han stiller opp stoler: «Eg tenkte meg daa, at eg hadde eit litet Lag kringum meg, og at eg reis meg upp og heldt ein Tale.» «Dette var det nærmeste Ivar Aasen noen gang kom til å tale offentlig», skriver Johansen: «Tre-fire imaginære ‘Talar fyre tome Stolar’ i anledning grunnlovsjubileet som retorisk svir.»

del av meg, i et mørke fullt av klynkende idioter, har jeg følelsen av at 

 har kommet lenger enn meg, at alle unntatt 

 har fått fingrene på lengselens objekt». Det skriver Per Petterson i den fine essaysamlingen «Månen over Porten». Man kan plukke opp en nær sagt valgfri Petterson-bok for å få sin uro speilet. «Jeg veit hvem det er», sier Arvid Jansens mor da han kommer gående i «Jeg forbanner tidens elv»: «Jeg hørte tankene dine skramle langt oppe i veien.»

Det er ikke bare søster­skap som lindrer.

Menn i min situasjon

Hva kan vår tids store «mob wife» Carmela Soprano lære oss?

Er det ikke et adelsmerke for all kultur når den blir et standardrepertoar i ditt daglige liv? Når vårt spedbarn gråt med ekstra markert nedovermunn, så vi på hverandre og sa 

 – etter det mest sårbare gråtefjeset som har prydet en tv-skjerm.

«Sopranos» er noe av det aller ypperste fra tv-seriens gullalder, mye på grunn av den sammensatte historien: Tony Soprano er mafiabossen som motvillig må oppsøke psykolog etter at han blir hjemsøkt av panikkanfall. Ettersom man blir introdusert for hans verden, er det ikke lett å vite hva som er verst: volden og drapene og råskapen blant mafiosiene eller den skrekkinngytende manipulasjonen fra hans mor. Det er et univers befolket av så mange karismatiske og stakkarslige skikkelser. Men av dem alle er det Carmela Soprano, mafiabossens kone, som har hjemsøkt meg.

De siste ukene har aviser fråtset i stoff om den motetrenden på internett som blir kalt 

: Etter fjorårets sverming for diskret eleganse åpnes det nå for en mer outrert stil. Pels, solbriller, leopardmønster, høyt hår. VGs Min Mote sporer det hele til en italiensk influenser, som mener stilen uttrykker selvtillit: «En ‘mob wife’ er ubrydd, hun har steder å være, mennesker å møte, og hun tolererer ikke dritt fra noen.»

Måtte Gud stå oss bi. Dette er mafiakona i 

-tapning, som om hun var en tøff karrierekvinne med et anstrøk av 80-tallsstil, en livs levende skulderpute. Det plager meg, fordi det skuespiller Edie Falco gjorde med Carmela Soprano, var ikke bare å gi den fremste tolkningen av en «mob wife» de siste tiårene. Hun holdt et speil opp mot oss, vår kultur og de største hindrene for at vi skal være gagns mennesker. Carmela Soprano bærer på en stor tragedie og en stor relevans, og den ligger ikke i at hun har «steder å være» og «mennesker å møte». La oss starte i hjemmet.

Romerne snakket om verden «Extra muros» – utenfor murene, utenfor byen, utenfor det kollektive 

. I «Sopranos» er verden utenfor murene nøye opptegnet. Carmelas verden består først og fremst av huset, familien, vennene, restaurantbesøk, shopping. Det er Tony som beveger seg i vide sirkler utenfor – til strippeklubben Bada Bing!, som er en slags frontvirksomhet for hans egentlige, organiserte kriminalitet, og andre lyssky virksomheter.

Det er i det hjemlige at Carmela finner sin eksistensberettigelse og sin drivkraft: Carmela ved kaffetrakteren, Carmela ved bordet under familie­middagene. Carmelas forbindelse til hjemmet er ektefølt og ikke noe vi skal se ned på: Hun har sine to barn og sin ektemann, hun vil dem godt, hun ønsker et bedre liv for dem. Men hjemmet er også åstedet for hennes materielle lengsler: Hun vil ha de dyre pelskåpene og det påkostede huset og smykkene som hennes mafiamann betaler for.

Det er likevel de mentale murene som er de mest uoverstigelige for Carmela. Hun forskjønner og forminsker og fornekter hva Tony har gjort for pengene, og det er selvoppholdelsesdriften som beskytter henne fra å holde dommedag over seg selv.

Et emblem for vår tid

Jeg er ikke fremmed for å forestille meg mine barnebarn prøve å dyrke fram noen skarve poteter

Da jeg var ungdom, stakk en venninne til meg et avisutklipp, hun hadde tatt vare på det fordi hun mente det hadde ett og annet å lære meg. Overskriften var «Sigarettenes mørke skjønnhet», og etter det jeg kan huske, var det en analyse av hvorfor man egentlig holder på med destruktiv adferd som å røyke – og et forsøk på å avsløre romantiseringen det ofte hylles inn i.

Hun burde visst at jeg kom til å gripe utklippet med begge hender og la det bekrefte mine verste sider: 

! Her har vi en aura jeg liker, tenkte jeg fornøyd, mens jeg så røyken snirkle seg til værs. I min ungdomsverden kunne alt romantiseres bortsett fra det fornuftige. Nei-et var større enn ja-et. I positiviteten kunne ikke annet enn det middelaldrende og overflatiske bo, positiviteten var en tilværelsens gymlærer, falsk og masete.

Heldigvis kan man modnes, i takt med tidsånden. «Det er punk å være positiv», sa den franske forfatteren Virginie Despentes nylig til Rune Lykkeberg, redaktør for den danske avisa Information. Samme avis publiserte en tekst av Jørgen Steen Nielsen, som tar til orde for at det i møte med klimakrisa trengs en viss grad av positivitet. Selv om det ikke gjøres nok, 

 det grønne skiftet i gang, skriver han, og oppfordrer til å melde seg på i det arbeidet, snarere enn å hevde at det ikke skjer noe – fordi det å hevde at det ikke gjøres noe for klimaet, risikerer å fortrenge «hvor umåtelig kompleks og grenseoverskridende ombygningen» er. Samfunnet skal bygges om fra bunnen av, med «en forvandling av infrastrukturen, produksjonsforholdene og livsstilen uten sidestykke siden industriæraens begynnelse, og den skal gjennomføres i ekspressfart». Da trenger man «motivasjon til å løfte i flokk».

