Karin Haugen

#fff

Hvorfor har du ikke på deg en dress? Eier du en dress?

Da Volodomyr Zelenskyj besøkte det ovale kontor 28. februar, kom ikke det første spørsmålet om Ukrainas skjebne, men om klær og kutyme. Spørsmålet ble heller ikke stilt av Reuters eller Associated Press, for de hadde ikke sluppet inn på møtet. Det ble stilt av Real America’s voice, som magasinet Forbes beskriver som «en høyrevridd strømmetjeneste».

Associated Press hadde falt i unåde fordi de ikke hadde føyet seg etter Trump: De fortsatte å bruke den geografiske betegnelsen Gulf of Mexico, og ikke det Trumps president­ordre krevde: Gulf of America.

De er ikke aleine om å kjenne vreden. Trump har grepet inn, i strid med all tradisjon, og detaljstyrt hvem som får tilgang til Det hvite hus’ pressegruppe og hvem som får tettest tilgang til presidenten – i tiår er det fagfolket selv, Det hvite hus’ korrespondentgruppe, som har stått for utsilingen.

Endringene er som krusninger på vannet – eller en illevarslende overture – sammenliknet med de juridiske framstøtene mot pressefriheten. «Kan medienes rett til å granske de mektige overleve Trumps andre termin?» Så dramatisk formulerer David Enrich spørsmålet. Han er redaktør for The New York Times’ gravegruppe for business og er aktuell med boka «Murder the Truth», om truslene mot den amerikanske pressefriheten.

Trumps forakt for mediene er viden kjent. Det er snart et tiår siden Donald Trump ankom Fort Worth Convention Center til et valgmøte, i 2016. «Tro du meg», sa han den gangen, «om jeg blir president, gjett om de får problemer. De får så innmari problemer. Og en av de tingene jeg skal gjøre om jeg vinner (…) er å åpne våre injurielover, så når de med viten og vilje skriver negative og horrible og falske artikler, kan vi saksøke dem og vinne en masse penger.»

Dét var ikke tomme ord. Medier har vært gjenstand for en rekke søksmål fra Trump, enkelte av dem er pågående, i andre søksmål har det blitt inngått forlik. Fra ABC News fikk han 15 millioner dollar og en beklagelse, etter en feil der de sa han hadde blitt funnet skyldig i voldtekt, da det var snakk om seksuelt overgrep. Trump har også saksøkt tv-programmet «60 Minutes» for hvordan de redigerte et Kamela Harris-intervju og den mindre avisa Des Moines Register, for å ha oppgitt feil tall for Trump i inn­spurten i valget.

Disney og Meta har allerede hostet opp 40 millioner i forlik til Trump, og Paramount er i forhandlinger om forlik. Det er et bekymringsverdig skifte, sier en juridisk ekspert til Vanity Fair, siden medier historisk har gått til retten for å kjempe for ytrings- og pressefriheten. David Enrich selv sier til NPR at han ser forlikene som et uttrykk for at man mener «det er farlig å gå mot presidenten i retten nå».

Undergangen til uavhengige medier vil ikke se ut slik du forestiller deg.

Lov og rett i USA

#000

Tre ulike kjøretøy begynte å sirkulere på Columbia University i 2023. Under overskriften «Columbias ledende antisemitter» slo de opp navnene på propalestinske studenter. «Doxxing trucks» ble kjøretøyene kalt, oppkalt etter doksa – at noe framstår som en allmenn sannhet, noe det ikke stilles spørsmål ved. Organisasjonen Accuracy in Media finansierte framstøtet, etter at studenter hadde signert et brev som ba Columbia University om å kutte båndene til Israel. Da hadde kjøretøyene allerede vært på Harvard, også der for å henge ut propalestinske studenter, og Forbes kunne fortelle at organisasjonen planla å utvide operasjonen – inkludert å parkere utenfor studentenes hjem.

Det sier noe om hvordan stemningen var på Columbia, et av hovedstedene for propalestinske protester. Nå strammes det ytterligere inn. Palestina-spørsmålet blir i Trumps hender en brekkstang for å innføre drakonisk kontroll ved universitetene.

«All føderal støtte vil STOPPES for ethvert college, skole eller universitet som tillater illegale protester», kunngjorde Donald Trump forrige uke. «Oppviglere vil bli satt i fengsel eller permanent sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Amerikanske studenter vil bli permanent utvist eller, avhengig av deres forbrytelse, arrestert. INGEN MASKER!» 

Thank you for your attention to this matter

Trump-administrasjonens inngripen i akademia er sjokkerende hard – og raskt går det. Forrige uke mistet Columbia University 400 millioner dollar i føderale midler, det hele begrunnet i at universitetet ikke har kommet med tilstrekkelige tiltak mot antisemittisme på campus.

Og denne uka ble Mahmoud Khalil, en av de ledende propalestinske aktivistene ved Columbia, arrestert av sikkerhetsdepartementet som sier de vil ta fra ham hans permanente oppholdstillatelse.

Hundrevis av ord er nå flagget av Trump-administrasjonen, ifølge en oversikt The New York Times har laget – begreper som skal begrenses eller unngås av offentlige etater. Rein energi. Klimakrisa. Kulturelle forskjeller. Hatprat. Inkludering. Trans. Multikulturell. Absurditetene vil ingen ende ta: også «politisk» og «undertrykt» står på lista.

En av Trumps presidentordre bannlyser det han kaller «ulovlige og umoralske diskrimineringsprogrammer», og med det sikter han til DEI-programmer, «diversity, equity and inclusion». DEI er med andre ord kjent som positiv diskriminering og kom i stand for å bøte på den innebygde skeivheten som finnes blant annet i rekruttering til akademia.

Trumps oppgjør med DEI har svimlende rekkevidde og innebærer for eksempel at programmer rettet mot å beskytte lavinntektsområder utsatt for forurensning og klimaendringer avsluttes, rapporterer Inside Higher Education.

Hvilke universiteter kommer til å klare å stå imot, når de økonomiske sanksjonene er så store? 

Skakes i grunnvollene

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Runde for runde i den slyngende hvirvel løsner falken fra falkejegeren, heter det i W.B. Yeats’ «Det annet komme». Kaj Skagen har gitt diktet sin norske ordlyd, med så uhyggelig gjenklang i dag: «tingene dras fra hverandre; sentrum brister; / nakent kaos slippes løs på verden».

intervjuet vi Antonio Scurati, som har skrevet sin andre roman om Benito Mussolini. Den inneholder slående beskrivelser av fascistene ved makta. I januar 1925 ble det uløst reine mitraljøsen av tiltak. I løpet av bare én dag hadde Deputerkammeret «vedtatt 2376 forordninger foreslått av fascismens fører». «Han snakker om det han skal gjøre om fem, ti femten år», skrev Corriere della Seras sjefredaktør beundrende. «Tidligere tiders ministre kunne ikke engang gjøre rede for den neste måneden.»

Dynamikken kjenner vi igjen. Har du sett grafen over hvor aktiv Trumps nye administrasjon er? I oversikten over antall presidentordre utstedt, fordeler de fleste seg normalt bort- og oppadgående, litt ettersom. Bare Trump skiller seg kraftig ut: Grafen skyter i været fra første stund.

Ezra Klein, kommentator og podkastvert i The New York Times, stilte nylig en rekke demokrater i kongressen spørsmålet: Om de hadde stått i Trumps situasjon og vunnet valget med en «trifecta» – der de kontrollerer begge kamrene i kongressen, Representantenes hus og Senatet – hva ville de gjort? Hva ville vært dere første store lovforslag? Hva ville de prioritert? Nesten samtlige svarte «Jeg vet ikke».

La oss sitere Yeats igjen: «de beste tror ikke på noe, de verste / syder av lidenskapelig intensitet.»

for å opphøye handlekraft: I en tid med gryende fascisme og en sterk høyreekstremisme, er det virkelig en sterk mann vi skal lengte etter? En slik skepsis kan man kalle sunn, men den tar ikke høyde for hva som har vært status quo de siste årene. Det er status quo som har vært status quo. Karin Pettersson, kulturredaktør i Aftonbladet, sa det slik forrige uke: «Vi har de siste tiårene blitt vant til at politikk ikke kan skape rask forandring, fordi den har vært bakbundet av markedet og trege institusjoner. Velgerne har blitt tvunget til å akseptere at det i løpet av en mandatperiode ganske enkelt ikke skjer noen forbedringer på sentrale områder, som boligmarkedet, jernbanekaoset eller helsekøene. Selvpålagte regler som utgiftstak og budsjettregler har bidratt til at tilliten til politikken – og dermed for demokratiet – langsomt har blitt uthulet».

