Karin Haugen

#fff

#000

Det er rart med håndskrift: Det finnes klare nasjonale særtrekk. Du kan kjenne igjen østeuropeisk, skrå og voksen stil. Du blir beklemt over den norske, som ofte er overdreven rund og barnslig. Den svenske håndskriften, derimot, er i sin essens snusfornuftig, klar, og helt åpenbar selvgod.

I «Sagor om Tomtebobarnen» finner vi illustrasjonenes svar på denne svenske snusfornuften. Det er pent og pyntelig og lite overraskende – om det ikke var for at boka er en videreføring av Elsa Beskows klassiker «Tomtebobarnen» – på norsk kjent som «Smånissene» – fra 1910. Illustratøren og forfatteren har fått i oppgave å lage tre nye fortellinger om smånissene, og de har lent seg hardt mot Beskows mal. De låner alle hennes signaturer, som bruk av svarte silhuetter på sidene, og border med innrammende illustrasjoner. Selv om enkelte illustrasjoner vitner om et forsøk på å stake ut en egen kurs, som med et nikk til fantasysjangeren (krystaller, lilla sopper, pastellspill på himmelen), legger boka seg helt, helt tett på Beskow: Flere av motivene har også direkte forelegg fra Beskow, men er vridd litt på, eller utbrodert. Boka forholder seg ikke bare til «Smånissene», men hele Beskows univers: Vi møter blant annet Okke, Nutte og Pillerill, som opptrer i en helt annen Beskow-bok, og tredragen fra «Reisen til landet Det var en gang».

Resultatet er like redselsfullt som man kan tenke seg: Det er for hardt lyssatt, det har den metalliske smaken som digitale illustrasjoner kan gi, det er kort sagt en kopi, tilsatt en touch av samtid. Teksten er det ikke bedre med – den er ordrik, ofte tung på dialog, lener seg for mye på action og det minste barnet, Tusse, gjengis med «søte» talefeil: «Jag ojkaj inte gå». Det er koselig, søtt og velmenende. Det er også så provoserende at dette gjøres med den særegne Beskow, at pulsen jager mens jeg leser.

Anna-Clara Tidholm, forfatter og illustratør av barnebøker, tatt et kraftig oppgjør med den nye Beskow-boka, som ikke er den eneste på markedet: I fjor kom også «Pippi räddar julen», der forlaget Rabén & Sjögren ifølge Tidholm har brukt en «anonym upphovsperson, troligen försedd med AI» for å komplettere Lindgren-tekster. Illustrasjonene i boka er «inspirert» av Pippi-illustratør Ingrid Vang Nyman, med bilder Tidholm kaller både amatørmessige og groteske.

Flere nyskrevne Beskow-bøker er planlagt, melder svenske medier. Bildebokredaktør Ewa Dahlin på forlaget Bonnier Carlsen sier i intervju med Dagens Industri at Beskow-boka, som hun poengterer at ble sluppet i tide før julehandelen, får et forsprang når leserne allerede kjenner til Beskow. Som et argument for utgivelsen viser hun til at bokhandelen taper terreng: «Förr var den fysiska bokhandeln större, men på nätet söker man efter den bok man hört talas om, och man ramlar kanske inte över någonting nytt».

Det er også mange år siden en bildebok har klart å tangere gjennomslaget til nyere svenske klassikerne, som Sven Nordqvists særegne og sjarmerende «Gubben og katten», mener hun: «Mediebruset är så stort».

 tidligere strateg for Donald Trump, sjøsatte tanken om å «flood the zone with shit» – å pøse på med svineri i offentligheten for å dominere mediene og dirigere publikums oppmerksomhet. Jeg nevner ikke dette fordi man kan tillegge forlaget en like vond vilje – men fordi samtida, og ikke bare salgstallene, er en relevant ramme når et forlag skal ta sine avgjørelser: Mediebruset er jo så stort fordi teknologiske og politiske aktører driver oppmerksomhetsøkonomien med en slik aggresjon at det rokker ved selve lesingens infrastruktur. Hvordan skal man håndtere det?

Vi vet nok ikke, vi som står på utsiden, hvor krevende det er å være storforlag i teknokratenes tid. Men det vi vet, er at dette er en skadelig strategi: Å på den ene siden profilere seg som bærer av en kulturarv som er berettiget særskilt vern, og på den andre siden utvanne kulturarven for å få et lite forsprang på julehandelen. Å på den ene siden etterlyse nye generasjoner av lesere som kan finne vei til bøkene gjennom mediebruset, og på den andre siden tilby dem en ultraprosessert utgivelse. I Norge gjør Cappelen Damm det samme, med lettleste bøker om Mummitrollet «basert på Tove Janssons forfatterskap» – som attpåtil har et dramatisk lavere nivå enn Beskow-utgivelsen.

den barnelitterære kanon, som britiske Jill Barklem – hun med «Historier fra Tornekrattet» – bygde sine bøker på nære og nitide studier av verden rundt seg. Det gjelder også Beskow. «Sagor om Tomtebobarnen» trekker nettopp dette fram som en av hennes styrker, i et biografisk oppslag som runder av boka:

Resultatet er like redsels­fullt som man kan tenke seg.

Sagaen om salgstallene

I høst sto jeg og lette i et overfylt antikvariat, da to frakkekledde unge menn kom inn. De var den typen alle støter på når de studerer, med alle den ambisiøse unge mannens markører. Den ene spurte hvor de engelske bøkene sto, og forklarte til kameraten: «Jeg orker bare ikke lese på norsk. Det er så kleint». Når selv de frakkekledde har falt, kan alt falle.

At unge graviterer mot engelske utgivelser, var noe av bakteppet da Bonnier annonserte oppstarten av Fantastisk forlag. Riktignok har de kjøpt inn utenlandske tungtvektere, men de skal dyrke fram nye, norske stemmer, ledet av fantasy-dronning Siri Pettersen og Tone Almhjell, som står bak den vidunderlige «Vindeltorn». Selv om jeg mistenker at pendelen på et tidspunkt må svinge – hvor mange fantasyunivers klarer den jevne barne- og ungdomsleser å fordøye før man blir mettet? – er det all grunn til å hilse en strategisk satsning velkommen.

Det er en av de store gledene ved Håkon Marcus’ Villdyr-bøker (utgitt på Aschehoug), at han har gitt sitt univers en så ettertrykkelig norsk og nordisk drakt: Jenta Embla har sitt egentlige liv i den vanlige, kjedsommelige verden vi alle bor i. Men hun ferdes også i Utmark, blant hamskiftere, som alle har hver sin dyreham de kan skifte om til. Der går hun på skole og lærer å jakte, kontrollere sin magiske kraft, vilske – og i årets bok hamle opp med ondsinnede aktører og storpolitiske konflikter med urgamle røtter. Det er en verden bygget opp av like deler spenning og sjarm – som når en slettsnok utfører billettkontroll på tjukk Toten-dialekt.

 i Villdyr-serien, etter det som må kalles en brakdebut. Oppfølgeren er like solid, og har et sårt undertema – hva utenforskap gjør med deg, hvor skremmende store fordommer vokser seg, hvordan fellesskapet støter ut dem som er annerledes, og betydningen av samarbeid og tillit. Marcus gjør dette langt mer gripende enn det kan høres ut. Resultatet er ikke moralisering, mer et ekte ubehag som vokser i leseren. Han kan også overraske og gå mothårs, som når han understreker verdien av jakt, som den ganske barske Embla har mer enn sansen for.

En del fantasy for barn kan bli trettende i forklaringen av hvilke regler som gjelder i fantasiverdenen, men Marcus er god på å la stemningen dominere, og ratioen action og spenning går heldigvis i spenningens favør. Mange av detaljene er så oppfinnsomme at det gir små støt av glede, som mycelegram, beskjeder som kan sendes med signaler langs sopptrådene i bakken, eller rimulver, som kan bli så lange at været ofte ikke er det samme ved snuten som med haletippen. Selv om det finnes anglisismer her («Du er annerledes fra vennene dine»), er språket jevnt over stødig og godt.

 var den store plottvisten, som tillot Marcus å boltre seg maksimalt i sjangerens klisjeer og kommentere dem kritisk samtidig. Også her er det rikelig med vendinger på historien, og pekere om at historien skal drives framover i neste bok. Det skal vi ønske velkommen: Mens denne anmeldelsen ble skrevet tok jeg med min 12-åring for å bytte en bok hun allerede hadde. Vi stakk innom et av Norlis flaggskip, med enorm grunnflate til rådighet. Ungdomsavdelingen besto nesten bare av engelske titler. Høstens brageprisvinner, Hilde Hagerups «Du eneste», lå pliktskyldig nederst på en liten flik av en hylle, mens glorete og påkostede romantasy-titler lå i dynger overalt. Vet vi hvor vi er på vei? Måtte Håkon Marcus få et langt skriveliv, og foreldre kjøpe hans bøker til fullpris over det ganske land.

En slettsnok fra Toten

Journalist i Klassekampen

Min tålmodighet med skjermbejaerne er tynnslitt. I et debattinnlegg i

 Klassekampen 30. oktober skriver Kaja Hench Dyrlie

, fagansvarlig for dataspill ved Norsk filminstitutt, at foreldre ikke kan «forby» dataspill for barn. Hvorfor dette tilbakevendende behovet, så snart skjerm og barn diskuteres, for å fordreie hva motstanderen sier? Har jeg foreslått å «forby» noe?

