Tom Egil Hverven

En eldre person i familien fortalte om en bussreise for syttifem år siden, omkring 1950. Hun hadde med seg en jente på ti år. Til tross for at det var ledige sitteplasser idet bussen humpet av gårde på grusveien, foretrakk jenta å stå, nesten to mil, fra Skarnes til Sand i Odalen. Hun var redd for at noen skulle se skinnene langs beina hennes. På 8. mars er det grunn til å tenke gjennom et kvinnelig perspektiv på hva som er privat og offentlig. Som mann ser jeg det utenfra. Ikke dermed sagt at det ikke angår meg.

 mor. Hun fikk poliomyelitt under krigen og var delvis lam fra hun var liten. Beina ble støttet opp av skinner. Buksene kunne skjule dem så lenge hun sto oppreist. Familien laget fotoalbum som dokumenterer oppveksten. Ikke ett bilde viser skinnene eller de utallige operasjonene. Tausheten og skammen som omga hennes funksjonsnedsettelse forplantet seg. Da hun som voksen ble skilt, og vi flyttet til Odalen etter at hun hadde giftet seg på nytt, skulle ingen vite at hun hadde barn fra et tidligere forhold. Vi byttet etternavn, men bygda var gjennomsiktig. Kampen mot folkesnakket, mot skolen, kommunen, legekontorene, alle som hadde eldre, offentlige data registrert, tok ikke slutt.

 tv-serie som Team Pølsa på NRK denne våren gir innblikk i en annen verden. Alt er ikke annerledes, men vekten er forskjøvet: I vår tid ligger skammen ikke hos barn med funksjonsnedsettelser, men hos folk som legger hindringer i veien for dem. I en av de første episodene legger jeg merke til Sunniva, en av deltakerne. Hun forteller at hun som regel velger å la være å si fra om utfordringer med et svekket hjerte. Hun vil leve så normalt som mulig, ved å holde noe privat, for seg selv. Likevel stiller hun opp i en serie som gir atskillig offentlig eksponering. Sunnivas valg uttrykker en oppnådd frihet.

 undersøker grensene mellom det offentlige og det private. Hilde Gunn Slottemo gjør det direkte i «Privatlivets historie» (omtalt i Bokmagasinet, 22. februar). Slottemo diskuterer hvordan grensene er i bevegelse langs mange akser i moderne samfunn, ikke minst som følge av ny teknologi. I en verden hvor sosiale medier og apper – eller for den saks skyld tv-serier – registrerer hvordan du har det, hva du opplever eller hva du tenker, flyter skillet mellom offentlig og privat på uoversiktlige måter.

 kan gi bakgrunn for mer bevisste valg i det sårbare området mellom det offentlige og det private. I «Kul i brystet. Året vi ble syke. En rekonstruksjon» av Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth skriver de to om brystkreft og behandling på måter som danner grunnlag for nye typer fellesskap. Kjerstin Aukrust, som har gjennomgått lignende behandling, får det godt fram i sin omtale (Bokmagasinet, 18. januar). Som nærmeste pårørende til en pasient med uhelbredelig, aggressiv egglederkreft, vil jeg tilføye at boka er unik ved at den inneholder flerfoldige perspektiver på sykdommen. «Kul i brystet» er skrevet av en datter og en mor. Tilfeldigheter fører til at de på samme tid er kreftpasienter og pårørende. Line og Vigdis, stemmene i boka, er reflekterende og skriveføre under og etter behandlingen. En rekke kryssende referanser gjør «Kul i brystet» til en unik bok, som jeg fikk mye igjen for å lese.

Vi lever i en tid hvor premissene for offentlig debatt – og politiske prioriteringer – endres fra dag til dag, nær sagt fra time til time. Som ferske erfaringer fra USA viser, kan bevilgninger til medisinsk forskning og behandling endres på kort varsel. For at demokratiet skal fungere som debatterende offentlighet, trengs hele tiden nye perspektiver nedenfra, fra privatsfæren, på hvordan det oppleves å være deltaker og tilskuer, pasient og pårørende.

Sunnivas valg uttrykker en oppnådd frihet.

Kvinnehelse

#fff

Annie Ernaux skrev for noen år siden et brev til en avdød søster. En dobbel retning preger den korte teksten: Boka er på samme tid henvendt til søsteren, altså til et 

 som ikke lenger kan nås, og til en leserskare som vokser, særlig etter at Ernaux fikk nobelprisen i litteratur i 2022. I likhet med andre bøker i forfatterskapet, beveger «Den andre datteren» seg mellom det offentlige og det private. Ernaux tvinger leseren til å tenke gjennom skillet på nytt.

I 1938, to år før Annie Ernaux ble født, døde søsteren av difteri, seks år gammel. Foreldrene snakket aldri direkte med Ernaux om den døde. Tilfeldigvis overhørte hun som niåring en samtale om søsterens tidlige død. Samtalen mellom moren og en annen kvinne skjer ute på gata, altså i et slags offentlig rom. Fragmenter av dialogen fester seg hos den unge jenta. Seint i livet får hun en oppfordring om å skrive «brevet du aldri skrev». Resultatet, «Den andre datteren», er nå oversatt til norsk av Henninge Margrethe Solberg. Brevet utgjør et komplekst minnearbeid, i kortfattet prosa med rekkevidde langt utover å være en enkel historie om en jente som blir holdt utenfor en familiehemmelighet.

av minner om hva moren sa om henne den gangen er gjengitt i kursiv, «

hun vet ingenting, vi ville ikke at hun skulle bli lei seg»

. En slik hensikt, å verne et barn mot sannheter man innbiller seg at de ikke tåler, er neppe forsvunnet i kulturen, selv om grensene for hva som oppfattes som skadelig endrer seg, ikke minst som følge av refleksjoner knyttet til kunst og litteratur. Ernaux’ bok gjengir talemåter som stivnet i hennes familie, ord som teksten setter i bevegelse igjen.

Moren mener datteren døde som en liten helgen, overbevist om at hun skulle møte «

den hellige jomfruen og barmhjertige Jesus

». Bokas foranstilte epigraf er verdt å nevne her: «Barns forbannelse er at de tror» er et sitat av Flannery O’Connor. Den amerikanske sørstatsforfatterens verk, med en blanding av katolsk moral og grotesk gotikk, utgjør en virkningsfull kontekst. Man kan undre: Hvordan kan barns tro innebære forbannelse? Opp til tenåringsalder godtar barn mye av det foreldrene sier, ikke uten trass i perioder, likevel med en tillit som kan ha paradoksale effekter, noe epigrafen setter ord på. For forfattere oppvokst i katolsk kultur på hver sin side av Atlanteren, omfatter sitatet noe mer, kanskje noe som faller utenfor horisonten til lesere i en norsk, overveiende protestantisk kultur. Når moren til Ernaux som troende katolikk omtaler den døde datteren som en helgen, henger det sammen med en tro på mulige forbindelser til de døde.

