Karin Haugen

#fff

#000

Distrahert fra distraksjon av distraksjon. Vi bruker kultur som trøst for å døyve uro, skriver Karin Haugen.

En sommer i Bonn, bare to år etter slutten av andre verdenskrig, stilte filosofen Josef Pieper seg opp for å holde to foredrag. De handlet om viktigheten av fritid. Ikke rart at han startet med å aller først adressere innvendingene mot å ta for seg emnet i det hele tatt: «Vi står midt oppe i gjenbyggingen av et hus, og har hendene fulle. Burde ikke all vår anstrengelse vie seg fullt og helt til å ferdigstille huset?» Tvert imot, mente han. Det er akkurat nå vi har akutt behov for et forsvar for fritid, som er selve kulturens grunnlag.

Siden den gang har både «fritid» og «kultur» endret karakter. Tidstyven er så kjent for alle at vi rutinemessig møter forsøk på å ta tida tilbake, som Deichman-bibliotekene i Oslo kaller det: De deler ut «mobilsoveposer» til sine besøkende, for å oppfordre dem til å la skjermen ligge. Den Sorte Diamant, biblioteket i København, inviterer til lesesalong: «Alle er velkomne – unntatt skjermenes blå lys. Vi skifter ut smarttelefoner med knitrende sider i en hyllest til den uavbrutte fordypelsesstund». Og når Johan Harstad denne høsten lanserte sin roman «Under brosteinen, stranden!», kalte han den en protest «mot trenden med absolutt distraksjon».

 er det virkelig snakk om. I det tilsynelatende umettelige nostalgimarkedet har PBS, den seriøse, amerikanske tv-kanalen, lansert et nytt tilbud: en retrokanal som skal sende tjuefire timer i døgnet. Programmeringen består utelukkende av trivelige programmer fra 1980- og -90-tallet. Kanalen er skapt som et evig lydspor, noe som kan pusle i bakgrunnen: Magasinet Fortune beskrev tilbudet som «en super, beroligende bakgrunnslyd for voksne».

Tendensen til at kultur blir fyllstoff og bakgrunn, er overalt. Magasiner lager lister over de triveligste filmene og skriver beroligende at det ikke gjør noe om du sovner mens du ser filmen, for du har sikkert sett den så mange ganger før – ja, de lager også lister over de beste filmene å sovne til. Aftenposten forteller om unge mennesker som for første gang våger å gå tur uten å høre på musikk, lydbok eller podkast. Influenser Jenny Gehrken dro på ti dagers stillecamp i Sverige og sa til avisa at det var øyeåpnende: «Jeg visste ikke at jeg kunne bli så rolig. Sånn, jeg visste jo ikke hvordan ro føltes.» Og forrige uke viet Morgenbladet sin forsidesak til bakgrunnslytting: Det stadig vanligere fenomenet med at folk bruker strømmetjenester ikke for å lytte til musikk, men fylle tomrommet med bakgrunnslyd.

. Det samme ser ut til å gjelde mennesket, som i større grad erstatter kultur med konsum. Det er en dreining fra kultur til 

, lettfordøyd innhold som kan strømme inn og tette igjen alle sprekker – all stillhet, all lediggang, all dødtid.

Så vanlig er det blitt å fylle all sin dødtid med innhold at det har oppstått et motfenomen, der folk legger ut videoer på sosiale medier for å demonstrere sin frustrasjonstoleranse under lange flyturer. Ingen musikk, filmer, serier eller bøker skal til, etterpå praler med at de har klart seg uten. Rawdogging, kaller de det: Egentlig betegner det ubeskyttet sex, her dreier det seg om å utholde kjedsomhet, uten krykker og hjelp. Financial Times noterer seg at det er flest menn som hengir seg til trenden, som de kaller en «oppvisning i maskulinitet»: Mennene ser avholdenhet fra kulturelt stimuli som «en slags test på sin virilitet, designet for å bevise deres mentale styrke». Mens The Atlantic mener det dreier seg om en jakt på renhet og leser det inn i en større, asketisk tendens, der særlig unge menn på nettet forsøker å stå imot sin samtids konstante fristelser – en fetisjering av askesen.

Begge avisene er ambivalente og okker seg over hvor pinlig det er å i det hele tatt skrive om trenden. Men forsøket bør hilses velkommen. For samtalen vi fører om dette er for fokusert på selve distraksjonsteknologien – telefonene i håndflatene våre, internettets algoritmestruktur – og for sjelden om de dypere årsakene.

Kultur som selv­medisinering

Før sommeren gikk jeg i pridetog. Jeg kan ikke huske at jeg har gjort det tidligere – kanskje har jeg følt at det var snålt å ta plass der som heterofil. Men i år gikk vi som allierte, sammen med familien til en jente som var i sitt første pridetog. Det var rørende og skjerpende. Alle de glade ansiktene i en enorm demonstrasjon av noe som er, men ikke burde vært, grunnleggende politisk.

Titusener gikk i toget, men det var rammet inn på begge kanter av vold og hatkriminalitet: Det dødelige terrorangrepet 25. juni 2022, og kjæresteparet som ble knivstukket på Aker Brygge i august. Gjerningsmennene var 17 år gamle. I etterkant har det begynt å ulme i debatten om holdninger til homofile innen islam. Den diskusjonen er i full fyr i Danmark.

«Nesten alle mine negative opplevelser med homofobi er med unge gutter i grupper, og 75–80 prosent av dem er fra unge med bakgrunn fra Midtøsten», sa den homofile forfatteren Glenn Bech til Weekendavisen nylig. Bydelen Nørrebro er kåret til en mangfoldsutopi – det er den ikke for to menn som holder hender, sa han. Klassekampen snakket selv med Bech denne uka, og hans vitnesbyrd er vi nødt til å lytte til, fordi han reiser et så viktig spørsmål. Men det er en øvelse på stram line: Hvordan skal dette håndteres, hvordan skal debatten føres?

i Danmark. Sami Kleit, journalist i Weekendavisen, er selv homofil med muslimsk bakgrunn. Han har rykket ut med støtte til Bech, men skriver som om det ikke fantes en verden, som om dette er et spørsmål om meningsbrikker som kan flyttes rolig rundt på et brett. Hans støtte til Bech tar form av et generaloppgjør med pride. Kleit mener pride både er feige og rigide, hinsides all mulighet for meningsmangfold. De er kuppet av en feig venstreside, mener Kleit. Eksempelet hans er at Copenhagen Pride ba sponsorene svare på hvordan de forholdt seg til krigen i Palestina. Kleit mener man ikke tør nyansere «Israel-Palestina-balladen», på grunn av berøringsangst: Det ville gjøre «en masse muslimer sure».

Hvis du reduserer stillingtaken til den grotesk blodige krigen i Gaza til at muslimer ville bli «sure» om man ikke var «konformt kritisk» til den, har du hodet langt oppi kommentariatet. Det er forstemmende: Med én gang Bech ber storsamfunnet forholde seg til homofobi blant minoriteter, piler Kleit av gårde og finner svaret på Gaza-engasjementet i en muslimsk trussel. Like besynderlig er konklusjonen: Konformiteten i pridebevegelsen er et uttrykk for at den har «seiret seg selv i hjel»: Det har skjedd framskritt, skriver Kleit – bare ikke på Nørrebro. Hvor mye berøring har Kleit med distriktene? Selv kommer jeg fra en bygd som så vidt jeg vet, bare har fostret én åpent homofil i løpet av min levetid, og som har flyttet ut. Føler menn seg trygge nok til å holde hender på bygda?

annet enn at det er nødvendig å gå inn i samtalen Bech reiser. Men jeg kan heller ikke forstå annet enn at det krever en viss interesse for verden rundt oss og et blikk for at vi må feie for egen dør. Det krever også at vi som har trygghetens privilegium er tydeligere allierte. Glenn Bech sier han selv ikke klarte å gå i pridetog. Jeg oppfatter meg selv som en som overlevde krigen, sier han, «og nu står jeg med en stok og mangler et ben. Jeg er bare glad for, at andre går med. Så vil jeg gerne stå og klappe.»

Da har du hodet langt oppi kommentariatet.

Stolthet og fordom

I sommer kastet en bekjent Lena Anderssons siste i søpla, i rein provokasjon. Det er lite som har gjort meg mer nysgjerrig på den boka. En lignende nysgjerrighet steg opp i meg da jeg forrige uke irriterte meg over Todd Mays essay i anledning hans nye bok, «Should We Go Extinct?» Der utforsker filosofen hvorvidt menneskeheten burde la seg frivillig utrydde. Han rammer altså dette inn langt hardere enn andre som er ute i samme ærend, men som nøyer seg med å spørre seg om hvordan man kan håndtere befolkningsveksten og om man virkelig bør sette barn til verden mens klimakollapsen er i horisonten. «Frivillig utrydding»? Dilemmaene rundt aktiv dødshjelp blekner i sammenligning, og forlaget hans ser ut til å være klar over hvilken ild de leker med: I presentasjonen av boka skynder de seg å presisere at filosofen nok lander på at spørsmålet som tittelen stiller er «nei». Måten han angriper spørsmålet på åpner likevel for en brutalitet, hvilket bevises av tittelen på hans essay, som var langt mer blodtørstig enn boktittelen: «Should Humanity Pay the Ultimate Price For Its Crimes Against Nature?»