Det er frustrerende, for det er nok av reelle uenigheter å ta av.

del av barndommen – og av kulturen vår», slår hun fast. Selvsagt – mitt poeng har vært at statskanalen ikke trenger å aktivt trekke de yngste barna inn i gaming. Hvorfor påskynde gamingbegjæret ved å lage «Fantorangen gamer»? I første episode møter barna en introduserende, henført tone (her kan du være hvem du vil, det er spennende, dette er en avatar). Dette er «Mitt første dataspill»-innhold rettet mot de aller minste.
«Ja, barn maser om spilling og skjermtid. De maser også om å bli lest for», skriver Dyrlie. Det er som å si «Ja, barn maser om godteri, men de maser også om linseburger og selleri». Ingen kan for alvor påstå at norske barns mas og begjær etter skjerm og spilling er på nivå med deres mas og begjær etter lesing? Har hun sett tallene på hvor få foreldre som leser for barna sine? Kjenner hun ikke til lesekrisa? Sitter alle skjermpositive i et ekkokammer?

 institusjoner for barn, der de tilbringer all sin kjernetid – barnehager og skoler – har altfor lenge løpt ukritisk etter skjermen. Nå er det en stor endring og nytenkning på gang. Når kulturbærere som NRK lager «Mitt første dataspill»-innhold rettet mot de minste, stiller de seg utenfor dette øyeblikket. Også Norsk filminstitutt retter seg mot de minste: Kaja Hench Dyrlie forteller at hun utvikler norske dataspill for barn mellom 4 og 7 år. Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Dataspill er en del av barndommen, skriver Dyrlie. Absolutt – men jeg tror det har en verdi å begrense antall timer gaming, og jeg tror det har en verdi i å ikke introdusere det for tidlig.

I Minecraft reiser du et bygg med ulike materialer, ikke ulikt hvordan du bygger en barndom, stein for stein. Hvilke bestanddeler av barndommen er under press i dag? Å lese bøker. Å være ute. Å møte venner fysisk. Å slenge innom og ringe på dørklokka hos en venn. Å sitte med noe annet enn skjerm over tid og bygge en verden med hendene, taktilt og håndfast. Barndommen skal også romme dataspill – men ingen trenger at tunge institusjoner som NRK trekker barna dit raskest mulig.

Kjenner hun ikke til lesekrisa? Sitter alle skjermpositive i et ekkokammer?

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Jeg elsker ungdom. Jeg elsker ungdommen på T-banen, som hører det ubehjelpelige «Line two to Stortinget» over høyttaleren og med et stille hvin hvisker «Laine tu tu Stortinget!». Jeg elsker den støyende guttegjengen i rulletrappa og han ene veloppdragne gutten som unnskylder seg til de eldre damene bak. Aller høyest elsker jeg ungdommen på biblioteket: De sitter bøyd over skolebøkene, de taster på datamaskinene sine, de er i grupper og aleine, de vaser og snakker og leser og jobber, i timevis.

bibliotek – utvida åpningstider uten bibliotekarer til stede – som sikrer dem et hjem utenfor hjemmet. Nå kan meråpent bibliotek stå for fall, til tross for at det en av de største suksesshistoriene norske kommuner kan oppvise, med 660.000 besøkende på kveldstid og søndager i fjor for Oslos del. Byrådet i Oslo foreslår et kutt på 7,2 millioner kroner for Deichman, og 13 meråpne biblioteker kan måtte stenge. Det er en skandale.

 er politikkens kinderegg: Med et håndslag får man et konkret bidrag til å løse en rekke utfordringer. Det gir ungdommen konsentrasjon til skolearbeidet. Det sørger for at unge reker mindre gatelangs. Det sikrer mer lesing for både barn og voksne, fordi det alltid er mulig å levere bøker eller plukke med seg nye. Det er også et av de få, kanskje det 

 stedet i byrommet der foreldre kan ta med seg små barn uten at det medfører en masse kjøpepress. Det fjerner dørstokkmila til biblioteket, hvilket er sårt tiltrengt i den lesekrisa vi står midt oppe i.

Oslo får et Høyre-Venstre-byråd, sa Erling Lae Solberg for to år siden. Men hva er vitsen med å puste seg opp som en ny sheriff i byen, om man ikke enser voldsbølgen og lesekrisa og ungdommens behov, fordi man skotter kjærlig på villaeierne og kutter eiendomsskatten deres? «Byrådet skal få orden i økonomien uten å sende regningen til byens boligeiere», sa Lae Solberg kjekt i en pressemelding. Deretter sendte han regningen til barn og unge.

Han vet antakelig også at kutt for bibliotekene rammer dem som er under mest press. Bibliotekene fylles ikke primært av middelklassebarna som har boltreplass hjemme, men av innvandrernes barn, som trenger et stille sted å gjøre lekser, av ensomme eldre, av dem av oss med dårlig råd, av alle som trenger et pustehull, et fellesskap.

Byrådet i Bergen følger samme oppskrift, der de kutter i eiendomsskatten med den ene hånda og vil legge ned biblioteker med den andre. Det lokale Landås bibliotek er ett av dem.

skulle finne en løsning for å verne om meråpent bibliotek, er det sjenerende at byrådet ter seg som de gjør. Da byrådet i Oslo kuttet 80 millioner i eiendomsskatten på bolig, kalte de kuttet moderat. For bibliotekene er et foreslått kutt på 7,5 millioner – som øker til 13,1 millioner kroner i 2029 – radikalt. I Hammersborgerklæringen, den politiske plattformen for byrådssamarbeidet mellom Høyre og Venstre, sa byrådet at de vil «skape møteplasser for flyktninger» og «sørge for et godt bibliotektilbud i hele byen og åpne for selvbetjening utenfor åpningstid på idretts- og kulturanlegg, samt selvbetjening utenfor åpningstid i alle bibliotekfilialer, særlig rettet mot ungdom». Dette er politikkens pute-tv: så flaut at man kvier seg for å se på.

Dette er politikkens pute-tv, så flaut at man kvier seg for å se på.

Alle skal ned

 spørre deg om noe, sier Philippe Sands.

Han har åpenbart brent inne med spørsmålet. Vi har snakket sammen på videolink i en time – om folkemord og tortur, om drap og kidnappinger, om det intrikate samspillet mellom paragrafer og politikk.

I morgen kommer han til Litteraturhuset i Oslo, der han skal snakke om den historiske rettssaken mot den chilenske diktatoren Augusto Pinochet, om juss og litteratur. Sands er stjerneadvokat med erfaring fra noen av de mest historiske sakene i internasjonal rett – for eksempel var han Palestinas advokat i fjor, når spørsmålet om palestinsk selvbestemmelse var på høring i ICJ. Han har skrevet en rekke bøker som holder skyhøyt nivå, der han med fortellende stemme nøster i intrikat juridisk historie slik at leseren kjenner bruset fra verdensbegivenhetene. Og nå bryter han ut i en kjærlighetserklæring:

– Tror du jeg kunne invitert Henriette Steenstrup til å komme og høre på? Jeg skal nevne henne i foredraget mitt. Jeg og kona mi 

Det er ganske betegnende for hvordan Sands framstår. Historiene han arbeider med er så mørke, selv er han full av varme. Noe av grunnen til entusiasmen for den norske tv-serien Pørni og skuespiller Steenstrup, er at den behandler seriøse historier fra barnevernet med lett hånd.

Det samme kunne man sagt om ham. Hans siste bok «De forsvunne fra Londres nr. 38» forteller om den chilenske diktatoren Augusto Pinochets skrekkregime med tortur, forsvinninger og drap – og forsøket på å stille ham til ansvar. I 1998 ble Pinochet arrestert i London, og den unge Sands var involvert i saken mot ham. Rettssaken tok mange vendinger underveis – men betydningen kan ikke overdrives, forteller Sands. Han sammenlikner det med Nürnberg i 1945, rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

– Dette var i 1998, og det var første gangen i menneskehetens historie at en tidligere statsleder for et land ble arrestert i et annet land for internasjonale forbrytelser utført i hans eget land. Det hadde aldri skjedd før. Vi visste at hvis han hadde blitt stilt for en internasjonal rett, ville han ikke kunne ha påberopt seg immunitet. Men i en nasjonal rett ante vi ikke hva som ville skje – og det er grunnen til at jeg setter det på samme nivå som Nürnberg. Det var et enormt, historisk øyeblikk – også for mange mennesker i Chile.

For meg er det ikke noe ­hierarki i inter­nasjonal rett ­mellom krigs­forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Det er galt. Det må ­stoppe. Du må ­holdes ­ansvarlig.

Å stilles til ansvar

Sønnen min har så lyst på Minecraft at han lager intrikate gjengivelser av dem etter skolen: A4-ark som er fulle av detaljer, der fargeblyantene har tvunget fram en analog versjon av dataspillet, høy­detaljert og livaktig.