I Nord-Europa ble slike forbindelser svekket med Martin Luthers reformasjon. Han ville kvitte seg med skadelige virkninger av en helgendyrkelse som i middel­alderen hang sammen med en mulighet for mennesker til å kjøpe seg selv eller nærstående fri fra skjærsildens pinsler gjennom avlat. Oppgjøret med avlatshandelen var en utløsende årsak til Luthers brudd med pavekirken. Lenge hadde bruddet dogmatiske og politiske konsekvenser, i form av tydelig grenseoppgang fra protestantiske kirkesamfunn mot det man anså som ulike former for avgudsdyrkelse, for eksempel i form av kontakt med de døde. I vår tid legges brikkene på nytt, helt inn i det norske kongehuset. Ernaux’s litterære innfallsvinkel til morens dyrking av søsteren som helgen bidrar til en mer reflektert samtale enn for eksempel prinsesse Märtha Louises samtaler med døde, som ble debattert i norsk offentlighet omtrent samtidig som «Den andre datteren» utkom på fransk i 2011.

resten av forfatterskapet, et nøkternt utgangspunkt. Alt starter med en niårings overhøring av en samtale som ikke er ment for henne. Ernaux setter de voksnes perspektiv opp mot sin egen en gryende mistanke om at ting kan henge sammen på andre måter. I fortellingens nåtid leser Ernaux gamle fotografier, for eksempel ett foreldrene har framstilt som henne selv som baby. «Det er ikke meg, det er deg», skriver hun effektfullt, og peker på forskjellene hun i skrive­øyeblikket ser mellom bilder av søsteren og seg selv.

Moralen kommer til uttrykk i et sitat fra morens samtale på gata, seksti år tilbake i tid. Hun sier om den døde datteren: «

». Ernaux skriver, i presens: «Hun der, det er meg». Hun får fram hvordan scenen i fortellingen om moren ikke har endret seg mer enn i fotografiene boka gjengir. Noe endres likevel: For moren forble søsteren en helgen, markert på allehelgensdag. Først moren, så Ernaux, går til graven den dagen, gjennom mange år. For Ernaux representerer den døde søsteren «en skygge» som nær sagt forfølger henne.

premiss for fortellingen er at Ernaux’ foreldre mente de bare kunne ha råd til ett barn. Søsterens død er en forutsetning for at hun selv kunne bli født. Søsteren fungerer som en skygge, også fordi spedbarnet Annie i foreldrenes øyne erstattet henne. Å skrive boka kan innebære å gjøre opp for gjelden til en søster Ernaux på sett og vis skylder sitt eget liv. Boka kan også utgjøre et forøk på å skrive seg fri fra skyggen. Boka lar søsteren komme til live og dø igjen for at forfatteren skal kunne unnslippe henne. Der står teksten og dirrer, som del av en kamp «mot de dødes lange liv», i et skjørt grenseland mellom det private og det offentlige.

Søsterens død er en forutsetning for at hun selv kunne bli født.

Søsteren som skygge

Den har en paradoksal tittel, novellesamlingen Tomas Espedal utgir denne uka: «Mens det ennå er for sent». I boka slipper et mylder av stemmer til. Uten å oppgi selvbiografiske skriveformer helt beveger den seg inn i akutte, politiske temaer.

De korte tekstene kommer av og til i svermer, formet om emner som skrivesperre, krig, Ukraina, natur, blomster, fugler, politikk, romantikk, bilkjøring, litterære forbilder, døden, lesing, skriving, avreise og ankomst. Mot slutten står ‘NORD’, bokas eneste dikt, med tittel og ujevn høyremarg. Teksten skildrer flytting til et sted som kan ligne Valnesfjord, mellom Bodø og Fauske, der Espedal i lanserings­intervjuer oppgir at han bor, etter mange år i Bergen. Fra å ha levd i et utpreget bymiljø, som ga stoff til mange av Espedals bøker, gir Valnesfjord bedre utgangspunkt for å skildre natur.

Konkurransen om å skrive gode naturskildringer er imidlertid sterk i nordisk litteratur, særlig under trykket fra naturkrisen, og Espedals novelleform framstår ikke tilstrekkelig presis. Mer slående er bokas ready­made-aktige setninger fra akutte hendelser og konflikter i nyhets­bildet. Espedal får med at navngitte NRK-journalister som Helge Jøssing, Harald Berre og Vidar Eidhammer ikke lenger leser Dagsnytt, men Nyhetene. Endringen har skjedd nylig, her er boka på høyde med samtida.

 vis for Espedals prosa kan boka kaste fram meninger og trekke dem tilbake i motsetningsfulle bevegelser. Enkelte navn går igjen flere steder, for eksempel Asger og Karel. Historier knyttet til deres navn og brevvekslinger danner usammenhengende fortellinger. I en av dem treffer Karel en professor med en motsetning skrevet inn i navnet: Janei. Professoren raser mot den «såkalte virkelighetslitteraturen». Først og fremst er han irritert over mengden av meninger i offentligheten, for eksempel om «politikk og moter, kultur og krig». Janei mener det krever den største anstrengelse å la være å mene noe om noe som helst. I en annen novelle heter det på sokratisk vis at å innse at man ikke forstår noe, nærmer seg en form for dumhet, «det ypperste et tenkende menneske kan oppnå». Tekstenes pendel svinger mellom kunnskap og innsikt, uvitenhet og avmakt. Espedal beveger seg her på nokså godt opptråkkede stier i forfatterskapet. Mer etsende er andre deler av boka, der presise oppfatninger uttrykkes i få ord:

Er det mulig å karakterisere de siste ukers bevegelser mellom Trump, Netanyahu, Putin, Gaza og Ukraina i færre ord? «Også krig kan kjøpes» slår meg som ord med ekstrem effekt på liten plass. Espedals vilje til å gå inn i det vanskelige, voldelige er en styrke ved tekstene. Et annet konsist avsnitt lyder slik:

Verdens uro vokser. Volden blomstrer. Trær faller. Skogen dør. Krigen gror. Man gjødsler jorden med unge menn.

Alt kan kjøpes

Med engasjerende fortellinger om gjenstander og begreper vil historikeren Hilde Gunn Slottemo kretse inn «Privatlivets historie», om hvordan grensene mellom det offentlige og det private endrer seg i Norge. Industrialiseringen på 1800-tallet førte til omveltninger som skyter fart i vår tid, akselerert av kommunikasjonsteknologier vi ennå bare aner konturene av. Slottemos mikrohistorie tar utgangspunkt i tretten konkrete fenomener: Skomakerens verksted, en divan for psykoanalyse, en flaske med alkohol, et såpestykke for renslighet, en slikkepott for nøysomhet, en byplan for boligbygging, et kors, et demonstrasjonstog, en skjerm, et dikt om parforhold, en seng, et hjemmekontor og en selfiestang.