Mays anliggende er ellers prisverdig nok: Vi må verdsette naturen slik den er, uavhengig av dens nytteverdi for oss, og veien dit går gjennom undring og å ta innover seg naturen. Det er et fint program, det. Men stoppe noen tog kan det neppe. For å klare det, må vi inn i maskinrommet.

Mays artikkel lå i bakhodet mens jeg leste John Vaillants bok «Fire Weather». Han er en humanist som tar klimakrisa på høyeste alvor, men han går så til de grader inn i maskinrommet, der petroleumsindustrien som brakte oss hit beskrives i detalj. Det er de enorme, ødeleggende skogbrannene han forteller om. Det dreier seg ikke simpelthen om at brannene har blitt hyppigere, mer intense. Vaillant snakker med både vitenskapsmenn og de mest erfarne fagfolkene som bekjemper brann, og de sier at vi har fått en 

 brann. De vokser så eksplosivt at de skaper sin egen vind, og de kan danne ildtornadoer. Disse brannene oppfører seg ganske enkelt ikke som før. Å kalle situasjonen «ekstrem» er en underdrivelse, sier én brannsjef i boka. Vaillant har dessverre flere eksempler å ta av, men han har valgt å gå tettest på den kanadiske storbrannen i 2016 i Fort McMurray, Alberta, der 100.000 innbyggere måtte evakueres på én dag. 100 millioner tonn karbondioksid ble sendt ut i atmosfæren av brannen, som holdt på i månedsvis. Den ble først erklært helt slukket i august året etter.

Mens du leser dette raser skogbrannene på ny i Hellas og de globale temperaturrekordene knekkes en etter en. Jeg har kviet meg for å lese boka, og det sier vel litt at Vaillants beskrivelser av de barske værforholdene i Canada vinterstid, med temperaturer der øyeepler fryser til is, er blant det minst ubehagelige. Storbrannens natur er skrekkinngytende. I forsøket på å stagge ilden måtte de meie ned hele hus og nabolag med bulldosere, så flammene skulle vokse mindre i høyden. Men ilden beveget seg sjokkerende raskt. Den hoppet over breie elver. En kvinne forteller hvordan himmelen var blå da hun hoppet i dusjen og svart da hun kom ut. Hele hus brant bort til ingenting på fem minutter, noe som egentlig ikke burde være fysisk mulig: Brannen skapte sitt eget utendørs forbrenningskammer. Det ble så varmt at trær ikke tok fyr, men eksploderte. Disse type brannene, skriver Vaillant, skaper en energi som kan sammenlignes mindre med ild og brann og mer med atombomber.

Hva annet finner vi i Fort McMurray? Oljesand. Idet skogbrannen herjet, var Statoil en av aktørene som var involvert i det intensive arbeidet det er å utvinne oljesanden. Vaillant går tett på industrien i «Fort McMoney», som stedet kalles på folkemunne. Han tar for seg industrihistorien, den økonomiske motoren som fikk den på beina, de enorme maskinene, den kompliserte infrastrukturen og prosessen som raffinerer det hele. Det tok flere tiår før oljesand kom i nærheten av å være profitabelt, og subsidiene fra stat og skattefinansiering – hvor villig man var til å satse for å få vinning – er slående. Han forteller også om de ekstreme arbeids- og sosiale forholdene i et samfunn der gjennomstrømmingen er total: en kirke har bare hatt tre begravelser på ti år, for alle drar derfra. Når Vaillant spør en veteran som har jobbet med utrykning på de ulykkesbefengte, islagte motorveiene der oppe hvordan han takler det, ser han bare på ham og spør: 

Menneskene her bor i et landskap som er uvurderlig, men også nådeløst, med voldsomme temperatursvingninger og storslåtte avstander. Canada har ti prosent av verdens skoger. Skalaen i dette landskapet er vanskelig å begripe. Vaillant byr på én anekdote for å antyde størrelsesforholdene: I 2007 oppdaget en satellitt verdens største beverdam i de kanadiske skogene, den er mer enn dobbelt så lang som Hoover-demningen, som teller 379 meter. Myggene der oppe, sa den første personen som satte seg fore å besøke beverdammen, «are absolutely horrific».

Infernodager

En kelner er ikke det en kelner en gang var. Og hvem har skylda for det?

Av alle livets skoler er det å være servitør ikke så dumt. For meg ble det nok av formative opplevelser – fra å servere under fyllekalaser på bygda til nedlatende franske kolleger på fine konditorier. Jeg har knust mine glass, mistet mine fat, og lært at i Reykjavik blir gjestene like oppbrakt når espressomaskinen skrus av som når alkoholserveringen stenger. Men det du lærer mest av alt, er å inngå i en arbeidsstokk. Da mine venninner stadig svinset innom en av mine første jobber for å ta røykepauser med meg, skulle det bare én skamfull episode til før jeg kjente hvor grensa gikk – og plutselig en dag er du blitt en arbeider som selv tar ansvar når du ser over hva som skal gjøres.

Andreas Tharaldsen har gjort seg slike erfaringer, og flere til, som ansatt på betraktelig mer renommerte serveringssteder: Han startet som servitør og jobbet seg oppover i hierarkiet, og ikke minst innover til mer fagkunnskap. Det han lærte, var ikke bare kelnerfaget, men også årsakene til at håndverket har forvitret og arbeidsvilkårene forverret. Da jeg hørte at Tharaldsen kommer med bok i høst, spisset jeg ørene, for i fjor skrev han et sjeldent interessant essay om servitørenes historie og situasjon, som sto på trykk i studenttidsskriftet Bøygen. Han blander fagforeningsaktivisme med historie, politikk med litteratur, og sveiper over hele den forfallshistorien som er den moderne serviceindustrien.

Denne uka gir Tharaldsen ut «Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall». Vi får følge ham inn i sitt første forhandlingsmøte med ledelsen. Vi blir med mens han er under opplæring på den restauranten i Norge som lengst har kunnet skilte med en Michelin-stjerne – og en av de få som sørger for å ha faglært arbeidskraft.

Og framfor alt får vi den store fortellingen om fagets utvikling. At det har foregått et forfall, forblir ikke på påstandsnivå, blant statusrapportene fra Tharaldsen finner vi tall som dette: I dag er bare ti prosent av arbeiderne i hotell- og restaurantbransjen organisert. Bransjen har hatt eksplosiv vekst, samtidig er den faglærte arbeidskrafta byttet ut med ufaglærte – og underbetalte – ansatte. Som han slår fast: «Om det var faglig krise på 1990-tallet, er det en komplett kollaps vi er vitne til i dag.»

Forfallsdelen av historien – bruken av ufaglært arbeidskraft, lave lønninger – er nok bedre kjent for de fleste enn gullalderfortellingen om hvor bra det tidligere sto til for kelnerne og servitørene. Tharaldsen snakker både med eldre, erfarne kolleger og følger hotell- og restaurantarbeidernes fagforeningshistorie slik blant andre Harald Berntsen har skildret den. De som jobbet den gangen servitørene kunne nyte høyere respekt og betraktelig høyere lønninger enn i dag, kalles kelneradelen. Tallene som begrunner at man kan snakke om en kelneradel, er knapt til å tro: I 1974 tjente en servitør 126 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Noe av årsaken lå i prosentlønna, som ble streiket fram i 1924, en kollektiv lønnsordning som sikret kelnerne ti prosent av omsetningen – i seinere år mer.

Tharaldsen diskuterer flere forklaringer på servitøryrkets forverring – var drapet på kelneren økonomisk motivert, spør han, med referanse til bransjens press på økt lønnsomhet. Han spør seg også om servitøren har blitt offer for samfunnets akademisering, nedvurderingen av fagkunnskap. Og en av de hovedmistenkte er Kåre Willoch, som avskaffet hotelloven på 1980-tallet, og med den kravet om at alkohol skulle skjenkes av faglærte servitører.

De første laugene hadde en fanatisk lojalitet til arbeidsgiveren. 

En strek i regningen

Er det utidig å be holocaustforskerne rette blikket mot Gaza?

Hvilket rom var det i etterkrigstida til å snakke om holocaust? Av alle tyskspråklige romaner om holocaust, var bare fire ble skrevet av jøder med direkte erfaringer fra konsentrasjonsleirene.

