Leder

Vår sårbarhet

Bjørgulv Braanen
  • Ukraina-krigen har satt flomlyset på den norske beredskapen, som har vært neglisjert i mange tiår. Da Solberg-regjeringen i 2019 avviste å gjenopprette kornlagre, ble det sagt at avstengte forsyningslinjer ikke var «realistisk». Koronapandemien, energikrisa og Ukraina-krigen har vist oss hvor uholdbare disse forutsetningene var. Vi kan ikke basere beredskapen på at kommersielle, globale forsyningslinjer alltid kan levere det vi trenger til enhver tid. Veier stenges, fly settes på bakken, og skip utsettes for embargo. Væpnete konflikter, naturkatastrofer, handelskriger, sanksjoner og mot-sanksjoner gjør at basale livsnødvendigheter ikke kommer fram. Gjermund Forfang Rongved ved Høgskolen i Innlandet skriver i Dagsavisen at det er korttenkt å ta kommersielle globale forsyningslinjer for gitt. Norges erfaringer både fra Napoleonskrigene og to verdenskriger er at kjennetegnet på store kriser er at markedene faller sammen. I dag ser vi hvor sårbare moderne samfunn er. Ukraina står for 30 prosent av verdens eksport av hvete, og et sammenbrudd i forsyningene kan skape sult og krise i mange land.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Lars Vegstein