«Det er en offensiv innsikt», kommenterte Lykkeberg, «at hvis vi fortsetter å gi fingeren til hele maskinen og kreve den totale løsning, er usolidariske med dem som allerede anstrenger seg, og vi underkjenner oppgavens omfang og vesen, så kommer vi ikke av flekken.»

Hvordan vi snakker om klimakrisa – man kan jo iblant bli matt av slike metaproblemstillinger. Men hvilke ord vi bruker, og hvilket perspektiv vi anlegger, har konsekvenser. For min egen del er korrektivet fra Information relevant: Jeg er så anlagt for klimaangst at jeg ikke er fremmed for å se for meg, i en mørk framtid, mine barn og mine barns barn gå forhutlet i en åker, der de forsøker å trosse uårene ved å dyrke fram noen skarve poteter. Veien kan være ganske kort herfra til politisk depresjon og apati.

Det er dette forfatteren Jenny Offill fanger i sin roman «Weather» om klimaangst og klimarealiteter. Det er en skakende bok, og hun avslutter den med det hun har kalt «Obligatory note of hope» – en pliktskyldigst positiv avslutning. Den leder til en nettside som forfatteren laget, «obligatorynoteofhope.com», og den viser vei, det ironiske navnet til tross, til praktiske måter man kan bidra på, som organisasjoner man kan melde seg inn i.

Offill beskriver hvordan hun lenge følte seg paralysert av det hun anså som sitt hykleri. («Hvordan kunne en kjøttspisende, flyreisende person som meg, som hater å gå i demonstrasjoner, noensinne finne sin plass i bevegelsen for klimarettferdighet»?) Men så leste hun om alt det vanlige folk gjorde, og hvordan de «nektet å gi etter for fatalismen». Kollektiv handling ble motgiften til fortvilelsen. «Det finnes en vei inn for alle. Er du ikke lei av all denne frykten og angs­ten?»

Jeg ser mine barn gå for­hutlet i en åker.

Å løfte i flokk

Denne uka spurte Aftenposten hvorfor ytre høyre fosser fram i Tyskland. De minte om at Alternativ for Tyskland (AfD) før jul deltok på en samling for å diskutere hvordan ikke-etnisk tyske kan utvises fra landet. Det er rystende hvor nærme det ligger opptakten til andre verdens­krig: «Nazistene sa også at de skulle deportere jødene. De sa jo ikke at de skulle drive med folkemord», som historiker Astrid Sverresdotter Dypvik uttalte. Likevel er AfD nest størst i landet og ligger på 20 prosent i meningsmålinger.

Ubehaget over denne gjenkomsten av høyreradikale har vært med meg forrige uke, etter at jeg deltok på den internasjonale litteratur­festivalen Litfest Bergen, der jeg intervjuet tyske Nora Krug på oppdrag fra festivalen. Særlig én side ved boka har fortsatt å gnage og virke i meg.

introduksjon. «Heimat» er en grafisk memoar som handler om tysk skyld, der Krug forsøker å finne ut av hva hennes familie gjorde under nazismen. Det er også et forsøk på å tenke gjennom hvordan ugjerningene ble håndtert etter krigen: Visse ting ble det bare hvisket om. På skolen ble barna drillet i å analysere Hitlers taler, som for å lære seg det totalitæres grammatikk. Elevene forberedte spørsmål til amerikanere som skulle komme for å lære dem om utryddelsesleirene, men det var en berøringsangst overfor det lokale, det nære, hva ens familie hadde vært med på.

Det mest isnende i boka er onkelen Franz Karls skole­stiler. Håndskriften er så pen, hakekorsene så sirlig fargelagt. Hans historie «Jøden, en giftsopp» fra 1939 er illustrert med grantrær og fluesopp. «Slik giftsoppen kan drepe en hel familie, kan jøden drepe et helt folk.» Læreren har rettet tre skrivefeil og to grammatiske feil.

Boka handler også om hjemlengsel og forsøket på å finne en lokal og nasjonal tilhørighet, et «Heimat», som ikke er tilskitnet av krigshistorien. Krug er bosatt i New York, og det å komme utenlands som tysker, er å bli konfrontert med hele krigshistorien. «Bare si at du er fra Nederland», sa tanta til henne da hun var i tenårene. «Jeg skulle hørt på henne», skriver Krug, som både i Japan og England blir møtt med jevnaldrende som håner henne med å si Heil Hitler, som en karikatur av alt tyskerne er. Når historien og gjerningene til hjemlandet ditt 

 så skamfull, hefter det ved deg generasjoner seinere.

 gnager i meg med Krugs bok, er hvor hardt dette brukes som selvtukt innad i Tyskland. «Jeg drar tilbake til Tyskland under fotball-VM i 2014, der politikere og professorer diskuterer om det anstår seg å vise det tyske flagget», skriver Krug. Det er en ganske kollektiv affære, mange er involvert i å aktivt ta avstand fra feiringen av nasjonen. Bilene har klistremerker med «Deutschland – Nein danke». Fotballsupportere nekter å synge nasjonalsangen før avspark. Men det mest oppsiktsvekkende er antifascistenes slagord: «Wer Deutschland Liebt, den Können wir nur hassen». Den som elsker Tyskland, kan vi bare hate.

Spørsmålene Krug reiser, er akutte. Det er åpenbart flere forklaringer på ytre høyres framgang. Men hvor mye bidrar det at nasjonal tilhørighet har blitt så betent? Krug sier hun har forsøkt å ta tilbake Heimat-begrepet fra høyresida. I det ligger det en innsikt: Hvem vinner på det hvis viktigheten av tilhørighet fortrenges? Den som elsker Tyskland, kan vi bare hate: En politisk linje er det jo ikke. Det er bensin til bålet.

