Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen debuterte som forfatter med essayet «Imot døden» (2018), en tekst om individets frykt for døden, med vekt på kritikerens omgang med det han kaller enkeltmenneskets «verdenstap». Fire år seinere utvider han perspektivet. «Det som går tapt» kommer ut neste uke, og som i den forrige boka tar han her gjerne utgangspunkt i vandringer, nærmere bestemt i skog. Igjen har Ellefsen skrevet en engasjerende bok om å bruke litteratur som redskap til å tenke med. Tekstene handler om erfaringer med tap av natur, for eksempel ved flatehogst. Bokas velformulerte patos har neppe sin styrke som akutt bekjempelse av naturkrisa. «Det som går tapt» legger, som den forrige boka, mer vekt på eksistensielle aspekter ved lesning. Ellefsen konsentrerer seg mest om litteraturens evne til å åpne perspektiver og gi erkjennelse, mindre om politiske kamper. Boka legger likevel et grunnlag ved å spørre: Hva er mulig å se?
Engasjert: Bernhard Ellefsen viser litteraturens evne til å skildre naturkrisa – fra overraskende kanter.
Naturtap
