Karin Haugen

#fff

#000

Det vi befinner oss i nå er det jeg har kalt «marerittscenarioet», sier Shoshana Zuboff.

Hun snakker med oss i en ­videosamtale der ­stemmen hennes er tydelig og rolig, men budskapet presserende. Bak henne får vi et glimt av et helt usedvanlig pent kontor med dekorert tak – men utenfor, der er Elon Musk i full gang med å bygge ned staten, mens Donald Trump spytter ut presidentordre i et hittil usett tempo.

Zuboff er akademiker og har tiår av forskning på teknologi og ­samfunn bak seg. Hun slo gjennom internasjonalt da hun i 2019 ga ut mursteinen «Overvåkings­kapitalismens tidsalder» – kalt «Vår generasjons ‘Kapitalen’» av forfatteren Zadie Smith. Det var en intellektuell avsløring av hvordan de store ­teknologiselskapene høster våre atferdsdata på nett, uten vår kjennskap.

Siden den gang har selskapene vokst seg enda større, og deres teknologiske muligheter har ­mangedoblet seg. Samtidig har det politiske landskapet endret seg. Dermed er det duket for ­marerittscenarioet, eller fusjoneringsscenarioet, som hun har advart mot. Det er en situasjon der en «autoritær statsmakt slår seg sammen med de digitale evnene til overvåkings­kapitalismens gigaselskaper». Leser man Zuboffs beskrivelse, bringer det jo tankene til alliansen mellom Donald Trump og tek-oligarkene.

– Vi tenker på oligarker som sosiale eliter med enorm rikdom og makt, som har urimelig stor innflytelse over et samfunn. Men lederne som har kommet ut av overvåkingskapitalismens gigantiske selskaper, er noe svært spesifikt, som ikke har eksistert tidligere i menneskets historie. Og det sier jeg aktsomt, for jeg forsøker å gjøre meg flid for å ikke komme med store påstander det ikke finnes grunnlag for, sier hun.

– Tenker vi på keiserne i antikken, eller lederne for de store kartellene og monopolene – noen av dem kaller vi røverbaronene – så hadde også de voldsom rikdom og makt. Men informasjonsoligarkene har noe de bare kunne drømme om: total, tøylesløs makt over all menneskelig generert informasjon. Det har ikke eksistert før – at du gjennom internettets arkitektur og dets tilliggende enheter kan kontrollere menneskelig oppførsel: skape polarisering, produsere hat, hva enn det måtte være. Det vi ser nå, er det jeg i mange år har referert til som «marerittscenarioet», sier Zuboff.

– Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her, på grunn av en svak og likegyldig president som egentlig ikke har noen interesse for demokratiet. Det har skapt muligheten for denne nye fusjonen, hvor informasjonsoligarkene kan manipulere sitt rom på hvilken som helst måte den såkalte presidenten vil. Til gjengjeld gir han dem fraværet av lover, noe som er helt avgjørende for deres overlevelse.

Shoshana Zuboff er den ledende kritikeren av teknologigantens ­innhøsting og bruk av våre data. I det siste har hun vært forhindret fra å skrive om den dramatiske utviklingen: Hun forteller oss at hun ble truffet av lynet og har hatt operasjoner. I løpet av årene som har gått siden hun ga ut sitt hovedverk, så vi tegn til en oppmuntrende utvikling, selv i USA, peker hun på.

Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

En bil kjører langs kysten. Nede ved brygga ser vi den glatte arkitekturen mot sjøen. Vannet omringer alt, helt fra starten. Vi ser enorme skip og mennesker som stimler seg sammen i kø. «Det står altså to barn her som gjerne vil si farvel til sin far!» trygler en dame. Over høyttaleren kommer offisielle påminnelser fra en sindig stemme: Deres valuta er ikke lenger gyldig. Hva er det de gjør? De stenger landet.

Danske Thomas Vinterbergs nye serie «Familier som våre» blir nå vist på NRK, og det er en sjelden ubehagelig, men dragende opplevelse. Serien foregår i en tenkt framtid, der klimaendringene har blitt så uhåndterlige at de lavtliggende danskene ikke kan klare seg ettersom havet stiger. Når serien åpner, har Nederlands økonomi nettopp kollapset, og flyktninger derfra strømmer desperat ut til andre land. Det er dette de vil unngå i Danmark. Som de gode sosialdemokratene de er, foretar de en kalkulert handling: Landet stenges ned, for å komme begivenhetene i forkjøpet, før Europa stenger grensene sine for danske flyktninger. Vi vet vi blir tvunget til det ganske snart, er logikken, derfor avvikler vi nasjonen før det er for seint.

Det er lett å karikere det sentrale premisset for serien – at Danmark ville foretatt en rasjonell vurdering av å stenge landet, før det strengt tatt var nødvendig. Man kan se det som lite plausibelt, en krykke for historiefortellingen. Man kan se det som bittert sannsynlig, fordi det er et økonomisk regnestykke som tvinger fram beslutningen. Eller man kan se det som noe klassisk skandinavisk – et rasjonelt omsorgstiltak.

Serien har skapt massiv oppmerksomhet i Danmark, hvor de engstelig har spurt seg hvor realistisk det er, det Vinterberg tegner opp. Samtidig som serien gikk i Danmark, la danske forskere ved Danmarks Tekniske Universitet fram en rapport som søkte å finne svar på hva det stigende havnivået vil bety for Danmark. Noe så drastisk som i Vinterbergs fiksjonsunivers finner vi ikke. Men forskerne opererer med sannsynlige scenarioer og verst tenkelige scenarioer, og de verste scenarioene har det Danmarks Radio kaller «uoverskuelige nasjonale konsekvenser» – som vil berøre 328. 000 dansker og komme med kostnader opp mot 449 milliarder kroner på landsbasis, altså mer enn det samlede danske statsbudsjett for i fjor.

Når kostnadene tallfestes, er det jo fordi man må ruste seg for en framtid. Men under ligger et spørsmål som er utgangspunktet for hele Vinterbergs framtidsdystopi: Når blir det så ille at det tvinger seg fram en kalkyle, for å se om vi i det hele tatt kan makte det?

«Er det en reell risiko?» spør en avissak om «Familier som våre». «Drukner Danmark?» følger en podkast opp. Det som truer Danmark, er et stigende vannspeil, som det heter i serien, og det er som speil at serien har fått sin effekt. Man tvinges til å holde opp og se nøye på det vi vet om framtida.

Evakueringen av Danmark er en langsiktig og omstendelig prosess. Familier rives fra hverandre, frykten for stengte grenser gjør at mange drar uten oppholdstillatelse, og folk er prisgitt andre lands flyktningkvoter. Vinterberg har i det store og hele valgt å fortelle om mennesker fra privilegert, øvre middelklasse, noe som har skapt en viss harme – kanskje er det en ytterligere provokasjon at serien heter «Familier som våre». Men privilegiene er så himmelropende, på et vis 

, at det framstår mindre som en provokasjon og mer som et bevisst grep: En av familiene vi følger, får bli overført til Paris, og dattera i familien redder seg ved å komme inn på Sorbonne. En annen familie bor i det som vi gudsord fra landet ville kalt et slott, men som kanskje er en herregård.

Det er som speil at serien har fått sin effekt.

Stigende vannspeil

Du skulle kanskje ikke tro det, men å løpe på tredemølle åpner et kulturelt rom. Jeg har pløyd meg gjennom ymse populærkultur, nye spillefilmer og gamle klassikere, som den vidunderlige voldsodysseen «Kill Bill». Det er overraskende verdifullt at terskelen ligger lavt: Fordi du er der for å bruke tida til det å løpe, er det sekundært hva du ser på. Dermed velger jeg ofte filmer og serier jeg aldri ellers ville sett. 

Jeg skjønte raskt at «The Perfect Couple», tv-serien som kom i fjor høst, var skuffende. Men jeg ble dratt inn i et nesten tvangsmessig forhold til serien, drevet av to spørsmål: Kan den virkelig fortsette å være så dårlig? Og hvorfor er den dårlig på en måte som gjør meg så urolig? I sentrum av plottet står en mordgåte, men du blir aldri investert i noe av det. Serien er så glatt at den glipper mellom hendene på deg, velprodusert og fullstendig intetsigende. Det er åpenbart at de har forsøkt å gjenskape forholdene som har skapt andre seersuksesser de siste årene, som «Big Little Lies», der Nicole Kidman også figurerer. Alt virker kalkulert, forhåndskalibrert for å likes og lykkes hos strømmetjenestene, i et forsøk på å komme brukeratferd i forkjøpet.

Ubehaget lå i å støte på noe som gir seg ut for å være kultur, men som gir en falsk klang. Japanske Masahiro Mori skapte i 1970 begrepet «uncanny valley» om møtet med roboter: det ubehaget som oppstår når noe virker nesten menneskelig, men ikke overbeviser helt. Det oppsummerer effekten perfekt.

Det er et ubehag jeg ikke er aleine om å føle. «I strømmingens alder har filmer blitt forflatet til kategorien ‘innhold’», klagde filmskaper Martin Scorsese i 2021. «Mye av dagens kultur har den hule, tomme følelsen av å ha blitt lagd av en algoritme», skrev kritikeren Dean Kissick samme år.