En nasjon vi med

Språkkonflikter har vært både brutale og voldelige, forteller Ottar Grepstad.

Åtte århundrer med mayafolkets historie og kultur går opp i røyk når conquistadorene kommer og fyrer opp bokbålene. I nåværende Ukraina i 1757 bindes rundt tusen bøker til halene på hester: Det er Talmud-skrifter som dras gjennom byen til et bokbål. Allerede i 1264 innførte pave Clement 4. dødsstraff for å ha Talmud i hus: «Nokre gøymer skriftet i veggene. Andre grev det ned mellom trerøter», skriver Ottar Grepstad i boka «Farlege språk».

– Språk er farligere enn både folk flest, samfunnsforskere og makthavere vil ha det til, sier han.

«Den norske røynsla er at kulturelle konfliktar kan løysast utan vald», skrev han i 2007, da han på oppdrag fra Kulturdepartementet skrev utredningen «Makt, språk og demokrati». Men etter hvert som han gravde seg dypere ned i stoffet, måtte han endre konklusjon: Det har tvert imot «vore norsk tradisjon i nær hundre år å bruke symbolsk vald for å fjerne eit språk». Den tradisjonen fortalte Grepstad om i boka «Brent ord», som kom for to år siden.

Nå har han vendt blikket utover. Med «Farlege språk» har han reist til Sør-Afrika, England, Bangladesh. Han skriver fra flere kontinenter og århundrer, men har funnet noen konstanter – en av dem er at språk blir undervurdert som bestanddel i konflikter.

– Særlig gjelder det store verdensspråk. Engelskmenn ser ofte ikke sitt eget språk i konflikter, sier Grepstad, og viser til Cornwall på 1500-tallet.

Der snakket fiskerne, bøndene, håndverkerne og de fattige kornisk. Når protestantismen på engelsk skal innføres i kirkene i 1549, reiser de seg i protest. For i motsetning til andre steder, der latin ble sett på som det fremmede og engelsk som folkespråket, så de i Cornwall på engelsk som det fremmede og undertrykkende. Kornisk ble til og med brukt som liturgispråk i kirka, sammen med latin. De framsetter en liste med krav, der ett er «We will have the masse in Latten». De reiser en folkehær som på det meste teller 10.000, og det kommer til sammenstøt med styresmaktene. «Great was the slaughter, and cruell was the fight», forteller et øyenvitne.

– Det var en brutal, forferdelig konflikt med nedslakting av mange tusen mennesker som gjorde opprør mot kongen. Men det er ganske talende: I London blir dette omtalt som «alterbok-opprøret». I Cornwall snakker man om «den kornisk-engelske krigen». Er du innafor de store språkene, som fransk eller engelsk, ser man ikke den språklige striden. Man tar det hegemoniske herredømmet for gitt.

Lenge var Frankrike reine konglomeratet av språk. Fransk var det bare et mindretall som holdt seg med. På 1600-tallet bestemmer kardinal Richelieu at Frankrike skal bli en språklig enhet, ut fra tanken om at felles språk er viktig for å øke fransk makt. Det følges opp av de revolusjonære, som på 1790-tallet sender skolelærere ut over hele republikken for å gjøre fransk allment. Framstøtet varer lenge: I 1850 innføres det en lov hvor det er forbudt for elever å snakke patois (folkespråk) i friminuttene. Straffen var ydmykelse – som å få en tresko bundet rundt halsen.

Kampen om herredømmet

«Poor Things» kan se feministisk ut, men er den virkelig det?

Halvt høne, halvt gris. Halvt geit, halvt and. Hjemme hos Godwin Baxter, medisinsk pioner, er alt mulig. Men av alle hans skapninger er det Bella Baxter som virkelig skinner. Mens hun svevde mellom liv og død etter et selvmordsforsøk, reddet han hennes liv – ved å gi henne hjernen til det ufødte barnet hun bar i magen. Og slik møter vi henne: som nesten-mor, nesten-kvinne, nesten-barn, i den fullstendig uregjerlige filmen «Poor Things».

At filmen har blitt møtt med så mye entusiasme er ikke rart, den renser virkelig opp i bihulene: Den er viljesterkt annerledes og et estetisk overflødighetshorn, en triumf for 

. I en samtid som vår, der så mye er glatt og tilpasset, betyr jo slikt faktisk noe – at Jon Fosses «Septologien» blir lest, eller at det er en kunstnerisk kompromissløst film som trekker folk til kinosalen. Hvorfor sitter jeg da igjen med en bismak over filmen? Hvorfor dette nagende spørsmålet om hvilke fantasier den er farkost for?

Som skapning er Bella Baxter en hybrid: Hun har en fullvoksen kvinnekropp, men et barns sinn. Hennes mentale utvikling foregår i rivende fart, men når vi blir kjent med henne, er hun ettertrykkelig et barn. Vi ser barnekvinnen på en enorm trehjulssykkel, tilpasset hennes størrelse. Vi ser henne metodisk kaste tallerkener i gulvet, bare for å fryde seg over ødeleggelsen. Hun prøver ut verden med det vesle hun har av grov- og finmotorikk: hakkete og spastisk spiller hun piano med både bein og armer. Så oppdager hun sin seksualitet og griper den begjærlig og fordomsfritt.

Filmen er satt til London i viktoriansk tid, men ganske snart følger Bella sin utferdstrang. Hun legger ut på en frilynt dannelsesreise, og vi får se henne i verdensby etter verdensby, der hun breibeint tar verden i besittelse – og det gjør hun ofte, får man si, over skrevs. Det er ikke noe filmen legger så stor vekt på som Bella Baxters seksuelle appetitt og i hvilket fordomsfritt rom den kan eksistere.