Vår side er ofte nedslående servil. Da jeg for litt siden snakket fortvilt om kontrasten mellom Trump og venstresida, kvitterte min samtalepartner med en historie fra den rødgrønne valgkampen, før Hurdalsplattformen. Om vi kommer til makta, lovet politikeren, lover vi å 

lengter folk paradoksalt nok mer etter handling enn etter trygghet. Om ikke vi leverer noen endringer, bereder det grunnen for noen andre, som vil og kan. «Sikkert er dette timen for det annet komme», heter det i Yeats’ dikt. Han plages av «et umåtelig bilde» av en skikkelse som rører seg i sanden, der det flytter sine trege lemmer: «Hvilket brutalt udyr som endelig har hørt sin time slå / vralter nå mot Betlehem for å bli født?»

Vraltende mot Betlehem

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Vi må gjerne forsøke å vende oss til fortida med vårt raster over godt og ondt. Men noe sammenfall kan vi ikke forvente å finne mellom vårt syn og hvordan aktørene tolket samtida. Hvordan ser du på historien mens du er midt oppe i den? Daværende britisk finansminister Winston Churchill ga i 1925 «en overveldende hyllest» til Benito Mussolini. Året etter melder nyhetsbyrået Reuters at Mussolini er en mann «det er nytteløst å angripe». Samme år noterer The Washington Post at det fascistiske systemet har noen undertrykkende tendenser, men at fascismen er «i ferd med å forandre Italia til en produktiv og blomstrende nasjon» og at Mussolini «fortjener verdens beundring.»

Den italienske forfatteren Antonio Scurati står bak en sjeldent ambisiøs romanserie om Mussolini. Nå gis andre bind, «M – forsynets mann» ut på norsk. Dette bindet starter i 1925, tre år etter marsjen mot Roma, da fascistene tok makta i Italia. Nå sitter de ved roret og renser ut sine motstandere, knuser opposisjon – og kan høste hyllester for det.

– Du siterer blant andre Churchills hyllest av Mussolini. Hvordan reagerte man internasjonalt på fascismen?

– Dette er ett overraskende aspekt ved konsolideringen av fascistisk makt og som minner om det som skjer i dag. Utenlands var det en fattig forståelse av den fascistiske brutaliteten, som i det store og hele ble undervurdert. Mussolini klarte å presentere seg selv mytologisk. Mange liberale konservative, særlig briter og amerikanere, så ham som en antikommunistisk alliert og hyllet ham åpent. Fremst av alle Winston Churchill, som tjue år seinere ble europeisk fascismes sterkeste og mest kompromissløse motstander. Men katastrofen som var andre verdenskrig, måtte til for at hans posisjon skulle modnes, sier Scurati i en videosamtale med Klassekampen fra Milano, hvor han bor.

– Hvordan ser du på debatten om hvorvidt Trump er fascist?

– Tidligere har det vært en ideologisk og polemisk misbruk av begrepet, som har tømt det for mening. Men det burde ikke hindre oss i å analysere de mange likhetene mellom fascistisk nasjonalisme og suverenitetspopulisme. I tillegg har jo representanter for den amerikanske, illiberale populismen, som ikke kommer fra den tradisjonen, obskønt nok begynt å bruke fascistiske hilsener som et nikk til den fortida. Det finnes ikke lenger noen tvil. Enhver som fremdeles forsøker å normalisere det som skjer, er skyldig eller medskyldig.

Når vi ber Scurati utdype hva han mener bør kalles fascisme, for at begrepet ikke skal tømmes for mening, avviser han å gå nærmere inn på kriteriene for å kalle noe fascisme. Han er, i likhet med mange andre, lei av det evinnelige ordskiftet om begreper.

– Jeg tror ikke det er den rette måten å nærme seg dette. Det er ikke nødvendig for oss å bruke ordet fascisme for å fordømme politiske bevegelser. Om vi snakket sammen for to måneder siden, kunne vi ha diskutert og debattert. Men nå, i slutten av februar 2025? Det er ingen tvil. Linja er trukket opp. Vi må bare bestemme oss for hvilken side av den vi vil stå på.

Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Ett steg bak massene

Det vi befinner oss i nå er det jeg har kalt «marerittscenarioet», sier Shoshana Zuboff.

Hun snakker med oss i en ­videosamtale der ­stemmen hennes er tydelig og rolig, men budskapet presserende. Bak henne får vi et glimt av et helt usedvanlig pent kontor med dekorert tak – men utenfor, der er Elon Musk i full gang med å bygge ned staten, mens Donald Trump spytter ut presidentordre i et hittil usett tempo.

Zuboff er akademiker og har tiår av forskning på teknologi og ­samfunn bak seg. Hun slo gjennom internasjonalt da hun i 2019 ga ut mursteinen «Overvåkings­kapitalismens tidsalder» – kalt «Vår generasjons ‘Kapitalen’» av forfatteren Zadie Smith. Det var en intellektuell avsløring av hvordan de store ­teknologiselskapene høster våre atferdsdata på nett, uten vår kjennskap.

Siden den gang har selskapene vokst seg enda større, og deres teknologiske muligheter har ­mangedoblet seg. Samtidig har det politiske landskapet endret seg. Dermed er det duket for ­marerittscenarioet, eller fusjoneringsscenarioet, som hun har advart mot. Det er en situasjon der en «autoritær statsmakt slår seg sammen med de digitale evnene til overvåkings­kapitalismens gigaselskaper». Leser man Zuboffs beskrivelse, bringer det jo tankene til alliansen mellom Donald Trump og tek-oligarkene.

– Vi tenker på oligarker som sosiale eliter med enorm rikdom og makt, som har urimelig stor innflytelse over et samfunn. Men lederne som har kommet ut av overvåkingskapitalismens gigantiske selskaper, er noe svært spesifikt, som ikke har eksistert tidligere i menneskets historie. Og det sier jeg aktsomt, for jeg forsøker å gjøre meg flid for å ikke komme med store påstander det ikke finnes grunnlag for, sier hun.

– Tenker vi på keiserne i antikken, eller lederne for de store kartellene og monopolene – noen av dem kaller vi røverbaronene – så hadde også de voldsom rikdom og makt. Men informasjonsoligarkene har noe de bare kunne drømme om: total, tøylesløs makt over all menneskelig generert informasjon. Det har ikke eksistert før – at du gjennom internettets arkitektur og dets tilliggende enheter kan kontrollere menneskelig oppførsel: skape polarisering, produsere hat, hva enn det måtte være. Det vi ser nå, er det jeg i mange år har referert til som «marerittscenarioet», sier Zuboff.

– Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her, på grunn av en svak og likegyldig president som egentlig ikke har noen interesse for demokratiet. Det har skapt muligheten for denne nye fusjonen, hvor informasjonsoligarkene kan manipulere sitt rom på hvilken som helst måte den såkalte presidenten vil. Til gjengjeld gir han dem fraværet av lover, noe som er helt avgjørende for deres overlevelse.

Shoshana Zuboff er den ledende kritikeren av teknologigantens ­innhøsting og bruk av våre data. I det siste har hun vært forhindret fra å skrive om den dramatiske utviklingen: Hun forteller oss at hun ble truffet av lynet og har hatt operasjoner. I løpet av årene som har gått siden hun ga ut sitt hovedverk, så vi tegn til en oppmuntrende utvikling, selv i USA, peker hun på.

Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

En bil kjører langs kysten. Nede ved brygga ser vi den glatte arkitekturen mot sjøen. Vannet omringer alt, helt fra starten. Vi ser enorme skip og mennesker som stimler seg sammen i kø. «Det står altså to barn her som gjerne vil si farvel til sin far!» trygler en dame. Over høyttaleren kommer offisielle påminnelser fra en sindig stemme: Deres valuta er ikke lenger gyldig. Hva er det de gjør? De stenger landet.

Danske Thomas Vinterbergs nye serie «Familier som våre» blir nå vist på NRK, og det er en sjelden ubehagelig, men dragende opplevelse. Serien foregår i en tenkt framtid, der klimaendringene har blitt så uhåndterlige at de lavtliggende danskene ikke kan klare seg ettersom havet stiger. Når serien åpner, har Nederlands økonomi nettopp kollapset, og flyktninger derfra strømmer desperat ut til andre land. Det er dette de vil unngå i Danmark. Som de gode sosialdemokratene de er, foretar de en kalkulert handling: Landet stenges ned, for å komme begivenhetene i forkjøpet, før Europa stenger grensene sine for danske flyktninger. Vi vet vi blir tvunget til det ganske snart, er logikken, derfor avvikler vi nasjonen før det er for seint.

