Den nære kunsthistorien blir jo, for å si noe latterlig selvfølgelig, mer fjern for hvert sekund. Det har noe med hukommelse å gjøre; de som var til stede husker etter hvert dårlig, og plutselig er ikke de som var med lenger i live. Men det er likevel ikke slik at kunsten dermed henvises til noter bakerst i bøker som bare de hardeste av oss leser.
Fra det uproblematiske 1990-tallet kaster Roar Wold (1926–2001) lange skygger over vår samtid.
Memo fra i morgen