Boka er formet i en stor bue, fra skomakerens verksted i hjemmet, der arbeid og familieliv, offentlig og privat, skjedde uten tydelige grenser, til vår tids hjemmekontor, som har en lignende struktur, forsterket av koronapandemien. Slottemo har et godt blikk for likheter og forskjeller, og for at historien ikke beveger seg rettlinjet. På sitt beste, for eksempel i skildringen av overgangen mellom handelsfamiliene og det moderne industrisamfunnet, gir boka gode innspill til refleksjon. Jeg vokste opp med butikker som relativt sømløst gikk i ett med hjemmet, før kjedene overtok det meste av varehandelen. Nå sitter noen av oss på hjemmekontor og reflekterer over hvordan tida akselererer. Nye teknologier utvisker forholdet mellom det private og det offentlige i tjenester som Uber, Volt og Airbnb, der ulemper og privilegier blir fordelt på nye måter.

 i boka er skildringen av hvordan kombinasjonen av aktiv sosial­demokratisk politikk og kommersielle krefter forandrer husmorens rolle i etterkrigstida. Slottemo får fram hvordan statlige kampanjer og reklame fungerer som offentlige speil for det private. Skjematisk kan man si at kvinner gikk fra å være ulønnede hjemmearbeidere til å bli forbrukere og lønnsarbeidere i det offentlige. Jeg assosierer til Annie Ernaux’ roman «Årene», en bok som på et enda mer mikroskopisk nivå skildrer tilsvarende endringer i Frankrike. Blikket på kvinners sentrale rolle i samfunns­endringene er et godt grep i «Privatlivets historie».

De fleste av Slottemos grep gir gode fortellinger, selv om det åpenbart ligger et hav av muligheter utenfor det lille utvalget skjønnlitteratur Slottemo anvender. For eksempel kunne følelsen av skam vært behandlet i mer enn noen korte setninger. Nyere norsk litteratur flyter over av innfallsvinkler til skam, helt fram til Kathrine Nedrejords minoritetsperspektiv i «Sameproblemet». Romanen gir verdifulle innblikk i konsekvenser av å snakke eller ikke snakke samisk – eller å bære kofte offentlig. Slottemo kunne også nevnt effekter av kunstig intelligens (KI), et begrep som nærmer seg sytti års bruk – og dermed er mer enn modent for historisering. Effektene er for omfattende til at de kan forbigås i stillhet.

Kapitlet om divanen, som omfatter psykoanalysen og skapelsen av selvet, skiller seg ut, med mer teoretisk, omstendelig framstilling, fullt av navn og referanser som tynger fortellingen. Jeg verdsetter bokas referanser til skjønnlitteratur, men her nevnes forfattere som Sigurd Hoel og André Bjerke for kortfattet til at det fungerer i helheten.

, særlig ­forbundet med arbeiderkultur og kvinnebevegelse, gir likevel boka politisk kraft og rikelig stoff til ettertanke. At hun også nevner et nyere, kontroversielt teaterstykke som «Ways of seeing» (2018), og den etterfølgende skandalen i familien til justisminister Tor Mikkel Wara, gir innsikt i hvor innfløkt forholdet mellom det offentlige og det private kan bli i seine stadier av moderne samfunn.

En privatsak

Etter en strålende debut med poetisk prosa i «Det lille vi vet om Sib», skriver Helene Torvund strammere poesi i bok nummer to. Hvert vers, hver vending i «Gust» er kortere, linjefallet hyppigere, selv om diktenes poetiske uttrykksmåter ikke er langt fra prosaen i debutboka. Et undrende, bevegelig jeg speiler seg fremdeles i omgivelsene. «Gust» rommer mange gode dikt, likevel kan man lure på om formen tåler alle speilvirkningene.

Tittelen, «Gust», peker mot et kjølig vindpust, med mulig drag av sykdom – eller noe spøkelsesaktig, med henvisning til en «alvering» på første side. Ringen viser ikke til gras tråkket ned under alvedans på en slette, derimot til noe brutalt menneskelig: områder dekket av asfalt og betong. Dikt­jeget står i vinduet ut mot en skog «som er jevnet med jorden». Bevisstheten om naturødeleggelser, som man ser i stadig større deler av norsk poesi og prosa, finnes i rikt monn også i «Gust», presist og historisk bevisst formulert.

 etter trærne, er en gusten, gråhvit flate, som om skogen «har trukket en skodde for». Gamle grensesteiner dukker opp i flere av diktene, kanskje del av en naturkunnskap som er gått tapt? Hvor mange kjenner lyden av kattugle? Steinene kan tolkes som navn på arter:

Et så hyppig anvendt ­poetisk bilde virker etter hvert forslitt.

Gråt og pust

#000

Boka til Det norske Travselskaps 150-årsjubileum føyer seg inn i rekken av historiske betraktninger i lignende utgivelser av Dag Solstad, der den forrige heter «Artikler om litteratur 2015–2021». Et felles trekk ved en del av artiklene er at de tar utgangspunkt i Solstads hukommelse, eller mangel på sådan. Han former lange setninger, samt noen korte, med utgangspunkt i et mer eller mindre pålitelig minne, også i «En sann svir!». Stilen er en slags muntlig skriftlighet, med innskytelser, rettelser, slik at teksten ligner et foredrag, bundet sammen av en fortellende, feilbarlig, selvreflekterende forfatter. Med andre ord, boka holder Solstads høye nivå. Stilen står i talende kontrast til generalsekretær Svein Morten Buers mer nøkterne etterord, hvor Trav­selskapets leder presiserer at teksten ikke bør betraktes som historiske fakta, men subjektive minner.

 likevel ha visst hva de gjorde ved å be Solstad skrive for dem. Da industrikonsernet Aker i sin tid fylte 150 år og ville ha en jubileumsbok, fikk de en roman: «Medaljens forside» (1990). «En sann svir!» utgjør travsportens forside, framstilt av en person som «har vært oppslukt» av sporten siden han var tolv år gammel. Baksiden av medaljen, forbruket av hestekropper, samt travsportens mørkere økonomiske sider, med pengeutpressing og trusler av ulike slag, blir knapt nevnt.

