Noen ganger, når jeg går inn i et rom jeg har vært i mange ganger før, får jeg et glimt av hvordan det framsto den aller første gangen jeg kom inn i det. Selv om ingen ting objektivt sett skulle ha forandret seg i det siden da, verken vegger, møbler eller interiør, kjennes det likevel grunnleggende annerledes. Tiden har gjort at blikket mitt fungerer på en annen måte enn før. Det jeg først så, er kommet i bakgrunnen, mens ting jeg ikke engang la merke til først, nå er blitt det første jeg ser. Dette blikkets endringsarbeid har foregått helt i det stille. Å skru det tilbake er vanskelig nok, å forestille seg hvordan det kommer til å være og virke om enda en tid, nesten umulig.
Hva står på spill i debatten om kjønnsidentitet?
Mens revolusjonen raser rundt oss, endres blikket i det stille