I boka «Filterworld. How Algorithms Flattened Culture» av den amerikanske kulturkritikeren Kyle Chayka oppsummerer han denne forflatingen av kulturen med begrepet 

: en verden der algoritmene strømlinjeformer hva folk blir tilbudt og hva som produseres. Filterworld er en samtid der beslutningene til kuratorer og fagfolk fortrenges – i stedet beregner algoritmene hva som vil slå an. Det kulturelle øko­systemet i Filterworld snur hele prosessen på hodet, påpeker Chayka: Det er ikke produktet som skal markedsføres som styrer det hele, men promoterings- og markedsføringsbehovene til en film eller tv-serie. Å kalkulere det kreative på forhånd, slik at det skal passe inn i teknologien og økosystemet, er mye enklere enn å finne et alternativ til å bryte seg fri fra det, skriver Chayka.

Boka er en litt irriterende følgesvenn inn i tekningen om algoritmenes kultur. Selv om Chayka henter fram den ene etter den andre relevante tenkeren, som Walter Benjamin, blir vi også pent nødt til å følge hans mange resonnementer rundt presserende fenomener som hipsterkafeer (!). Likevel er den en nyttig kilde til hvordan presset fra algoritmene føles for artister, produsenter og kunstnere. Vi får anta at det føles oppjagende – som når Spotify-sjef Daniel Ek kommer med sitt diktat om at musikere konstant må slippe ny musikk, et album med et par års mellomrom duger ikke, de må skape «kontinuerlig engasjement med sine fans».

Med unntak av uavhengige bokhandlere eller seriøse aktører som filmarkivet Criterion Collection er det algoritmer som styrer hva som tilbys på nettet. Mye av samtalen vår dreier seg om hvordan dette slår ut for oss som mottar kulturen. Et like urovekkende spørsmål er hvordan det slår ut for dem som produserer kunst og kultur.

Alt virker forhånds­kalibrert for å likes.

Kalkulert kultur

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Da Den internasjonale domstolen (ICJ) i fjor ble bedt om å si sin mening om Israels okkupasjon i Palestina, deltok ikke Israel ikke i høringene. Men så var det heller ikke tvingende nødvendig. «Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat avhenger ikke av Israels godkjenning», sa den britiske juristen Philippe Sands i rettssalen i Haag.

«De okkuperende kreftene har ikke, og kan ikke ha, vetorett over retten til selvbestemmelse for det palestinske folket.»

Da rettssalen åpnet for å høre fra Palestinas representanter i februar 2024, lekset Sands opp de internasjonale forpliktelsene, mildt sagt i klartekst. Ifølge den internasjonale nettavisa Justice Info, som dekker tunge rettssaker i internasjonal rett, argumenterte han for det internasjonale samfunnets ansvar.

«Retten til selvbestemmelse krever at FNs medlemsstater bringer Israels okkupasjon til ende umiddelbart. Ingen hjelp. Ingen assistanse. Ingen medskyldighet. Ingen bidrag til tvang. Ingen penger, ingen våpen, ingen handel, ingenting. Alle FN-medlemmer er forpliktet etter loven til å gjøre slutt på Israels nærvær i det palestinske territoriet. Punktum.»

Det er en uhyre erfaren jurist som snakker, og hans erfaringsbakgrunn er sjelden: Ikke bare har Sands erfaring fra saker angående folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i steder som Serbia, Kroatia, Libya, Rwanda, Chile, Israel og Palestina, Jemen og Syria. Han har også skrevet en rekke bøker og deltatt svært aktivt i offentligheten – «the storytelling lawyer», blir han kalt. Her til lands er Sands kjent som forfatteren av «Tilbake til Lemberg», som kom på norsk i 2018.

Den kom til verden da Sands ble invitert til Lviv i Ukraina for 14 år siden, for å holde en forelesning om rettsprosessene i Nürnberg, der ledende nazister ble stilt for retten. Oppdraget ble startskuddet for at han begynte å nøste i egen familiehistorie og i den juridiske forhistorien til Nürnbergprosessene. Det han fant, var en seig og langvarig kamp for at rettssaken skulle romme begrepene «folkemord» og «forbrytelser om menneskeheten». Bak de to begrepene sto to jurister, begge jødiske: Raphael Lemkin myntet begrepet folkemord. Han mente folkemord var det best egnede begrepet for å beskytte grupper mot forfølgelse og drap. Hersch Lauterpacht, derimot, ville få forbrytelser mot menneskeheten brakt inn i anklagen i Nürnberg. Han var drevet av et ønske om å først og fremst beskytte individet. Begge deler var hardt tilkjempede perspektiver som ikke var selvsagte. Når Sands beskriver jussen slik den var pre Nürnberg, på 1920-tallet, gjør han det slik: «I den internasjonale jussens eksklusive, konservative verden, (…) en verden styrt av forestillingen om at loven tjener den herskende, var ideen om enkeltmenneskers rettigheter overfor staten utenkelig.»

Da vi i Klassekampens Tidens Tegn nylig skrev om Nürnberg, nevnte vi Philippe Sands’ betraktninger om Nürnberg og folkeretten og hvilke ekko det gir til Gaza i dag. Det er verdt å gå enda lenger inn i, for Sands er en stemme som både er usedvanlig klar om okkupasjonen i Palestina, men som også advarer mot en utilsiktet effekt av å forfølge folkemordanklager.

Det er hardt tilkjempede perspektiver, som ikke var selvsagte.

Grusom­hetens hierarki

Vi er i Knoxville, Tennessee, i 1951. Den sorgtunge og ensomme Cornelius Suttree har bosatt seg i en husbåt. Han kommer fra en privilegert bakgrunn, men har brutt med familien og bor nå side om side med utskudd, drankere og fillesankere i det dypeste armod.

Det er en livets skyggeverden. Så er da også romanen proppfull av speilbilder, skygger og fordoblinger. Det gir ekko dels i Suttrees døde tvillingbror, dels i det livet han har hatt, livet han kunne hatt – iblant bryter boka ut av sitt preteritum og dirrer litt i presens, og det kler stemningen godt.

 og ornamentert verden, hardt prøvet og på sett og vis monoton, samtidig full av de mest fargerike hendelser. Én understreng er Amerika og hennes voldsstenkte forhistorie. Suttree snakker med eldgamle kvinner som minnes enda eldre slektsledd, gulnede fotografier av ubegripelig elde («De oppbevarte henne i en potetkjeller til de fikk tak i en fotograf».) En annen tråd er det lavkirkelige villniset Suttree stadig støter borti, gatepredikanter og dåpsseanser, omreisende geitekaller med Bibelen i hånd.

Men relasjonene er det fineste i romanen. Øverst troner Suttrees vennskap, om man kan kalle det det, med unggutten Harrogate. Han representerer romanens komiske høydepunkter og humanismens åk: ung og dum og fylt til randen av ulidelige påfunn, må Suttree holde en hånd over ham. De treffes i fengsel etter at Harrogate forgrep seg på noen vannmeloner i annen manns åker. Heisan, nikker Harrogate vennlig til verden. Hans selvbilde er fullstendig på kant med hans traurige potensial: Stadig klekker han ut det han mener er storslåtte planer for å karre til seg penger. «Dynamitt», utbryter han etter å ha grublet på en av planene, dere vet hvordan dét ender.

Boka kom ut i 1979, og vi får den her på norsk for første gang. «Suttree» stikker seg ut i McCarthys forfatterskap, det er hans mest selvbiografiske bok. Men ingrediensene er konstanter i forfatterskapet: dynamikken mellom én toskete og én tålmodig, humoren, viljen til å fortsette, sorgen over at man må. Vi har både brusk og beingrind til å holde oss oppe, men er mest blottlagt kjøtt.

 da Suttree faller inn i et forhold med en prostituert, og de bygger seg et liv. Det er en plutselig, vill velstand: et løfterikt kjærlighetsrede med kaffe og aviser. Så god er denne hvilen fra Suttrees prøvelser, men at det ender i misere trenger jeg ikke engang å røpe.

Det er to lavpunkt i Suttrees liv: skrekken som hans egen barndom har innsatt i ham, og angeren han har knyttet til sin egen sønn. Tragedien med hans sønn skal forbli uforklart her, men det er sønnen som er årsaken til at Suttree en dag kjenner et «jevndøgn i hjertet». Og nei, det skal ikke bli lysere, natten skal ete seg innpå: Det han kjenner er «en vending til det verre».

«Say red, not crimson», formante Sylvia Plath en gang. McCarthy fnyser og velger seg «crimson». Oversetter Knut Ofstad blir pent nødt til å dytte det norske språket dit det sjeldnere ferdes. Penumbra. Krambolerte. Gangrenøst. Det alveolare dypet. McCarthy er på sitt mest høystemte svært høystemt, til tider er prosaen nærmest parfymert. Men se på det slik: Det lar seg ikke gjøre å lese McCarthy uten å få en botanikk over den lokale floraen på kjøpet, og slik hver plante har sitt artsnavn, finnes det et eksakt språk for menneskets verden.

I «Suttree» tjener det høystemte stilleiet flere formål, som å pensle et lag med sorg over verden, og å minne om at det arkaiske er mye nærmere oss enn vi liker å tro. Det gir også den skitne virkeligheten en ironisk verdighet – ta bønnen som stiger opp i Suttree, da han våkner av en episk skallebank: «måtte behagelige meningsløsheter vederfares meg».

Et jevndøgn i hjertet

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Det foregår i våre dager et storstilt oppgjør med ultraprosessert mat. Mange kunnskapsrike mennesker kjemper for at vi skal endre handlingsmønster, for visst er slikt lett tilgjengelig, men kostnadene er store.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas av Rolf Magne G. Andersen. Overalt en forelder snur seg er de: i kassene på biblioteket, på bestselgerlistene i bokhandelen, og lydboktjenesten Storytel, der Cappelen Damm er på eiersida, er teppebelagt med dem – mang en biltur har jeg bitt i meg ukvemsord når barnet har sett dem trone øverst i en samling.