Hvilke fortellinger ble etablert om skyld og medskyld? Det amerikanske holocaustmuseets Encyclopedia of Camps and Ghettos bruker 900 sider på å dokumentere 700 leire i det tysk­okkuperte Europa som ikke var administrert av tyskerne, påpeker tidsskriftet Agora.

Hvordan ble delaktighet snakket om? I «Heimat» forteller tyske Nora Krug om hvordan krigen ble holdt på armlengdes avstand: På skolen opplyste amerikanere dem om krigen, mens det lå et lokk av taushet over hva deres foreldre og besteforeldre hadde vært med på.

Hva ble gjort, hva ble ikke gjort, hva kunne blitt gjort? Det er ikke så mange tiår vi har nøstet i skyld og medskyld og fortellingen om holocaust, og den er ennå ikke i mål. Når det brygger opp til nytt ordskifte om hvordan man skal forstå holocaust, lander det midt i debatten om Israel, Gaza og folkemord.

Sverige skal få sitt første Förintelsesmuseum. Etter at journalisten Sandra Stiskalo i Dagens Nyheter spurte to minnekultureksperter om hvordan et svensk museum for holocaust skal forholde seg til det som skjer i Israel og Gaza i dag, har debatten gått. Expressens Hynek Pallas rykket ut med kraftig kritikk: I en tid der antisemittismen øker, må et holocaustmuseum få konsentrere seg om det, argumenterte han, og mente det var ahistorisk og usmakelig å kreve noe annet. Stiskalo har forsvart perspektivet ved å sitere det James E. Young, pensjonert professor i historie, svarte på hennes spørsmål. Han har tidligere arbeidet med minne­monumentet over de myrdede jødene i Berlin og bekreftet hennes impuls da han sa: Alle innen feltet kjemper med det spørsmålet nå.

Det er desperasjonen over de brutale realitetene i Gaza som er årsaken til at holocaustmuseenes og -forskernes stemmer etterlyses. Men noe av årsaken ligger også i bevegelser som har pågått i tiår: For det første antikolonialiseringsbølgen i politikk og akademia. Men også kritikken av Vestens mangeårige utenrikspolitiske framferd og dobbeltmoral, som har lagt grunnen for erodering av folkeretten. Den svenske debatten er bare ett ferskt eksempel på det som internasjonalt er et stort spørsmål.

Det var det antikoloniale perspektivet Naomi Klein la an, da hun viet sin forelesning i Norge til Israel og Gaza. Hennes perspektiv bygger dels på boka «Utrota varända jävel» av Sven Lindqvist fra 1992. Der tolker Lindqvist holocaust som en forlengelse av Vestens kolonialistiske prosjekt; volden og utryddelsene som foregikk på andre kontinenter. Ett av Lindqvists hovedpoenger er at dette er 

 kunnskap «som, om den gjordes medveten, skulle spränga världsbilden.»

Et sprengt verdensbilde var det Pankaj Mishra satte ord på i foredraget «The Shoa after Gaza». Mishra snakker for «Generasjon Gaza» når han beskriver politikere som «gir moralsk dekning for massakren i Gaza», og kalte det «et slags sammenbrudd av den frie verden.»

Moralske lærestykker

Legenden forteller at de første 29 årene av sitt liv ble prins Siddhartha Gautama skjermet for å se noe ubehagelig eller opprørende. Da han en dag ble eksponert for lidelse, fikk han sin oppvåkning, som også ble til selve hans navn: Buddha, den opplyste, den oppvåknede.

Det er lett å like det håndfaste i buddhismens opprinnelseshistorie, veien ut av gullburet. Det siste året har jeg tenkt på den fordi den sier oss noe om hva det innebærer å vite noe, hva det betyr å ta noe innover seg.

 ble flere medieundersøkelser presentert i både inn- og utland. Mer enn hver femte unngår ofte nyheter, meldes det fra Roskilde Universitet i Danmark. Tallet er stigende, og forskerne kaller det «nyhetsoverveldelse». Digital News Report fra Reuters Institute for the Study of Journalism har en norsk underrapport, hvor det også viser seg at flere unngår nyheter: 31 prosent unngår aktivt nyheter, forteller tallende. Også her til lands er den andelen stigende.

 utall måter å nærme seg disse tallene på: De sier noe om tempoet i dag, om hvor påkoplet vi er det digitale, om pushvarsler og avisenes framtid, og alt det er relevant. Men for meg sier tallene også noe om en manglende tillit til at det betyr noe om vi er borgere som opplyser oss om samfunnet.

Min fornemmelse er at det ikke bare er kjensgjerningene i seg selv som jager oss på flukt fra nyhetene, det er den manglende konsekvensen de møtes med: Det er i bruddet mellom viten og vilje, mellom kunnskap og handling, at det smerter. For katastrofene, de ruller og pågår. Barna i Gaza fortsetter å skjelve og blø i video etter video. De røde verdenskartene som melder om ulevelige temperaturer presenteres side om side med klimaforskere som uttaler at det hele går mye, mye raskere enn de fryktet.

 finnes det et slags emosjonelt crescendo i Voluspå. Odin har vendt seg til volven for å lære om framtida, og han får en fortidsfortelling på kjøpet. Inn i disse historiene flettes et stadig tilbakevendende, lett aggressivt og grunnleggende konfronterende spørsmål: «Veit De nok no, eller kva?»

Det er dette som burde være refrenget politikerne våre møtes med. Klimaendringene krever grunnleggende ombygging av så store deler av samfunnet, og skriker etter rask og resolutt handling, mens vi sitter på hendene og deler ut nye oljekonsesjoner fra «sokkeldepartementet» vårt. Selvsagt blør handlingsapatien over disse største, brennende konfliktene over i andre, mindre smertefulle konflikter: heller ikke dem orker vi.

som klimakrisa krever av oss, er at vi må løse ikke bare den titaniske oppgaven, men også det løpende arbeidet med samfunnet for øvrig. Det forutsetter at vi ikke faller inn i en politisk depresjon, men at vi fortsetter å bry oss om posten fungerer, om flyktningstrømmer, om det digitale havariet i Oslo-skolen. I en tid hvor mange ikke er påkoplet store bevegelser og fellesskap, men derimot et konstant nyhetsbrus, er det desto viktigere at man kan se at handling følger ord. Hvis ikke forvitrer all tillit, og vi trekker oss tilbake fra lidelsen.

Vi sitter på hendene og deler ut nye konsesjoner fra sokkeldepartementet vårt.

Den omvendte Buddha

Alltid skal romantikken besynges, og så sjelden vennskapet. Det er først når jeg hører min ti år gamle datter snakke om mine beste venner at jeg blir minnet på hvilken glans som står rundt vennskapet. I hennes øyne er det ikke bare noe oppløftende varig ved disse vennene, det er noe grunnleggende glamorøst. Hun vil vite: «Når møttes dere?». Hun beskriver en hypotetisk situasjon og ber meg bekrefte: «Da ville du ringt en av dem?». Det er et reint retorisk spørsmål når hun spør, trygg på svaret: «Dere er 

Naja Marie Aidts siste roman er enn så lenge ikke oversatt til norsk, men har så langt fått en veldig fin, om enn litt temperert anmeldelse i Morgenbladet. Det er forståelige grunner til det: Dette er en roman som ofte er lavmælt og som ikke er like god – litterært, komposisjonsmessig – som hennes forrige roman, den intenst dirrende «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake – Carls bok». Der fortalte Aidt om hennes 25 år gamle sønns brå død, i en form som både var ubrutt og stadig avbrutt: Hun begynner å fortelle, bryter av, vender tilbake, bryter av og forteller på ny. Det var et perfekt litterært svar på fortellingen om sønnen. For det er sirkelen som er traumets form: Alltid vender du tilbake, og så snart du tror du har beveget deg bort, viser det seg at du bare befinner deg i en bue, tilbake til Hendelsen igjen. Denne romanen er ikke like sterk. Men den har en gjenstridig vilje i seg, et fraspark, og jeg lurer på om den kan bli vel så viktig.

romanen møter vi en kvinne som er ødelagt av et traume; i dette tilfellet et voldelig overfall hun har blitt utsatt for. Hun sover under bordet, hun fungerer knapt i hverdagen, og vi følger henne til PTSD-mannen, som hun kaller ham, som forsøker å få henne til å konfrontere det som har skjedd, slik at kroppen og hjernen kan forstå at det hun har vært gjennom ligger i fortida, det er ikke pågående. Hun har barn, hun har barnebarn, hun har arbeidet med barn, og de er hennes livs emosjonelle kjerne: «Børnene var altid eventyret». Men først og fremst har hun venninner, det er de som er livets skjelett, de holder henne oppe, omsorgen de utfører for henne er hverdagslig, praktisk og konstant.