Jeg forstår at Minecraft kanskje er det beste, dersom du har kvaler med barn og gaming: Det er et slags digitalt Lego, der du skal bygge hus og må forholde deg til ulike materialer som «jern» og «ull». Ingen fare: På et tidspunkt skal han få dette hans største begjær i sitt liv. Jeg vil bare utsette det litt.

 bygd seg opp et skyhøyt kunnskapsnivå, takket være NRKs «Flipp Klipp», et program som vier utallige timer til å live-spille Minecraft. Vi ser samtidig programlederne, som spiller med hverandre, og skjermen der dataspillet foregår, så barna lærer alt om spillets muligheter.

Helst ville jeg sett ham velge en film over dette, men jeg har stilltiende godtatt det – helt til jeg oppdaget hva NRK har utviklet for de minste barna. Nå har de stablet på beina en uhyrlighet kalt «Fantorangen gamer». Fantorangen er NRK Supers hovedmaskot, laget for målgruppa 2–8 år – men som de fleste foreldre vet, dabber interessen for Fantorangen veldig raskt av med alderen. Han er og blir mest rettet mot de yngste gruppene.

 i «Fantorangen gamer» røper også at NRK har tilrettelagt det for de yngre barna. Fra den barnslige tonen i presentasjonen: «To bestevenner og én spillmaskin – hva skjer når Fantorangen skal lære seg å game?», til hva episodene tar for seg: «Skatt eller spøkelser? Pivi er skeptisk når Fantorangen vil på undervannseventyr i Minecraft. Hva finner de der nede?»

Hvorfor? Hvorfor skal en statskanal lage innhold om dataspill rettet mot de minste barna?

trenger å demonisere skjerm fullstendig. Som smarttelefonkriger Jonathan Haidt, forfatter av «Generasjon angst» har poengtert, er jo det å se en film både hyggelig og – i dagens mediesituasjon der unge forholder seg til hektiske, korte snutter i en evig scroll – reint ut oppbyggelig. Men, se: NRK har en løsning også for å pushe hektiske, korte snutter i en evig scroll på barna, gjennom konseptet Flipp Snutt – korte, absurde videoer der «gøyale» ting skjer.

har NRK laget innhold som går helt på tverke av tidsånden, der vi i stigende grad tar innover oss hva skjermene gjør med unge – som når de laget en juniorversjon av Fantorangen, rettet mot dem under to år, en gruppe mennesker som nå anbefales null skjermtid. Av det har de åpenbart intet lært.

Rollen til billigkjeden Normal er å oppdra barna til å bli konsumenter, skrev Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen for litt siden. NRK omfavner nå en like vammel rolle på mediefronten: å oppdra barna til å bli scrollere og gamere. Hva satte dem på tanken om at 

Høyt spill

Hva driver du med, spurte Michael K. Williams. Gjennom én sesong hadde han udødeliggjort Omar Little, dopdealeren som hadde et så hardt rykte på gata at han plystrende kunne gjøre stort sett som han ville – men som like knallhardt slo ned på det dersom det gikk ut over sivile utenfor narkokriminaliteten. Nå var skuespilleren i harnisk fordi «The Wire»-skaper David Simon, med årelang journalist­erfaring fra Baltimore i baklomma, hadde viet sesong to til de hvite havnearbeiderne i byen. Skulle virkelig en serie som startet med å ta svarte amerikaneres virkelighet på alvor, bare slippe det? Men etter praten med David Simon ble Williams hans fremste støttespiller for seriens helhetsvisjon. «Det handlet ikke om meg», sa han seinere til Vanity Fair. «Jeg var bare del av noe større. En svær vev, denne store fortellingen om samfunnsspørsmål som har gått skeis. Det som har gått galt i landet vårt, ikke bare for svarte, ikke bare i Baltimore.» Sesong for sesong tok serien for seg skolene, mediene, politiet, ulikhetene. Han begynte å se serien som et veikart, som viste hva som hadde gått i stykker i nasjonen og hvordan det kunne fikses.

Det er mange som lengter etter et veikart i Norge nå, når granatene flyr veggimellom. Overraskende nok har det nettopp i bydelene som «The Wire» skildrer, oppstått en kime av håp: Byen som en gang var en av de tyngst belastede kriminelle byene i USA, har tatt kraftfulle grep mot vold og grov kriminalitet.

For tjue år siden var det 100.000 årlige arrestasjoner i Baltimore, som bare talte litt over 600.000 innbyggere. Byen har vært et av paradeeksemplene på en amerikansk storby ridd av kriminalitet. Nå kan Baltimore skilte med de laveste drapstallene på 50 år, og drap på ungdom har gått ned 71 prosent.

Alle som har sett «The Wire», er lært opp til å se på statistikk med en viss skepsis, for noe av det som korrumperer politikerne og politiets innsats mot kriminalitet, er presset for å levere gode tall: Det leder dem til å pynte på statistikken og prioritere spektakulært og synlig, men lite effektivt politiarbeid. Men tiltakene Baltimore har satt i gang, underbygger at noe nytt er på gang: De vitner om en helt annen og helhetlig strategi.

Baltimore har pisk: Statsadvokaten i Baltimore understreker at de har en egen strategi for å slå hardere ned på voldelige gjengangere. Tusenvis av skytevåpen er fjernet fra gata. 2129 voldelige gjengangere er sendt i fengsel, dobbelt så mange som under den tidligere administrasjonen, forteller han til Fox News. Han rammer det hele inn i et rettferdighetsperspektiv: «En rekke ofre i nærmiljøene var minoriteter og afrikansk-amerikanere, og de har en rett til å være trygge og frie i sine hjem.»

Og Baltimore har gulrot: For to år siden lanserte byen et sommerprogram for unge. 

 i byen. Basketball. 12.000 plasser til sommerskole for ungdom. 29 ulike programmer viet til leseferdigheter. Ungdomsklubber som er åpne til klokka elleve på kvelden sommerstid. I fjor innførte de portforbud for ungdom: klokka ni for 14-åringer, klokka ti for dem som er yngre enn 17. I helgene satte de portforbudet for dem til klokka elleve. Tilbud, nærvær, aktivisering: Antallet skuddofre gikk ned med 66 prosent.

Baltimore-ordfører Brandon Scott forteller til NPR at de har en fokusert strategi for avskrekking, hvor de oppsøker dem som er i faresonen for å være utøvere av våpenvold. De får 

 som er viet til dem og muligheten til å bryte ut av sin løpebane. Borgermesteren sier 90 prosent av dem som tar imot tilbudet, ikke har falt tilbake i kriminalitet.

En stille bønn om ­amerikanske tilstander

Hvorfor har du ikke på deg en dress? Eier du en dress?

Da Volodomyr Zelenskyj besøkte det ovale kontor 28. februar, kom ikke det første spørsmålet om Ukrainas skjebne, men om klær og kutyme. Spørsmålet ble heller ikke stilt av Reuters eller Associated Press, for de hadde ikke sluppet inn på møtet. Det ble stilt av Real America’s voice, som magasinet Forbes beskriver som «en høyrevridd strømmetjeneste».

Associated Press hadde falt i unåde fordi de ikke hadde føyet seg etter Trump: De fortsatte å bruke den geografiske betegnelsen Gulf of Mexico, og ikke det Trumps president­ordre krevde: Gulf of America.

De er ikke aleine om å kjenne vreden. Trump har grepet inn, i strid med all tradisjon, og detaljstyrt hvem som får tilgang til Det hvite hus’ pressegruppe og hvem som får tettest tilgang til presidenten – i tiår er det fagfolket selv, Det hvite hus’ korrespondentgruppe, som har stått for utsilingen.

Endringene er som krusninger på vannet – eller en illevarslende overture – sammenliknet med de juridiske framstøtene mot pressefriheten. «Kan medienes rett til å granske de mektige overleve Trumps andre termin?» Så dramatisk formulerer David Enrich spørsmålet. Han er redaktør for The New York Times’ gravegruppe for business og er aktuell med boka «Murder the Truth», om truslene mot den amerikanske pressefriheten.

Trumps forakt for mediene er viden kjent. Det er snart et tiår siden Donald Trump ankom Fort Worth Convention Center til et valgmøte, i 2016. «Tro du meg», sa han den gangen, «om jeg blir president, gjett om de får problemer. De får så innmari problemer. Og en av de tingene jeg skal gjøre om jeg vinner (…) er å åpne våre injurielover, så når de med viten og vilje skriver negative og horrible og falske artikler, kan vi saksøke dem og vinne en masse penger.»

Dét var ikke tomme ord. Medier har vært gjenstand for en rekke søksmål fra Trump, enkelte av dem er pågående, i andre søksmål har det blitt inngått forlik. Fra ABC News fikk han 15 millioner dollar og en beklagelse, etter en feil der de sa han hadde blitt funnet skyldig i voldtekt, da det var snakk om seksuelt overgrep. Trump har også saksøkt tv-programmet «60 Minutes» for hvordan de redigerte et Kamela Harris-intervju og den mindre avisa Des Moines Register, for å ha oppgitt feil tall for Trump i inn­spurten i valget.

Disney og Meta har allerede hostet opp 40 millioner i forlik til Trump, og Paramount er i forhandlinger om forlik. Det er et bekymringsverdig skifte, sier en juridisk ekspert til Vanity Fair, siden medier historisk har gått til retten for å kjempe for ytrings- og pressefriheten. David Enrich selv sier til NPR at han ser forlikene som et uttrykk for at man mener «det er farlig å gå mot presidenten i retten nå».