 Kokosbananas, som er en blanding av banan og kokosnøtt, har et oppfinnerskur hvor han stadig skrur sammen ting («dings» er betegnende nok et mye brukt ord i bøkene). Bøkene har alltid en form for oppdragende moral som skal gi et skinn av nytte. Og de inneholder alltid et refreng, en sang som bare består av navnet om og om igjen, «Kokosbananas, Kokosbananananas, Kokosbananas, Kokosbananananas» – blir du utsatt for lydbokversjonen, forstår du hvorfor tyskerne ikke kaller det å ha noe på hjernen, men 

, øreorm. Innimellom alt dette skjer det mye «ellevilt» og «sprøtt». Det finnes andre sprelske barnebøker, som Hundemannen-serien, med markant villere handling, som likevel holder mye høyere nivå og har langt mer intelligent humor.

De beste kostholdsevangelistene makter å ikke skape for mye dårlig samvittighet hos den enkelte forbruker, men heller rette skytset mot produsentene. Det samme kan man gjøre med Cappelen Damm. Hvorfor er ikke bøkene hardere redigert? Samtidig som de er oppskrudde, masete og kjasete og enormt pratete, er de underlig flate. Her er det så mye show og så lite tell. Dette er bøker hvor de har det «gigamorsomt» og sier «Juhuu, så gøy». Kokosbananas tuller med noen ballonger så han ler «så mye at han holder på å tisse på seg.» «Godt jobbet, ballonger. En gang til!» skrattler han.» Slik ruller og går teksten.

Det er uutholdelig, og jeg har aldri lest en Kokosbananas-bok høyt uten å parafrasere knallhardt, for å få ned mengden av pratete tekst. Den milelange «Kokosbananas og juletyven», som kom i høst, tar kaka.

 i bøkene som barna ler av uten at de voksne vrir på seg. Som at roboten Kokosbananas finner opp, lager en skive med fiskekaker og vaniljesaus, eller at Kokosbananas’ oldefar står bak den unyttige oppfinnelsen lompebretter.

Men det er ikke bøkenes primære grep for å skape humor. Nei: Oppå mengden av pratete tekst, smøres det tykt på med kroppshumor. Som når Kokosbananas bruker smoothie-maskinen for å kjøre sammen råtten mat, brukte bleier og sokker. «Åh, fysj og æsj. Så ultra-ekkelt! Jeg har laget en stinkomat!» sier Kokosbananas fornøyd.» Titlene på bøkene taler for seg: «Kokosbananas og prompebrusen», «Kokosbananas og stinkomaten», «Kokosbananas og tøysemaskinen».

Dette er så massivt og på et så pinlig kvalitetsnivå at mitt beste kort for å få begrunnet hvor skrekkelige disse bøkene er, ville vært å detaljert få fram hvor fulle bøkene er av det. Men jeg får meg ikke til å gjengi mer av det i skrift. Som Dag Solstad sier: Min sjenanse forbyr meg det. Eller, kan vi si, min standard.

 allerede: Barna vil ha det! Men barn vil også ha e-stoffer og sukker i et bankende kjør, uten at voksne sier det er greit, så lenge de får i seg næring. Lesing, derimot, har blitt en aktivitet vi ser på som så utsatt og skjør at vi godtar et kvalitetsfall av dimensjoner, så lenge barna sitter bak to stive permer i stedet for en skjerm. Det er et feilsteg, og jeg ber om at vi tar et oppgjør med den åndelige føden vi gir våre barn.

Litteraturens e-stoffer

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: 

barnas kosthold får man ikke fra Idretts-Norge. På bakgrunn av anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet å skjerme unges kosthold for ytre påvirkning. De har lagt ut en forskrift på høring, om at «næringsmidler som ikke bør utgjøre en stor del av kostholdet» ikke bør markedsføres mot barn. De ønsker forbud mot markedsføring av sjokolade, energibarer, søte pålegg, kjeks, bakverk, is, energidrikker, brus og saft – også, dersom de ikke er innenfor visse grenseverdier, juice, melk, frokostblandinger, yoghurt og hurtigmat.

slår ifølge NTB «full alarm», fordi sponsorinntekter vil falle bort. Norges Håndballforbund advarer også sterkt: Andre kostnader vil måtte høynes, eller aktivitetene reduseres. Det vil få direkte konsekvenser for klubbenes økonomi, advarer fotballforbundet, «som langt på vei baserer seg på blant annet kiosksalg». Det vil jeg tro: «Snakk med barna deres», lød en melding til alle foreldre fra håndballtreninga her forleden. Flere barn hadde gått til kiosken under trening for å kjøpe godteri, med både uro og søl på banen som resultat. Men hvem skal snakke med idrettsforbundene? Helse- og omsorgsdepartementet vil de åpenbart ikke høre på.

håndballforbundet departementets ønske om et forbud. Ja vel, kanskje i sportens verden, men i det glade utland har det vært en rekke kampanjer for å få det offentliges hjelp til å bedre barns kosthold. For eksempel har kokken Jamie Oliver i England gått i bresjen for å få i stand en skatt på sukkerholdig drikke, og hans «Feed Me Better»-kampanje tok for seg standarden på skolemat, som flere steder besto av frityrstekt kjøtt og pommes frites i skolekantinene.

barn som spiser sjøkreps, viltgryte og vårløk, og ett som, kort sagt, 

 gjør det. Min grad av strenghet ligger et sted mellom at de bare får yoghurt naturell i hverdagen, og at mitt yngste barn nok kan observeres med hvetebakst i neven i helgene. Men å navigere i dette som forelder er unødvendig vanskelig fordi det er så massivt til stede på ethvert sted du oppsøker. Klatresenteret. Markastuene. Idrettshallen. Det eneste offentlige stedet der du ikke går inn i en vegg av søtsaker, er biblioteket.

som tar opp kampen om mengden unyttig mat som barn møter, de driver folkeopplysning, kampanjer rettet mot produsenter, barnehager og skoler. Institusjonene som står for fysisk fostring slår derimot full alarm om nettopp slike tiltak mange skriker etter. Kunne de ikke heller beskattet toppidrettens massive sponsorinntekter? Breddeidretten lener seg tungt på frivillig, utakknemlig innsats. At de også lener seg på å spenne bein for helseframstøt mot barn, er dypt ironisk.

At nettopp de skal spenne bein, er dypt ironisk.

Full alarm

Israels brutale framferd i Palestina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner, skrev utenriksminister Espen Barth Eide i VG forrige uke.

Han gikk i rette med Hanne Skartveit, tidligere politisk redaktør i avisa, som hadde advart mot at hans «aktivistiske utenrikspolitikk» «svekker oss i møte med Trump». Det er å opphøye servilitet til utenrikspolitisk ledestjerne, bet Barth Eide tilbake: «Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres.» Han la til: «I nesten alt jeg gjør som utenriksminister ser jeg hvordan denne opplevelsen av doble standarder river i stykker respekten for, og legitimiteten til, folkeretten.»

Da verden var på et moralsk nullpunkt, i etterdønningene av nazistenes folkemord, var ett av de store bidragene til en internasjonal rettsordenen Nürnbergprosessen i 1945. Den gangen var det 21 tiltalte i rettssalen, og i tillegg skulle Martin Bormann dømmes in absentia. Vekten av det som skjedde, var enorm. «For første gang i menneskehetens historie skulle et kriminelt regimes politiske og militære ledere bli holdt ansvarlige foran en rett», skriver Uwe Neumahr i sin nye bok «The Writer’s Castle. Reporting History at Nuremberg»: Det var «en historisk sjanse til å parkere ideen om regjeringers juridiske immunitet og etablere et globalt system regulert av lov, rett og demokrati».

Boka følger rettssaken slik den ble presentert for allmennheten: via reporterne. Hit kom blant andre Martha Gellhorn, George Orwell, John Dos Passos, Erika Mann og Willy Brandt – fra eksil, utstyrt med norsk pass. «Aldri før og aldri siden har så mange berømte forfattere fra hele verden kommet sammen», skriver Neuhmahr. Tre hundre representanter for pressen ble installert i slottet Faber-Castell, stuet sammen ti på rommet i feltsenger. Utenfor lå byen i ruiner, og barn og krigsskadde «pleide å kaste seg på bakken for å få fatt på sigarettstumpene som de privilegerte gjestene kastet fra seg». I dette mikrokosmoset var de geopolitiske spenningene intakt: De sovjetiske reporterne fikk ikke fraternisere med vestlige skribenter. Og historien var så fersk at skribentene spiste med bestikk som var sirlig påført hakekors og ble fôret av kjøkkensjef Arthur Kannenberg, tidligere bestyrer for Hitlers husholdning, som hadde gjennomgått denazifisering. Historien om skribentslottet er full av slike detaljer: fargerike individer navigerer i ideologiske konflikter, mot et bakteppe av vold og død.

Nürnberg var en lukket enklave, og det var journalistene som ga verden et vindu inn, skriver Neuhmahr. Det gjaldt ikke bare til rettsprosessen: Dette var første gangen omfanget av nazistenes krigsforbrytelser ble kjent. Nesten alle tolkene under rettssaken var jødiske flyktninger fra Europa, og de måtte «oversette de tiltaltes forskjønnelser, unnvikelser og løgner». Armand Jacoubovich hadde mistet nesten hele sin familie i holocaust og besvimte i tolkeboksen. En kollega sa hun var 21 da hun begynte å tolke i Nürnberg og ti år eldre da hun dro, fire måneder etterpå.