Men det traumet som fester seg aller mest i leseren, er det gamle traumet som stiger opp i henne når hun arbeider for å bli funksjonsdyktig igjen. Det leder henne til barndommen, til å lytte etter skrittene for å forstå hvilket humør faren var i, til volden, til de evige overlevelsesstrategiene hun måtte legge an mens han 

. Han kaster henne ned trappa, han river i stykker en bamse, «Ondskaben sprang fra hans hænder».

Aidts tittel, «Øvelser i mørket», er treffende fordi boka har noe essayistisk og utprøvende ved seg. Det er også dette som er de beste delene av boka: ikke plottet, ikke de terapeutiske sidene ved romanen, men forsøket på å sirkle inn et kollektiv, det man kan kalle bokas frigjøringsprosjekt.

For inn i fortellingen om den traumatiserte kvinnen fører Aidt en sidefortelling om en gammel kvinne som en gang inviterte til fest. 50 kvinner inviterte hun, kjente og bekjente og ukjente. Hun ba alle ta med seg en historie, og mens denne gamle matronen holdt hoff, reiste kvinnene seg en etter en og fortalte. Brokker og biter av disse fortellingene flettes inn gjennom hele romanen. Det er historier om vold og drap, om menn som slår og menn som tar.

, sier en av kvinnene, og det er denne aksepten hele romanen strekker seg mot – å formgi en fortelling om hva som har skjedd deg, for å kunne eie det og bevege seg videre. Aidt klarer å skape en stemning av et fandenivoldsk 

: «Føj for helvede», sier en av venninnene etter å ha hørt en historie fra festen, «nu husker jeg pludselig alt mulig». Kanskje er det en sirkel også i denne boka: ikke bare traumets, men fellesskapets.

Det er så myemisere som fortelles om kvinners aldring. Vi hører sjeldnere om det stadiet mange kommer til: De slapper mer av, lar tidligere autoriteter fare, kneiser med nakken. Kunstner og forfatter Nina Hemmingson skrev tidligere i år i Aftonbladet «om konsten, åldrandet och eldarna». Noe har skjedd ettersom hun har blitt eldre, hun har funnet fram til en ny trygghet. Hun beskriver det som noe annet enn ungdommelig overmot og vilje, noe mer varig. Hun kaller det «den stora elden» og famler for å sette ord på hvor omveltende det er: «Den här nya elden är kanske långsammare, men också större. Jag kan inte överblicka den utan att förflytta mig rundt den, knappt då. Och jag tycker mig faktisk känna en ilska här också, men den är på något sätt mer kollektiv till sin natur.»

Naja Marie Aidt har tatt valget om å ledsage sin nye roman med et skriv fra forlaget hvor hun forteller at hun ville skrive om kvinner: «Jeg opdagede, at jeg ikke havde turdet skrive om det før, fordi vi – i min generation – ville være som drengene i f.eks. forfattermiljøet for at få en plads. Mændene skulle helst synes, man var okay som forfatter. ‘Kvindelitteratur’ var noget man blev mobbet for, og vi ville respekteres på lige fod med mændene.» Det brant i meg mens jeg skrev, forteller Aidt: «og det føltes som at komme hjem. Og hvis nogle af ‘drengene’ peger fingre ad det, er jeg 100 procent ligeglad.» 

Det er historier om vold og drap, om menn som slår og menn som tar.

Sirkel, sirkel

Hvorfor gjør vi på dette viset? Kanskje er det ikke nostalgi som ligger bak populærkulturens mange gjenopplivninger.

Jeg høster ingenting. Jeg sår ingenting. Det er ikke noe som spirer eller vokser», skriver Solvej Balle i den overraskende rørende romanen «Om utregning av romfang 1», første del av hennes merkelige og befriende sjubindssyklus om kvinnen Tara Selter, som sitter fast i en enkelt dag: 18. november gjentar seg i en loop for henne, mens omverdenen går sin gang. «Årstidene mine er borte», skriver Tara: «Det kommer ikke noe ut av dagene. De går bare, og jeg går med og spiser verdenen min og lytter til spøkelset i huset.»

Det er et i aller beste mening underlig romanprosjekt, som har en dyp gjenklang i følelsen av at vi står fast, at vi har mistet følelsen med tida, at det finnes en framtid – vi får bare ikke tilgang på den.

Lenge har vi blitt anklaget for å være nostalgiske; det tilbakeskuende florerer i vår kultur. Kulturkonsumentene har fått skylda, men med boka «Foreverism» snur den amerikanske forfatteren og akademikeren Grafton Tanner det hele på hodet. Faktisk har han endret sin grunnleggende oppfatning av nostalgiens plass i vår kultur: Der han tidligere mente at kulturen var dynket i nostalgi, mener han nå at dagens kultur forsøker å holde oss 

Tanner har et utall eksempler fra populærkulturen, som Disney, «Star Wars» og «Ringenes herre»: «Star Wars»-universet har blitt forlenget in absurdum med et utall nye filmer og serier som tar opp tråden fra de gamle, klassiske filmene. Også andre gamle filmer kommer i moderne versjoner med ny besetning, såkalte reboots.

 på nostalgi, mener han: Det er en kur maskert som et symptom, det er et forsøk på å holde nostalgien på armlengdes avstand. For nostalgi er ikke bare en lengsel. Nostalgi oppstår idet du 

 en flik av noe som er borte. Når så mye av vår kultur er repriser og gjenopplivninger av det gamle, rekker vi ikke engang å lengte etter fortida, fordi så mye av den holdes kunstig i live. Dette er ikke nostalgi, skriver han: Det er 

I motsetning til den som produserer noe, befinner forbrukeren seg i en serie øyeblikk, skriver Terry Eagleton i boka «Hope Without Optimism»: Resultatet blir serielt, og ingenting som ligner en historie, en sammenheng. Også Grafton Tanner er opptatt av hva som har skjedd med vår forståelse av fortellinger. At noe tar slutt, anses som et ukomfortabelt sjokk. Det som blir feiret og foretrukket, er kontinuitet. Dette, påpeker han, er et skifte fra kultur til 

Nostalgien har tidligere blitt sett på som dypt truende og skadelig. «Hjemlengsel», skrev Hans Gross i boka «Criminal Psychology» fra 1911, er «avgjørende» for å studere det kriminelle sinnet. På starten av 1900-tallet var det flust av alarmisme om nostalgiens farer, skriver Tanner. Så seint som i 1935 mente man at hjemlengsel kunne ende i det eksplosive, ukontrollerbare, til og med mord. Nostalgien ble ansett som farlig ikke bare fordi den gjorde folk psykisk ustabile, men fordi nostalgien hadde en «uhyggelig evne til å bryte folk opp fra nåtida». Dermed utgjorde nostalgien en trussel mot det siviliserende framskrittet. Et massivt skifte kom så utover på 1900-tallet, da markedskreftene oppdaget hvor nyttig nostalgi er for å påvirke forbrukerne.

En tid for alt

Hvorfor pusher Bufdir, en statlig etat, mer skjerm på barn?

: Når medier kjører en provokativ vinkling på en sak, er det som et agn, det frister å klikke seg inn. Bufdir – Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – forsøkte seg nok ikke på dét da de lagde testen «Hvordan takler du barnas nettbruk? Ta testen om barns trygghet på nett og bli mer bevisst på muligheter og utfordringer i ditt og dine barns digitale liv.» Men jeg været allerede ved «muligheter og utfordringer» hvordan dette kom til å slå ut. Jeg fikk flerfoldig igjen for min forhånds­irritasjon – for testen var verre enn jeg hadde forestilt meg.

Testen loser deg gjennom en rekke scenarioer. Ett av spørsmålene var: «Barnet ditt på 10 år maser om å få være på sosiale medier, siden alle vennene er der. Hva gjør du?» Jeg trykket på svaralternativet «Her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Det er en grunn til at det er en aldersgrense, og den burde egentlig vært høyere enn 13 år.»

overraskelse at jeg endte med testresultatet «Skeptikeren». Det som derimot overrasket, var den nedlatende og belærende tonen fra Bufdir: «Du er kanskje ikke så positiv til ny teknologi, og du holder helst barnet unna det digitale så lenge som mulig. Dette gjør du først og fremst av omsorg, men kanskje også litt av frykt?» Deretter går Bufdir over til å framstille skeptikere som uinformerte: «Du mener det er bedre med brettspill og fysisk lek enn apper og smarttelefoner. Du unngår nettbaserte verktøy så langt det er mulig, men du skulle kanskje ønske du hadde litt bedre oversikt over hvilke muligheter som finnes?» Til sist konkluderer de med et tydelig råd: «Det er fint å være beskyttende overfor barnet sitt, men det kan også være smart å tilegne seg litt ny kunnskap.»