Undergangen til uavhengige medier vil ikke se ut slik du forestiller deg.

Lov og rett i USA

Tre ulike kjøretøy begynte å sirkulere på Columbia University i 2023. Under overskriften «Columbias ledende antisemitter» slo de opp navnene på propalestinske studenter. «Doxxing trucks» ble kjøretøyene kalt, oppkalt etter doksa – at noe framstår som en allmenn sannhet, noe det ikke stilles spørsmål ved. Organisasjonen Accuracy in Media finansierte framstøtet, etter at studenter hadde signert et brev som ba Columbia University om å kutte båndene til Israel. Da hadde kjøretøyene allerede vært på Harvard, også der for å henge ut propalestinske studenter, og Forbes kunne fortelle at organisasjonen planla å utvide operasjonen – inkludert å parkere utenfor studentenes hjem.

Det sier noe om hvordan stemningen var på Columbia, et av hovedstedene for propalestinske protester. Nå strammes det ytterligere inn. Palestina-spørsmålet blir i Trumps hender en brekkstang for å innføre drakonisk kontroll ved universitetene.

«All føderal støtte vil STOPPES for ethvert college, skole eller universitet som tillater illegale protester», kunngjorde Donald Trump forrige uke. «Oppviglere vil bli satt i fengsel eller permanent sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Amerikanske studenter vil bli permanent utvist eller, avhengig av deres forbrytelse, arrestert. INGEN MASKER!» 

Thank you for your attention to this matter

Trump-administrasjonens inngripen i akademia er sjokkerende hard – og raskt går det. Forrige uke mistet Columbia University 400 millioner dollar i føderale midler, det hele begrunnet i at universitetet ikke har kommet med tilstrekkelige tiltak mot antisemittisme på campus.

Og denne uka ble Mahmoud Khalil, en av de ledende propalestinske aktivistene ved Columbia, arrestert av sikkerhetsdepartementet som sier de vil ta fra ham hans permanente oppholdstillatelse.

Hundrevis av ord er nå flagget av Trump-administrasjonen, ifølge en oversikt The New York Times har laget – begreper som skal begrenses eller unngås av offentlige etater. Rein energi. Klimakrisa. Kulturelle forskjeller. Hatprat. Inkludering. Trans. Multikulturell. Absurditetene vil ingen ende ta: også «politisk» og «undertrykt» står på lista.

En av Trumps presidentordre bannlyser det han kaller «ulovlige og umoralske diskrimineringsprogrammer», og med det sikter han til DEI-programmer, «diversity, equity and inclusion». DEI er med andre ord kjent som positiv diskriminering og kom i stand for å bøte på den innebygde skeivheten som finnes blant annet i rekruttering til akademia.

Trumps oppgjør med DEI har svimlende rekkevidde og innebærer for eksempel at programmer rettet mot å beskytte lavinntektsområder utsatt for forurensning og klimaendringer avsluttes, rapporterer Inside Higher Education.

Hvilke universiteter kommer til å klare å stå imot, når de økonomiske sanksjonene er så store? 

Skakes i grunnvollene

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Runde for runde i den slyngende hvirvel løsner falken fra falkejegeren, heter det i W.B. Yeats’ «Det annet komme». Kaj Skagen har gitt diktet sin norske ordlyd, med så uhyggelig gjenklang i dag: «tingene dras fra hverandre; sentrum brister; / nakent kaos slippes løs på verden».

intervjuet vi Antonio Scurati, som har skrevet sin andre roman om Benito Mussolini. Den inneholder slående beskrivelser av fascistene ved makta. I januar 1925 ble det uløst reine mitraljøsen av tiltak. I løpet av bare én dag hadde Deputerkammeret «vedtatt 2376 forordninger foreslått av fascismens fører». «Han snakker om det han skal gjøre om fem, ti femten år», skrev Corriere della Seras sjefredaktør beundrende. «Tidligere tiders ministre kunne ikke engang gjøre rede for den neste måneden.»

Dynamikken kjenner vi igjen. Har du sett grafen over hvor aktiv Trumps nye administrasjon er? I oversikten over antall presidentordre utstedt, fordeler de fleste seg normalt bort- og oppadgående, litt ettersom. Bare Trump skiller seg kraftig ut: Grafen skyter i været fra første stund.

Ezra Klein, kommentator og podkastvert i The New York Times, stilte nylig en rekke demokrater i kongressen spørsmålet: Om de hadde stått i Trumps situasjon og vunnet valget med en «trifecta» – der de kontrollerer begge kamrene i kongressen, Representantenes hus og Senatet – hva ville de gjort? Hva ville vært dere første store lovforslag? Hva ville de prioritert? Nesten samtlige svarte «Jeg vet ikke».

La oss sitere Yeats igjen: «de beste tror ikke på noe, de verste / syder av lidenskapelig intensitet.»

for å opphøye handlekraft: I en tid med gryende fascisme og en sterk høyreekstremisme, er det virkelig en sterk mann vi skal lengte etter? En slik skepsis kan man kalle sunn, men den tar ikke høyde for hva som har vært status quo de siste årene. Det er status quo som har vært status quo. Karin Pettersson, kulturredaktør i Aftonbladet, sa det slik forrige uke: «Vi har de siste tiårene blitt vant til at politikk ikke kan skape rask forandring, fordi den har vært bakbundet av markedet og trege institusjoner. Velgerne har blitt tvunget til å akseptere at det i løpet av en mandatperiode ganske enkelt ikke skjer noen forbedringer på sentrale områder, som boligmarkedet, jernbanekaoset eller helsekøene. Selvpålagte regler som utgiftstak og budsjettregler har bidratt til at tilliten til politikken – og dermed for demokratiet – langsomt har blitt uthulet».

Vår side er ofte nedslående servil. Da jeg for litt siden snakket fortvilt om kontrasten mellom Trump og venstresida, kvitterte min samtalepartner med en historie fra den rødgrønne valgkampen, før Hurdalsplattformen. Om vi kommer til makta, lovet politikeren, lover vi å 

lengter folk paradoksalt nok mer etter handling enn etter trygghet. Om ikke vi leverer noen endringer, bereder det grunnen for noen andre, som vil og kan. «Sikkert er dette timen for det annet komme», heter det i Yeats’ dikt. Han plages av «et umåtelig bilde» av en skikkelse som rører seg i sanden, der det flytter sine trege lemmer: «Hvilket brutalt udyr som endelig har hørt sin time slå / vralter nå mot Betlehem for å bli født?»

Vraltende mot Betlehem

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Vi må gjerne forsøke å vende oss til fortida med vårt raster over godt og ondt. Men noe sammenfall kan vi ikke forvente å finne mellom vårt syn og hvordan aktørene tolket samtida. Hvordan ser du på historien mens du er midt oppe i den? Daværende britisk finansminister Winston Churchill ga i 1925 «en overveldende hyllest» til Benito Mussolini. Året etter melder nyhetsbyrået Reuters at Mussolini er en mann «det er nytteløst å angripe». Samme år noterer The Washington Post at det fascistiske systemet har noen undertrykkende tendenser, men at fascismen er «i ferd med å forandre Italia til en produktiv og blomstrende nasjon» og at Mussolini «fortjener verdens beundring.»

Den italienske forfatteren Antonio Scurati står bak en sjeldent ambisiøs romanserie om Mussolini. Nå gis andre bind, «M – forsynets mann» ut på norsk. Dette bindet starter i 1925, tre år etter marsjen mot Roma, da fascistene tok makta i Italia. Nå sitter de ved roret og renser ut sine motstandere, knuser opposisjon – og kan høste hyllester for det.

– Du siterer blant andre Churchills hyllest av Mussolini. Hvordan reagerte man internasjonalt på fascismen?

– Dette er ett overraskende aspekt ved konsolideringen av fascistisk makt og som minner om det som skjer i dag. Utenlands var det en fattig forståelse av den fascistiske brutaliteten, som i det store og hele ble undervurdert. Mussolini klarte å presentere seg selv mytologisk. Mange liberale konservative, særlig briter og amerikanere, så ham som en antikommunistisk alliert og hyllet ham åpent. Fremst av alle Winston Churchill, som tjue år seinere ble europeisk fascismes sterkeste og mest kompromissløse motstander. Men katastrofen som var andre verdenskrig, måtte til for at hans posisjon skulle modnes, sier Scurati i en videosamtale med Klassekampen fra Milano, hvor han bor.

– Hvordan ser du på debatten om hvorvidt Trump er fascist?

– Tidligere har det vært en ideologisk og polemisk misbruk av begrepet, som har tømt det for mening. Men det burde ikke hindre oss i å analysere de mange likhetene mellom fascistisk nasjonalisme og suverenitetspopulisme. I tillegg har jo representanter for den amerikanske, illiberale populismen, som ikke kommer fra den tradisjonen, obskønt nok begynt å bruke fascistiske hilsener som et nikk til den fortida. Det finnes ikke lenger noen tvil. Enhver som fremdeles forsøker å normalisere det som skjer, er skyldig eller medskyldig.

Når vi ber Scurati utdype hva han mener bør kalles fascisme, for at begrepet ikke skal tømmes for mening, avviser han å gå nærmere inn på kriteriene for å kalle noe fascisme. Han er, i likhet med mange andre, lei av det evinnelige ordskiftet om begreper.