Også reporterne ga uttrykk for at det psykologiske presset var enormt – korrespondentene laget Nürnberger Extra Blatt, en «selvironisk» trykksak som uttrykk for «pressens rett til å gjøre narr av seg selv etter at arbeidet var omme».

Likevel understreker Neuhmahr at jødenes skjebne på mange måter trådte i bakgrunnen. Én holocaust-overlevende rapporterte fra rettssaken, den tyskfødte jøden Ernst Michel. Av 139 vitner var bare tre jødiske. «Havet med vårt blod har blitt klemt inn i en liten ramme kalt «forbrytelser mot menneskeheten (…) Innad i den er det en spesiell seksjon som heter ‘forbrytelser mot jødene’», skrev Shabse Klugman, reporter for den jiddiske avisa 

. Han spurte: «Hvor er vår sak, vår enorme tragedie, i dette tribunalet?»

Også det mest uhyrlige trengs å formidles.

En fellende dom

Ser du? Når bussen står der, kan du ikke se biler som kommer kjørende bak, derfor må du aldri gå over veien før bussen har kjørt. Hva gjør du hvis du mister ballen ut i veien? Du lar den fare, ballen er ikke viktig, du er viktig. Alt barna skal lære, alle farer de skal unngå: Småbarnsforeldrene driller dem år etter år i de verste fellene. Et sted ute i horisonten ser jeg dem med store barn, som for lengst er ute av deres grep, og jeg hører dem snakke om slikt som krever en finmotorikk som jeg ennå ikke har trent opp. Skolevegring, spisevegring, innetider, diagnoser, dop, fraværsgrense. Alt foreldre skal lære, alle farer de skal unngå: Hvordan håndterer man de større problemene til større barn?

tok jeg meg i å klikke meg gjennom en bildekavalkade av Marius Borg Høibys barndom som stammet fra attenårsdagen hans. Det var lysluggede bilder og storebror-scener, det var en uskyld levd ut under offentlighetens flomlys. Jeg er ikke den eneste som ser med forferdelse på saken – ikke bare det han er anklaget for, men også medietrykket mot ham. Selvsagt må man dekke en sak som involverer kongehuset og alvorlige forbrytelser. Men det er noe med omfanget, og nærmest nytelsen som legges for dagen i å protokollføre saken ettersom den utvikler seg.

snakk om ungdom og kriminalitet, graviterer jeg alltid mot å være mer 

enn det som er gjengs på venstresida. Jeg synes de som bor i utsatte områder fortjener at vi tar tak i det. Jeg synes de som utfører kriminaliteten fortjener at man tar tak i dem. Og jeg synes grenser og disiplin er noe vi bør holde i hevd som idealer også på vår politiske fløy – antakelig bidrar det at jeg ikke alltid er så flink til utøve slikt som jeg vil. Grunnen til at jeg så tilbake på Marius Borg Høiby som barn, henger sammen med at jeg huser en sønn. En gang vil han bli voksen, og vandre rundt i verden med sine egne handlingsmønstre. Hvordan sikrer vi at vi sender fra oss sønner som blir til menn som gjør rett? Hvordan driller vi dem i de verste fellene?

unaturlig at man reagerer med empati på en mediesak som man forstår vil herje med de involverte i uoverskuelig framtid. Men det er en nyttig påminner, særlig om man vanligvis er tilhenger av lov og orden. For over det ganske land sitter det foreldre som vet veldig mye om hvordan det er å ha en sønn som siktes, sønner som figurerer dag ut og dag inn i mediene som forbrytere. De er ikke navngitte, men de er flombelyste som gruppe, det er alle innvandrersønnene, eller som en politimann understrekte i VG nylig: arbeidersønnene. Det er faktisk mulig å ta slikt på alvor, å kreve tiltak og endring, uten å demonisere deres opphav, uten å marsjere til Grønland i Oslo og dirrende erklære at man sist var der for ti år siden, da man dristet seg til å bestille en kebab, som Frp nylig gjorde.

tv-serien «The West Wing» blir presidenten rådløs etter en grusom terrorhandling. Når han skal sette ord på det hele i en tale, griper han til instinktet og sier: De ble ikke født med et ønske om å gjøre dette. Det er en retorisk manøver som er dobbelt genial, for den hindrer en følelsesmessig respons der gjerningsmennene ses som essensielt fordervede, samtidig som den peker på praksis, de små skrittene som ledet dem til det uakseptable. Hvordan skjer det? Hva holder barn fra å havne i feil bane? Hva gjør vi når de er i ferd med å skli ut – ikke bare som foreldre, men som samfunn?

Ansvaret hviler over oss lenge etter at bussen har kjørt.

Guttene våre

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Alt var glamorøst ved «Twin Peaks». Naturen var sjokkerende lik den vi trasket rundt i, men det kunne ikke vært lenger unna vår virkelighet. De iførte seg kasjmirgensere og rutete skjørt, røykte sigaretter og så lengselsfullt på spesialagent Dale Cooper, som var uklanderlig og rettskaffen. Vi gikk på ungdomsskolen, og det var det største kulturelle fenomenet i min oppvekst. Selvsagt gikk jeg til anskaffelse av «The Secret Diary of Laura Palmer», skrevet av dattera til David Lynch.

Hvordan det kom ut, vet jeg ikke, men det må ha gått gjetord om den ene scenen som foregikk nattetid. Venninnene Laura og Donna møter noen gutter, de bestemmer seg for å bade nakne – prikk, prikk, prikk. Det er det mest effektive leselystprosjektet jeg har sett i min levetid: Aldri har så mange unge gutter viet seg til skjønnlitteraturen. Da jeg fikk boka tilbake, åpnet den seg flatt på pulten og åpenbarte de to sidene som hadde blitt mest ivrig lest. Siden forsvant den sporløst, sikkert til en lykkelig tilværelse hjemme hos en av mine medelever. Det var en uskyld over det – før internettets konstante strøm av overtredelser som nå skyller over ungdommen. Vi rister på hodet over hvor oppglødd disse guttene var: 

! Men jentene har man alltid krevd mer bluferdighet av.

«Want» er et forsøk på å bøte på det. Boka er redigert av skuespilleren Gillian Anderson – og ja, vi snakker faktisk om Scully fra «The X-Files», tv-serien fra 90-tallet der hun spilte den rasjonelle skeptikeren som i tospann med den fablende Mulder nøstet i overnaturlige saker. Etter at Anderson forberedte seg til rollen som sexterapeut i serien «Sex Education», fikk hun ideen om å lage en antologi som samlet kvinners anonymiserte, seksuelle fantasier fra hele verden. De har tatt det markedsmessig geniale grepet å la én av fortellingene være Andersons, gjemt blant de andre.

Boka «My Secret Garden» fra 1973 er en forgjenger, og var den som satte henne på tanken. Hun kaller den en provokativ, revolusjonerende kultklassiker, som i sin tid solgte i millioner. Det var ikke polerte tekster, men ufiltrert ærlighet, skriver Anderson. Men det som slo henne aller mest var kvinnenes altoverskyggende følelse av skam.

Anderson har gjort seg flid for utradere skammen. Hun forteller at da hun spilte Margaret Thatcher i tv-serien «The Crown», fikk hun tilsendt en fortelling der noen hadde skrevet dampende erotiske scener mellom Thatcher, Labour-leder Neil Kinnock og Mikhail Gorbatsjov. «To each their own», konkluderer hun rolig. Boka mangler ikke på eksempler utenfor allfarvei – «I’m into male pissing!» ropes det i versaler i en tekst.

Og det er et frigjøringsklyv mellom en tittel som «My Secret Garden» og «Want», som tar mer breibeint plass, og indikerer at man vet hvor og hva man vil. Men gitt sjangeren – det dirrende «hva hvis!» – er ikke dette nødvendigvis ønsker som skal bli realisert. Anderson kommer tilbake til poenget flere ganger, som oftest når det er snakk om tanker som bryter med feministisk tankegods, som Anderson føler seg kallet til å forsvare. Men ideen ligger også gjemt i vanlige tekster fra vanlige liv: Kanskje det ikke gjør så mye hvis det finnes et skille mellom det ideelle og det reelle.

Jeg ser for meg en generasjon kvinner som flakker med blikket.

Sex-files

Publikum reiste seg to ganger fra plysjsetene i Operaen før Margaret Atwood rakk å åpne munnen. Én gang for Hans Kongelige Høyhet kronprins Haakon. Deretter, spontant, idet Atwood gikk på scenen. Stående applaus før et arrangement overhodet har begynt? Det er høyst uvanlig. Men så er ikke Atwood helt vanlig kost. Det er vanskelig å gjengi i skrift hvor skjelmsk hun leverte flere av replikkene, la oss bare konstatere at hun fikk publikum til å le gjennom hele samtalen, også når emnet var dystopier, våre dystre politiske tider eller klimakrisa.

Om jeg kunne valgt hvilken som helst dato for å møte Margaret Atwood til samtale, ville det vært akkurat den kvelden: allehelgensaften. Det er, med hennes ord, et vippepunkt, der tradisjonen vil ha det til at dørene mellom verdener åpner seg og hemmeligheter blir avslørt.

– Siden dette er en kveld der hekser går løs i gatene, lurer jeg på om du kan fortelle historien om Mary Webster, som du har skrevet et vidunderlig dikt om. Hun ble anklaget for å være heks og var, muligens, en av forfedrene dine?