Hva får Bufdir til å tro at man er skeptiker fordi man 

 kunnskap? Bufdir må da selv vite at nesten halvparten av landets tiåringer er på sosiale medier? Kanskje det er kunnskap som 

av sunn kost kalles ortoreksi. Det er åpenbart at det kan finnes en slags digital ortoreksi, der foreldre har så høye skuldre over all skjermbruk at de ikke makter å la barna ha en digital hverdag, noe de jo må ha på et tidspunkt. At barn kan falle utenfor det sosiale om de har altfor strenge skjermregler er en realitet man må forholde seg til. Men det én ting å erkjenne at for gutter i grunnskolen er det å kunne få spille litt dataspill iblant en sosial livbøye. Noe annet er det å karikere restriksjoner på skjerm som fryktbasert uvitenhet. Det, Bufdir, er ideologi.

For Bufdir har bestemt seg. «En stor del av barns hverdag er allerede digital i dag, og mer vil det bli», sto det i mitt testsvar – som om utviklingen var en naturkraft, ikke noe vi alle former og kan bestemme over. Den samme nedlatende tonen finnes på Bufdirs nettsider, under seksjonen barn og sosiale medier: «Som foreldre kan vi sukke oppgitt over at barna ikke lenger møtes utenfor kiosken eller leker utendørs. ‘De er jo bare på nettet!’»

Selv kom jeg over testen via en reklame på Instagram; jeg sitter ikke og koker suppe på mose i skogen mens jeg frykter all samtid. Når Bufdir refser skjermskeptikere for å være uopplyste og redde, fordummer de samtalen om en av de største utfordringene for foreldre i dag.

Staten som doplanger

Menneskene er mer sammensatte enn vi tror. Harold Bloom var en gigant: Han var professor i litteratur og kjent som den fremste litteraturkritikeren i den vestlige verden. Hans kjernetemaer var Shakespeare, den vestlige kanon, poesi – som han kunne resitere utenat i det uendelige. Kort sagt er ikke 

 det første du tenker på når du tenker på Harold Bloom. Men den jødisk-amerikanske forfatteren Joshua Cohen, som besøkte Bloom i hans hjem i New Haven, forteller at TV var en konstant følgesvenn for professoren:

– Han kom fra den første generasjonen som hadde TV, og den sto alltid på, den var nærmest som et tapet. Mens vi satt og snakket kom Benjamin Netanyahu på CNN, og da sa Bloom: «Han møtte jeg».

Deretter fortalte Bloom historien om den gangen han fikk i oppgave å ledsage Benzion Netanyahu, far til Israels statsminister Benjamin Netanyahu, da han skulle vurderes av en akademisk ansettelseskomité ved et universitet i USA. Anekdoten vokste til romanen som nå foreligger på norsk, «Familien Netan­yahu». I boka er Harold Bloom fiksjonalisert og gjort om til historikeren Ruben Blum, den eneste jøden ansatt ved Corbin College, mens Netanyahu-familien har fått forbli Netanyahu-familien. Romanen bretter ut både elleville hendelser og sionismens historie. Det er en både komisk og tragisk roman som bærer på sorgtunge spørsmål om tilhørighet, trygghet, historieforståelser og jødeforfølgelser.

Den brutale krigen i Gaza har vakt til live ny debatt om sionismen, den jødiske nasjonalbevegelsen, men den har det stått strid om siden den oppsto på slutten av 1800-tallet. Den vokste ut av pogromer, voldelige angrep og antisemittisme i Europa, og var en bevegelse som ville sikre jødene et eget hjemland. En konkurrerende bevegelse var den sosialistiske Bund-bevegelsen, som under begrepet 

, som betyr «her», argumenterte for at jøder heller burde forbli der de var og forbedre forholdene der. Men også innad i sionismen sto det harde kamper om retningen. Benjamin Netanyahus far representerte en grein av sionismen som aggressivt håpet å vinne fram på bekostning av den dominerende, sosialistiske sionismen: revisjonistene. De var radikale og drømte om et militarisert Stor-Israel. Deres åndelige leder Vladimir «Ze’ev» Jabotinsky har blitt kalt en «territorial maksimalist» og britene nektet ham til slutt å oppholde seg i det pre-israelske Palestina.

Benzion Netanyahu ender derfor som radikalisert og marginalisert, på utsida av det israelske statsprosjektet – da staten Israel ble reist i 1948, var ingen revisjonister involvert. De hadde ingen innflytelse i det israelske parlamentet Knesset. Enkelte ønsket at Benzion skulle få en jobb i utlandet, så han ikke returnerte til Israel – han «politiserer den jødiske fortida», klager en av personene i romanen, han gjør jødenes traumer om til propaganda.

I romanen er Benjamin Netanyahu til stede bare som en liten pjokk. Det han seinere ble i Israel rammer likevel inn romanen, fordi Netanyahus politiske bane er en forlengelse av farens prosjekt. I etterordet skriver Cohen at Benjamin Netanyahus regjeringstid, «preget av oppføring av murer, bygging av bosettinger og normalisering av okkupasjon og statlig vold mot palestinerne, representerer den endelige seieren til den tidligere vanærede, revisjonistiske visjonen som faren hans satte frem». Cohen ser 

 som farens hevn. Med romanen har Cohen på sett og vis fått sin.

 Dette er en bok om en familie og et land som er intenst politisk. Hvordan var det å navigere det i skrift?

– For å være ærlig var det moro – det er i bøker folk får sin hevn. Og når du skriver ut fra dine egne følelser, når du føler at du har blitt nesten personlig forulempet eller skadet av disse berømte menneskene du aldri har møtt, så mister du følelsen av at de er offentlige figurer. For skaden føles så umiddelbar.

Jeg har aldri trodd på en gren av sion­ismen som ikke innebærer sameksistens.

Den indre striden

Det finnes en økonomisk teori hvor alt som kreves for å holde mennesker sunne, glade og i live, står i fokus.

Oikos betyr hus, og nomos betyr lære: «Økonomi» stammer fra det greske ordet for husholdning. Det er temmelig ironisk, gitt vårt syn på økonomi, verdiskaping og omsorgsarbeid i dag. For hjemmet har endt opp som en sfære utenfor økonomisk teori.

«Underskud» heter danske Emma Holtens ferske bok om feministisk økonomi. Hun vil reise en debatt om hvordan vi verdsetter omsorg og hvorfor en smal økonomisk forståelse av mennesket har blitt så dominerende.

Holten griper tilbake til opplysningstenkerne, som ville reise en nøyaktig og naturvitenskapelig, rasjonell og logisk verden. «Drømmen er ikke vanskelig å sette seg inn i. Men den skapte en intens intellektuell tiltrekning mot alt det som kunne måles, som innebar at man ignorerte eller rett og slett forsøkte å eliminere alt det i våre liv som er vanskelig å måle. Og her står vi stadig.»

Hvordan måler vi verdi? Vi gjør det ved å se på bidraget til statskassa. Kvinner er en underskuddspost for samfunnet, har det blitt klaget i danske medier. De er mer hjemme med barn, har lavtlønnede jobber, i det hele tatt er kvinners bidrag over skatteseddelen mindre enn menns. Eller som vår egen Nettavisen slo fast: Kvinner koster samfunnet tolv millioner kroner gjennom livet. Alt omsorgsarbeid disse kvinnene måtte bedrive, forsvinner ut av ligningen. Emma Holten griper derimot til feministisk økonomi, som har «reproduksjon» som et nøkkelbegrep – det vil si alle lønnede og ulønnede aktiviteter som kreves for å holde mennesker sunne, glade og i live, altså omsorg.

Økonomi er politikkens morsmål, maktas språk, skriver Holten. Da hun oppdaget hvor mye uenighet det er i økonomifaget, var det svimlende for henne: «Vi har blitt innbilt at økonomi er en eksakt vitenskap uten særlig intern debatt. Mange vil nok bli overrasket over at økonomer er uenige om hva penger er, hva en bank gjør, hva produktivitet betyr og hva inflasjon innebærer.»

Det er den etablerte økonomien – den økonomiske retningen som dominerer i dag – hun konsentrerer seg om. Særlig deres økonomiske modeller, deres måte å regne verdiskaping på, og hvordan modellene blir brukt politisk. Hun kaller de økonomiske modellene sin «erkefiende».

Økonomiske modeller og beregninger kan være notorisk upålitelige. Da Det Økonomiske Råd i Danmark skulle regne på hvordan en forkortelse av en utdannelse ville slå ut økonomisk, kom de fram til at det enten ville koste sju milliarder eller gi en gevinst på 32 milliarder. Som Holten tørt bemerker: Kanskje det ville vært mer ærlig å si at man ikke har en anelse?

Hennes hovedkritikk er likevel den ideologien som bakes inn i de økonomiske beregningene og den politiske bruken av dem. For eksempel påsto det danske Finansministeriet i 2016 at skattelettelser ville få flere til å jobbe mer og skape flere jobber. De hevdet samtidig at det ikke ville ha noen effekt på arbeidsmarkedet å fjerne 3,4 milliarder fra regionens helseutgifter.

Det skaver mot hvordan vi lever våre liv.