– Jeg tror ikke det er den rette måten å nærme seg dette. Det er ikke nødvendig for oss å bruke ordet fascisme for å fordømme politiske bevegelser. Om vi snakket sammen for to måneder siden, kunne vi ha diskutert og debattert. Men nå, i slutten av februar 2025? Det er ingen tvil. Linja er trukket opp. Vi må bare bestemme oss for hvilken side av den vi vil stå på.

Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Ett steg bak massene

Det vi befinner oss i nå er det jeg har kalt «marerittscenarioet», sier Shoshana Zuboff.

Hun snakker med oss i en ­videosamtale der ­stemmen hennes er tydelig og rolig, men budskapet presserende. Bak henne får vi et glimt av et helt usedvanlig pent kontor med dekorert tak – men utenfor, der er Elon Musk i full gang med å bygge ned staten, mens Donald Trump spytter ut presidentordre i et hittil usett tempo.

Zuboff er akademiker og har tiår av forskning på teknologi og ­samfunn bak seg. Hun slo gjennom internasjonalt da hun i 2019 ga ut mursteinen «Overvåkings­kapitalismens tidsalder» – kalt «Vår generasjons ‘Kapitalen’» av forfatteren Zadie Smith. Det var en intellektuell avsløring av hvordan de store ­teknologiselskapene høster våre atferdsdata på nett, uten vår kjennskap.

Siden den gang har selskapene vokst seg enda større, og deres teknologiske muligheter har ­mangedoblet seg. Samtidig har det politiske landskapet endret seg. Dermed er det duket for ­marerittscenarioet, eller fusjoneringsscenarioet, som hun har advart mot. Det er en situasjon der en «autoritær statsmakt slår seg sammen med de digitale evnene til overvåkings­kapitalismens gigaselskaper». Leser man Zuboffs beskrivelse, bringer det jo tankene til alliansen mellom Donald Trump og tek-oligarkene.

– Vi tenker på oligarker som sosiale eliter med enorm rikdom og makt, som har urimelig stor innflytelse over et samfunn. Men lederne som har kommet ut av overvåkingskapitalismens gigantiske selskaper, er noe svært spesifikt, som ikke har eksistert tidligere i menneskets historie. Og det sier jeg aktsomt, for jeg forsøker å gjøre meg flid for å ikke komme med store påstander det ikke finnes grunnlag for, sier hun.

– Tenker vi på keiserne i antikken, eller lederne for de store kartellene og monopolene – noen av dem kaller vi røverbaronene – så hadde også de voldsom rikdom og makt. Men informasjonsoligarkene har noe de bare kunne drømme om: total, tøylesløs makt over all menneskelig generert informasjon. Det har ikke eksistert før – at du gjennom internettets arkitektur og dets tilliggende enheter kan kontrollere menneskelig oppførsel: skape polarisering, produsere hat, hva enn det måtte være. Det vi ser nå, er det jeg i mange år har referert til som «marerittscenarioet», sier Zuboff.

– Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her, på grunn av en svak og likegyldig president som egentlig ikke har noen interesse for demokratiet. Det har skapt muligheten for denne nye fusjonen, hvor informasjonsoligarkene kan manipulere sitt rom på hvilken som helst måte den såkalte presidenten vil. Til gjengjeld gir han dem fraværet av lover, noe som er helt avgjørende for deres overlevelse.

Shoshana Zuboff er den ledende kritikeren av teknologigantens ­innhøsting og bruk av våre data. I det siste har hun vært forhindret fra å skrive om den dramatiske utviklingen: Hun forteller oss at hun ble truffet av lynet og har hatt operasjoner. I løpet av årene som har gått siden hun ga ut sitt hovedverk, så vi tegn til en oppmuntrende utvikling, selv i USA, peker hun på.

Jeg har sett dette toget komme. Jeg har sett det akselerere. Nå er det her.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

En bil kjører langs kysten. Nede ved brygga ser vi den glatte arkitekturen mot sjøen. Vannet omringer alt, helt fra starten. Vi ser enorme skip og mennesker som stimler seg sammen i kø. «Det står altså to barn her som gjerne vil si farvel til sin far!» trygler en dame. Over høyttaleren kommer offisielle påminnelser fra en sindig stemme: Deres valuta er ikke lenger gyldig. Hva er det de gjør? De stenger landet.

Danske Thomas Vinterbergs nye serie «Familier som våre» blir nå vist på NRK, og det er en sjelden ubehagelig, men dragende opplevelse. Serien foregår i en tenkt framtid, der klimaendringene har blitt så uhåndterlige at de lavtliggende danskene ikke kan klare seg ettersom havet stiger. Når serien åpner, har Nederlands økonomi nettopp kollapset, og flyktninger derfra strømmer desperat ut til andre land. Det er dette de vil unngå i Danmark. Som de gode sosialdemokratene de er, foretar de en kalkulert handling: Landet stenges ned, for å komme begivenhetene i forkjøpet, før Europa stenger grensene sine for danske flyktninger. Vi vet vi blir tvunget til det ganske snart, er logikken, derfor avvikler vi nasjonen før det er for seint.

Det er lett å karikere det sentrale premisset for serien – at Danmark ville foretatt en rasjonell vurdering av å stenge landet, før det strengt tatt var nødvendig. Man kan se det som lite plausibelt, en krykke for historiefortellingen. Man kan se det som bittert sannsynlig, fordi det er et økonomisk regnestykke som tvinger fram beslutningen. Eller man kan se det som noe klassisk skandinavisk – et rasjonelt omsorgstiltak.

Serien har skapt massiv oppmerksomhet i Danmark, hvor de engstelig har spurt seg hvor realistisk det er, det Vinterberg tegner opp. Samtidig som serien gikk i Danmark, la danske forskere ved Danmarks Tekniske Universitet fram en rapport som søkte å finne svar på hva det stigende havnivået vil bety for Danmark. Noe så drastisk som i Vinterbergs fiksjonsunivers finner vi ikke. Men forskerne opererer med sannsynlige scenarioer og verst tenkelige scenarioer, og de verste scenarioene har det Danmarks Radio kaller «uoverskuelige nasjonale konsekvenser» – som vil berøre 328. 000 dansker og komme med kostnader opp mot 449 milliarder kroner på landsbasis, altså mer enn det samlede danske statsbudsjett for i fjor.

Når kostnadene tallfestes, er det jo fordi man må ruste seg for en framtid. Men under ligger et spørsmål som er utgangspunktet for hele Vinterbergs framtidsdystopi: Når blir det så ille at det tvinger seg fram en kalkyle, for å se om vi i det hele tatt kan makte det?

«Er det en reell risiko?» spør en avissak om «Familier som våre». «Drukner Danmark?» følger en podkast opp. Det som truer Danmark, er et stigende vannspeil, som det heter i serien, og det er som speil at serien har fått sin effekt. Man tvinges til å holde opp og se nøye på det vi vet om framtida.

Evakueringen av Danmark er en langsiktig og omstendelig prosess. Familier rives fra hverandre, frykten for stengte grenser gjør at mange drar uten oppholdstillatelse, og folk er prisgitt andre lands flyktningkvoter. Vinterberg har i det store og hele valgt å fortelle om mennesker fra privilegert, øvre middelklasse, noe som har skapt en viss harme – kanskje er det en ytterligere provokasjon at serien heter «Familier som våre». Men privilegiene er så himmelropende, på et vis 

, at det framstår mindre som en provokasjon og mer som et bevisst grep: En av familiene vi følger, får bli overført til Paris, og dattera i familien redder seg ved å komme inn på Sorbonne. En annen familie bor i det som vi gudsord fra landet ville kalt et slott, men som kanskje er en herregård.

Det er som speil at serien har fått sin effekt.

Stigende vannspeil

Du skulle kanskje ikke tro det, men å løpe på tredemølle åpner et kulturelt rom. Jeg har pløyd meg gjennom ymse populærkultur, nye spillefilmer og gamle klassikere, som den vidunderlige voldsodysseen «Kill Bill». Det er overraskende verdifullt at terskelen ligger lavt: Fordi du er der for å bruke tida til det å løpe, er det sekundært hva du ser på. Dermed velger jeg ofte filmer og serier jeg aldri ellers ville sett. 

Jeg skjønte raskt at «The Perfect Couple», tv-serien som kom i fjor høst, var skuffende. Men jeg ble dratt inn i et nesten tvangsmessig forhold til serien, drevet av to spørsmål: Kan den virkelig fortsette å være så dårlig? Og hvorfor er den dårlig på en måte som gjør meg så urolig? I sentrum av plottet står en mordgåte, men du blir aldri investert i noe av det. Serien er så glatt at den glipper mellom hendene på deg, velprodusert og fullstendig intetsigende. Det er åpenbart at de har forsøkt å gjenskape forholdene som har skapt andre seersuksesser de siste årene, som «Big Little Lies», der Nicole Kidman også figurerer. Alt virker kalkulert, forhåndskalibrert for å likes og lykkes hos strømmetjenestene, i et forsøk på å komme brukeratferd i forkjøpet.