Desto nærmere kommer boka selve travbanen og løpene. Solstad ble tilknyttet Jarlsberg ved Tønsberg som tolvåring i 1953. Han arbeidet der fram til 1960, først som såkalt stafett, hvor jobben besto i å springe rundt på området med resultat­listene for hvert løp. De siste tre årene fikk han en annen oppgave: å regne ut eventuelle odds for hestene som deltok. Ung­gutten fra Sandefjord var anerkjent som «en kløpper med tall». Siden har han fulgt travsporten fra ulike kanter av verden, i byer som Milano, Berlin og New York. Som bosatt i Oslo det meste av tida etter 1980, er Bjerkebanen den viktigste arenaen for Solstad, ikke bare som tilskuer. En kort periode var han også en mislykket hesteeier sammen med tre kamerater. Opplevelsene på Bjerkebanen fant veien inn i en av Solstads romaner, «Professor Andersens natt» (1996), der den mistenkte morderen eier en travhest sammen med tre andre. Vakkert skildrer Solstad hvordan romanen springer ut av tanker han gjorde seg på en takterrasse i Sorrento, utenfor Napoli, kort tid etter at han hadde giftet seg med Therese Bjørneboe.

 de aller fleste Oslo Grand Prix-løpene på Bjerkebanen siden begynnelsen av 1980-tallet, skriver han. Her må jeg stoppe et øyeblikk. Solstads jubileumsartikkel virker skrevet for et publikum med inngående kjennskap til travsportens ord og begreper. La meg derfor forklare: Oslo Grand Prix er det største som skjer innen hestesport i Norge (ifølge rikstoto.no). Løpet har internasjonal deltakelse, førstepremien var i 2023 på én million kroner. På listen over vinnere, altså hester, kusker og eiere siden starten i 1966, finnes en rekke navn som myldrer gjennom Solstads jubileumsberetning, fra Scott Protector til Victory Tilly, som vant i 2000. Solstad skriver at han planlegger å avslutte beretningen ved årtusenskiftet. Som i romanen «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896» kan hva Solstad skriver, og hva han gjør, være høyst forskjellige ting. I romanen fra 2013 skrev han at han «ville la være å dikte», en oppskrift man neppe kan si at han fulgte. Når han nå, i en bok nesten like dryssende full av egennavn, sier han vil avslutte artikkelens framstilling i året 2000, kan heller ikke det tas bokstavelig. Straks setningen om avgrensning er formulert, fortsetter Solstad:

Tenk hva jeg kunne ha skrevet om den fenomenale 2013-årgangen med Cokstile 1.09,1, Juliano Rags 1.09,9, Thai Tanic 1.09,9 (den tilhørte en tidligere årgang, det gjør også Lionel), Ferrari B.R. 1.09,9, Evil Enok 1.10,4, Orlando Vici 1.10,4, Stoletheshow 1.10,4 blant andre, hver av disse, med presentasjoner av hva de har prestert i sin karriere, ville fort kunne bli beskrevet på minst én side per hest, og det går jo ikke, ikke i det hele tatt.

Selv en travmessig tungnem leser som meg tar poenget, mellom alle de rare navnene og de noe kryptiske løpstidene: Det ville sprenge grensene for boka om Solstad skulle skrevet om alt han har opplevd på travbanen. Om Telemark-romanen var en navnesymfoni, kan årets bok noe uærbødig kalles en navnegalopp. Galopp er som kjent ikke godkjent i travsport, men nettopp bruddene med jubileumsbøkers sjangerkrav gjør boka bokstavelig talt til «En sann svir!». Den innforståtte henvendelsen til travkyndige viser seg ved at merkverdige navn på hestene ikke kommenteres, heller ikke faguttrykk som «totalisator», «kaldblods» og «varmblods», eller små bokstaver i parentes etter noen av sluttidene: «(a)» eller «(e)». Parentesenes innhold forblir gåtefulle.

 Solstad er fagbladet Trav og Galopp-Nytt. Han har selv vært kilde der, og innrømmer at bladet er det eneste som pleier å sitere ham på at travsporten utgjør det sanne klasseløse samfunn. Andre medier lar være å sitere slike utsagn for å beskytte Solstad mot ham selv, mener han. Uansett, folk fra alle samfunns­lag møtes på travbanen. Han belegger det med den høyst ulike bakgrunnen til de fire kameratene som i sin tid kjøpte fiaskohesten Frances Bell. Sammen med Solstads «hemmelige» kollegiale forhold til Alm Svarten, hesten som i sin tid vant Gran kommunes kulturpris, gjør slike små glimt boka til en nytelse å lese.

En kort periode var han også en mislykket hesteeier.

Travle tider

Seilte man forbi Arendal for hundre år siden, var Tromøy kirke et viktig punkt for navigasjon. Den hvite kirka var i flere hundre år en del av landtoningen, konturene av landskapet sett fra sjøen. Mot slutten av 1900-tallet grodde landskapet igjen. Nå kan man verken se kirka fra havet – eller havet fra kirka. Tett skog stenger utsikten. Bruset fra dønningene hører jeg likevel, en sein ettermiddag i januar. Jeg har reist hit for å høre Karl Ove Knausgård i samtale med forfatterkollega Birger Emanuelsen i kirka – og er tidlig ute. Lyset på gravene på kirkegården er tegn på velstand, små elektriske lykter skinner åpenbart døgnet rundt.

. En sti leder mot sjøen, dønningenes slag mot rullesteinene og svaberget trekker meg ned dit. Ved stranden er bølgene synlige som horisontale lysglimt idet de slår mot land. Tromøya ligger langs en endemorene fra siste istid. Raet er et tidsskille, en synlig grense, lagt for 12.000 år siden. Da begynte en periode med relativt stabile temperaturer, en forutsetning for moderne sivilisasjon, for skrift, for litteratur, en epoke som synes å nærme seg slutten. Jeg går opp skråningen mot Tromøy kirke. Steingjerdene omkring kirkegården virker merkverdig jevne og rette, med avrundede, velplasserte steiner – en synlig ordnet verden. Tromøya er til stede i Knausgårds tekster fra starten, ja, mer enn det, et sitat fra en gravskrift fra kirkegården er Knausgårds første offentlige ytring i bokform, før han ble forfatter av romaner:

Hvor sød er Hvilen ey naar Livet selv er Møye

Naar alderdom kun det navn af Sygdom bær

Hvor let kan Jorden da den ædle Sjæl fornøye

Hvis attraa Lengsel Trøst selv Himlen ene er.