Det er lett å karikere det sentrale premisset for serien – at Danmark ville foretatt en rasjonell vurdering av å stenge landet, før det strengt tatt var nødvendig. Man kan se det som lite plausibelt, en krykke for historiefortellingen. Man kan se det som bittert sannsynlig, fordi det er et økonomisk regnestykke som tvinger fram beslutningen. Eller man kan se det som noe klassisk skandinavisk – et rasjonelt omsorgstiltak.

Serien har skapt massiv oppmerksomhet i Danmark, hvor de engstelig har spurt seg hvor realistisk det er, det Vinterberg tegner opp. Samtidig som serien gikk i Danmark, la danske forskere ved Danmarks Tekniske Universitet fram en rapport som søkte å finne svar på hva det stigende havnivået vil bety for Danmark. Noe så drastisk som i Vinterbergs fiksjonsunivers finner vi ikke. Men forskerne opererer med sannsynlige scenarioer og verst tenkelige scenarioer, og de verste scenarioene har det Danmarks Radio kaller «uoverskuelige nasjonale konsekvenser» – som vil berøre 328. 000 dansker og komme med kostnader opp mot 449 milliarder kroner på landsbasis, altså mer enn det samlede danske statsbudsjett for i fjor.

Når kostnadene tallfestes, er det jo fordi man må ruste seg for en framtid. Men under ligger et spørsmål som er utgangspunktet for hele Vinterbergs framtidsdystopi: Når blir det så ille at det tvinger seg fram en kalkyle, for å se om vi i det hele tatt kan makte det?

«Er det en reell risiko?» spør en avissak om «Familier som våre». «Drukner Danmark?» følger en podkast opp. Det som truer Danmark, er et stigende vannspeil, som det heter i serien, og det er som speil at serien har fått sin effekt. Man tvinges til å holde opp og se nøye på det vi vet om framtida.

Evakueringen av Danmark er en langsiktig og omstendelig prosess. Familier rives fra hverandre, frykten for stengte grenser gjør at mange drar uten oppholdstillatelse, og folk er prisgitt andre lands flyktningkvoter. Vinterberg har i det store og hele valgt å fortelle om mennesker fra privilegert, øvre middelklasse, noe som har skapt en viss harme – kanskje er det en ytterligere provokasjon at serien heter «Familier som våre». Men privilegiene er så himmelropende, på et vis 

, at det framstår mindre som en provokasjon og mer som et bevisst grep: En av familiene vi følger, får bli overført til Paris, og dattera i familien redder seg ved å komme inn på Sorbonne. En annen familie bor i det som vi gudsord fra landet ville kalt et slott, men som kanskje er en herregård.

Det er som speil at serien har fått sin effekt.

Stigende vannspeil

Du skulle kanskje ikke tro det, men å løpe på tredemølle åpner et kulturelt rom. Jeg har pløyd meg gjennom ymse populærkultur, nye spillefilmer og gamle klassikere, som den vidunderlige voldsodysseen «Kill Bill». Det er overraskende verdifullt at terskelen ligger lavt: Fordi du er der for å bruke tida til det å løpe, er det sekundært hva du ser på. Dermed velger jeg ofte filmer og serier jeg aldri ellers ville sett. 

Jeg skjønte raskt at «The Perfect Couple», tv-serien som kom i fjor høst, var skuffende. Men jeg ble dratt inn i et nesten tvangsmessig forhold til serien, drevet av to spørsmål: Kan den virkelig fortsette å være så dårlig? Og hvorfor er den dårlig på en måte som gjør meg så urolig? I sentrum av plottet står en mordgåte, men du blir aldri investert i noe av det. Serien er så glatt at den glipper mellom hendene på deg, velprodusert og fullstendig intetsigende. Det er åpenbart at de har forsøkt å gjenskape forholdene som har skapt andre seersuksesser de siste årene, som «Big Little Lies», der Nicole Kidman også figurerer. Alt virker kalkulert, forhåndskalibrert for å likes og lykkes hos strømmetjenestene, i et forsøk på å komme brukeratferd i forkjøpet.

Ubehaget lå i å støte på noe som gir seg ut for å være kultur, men som gir en falsk klang. Japanske Masahiro Mori skapte i 1970 begrepet «uncanny valley» om møtet med roboter: det ubehaget som oppstår når noe virker nesten menneskelig, men ikke overbeviser helt. Det oppsummerer effekten perfekt.

Det er et ubehag jeg ikke er aleine om å føle. «I strømmingens alder har filmer blitt forflatet til kategorien ‘innhold’», klagde filmskaper Martin Scorsese i 2021. «Mye av dagens kultur har den hule, tomme følelsen av å ha blitt lagd av en algoritme», skrev kritikeren Dean Kissick samme år.

I boka «Filterworld. How Algorithms Flattened Culture» av den amerikanske kulturkritikeren Kyle Chayka oppsummerer han denne forflatingen av kulturen med begrepet 

: en verden der algoritmene strømlinjeformer hva folk blir tilbudt og hva som produseres. Filterworld er en samtid der beslutningene til kuratorer og fagfolk fortrenges – i stedet beregner algoritmene hva som vil slå an. Det kulturelle øko­systemet i Filterworld snur hele prosessen på hodet, påpeker Chayka: Det er ikke produktet som skal markedsføres som styrer det hele, men promoterings- og markedsføringsbehovene til en film eller tv-serie. Å kalkulere det kreative på forhånd, slik at det skal passe inn i teknologien og økosystemet, er mye enklere enn å finne et alternativ til å bryte seg fri fra det, skriver Chayka.

Boka er en litt irriterende følgesvenn inn i tekningen om algoritmenes kultur. Selv om Chayka henter fram den ene etter den andre relevante tenkeren, som Walter Benjamin, blir vi også pent nødt til å følge hans mange resonnementer rundt presserende fenomener som hipsterkafeer (!). Likevel er den en nyttig kilde til hvordan presset fra algoritmene føles for artister, produsenter og kunstnere. Vi får anta at det føles oppjagende – som når Spotify-sjef Daniel Ek kommer med sitt diktat om at musikere konstant må slippe ny musikk, et album med et par års mellomrom duger ikke, de må skape «kontinuerlig engasjement med sine fans».

Med unntak av uavhengige bokhandlere eller seriøse aktører som filmarkivet Criterion Collection er det algoritmer som styrer hva som tilbys på nettet. Mye av samtalen vår dreier seg om hvordan dette slår ut for oss som mottar kulturen. Et like urovekkende spørsmål er hvordan det slår ut for dem som produserer kunst og kultur.

Alt virker forhånds­kalibrert for å likes.

Kalkulert kultur

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Da Den internasjonale domstolen (ICJ) i fjor ble bedt om å si sin mening om Israels okkupasjon i Palestina, deltok ikke Israel ikke i høringene. Men så var det heller ikke tvingende nødvendig. «Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat avhenger ikke av Israels godkjenning», sa den britiske juristen Philippe Sands i rettssalen i Haag.

«De okkuperende kreftene har ikke, og kan ikke ha, vetorett over retten til selvbestemmelse for det palestinske folket.»

Da rettssalen åpnet for å høre fra Palestinas representanter i februar 2024, lekset Sands opp de internasjonale forpliktelsene, mildt sagt i klartekst. Ifølge den internasjonale nettavisa Justice Info, som dekker tunge rettssaker i internasjonal rett, argumenterte han for det internasjonale samfunnets ansvar.

«Retten til selvbestemmelse krever at FNs medlemsstater bringer Israels okkupasjon til ende umiddelbart. Ingen hjelp. Ingen assistanse. Ingen medskyldighet. Ingen bidrag til tvang. Ingen penger, ingen våpen, ingen handel, ingenting. Alle FN-medlemmer er forpliktet etter loven til å gjøre slutt på Israels nærvær i det palestinske territoriet. Punktum.»

Det er en uhyre erfaren jurist som snakker, og hans erfaringsbakgrunn er sjelden: Ikke bare har Sands erfaring fra saker angående folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i steder som Serbia, Kroatia, Libya, Rwanda, Chile, Israel og Palestina, Jemen og Syria. Han har også skrevet en rekke bøker og deltatt svært aktivt i offentligheten – «the storytelling lawyer», blir han kalt. Her til lands er Sands kjent som forfatteren av «Tilbake til Lemberg», som kom på norsk i 2018.