– Vel, at hun var en av mine forfedre var historien til min bestemor, og du vet hvor pålitelige 

 alltid er. Jeg kan si det, for jeg er en selv. Jo: Mary Webster fra Hadley, Massachusetts, ble anklaget for å være heks, like før hendelsene i Salem [1692–93, red.anm.]. Hun ble tatt til Boston og ført for retten der. Hun ble frikjent og dro tilbake til Hadley. Men folk der var ikke tilfreds med dommen, så de bestemte seg, på amerikanske vis, for å henge henne likevel. Men dette var i tida før fallemmen, så de bare heiste henne opp, som et flagg. Enten hadde hun en solid nakke, eller så var hun veldig lett, for hun døde ikke – og da de kom for å kutte ned denne kroppen som hadde dinglet der hele natten, var hun fremdeles i live. Om de trodde hun var en heks 

, var de rimelig sikre på det nå. Hun levde i 14 år til, og fikk tilnavnet Half-Hanged Mary. På mandager ville min bestemor, som hadde pikenavnet Webster, si at hun var direkte i slekt med oss, mens på onsdager, når hun følte seg mer respektabel, sa hun at hun kanskje bare var en fjern slektning. Vi fikk aldri rede på hva som stemte, men jeg har alltid vært interessert i henne, siden puritanerne utgjør en god del av mine forfedre. Jeg 

 også noen mindre puritanske, på andre sider av familien.

«Rumour was loose in the air, hunting for some neck to land on», heter det i Atwoods dikt ‘Half-Hanged Mary’. 1600-tallets puritanisme var én inspirasjon da hun begynte å skrive «Tjenerinnens beretning» fra 1985, om en framtid der deler av USA blir til teokratiet Gilead. Romanen er ikke en abort-dystopi, det er et mye bredere portrett av makt og undertrykkelse – men det er den reproduktive klaustrofobien som virkelig har slått folk. Kanskje har vi våknet opp vel seint. Etter at den amerikanske høyesteretten satte til side Roe v. Wade og den nasjonale retten til selvbestemt abort, la Margaret Atwood ut et bilde av seg selv med en kaffekopp påskrevet ordene «I Told You So».

– Gitt det som har skjedd i USA, hvor langt på vei vil du si de er kommet i å bli noe som kan ligne på Gilead?

Vel, de kommer nok ikke til å ende opp med antrekkene. Skjørtene vil bli lengre! Gilead er basert på at fødselsraten har stupt, hvilket nå skjer. I boka fødes barn med ulike lidelser etter miljøskader, hvilket nå skjer. Og den fallende fødselsraten i Gilead skyldes dels mannlig infertilitet, hvilket nå skjer. Folk blir svært engstelige i slike tider, fordi – og her skal jeg avsløre noe for dere: ingen unge kvinner som får barn, ingen menneskehet. Så de forsøker å kontrollere unge kvinner og tvinge dem til å gjøre ting, uten støtte. I USA er helsevesenet i ferd med å forsvinne, gynekologer forlater statene med repressive lover, de vil ikke ende opp i fengsel. Gilead er lagt opp litt annerledes. I Gilead er fruktbare, unge kvinner nå sjelden vare. Og premisset er at hvis noe er sjeldent og attråverdig, ender de rike med det. Så alle får en kvinne. I de lavere lagene kalles de Økonokoner og må utføre alle funksjoner. Mens i de øvre lagene får de en rekke reproduktive sjanser – litt som med Elon Musk. Men fordi de er puritanske, er det 

 meningen at du skal nyte dette. Det var slikt folk trodde: Det var en plikt, ikke en glede.

–Lukk øynene og tenk på fødselsraten?

Vet jeg mye om hva som befinner seg under gamle trestammer? Ja. 

Mulige framtider

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Aldersgrenser på sosiale medier? Nei: «Plattformene bør selv sette aldersgrenser.» Det sa Robert Steen, leder av Skjermbruksutvalget, da de la fram sin rapport denne uka. Han har allerede møtt motstand i Klassekampen fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som har en langt strengere linje – og av Høyres Nikolai Astrup, som kaller det «rørende naivt». Utvalget anbefaler heller ingen tidsgrenser for barn. I stedet tilbyr de en digital kostsirkel: Stikkordet er «balanse».

er det ikke. «Helst bør du ikke ha mobilen eller andre skjermer tilgjengelig når du skal sove. Hvis du har mobilen på soverommet, husk å skru av varslinger», er utvalgets forsiktige råd til barna. Helst, bør, hvis. Til og med mobilbruk i skolen nærmer utvalget seg mildt og rundt. De viser blant annet til at Elevorganisasjonen mener elever bør få bruke mobilen som verktøy og at myndighetene bør ta hensyn til elevenes rett til medbestemmelse. De mener oppsiktsvekkende nok at «strenge regler mot mobilbruk kan være krevende å håndheve, særlig med eldre elever». Det er ufattelig: Det er ikke en voksen i rommet.

lagt fram nasjonale råd for skjermtid for barn og unge i Sverige. De er tydelige: maksimalt en time skjerm per døgn for barn to til fem år, 1–2 timer for barn seks til tolv år, og maks 2–3 timer per døgn for barn 13–18 år. Klare, tallfestede råd er avgjørende. Fortvilende mye skjermdebatt de siste årene har strandet på at eksperter nekter dette – det gjelder snarere å se på om skjermen fortrenger andre aktiviteter, mener de. Men ser man på den faktiske tidsbruken til unge, er det en del tannpasta som skal tilbake i tuben: Tall fra Folkhälsomyndigheten viser at barn mellom ni og tolv år i snitt har en skjermtid på fire timer daglig. For ungdom mellom 17 og 18 er det oppe i sju timer – utenfor skoletid.

Også i Danmark tar de grep. I fjor gikk seks partier og regjeringen sammen om en avtale om at barnehagebarn bare skal møte skjerm i «helt særlige tilfeller» fram til de er to år (for eksempel om det er snakk om handikap eller kognitive utfordringer). For de eldre barna kan digitale redskaper bare tas fram dersom det kan begrunnes faglig. Det er en snuoperasjon. Tidligere har lovgivningen gitt signal om at skjermen er del av hverdagen, mener barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye: «Vi ønsker å sende det motsatte signal, at dagen skal være analog.»

I Frankrike, da? Ekspertpanelet Emmanuel Macron satte ned, trumfer det meste: Sosiale medier bør være forbudt for alle under 15 år, barn under 11 bør ikke få ha telefon, og ingen under 13 bør eie en telefon med tilgang til internett. Barn under tre år bør ikke ha noen skjermtid overhodet, og det bør begrenses sterkt opp til seks år.

vitenskapelig konsensus, sa franskmennene da de la fram sine konklusjoner. «Med den nye sammenstillingen av forskning og kunnskap ser vi nå svart på hvitt at bruken av digitale medier risikerer å påvirke barn og unges helse negativt», sa sosialminister Jakob Forssmed i Sverige. Vi trenger mer kunnskap, sa Robert Steen. Gudene skal vite at vi trenger 

– men det må vi få andre steder enn hos Skjermbruksutvalget.

Den digitale kostsirkel

Da Edvard Munch skulle lage kunsten som nå utsmykker aulaen ved Universitetet i Oslo, var maleriene så svære at han måtte bygge et utendørs atelier. Disse bildene, som snakker om og med og fra naturen, var i et hardere formspråk: de ble ansett som et brudd, en forråing av en penere stil. Alle som har sett dem, vet at de også henter noe av sin kraft fra skalaen: De er monumentale verk.

Når litteraturen eller filmen går opp i skala, opp i det monumentale, skjer det i lengde. Det er de lange filmene, de tykke bøkene vi snakker om. Men dette er jo bare det fysiske uttrykket for den egentlige skalaen de benytter seg av, som selvsagt er tid.

Det er mange som har forsøkt å forklare de mange bokseriene som kommer ut i vår samtid, alle septologiene, sjubindsverkene, alle romanene som forfølger karakterer og verdener over flerfoldige bøker. Selv tror jeg det henger sammen med en tidshunger – at de verkene som strekker seg utover, har i seg en tidsbevegelse som svarer til en uro vi har, over at noe har gått i stykker i vår følelse av selve tida.

I det siste har jeg blitt dratt mot filmprosjekter som strekker seg over flere år, av grunner som jeg har vanskelig for å sette ord på. Men det har med en seks år gammel gutt å gjøre. Han sitter på bagasjebrettet og forteller om dagen sin. Han krøker seg sammen over togbanen, på hodet har han satt en gryte. Han måler litt over meteren, men fyller langt mer, med sin merkelige humor: En periode kalte han meg Gunnar.

Det har med småbarnsårene å gjøre, at det er et hardt arbeid og et stort eventyr og snart over. Det har å gjøre med at jeg fornemmer at man har mennesker til låns: Om ikke mange år vil han rage høyere enn meg, og hans radius vil sjeldnere og sjeldnere inkludere meg.

Men det bunner også i en følelse som bare blir sterkere: en følelse av at vårt forhold til tid har forandret seg.

La meg nærme meg det sidelengs, som en krabbe.

Det gir en bismak sett fra et 2024 hvor alt fanges og deles.

Det grønne glimt

Han blir kalt «den dykkende filosofen». Og det var med en dykketur det begynte: Australske Peter Godfrey-Smith observerte blekkspruter på nært hold. Det ble et før og et etter i livet hans. Det var en følelse av gjensidig engasjement mellom ham og dyrene, som satte ham på sporet av spørsmål om bevissthet, følelser og erfaring – om evolusjon og livets forgreininger.