Ordene om døden som utfrielse, redning, slik gravteksten uttrykker, står først i en tekst kalt ‘Søvn’, Knausgårds bidrag til antologien «ALT / dokumentært» (1996), får jeg vite i samtalen mellom Knausgård og Emanuelsen. Geir Gulliksen, den gang redaktør i Tiden Norsk Forlag, spurte om Knausgård hadde mer. Det hadde han ikke, men han «ville forferdelig gjerne bli forfatter», som han innrømmer i Tromøy kirke. På kort tid skrev han sytti ifølge ham selv verdiløse sider, men fikk likevel kontrakt. Gulliksen viste ham tillit. Det er snart tretti år siden, resten av samarbeidet er historie.

seg inn og ut av serien romanen er en del av, der Tromøy kirke er sentral også i første bok, «Morgenstjernen» (2020). Emanuelsen stiller gode spørsmål, som særlig kretser rundt hvordan han skriver. Knausgård forteller om jevne rutiner, noen timers arbeid de fleste hverdager. Målet er å skrive tre sider hver dag, for å ende opp med en seks hundre siders roman i året. Om ettermiddagen sender han teksten til Gulliksen, neste dag får han svar. Slik bølger tekstene fram og tilbake mellom London og Oslo. I fjor ble resultatet to bøker, essaysamlingen «Kjøttets ingeniører» og romanen «Arendal».

Knausgårds forfatterskap skaper uorden i en midlertidig orden, tenker jeg under samtalen. Birger Emanuelsen peker på at de fire linjene fra gravskriften også dukker opp i romanen «Arendal», Knausgårds nyeste bok. De er elementer i historien om en slags sekt som søker seg inn i kirkerommet om natten. I romanen kommer familiefaren Syvert til Tromøya etter et bilhavari. I kirka er han vitne til en spiritistisk seanse, noen mennesker samler seg for å oppnå kontakt med de døde. Knausgård sier vi ikke trenger å gå langt tilbake i tid før verden var helt annerledes. Han minner om at verden framsto på en annen måte for dem som oppsøkte dette kirkerommet på 1600-tallet – og den kommer til å bli annerledes igjen. Å tro på livet etter døden, at det finnes en himmel, er svært forskjellig fra hvordan Knausgård tenker, sier han, uten å gå nærmere inn på det. Han vil holde romanenes rom åpne, tenker jeg.

Tida forrykkes, den brytes opp på en rekke forskjellige måter.

Romanens rom

I Jon Fosses enormt omfattende produksjon, som teller over sytti egne verker på høyt nivå, er det lett å overse at han også er en betydelig gjendikter, særlig fra engelsk og tysk. Siden årtusenskiftet har han oversatt omtrent én bok i året – ved siden av å skrive fram verker som «Trilogien» og «Septologien». Listen over forfattere han har gjendiktet, er i seg selv imponerende: Harold Pinter, Thomas Bernhard, Sarah Kane, Georg Büchner, Peter Handke, Franz Kafka, James Joyce, Samuel Beckett, Georg Trakl og Rainer Maria Rilke, for å nevne noen.

Etter en oversetterpause på tre år og en nobelpris senere er Fosse nå tilbake med en ny oversatt roman. Forfatteren av «Slettene», australske Gerald Murnane (f. 1939), har noen år vært nevnt som mulig vinner av samme pris. Med «The Plains» (1982) fikk Murnane sitt gjennombrudd som forfatter. Boka er formet som en slags fabel, bygget på en filmmakers reise. Han oppsøker hvite godseiere for å høre deres historier, med plan om å lage en film basert på det han opplever. Planen blir aldri fullført, han ender i en tilsynelatende uendelig research i det enorme biblioteket hos en formuende velgjører, en av romanens overdådig rike godseiere.

 Gerald Murnanes reiseroman «Slettene» et møte med 1980-tallets stil. Fortellingen om filmskaperens arbeid med å dokumentere godseieres liv i Australias indre sletteland preges av elegant formulerte speilinger og metakommentarer. Deler av romanen beveger seg i litterære former etablert et sted mellom Franz Kafka og Italo Calvino. Det er metoder som nå i større grad virker utbrukte, men deler av «Slettene» er fremragende, og mot slutten skrur Murnane fortellingen til i en rekke formfullendte speilvirkninger. Reisen ender i et bibliotek hvor bøkene bare på gåtefulle måter gir svar på spørsmålene fortelleren reiser. Andre deler av teksten beveger seg mellom en godseiers iscenesettelser av landskapet og skildringer av slettene i seg selv, i all deres mørke fylde.

Boka begynner med at filmskaperen fører ordet i førsteperson. Han forteller om hvordan han for tjue år siden kommer til en by, tar inn på hotell og setter seg i baren for å komme i kontakt med lokale «slettemenn». Han lytter til samtaler, som en utenforstående. Målet er å lage en film som ganske enkelt skal hete «

». Australias geografi utgjør romanens kulisse, om enn ikke på noen entydig måte. Det kan være greit å minne om at landets største byer ligger langs kysten, særlig i sørøst. Over 85 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Innlandet, 

, er sparsomt befolket. Man kan forestille seg at den anonyme fortelleren kommer fra områder ved Melbourne, i likhet med Murnane selv, men romanen er fortalt på måter som løfter den fra det konkrete til et allegorisk nivå. I oversettelsen bidrar Fosses valg til å forsterke opplevelsen av noe forunderlig elevert, opphøyd, ved teksten. Romanen starter slik:

For tjue år sidan, då eg fyrste gong kom til slettene, heldt eg augo opne. Eg såg etter alt i landskapet som kunne tyda på ei opphøgd meining bak det som kunne sjåast.

Fosse oversetter «elaborate» med «opphøgd», i det jeg tolker som en bevisst vridning. Ordet kunne like gjerne vært oversatt med «gjennomtenkt», «utstudert» eller «raffinert». På norsk har «opphøgd» en klang av bibelspråk som «elaborate» ikke har på engelsk. Noe lignende skjer med en annen setning på samme side. Fortelleren gjengir noen av sine første opplevelser av området:

Stundom, ved enden av ei trakt med heilt uforsonleg landskap, lyfte vegen seg opp mot det som utan tvil var ei høgd før eg framom meg såg endå ei slette, jamn og berr og skræmande.

Her oversetter Fosse «unpromising» med «uforsonleg», igjen med en mild vridning, i og med at oversettelser i retning av «lite løfterikt» eller «uten håp» kunne fungert minst like godt. Jeg mener ikke at Fosse tar feil, valgene er interessante. Kanskje ser Fosse noe i tekstens helhet som jeg ikke er i stand til å se ved første blikk. En interessant biografisk detalj er at Murnane opprinnelig studerte teologi for å bli katolsk prest. Han avbrøt studiene og jobbet som folkeskolelærer. Etter noen år debuterte han som forfatter.

 romanen beskriver fortelleren hvordan slettemennene gir ham en følelse av ikke å ville «ha noka felles tru å halda seg til». Med snirklete, vakre formuleringer skildrer han hvordan de synes å holde seg med en tradisjon som framhever det individuelle, i mangel av fellesskap. Ordene slettemennene velger, kommer tilsynelatende ikke fra et felles språk, men får «si meining av korleis den som snakka brukte det». Setningene åpner avgrunner i forståelsen, men fortelleren gir ikke opp forsøket på å forstå. Han lar slettemennene selv komme til orde, en og en, som et slags kor av enkeltstemmer. Man kunne assosiere til Jobs venner i Det gamle testamente, med den forskjellen at det her ikke handler om nød, klage eller trøst, men om overdådig kulturell og økonomisk velstand, forsøksvis druknet i alkohol.

