Jeg tilhørte i ungdommen et raddismiljø som så på 17. mai som en staselig dag. Vi kledde oss i dress og bunader, gikk i tog og ropte hurra. Med EU-kampen som bakteppe snakket vi varmt om nasjonal sjølråderett. Enkelte av oss bytta skrivemål til nynorsk. Andre raddiser var kritiske til det vi drev med. De mente dette var farlig nasjonalisme. Ikke bare kunne det viske ut skillet mellom høyre og venstre, men det betød også en omfavning av skillet mellom det norske og de andre – en kime til rasisme og ekskludering.