Omsorgs­revolusjonen

Selvsagt skaper jakt spenning, men det betyr ikke at man er en skyteglad alfahann

Dette håper jeg bærer, tenkte jeg da jeg åpnet Kerstin Ekmans «Løpe ulv». Jeg visste at vi skulle møte 70 år gamle Ulf Norrstig, formann i det lokale jaktlaget og pensjonert skogvokter, og at boka skildrer hans samvittighetskvaler over hvordan han har forvaltet naturen. Det store bruddet kommer når han ser en ulv som han ikke har det i seg å drepe. Det er mye fint og sant i Ekmans bok – men først må vi gjennom en sjablongaktig framstilling av jegere. For allerede på første side sank det i meg: 

. «De fleste vil skyte så lenge pekefingeren kan trykke på avtrekkeren. Så lenge kukken reiser seg, er man levende og dreper.»

så ofte grove karikaturer av menn som jakter, hva som er drivkraften deres, hvordan de ter seg? Den ferske, svenske spillefilmen «Jakt» følger tre menn i en jaktstuga som vender seg i voldstørst mot hverandre da byttene uteblir. Regissør Sarah Gyllenstierna sier at filmen handler om 

 dårskap: «Jeg har ikke fokusert på at det er en film om mannlighet». Dét gjør derimot svenske medier, som mener filmen handler om «toxisk manlighet», «en skjutglad alfahanne» og «auktoritetens krypande hotfullhet».

Skuespiller Jens Hultén hadde ikke erfaring med jakt, men ble med jaktlag for research. Han fikk «en enorm respekt og en helt annen forståelse for det» – han har notert seg at «jakt behøves for å holde bestanden nede, har jeg forstått». Likevel er det ikke noe han kan tenke seg å drive med: «Jag tycker inte om manliga grupperingar. Det er förkastligt, för det skapar så mycket dumheter». Kan du forestille deg det sagt om kvinner?

, når vi hadde diktat, ble enkelte frenetisk glade over å få vise hvor flink man var. De var aldri gutter. Men vi hadde stunder der barna kunne fortelle, og da briljerte de og fortalte om jakt med 

 – endeløst med historier om gevir og lusking i skogen. Disse guttene var en miniatyr av mennene i bygda og gikk breiskuldret før vi nådde fjerde.

De mest elektriske ordene som kan uttales i jakttida er «det er dyr på jordet». Selvsagt skaper jakt spenning, men det betyr ikke at man er en skyteglad alfahann. Jegerne jeg kjenner er ikke kjønnskarikaturer. Det er klare grenser for hva som er akseptabel standard – den største skrekken er å skadeskyte. Det er den mannlige grupperingen som 

«så mycket dumheter»: Nye jegere blir oppdratt av kollektivet.

både etterlyse en moderne, progressiv mann og samtidig tråkke på fellesskap som kan være positive for unge menn 

 menn. De som havner i gjenger bedriver en «kompensatorisk mannlighet» for å bøte på sitt utenforskap, mener Jari Kuosmanen, pensjonert professor i sosialt arbeid ved Göteborgs universitet. «All avhoppervirksomhet burde arbeide med å omforme og nyansere de mannlighetene som mennene har utviklet i disse harde kriminelle miljøene», sier han til forskning.se, men han sukker over at det finnes «både desinteresse og motstand» mot å jobbe med den mannlige identiteten.

Dette sa han for to år siden, siden har debatten puslet seg videre. Huff, så dårlig det går med guttene, sier vi, bør vi få menn ut av den verste kjønnsgropa? Samtidig sparker vi dem rett ned i den igjen, med forakt og karikaturer.

Kan du forestille deg det sagt om kvinner?

Jägarna

Toni Morrison er altfor talentfull til å nøye seg med å beskrive svartes liv. Det var dommen i The New York Times da hun i 1973 ga ut sin andre roman, «Sula». Det er det partikulære ved «Sula» som gjør at den ikke har større rekkevidde, mente anmelderen – om hun bare ville overskride prosjektet med å skildre bare svartes liv! Da kunne hun plassere seg blant de mest seriøse romanforfatterne i USA!

Siden gikk Morrison som kjent sin seiersgang som en av de mest seriøse romanforfatterne i USA. Hun har selv formulert suksessoppskriften: å hele tida forsøke å forsikre seg om at det hvite blikket 

 var det dominerende når hun skrev. Når skal du skrive om hvite, lurte én intervjuer på. Morrison svarte med rolig vantro: Du forstår ikke hvor rasistisk det spørsmålet er? En hvit forfatter ville aldri blitt spurt «når skal du skrive om svarte». Spørsmålet, påpekte hun, stammet fra hvites følelse av å være i sentrum for ting.

Hva føler majoriteten nå? At alt er stykkevis og delt, skal vi tro Christian Bennike i Weekendavisen, som mener formelen på dansk lyrikk i dag er 

Skriv om den du er – hvis du er del av en utsatt og spesifikk minoritet

. Han listet opp eksempler, som at Amina Elmi skriver om å være dansksomalier, Caspar Eric om å være handikappet, Luka Holmegaard om å være transkjønnet, og konkluderte: «Det universelle menneske har trange kår i dansk lyrikk.»

Raseriet dette vekker, er ikke vanskelig å forstå. Når en mer mangfoldig litteratur endelig får vind i seilene, skal det slås ned på, ut fra premisset om at 

 som har foregått er partikulær – mens den hvite middelklassen, som har skrevet om sine mannstyper i en årrekke, går fri. Er det universelt når Dag Solstad skriver om én mannstype, mens når Priya Bains skriver, er det partikulært? Hadde Morrison vært et av eksemplene hos Bennike, ville hun nok tatt det med knusende ro. Som hun sa det: «Tolstoj skrev da heller ikke for meg, en 14 år gammel farget jente fra Lorain, Ohio.» Bennike har i møte med kraftig kritikk måttet rykke ut og forsvare sin posisjon. Vi risikerer å «redusere kunstnere til minoritetsstemmer», mener han, «og man skaper en fornemmelse av at mennesker ikke grunnleggende forstår hverandre, at språk og kunst ikke bygger broer, men murer.» Det er en munnfull av en påstand: Å gi ut en bok er jo en 

Ligger det likevel noe vi bør forsøke å forstå i problemstillingen? Han er ikke den eneste som føler alle sitter på hver sin tue. I fjor skrev vi på Tidens Tegn om den britiske forfatteren Kenan Maliks bok «Not So Black and White». Malik har problematisert utslagene av identitetspolitikk og tatt til orde for at man bør samles om felles politiske prosjekter. Han siterer sosiologen Paul Gilroy, som bekymrer seg over at identitet ikke lenger er «en pågående prosess», men noe fastlåst «som skal besittes og vise fram». «Maliks store frykt», skrev vi, er at man «dyrker en kategorisering som ofte ikke er så fruktbar».

Det mest tankeeggende kommer fra dem som hever blikket til samfunnet for øvrig. I Expressen – som har en parallell debatt om virkelighetslitteratur – mener professor Sven Anders Johanson at jeg-litteraturen er et svar på «en historisk krisetilstand for subjektet, ikke minst det mannlige». Krisa oppstår i gapet mellom idealer og virkeligheten: «Vi har skapt en samfunnsordning som i økende grad bygger på det individuelle valget. Og samtidig er det åpenbart at mulighetene for å agere fritt blir stadig mer begrenset. Det går ikke opp. Spør legemiddelindustrien eller psykiatrimottaket om dere ikke tror meg». Det er i jeget skoen trykker, og litteraturen bearbeider det, skriver han.

Enda mer radikalt ordlegger Brandon Taylor seg. Han er en afroamerikansk forfatter, født i Alabama i 1989. Nylig skrev han et smått heroisk essay i London Review of Books om de 

romanene Émile Zola ga ut mellom 1871 og 1893. Her lufter han sin mistanke om at naturalismen har gjort et 

. Han sporer «sterke naturalistiske tendenser» hos «særlig dem som skriver romaner som i det store og hele har å gjøre med identitet». Det kan synes kontraintuitivt – Zola skildret hele samfunn og levde seg inn i andres liv – men han peker på Zolas fornemmelse av hvor 

 mennesket er av ytre krefter. I dag gjenkjenner han dette hos for eksempel kvinnelige forfattere: «Hver gang en ung kvinne i en roman setter seg ned og tenker hardt over kjønn og hva hun kan og ikke kan gjøre, tenker jeg på Zola.» Taylor mener mytene vi lager for oss selv aldri har vært mer restriktive, at mye av dagens litteratur preges av stille 

Hvordan skriver man «om rase, klasse, kjønn, seksualitet, eller noen av de store kreftene som påvirker et liv, uten å gi dem totaliserende autoritet over sitt jeg?»

Raseriet dette vekker, er ikke vanskelig å forstå.