Rik hvithet

Debatten om «Landet som ble for rikt» av samfunnsøkonomen Martin Bech Holte er et underlig skue. Boka skildrer hvordan «Norge endte i oljefondets felle», som han skriver, ved at statlig overforbruk førte til økonomisk stagnasjon fra 2013. Folk forlangte at politikerne brukte mer av pensjonsfondet til offentlig forbruk, og politikerne fant ingen vei ut av fella.

 å vise bedre løsninger, veier ut, til et bedre samfunn for alle som bor i Norge. Kutt i offentlig forbruk for å gi lavere skatter er hovedløsningen. Historieskrivingen og analysen møter motstand i fagmiljøet. Debatten om fortida kan andre ta. Her vil jeg ta Holtes tanker om framtida på alvor.

Flere ganger nevner han bekymring for barn og barnebarns liv. Holte uttrykker uro over økt grad av utenforskap i samfunnet. Bekymringen er knyttet til økonomiske disposisjoner innenfor bokas relativt snevre modeller. Ledetråden er Norge som et av verdens 38 rikeste land, knyttet til OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Boka fester blikket på befolkningens evne til å konkurrere i dette selskapet. Land utenfor OECD eksisterer knapt, de virker mest som eksotiske reisemål for dem som vinner konkurransen. «De fleste samfunn i verden ødelegges av kamp om økonomiske privilegier», skriver Holte. Han glemmer at samme kamp truer kloden som helhet.

Gjør politikerne som Holte anbefaler, skal midler til studieplasser innen humaniora kuttes for å gi mer plass til teknologi- og ingeniørfag. I så fall kan han risikere at naturvitere følger med på lasset, folk med kjennskap til 

Om man tar hensyn til kunnskap formidlet via FNs forskningsbaserte paneler, overskygger de to ordene med god margin det Holte kaller økonomisk stagnasjon siden 2013. Samme år fikk vi lokalt en flom som økte bevisstheten om konsekvensen av klimaendringene. Den rammet alle de store vassdragene på Østlandet. Større veier og jernbaner ble stengt. Kostnadene oversteg 1,2 milliarder kroner. Flommen inngikk i et større mønster av ekstremvær, nedbør, tørke og skogbranner som førte fram til en internasjonal klimaavtale i Paris i 2015. I 2023 rammet «Hans» – et nytt ekstremvær – Norge, Sverige, Finland og Baltikum, med langt større konsekvenser enn i 2013. I fjor økte for første gang den globale gjennomsnittstemperaturen til et nivå avtalen ville sikre oss mot: 1,5 grader over førindustrielt nivå. California brenner. Donald Trumps reaksjon er å trekke USA ut av avtalen. Hvordan blir da konkurransen?

Holte er effektiv: I hans bok eksisterer ikke Parisavtalen, ordet «klimapolitikk» er nevnt én gang, i en bisetning, som illustrasjon på viktigheten av å få størst mulig effekt per krone, lokalt og globalt.

Er det mulig å snakke om økonomisk vekst uten å se konsekvensene av klimaendringene – uten å nevne fatale konsekvenser av naturtap? Neste uke skal Stortinget debattere regjeringens oppfølging av den internasjonale Naturavtalen, der vi har forpliktet oss til vern av 30 prosent av landarealet innen 2030. Mye gjenstår, for å si det forsiktig. Med grundig journalistikk dokumenterer NRK stadig hvordan avtalen følges opp, rettere sagt 

 følges opp. Vigdis Vandvik, professor i samfunnsøkologi ved Universitetet i Bergen, står bak et opprop som har fått bred støtte før stortingsdebatten, med over 1000 underskrifter. Hun advarer mot at livsviktige naturgoder er under press også i Norge.

 gjentar stadig at de vil «ta hele landet i bruk». I likhet med Holtes bok glemmer regjeringen at landet 

 i bruk, naturen er på jobb, døgnet rundt, for å skape livsgrunnlag for mennesker. Men naturen er truet. Uten å ta den trusselen med i regnskapet undergraves nettopp barn og barnebarns framtid.

I Holtes bok eksisterer ikke Parisavtalen.

Landet som utarmes

Håkon Bleken var en sjenerøs kunstner med utsøkt dannelse. Samtidig var han en mann som i kunsten, og delvis i livet, for eksempel som bilfører, brøt med reglene en dannelse på høyt nivå kan bestå av. Han var en elegant rabulist, motsetningsfullt aktiv på lerretet inntil det selvutslettende.

og rektor ved yrkesskolen i Trondheim. På morssiden fantes ordførere, stortingsmenn, pedagoger og skolepolitikere. Den unge Håkon valgte Statens Kunstakademi, han «famlet» seg fram, som han kalte det, til et gjennombrudd med kulltegninger i 1971. Han utfoldet seg i en rekke formater, oljemalerier og kollasjer, mosaikker og glassmalerier som del av utsmykningsoppdrag, samt en vedvarende strøm av litografier og silketrykk. I tillegg til hans verbale begavelse, evnen til å spissformulere seg, er viljen til å skape grafikk i store opplag en forklaring på hvorfor Håkon Bleken ble en så folkekjær kunstner.

vokste opp på Øya i Trondheim, mellom dagens idrettsanlegg og St. Olavs hospital. At Øya ble forvandlet fra hans barndomsparadis til kolosser som Trondheim Spektrum, var en av sakene han kjempet mot under Rita Otterviks tid som ordfører. Portrettene av henne med den enorme idrettshallen på fanget, står som synlige bevis på hans politiske engasjement for hjembyen, klokt anerkjent av byens øverste leder. Hans vedvarende omsorg for Trondheim er synlig ved at spiret på Nidarosdomen dukker opp i et utall verker. Hans politiske engasjement gjorde ham til en trofast støttespiller for Klassekampen etter årtusenskiftet.

 med Håkon Bleken for snart ti år siden. Vi snakket sammen fra hver vår kant, i perioder ukentlig, nesten daglig, på telefon – han med omfattende kunnskap om kunst og kunsthistorie, jeg med mer begrenset innsikt i litteratur og teori. Samtaler og turer ble til artikler og bøker. En av de viktigste turene var kort, med bil ned til Øya, rett nedenfor huset hans i Byåsen. Han viste meg barndomshjemmet faren tegnet. At han spilte tennis i nærheten, på brukbart nivå som junior, mente han forklarte smidigheten han beholdt mens han malte og håndtere store lerreter, helt til de siste årene. Vi stoppet ved huset der Leonard E. Isachsen bodde, en kamerat som fjorten år gammel ble sendt til Auschwitz og drept i gasskamrene. Håkon Bleken var preget av skyld for ikke å ha innsett hva som foregikk under krigen. Som del av en allmenn oppvåkning på 1960- og 70-tallet søkte han å forstå rekkevidden av holocaust gjennom bruk av bilder, ikke minst i kollasjer. Motivene går igjen i verkene over mange år.