Ubehaget lå i å støte på noe som gir seg ut for å være kultur, men som gir en falsk klang. Japanske Masahiro Mori skapte i 1970 begrepet «uncanny valley» om møtet med roboter: det ubehaget som oppstår når noe virker nesten menneskelig, men ikke overbeviser helt. Det oppsummerer effekten perfekt.

Det er et ubehag jeg ikke er aleine om å føle. «I strømmingens alder har filmer blitt forflatet til kategorien ‘innhold’», klagde filmskaper Martin Scorsese i 2021. «Mye av dagens kultur har den hule, tomme følelsen av å ha blitt lagd av en algoritme», skrev kritikeren Dean Kissick samme år.

I boka «Filterworld. How Algorithms Flattened Culture» av den amerikanske kulturkritikeren Kyle Chayka oppsummerer han denne forflatingen av kulturen med begrepet 

: en verden der algoritmene strømlinjeformer hva folk blir tilbudt og hva som produseres. Filterworld er en samtid der beslutningene til kuratorer og fagfolk fortrenges – i stedet beregner algoritmene hva som vil slå an. Det kulturelle øko­systemet i Filterworld snur hele prosessen på hodet, påpeker Chayka: Det er ikke produktet som skal markedsføres som styrer det hele, men promoterings- og markedsføringsbehovene til en film eller tv-serie. Å kalkulere det kreative på forhånd, slik at det skal passe inn i teknologien og økosystemet, er mye enklere enn å finne et alternativ til å bryte seg fri fra det, skriver Chayka.

Boka er en litt irriterende følgesvenn inn i tekningen om algoritmenes kultur. Selv om Chayka henter fram den ene etter den andre relevante tenkeren, som Walter Benjamin, blir vi også pent nødt til å følge hans mange resonnementer rundt presserende fenomener som hipsterkafeer (!). Likevel er den en nyttig kilde til hvordan presset fra algoritmene føles for artister, produsenter og kunstnere. Vi får anta at det føles oppjagende – som når Spotify-sjef Daniel Ek kommer med sitt diktat om at musikere konstant må slippe ny musikk, et album med et par års mellomrom duger ikke, de må skape «kontinuerlig engasjement med sine fans».

Med unntak av uavhengige bokhandlere eller seriøse aktører som filmarkivet Criterion Collection er det algoritmer som styrer hva som tilbys på nettet. Mye av samtalen vår dreier seg om hvordan dette slår ut for oss som mottar kulturen. Et like urovekkende spørsmål er hvordan det slår ut for dem som produserer kunst og kultur.

Alt virker forhånds­kalibrert for å likes.

Kalkulert kultur

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Da Den internasjonale domstolen (ICJ) i fjor ble bedt om å si sin mening om Israels okkupasjon i Palestina, deltok ikke Israel ikke i høringene. Men så var det heller ikke tvingende nødvendig. «Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat avhenger ikke av Israels godkjenning», sa den britiske juristen Philippe Sands i rettssalen i Haag.

«De okkuperende kreftene har ikke, og kan ikke ha, vetorett over retten til selvbestemmelse for det palestinske folket.»

Da rettssalen åpnet for å høre fra Palestinas representanter i februar 2024, lekset Sands opp de internasjonale forpliktelsene, mildt sagt i klartekst. Ifølge den internasjonale nettavisa Justice Info, som dekker tunge rettssaker i internasjonal rett, argumenterte han for det internasjonale samfunnets ansvar.

«Retten til selvbestemmelse krever at FNs medlemsstater bringer Israels okkupasjon til ende umiddelbart. Ingen hjelp. Ingen assistanse. Ingen medskyldighet. Ingen bidrag til tvang. Ingen penger, ingen våpen, ingen handel, ingenting. Alle FN-medlemmer er forpliktet etter loven til å gjøre slutt på Israels nærvær i det palestinske territoriet. Punktum.»

Det er en uhyre erfaren jurist som snakker, og hans erfaringsbakgrunn er sjelden: Ikke bare har Sands erfaring fra saker angående folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i steder som Serbia, Kroatia, Libya, Rwanda, Chile, Israel og Palestina, Jemen og Syria. Han har også skrevet en rekke bøker og deltatt svært aktivt i offentligheten – «the storytelling lawyer», blir han kalt. Her til lands er Sands kjent som forfatteren av «Tilbake til Lemberg», som kom på norsk i 2018.

Den kom til verden da Sands ble invitert til Lviv i Ukraina for 14 år siden, for å holde en forelesning om rettsprosessene i Nürnberg, der ledende nazister ble stilt for retten. Oppdraget ble startskuddet for at han begynte å nøste i egen familiehistorie og i den juridiske forhistorien til Nürnbergprosessene. Det han fant, var en seig og langvarig kamp for at rettssaken skulle romme begrepene «folkemord» og «forbrytelser om menneskeheten». Bak de to begrepene sto to jurister, begge jødiske: Raphael Lemkin myntet begrepet folkemord. Han mente folkemord var det best egnede begrepet for å beskytte grupper mot forfølgelse og drap. Hersch Lauterpacht, derimot, ville få forbrytelser mot menneskeheten brakt inn i anklagen i Nürnberg. Han var drevet av et ønske om å først og fremst beskytte individet. Begge deler var hardt tilkjempede perspektiver som ikke var selvsagte. Når Sands beskriver jussen slik den var pre Nürnberg, på 1920-tallet, gjør han det slik: «I den internasjonale jussens eksklusive, konservative verden, (…) en verden styrt av forestillingen om at loven tjener den herskende, var ideen om enkeltmenneskers rettigheter overfor staten utenkelig.»

Da vi i Klassekampens Tidens Tegn nylig skrev om Nürnberg, nevnte vi Philippe Sands’ betraktninger om Nürnberg og folkeretten og hvilke ekko det gir til Gaza i dag. Det er verdt å gå enda lenger inn i, for Sands er en stemme som både er usedvanlig klar om okkupasjonen i Palestina, men som også advarer mot en utilsiktet effekt av å forfølge folkemordanklager.

Det er hardt tilkjempede perspektiver, som ikke var selvsagte.

Grusom­hetens hierarki

Vi er i Knoxville, Tennessee, i 1951. Den sorgtunge og ensomme Cornelius Suttree har bosatt seg i en husbåt. Han kommer fra en privilegert bakgrunn, men har brutt med familien og bor nå side om side med utskudd, drankere og fillesankere i det dypeste armod.

Det er en livets skyggeverden. Så er da også romanen proppfull av speilbilder, skygger og fordoblinger. Det gir ekko dels i Suttrees døde tvillingbror, dels i det livet han har hatt, livet han kunne hatt – iblant bryter boka ut av sitt preteritum og dirrer litt i presens, og det kler stemningen godt.

 og ornamentert verden, hardt prøvet og på sett og vis monoton, samtidig full av de mest fargerike hendelser. Én understreng er Amerika og hennes voldsstenkte forhistorie. Suttree snakker med eldgamle kvinner som minnes enda eldre slektsledd, gulnede fotografier av ubegripelig elde («De oppbevarte henne i en potetkjeller til de fikk tak i en fotograf».) En annen tråd er det lavkirkelige villniset Suttree stadig støter borti, gatepredikanter og dåpsseanser, omreisende geitekaller med Bibelen i hånd.

Men relasjonene er det fineste i romanen. Øverst troner Suttrees vennskap, om man kan kalle det det, med unggutten Harrogate. Han representerer romanens komiske høydepunkter og humanismens åk: ung og dum og fylt til randen av ulidelige påfunn, må Suttree holde en hånd over ham. De treffes i fengsel etter at Harrogate forgrep seg på noen vannmeloner i annen manns åker. Heisan, nikker Harrogate vennlig til verden. Hans selvbilde er fullstendig på kant med hans traurige potensial: Stadig klekker han ut det han mener er storslåtte planer for å karre til seg penger. «Dynamitt», utbryter han etter å ha grublet på en av planene, dere vet hvordan dét ender.

Boka kom ut i 1979, og vi får den her på norsk for første gang. «Suttree» stikker seg ut i McCarthys forfatterskap, det er hans mest selvbiografiske bok. Men ingrediensene er konstanter i forfatterskapet: dynamikken mellom én toskete og én tålmodig, humoren, viljen til å fortsette, sorgen over at man må. Vi har både brusk og beingrind til å holde oss oppe, men er mest blottlagt kjøtt.

 da Suttree faller inn i et forhold med en prostituert, og de bygger seg et liv. Det er en plutselig, vill velstand: et løfterikt kjærlighetsrede med kaffe og aviser. Så god er denne hvilen fra Suttrees prøvelser, men at det ender i misere trenger jeg ikke engang å røpe.

Det er to lavpunkt i Suttrees liv: skrekken som hans egen barndom har innsatt i ham, og angeren han har knyttet til sin egen sønn. Tragedien med hans sønn skal forbli uforklart her, men det er sønnen som er årsaken til at Suttree en dag kjenner et «jevndøgn i hjertet». Og nei, det skal ikke bli lysere, natten skal ete seg innpå: Det han kjenner er «en vending til det verre».