Den kom til verden da Sands ble invitert til Lviv i Ukraina for 14 år siden, for å holde en forelesning om rettsprosessene i Nürnberg, der ledende nazister ble stilt for retten. Oppdraget ble startskuddet for at han begynte å nøste i egen familiehistorie og i den juridiske forhistorien til Nürnbergprosessene. Det han fant, var en seig og langvarig kamp for at rettssaken skulle romme begrepene «folkemord» og «forbrytelser om menneskeheten». Bak de to begrepene sto to jurister, begge jødiske: Raphael Lemkin myntet begrepet folkemord. Han mente folkemord var det best egnede begrepet for å beskytte grupper mot forfølgelse og drap. Hersch Lauterpacht, derimot, ville få forbrytelser mot menneskeheten brakt inn i anklagen i Nürnberg. Han var drevet av et ønske om å først og fremst beskytte individet. Begge deler var hardt tilkjempede perspektiver som ikke var selvsagte. Når Sands beskriver jussen slik den var pre Nürnberg, på 1920-tallet, gjør han det slik: «I den internasjonale jussens eksklusive, konservative verden, (…) en verden styrt av forestillingen om at loven tjener den herskende, var ideen om enkeltmenneskers rettigheter overfor staten utenkelig.»

Da vi i Klassekampens Tidens Tegn nylig skrev om Nürnberg, nevnte vi Philippe Sands’ betraktninger om Nürnberg og folkeretten og hvilke ekko det gir til Gaza i dag. Det er verdt å gå enda lenger inn i, for Sands er en stemme som både er usedvanlig klar om okkupasjonen i Palestina, men som også advarer mot en utilsiktet effekt av å forfølge folkemordanklager.

Det er hardt tilkjempede perspektiver, som ikke var selvsagte.

Grusom­hetens hierarki

Vi er i Knoxville, Tennessee, i 1951. Den sorgtunge og ensomme Cornelius Suttree har bosatt seg i en husbåt. Han kommer fra en privilegert bakgrunn, men har brutt med familien og bor nå side om side med utskudd, drankere og fillesankere i det dypeste armod.

Det er en livets skyggeverden. Så er da også romanen proppfull av speilbilder, skygger og fordoblinger. Det gir ekko dels i Suttrees døde tvillingbror, dels i det livet han har hatt, livet han kunne hatt – iblant bryter boka ut av sitt preteritum og dirrer litt i presens, og det kler stemningen godt.

 og ornamentert verden, hardt prøvet og på sett og vis monoton, samtidig full av de mest fargerike hendelser. Én understreng er Amerika og hennes voldsstenkte forhistorie. Suttree snakker med eldgamle kvinner som minnes enda eldre slektsledd, gulnede fotografier av ubegripelig elde («De oppbevarte henne i en potetkjeller til de fikk tak i en fotograf».) En annen tråd er det lavkirkelige villniset Suttree stadig støter borti, gatepredikanter og dåpsseanser, omreisende geitekaller med Bibelen i hånd.

Men relasjonene er det fineste i romanen. Øverst troner Suttrees vennskap, om man kan kalle det det, med unggutten Harrogate. Han representerer romanens komiske høydepunkter og humanismens åk: ung og dum og fylt til randen av ulidelige påfunn, må Suttree holde en hånd over ham. De treffes i fengsel etter at Harrogate forgrep seg på noen vannmeloner i annen manns åker. Heisan, nikker Harrogate vennlig til verden. Hans selvbilde er fullstendig på kant med hans traurige potensial: Stadig klekker han ut det han mener er storslåtte planer for å karre til seg penger. «Dynamitt», utbryter han etter å ha grublet på en av planene, dere vet hvordan dét ender.

Boka kom ut i 1979, og vi får den her på norsk for første gang. «Suttree» stikker seg ut i McCarthys forfatterskap, det er hans mest selvbiografiske bok. Men ingrediensene er konstanter i forfatterskapet: dynamikken mellom én toskete og én tålmodig, humoren, viljen til å fortsette, sorgen over at man må. Vi har både brusk og beingrind til å holde oss oppe, men er mest blottlagt kjøtt.

 da Suttree faller inn i et forhold med en prostituert, og de bygger seg et liv. Det er en plutselig, vill velstand: et løfterikt kjærlighetsrede med kaffe og aviser. Så god er denne hvilen fra Suttrees prøvelser, men at det ender i misere trenger jeg ikke engang å røpe.

Det er to lavpunkt i Suttrees liv: skrekken som hans egen barndom har innsatt i ham, og angeren han har knyttet til sin egen sønn. Tragedien med hans sønn skal forbli uforklart her, men det er sønnen som er årsaken til at Suttree en dag kjenner et «jevndøgn i hjertet». Og nei, det skal ikke bli lysere, natten skal ete seg innpå: Det han kjenner er «en vending til det verre».

«Say red, not crimson», formante Sylvia Plath en gang. McCarthy fnyser og velger seg «crimson». Oversetter Knut Ofstad blir pent nødt til å dytte det norske språket dit det sjeldnere ferdes. Penumbra. Krambolerte. Gangrenøst. Det alveolare dypet. McCarthy er på sitt mest høystemte svært høystemt, til tider er prosaen nærmest parfymert. Men se på det slik: Det lar seg ikke gjøre å lese McCarthy uten å få en botanikk over den lokale floraen på kjøpet, og slik hver plante har sitt artsnavn, finnes det et eksakt språk for menneskets verden.

I «Suttree» tjener det høystemte stilleiet flere formål, som å pensle et lag med sorg over verden, og å minne om at det arkaiske er mye nærmere oss enn vi liker å tro. Det gir også den skitne virkeligheten en ironisk verdighet – ta bønnen som stiger opp i Suttree, da han våkner av en episk skallebank: «måtte behagelige meningsløsheter vederfares meg».

Et jevndøgn i hjertet

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Det foregår i våre dager et storstilt oppgjør med ultraprosessert mat. Mange kunnskapsrike mennesker kjemper for at vi skal endre handlingsmønster, for visst er slikt lett tilgjengelig, men kostnadene er store.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas av Rolf Magne G. Andersen. Overalt en forelder snur seg er de: i kassene på biblioteket, på bestselgerlistene i bokhandelen, og lydboktjenesten Storytel, der Cappelen Damm er på eiersida, er teppebelagt med dem – mang en biltur har jeg bitt i meg ukvemsord når barnet har sett dem trone øverst i en samling.

 Kokosbananas, som er en blanding av banan og kokosnøtt, har et oppfinnerskur hvor han stadig skrur sammen ting («dings» er betegnende nok et mye brukt ord i bøkene). Bøkene har alltid en form for oppdragende moral som skal gi et skinn av nytte. Og de inneholder alltid et refreng, en sang som bare består av navnet om og om igjen, «Kokosbananas, Kokosbananananas, Kokosbananas, Kokosbananananas» – blir du utsatt for lydbokversjonen, forstår du hvorfor tyskerne ikke kaller det å ha noe på hjernen, men 

, øreorm. Innimellom alt dette skjer det mye «ellevilt» og «sprøtt». Det finnes andre sprelske barnebøker, som Hundemannen-serien, med markant villere handling, som likevel holder mye høyere nivå og har langt mer intelligent humor.

De beste kostholdsevangelistene makter å ikke skape for mye dårlig samvittighet hos den enkelte forbruker, men heller rette skytset mot produsentene. Det samme kan man gjøre med Cappelen Damm. Hvorfor er ikke bøkene hardere redigert? Samtidig som de er oppskrudde, masete og kjasete og enormt pratete, er de underlig flate. Her er det så mye show og så lite tell. Dette er bøker hvor de har det «gigamorsomt» og sier «Juhuu, så gøy». Kokosbananas tuller med noen ballonger så han ler «så mye at han holder på å tisse på seg.» «Godt jobbet, ballonger. En gang til!» skrattler han.» Slik ruller og går teksten.

Det er uutholdelig, og jeg har aldri lest en Kokosbananas-bok høyt uten å parafrasere knallhardt, for å få ned mengden av pratete tekst. Den milelange «Kokosbananas og juletyven», som kom i høst, tar kaka.

 i bøkene som barna ler av uten at de voksne vrir på seg. Som at roboten Kokosbananas finner opp, lager en skive med fiskekaker og vaniljesaus, eller at Kokosbananas’ oldefar står bak den unyttige oppfinnelsen lompebretter.

Men det er ikke bøkenes primære grep for å skape humor. Nei: Oppå mengden av pratete tekst, smøres det tykt på med kroppshumor. Som når Kokosbananas bruker smoothie-maskinen for å kjøre sammen råtten mat, brukte bleier og sokker. «Åh, fysj og æsj. Så ultra-ekkelt! Jeg har laget en stinkomat!» sier Kokosbananas fornøyd.» Titlene på bøkene taler for seg: «Kokosbananas og prompebrusen», «Kokosbananas og stinkomaten», «Kokosbananas og tøysemaskinen».