kom han inn i et dynamisk miljø ved NTH, under professor Arne E. Holm, som ansatte flere kunstnere som lærere, etter hvert kjent som «Gruppe 5». Omtrent samtidig ble Håkon kjent med Jan Brockmann, senere direktør ved Museet for samtidskunst. Samtalene med den tyske læreren satte ham i kontakt med viktige internasjonale strømninger. De leste Walter Benjamin og Theodor Adorno, etter hvert også Thomas Mann. Håkon snakket nesten ikke om andre forfattere enn Mann den siste tida, han husket sidetall i «Doktor Faustus», bladde opp og leste høyt. På 1970-tallet traff han Sissel Hertzberg, som ble hans livsledsager – i særboerskap. Hennes familie ble hans familie.

 har en flamme inni seg. Håkon Bleken brant på utsiden – inn i bildene. Han søkte ensomhet og samvær, vennskap og motstand, anerkjennelse og konflikt.

Vi lyser fred over hans minne, i takknemlighet.

Folkekjær kunstner

Går du, slik jeg har gjort i det siste, i skogen alene om høsten og vinteren, utgjør trærne på en underlig måte et rom for seg selv, med et særegent interiør. Uten bymessig belysning er medbrakt lykt eneste kilde. Rommet får en fabelaktig virkning, lukket om lyskjeglen. Mørket, skyggene og stillheten utgjør vegger med små hull: Rådyrs øyne lyser mot deg, kattuglas rop, hegrens hese skrik krymper avstanden til en fantastisk eventyrverden. Hva som helst kan skje.

Omtrent der starter Mona Høvrings «Skogsinteriør med rev og andre dikt», riktignok med alle årstider representert, også vår og sommer. Den varme årstiden er nærmest en idyll, selv om kulde og fare finnes i rikt monn. «Årstidenes evne til å imitere seg sjøl/ er ennå intakt», står det i et av diktene. Boka som helhet tar ikke for gitt at det vil vare. Tvert imot. Furuer som virket urokkelige, må gi etter for stormen, «den rotfaste tida er over».

 har hittil oftere vært konsentrert om menneskekropper, og om fabel- og bibelspråk. I årets diktsamling rykker beskrivelser av dyre- og plantearter nærmere. Bare på de tre første sidene, med vekselvis prosadikt og dikt med ujevn høyremarg, møter leseren skogsdue, edderkopp, hjortebille, bjørk, veps, maur, jordrotte, kortnebbgås, pilfink, fjæreplytt, åkerrikse, rapphøne, oter, bever og døgnflue. Noen arter – eller navn på grupper av arter – dukker opp i flere dikt. Et spørsmål knyttet til sistnevnte insekt avrunder boka. Hva venter en døgnflue «i evigheta»? Etter å ha vært fraværende tidligere i boka kommer et omsorgsfullt diktjeg til syne og «håper paradiset den kommer til,/ er bedre enn paradiset den reiste fra.»

Forestillingen om det paradisiske står i kontrast til undergangsstemningen i enkelte dikt. Beverens demning brister idet himmelen åpner seg og elva flommer over «på den ytterste dagen». Beveren har «ingen håpefulle forestillinger om det store, blomstrende intet». Katastrofestemningen kan tolkes i lys av at naturtap og klimaendringer er blitt synligere, uten at Høvrings diktning dermed mister sin eventyrlige flertydighet. Tolkningsrommene er vide. Etablerte figurer i forfatterskapet er fortsatt med, for eksempel «jenta», som i flere dikt får en rolle, ved at hun fører en grønn dagbok, der hun «noterer alt hun veit om dyreriket og planteriket».

at de sjelden lar seg observere under mine nattlige turer. Desto mer tilstedeværende er reven i Høvrings bok. Som «naturlig» rev? Nei, sammen med en lettskremt hare og en mer suveren nattugle utfolder reven seg som et reflekterende og talende fabeldyr. Jenta har en skadd reveunge på fanget i et dikt, i en slags barnlig fordobling. Den voksne reven får nærmest guddommelig makt i titteldiktet, ‘Skogsinteriør med rev’, der den «beveger seg i et levende mørke,/ den kviskrer slik de døde kviskrer/ i skogens nattlige paradis./ Mellom trærne er døra til fablene/ aldri lukka, aldri låst/ verken for reven eller for de døde […].»

Reven har stor makt, men er dødelig, som oss andre. Jenta tenker i to dikt at «Gud ser alt». Et sted forbindes synet med «ransakinga av hjertet», et hint til Salmenes bok i Det gamle testamentet. Et annet sted spør jenta hvem som er jordas salt. Spørsmålet har resonans i evangeliene, der Jesus sier til etterfølgerne: «Dere er jordens salt!» (Matt. 5,13). Salt og lignende mineraler var i antikken kjente jordforbedringsmidler. Høvrings dikt snur det antroposentriske perspektivet i kristendommen og antyder at alt fra kortnebbgåsa til døgnflua kan være jordas salt. Med andre ord: Alle er kanskje nødvendige for at kretsløpet skal bestå – for at livet på kloden skal bestå – konsist og underfullt uttrykt, med et overskudd av mening få norske poeter er i nærheten av.

Dyr som jordens salt

Vidar Sundstøls nye bok, hans femtende etter debuten i 2005, presenteres som siste del av en trilogi. Av gode grunner bør årets korte roman, «Og likevel finnes du», leses sammen med «Nattsang» (2023) og «Dag fra natt» (2024). Den første var en av årets beste romaner i 2023. Refleksjoner over naturtap, nøyaktige beskrivelser av truede fuglearter, med fortellerens evne til å veve inn ulike lag av tid og minner, ga til sammen en unik tekst. Oppfølgeren «Dag fra natt», med refleksjoner over «Draumkvedet», fikk svært gode kritikker, selv om jeg ikke verdsatte den boka like høyt som første del av trilogien.

Bearbeiding av tap og traumer preger alle de tre utgivelsene. I årets bok reflekterer jeg-fortelleren over en spontanabort som skjedde for snart førti år siden. Tittelen, «Og likevel finnes du», antyder et sentralt grep: Viktige deler av boka henvender seg til det ufødte livet, som til et «du», en ufødt sønn. Et sårt perspektiv. Aborten fører til at fortelleren og kjæresten hans går fra hverandre. Tida flyter av gårde og drar med seg levende og døde, i denne og de to foregående romanene. Mestringen av et urgammelt litterært tema gir bøkene kvalitet.

