Leder

Vår sårbarhet

Bjørgulv Braanen
  • Ukraina-krigen har satt flomlyset på den norske beredskapen, som har vært neglisjert i mange tiår. Da Solberg-regjeringen i 2019 avviste å gjenopprette kornlagre, ble det sagt at avstengte forsyningslinjer ikke var «realistisk». Koronapandemien, energikrisa og Ukraina-krigen har vist oss hvor uholdbare disse forutsetningene var. Vi kan ikke basere beredskapen på at kommersielle, globale forsyningslinjer alltid kan levere det vi trenger til enhver tid. Veier stenges, fly settes på bakken, og skip utsettes for embargo. Væpnete konflikter, naturkatastrofer, handelskriger, sanksjoner og mot-sanksjoner gjør at basale livsnødvendigheter ikke kommer fram. Gjermund Forfang Rongved ved Høgskolen i Innlandet skriver i Dagsavisen at det er korttenkt å ta kommersielle globale forsyningslinjer for gitt. Norges erfaringer både fra Napoleonskrigene og to verdenskriger er at kjennetegnet på store kriser er at markedene faller sammen. I dag ser vi hvor sårbare moderne samfunn er. Ukraina står for 30 prosent av verdens eksport av hvete, og et sammenbrudd i forsyningene kan skape sult og krise i mange land.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal

Toppleder-apanasje

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner. I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring.

Bjørgulv Braanen