Det skjer ikke ofte at jeg, mens jeg ser andresesongen av en tv-serie, både er glad for at den i det hele tatt eksisterer, og oppglødd fordi den er så god, samtidig som jeg kjenner at jeg vil se førstesesongen om igjen, fordi også den var så innmari god. Men med «Russian Doll» sesong 2 var det akkurat slik jeg hadde det. Dette unikum av en tidsreisebasert dramakomedie har så mange spennende strenger å spille på, er så egen i stilen og avdekker etter hvert så mange overraskende sider ved rollefigurenes forhistorier og forutsetninger (samt ved seriens formål) at det er en fryd. En frisk, frekk og fascinerende fryd.