Det er sinnet deres som fengsler ham. Evolusjonen har bygd sinnet to ganger, mener han. Enkelte drømmer om å møte intelligent liv i verdensrommet, men det er til blekkspruten de bør se. Hvis vi vil forstå andre sinn, er deres sinn det mest 

 av alt, skrev han i boka «Other Minds». Nå er han ute med «Living on Earth», siste bind i det som har blitt en trilogi om livets utvikling.

Livets kjemi er akvatisk, skriver Godfrey-Smith, «Vi klarer oss bare på land ved å bære store mengder saltvann rundt med oss». Men i «Living on Earth» har han tatt steget ettertrykkelig opp på land og skriver om blant annet australske fugler og gorillaer i Rwanda – og menneskets kultur: Hvorfor utviklet det seg til det nivået hos menneskene?

Det er ikke bare dyr som kan sanse og reagere: også bakterier kan fange opp hva som skjer kjemisk rundt dem, og de reagerer deretter for å finne sine optimale forhold. Men hva er forskjellene mellom å sanse noe og oppleve noe, hva er subjektivitet, og hvem har det? Slike spørsmål borer Godfrey-Smith i. Ett av kjernespørsmålene er hvordan bevissthet ble skapt.

– Bøkene dine prøver å portrettere hvordan bevissthet kunne stige opp av livets råmateriale. Hvorfor ble du dratt mot spørsmål om bevissthet, og hva har du funnet ut?

– Jeg ble dratt til de spørsmålene for det første fordi forholdet mellom kropp og sinn er et så stort problem i filosofi. I mitt tilfelle ble hele min orientering endret av møtene med blekksprut. Du møter dette nysgjerrige og komplekse dyret, og det er naturlig å spørre: Hva skjer inni dem? Det virker sannsynlig at det er et slags senter for subjektivitet der, og at det også er et senter for følelser. Da konfronteres vi med det faktum at nervesystemet deres er veldig annerledes enn vårt, det er atskilt fra vårt av et så stort evolusjonært gap. Hvordan kunne evolusjonen produsere følelser, subjektivitet og en form for bevissthet på 

 evolusjonære linjer? Det samme råmaterialet ble på et vis brukt, nervesystemet, men med en fullstendig annerledes arkitektur. For meg legger det mye press på filosofisk og vitenskapelig tenkning om sinn-kropp-problemet. Det er naturlig å forsøke å gi en historie om bevisstheten som i veldig stor grad er basert på vår hjernes partikulære struktur, og sette til side spørsmålet om hvordan ting virker i andre systemer. Blekksprutene lar oss ikke gjøre det.

Det finnes en tendens i vitenskapen til å skrive om sansing hos både mennesker og dyr som kapsler hver enkelt inn i ens private verden. Dette, mener Godfrey-Smith, er feil.

Jeg tror det presise er å se framtida som mer åpen.

Evolusjonens røst

Jeg vet ikke om du kan se krokodillen i taket?

En av verdens ledene eksperter på renessansen justerer kameraet sitt, og der skimter vi så sannelig noe – men det enorme bokhjulet som troner bak Anthony Grafton skygger riktignok noe for sikten.

Det er ikke så veldig ofte man sitter i forkant av et intervju og håper intenst å få se et 

, men her er vi. Heldigvis har Grafton bestemt seg for å ta videosamtalen hjemmefra. Det er snakk om et digert, rundt hjul med bøker plassert på hyller som du kan rotere om du trenger å slå opp i en ny bok. Vi ber ham fortelle historien bak.

– Det er en veldig funksjonell maskin. På 1500- og 1600-tallet, ettersom bøker og informasjon forøket seg, installerte biblioteker disse for referanseverk. I 1992 kuraterte jeg en utstilling for The New York Public Library, der vi fikk bygd et bokhjul som den sentrale gjenstanden. Etterpå ville ikke biblioteket ha noe med det å gjøre, så de ga det til meg. Men neste år skal jeg pensjonere meg og flytte til New York, og der kommer jeg ikke til å få plass til det, så jeg er på utkikk etter et bra hjem til det, humrer Grafton.

– Min avdøde kone lagde rekvisitter til teateret, så utenfor døra her er det også en drage i full størrelse … Det har blitt et hus fullt av renessanse-innretninger. Det er vel blitt litt av et wunderkammer.

Graftons seineste bok er også litt av et wunderkammer, et rom som samler det pussige og det slående og det sjeldne. «Magus. The Art of Magic from Faustus to Agrippa» handler om magus-skikkelsen: den lærde magikeren, som både behersket en boklig verden, men som også ga seg i kast med alkemi, astronomi, eller forsøkte å temme «okkulte» krefter som de mente skjulte seg i verden – blant fisker, planter, dyr og steiner. «Magiker» lyder som om det var en marginalisert skikkelse, men de lærde magikerne skrev avhandlinger på latin, flere av dem tilhørte etablerte institusjoner som universiteter og kirka, fyrster hyret dem inn på sitt hoff, og enkelte av dem ble svært berømte. Grafton følger den lærde magikeren som skikkelse fra dens opprinnelse i middelalderen, fram til den viktige magusen Agrippa i 1533.

– En merkelig skikkelse. På den ene siden er en magus en lærd som skriver og leser svære bøker på latin, og noen ganger andre språk. Men han er også en som 

 ting. Og det ble mer og mer vanlig med anvendt kunnskap, både blant jurister, teologer og leger, som begynte å bli aktive med anatomi på en måte de ikke hadde vært tidligere. Men magusenes anvendte kunnskap var marginal, og det er det som er interessant.

Jeg tror vi er en ­kultur som elsker å bli lamslått. 

Den lærde magiker

Distrahert fra distraksjon av distraksjon. Vi bruker kultur som trøst for å døyve uro, skriver Karin Haugen.

En sommer i Bonn, bare to år etter slutten av andre verdenskrig, stilte filosofen Josef Pieper seg opp for å holde to foredrag. De handlet om viktigheten av fritid. Ikke rart at han startet med å aller først adressere innvendingene mot å ta for seg emnet i det hele tatt: «Vi står midt oppe i gjenbyggingen av et hus, og har hendene fulle. Burde ikke all vår anstrengelse vie seg fullt og helt til å ferdigstille huset?» Tvert imot, mente han. Det er akkurat nå vi har akutt behov for et forsvar for fritid, som er selve kulturens grunnlag.

Siden den gang har både «fritid» og «kultur» endret karakter. Tidstyven er så kjent for alle at vi rutinemessig møter forsøk på å ta tida tilbake, som Deichman-bibliotekene i Oslo kaller det: De deler ut «mobilsoveposer» til sine besøkende, for å oppfordre dem til å la skjermen ligge. Den Sorte Diamant, biblioteket i København, inviterer til lesesalong: «Alle er velkomne – unntatt skjermenes blå lys. Vi skifter ut smarttelefoner med knitrende sider i en hyllest til den uavbrutte fordypelsesstund». Og når Johan Harstad denne høsten lanserte sin roman «Under brosteinen, stranden!», kalte han den en protest «mot trenden med absolutt distraksjon».

 er det virkelig snakk om. I det tilsynelatende umettelige nostalgimarkedet har PBS, den seriøse, amerikanske tv-kanalen, lansert et nytt tilbud: en retrokanal som skal sende tjuefire timer i døgnet. Programmeringen består utelukkende av trivelige programmer fra 1980- og -90-tallet. Kanalen er skapt som et evig lydspor, noe som kan pusle i bakgrunnen: Magasinet Fortune beskrev tilbudet som «en super, beroligende bakgrunnslyd for voksne».

Tendensen til at kultur blir fyllstoff og bakgrunn, er overalt. Magasiner lager lister over de triveligste filmene og skriver beroligende at det ikke gjør noe om du sovner mens du ser filmen, for du har sikkert sett den så mange ganger før – ja, de lager også lister over de beste filmene å sovne til. Aftenposten forteller om unge mennesker som for første gang våger å gå tur uten å høre på musikk, lydbok eller podkast. Influenser Jenny Gehrken dro på ti dagers stillecamp i Sverige og sa til avisa at det var øyeåpnende: «Jeg visste ikke at jeg kunne bli så rolig. Sånn, jeg visste jo ikke hvordan ro føltes.» Og forrige uke viet Morgenbladet sin forsidesak til bakgrunnslytting: Det stadig vanligere fenomenet med at folk bruker strømmetjenester ikke for å lytte til musikk, men fylle tomrommet med bakgrunnslyd.

. Det samme ser ut til å gjelde mennesket, som i større grad erstatter kultur med konsum. Det er en dreining fra kultur til 

, lettfordøyd innhold som kan strømme inn og tette igjen alle sprekker – all stillhet, all lediggang, all dødtid.

Så vanlig er det blitt å fylle all sin dødtid med innhold at det har oppstått et motfenomen, der folk legger ut videoer på sosiale medier for å demonstrere sin frustrasjonstoleranse under lange flyturer. Ingen musikk, filmer, serier eller bøker skal til, etterpå praler med at de har klart seg uten. Rawdogging, kaller de det: Egentlig betegner det ubeskyttet sex, her dreier det seg om å utholde kjedsomhet, uten krykker og hjelp. Financial Times noterer seg at det er flest menn som hengir seg til trenden, som de kaller en «oppvisning i maskulinitet»: Mennene ser avholdenhet fra kulturelt stimuli som «en slags test på sin virilitet, designet for å bevise deres mentale styrke». Mens The Atlantic mener det dreier seg om en jakt på renhet og leser det inn i en større, asketisk tendens, der særlig unge menn på nettet forsøker å stå imot sin samtids konstante fristelser – en fetisjering av askesen.