For Bella er ren: ikke formet av konvensjoner, skam og sosiale hensyn. Hun er et samfunnets hittebarn i en fullvoksen kvinnes kropp. I kjernen av filmen ligger ideen om et menneske som kan operere utenfor samfunnet: mennesket som tabula rasa, ikke bundet av samfunnets lenker.

Men mon det. Passer ikke hennes frigjorte ferd egentlig som hånd i hanske med både vår tidsånd og med mannlige fantasier?

For selv om filmen feirer Bellas frilynte erobring av verden, objektiverer den henne også. For hva kan vel ikke et slikt frisinn innebære for menn? Prikk prikk prikk.

Ligner det på en utopi eller en fantasi?

Et dukkehjem

Under sju tusen år var alla helnöjda. Men så uppfann Aftonbladet Kultur internet», skrev Fredrik Virtanen nylig i Expressen. Der klaget han over at han blir nedlesset av likegyldige nyhetsbrev. Han har åpenbart ikke tegnet abonnement på Margaret Atwoods personlige nyhetsbrev. Den 84 år gamle kanadiske forfatteren legger som vanlig an sin helt egen tone: «Share this, or I’ll poke your eyes out», som det heter hos henne.

Den siste tida har hun sendt fra seg en serie tekster om den franske revolusjonen («The French Revvie», som hun kjærlig kaller den). Den lette tonen er en dyd av nødvendighet, for det hun skriver om, er mørkt, tungt og truende: Sist ut i serien om den franske revolusjonen er en analyse av hva den kan lære oss om den mørke skyen på horisonten som bærer navnet Trump.

Financial Times at Donald Trump lovet å utrydde – «root out» – «kommunistene, marxistene, rasistene og de radikale venstrebøllene som lever som skadedyr innenfor vårt lands grenser». Charlie Savage, journalist i The New York Times, har fulgt Trump tett og pekt på hvordan han skryter av at han skal rense – «purge» – det statlige byråkratiet, det han ser som en dyp stat av globalister og marxister, en «syk politisk klasse som hater landet vårt».

Det er slike trusler Atwood sikter til når hun sier at Trump har brukt ordet «purge» mye. La oss anta at han mener det, skriver Atwood, og spør: Hvordan ville noe slikt se ut? Først ut vil være de illojale i hans eget parti, mener hun: de moderate i kongressen, de republikanske motstanderne som kaller seg Never Trumpers, de som ikke har «kysset pavens tå».

Den franske revolusjonen var den første moderne revolusjonen der en urban mobb ble brukt for å kvitte seg med et regime, skriver Atwood og ser klare paralleller til Trump og hans Make America Great Again-tilhengere: «Det er min overbevisning at MAGA-bevegelsen er en revolusjonær bevegelse av denne sorten.» 6. januar 2021 forsøkte de da også å storme Bastillen, bemerker hun. Hun peker på USAs enorme skjevfordeling av ressurser som noe som «fyrer opp den rasende mobben», og at den franske revolusjonen også ble fyrt opp av økonomisk ulikhet.

Financial Times invitert Atwood og en håndfull andre til å tenke høyt om demokratiets framtid i møte med Trump. Spørsmålet om hvor robust demokratiet er skrus hos Atwood til en ekstra omgang, som vi skal se. I videoessayet hun har skrevet for avisa analyser hun hva som skaper stabilitet i et demokrati – institusjoner som rettsvesenet, helsevesenet, skole. Hun minner om at trusselen om det totalitære kan komme fra venstre eller høyre, men vil alltid ta omveien om kaos: Den som vil ta landet sitt i en autoritær retning ønsker å bryte ned de demokratiske institusjonene. Men de vil også 

 at demokratiet er brutt ned, at kun kaos regjerer, at det er tid for en sterk leder. Hennes analyse munner ut i en dobbelthet – demokratiet må vernes, men også oppfattes som robust: man må ikke narres til å tro at løpet er kjørt og at svaret er å finne i det autoritære. Vi må gjennomskue det, maner Atwood, og legger alle sine 84 år bak oppfordringen: «

Hun legger alle sine 84 år bak oppfordringen.

Stormen som kommer

Hvor går en mann over 50 som er skuffet over utviklingen i samfunnet? Til opplysningstida, så klart. 

Vi befinner oss i Leipzig på 1600-tallet, der en tysk jurist med «en nær sagt villmannsaktig framferd» går i strupen på autoriteter og ortodoksi. Tore Renberg beskriver mannen som stormfull: Han het Christian Thomasius og var hyret inn som advokat for Anna Voigt, som sto tiltalt for spedbarnsdrap. I rettergangen grep han begjærlig en rettsmedisinsk nyvinning – en lungeflyteprøve – som han mente kunne demonstrere at barnet var dødt ved fødselen, og dermed bevise Annas uskyld.

Om historien høres kjent ut, er det ikke så rart: Det er disse hendelsene som står i sentrum for Tore Renbergs roman «Lungeflyteprøven» fra i fjor. Neste torsdag gir Renberg ut essayet «Aktivisten. Et essay om Christian Thomasius og hans tid». Samme dag inviterer Tidens Tegn til samtale mellom Tore Renberg og Trygve Riiser Gundersen, som har skrevet «Haugianerne». De skal snakke om 16- og 1700-tallet, om historie i en brytningstid og hvordan vi kan nærme oss fortida.

Thomasius’ 1600-tall var en tidlig opplysningstid – die Frühaufklärung, som de kaller det i Tyskland. Den er vår egen tids barndom, sier Renberg.

– Ditt nye essay er et dobbeltportrett av både mannen og tida. Dette var en brytningstid. Hva var det som sto på spill?