Dette er så massivt og på et så pinlig kvalitetsnivå at mitt beste kort for å få begrunnet hvor skrekkelige disse bøkene er, ville vært å detaljert få fram hvor fulle bøkene er av det. Men jeg får meg ikke til å gjengi mer av det i skrift. Som Dag Solstad sier: Min sjenanse forbyr meg det. Eller, kan vi si, min standard.

 allerede: Barna vil ha det! Men barn vil også ha e-stoffer og sukker i et bankende kjør, uten at voksne sier det er greit, så lenge de får i seg næring. Lesing, derimot, har blitt en aktivitet vi ser på som så utsatt og skjør at vi godtar et kvalitetsfall av dimensjoner, så lenge barna sitter bak to stive permer i stedet for en skjerm. Det er et feilsteg, og jeg ber om at vi tar et oppgjør med den åndelige føden vi gir våre barn.

Litteraturens e-stoffer

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: 

barnas kosthold får man ikke fra Idretts-Norge. På bakgrunn av anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet å skjerme unges kosthold for ytre påvirkning. De har lagt ut en forskrift på høring, om at «næringsmidler som ikke bør utgjøre en stor del av kostholdet» ikke bør markedsføres mot barn. De ønsker forbud mot markedsføring av sjokolade, energibarer, søte pålegg, kjeks, bakverk, is, energidrikker, brus og saft – også, dersom de ikke er innenfor visse grenseverdier, juice, melk, frokostblandinger, yoghurt og hurtigmat.

slår ifølge NTB «full alarm», fordi sponsorinntekter vil falle bort. Norges Håndballforbund advarer også sterkt: Andre kostnader vil måtte høynes, eller aktivitetene reduseres. Det vil få direkte konsekvenser for klubbenes økonomi, advarer fotballforbundet, «som langt på vei baserer seg på blant annet kiosksalg». Det vil jeg tro: «Snakk med barna deres», lød en melding til alle foreldre fra håndballtreninga her forleden. Flere barn hadde gått til kiosken under trening for å kjøpe godteri, med både uro og søl på banen som resultat. Men hvem skal snakke med idrettsforbundene? Helse- og omsorgsdepartementet vil de åpenbart ikke høre på.

håndballforbundet departementets ønske om et forbud. Ja vel, kanskje i sportens verden, men i det glade utland har det vært en rekke kampanjer for å få det offentliges hjelp til å bedre barns kosthold. For eksempel har kokken Jamie Oliver i England gått i bresjen for å få i stand en skatt på sukkerholdig drikke, og hans «Feed Me Better»-kampanje tok for seg standarden på skolemat, som flere steder besto av frityrstekt kjøtt og pommes frites i skolekantinene.

barn som spiser sjøkreps, viltgryte og vårløk, og ett som, kort sagt, 

 gjør det. Min grad av strenghet ligger et sted mellom at de bare får yoghurt naturell i hverdagen, og at mitt yngste barn nok kan observeres med hvetebakst i neven i helgene. Men å navigere i dette som forelder er unødvendig vanskelig fordi det er så massivt til stede på ethvert sted du oppsøker. Klatresenteret. Markastuene. Idrettshallen. Det eneste offentlige stedet der du ikke går inn i en vegg av søtsaker, er biblioteket.

som tar opp kampen om mengden unyttig mat som barn møter, de driver folkeopplysning, kampanjer rettet mot produsenter, barnehager og skoler. Institusjonene som står for fysisk fostring slår derimot full alarm om nettopp slike tiltak mange skriker etter. Kunne de ikke heller beskattet toppidrettens massive sponsorinntekter? Breddeidretten lener seg tungt på frivillig, utakknemlig innsats. At de også lener seg på å spenne bein for helseframstøt mot barn, er dypt ironisk.

At nettopp de skal spenne bein, er dypt ironisk.

Full alarm

Israels brutale framferd i Palestina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner, skrev utenriksminister Espen Barth Eide i VG forrige uke.

Han gikk i rette med Hanne Skartveit, tidligere politisk redaktør i avisa, som hadde advart mot at hans «aktivistiske utenrikspolitikk» «svekker oss i møte med Trump». Det er å opphøye servilitet til utenrikspolitisk ledestjerne, bet Barth Eide tilbake: «Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres.» Han la til: «I nesten alt jeg gjør som utenriksminister ser jeg hvordan denne opplevelsen av doble standarder river i stykker respekten for, og legitimiteten til, folkeretten.»

Da verden var på et moralsk nullpunkt, i etterdønningene av nazistenes folkemord, var ett av de store bidragene til en internasjonal rettsordenen Nürnbergprosessen i 1945. Den gangen var det 21 tiltalte i rettssalen, og i tillegg skulle Martin Bormann dømmes in absentia. Vekten av det som skjedde, var enorm. «For første gang i menneskehetens historie skulle et kriminelt regimes politiske og militære ledere bli holdt ansvarlige foran en rett», skriver Uwe Neumahr i sin nye bok «The Writer’s Castle. Reporting History at Nuremberg»: Det var «en historisk sjanse til å parkere ideen om regjeringers juridiske immunitet og etablere et globalt system regulert av lov, rett og demokrati».

Boka følger rettssaken slik den ble presentert for allmennheten: via reporterne. Hit kom blant andre Martha Gellhorn, George Orwell, John Dos Passos, Erika Mann og Willy Brandt – fra eksil, utstyrt med norsk pass. «Aldri før og aldri siden har så mange berømte forfattere fra hele verden kommet sammen», skriver Neuhmahr. Tre hundre representanter for pressen ble installert i slottet Faber-Castell, stuet sammen ti på rommet i feltsenger. Utenfor lå byen i ruiner, og barn og krigsskadde «pleide å kaste seg på bakken for å få fatt på sigarettstumpene som de privilegerte gjestene kastet fra seg». I dette mikrokosmoset var de geopolitiske spenningene intakt: De sovjetiske reporterne fikk ikke fraternisere med vestlige skribenter. Og historien var så fersk at skribentene spiste med bestikk som var sirlig påført hakekors og ble fôret av kjøkkensjef Arthur Kannenberg, tidligere bestyrer for Hitlers husholdning, som hadde gjennomgått denazifisering. Historien om skribentslottet er full av slike detaljer: fargerike individer navigerer i ideologiske konflikter, mot et bakteppe av vold og død.

Nürnberg var en lukket enklave, og det var journalistene som ga verden et vindu inn, skriver Neuhmahr. Det gjaldt ikke bare til rettsprosessen: Dette var første gangen omfanget av nazistenes krigsforbrytelser ble kjent. Nesten alle tolkene under rettssaken var jødiske flyktninger fra Europa, og de måtte «oversette de tiltaltes forskjønnelser, unnvikelser og løgner». Armand Jacoubovich hadde mistet nesten hele sin familie i holocaust og besvimte i tolkeboksen. En kollega sa hun var 21 da hun begynte å tolke i Nürnberg og ti år eldre da hun dro, fire måneder etterpå.

Også reporterne ga uttrykk for at det psykologiske presset var enormt – korrespondentene laget Nürnberger Extra Blatt, en «selvironisk» trykksak som uttrykk for «pressens rett til å gjøre narr av seg selv etter at arbeidet var omme».

Likevel understreker Neuhmahr at jødenes skjebne på mange måter trådte i bakgrunnen. Én holocaust-overlevende rapporterte fra rettssaken, den tyskfødte jøden Ernst Michel. Av 139 vitner var bare tre jødiske. «Havet med vårt blod har blitt klemt inn i en liten ramme kalt «forbrytelser mot menneskeheten (…) Innad i den er det en spesiell seksjon som heter ‘forbrytelser mot jødene’», skrev Shabse Klugman, reporter for den jiddiske avisa 

. Han spurte: «Hvor er vår sak, vår enorme tragedie, i dette tribunalet?»

Også det mest uhyrlige trengs å formidles.