Et vindu mot verden

Israel har blitt altfor sentral for jødisk identitet, mener rabbiner og forfatter.

Han kaller det «Min tragiske kjærlighetshistorie med sionismen». Shaul Magid er professor og rabbiner – og statsborger av både USA og Israel. Inspirert av motkulturen på 1970-tallet dro han til Israel, hvor han tjenestegjorde i den israelske hæren under den første intifadaen i 1988. Selv om han aldri deltok i eller så kamper, var det begynnelsen på slutten for hans sionisme. I den nye boka «The Necessity of Exile» sier han det med sionisten Yosef Weitz: «Araberne vil aldri tilgi oss for det vi har gjort med dem.»

– Når man lever i Israel og tjenestegjør i de okkuperte områdene, får du en følelse for realitetene, hva okkupasjon 

. Du ser hatet i øynene til palestinske barn, når du går forbi fullt bevæpnet og i full kontroll over livene deres, sier han til oss på videolink fra USA.

– Det ga meg en fryktelig følelse av hvor galt ting sto til. Sionismen begynte å rakne for meg da jeg så hatet og sinnet det avfødte. Jeg følte jeg var del av en dominanskultur. Jeg sa til meg selv: Om dette er prisen vi må betale for en jødisk stat, er det ikke verdt det. Mange av mine medsoldater og israelske venner ville si at det er verdt det. Men jeg kunne ikke akseptere det.

«Er du en antisionistisk jøde? Vi òg. Siden 1897», skrev en gruppe unge studenter i USA i fjor. De lanserte et manifest som gikk i rette med det de kalte «sionismens blodige utopiske visjon». «I dag gjenreiser vi det jødiske Bund», skrev de, med henvisning til Bund-bevegelsen som ble startet i Europa i 1897, akkurat rundt den tida da sionismen så dagens lys. Men bundistene mente, stikk i strid med sionistene, at man burde bli i sine land.

I dag pågår det et vell av debatter om sionismen, særlig blant jøder i USA. Peter Beinart, redaktør i Jewish Currents, mener det har oppstått en revne mellom det å være liberal og det å være sionist. Han kaller det den største transformasjonen i amerikansk jødisk politikk på et halvt århundre, og mener det vil redefinere amerikansk jødisk liv i tiår framover. Noen av kritikerne kaller seg post-sionister, og mener sionismen har utspilt sin rolle. Selv kaller Shaul Magid seg mot-sionist.

Israel er dypt integrert i jødisk religion og ritualer. Magid skriver at han ikke er mot staten Israel – men at han ikke er for at den skal fungere som en eksklusivt jødisk stat. Han har også uttalt at Israel har blitt altfor sentral for jødisk identitet. I boka går han dypt inn i jødisk historie og teologi – og smertepunktene for dagens israelere og palestinere.

– Hvordan vil du forklare sionismens historie, hva den har blitt og de ulike kampene innad i sionismen?

– Som med alle ideologier er det komplisert. Sionismen er en form for jødisk nasjonalisme som oppstår i Europa i siste halvdel av 1800-tallet, den speiler nasjonalstatenes reising i Europa på samme tid. Det var en respons på den manglende integreringen av jøder i Europa, hvor en del sa at her kan vi ikke leve trygt og bli integrert, la oss skape en jødisk nasjonalisme, som tyskerne, italienerne eller franskmennene. Problemet var selvsagt at andre allerede levde i Palestina, men jødene anså dem ikke som en nasjon, som et folk, bare arabere. Mange sionister antok at de ville forlate landet. Men det var et imperialistisk syn på innbyggerne i Palestina, som hadde dype røtter som gikk tilbake mange generasjoner.

Jeg følte jeg var del av en dominans­kultur.  

Den angrende sionisten

Krenker vi kvinner hvis vi tar hensyn til fosteret?

Hun sang for seg selv: «Mitt liv, min kropp, ja til selvbestemt abort.» Vi hadde vært i 8. mars-tog – som hvert eneste år, foruten det året jeg hadde termin på kvinnedagen med hennes bror. Det har jeg gjort fordi jeg vil hun tidlig skal flaskes opp på feminismen. Men jeg følte også hun burde skjønne hva hun gjentok. Så jeg sa: «Du vet hva det betyr? At det er viktig at damer som ikke vil ha barn får gå til legen og ta bort barnet i magen, så de ikke skader seg hvis de må gjøre det selv.» Jeg visste jeg var på dypt vann når hun snudde seg: «En mamma som tar bort barnet i magen?» Ja, sa jeg, men det 

 egentlig ikke et barn: «De gjør det så tidlig, lenge før det har blitt et barn.»

nemndene og utvidelse av abortloven diskuteres i Norge – uke 18? uke 22? ingen begrensninger? – er de vektigste argumentene praktiske. Det er få som tar seinabort, også i land hvor selvbestemt abort er radikalt mye mer utvidet enn i Norge. Det er behov for å samkjøre dagens abortlov med praksis, at nesten alle får ja i nemnd. Og i møte med angrep på abortrettigheter internasjonalt, anbefaler WHO ingen tidsbegrensning på abort. Det er overbevisende. Men den prinsipielle debatten vekker et ubehag. Hvordan har vi begynt å snakke?

 tenker jeg at hvis man mener at kvinner skal ha full selvbestemmelse over egen kropp og eget liv, så tror jeg egentlig ikke at man kan sette noen grenser for det, at man kan bestemme at nå er det slutt på selvbestemmelsen», sa Kristine Sørheim i Manifest-podkasten «Redaksjonen» nylig. Påstanden er interessant: Fanger prinsippet om selvbestemmelse? Må det gjelde uansett, alltid, uavhengig av kontekst? Hennes podkast-makker Magnus Marsdal fulgte opp, og mente det ikke er så lett å komme opp med et prinsipp som «avlyser prinsippet om selvbestemt abort»: «Hvis man anser individet som kompetent til å ta den avgjørelsen på uke 12, hvorfor er ikke det individet kompetent på uke 13?»

 «kompetanse» som har vært begrensningene. Tradisjonelt har det slått inn et sterkere vern av fosteret jo lengre tid som går. Men i denne passiaren er det som om fosteret ikke finnes. Ifølge logikken: Har du rett til noe i uke åtte, har du rett til det helt opp til fødselen – hvilket er standpunktet til flere i SVs kvinnepolitiske utvalg. Eller som Kamzy Gunaratnam (Ap) sa til Aftenposten nylig: «Jeg vil at vi med en ny abortlov skal kunne si at vi er der for kvinner når de trenger staten, uansett hva hun måtte ville.»

 tror jeg ikke det skal «komme rennende» masse kvinner som ønsker en seinabort, som Marsdal viser til i podkasten. Seinaborter er brutale og ikke noe en kvinne ønsker. Det er også argumentet for total selvbestemmelse: Ingen vil i praksis ønske å abortere et friskt foster så seint i forløpet. Men kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn selv i svangerskapets ytterste grense?

Vi er ufrie i mye i våre liv. Vi står ikke fritt til å behandle våre barn som vi vil. Vi står ikke fritt til å be en lege om å gjøre ende på våre dager. Vi står ikke fritt til å skyve våre eldre ut på et isflak om de er brysomme. Det er fullt tenkelig at man kan støtte kraftfullt opp om selvbestemt abort, men likevel ønske en mekanisme for at det tas hensyn til fosteret opp mot levedyktig alder.

Kan vi miste noe dersom vi institusjonaliserer at kvinnen skal være eneste hensyn?

Rent prinsipielt

Jenter på ni år gir bort lekene sine. De vil heller shoppe sminke.

Sven Lindqvists «Reklamen är livsfarlig. En stridsskrift» åpner med en beskrivelse av en mann som lever i en kjernefamilie, men som ligger under forbrukssamfunnets krefter. «Har ni sett deras annonser, har ni sett deras reklamefilmer? De är riktade mot människans mjukdelar», skriver han: De har mothaker og kan ikke dras ut. Også barna hans vil ha mye, ja, og får de noe, vil de ha mer og mer. «Hur började det här?» spør Lindqvist: «Någonting rann in i våra hemligaste håligheter».

Boka er fra 1957. Det utrolige spranget fra den relativt uskyldige mediesituasjonen den gangen til i dag, hvor våre 

 er konstant eksponert, var umulig å se for seg da han skrev dette: Nå lever mennesket i en permanent symbiose med forbrukskulturen, via sine telefoner. Mens utviklingen har skutt fart, har den kritiske behandlingen av hva dette innebærer haltet etter, særlig spørsmålet om hvordan det påvirker barn og unge. Først nå, et par tiår på overtid, ser vi et større, offentlig oppgjør i emning. I England diskuterer man å bannlyse dem under 16 fra sosiale medier, med mindre de har eksplisitt tillatelse fra foreldrene. I Sverige har Liberalerna tatt til orde for at EU bør klassifisere barns skjermtid som like skadelig som tobakk. De har foreslått å innføre en «barnelås» på sosiale medier, strømmetjenester og spill nattetid, for å verne om barns søvn – som er i fritt fall, så lenge barna får ha telefonen i senga.