– Jeg kom til dette som en helt juvenil student, jeg har ikke engang grunnfag i historie. Det alle sa til meg, er at for å forstå 1600-tallet, må du få grep om tredveårskrigen. Uten den er det umulig å forstå det tyske riket og resten av Europa. Så jeg gikk dit, og der finner du alle årsakene til alle etterkrigstidskonfliktene. Dette er 

 med krig. Tenk på hvor kolossalt andre verdenskrig ennå preger oss og gang det med seks. Den startet i 1618 som en religionskonflikt-utløst krig mellom lutheranerne og katolikkene, og ganske fort gikk den over til å bli en territorial borgerkrig. Det var en tid som hadde krig som hovedløsning på store konflikter, og vi kan merke oss de nordiske stormaktenes rolle. Fra midten av 1620-årene kommer fasen som jeg kaller «den nordiske invasjonen». Det er et tankekors: Vi var aggressorer den gang. Danmark-Norge ved Christian IV og Gustav II Adolfs Sverige konkurrerte om hegemoniet i Norden og om å være den protestantiske hærføreren i Europa. Sverige hadde Europas mest moderne krigsmaskineri. Og så løp det hele løpsk: Krigen eskalerer og mister sin årsak. Det var en ekstrem, helt uhørt grad av vold. Dette var en tid uten folkerett, uten avtaler mellom fyrstehus og land og stater. Så riket er gjennompenetrert av vold og hungersnød. Vi befinner oss i den lille istida, så det er fra før av en klimakrise her, som medfører stor panikk og uro på alle plan. Ut av dette vokser det fram en etterkrigstid. Det er her Christian Thomasius dukker så intenst opp som en skrivende aktivist. Å søke fred blir det store temaet for ham. Han tar med seg tankene fra Samuel von Pufendorf og Hugo Grotius, som er den første til å begynne å snakke om folkerett og naturrett, den første som spør seg om vi kan etablere noen regler mellom stater, et minste felles multiplum for hvordan vi skal oppføre oss i krig. Han spisser det og setter det ut i handling gjennom skrift. Og jeg vil si opplysningstida begynner her, ikke på 1700-tallet, som man så ofte sier.

– Han kom intenst inn, sier du, og forteller at han drev stormløp mot ortodokse krefter. Det endte med at han måtte flykte fra hjembyen. Hva var det aktivismen hans, handlingene hans, retta seg mot?

– Jeg tror nok dette er en bok som studerer hvordan forandring oppstår og hva det koster. Det er grunntemaet. Hos Thomasius, som vel for oss alle, er tenkningen og det personlige tett sammenvevd. Han studerer i det frilynte miljøet i Frankfurt og kommer hjem til Leipzig, som er otordoksiens lutherske høyborg i riket. Da møter han masse motstand på et reint personlig plan. Han får ikke jobber og må gå som privatpraktiserende advokat. Det var nok en stor fornærmelse, dette er jo en pompøs tid – en satirisk og ironisk tid, men uten 

ironi. Så det er også personlige årsaker til at han får så fyr i peisen sin. En liten hendelse jeg leser mye inn i, er at det oppstår nærmest en jakt på ham etter bryllupet hans, fordi de geistlige ser seg selv fornærma i et nidskrift. Det er en helt klassisk barokk hendelse, fornærmelseskulturen var 

 sterk i denne tida – noe som har ganske interessante paralleller til i dag. Disse tingene fyrer ham opp, og det personlige smelter sammen med hans politiske prosjekt, sier Renberg.

Vår tids barndom

Tydeligere og tristere kan vi vel ikke få det presentert: Laial Janet Ayoub har tidligere måttet gå med volds­alarm. Til NRK beskrev hun det som et slags siste, bittert håp: «Eg var klar for å trykka på han, sånn at kroppen min i det minste skulle bli funnen dersom noko skulle oppstå.»

For hvor trygg kan man føle seg selv om man har voldsalarm? I år etter år har det blitt etterlyst mer bruk av omvendt voldsalarm, altså at overgriperen blir pålagt å gå med alarm, snarere enn hans potensielle offer. Endelig er en politisk endring på trappene som skal gjøre det mulig å bruke omvendt voldsalarm i større grad enn i dag. Det er på høy tid, men ikke tilstrekkelig.

draps- og voldssakene som har utspilt seg i desember og januar, forteller nemlig en større historie. Som at den 34 år gamle småbarnsmoren, som ble knivstukket i desember, gjentatte ganger ba politiet om beskyttelse mot sin truende ekskjæreste – uten å få det. Ja, faktisk fikk hun ikke engang anmeldt forholdet: «Hver gang skal hun ha fått beskjed om at det ikke var kapasitet til å motta anmeldelsen», melder Stavanger Aftenblad. Spesialenheten har nå åpnet etterforskning av Rogaland politidistrikt.

 startet innledende undersøkelser mot Oslo politidistrikt etter at Rahavy Varatharajan ble funnet drept i Elverum 2. januar. Hun hadde bedt om å få voldsalarm uten å få det: «Vi sende søknad på nytt og på nytt, nesten månadleg», sa bistandsadvokat for den etterlatte familien, Pirashanty Sivabalachandran, på NRKs «Debatten».

 for å bruke omvendt voldsalarm. Men sakene over viser at terskelen er høy til og med for å innvilge voldsalarm – og at ressursene ikke er tilstrekkelig for å ta vare på dem som forsøker å slå alarm. Krisa stikker altså mye dypere enn det tiltaket som ligger på bordet kan bøte på. I tillegg forteller de fagfolkene som er tettest på volden at besøksforbud faktisk ikke håndheves. «En rapport om besøksforbud fra 2018 viser at brudd ikke nødvendigvis fører til noen reaksjon», skrev Hanne Stenvaag, leder for Krisesenteret for Tromsø og omegn, i Klassekampen forrige uke. Det samme har Ane Fossum, som leder Krisesentersekretariatet, pekt på. Til Aftenposten fortalte hun nylig at de i fjor så en sak der en person hadde brutt besøksforbudet over 2000 ganger. «Det er helt utrolig at det er mulig», sa en matt Fossum.