En fellende dom

Ser du? Når bussen står der, kan du ikke se biler som kommer kjørende bak, derfor må du aldri gå over veien før bussen har kjørt. Hva gjør du hvis du mister ballen ut i veien? Du lar den fare, ballen er ikke viktig, du er viktig. Alt barna skal lære, alle farer de skal unngå: Småbarnsforeldrene driller dem år etter år i de verste fellene. Et sted ute i horisonten ser jeg dem med store barn, som for lengst er ute av deres grep, og jeg hører dem snakke om slikt som krever en finmotorikk som jeg ennå ikke har trent opp. Skolevegring, spisevegring, innetider, diagnoser, dop, fraværsgrense. Alt foreldre skal lære, alle farer de skal unngå: Hvordan håndterer man de større problemene til større barn?

tok jeg meg i å klikke meg gjennom en bildekavalkade av Marius Borg Høibys barndom som stammet fra attenårsdagen hans. Det var lysluggede bilder og storebror-scener, det var en uskyld levd ut under offentlighetens flomlys. Jeg er ikke den eneste som ser med forferdelse på saken – ikke bare det han er anklaget for, men også medietrykket mot ham. Selvsagt må man dekke en sak som involverer kongehuset og alvorlige forbrytelser. Men det er noe med omfanget, og nærmest nytelsen som legges for dagen i å protokollføre saken ettersom den utvikler seg.

snakk om ungdom og kriminalitet, graviterer jeg alltid mot å være mer 

enn det som er gjengs på venstresida. Jeg synes de som bor i utsatte områder fortjener at vi tar tak i det. Jeg synes de som utfører kriminaliteten fortjener at man tar tak i dem. Og jeg synes grenser og disiplin er noe vi bør holde i hevd som idealer også på vår politiske fløy – antakelig bidrar det at jeg ikke alltid er så flink til utøve slikt som jeg vil. Grunnen til at jeg så tilbake på Marius Borg Høiby som barn, henger sammen med at jeg huser en sønn. En gang vil han bli voksen, og vandre rundt i verden med sine egne handlingsmønstre. Hvordan sikrer vi at vi sender fra oss sønner som blir til menn som gjør rett? Hvordan driller vi dem i de verste fellene?

unaturlig at man reagerer med empati på en mediesak som man forstår vil herje med de involverte i uoverskuelig framtid. Men det er en nyttig påminner, særlig om man vanligvis er tilhenger av lov og orden. For over det ganske land sitter det foreldre som vet veldig mye om hvordan det er å ha en sønn som siktes, sønner som figurerer dag ut og dag inn i mediene som forbrytere. De er ikke navngitte, men de er flombelyste som gruppe, det er alle innvandrersønnene, eller som en politimann understrekte i VG nylig: arbeidersønnene. Det er faktisk mulig å ta slikt på alvor, å kreve tiltak og endring, uten å demonisere deres opphav, uten å marsjere til Grønland i Oslo og dirrende erklære at man sist var der for ti år siden, da man dristet seg til å bestille en kebab, som Frp nylig gjorde.

tv-serien «The West Wing» blir presidenten rådløs etter en grusom terrorhandling. Når han skal sette ord på det hele i en tale, griper han til instinktet og sier: De ble ikke født med et ønske om å gjøre dette. Det er en retorisk manøver som er dobbelt genial, for den hindrer en følelsesmessig respons der gjerningsmennene ses som essensielt fordervede, samtidig som den peker på praksis, de små skrittene som ledet dem til det uakseptable. Hvordan skjer det? Hva holder barn fra å havne i feil bane? Hva gjør vi når de er i ferd med å skli ut – ikke bare som foreldre, men som samfunn?

Ansvaret hviler over oss lenge etter at bussen har kjørt.

Guttene våre

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Alt var glamorøst ved «Twin Peaks». Naturen var sjokkerende lik den vi trasket rundt i, men det kunne ikke vært lenger unna vår virkelighet. De iførte seg kasjmirgensere og rutete skjørt, røykte sigaretter og så lengselsfullt på spesialagent Dale Cooper, som var uklanderlig og rettskaffen. Vi gikk på ungdomsskolen, og det var det største kulturelle fenomenet i min oppvekst. Selvsagt gikk jeg til anskaffelse av «The Secret Diary of Laura Palmer», skrevet av dattera til David Lynch.

Hvordan det kom ut, vet jeg ikke, men det må ha gått gjetord om den ene scenen som foregikk nattetid. Venninnene Laura og Donna møter noen gutter, de bestemmer seg for å bade nakne – prikk, prikk, prikk. Det er det mest effektive leselystprosjektet jeg har sett i min levetid: Aldri har så mange unge gutter viet seg til skjønnlitteraturen. Da jeg fikk boka tilbake, åpnet den seg flatt på pulten og åpenbarte de to sidene som hadde blitt mest ivrig lest. Siden forsvant den sporløst, sikkert til en lykkelig tilværelse hjemme hos en av mine medelever. Det var en uskyld over det – før internettets konstante strøm av overtredelser som nå skyller over ungdommen. Vi rister på hodet over hvor oppglødd disse guttene var: 

! Men jentene har man alltid krevd mer bluferdighet av.

«Want» er et forsøk på å bøte på det. Boka er redigert av skuespilleren Gillian Anderson – og ja, vi snakker faktisk om Scully fra «The X-Files», tv-serien fra 90-tallet der hun spilte den rasjonelle skeptikeren som i tospann med den fablende Mulder nøstet i overnaturlige saker. Etter at Anderson forberedte seg til rollen som sexterapeut i serien «Sex Education», fikk hun ideen om å lage en antologi som samlet kvinners anonymiserte, seksuelle fantasier fra hele verden. De har tatt det markedsmessig geniale grepet å la én av fortellingene være Andersons, gjemt blant de andre.

Boka «My Secret Garden» fra 1973 er en forgjenger, og var den som satte henne på tanken. Hun kaller den en provokativ, revolusjonerende kultklassiker, som i sin tid solgte i millioner. Det var ikke polerte tekster, men ufiltrert ærlighet, skriver Anderson. Men det som slo henne aller mest var kvinnenes altoverskyggende følelse av skam.

Anderson har gjort seg flid for utradere skammen. Hun forteller at da hun spilte Margaret Thatcher i tv-serien «The Crown», fikk hun tilsendt en fortelling der noen hadde skrevet dampende erotiske scener mellom Thatcher, Labour-leder Neil Kinnock og Mikhail Gorbatsjov. «To each their own», konkluderer hun rolig. Boka mangler ikke på eksempler utenfor allfarvei – «I’m into male pissing!» ropes det i versaler i en tekst.

Og det er et frigjøringsklyv mellom en tittel som «My Secret Garden» og «Want», som tar mer breibeint plass, og indikerer at man vet hvor og hva man vil. Men gitt sjangeren – det dirrende «hva hvis!» – er ikke dette nødvendigvis ønsker som skal bli realisert. Anderson kommer tilbake til poenget flere ganger, som oftest når det er snakk om tanker som bryter med feministisk tankegods, som Anderson føler seg kallet til å forsvare. Men ideen ligger også gjemt i vanlige tekster fra vanlige liv: Kanskje det ikke gjør så mye hvis det finnes et skille mellom det ideelle og det reelle.

Jeg ser for meg en generasjon kvinner som flakker med blikket.

Sex-files

Publikum reiste seg to ganger fra plysjsetene i Operaen før Margaret Atwood rakk å åpne munnen. Én gang for Hans Kongelige Høyhet kronprins Haakon. Deretter, spontant, idet Atwood gikk på scenen. Stående applaus før et arrangement overhodet har begynt? Det er høyst uvanlig. Men så er ikke Atwood helt vanlig kost. Det er vanskelig å gjengi i skrift hvor skjelmsk hun leverte flere av replikkene, la oss bare konstatere at hun fikk publikum til å le gjennom hele samtalen, også når emnet var dystopier, våre dystre politiske tider eller klimakrisa.

Om jeg kunne valgt hvilken som helst dato for å møte Margaret Atwood til samtale, ville det vært akkurat den kvelden: allehelgensaften. Det er, med hennes ord, et vippepunkt, der tradisjonen vil ha det til at dørene mellom verdener åpner seg og hemmeligheter blir avslørt.

– Siden dette er en kveld der hekser går løs i gatene, lurer jeg på om du kan fortelle historien om Mary Webster, som du har skrevet et vidunderlig dikt om. Hun ble anklaget for å være heks og var, muligens, en av forfedrene dine?