«Say red, not crimson», formante Sylvia Plath en gang. McCarthy fnyser og velger seg «crimson». Oversetter Knut Ofstad blir pent nødt til å dytte det norske språket dit det sjeldnere ferdes. Penumbra. Krambolerte. Gangrenøst. Det alveolare dypet. McCarthy er på sitt mest høystemte svært høystemt, til tider er prosaen nærmest parfymert. Men se på det slik: Det lar seg ikke gjøre å lese McCarthy uten å få en botanikk over den lokale floraen på kjøpet, og slik hver plante har sitt artsnavn, finnes det et eksakt språk for menneskets verden.

I «Suttree» tjener det høystemte stilleiet flere formål, som å pensle et lag med sorg over verden, og å minne om at det arkaiske er mye nærmere oss enn vi liker å tro. Det gir også den skitne virkeligheten en ironisk verdighet – ta bønnen som stiger opp i Suttree, da han våkner av en episk skallebank: «måtte behagelige meningsløsheter vederfares meg».

Et jevndøgn i hjertet

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Det foregår i våre dager et storstilt oppgjør med ultraprosessert mat. Mange kunnskapsrike mennesker kjemper for at vi skal endre handlingsmønster, for visst er slikt lett tilgjengelig, men kostnadene er store.

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas av Rolf Magne G. Andersen. Overalt en forelder snur seg er de: i kassene på biblioteket, på bestselgerlistene i bokhandelen, og lydboktjenesten Storytel, der Cappelen Damm er på eiersida, er teppebelagt med dem – mang en biltur har jeg bitt i meg ukvemsord når barnet har sett dem trone øverst i en samling.

 Kokosbananas, som er en blanding av banan og kokosnøtt, har et oppfinnerskur hvor han stadig skrur sammen ting («dings» er betegnende nok et mye brukt ord i bøkene). Bøkene har alltid en form for oppdragende moral som skal gi et skinn av nytte. Og de inneholder alltid et refreng, en sang som bare består av navnet om og om igjen, «Kokosbananas, Kokosbananananas, Kokosbananas, Kokosbananananas» – blir du utsatt for lydbokversjonen, forstår du hvorfor tyskerne ikke kaller det å ha noe på hjernen, men 

, øreorm. Innimellom alt dette skjer det mye «ellevilt» og «sprøtt». Det finnes andre sprelske barnebøker, som Hundemannen-serien, med markant villere handling, som likevel holder mye høyere nivå og har langt mer intelligent humor.

De beste kostholdsevangelistene makter å ikke skape for mye dårlig samvittighet hos den enkelte forbruker, men heller rette skytset mot produsentene. Det samme kan man gjøre med Cappelen Damm. Hvorfor er ikke bøkene hardere redigert? Samtidig som de er oppskrudde, masete og kjasete og enormt pratete, er de underlig flate. Her er det så mye show og så lite tell. Dette er bøker hvor de har det «gigamorsomt» og sier «Juhuu, så gøy». Kokosbananas tuller med noen ballonger så han ler «så mye at han holder på å tisse på seg.» «Godt jobbet, ballonger. En gang til!» skrattler han.» Slik ruller og går teksten.

Det er uutholdelig, og jeg har aldri lest en Kokosbananas-bok høyt uten å parafrasere knallhardt, for å få ned mengden av pratete tekst. Den milelange «Kokosbananas og juletyven», som kom i høst, tar kaka.

 i bøkene som barna ler av uten at de voksne vrir på seg. Som at roboten Kokosbananas finner opp, lager en skive med fiskekaker og vaniljesaus, eller at Kokosbananas’ oldefar står bak den unyttige oppfinnelsen lompebretter.

Men det er ikke bøkenes primære grep for å skape humor. Nei: Oppå mengden av pratete tekst, smøres det tykt på med kroppshumor. Som når Kokosbananas bruker smoothie-maskinen for å kjøre sammen råtten mat, brukte bleier og sokker. «Åh, fysj og æsj. Så ultra-ekkelt! Jeg har laget en stinkomat!» sier Kokosbananas fornøyd.» Titlene på bøkene taler for seg: «Kokosbananas og prompebrusen», «Kokosbananas og stinkomaten», «Kokosbananas og tøysemaskinen».

Dette er så massivt og på et så pinlig kvalitetsnivå at mitt beste kort for å få begrunnet hvor skrekkelige disse bøkene er, ville vært å detaljert få fram hvor fulle bøkene er av det. Men jeg får meg ikke til å gjengi mer av det i skrift. Som Dag Solstad sier: Min sjenanse forbyr meg det. Eller, kan vi si, min standard.

 allerede: Barna vil ha det! Men barn vil også ha e-stoffer og sukker i et bankende kjør, uten at voksne sier det er greit, så lenge de får i seg næring. Lesing, derimot, har blitt en aktivitet vi ser på som så utsatt og skjør at vi godtar et kvalitetsfall av dimensjoner, så lenge barna sitter bak to stive permer i stedet for en skjerm. Det er et feilsteg, og jeg ber om at vi tar et oppgjør med den åndelige føden vi gir våre barn.

Litteraturens e-stoffer

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: 

barnas kosthold får man ikke fra Idretts-Norge. På bakgrunn av anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet å skjerme unges kosthold for ytre påvirkning. De har lagt ut en forskrift på høring, om at «næringsmidler som ikke bør utgjøre en stor del av kostholdet» ikke bør markedsføres mot barn. De ønsker forbud mot markedsføring av sjokolade, energibarer, søte pålegg, kjeks, bakverk, is, energidrikker, brus og saft – også, dersom de ikke er innenfor visse grenseverdier, juice, melk, frokostblandinger, yoghurt og hurtigmat.

slår ifølge NTB «full alarm», fordi sponsorinntekter vil falle bort. Norges Håndballforbund advarer også sterkt: Andre kostnader vil måtte høynes, eller aktivitetene reduseres. Det vil få direkte konsekvenser for klubbenes økonomi, advarer fotballforbundet, «som langt på vei baserer seg på blant annet kiosksalg». Det vil jeg tro: «Snakk med barna deres», lød en melding til alle foreldre fra håndballtreninga her forleden. Flere barn hadde gått til kiosken under trening for å kjøpe godteri, med både uro og søl på banen som resultat. Men hvem skal snakke med idrettsforbundene? Helse- og omsorgsdepartementet vil de åpenbart ikke høre på.

håndballforbundet departementets ønske om et forbud. Ja vel, kanskje i sportens verden, men i det glade utland har det vært en rekke kampanjer for å få det offentliges hjelp til å bedre barns kosthold. For eksempel har kokken Jamie Oliver i England gått i bresjen for å få i stand en skatt på sukkerholdig drikke, og hans «Feed Me Better»-kampanje tok for seg standarden på skolemat, som flere steder besto av frityrstekt kjøtt og pommes frites i skolekantinene.

barn som spiser sjøkreps, viltgryte og vårløk, og ett som, kort sagt, 

 gjør det. Min grad av strenghet ligger et sted mellom at de bare får yoghurt naturell i hverdagen, og at mitt yngste barn nok kan observeres med hvetebakst i neven i helgene. Men å navigere i dette som forelder er unødvendig vanskelig fordi det er så massivt til stede på ethvert sted du oppsøker. Klatresenteret. Markastuene. Idrettshallen. Det eneste offentlige stedet der du ikke går inn i en vegg av søtsaker, er biblioteket.

som tar opp kampen om mengden unyttig mat som barn møter, de driver folkeopplysning, kampanjer rettet mot produsenter, barnehager og skoler. Institusjonene som står for fysisk fostring slår derimot full alarm om nettopp slike tiltak mange skriker etter. Kunne de ikke heller beskattet toppidrettens massive sponsorinntekter? Breddeidretten lener seg tungt på frivillig, utakknemlig innsats. At de også lener seg på å spenne bein for helseframstøt mot barn, er dypt ironisk.

At nettopp de skal spenne bein, er dypt ironisk.

Full alarm

Israels brutale framferd i Palestina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner, skrev utenriksminister Espen Barth Eide i VG forrige uke.

Han gikk i rette med Hanne Skartveit, tidligere politisk redaktør i avisa, som hadde advart mot at hans «aktivistiske utenrikspolitikk» «svekker oss i møte med Trump». Det er å opphøye servilitet til utenrikspolitisk ledestjerne, bet Barth Eide tilbake: «Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres.» Han la til: «I nesten alt jeg gjør som utenriksminister ser jeg hvordan denne opplevelsen av doble standarder river i stykker respekten for, og legitimiteten til, folkeretten.»

Da verden var på et moralsk nullpunkt, i etterdønningene av nazistenes folkemord, var ett av de store bidragene til en internasjonal rettsordenen Nürnbergprosessen i 1945. Den gangen var det 21 tiltalte i rettssalen, og i tillegg skulle Martin Bormann dømmes in absentia. Vekten av det som skjedde, var enorm. «For første gang i menneskehetens historie skulle et kriminelt regimes politiske og militære ledere bli holdt ansvarlige foran en rett», skriver Uwe Neumahr i sin nye bok «The Writer’s Castle. Reporting History at Nuremberg»: Det var «en historisk sjanse til å parkere ideen om regjeringers juridiske immunitet og etablere et globalt system regulert av lov, rett og demokrati».