Man kan ikke annet enn å fortvile med henne. Om brudd på besøksforbudet ikke fører til reaksjon, kan man vel knapt kalle det et forbud? Forrige uke presenterte Aftenposten tall fra politiet som viser at 5372 personer som var ilagt besøksforbud har brutt forbudet de siste fem årene, mange av dem flerfoldige ganger.

 villige til å gripe inn mot volds- og trusselutøvere», skrev Hanne Stenvaag. I stedet legges byrden på ofrene: Det er kvinnene som rammes av volden som må flykte og skjule seg – flere av dem sammen med sine barn. Det er både uverdig og uforståelig. Tragedien blir komplett når vi vet at den aller første terskelen man må over er så høy: Det koster voldsutsatte kvinner å be om hjelp. At de risikerer å møte stengte dører hos politiet og ikke kan stole på at et besøksforbud håndheves er et stort svik.

Krisa stikker mye dypere enn tiltakene som ligger på bordet.

Høye terskler

Hø hø hø, sier jeg og femåringen hver gang vi slår opp i «Pølsetjuven» og ser Kjell i den tåpelige posituren på tittelbladet. Han er en sjarmerende skikkelse: Han er født inn i en familie av tyver, men har tatt et oppgjør med dem og holdt sin sti ren. I debuten fulgte vi Kjells frigjøringshistorie fra tyveriet. I oppfølgeren «Polititjuven» stjal noen hans beste venn Pølse-Per. Med høstens bok, «Verdas rikaste tjuv», har det blitt en av nyere tids fineste trilogier for barn.

også rundt vennskapsdrama, men med en tvist. På musikkskolen møter Kjell Blokkfløyte-Bob. Han er så rojal, så suveren og så opphøyd at Kjell fortæres av tanken på hvordan han kan bli lagt merke til av ham. Da familien vinner et billass med penger på et stjålet Flax-lodd, er Kjell den eneste som protesterer: Det er skitne penger, umoralske. Men det er dem han tyr til for å vinne Blokkfløyte-Bobs gunst. Behovet for å bli sett driver ham: Han bryter med sine prinsipper og forsyner seg fra pengerommet. Han får ny sveis, ny kappe med hermelinkant, akkurat som Blokkfløyte-Bob, og skrider inn med sin nye Blokk9000ExtraMax, verdens dyreste blokkfløyte.

Blokkfløyte-Bob være ven med Kjell», står det på sida, og kontrasten til bilderutene bak er hjerteskjærende, for de skildrer bare hvordan Kjell kjøper og kjøper og kjøper ting til sin venn. Selv om historien munner ut i en enkel moral – Kjell lærer seg ett og annet om lojalitet til sine gamle venner og å følge sitt moralske kompass – er dette komplekse, fine bøker. Språket er konsist, historiene har dramatisk kurve og innbyr til innlevelse. Men det er illustrasjonene som drar deg inn: Mye i likhet med filmmusikk, er det de som legger stemning over det hele. Ikke bare de mange snåle detaljene, men også den levende fargebruken og bakgrunnen. Engedal er en mester på både mimikk og kroppsspråk. Å, den tandre, håpefulle Kjell. Å, den slukørede Kjell. Å, den ensomme, blokkfløytespillende Kjell.

 leser jeg nye barnebøker som har en metallisk smak på de digitale illustrasjonene: todimensjonale tegninger der fargene står i blokk uten liv og røre, på flat bakgrunn. En gave er det, at vi har fått tre bøker om Kjell.

Dyrekjøpt

I krisetider blir kunsten viktig. Under depresjonen i USA ble en skokk med kunstnere sendt land og strand rundt for å gi kultur til folket. 

Hun kalte bilen sin Sassy Susie. I den fartet romanforfatter Zora Neale Hurston rundt og samlet folkeminner i 1930-tallets USA. Folklore er selve menneskets essens, mente hun. Det fikk hun gehør for hos staten: Hun inngikk i det enorme, offentlige prosjektet kalt The Works Progress Administration, som var Franklin D. Roosevelts svar på depresjonen.

Det var en dramatisk situasjon: I 1933 var rundt 13 millioner mennesker arbeidsledige. To år etterpå var The Works Progress Administration (WPA) opprettet – et program som skulle gi folk jobber. Men programmet vokste også til å inkludere forfattere, fotografer, teatertrupper, kunstnere, folkeminneinnsamlere. Fotsoldater under depresjonen, har de blitt kalt. Mange som siden skulle definere amerikansk litteratur var statsansatte i prosjektet – i tillegg til Hurston var det blant andre Richard Wright, Saul Bellow, Nelson Algren, Studs Terkel og Ralph Ellison.

Aldri før har så mange blitt møtt av så mye kunst, slo den afroamerikanske maleren Jacob Lawrence fast seinere. Eller som poeten W.H. Auden sa: Det storslåtte amerikanske prosjektet er ett av de edleste og mest absurde prosjektene noensinne forsøkt av en stat.

Noe av det mest kjente arbeidet forfatterne gjorde for WPA var å skrive guider til de ulike statene, de såkalte WPA-guidene. Da John Steinbeck og puddelen Charley la ut på langtur og kjørte land og strand rundt i USA, hadde også han et navn på sin bil, Rosinante. Hadde jeg kunnet, ville jeg fylt Rosinante med alle WPA-guidene, skriver han i «Travels With Charley. In Search of America». Ingenting har siden kommet i nærheten av en like utfyllende historie om USA som WPA-guidene, mener han.

Men dette var ikke gjengs reiseguider: WPA-guiden til Washington var på overveldende 1140 sider. Én mente den utgjorde en byens anatomi, at den maktet å vise stedet «helt ned til beinet». Guidene kommer under huden på deg, sto det i en anmeldelse i samtida, de sender deg fra «merkverdighet til anekdote, fra nysgjerrighet til svimlende belysning av fakta».

Men staten satset også uhørt tungt på visuell kunst, inkludert plakater og veggmalerier. Nylig satte museet The Met i New York opp utstillingen «Art for the Millions», som tok for seg det visuelle programmet under depresjonen. Nå har det også kommet ut en stor katalog som forteller hvordan kunsten kunne bli så viktig i krisetider.