– Vel, at hun var en av mine forfedre var historien til min bestemor, og du vet hvor pålitelige 

 alltid er. Jeg kan si det, for jeg er en selv. Jo: Mary Webster fra Hadley, Massachusetts, ble anklaget for å være heks, like før hendelsene i Salem [1692–93, red.anm.]. Hun ble tatt til Boston og ført for retten der. Hun ble frikjent og dro tilbake til Hadley. Men folk der var ikke tilfreds med dommen, så de bestemte seg, på amerikanske vis, for å henge henne likevel. Men dette var i tida før fallemmen, så de bare heiste henne opp, som et flagg. Enten hadde hun en solid nakke, eller så var hun veldig lett, for hun døde ikke – og da de kom for å kutte ned denne kroppen som hadde dinglet der hele natten, var hun fremdeles i live. Om de trodde hun var en heks 

, var de rimelig sikre på det nå. Hun levde i 14 år til, og fikk tilnavnet Half-Hanged Mary. På mandager ville min bestemor, som hadde pikenavnet Webster, si at hun var direkte i slekt med oss, mens på onsdager, når hun følte seg mer respektabel, sa hun at hun kanskje bare var en fjern slektning. Vi fikk aldri rede på hva som stemte, men jeg har alltid vært interessert i henne, siden puritanerne utgjør en god del av mine forfedre. Jeg 

 også noen mindre puritanske, på andre sider av familien.

«Rumour was loose in the air, hunting for some neck to land on», heter det i Atwoods dikt ‘Half-Hanged Mary’. 1600-tallets puritanisme var én inspirasjon da hun begynte å skrive «Tjenerinnens beretning» fra 1985, om en framtid der deler av USA blir til teokratiet Gilead. Romanen er ikke en abort-dystopi, det er et mye bredere portrett av makt og undertrykkelse – men det er den reproduktive klaustrofobien som virkelig har slått folk. Kanskje har vi våknet opp vel seint. Etter at den amerikanske høyesteretten satte til side Roe v. Wade og den nasjonale retten til selvbestemt abort, la Margaret Atwood ut et bilde av seg selv med en kaffekopp påskrevet ordene «I Told You So».

– Gitt det som har skjedd i USA, hvor langt på vei vil du si de er kommet i å bli noe som kan ligne på Gilead?

Vel, de kommer nok ikke til å ende opp med antrekkene. Skjørtene vil bli lengre! Gilead er basert på at fødselsraten har stupt, hvilket nå skjer. I boka fødes barn med ulike lidelser etter miljøskader, hvilket nå skjer. Og den fallende fødselsraten i Gilead skyldes dels mannlig infertilitet, hvilket nå skjer. Folk blir svært engstelige i slike tider, fordi – og her skal jeg avsløre noe for dere: ingen unge kvinner som får barn, ingen menneskehet. Så de forsøker å kontrollere unge kvinner og tvinge dem til å gjøre ting, uten støtte. I USA er helsevesenet i ferd med å forsvinne, gynekologer forlater statene med repressive lover, de vil ikke ende opp i fengsel. Gilead er lagt opp litt annerledes. I Gilead er fruktbare, unge kvinner nå sjelden vare. Og premisset er at hvis noe er sjeldent og attråverdig, ender de rike med det. Så alle får en kvinne. I de lavere lagene kalles de Økonokoner og må utføre alle funksjoner. Mens i de øvre lagene får de en rekke reproduktive sjanser – litt som med Elon Musk. Men fordi de er puritanske, er det 

 meningen at du skal nyte dette. Det var slikt folk trodde: Det var en plikt, ikke en glede.

–Lukk øynene og tenk på fødselsraten?

Vet jeg mye om hva som befinner seg under gamle trestammer? Ja. 

Mulige framtider

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Aldersgrenser på sosiale medier? Nei: «Plattformene bør selv sette aldersgrenser.» Det sa Robert Steen, leder av Skjermbruksutvalget, da de la fram sin rapport denne uka. Han har allerede møtt motstand i Klassekampen fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som har en langt strengere linje – og av Høyres Nikolai Astrup, som kaller det «rørende naivt». Utvalget anbefaler heller ingen tidsgrenser for barn. I stedet tilbyr de en digital kostsirkel: Stikkordet er «balanse».

er det ikke. «Helst bør du ikke ha mobilen eller andre skjermer tilgjengelig når du skal sove. Hvis du har mobilen på soverommet, husk å skru av varslinger», er utvalgets forsiktige råd til barna. Helst, bør, hvis. Til og med mobilbruk i skolen nærmer utvalget seg mildt og rundt. De viser blant annet til at Elevorganisasjonen mener elever bør få bruke mobilen som verktøy og at myndighetene bør ta hensyn til elevenes rett til medbestemmelse. De mener oppsiktsvekkende nok at «strenge regler mot mobilbruk kan være krevende å håndheve, særlig med eldre elever». Det er ufattelig: Det er ikke en voksen i rommet.

lagt fram nasjonale råd for skjermtid for barn og unge i Sverige. De er tydelige: maksimalt en time skjerm per døgn for barn to til fem år, 1–2 timer for barn seks til tolv år, og maks 2–3 timer per døgn for barn 13–18 år. Klare, tallfestede råd er avgjørende. Fortvilende mye skjermdebatt de siste årene har strandet på at eksperter nekter dette – det gjelder snarere å se på om skjermen fortrenger andre aktiviteter, mener de. Men ser man på den faktiske tidsbruken til unge, er det en del tannpasta som skal tilbake i tuben: Tall fra Folkhälsomyndigheten viser at barn mellom ni og tolv år i snitt har en skjermtid på fire timer daglig. For ungdom mellom 17 og 18 er det oppe i sju timer – utenfor skoletid.

Også i Danmark tar de grep. I fjor gikk seks partier og regjeringen sammen om en avtale om at barnehagebarn bare skal møte skjerm i «helt særlige tilfeller» fram til de er to år (for eksempel om det er snakk om handikap eller kognitive utfordringer). For de eldre barna kan digitale redskaper bare tas fram dersom det kan begrunnes faglig. Det er en snuoperasjon. Tidligere har lovgivningen gitt signal om at skjermen er del av hverdagen, mener barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye: «Vi ønsker å sende det motsatte signal, at dagen skal være analog.»

I Frankrike, da? Ekspertpanelet Emmanuel Macron satte ned, trumfer det meste: Sosiale medier bør være forbudt for alle under 15 år, barn under 11 bør ikke få ha telefon, og ingen under 13 bør eie en telefon med tilgang til internett. Barn under tre år bør ikke ha noen skjermtid overhodet, og det bør begrenses sterkt opp til seks år.

vitenskapelig konsensus, sa franskmennene da de la fram sine konklusjoner. «Med den nye sammenstillingen av forskning og kunnskap ser vi nå svart på hvitt at bruken av digitale medier risikerer å påvirke barn og unges helse negativt», sa sosialminister Jakob Forssmed i Sverige. Vi trenger mer kunnskap, sa Robert Steen. Gudene skal vite at vi trenger 

– men det må vi få andre steder enn hos Skjermbruksutvalget.

Den digitale kostsirkel

Da Edvard Munch skulle lage kunsten som nå utsmykker aulaen ved Universitetet i Oslo, var maleriene så svære at han måtte bygge et utendørs atelier. Disse bildene, som snakker om og med og fra naturen, var i et hardere formspråk: de ble ansett som et brudd, en forråing av en penere stil. Alle som har sett dem, vet at de også henter noe av sin kraft fra skalaen: De er monumentale verk.

Når litteraturen eller filmen går opp i skala, opp i det monumentale, skjer det i lengde. Det er de lange filmene, de tykke bøkene vi snakker om. Men dette er jo bare det fysiske uttrykket for den egentlige skalaen de benytter seg av, som selvsagt er tid.

Det er mange som har forsøkt å forklare de mange bokseriene som kommer ut i vår samtid, alle septologiene, sjubindsverkene, alle romanene som forfølger karakterer og verdener over flerfoldige bøker. Selv tror jeg det henger sammen med en tidshunger – at de verkene som strekker seg utover, har i seg en tidsbevegelse som svarer til en uro vi har, over at noe har gått i stykker i vår følelse av selve tida.

I det siste har jeg blitt dratt mot filmprosjekter som strekker seg over flere år, av grunner som jeg har vanskelig for å sette ord på. Men det har med en seks år gammel gutt å gjøre. Han sitter på bagasjebrettet og forteller om dagen sin. Han krøker seg sammen over togbanen, på hodet har han satt en gryte. Han måler litt over meteren, men fyller langt mer, med sin merkelige humor: En periode kalte han meg Gunnar.

Det har med småbarnsårene å gjøre, at det er et hardt arbeid og et stort eventyr og snart over. Det har å gjøre med at jeg fornemmer at man har mennesker til låns: Om ikke mange år vil han rage høyere enn meg, og hans radius vil sjeldnere og sjeldnere inkludere meg.

Men det bunner også i en følelse som bare blir sterkere: en følelse av at vårt forhold til tid har forandret seg.

