Av alle de stedene jeg ikke har vært, altså de aller fleste steder, er East Texas det ferskeste bekjentskapet. Jeg kan ikke bare se det nå, men også lukte furuskogene der de står langs Highway 59 og fortsetter innover i en geografi som ikke ligner noe jeg har sett. Lukta av furukvae i hett vær, altså. Eller pine, for å være mer presis, pine er mer enn vår furu. Jeg innbiller meg også at jeg ser mennesker, dype konflikter, rasismen, men også vennskap. På tvers og vertikalt; svarte og hvite, utslått fattige og velberget vellykkede. Bøker gjør sånt med en iblant. Jeg har en kvinne ved navn Attica Locke å takke for at jeg nå tror jeg vet noe om East Texas, historien og menneskene der. Tror!
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