Begge avisene er ambivalente og okker seg over hvor pinlig det er å i det hele tatt skrive om trenden. Men forsøket bør hilses velkommen. For samtalen vi fører om dette er for fokusert på selve distraksjonsteknologien – telefonene i håndflatene våre, internettets algoritmestruktur – og for sjelden om de dypere årsakene.

Kultur som selv­medisinering

Før sommeren gikk jeg i pridetog. Jeg kan ikke huske at jeg har gjort det tidligere – kanskje har jeg følt at det var snålt å ta plass der som heterofil. Men i år gikk vi som allierte, sammen med familien til en jente som var i sitt første pridetog. Det var rørende og skjerpende. Alle de glade ansiktene i en enorm demonstrasjon av noe som er, men ikke burde vært, grunnleggende politisk.

Titusener gikk i toget, men det var rammet inn på begge kanter av vold og hatkriminalitet: Det dødelige terrorangrepet 25. juni 2022, og kjæresteparet som ble knivstukket på Aker Brygge i august. Gjerningsmennene var 17 år gamle. I etterkant har det begynt å ulme i debatten om holdninger til homofile innen islam. Den diskusjonen er i full fyr i Danmark.

«Nesten alle mine negative opplevelser med homofobi er med unge gutter i grupper, og 75–80 prosent av dem er fra unge med bakgrunn fra Midtøsten», sa den homofile forfatteren Glenn Bech til Weekendavisen nylig. Bydelen Nørrebro er kåret til en mangfoldsutopi – det er den ikke for to menn som holder hender, sa han. Klassekampen snakket selv med Bech denne uka, og hans vitnesbyrd er vi nødt til å lytte til, fordi han reiser et så viktig spørsmål. Men det er en øvelse på stram line: Hvordan skal dette håndteres, hvordan skal debatten føres?

i Danmark. Sami Kleit, journalist i Weekendavisen, er selv homofil med muslimsk bakgrunn. Han har rykket ut med støtte til Bech, men skriver som om det ikke fantes en verden, som om dette er et spørsmål om meningsbrikker som kan flyttes rolig rundt på et brett. Hans støtte til Bech tar form av et generaloppgjør med pride. Kleit mener pride både er feige og rigide, hinsides all mulighet for meningsmangfold. De er kuppet av en feig venstreside, mener Kleit. Eksempelet hans er at Copenhagen Pride ba sponsorene svare på hvordan de forholdt seg til krigen i Palestina. Kleit mener man ikke tør nyansere «Israel-Palestina-balladen», på grunn av berøringsangst: Det ville gjøre «en masse muslimer sure».

Hvis du reduserer stillingtaken til den grotesk blodige krigen i Gaza til at muslimer ville bli «sure» om man ikke var «konformt kritisk» til den, har du hodet langt oppi kommentariatet. Det er forstemmende: Med én gang Bech ber storsamfunnet forholde seg til homofobi blant minoriteter, piler Kleit av gårde og finner svaret på Gaza-engasjementet i en muslimsk trussel. Like besynderlig er konklusjonen: Konformiteten i pridebevegelsen er et uttrykk for at den har «seiret seg selv i hjel»: Det har skjedd framskritt, skriver Kleit – bare ikke på Nørrebro. Hvor mye berøring har Kleit med distriktene? Selv kommer jeg fra en bygd som så vidt jeg vet, bare har fostret én åpent homofil i løpet av min levetid, og som har flyttet ut. Føler menn seg trygge nok til å holde hender på bygda?

annet enn at det er nødvendig å gå inn i samtalen Bech reiser. Men jeg kan heller ikke forstå annet enn at det krever en viss interesse for verden rundt oss og et blikk for at vi må feie for egen dør. Det krever også at vi som har trygghetens privilegium er tydeligere allierte. Glenn Bech sier han selv ikke klarte å gå i pridetog. Jeg oppfatter meg selv som en som overlevde krigen, sier han, «og nu står jeg med en stok og mangler et ben. Jeg er bare glad for, at andre går med. Så vil jeg gerne stå og klappe.»

Da har du hodet langt oppi kommentariatet.

Stolthet og fordom

I sommer kastet en bekjent Lena Anderssons siste i søpla, i rein provokasjon. Det er lite som har gjort meg mer nysgjerrig på den boka. En lignende nysgjerrighet steg opp i meg da jeg forrige uke irriterte meg over Todd Mays essay i anledning hans nye bok, «Should We Go Extinct?» Der utforsker filosofen hvorvidt menneskeheten burde la seg frivillig utrydde. Han rammer altså dette inn langt hardere enn andre som er ute i samme ærend, men som nøyer seg med å spørre seg om hvordan man kan håndtere befolkningsveksten og om man virkelig bør sette barn til verden mens klimakollapsen er i horisonten. «Frivillig utrydding»? Dilemmaene rundt aktiv dødshjelp blekner i sammenligning, og forlaget hans ser ut til å være klar over hvilken ild de leker med: I presentasjonen av boka skynder de seg å presisere at filosofen nok lander på at spørsmålet som tittelen stiller er «nei». Måten han angriper spørsmålet på åpner likevel for en brutalitet, hvilket bevises av tittelen på hans essay, som var langt mer blodtørstig enn boktittelen: «Should Humanity Pay the Ultimate Price For Its Crimes Against Nature?»

Mays anliggende er ellers prisverdig nok: Vi må verdsette naturen slik den er, uavhengig av dens nytteverdi for oss, og veien dit går gjennom undring og å ta innover seg naturen. Det er et fint program, det. Men stoppe noen tog kan det neppe. For å klare det, må vi inn i maskinrommet.

Mays artikkel lå i bakhodet mens jeg leste John Vaillants bok «Fire Weather». Han er en humanist som tar klimakrisa på høyeste alvor, men han går så til de grader inn i maskinrommet, der petroleumsindustrien som brakte oss hit beskrives i detalj. Det er de enorme, ødeleggende skogbrannene han forteller om. Det dreier seg ikke simpelthen om at brannene har blitt hyppigere, mer intense. Vaillant snakker med både vitenskapsmenn og de mest erfarne fagfolkene som bekjemper brann, og de sier at vi har fått en 

 brann. De vokser så eksplosivt at de skaper sin egen vind, og de kan danne ildtornadoer. Disse brannene oppfører seg ganske enkelt ikke som før. Å kalle situasjonen «ekstrem» er en underdrivelse, sier én brannsjef i boka. Vaillant har dessverre flere eksempler å ta av, men han har valgt å gå tettest på den kanadiske storbrannen i 2016 i Fort McMurray, Alberta, der 100.000 innbyggere måtte evakueres på én dag. 100 millioner tonn karbondioksid ble sendt ut i atmosfæren av brannen, som holdt på i månedsvis. Den ble først erklært helt slukket i august året etter.

Mens du leser dette raser skogbrannene på ny i Hellas og de globale temperaturrekordene knekkes en etter en. Jeg har kviet meg for å lese boka, og det sier vel litt at Vaillants beskrivelser av de barske værforholdene i Canada vinterstid, med temperaturer der øyeepler fryser til is, er blant det minst ubehagelige. Storbrannens natur er skrekkinngytende. I forsøket på å stagge ilden måtte de meie ned hele hus og nabolag med bulldosere, så flammene skulle vokse mindre i høyden. Men ilden beveget seg sjokkerende raskt. Den hoppet over breie elver. En kvinne forteller hvordan himmelen var blå da hun hoppet i dusjen og svart da hun kom ut. Hele hus brant bort til ingenting på fem minutter, noe som egentlig ikke burde være fysisk mulig: Brannen skapte sitt eget utendørs forbrenningskammer. Det ble så varmt at trær ikke tok fyr, men eksploderte. Disse type brannene, skriver Vaillant, skaper en energi som kan sammenlignes mindre med ild og brann og mer med atombomber.

Hva annet finner vi i Fort McMurray? Oljesand. Idet skogbrannen herjet, var Statoil en av aktørene som var involvert i det intensive arbeidet det er å utvinne oljesanden. Vaillant går tett på industrien i «Fort McMoney», som stedet kalles på folkemunne. Han tar for seg industrihistorien, den økonomiske motoren som fikk den på beina, de enorme maskinene, den kompliserte infrastrukturen og prosessen som raffinerer det hele. Det tok flere tiår før oljesand kom i nærheten av å være profitabelt, og subsidiene fra stat og skattefinansiering – hvor villig man var til å satse for å få vinning – er slående. Han forteller også om de ekstreme arbeids- og sosiale forholdene i et samfunn der gjennomstrømmingen er total: en kirke har bare hatt tre begravelser på ti år, for alle drar derfra. Når Vaillant spør en veteran som har jobbet med utrykning på de ulykkesbefengte, islagte motorveiene der oppe hvordan han takler det, ser han bare på ham og spør: 

Menneskene her bor i et landskap som er uvurderlig, men også nådeløst, med voldsomme temperatursvingninger og storslåtte avstander. Canada har ti prosent av verdens skoger. Skalaen i dette landskapet er vanskelig å begripe. Vaillant byr på én anekdote for å antyde størrelsesforholdene: I 2007 oppdaget en satellitt verdens største beverdam i de kanadiske skogene, den er mer enn dobbelt så lang som Hoover-demningen, som teller 379 meter. Myggene der oppe, sa den første personen som satte seg fore å besøke beverdammen, «are absolutely horrific».