La meg nærme meg det sidelengs, som en krabbe.

Det gir en bismak sett fra et 2024 hvor alt fanges og deles.

Det grønne glimt

Han blir kalt «den dykkende filosofen». Og det var med en dykketur det begynte: Australske Peter Godfrey-Smith observerte blekkspruter på nært hold. Det ble et før og et etter i livet hans. Det var en følelse av gjensidig engasjement mellom ham og dyrene, som satte ham på sporet av spørsmål om bevissthet, følelser og erfaring – om evolusjon og livets forgreininger.

Det er sinnet deres som fengsler ham. Evolusjonen har bygd sinnet to ganger, mener han. Enkelte drømmer om å møte intelligent liv i verdensrommet, men det er til blekkspruten de bør se. Hvis vi vil forstå andre sinn, er deres sinn det mest 

 av alt, skrev han i boka «Other Minds». Nå er han ute med «Living on Earth», siste bind i det som har blitt en trilogi om livets utvikling.

Livets kjemi er akvatisk, skriver Godfrey-Smith, «Vi klarer oss bare på land ved å bære store mengder saltvann rundt med oss». Men i «Living on Earth» har han tatt steget ettertrykkelig opp på land og skriver om blant annet australske fugler og gorillaer i Rwanda – og menneskets kultur: Hvorfor utviklet det seg til det nivået hos menneskene?

Det er ikke bare dyr som kan sanse og reagere: også bakterier kan fange opp hva som skjer kjemisk rundt dem, og de reagerer deretter for å finne sine optimale forhold. Men hva er forskjellene mellom å sanse noe og oppleve noe, hva er subjektivitet, og hvem har det? Slike spørsmål borer Godfrey-Smith i. Ett av kjernespørsmålene er hvordan bevissthet ble skapt.

– Bøkene dine prøver å portrettere hvordan bevissthet kunne stige opp av livets råmateriale. Hvorfor ble du dratt mot spørsmål om bevissthet, og hva har du funnet ut?

– Jeg ble dratt til de spørsmålene for det første fordi forholdet mellom kropp og sinn er et så stort problem i filosofi. I mitt tilfelle ble hele min orientering endret av møtene med blekksprut. Du møter dette nysgjerrige og komplekse dyret, og det er naturlig å spørre: Hva skjer inni dem? Det virker sannsynlig at det er et slags senter for subjektivitet der, og at det også er et senter for følelser. Da konfronteres vi med det faktum at nervesystemet deres er veldig annerledes enn vårt, det er atskilt fra vårt av et så stort evolusjonært gap. Hvordan kunne evolusjonen produsere følelser, subjektivitet og en form for bevissthet på 

 evolusjonære linjer? Det samme råmaterialet ble på et vis brukt, nervesystemet, men med en fullstendig annerledes arkitektur. For meg legger det mye press på filosofisk og vitenskapelig tenkning om sinn-kropp-problemet. Det er naturlig å forsøke å gi en historie om bevisstheten som i veldig stor grad er basert på vår hjernes partikulære struktur, og sette til side spørsmålet om hvordan ting virker i andre systemer. Blekksprutene lar oss ikke gjøre det.

Det finnes en tendens i vitenskapen til å skrive om sansing hos både mennesker og dyr som kapsler hver enkelt inn i ens private verden. Dette, mener Godfrey-Smith, er feil.

Jeg tror det presise er å se framtida som mer åpen.

Evolusjonens røst

Jeg vet ikke om du kan se krokodillen i taket?

En av verdens ledene eksperter på renessansen justerer kameraet sitt, og der skimter vi så sannelig noe – men det enorme bokhjulet som troner bak Anthony Grafton skygger riktignok noe for sikten.

Det er ikke så veldig ofte man sitter i forkant av et intervju og håper intenst å få se et 

, men her er vi. Heldigvis har Grafton bestemt seg for å ta videosamtalen hjemmefra. Det er snakk om et digert, rundt hjul med bøker plassert på hyller som du kan rotere om du trenger å slå opp i en ny bok. Vi ber ham fortelle historien bak.

– Det er en veldig funksjonell maskin. På 1500- og 1600-tallet, ettersom bøker og informasjon forøket seg, installerte biblioteker disse for referanseverk. I 1992 kuraterte jeg en utstilling for The New York Public Library, der vi fikk bygd et bokhjul som den sentrale gjenstanden. Etterpå ville ikke biblioteket ha noe med det å gjøre, så de ga det til meg. Men neste år skal jeg pensjonere meg og flytte til New York, og der kommer jeg ikke til å få plass til det, så jeg er på utkikk etter et bra hjem til det, humrer Grafton.

– Min avdøde kone lagde rekvisitter til teateret, så utenfor døra her er det også en drage i full størrelse … Det har blitt et hus fullt av renessanse-innretninger. Det er vel blitt litt av et wunderkammer.

Graftons seineste bok er også litt av et wunderkammer, et rom som samler det pussige og det slående og det sjeldne. «Magus. The Art of Magic from Faustus to Agrippa» handler om magus-skikkelsen: den lærde magikeren, som både behersket en boklig verden, men som også ga seg i kast med alkemi, astronomi, eller forsøkte å temme «okkulte» krefter som de mente skjulte seg i verden – blant fisker, planter, dyr og steiner. «Magiker» lyder som om det var en marginalisert skikkelse, men de lærde magikerne skrev avhandlinger på latin, flere av dem tilhørte etablerte institusjoner som universiteter og kirka, fyrster hyret dem inn på sitt hoff, og enkelte av dem ble svært berømte. Grafton følger den lærde magikeren som skikkelse fra dens opprinnelse i middelalderen, fram til den viktige magusen Agrippa i 1533.

– En merkelig skikkelse. På den ene siden er en magus en lærd som skriver og leser svære bøker på latin, og noen ganger andre språk. Men han er også en som 

 ting. Og det ble mer og mer vanlig med anvendt kunnskap, både blant jurister, teologer og leger, som begynte å bli aktive med anatomi på en måte de ikke hadde vært tidligere. Men magusenes anvendte kunnskap var marginal, og det er det som er interessant.

Jeg tror vi er en ­kultur som elsker å bli lamslått. 

Karin Haugen

Artikler

Donald Trump og hans allierte bruker søksmål som brekkstang for å innskrenke pressefriheten.

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Ett steg bak massene

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusomhetens hierarki

La oss vise oss som en kulturnasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidunderlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

En fellende dom

Hvordan tenker vi på kriminalitet?

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Den digitale kostsirkel

Trenger vi et oppgjør med dokumentasjonshungeren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selvmedisinering

Pride har ikke «seiret». Det er langt igjen å gå.

Skogbranner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Moralske lærestykker

Overveldes vi av nyheter eller av mangel på handling?

Det er det kollektive søsterskapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak populærkulturens mange gjenopplivninger.

Donald Trump og hans allierte bruker søksmål som brekkstang for å innskrenke presse­fri­heten.

Trumps beleiring av akademia sender sjokk­bøl­ger gjennom sektoren.

Handle­kraf­ta til Trump stiller oss i den dypeste forle­genhet, skriver Karin Haugen.

Ett steg bak massene

Vi er nå i mare­ritt­sce­na­rioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er tekno­logi­gi­gan­tenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vin­ter­bergs nye serie. Eller?

Når algo­rit­mene styrer, er det bare kompro­miss­løshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusom­hetens hierarki

La oss vise oss som en kultur­nasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidun­derlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barne­lit­te­ra­turens motsvar på den ultra­pro­ses­serte maten er bokserien om Kokos­ba­nanas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

En fellende dom

Hvordan tenker vi på krimi­na­litet?

I «Want» har skue­spil­ler Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Den digitale kostsirkel

Trenger vi et oppgjør med doku­men­ta­sjons­hun­geren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneske­sinnet. – Kanskje har vi noen overras­kelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbin­delsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selv­medisinering

Pride har ikke «seiret». Det er langt igjen å gå.

Skog­bran­ner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Moralske lære­styk­ker

Overveldes vi av nyheter eller av mangel på handling?

Det er det kollektive søster­skapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak popu­lær­kul­turens mange gjenopp­liv­ninger.

Donald Trump og hans allierte bruker søksmål som brekkstang for å innskrenke pressefriheten.

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusomhetens hierarki

La oss vise oss som en kulturnasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidunderlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Hvordan tenker vi på kriminalitet?

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Trenger vi et oppgjør med dokumentasjonshungeren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selvmedisinering

Skogbranner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

Moralske lærestykker

Det er det kollektive søsterskapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak populærkulturens mange gjenopplivninger.