Det er guttene som har vært min store bekymring: De virker kringsatt av det digitale på mye mer inngripende måter. Du hører om gutter som ikke har noe sosialt sikkerhetsnett på skolen hvis de får begrenset med skjermtid hjemme, fordi alt det sosiale er filtret inn i gaming. Du hører om gutter som ikke har evnen til å finne på andre ting innendørs enn å spille; de kan være robuste og aktive ute, men uten en digital enhet i hendene er de ett hundre prosent rådville inne. Men det begynner å demre for meg hva det betyr å være 

Tidligere i år rapporterte Aftenposten fra Oslo, etter at en kampanje på sosiale medier hadde skapt furore blant jenter som ville ha tak i sminke- og hudpleieproduktene som skulle lanseres: «Lørdag var det tendens til elleville tilstander utenfor en skjønnhetsbutikk i Oslo. Jenter helt ned i 9-årsalderen sto i kø i timevis», fortalte avisa.

Niårsalderen? Ja. «Min datter kom til meg da hun var 9 år og sa at hun ville gi alle lekene til lillesøstera fordi hun ville ha ungdomsrom», sa barnepsykolog Ingrid Kristine Aspli til samme avis i påska. Hun og tre andre fagfolk som arbeider med engstelige barn i Stavanger kommune ble intervjuet, og Aspli knyttet utviklingen delvis til at barndommen forlates altfor tidlig. «Som barnepsykolog ble jeg så klart helt fortvilet. Dette betyr potensielt at mine unger får flere år mindre med lek enn jeg hadde i min oppvekst. Lek er veldig viktig for å gjøre oss robuste».

«Sjelden har vi sett et samfunn der foreldrene jobber så mye og barn bidrar så lite. De gjør nesten ikke husarbeid, selger ikke lenger sine egne lodd», sa Liss Anda til Stavanger Aftenblad denne uka. Hun er forsker ved Universitet i Stavanger og psykolog. Hun er selv en ivrig dataspiller, gjerne med barna, men tar til orde for sterkere grenser og et mer aktivt digitalt foreldreskap. Ikke minst setter hun barnas digitale liv i sammenheng med hvordan de har blitt avskåret fra noe større enn seg selv: «Hvis ungene ikke lenger trenger disse pengene og ikke oppfatter at de bidrar med å hente lillesøster i barnehagen, hvor skal de finne verdien sin da? Dette har jeg ikke forsket på, men tenkt: Da blir det fort at jeg må gjøre meg selv verdifull ved å være flink og populær, tynn, ‘virtuos’ og ‘clean’. Mange blir kanskje sittende foran skjermen med ganske få andre roller hvor de genuint kan føle at de bidrar.»

Nylig lagde foreldreutvalget på skolen en spørreundersøkelse som ble sendt ut til de foresatte. Om vi syntes mobiltelefonen tok for stor plass? Om vi ønsket en felles strategi for barna og sosiale medier? Jeg trykket så hardt jeg kunne på at barnet mitt ennå ikke har fått sosiale medier, og trykket enda hardere på at jeg ønsket en felles front for å utsette det lengst mulig. Så godt som halvparten av landets niåringer – 48 prosent av dem – er på sosiale medier, ifølge Medietilsynets tall fra 2022. Hva gjør de der?

Det er en vakker ironi at motgiften­ er det samme.

Ut av speilsalen

Skrekkhistoriene om småbarnslivet kan overvelde enhver. Hvordan havnet vi her?

Valget var utelukkende styrt av romantisering: Egentlig skulle jeg skrive ferdig avhandlingen på universitetet, men jeg ville dra til Island et semester – der kan man vel lese og skrive mens man livnærer seg som servitør og bader i heitur pottur? Jeg ringte blindt rundt til islandske barer: 

?, helt til én sa jajamen, vi plukker deg opp på flyplassen.

Det var tidlig høst i Reykjavik, i gatene lå folk strødd av fyll. Når jeg rotet til den islandske grammatikken, brølte de fulle gjestene til meg. Det ble nesten like aggressiv stemning når vi skrudde av barista-maskinen for natta som da alkoholserveringen stengte. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Prikið og Kaffibarinn, der jeg 

 drømte om å jobbe. Over det hele surt islandsk vær. Det var, kort sagt, vidunderlig. Jeg møtte «musikere», «kunstnere», «fotografer», egentlig fiskere, deltidsarbeidere, bartendere. Det tok lang tid før det tilfeldigvis kom fram at å ja, de hadde en unge eller to. Det er vanskelig å se for seg noe mer fremmed i dag, hvor foreldreskapet er så intensivt.

, eier egen leilighet og har vært i et forhold i syv år. Bør jeg få barn?» spurte Julia Afshary-Kaasa nylig i D2. Det var en sjeldent interessant tekst, hvor hun forteller om et kurs hun tok som tar sikte på å hjelpe kvinner med å ta valget om å få barn eller ei. Det er neppe overraskende at det digitale kurset var amerikansk. «I løpet av de neste fire månedene skal vi møtes jevnlig for å få klarhet i egne ønsker og følelser», forklarte kursholderen. 15.000 kroner kostet det å delta i det terapeutiske Motherhood Clarity Course.

Det intense foreldreskapet i vår tid blir i artikkelen trukket fram som én forklaring på at mange vegrer seg for å ta valget. Det er etter alle solemerker en faktor. En annen er at valget om å 

 få barn fremdeles ikke er legitimt. «Det føles skumlere å stå i avgjørelsen om å ikke bli mor», sa en deltaker på kurset: «Hvis det bare er meg og kjæresten min resten av livet, må jeg rettferdiggjøre det på et eller annet vis. Jeg må få en bedre karriere, være ekstraordinær.» Byrden hun føler, er uttrykk for at frivillig barnløse kvinner mistenkeliggjøres: Majoritetens valg er naturlig, minoritetens livsførsel er avvik som må rettferdiggjøres. Selvsagt bidrar et så tungt verdisystem til å forkludre det for unge kvinner som skal velge om de vil ha barn.

Men framfor altmålbærer artikkelen hvor 

 valget har blitt, hvor altoverskyggende 

 nå er. Problemet er at du ikke kan forestille deg hva du velger, sier en barnløs venninne til journalisten: «Det er en sånn ting du ikke kan vite før du står midt oppe i det. Og da er det jo for sent.» Er dette frykten for et stort livsvalg? Eller er det uttrykk for en annen type redsel: 

 Det er som om man lammes av selve redselen for at det ikke finnes noen garanti.

 når man får et barn. Harald Eia rykket nylig ut i sin podkast og mente klagingen rundt småbarnsårene skremmer folk fra å få barn. Han fikk støtte av Hans Petter Sjøli i VG, som serverte den sanne lettvintheten at barn jo er så fine.

Men to fulltidsarbeidende foreldre og ingen familie i nærheten, det er en relativt ny måte å organisere menneskelivet på. Tidspresset er en gordisk knute, og den løses ikke av at noen sier at den er laget av veldig flott tauverk. Likevel har Eia et poeng, og jeg har tidligere vært kritisk til hvordan samtalen om de slitsomme barneårene føres. Det nærmer seg iblant en forakt for barn, til tider også katastrofefortellinger. Som én kjendis: Da han var vordende far, ble han så overveldet av skrekkhistorier fra småbarnslivet at han sa han trodde «livet var over». Hvordan havnet menneskeheten der?

lange kurset var designet for å få klarhet i egne ønsker og følelser. «Klarhet i egne ønsker og følelser», er det noe andre folk klarer å oppnå?

Valget om å få barn er for de aller fleste det største i livet. Men ikke det siste. Valgene følger i fleng: Hvor skal man bo, hvor skal man jobbe, burde vi vie oss til birøkt? Man må forsone seg med at det å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket og tvile på sin retning her i livet, uten å finne svar. Alternativet er en garanti som lover mer enn den kan holde: «Dere har en medfødt rett til å vite hva dere har lyst til», forsikrer amerikaneren som holdt klarhetskurset.

Å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket.

Generasjon garanti

Hver «Makta»-episode ledsages av en faktasjekk. Hvorfor er vi så besatt av hva som er sant?

Hadde Gunnar Berge virkelig ingen ambisjoner? I «Makta» blir Gunnar Berge beskrevet som en grå skygge uten ambisjoner. I virkeligheten var han en helt annen type. I serien vises det også et sterkt bånd mellom A-pressens redaktør Arvid Jacobsen og Gro Harlem Brundtland, som da var «forvist» til Stortinget. Det stemmer at Jacobsen fikk overtalt Brundtland til å stille på årsmøtet, men utover dette er det lite som tyder på at det fantes kontakt mellom dem.