Mandatet fra kongressen var å «holde et speil opp for USA». Det var ikke ukontroversielt at kunstnere levde på skattebetalernes regning. Man kan bare forestille seg hvor fiendtlig innstilt folk ville vært i dag om en president introduserte et nasjonalt program for dokumentarfotografi for å bedre den økonomiske veksten, som filmskaperen Errol Morris tørt har bemerket. Fotografene sorterte faktisk under Farm Security Administration (FSA), som skulle bekjempe fattigdom på landsbygda. Enkelte motstandere refererte foraktelig til de ulike New Deal-programmene, med sine mange forkortelser – WPA, FSA – som «alfabetsuppe».

Det er en sjokkerende ærlig fortellerform.

Nasjonens selvportrett

Du holder tett om den med begge hender, iblant liggende i senga, i husets mest private rom. Hva annet holder du så nært inntil deg som telefonen? Kanskje et menneske. Barna dine, bøker. Det er en uhørt intim ramme.

Når vi snakker om den overveldende mediesituasjonen vi lever i, snakker vi som regel om bildeflommen. Men 

 er fullstendig undervurdert, og er blitt en av de store driverne i forbrukskulturen på nett. Faktisk er det her, i effekten lyd har på oss, at vi finner en påminnelse om menneskets lengsler etter tilhørighet.

gikk det en britisk serie på tv om noen ungdommer som jobbet i en avis. Det er bare en scene jeg husker derfra: En gutt hadde på seg en lærjakke, under armen holdt han et sammenbrettet, blankt blad, og i hendene holdt han en walkman med øretelefoner – av det gammeldagse, billige slaget, som bare har metallbøyler. Det knirket i skinnjakka. Det blanke bladet ga fra seg noen mykere lyder. Og på toppen av det hele hørte man små metalliske kling fra øretelefonene. Det var perfeksjon.

Hvordan kan det ha seg at jeg har et intenst minne av én scene utelukkende på grunn av lydene? Det har fått sin forklaring i løpet av de seinere årene. ASMR er en betegnelse for det å respondere sterkt på behagelige lyder, og står for «autonomous sensory meridian response». Det var først på 2000-tallet fenomenet fikk sitt navn, og forskningen er fremdeles i sin spede barndom. På det glade internett flommer det derimot over av forsøk på å framstille behagelige lyder i videoer: lyder fra et tastatur, den lave klirringen av isbiter. Selv om det hersker stor enighet om at folk er mottakelige for ASMR i ulik grad, kan de fleste kjenne seg igjen i at noen lyder hensetter oss i en egen tilstand: surklingen fra kaffetrakteren, den jevne duren fra oppvaskmaskinen, knitring fra peisen. Det er neppe tilfeldig at disse eksemplene utgjør lyden av hverdag – av at ingenting utenom det vanlige skjer.

henger ASMR sammen med vårt behov for trygghet. En forskningsartikkel heter attpåtil noe så talende som «Safe and Sound», etter det engelske uttrykket for å føle seg helt trygg. Der trekker forskerne paralleller til apenes pusling med hverandre, og beskriver hvordan mange bruker ASMR for å håndtere angst og uro. Tilfredsstillende lyder gir oss en følelse av tilhørighet og trygghet. Dette er for lengst plukket opp av store selskaper, som aktivt bruker hvordan hjernen vår kopler lyder til trygghet og velvære – nevromarketing, som det heter. Men i denne sammenhengen er videoer laget av enkeltmennesker det mest interessante.

Det finnes et utall ulike videoer som viser fram forbruk, faktisk bør de kalles sjangre, for videoene følger en merkelig lik koreografi. Jeg har vært som trollbundet over fenomenet, særlig de som er reine innkjøpsvideoer. De presenteres etter samme skjema, uansett hvem som står bak: En kvinnehånd setter ned en takeaway-kaffe i handlevogna – ofte er det en iskaffe, så isbitene klirrer og dunker bløtt mot plastkoppen. Deretter filmes, i korte klipp, hver vare som legges ned i vogna. Det rasler i poser. Det knitrer når de tar ned noe fra hyllene – jeg mistenker at de prioriterer innpakkede produkter, som lager mer lyd. Man skulle kanskje tro de la an en 1950-tallsaktig kvinnelighet, der de varsomt viste fram produktene, men nei: Sjangeren krever at de legger det kontant ned, nesten slenger det fra seg, med bestemte, små dump, for å oppnå en lydeffekt. Det er et emballasjens soundtrack.

i filmen «The Silence of the Lambs» kommer da Hannibal Lecter, den manipulative massemorderen som veileder etterforskeren Clarice Starling, ber henne grunne over hva som er den indre naturen til morderen hun jakter på. Det er da hun settes på tanken om at hans første offer neppe var tilfeldig, men noen i hans nærhet. For drapene er egentlig et biprodukt, argumenterer Lecter; morderen drives av begjær. Og hvordan begynner vi å begjære? Søker vi etter noe å begjære? Nei: «Vi begynner ved å begjære det vi ser hver dag, Clarice.»

Forbruk avhenger av at man begjærer og kjøper noe nytt. Men det er ikke strømmen av nye produkter som er iøynefallende på internett, men det uniforme: De samme produktene går igjen og igjen.

Et lignende paradoks finner vi i selve drivkraften for det prangende forbruket. Videoene er åpenbart, helt ufordekt materialistiske – det er 

 alt dreier seg rundt. Men dypest sett er det immaterielle krefter som er i sving: håpet om å kunne bli en annen. I en annen sjanger på sosiale medier er dette helt utbokstavert: «That girl» er et eget begrep, et destillat av noen man vil bli. I «That girl»-videoene filmer unge kvinner rutiner som skal lede dem mot å bli en bedre versjon av seg selv. Vi ser glimt av yogamatter og at de utfører kompliserte hudpleierutiner. For hvert produkt de tar opp, klikker de med neglene på sida av flaskene og krukkene, for å lage tilfredsstillende lyder.