Boka følger rettssaken slik den ble presentert for allmennheten: via reporterne. Hit kom blant andre Martha Gellhorn, George Orwell, John Dos Passos, Erika Mann og Willy Brandt – fra eksil, utstyrt med norsk pass. «Aldri før og aldri siden har så mange berømte forfattere fra hele verden kommet sammen», skriver Neuhmahr. Tre hundre representanter for pressen ble installert i slottet Faber-Castell, stuet sammen ti på rommet i feltsenger. Utenfor lå byen i ruiner, og barn og krigsskadde «pleide å kaste seg på bakken for å få fatt på sigarettstumpene som de privilegerte gjestene kastet fra seg». I dette mikrokosmoset var de geopolitiske spenningene intakt: De sovjetiske reporterne fikk ikke fraternisere med vestlige skribenter. Og historien var så fersk at skribentene spiste med bestikk som var sirlig påført hakekors og ble fôret av kjøkkensjef Arthur Kannenberg, tidligere bestyrer for Hitlers husholdning, som hadde gjennomgått denazifisering. Historien om skribentslottet er full av slike detaljer: fargerike individer navigerer i ideologiske konflikter, mot et bakteppe av vold og død.

Nürnberg var en lukket enklave, og det var journalistene som ga verden et vindu inn, skriver Neuhmahr. Det gjaldt ikke bare til rettsprosessen: Dette var første gangen omfanget av nazistenes krigsforbrytelser ble kjent. Nesten alle tolkene under rettssaken var jødiske flyktninger fra Europa, og de måtte «oversette de tiltaltes forskjønnelser, unnvikelser og løgner». Armand Jacoubovich hadde mistet nesten hele sin familie i holocaust og besvimte i tolkeboksen. En kollega sa hun var 21 da hun begynte å tolke i Nürnberg og ti år eldre da hun dro, fire måneder etterpå.

Også reporterne ga uttrykk for at det psykologiske presset var enormt – korrespondentene laget Nürnberger Extra Blatt, en «selvironisk» trykksak som uttrykk for «pressens rett til å gjøre narr av seg selv etter at arbeidet var omme».

Likevel understreker Neuhmahr at jødenes skjebne på mange måter trådte i bakgrunnen. Én holocaust-overlevende rapporterte fra rettssaken, den tyskfødte jøden Ernst Michel. Av 139 vitner var bare tre jødiske. «Havet med vårt blod har blitt klemt inn i en liten ramme kalt «forbrytelser mot menneskeheten (…) Innad i den er det en spesiell seksjon som heter ‘forbrytelser mot jødene’», skrev Shabse Klugman, reporter for den jiddiske avisa 

. Han spurte: «Hvor er vår sak, vår enorme tragedie, i dette tribunalet?»

Også det mest uhyrlige trengs å formidles.

En fellende dom

Ser du? Når bussen står der, kan du ikke se biler som kommer kjørende bak, derfor må du aldri gå over veien før bussen har kjørt. Hva gjør du hvis du mister ballen ut i veien? Du lar den fare, ballen er ikke viktig, du er viktig. Alt barna skal lære, alle farer de skal unngå: Småbarnsforeldrene driller dem år etter år i de verste fellene. Et sted ute i horisonten ser jeg dem med store barn, som for lengst er ute av deres grep, og jeg hører dem snakke om slikt som krever en finmotorikk som jeg ennå ikke har trent opp. Skolevegring, spisevegring, innetider, diagnoser, dop, fraværsgrense. Alt foreldre skal lære, alle farer de skal unngå: Hvordan håndterer man de større problemene til større barn?

tok jeg meg i å klikke meg gjennom en bildekavalkade av Marius Borg Høibys barndom som stammet fra attenårsdagen hans. Det var lysluggede bilder og storebror-scener, det var en uskyld levd ut under offentlighetens flomlys. Jeg er ikke den eneste som ser med forferdelse på saken – ikke bare det han er anklaget for, men også medietrykket mot ham. Selvsagt må man dekke en sak som involverer kongehuset og alvorlige forbrytelser. Men det er noe med omfanget, og nærmest nytelsen som legges for dagen i å protokollføre saken ettersom den utvikler seg.

snakk om ungdom og kriminalitet, graviterer jeg alltid mot å være mer 

enn det som er gjengs på venstresida. Jeg synes de som bor i utsatte områder fortjener at vi tar tak i det. Jeg synes de som utfører kriminaliteten fortjener at man tar tak i dem. Og jeg synes grenser og disiplin er noe vi bør holde i hevd som idealer også på vår politiske fløy – antakelig bidrar det at jeg ikke alltid er så flink til utøve slikt som jeg vil. Grunnen til at jeg så tilbake på Marius Borg Høiby som barn, henger sammen med at jeg huser en sønn. En gang vil han bli voksen, og vandre rundt i verden med sine egne handlingsmønstre. Hvordan sikrer vi at vi sender fra oss sønner som blir til menn som gjør rett? Hvordan driller vi dem i de verste fellene?

unaturlig at man reagerer med empati på en mediesak som man forstår vil herje med de involverte i uoverskuelig framtid. Men det er en nyttig påminner, særlig om man vanligvis er tilhenger av lov og orden. For over det ganske land sitter det foreldre som vet veldig mye om hvordan det er å ha en sønn som siktes, sønner som figurerer dag ut og dag inn i mediene som forbrytere. De er ikke navngitte, men de er flombelyste som gruppe, det er alle innvandrersønnene, eller som en politimann understrekte i VG nylig: arbeidersønnene. Det er faktisk mulig å ta slikt på alvor, å kreve tiltak og endring, uten å demonisere deres opphav, uten å marsjere til Grønland i Oslo og dirrende erklære at man sist var der for ti år siden, da man dristet seg til å bestille en kebab, som Frp nylig gjorde.

Karin Haugen

Artikler

De store forlagene graver sin egen grav.

Håkon Marcus’ andre bok er ute. Du vet hva du har å gjøre.

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Alle skal ned

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

Lov og rett i USA

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Et jevndøgn i hjertet

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Folkeretten tok sjumilssteg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

Guttene våre

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Det grønne glimt

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Distrahert fra distraksjon av distraksjon. Vi bruker kultur som trøst for å døyve uro, skriver Karin Haugen.

De store forlagene graver sin egen grav.

Håkon Marcus’ andre bok er ute. Du vet hva du har å gjøre.

Trenger barn på fire år å spille dataspill?

Alle skal ned

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offer­hie­rar­kier.

Maser ikke de minste barna om gaming? Slapp av. NRK er på saken.

Hva virker mot grov krimi­na­litet? Forbløf­fende nok har Baltimore et svar.

Lov og rett i USA

Trumps beleiring av akademia sender sjokk­bøl­ger gjennom sektoren.

Handle­kraf­ta til Trump stiller oss i den dypeste forle­genhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å norma­li­sere det som skjer, er medskyldig.

Herr Musk i Washington

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vin­ter­bergs nye serie. Eller?

Når algo­rit­mene styrer, er det bare kompro­miss­løshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprett­holde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Et jevndøgn i hjertet

Barne­lit­te­ra­turens motsvar på den ultra­pro­ses­serte maten er bokserien om Kokos­ba­nanas.

Jeg har ett barn som spiser sjøkreps og vårløk, og ett som, kort sagt, ikke gjør det

Folke­ret­ten tok sju­mils­steg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

Guttene våre

I «Want» har skue­spil­ler Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Margaret Atwood om dystopier, klimakrisa, og å helbredes av malende katter.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjerm­bru­k­ut­valget seg mildt og rundt

Det grønne glimt

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneske­sinnet. – Kanskje har vi noen overras­kelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbin­delsen mellom vitenskap og magi.

Distrahert fra dis­trak­sjon av dis­trak­sjon. Vi bruker kultur som trøst for å døyve uro, skriver Karin Haugen.

Philippe Sands var med da Augusto Pincohet ble stilt for retten. Han advarer mot offerhierarkier.

Hva virker mot grov kriminalitet? Forbløffende nok har Baltimore et svar.

Trumps beleiring av akademia sender sjokkbølger gjennom sektoren.

Handlekrafta til Trump stiller oss i den dypeste forlegenhet, skriver Karin Haugen.

Antonio Scurati har med sin romanserie om Mussolini gått til hjertet av fascismen. – Enhver som forsøker å normalisere det som skjer, er medskyldig.

Danmark drukner, men heldigvis bare i Thomas Vinterbergs nye serie. Eller?

Når algoritmene styrer, er det bare kompromissløshet som kan redde oss fra en forflatet kultur.

«Bidrar vi alle til å opprettholde hierarkiet Philippe Sands beskriver?»

Barnelitteraturens motsvar på den ultraprosesserte maten er bokserien om Kokosbananas.

Folkeretten tok sjumilssteg i Nürnberg. En ny bok går backstage sammen med reporterne som fulgte det hele.

I «Want» har skuespiller Gillian Anderson samlet kvinners seksuelle begjær.

Til og med mobil i skolen nærmer Skjermbrukutvalget seg mildt og rundt

Peter Godfrey-Smith dykket ned i dyrenes verden for å forstå menneskesinnet. – Kanskje har vi noen overraskelser i vente, sier han.

Å søke makt over naturen er dypt rotfestet i vår kultur, sier Anthony Grafton, som i boka «Magus» forteller om den historisk tette forbindelsen mellom vitenskap og magi.

Distrahert fra distraksjon av distraksjon. Vi bruker kultur som trøst for å døyve uro, skriver Karin Haugen.