Tom Egil Hverven
Artikler
Jubileumsartikkelen om norsk travsport viser Dag Solstads særegne formuleringsevne på sitt beste.
Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.
Gerald Murnanes «Slettene» er som en opphøyd western.
Landet som utarmes
Debatten om «Landet som ble for rikt» av samfunnsøkonomen Martin Bech Holte er et underlig skue. Boka skildrer hvordan «Norge endte i oljefondets felle», som han skriver, ved at statlig overforbruk førte til økonomisk stagnasjon fra 2013. Folk forlangte at politikerne brukte mer av pensjonsfondet til offentlig forbruk, og politikerne fant ingen vei ut av fella. Holte ønsker å vise bedre løsninger, veier ut, til et bedre samfunn for alle som bor i Norge. Kutt i offentlig forbruk for å gi lavere skatter er hovedløsningen. Historieskrivingen og analysen møter motstand i fagmiljøet. Debatten om fortida kan andre ta.
Håkon Bleken (1929–2025)
Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.
Vidar Sundstøls prosa flyter usedvanlig godt – i en trilogi som setter spor.
Der elva renner ut
Som sangbare tekster er salmer historisk sett den mest utbredte poesien som finnes, med tradisjon tilbake til antikken. Etter reformasjonen kom nye salmer på skandinaviske språk. De synges fremdeles, ikke minst ved juletider. Om jeg skulle anbefale en særlig begavet ung norsk salmedikter, kommer få opp mot Ingrid Brækken Melve (f. 1986). Hun er prest og debuterte som romanforfatter med «Avstøtning» (2022).
Charles Taylor leser vestlig poesi gjennom to hundre år for å finne veier til kunnskap om menneskets plass i kosmos – eller i naturen.
Wera Sæthers rebelske, selvbiografiske roman har blikk for samfunnets mest utsatte.
Poesidigg som podkast er unik litteraturformidling.
Bunkertilstanden
Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere.
Ingrid Storholmen lar sykdommen komme til orde – i undersøkelser av det menneskelige.
Magnus Takvams «Tett på makta» har mangler, men gir innsikt i det politiske spillet.
«Arendal» blir mer interessant om man ser boka som inspirert av Gustave Flauberts roman om «livet i provinsen».
Imperienes sammenstøt
I mange dikt er Jo Eggen på reise, om enn kort, kanskje bare få skritt langs en veikant. Seinere deler av forfatterskapet bruker selve reisen som metode. Det begynte med «Stavkirkedikt» i 2010, deretter kom jevnlig bøker om opphold på øyer, blant ruiner, i Sverige, Island – og nå Åland. Øygruppa har vært en selvstyrt, demilitarisert del av Finland siden 1921. Eggen kaller boka «Ålandsøyene, upolitiske dikt». Ordet «upolitisk» kan leses som ironi, eller som hyllest til demilitariseringen av øygruppa etter Krimkrigen (1853–1856). Som mange erfarer, skjer en motsatt bevegelse omkring Østersjøen nå.
Kittangs tanker om hvordan vi kan lese litteratur, er ikke gått ut på dato.
Sårbar arroganse preger Tore Rems lærde, polemiske tekster.
Olav H. Hauges og Jon Fosses forfatterskap utdypes med to nye utgivelser.
En delt sorg
Hovedpersonen i Marilynne Robinsons «Huset ved broen» overgår de fleste fortellere man kan møte i en debutroman. Ruth har det man tidligere kalte vidd: Hun kombinerer forstand med en særegen skriftlig formuleringsevne. Muntlig kan hun i romanen framstå spak, der hun som foreldreløs tenåring lever nær den mer aktive søsteren Lucille. Men idet Ruth forteller, fra et tidspunkt senere i livet, er det knapt grenser for hvilke perspektiver hun kan trekke inn. Hun skildrer forferdelige hendelser i egen familie, en slags white trash i nord, i delstaten Idaho, noen tiår tilbake i tid. Morfaren dør i en togulykke, moren tar livet sitt.
Kathrine Nedrejords nye roman tvinger leseren til å granske seg selv.
Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» viser hvordan det er mulig å skrive om klassereise på en kompleks og god måte.
Norsk Shakespearetidsskrift gir oss et språk for bevegelser i tid og rom.
Dilemmaer i kø
Ser man på den imponerende listen over bøker av Thomas Hylland Eriksen, er noen trekk iøynefallende: Både som forfatter og redaktør er han fascinert av en type kreolsk kultur som oppstår når folkegrupper blandes, særlig i tidligere kolonier. Engasjementet kan følges inn i hans nye utgivelse, «Det umistelige. Fra global ensretting til et nytt mangfold». Boka veksler mellom lange historiske og sosialantropologiske sveip og små sideblikk formet som fiksjon. En lett forkledd forfatter kalt «Tommy» sitter og skriver ved et forskningssenter i Sør-Afrika. I slike kortere partier kaster Eriksen et blikk på seg selv utenfra, som privilegert hvit mann, i dialog med kolleger ved Stellenbosch Institute for Advanced Study, ikke langt fra Cape Town. Hvor vellykkede sideblikkene er, kan diskuteres, men de gir i alle fall et mangfoldig blikk på sørafrikansk kultur og natur. Hovedteksten er rettet mot langsiktige konsekvenser av Colombus’ sjøreise over Atlanterhavet i 1492: kolonialisering og økt verdenshandel.
På sitt beste er Rachel Cusks roman «Parade» en mesterlig undersøkelse av forholdet mellom virkelighet og kunst.
Kyrre Andreassens romaner formidler unik innsikt i det norske språket, i kulturen, i samfunnet.