Framtiden i våre hender

Materien til debutant Marcus er rik: 13-årige Embla oppdager at det finnes hamskiftere, mennesker som kan gjøre seg om til dyr, og at hun er en av dem. Etter at hun angripes av onde krefter får hun asyl på Hambassaden, og ta del i de unge hamløperstudentenes prøvelser. Det åpner for en roman som er full av fauna og påfunn, godt rotfesta i det norske og norrøne: Mellom etasjene har hamløperne en blomsterheis som må pollineres for å virke. De har kortspillet Snyt, hvor man må jukse uten at kortstokken får det med seg. Her er det høstblot og sagn og moskuser med haugesundsdialekt.

Men bi litt, her er så underlig, er vi kommet til Galtvort? Vi har Fjerrik, som tror han er bedre enn andre hamfolk fordi han kommer fra en fin slekt (Draco Malfang). Vi har de kjedeligere borgerne uten hamløper-evne (gomper). Vi har en ansatt ved Hambassaden, Ranveig, som er lun, med folkelig dialekt (Gygrid). Og Embla er selvsagt et 

 som kan stoppe de slemmes plan, og hennes skjebne er bundet sammen med den onde Kvitving selv.

før meg, og da jeg halvveis i boka nevnte graden av likhet med Harry Potter og andre fantasy-bøker som et stort aber, sa hun, nei, nei! 

 vent, på slutten vil boka åpenbare seg for deg. Og ja! 

! Det viser seg at Marcus faktisk driver litt gjøn med sjangeren. Samtidig er den overrumplende vendingen i plottet en ektefølt kommentar til barn og unges behov for å bli sett. Det er ganske godt tenkt. Dypest sett handler romanen om enkeltmennesket og kollektivet.

Romanen har en litt for hektisk tenåringsramme (Tiktok-videoer, popularitet), og formuleringene kan iblant mangle særpreg og modenhet («Embla begynte nesten å hoppe av glede da …»). Her finnes også anglisismer (de kjenner «et pang av håp», når lykken snur er de «tilbake i spillet»). Når det er sagt, unngår «Villdyr» noe som ofte er en akilleshæl for fantasyromaner: Marcus overforklarer ikke alskens særegenheter ved verdenen han har funnet opp. Han klarer også å holde tilbake på action-sekvensene, her er det mer spennende enn heseblesende.

 annonserte at «Villdyr» har vippet ned Tone Almhjells «Vindeltorn» som favoritt nummer to etter Harry Potter. Det er sterk ros, for Almhjell har lenge vært en gullstandard. Men apropos standard: Boka har en forsideillustrasjon, men ellers er det trasig. Tynt omslagspapir, hvitt og tomt forsatspapir, lite forseggjorte kapitteloverskrifter. Norske forlag fortsetter å gi ut bøker med et underpåkostet uttrykk, og hadde hatt godt av å utfordre sin sjanger.

Fritt vilt

I skrivende stund har jeg 223 faner åpne på mobiltelefonens nettleser. Det er som en gravplass for ambisjoner jeg en gang hadde: Billetter jeg tenkte jeg skulle bestille til Nationaltheatret, artikler jeg trodde jeg kom til å få tid til å lese, arrangementer jeg fablet om å gå på.

Men en god porsjon av dem er nyhetssaker, og mange handler om den sørgelige situasjonen på norske veier. Jeg har klikket meg tvangsmessig inn på slikt i årevis: Har jeg sett navnet Geir A. Mo, tidligere administrerende direktør i Norges Lastebileierforbund, har jeg visst at det var en sak for meg.

kjører vi sørvestover til Setesdal. Vi vet at veiene er smale og kummerlige og at vi kommer til å møte tungtrafikk. Hvordan er vogntogene skodd? Får en lastebil sleng på bilen, legger den seg tvers over veibanen. Når tempoet er høyt i førjulsdagene og jeg lukker øynene for å sove, hender det jeg ser en slik komme mot oss. Nå er jeg en engstelig sjel som hefter meg ved farer. Men det er dessverre godt begrunnet i realiteter.

toppet det seg. «Vogntog stoppet på Svinesund: Hadde kjørt med pipende varsellampe siden Danmark», kunne vi lese hos NRK. Varsellampa, som var avbildet i saken, dreide seg om vogntogets bremsesystem. Likevel hadde han kjørt videre, med ulende alarm. Sjåføren fikk «bruksforbud frem til feilen var fikset». Hva ble følgene utover det? Nei, ingenting: «Mannen slapp bot, men måtte en tur på verkstedet før han fikk kjøre videre».

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en trussel mot både veisikkerheten og menneskers tillit til systemet.

lastebilsjåførenes eget fagblad, ser man til stadighet små drypp av denne virkeligheten. Som når 14 vogntog, 13 av dem utenlandske, måtte berges samme ettermiddag. Eller at en rapport som allerede er blitt sju år gammel, utført av Transportøkonomisk institutt, slår fast at det står dårlig til med ulykkesstatistikken for tyngre kjøretøy i Norge. Dette i kontrast til andre nordiske land, som alle viser tegn til forbedring og lavere dødstall.

Som en førjulsgave får dere også ta del i tallene fra rapporten: Norge har omtrent 35 prosent flere drepte i ulykker med tunge kjøretøy per innbygger enn gjennomsnittet i Europa. For hver tredje trafikkdrepte i Norge er et tungt kjøretøy involvert. Denne andelen er dobbelt så høy som snittet i Europa.

sjåfører har sitt å stri med. Tall fra politiet viser at nesten dobbelt så mange yrkessjåfører bruker mobilen bak rattet sammenliknet med personbilførere, og at den prosentandelen er økende. Men en forklaring som går igjen når man leser om ulykkesstatistikken er utenlandske kjøretøy som har dårlige bremser, ikke er skodd for norsk vinterføre og har slett behandling av sjåfører.