Infernodager

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Av alle livets skoler er det å være servitør ikke så dumt. For meg ble det nok av formative opplevelser – fra å servere under fyllekalaser på bygda til nedlatende franske kolleger på fine konditorier. Jeg har knust mine glass, mistet mine fat, og lært at i Reykjavik blir gjestene like oppbrakt når espressomaskinen skrus av som når alkoholserveringen stenger. Men det du lærer mest av alt, er å inngå i en arbeidsstokk. Da mine venninner stadig svinset innom en av mine første jobber for å ta røykepauser med meg, skulle det bare én skamfull episode til før jeg kjente hvor grensa gikk – og plutselig en dag er du blitt en arbeider som selv tar ansvar når du ser over hva som skal gjøres.

Andreas Tharaldsen har gjort seg slike erfaringer, og flere til, som ansatt på betraktelig mer renommerte serveringssteder: Han startet som servitør og jobbet seg oppover i hierarkiet, og ikke minst innover til mer fagkunnskap. Det han lærte, var ikke bare kelnerfaget, men også årsakene til at håndverket har forvitret og arbeidsvilkårene forverret. Da jeg hørte at Tharaldsen kommer med bok i høst, spisset jeg ørene, for i fjor skrev han et sjeldent interessant essay om servitørenes historie og situasjon, som sto på trykk i studenttidsskriftet Bøygen. Han blander fagforeningsaktivisme med historie, politikk med litteratur, og sveiper over hele den forfallshistorien som er den moderne serviceindustrien.

Denne uka gir Tharaldsen ut «Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall». Vi får følge ham inn i sitt første forhandlingsmøte med ledelsen. Vi blir med mens han er under opplæring på den restauranten i Norge som lengst har kunnet skilte med en Michelin-stjerne – og en av de få som sørger for å ha faglært arbeidskraft.

Og framfor alt får vi den store fortellingen om fagets utvikling. At det har foregått et forfall, forblir ikke på påstandsnivå, blant statusrapportene fra Tharaldsen finner vi tall som dette: I dag er bare ti prosent av arbeiderne i hotell- og restaurantbransjen organisert. Bransjen har hatt eksplosiv vekst, samtidig er den faglærte arbeidskrafta byttet ut med ufaglærte – og underbetalte – ansatte. Som han slår fast: «Om det var faglig krise på 1990-tallet, er det en komplett kollaps vi er vitne til i dag.»

Forfallsdelen av historien – bruken av ufaglært arbeidskraft, lave lønninger – er nok bedre kjent for de fleste enn gullalderfortellingen om hvor bra det tidligere sto til for kelnerne og servitørene. Tharaldsen snakker både med eldre, erfarne kolleger og følger hotell- og restaurantarbeidernes fagforeningshistorie slik blant andre Harald Berntsen har skildret den. De som jobbet den gangen servitørene kunne nyte høyere respekt og betraktelig høyere lønninger enn i dag, kalles kelneradelen. Tallene som begrunner at man kan snakke om en kelneradel, er knapt til å tro: I 1974 tjente en servitør 126 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Noe av årsaken lå i prosentlønna, som ble streiket fram i 1924, en kollektiv lønnsordning som sikret kelnerne ti prosent av omsetningen – i seinere år mer.

Tharaldsen diskuterer flere forklaringer på servitøryrkets forverring – var drapet på kelneren økonomisk motivert, spør han, med referanse til bransjens press på økt lønnsomhet. Han spør seg også om servitøren har blitt offer for samfunnets akademisering, nedvurderingen av fagkunnskap. Og en av de hovedmistenkte er Kåre Willoch, som avskaffet hotelloven på 1980-tallet, og med den kravet om at alkohol skulle skjenkes av faglærte servitører.

De første laugene hadde en fanatisk lojalitet til arbeidsgiveren. 

En strek i regningen

Er det utidig å be holocaustforskerne rette blikket mot Gaza?

Hvilket rom var det i etterkrigstida til å snakke om holocaust? Av alle tyskspråklige romaner om holocaust, var bare fire ble skrevet av jøder med direkte erfaringer fra konsentrasjonsleirene.

Hvilke fortellinger ble etablert om skyld og medskyld? Det amerikanske holocaustmuseets Encyclopedia of Camps and Ghettos bruker 900 sider på å dokumentere 700 leire i det tysk­okkuperte Europa som ikke var administrert av tyskerne, påpeker tidsskriftet Agora.

Hvordan ble delaktighet snakket om? I «Heimat» forteller tyske Nora Krug om hvordan krigen ble holdt på armlengdes avstand: På skolen opplyste amerikanere dem om krigen, mens det lå et lokk av taushet over hva deres foreldre og besteforeldre hadde vært med på.

Hva ble gjort, hva ble ikke gjort, hva kunne blitt gjort? Det er ikke så mange tiår vi har nøstet i skyld og medskyld og fortellingen om holocaust, og den er ennå ikke i mål. Når det brygger opp til nytt ordskifte om hvordan man skal forstå holocaust, lander det midt i debatten om Israel, Gaza og folkemord.

Sverige skal få sitt første Förintelsesmuseum. Etter at journalisten Sandra Stiskalo i Dagens Nyheter spurte to minnekultureksperter om hvordan et svensk museum for holocaust skal forholde seg til det som skjer i Israel og Gaza i dag, har debatten gått. Expressens Hynek Pallas rykket ut med kraftig kritikk: I en tid der antisemittismen øker, må et holocaustmuseum få konsentrere seg om det, argumenterte han, og mente det var ahistorisk og usmakelig å kreve noe annet. Stiskalo har forsvart perspektivet ved å sitere det James E. Young, pensjonert professor i historie, svarte på hennes spørsmål. Han har tidligere arbeidet med minne­monumentet over de myrdede jødene i Berlin og bekreftet hennes impuls da han sa: Alle innen feltet kjemper med det spørsmålet nå.

Det er desperasjonen over de brutale realitetene i Gaza som er årsaken til at holocaustmuseenes og -forskernes stemmer etterlyses. Men noe av årsaken ligger også i bevegelser som har pågått i tiår: For det første antikolonialiseringsbølgen i politikk og akademia. Men også kritikken av Vestens mangeårige utenrikspolitiske framferd og dobbeltmoral, som har lagt grunnen for erodering av folkeretten. Den svenske debatten er bare ett ferskt eksempel på det som internasjonalt er et stort spørsmål.

Det var det antikoloniale perspektivet Naomi Klein la an, da hun viet sin forelesning i Norge til Israel og Gaza. Hennes perspektiv bygger dels på boka «Utrota varända jävel» av Sven Lindqvist fra 1992. Der tolker Lindqvist holocaust som en forlengelse av Vestens kolonialistiske prosjekt; volden og utryddelsene som foregikk på andre kontinenter. Ett av Lindqvists hovedpoenger er at dette er 

Karin Haugen

Artikler

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusomhetens hierarki

La oss vise oss som en kulturnasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidunderlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

En fellende dom

Hvordan tenker vi på kriminalitet?

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Den digitale kostsirkel

Trenger vi et oppgjør med dokumentasjonshungeren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selvmedisinering

Pride har ikke «seiret». Det er langt igjen å gå.

Skogbranner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Moralske lærestykker

Overveldes vi av nyheter eller av mangel på handling?

Det er det kollektive søsterskapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak populærkulturens mange gjenopplivninger.

Staten som doplanger

Joshua Cohens portrett av familien Netanyahu åpenbarer riftene i det israelske prosjektet.

Det finnes en økonomisk teori hvor alt som kreves for å holde mennesker sunne, glade og i live, står i fokus.

Selvsagt skaper jakt spenning, men det betyr ikke at man er en skyteglad alfahann

Vi er nå i mare­ritt­sce­na­rioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er tekno­logi­gi­gan­tenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vin­ter­bergs nye serie. Eller?

Når algo­rit­mene styrer, er det bare kompro­miss­løshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusom­hetens hierarki

La oss vise oss som en kultur­nasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidun­derlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barne­lit­te­ra­turens motsvar på den ultra­pro­ses­serte maten er bokserien om Kokos­ba­nanas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

En fellende dom

Hvordan tenker vi på krimi­na­litet?

I «Want» har skue­spil­ler Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Den digitale kostsirkel

Trenger vi et oppgjør med doku­men­ta­sjons­hun­geren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneske­sinnet. – Kanskje har vi noen overras­kelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbin­delsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selv­medisinering

Pride har ikke «seiret». Det er langt igjen å gå.

Skog­bran­ner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Moralske lære­styk­ker

Overveldes vi av nyheter eller av mangel på handling?

Det er det kollektive søster­skapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak popu­lær­kul­turens mange gjenopp­liv­ninger.

Staten som doplanger

Joshua Cohens portrett av familien Netanyahu åpenbarer riftene i det israelske prosjektet.

Det finnes en økonomisk teori hvor alt som kreves for å holde mennesker sunne, glade og i live, står i fokus.

Selvsagt skaper jakt spenning, men det betyr ikke at man er en skyteglad alfahann

Vi er nå i marerittscenarioet, sier Shoshana Zuboff. Hun er teknologigigantenes argeste kritiker, men øyner likevel håp.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

Grusomhetens hierarki

La oss vise oss som en kulturnasjon og trykke den ustyrlig komiske, vidunderlig sørgelige «Suttree» til vårt bryst.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Hvordan tenker vi på kriminalitet?

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Trenger vi et oppgjør med dokumentasjonshungeren?

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Kultur som selvmedisinering

Skogbranner har ikke bare blitt flere og verre: Selve brannens natur har endret seg, skriver John Vaillant i «Fire Weather».

Moralske lærestykker

Det er det kollektive søsterskapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak populærkulturens mange gjenopplivninger.