 «Dag fra natt», fortelles i tredjeperson. «Nattsang», første bok, og årets bok danner ytterfløyer i et triptyk, blant annet ved å være fortalt i førsteperson. Jeg-fortelleren i «Og likevel finnes du» observerer nok en gang fugler. Han sitter ved Bøelva, et vassdrag som strekker seg fra Seljordsvatnet til Norsjø i Midt-Telemark, og får glimt av en isfugl, en sjelden art med en unik fargekombinasjon av blått og oransje. De metalliske fargene, som kan ha gitt den navn (fra tysk 

, jern), gjør den flyvende skapningen lett å kjenne igjen, selv om skyhet og hurtige bevegelser i flukt kan gjøre den vanskelig å få øye på, der den jakter småfisk ved vann og vassdrag, gjerne med tett skog omkring. Isfuglen skiller seg fra arter Sundstøl beskrev i første del av trilogien: Åkerriksa taper på industrielt jordbruk, isfuglen profiterer på klimaendringene. Stigende temperatur gir isfrie vassdrag, dermed større sjanse for å overleve langt nord.

 effektivt til nesten ingenting idet romanen starter. Fortelleren ser ikke selve fuglen. Han får et glimt i vannspeilet idet den passerer der han sitter, i utmalt stillhet, ved elva. Gløttet av isfuglen, et motiv som gjentas i mange varianter gjennom teksten, er slik sett en erfaring som speiler romanens komposisjon: Den består av korte, fragmentariske glimt av eldre og nyere erfaringer langs ulike former for elver eller veier. Som i den første delen av trilogien, vet fortelleren at Midt-Telemark preges av spor etter istiden. Vannet steg da isen trakk seg tilbake. Ytterst ved dagens havrand, mot Vestfold, ligger den store endemorenen. Mens han skriver, drikker fortelleren Farris, mineralvann filtrert gjennom grunnen under bøkeskogen der raet går gjennom Larvik. Boblene i glasset stiger, lyden minner om kortvarig styrtregn langs elva.

Etter spontanaborten for mange år siden stoppet fortelleren og kjæresten mellom sykehuset og Bø, på en veistump som ikke finnes lenger. Veien er blitt rettet ut, den gamle svingen er gjengrodd. Fortelleren ser for seg at bilen, en gul Datsun, står der fremdeles, blant trær som vokser opp av asfalten. Han fryser bildet av sin egen hånd, utstrakt mot kjærestens inne i bilen, uten at hendene møtes. Bildene glir over i hverandre, han ser en sky hengende som et brød over Norsjø; skyen sveller, svulmer, men ikke over sine grenser. Er fortellingen overlesset med slike bilder og metaforer? Jeg lar spørsmålet henge.

 av dalføret, ved Evju, viser det seg, idet jeg i ulike kart sjekker beskrivelsene av stedet der han i romanens nåtid parkerer – ved et bygdetun i Sauherad – finnes en kroksjø som i form kan minne om den forlatte, krumme veistripen. Skildringen av dammene i svingen, der elva gikk før den fant nytt løp, er praktfulle, inkludert fortellerens gjentatte frykt for å tråkke på frosker, når han i halvmørket går til og fra sin faste observasjonspost. I form, slår det meg, kan en ihjeltråkket frosk ligne et abortert foster. Romanen trekker ikke slike linjer eksplisitt, heller ikke til likheten mellom veisvingen og kroksjøen.

fortrenger fortellerens uttalte, opprinnelige plan om å skildre Bøelvas natur- og kulturhistorie. Som fragmenter ligger likevel biter av den opprinnelige planen strødd i fortellingen, med henvisninger til Moltke Moes vandringer da han samlet eventyr i området på 1800-tallet. En av Moes kilder trer fram, en krokrygget mann som druknet i Oterholt-fossen øverst i Bøelva i 1899. Finnes ørsmå biter av mannen og hans oppakning i elvebunnen fremdeles? Kan det tenkes at en av de truede elvemuslingene, som kan bli opp mot 250 år gamle, har dannet en perle rundt et slikt fragment? Hvordan formes landskap gjennom tid? En gang vil området rundt elva minne om det istiden etterlot seg, et forlatt månelandskap, tenker fortelleren:

Likevel kan vi ikke la dette tynge oss. I stedet må vi forsøke ikke å påskynde alle tings forsvinning.

I slike setninger, og i mange underligere formuleringer, ligger romanens styrke, en forsiktig antydet moral. Hvorfor ta vare på gamle former? Kanskje fordi de er mulige å spille på. Vidar Sundstøls bok kan ligne fløyta romanen nevner, et gjennomhullet fuglebein, 40.000 år gammelt, som for noen år siden ble funnet i Tyskland. Som pust gjennom en fløyte filtrerer trilogien minner – lyder og bilder, former og tomrom – og er lastet til randen av mulige forbindelser mellom dem.

Tida flyter av gårde og drar med seg levende og døde.

Lastet til randen

Som sangbare tekster er salmer historisk sett den mest utbredte poesien som finnes, med tradisjon tilbake til antikken. Etter reformasjonen kom nye salmer på skandinaviske språk. De synges fremdeles, ikke minst ved juletider. Om jeg skulle anbefale en særlig begavet ung norsk salmedikter, kommer få opp mot Ingrid Brækken Melve (f. 1986). Hun er prest og debuterte som romanforfatter med «Avstøtning» (2022). Nå samarbeider hun med komponisten Torbjørn Dyrud om å ferdigstille salmer med nye, annerledes perspektiver. I slutten av oktober publiserte de «Elva», blant annet på Facebook. Dyrud har fortalt offentlig om hvordan han vendte tilbake til kirkemusikken etter at han fikk kreft. I en video synger og spiller han om «sorgen, døden, håpet», henvendt til et menneske som er i ferd med å forsvinne, i «Elva»:

Så stod vi der, ved bredden, denne våren uten nåde/ og elva var så brun og sterk, og rev med seg din flåte,/ først stillere, så raskere mot tidens siste foss/ den hører ingen bønn, for den er sterkere enn oss.

Elva og fossen er bilder på krefter som river mennesker bort. Metaforer kan lage forbindelser til noe som har skjedd – eller skjer. I tid falt publiseringen av salmen sammen med høstens flom i Spania, som tok livet av over 200 mennesker. Videoer av det brune vannet som tok med seg trær, biler og mennesker omkring Valencia blandet seg i mitt hode med salmen. Melves årvåkenhet viser seg i tekster som står i kontakt med sårbare former for liv. Årstidene kan veksle fort, som i andre vers av «Elva»:

Så ber vi, her ved bredden, her hvor alle tau må ryke:/ Må bølger av Guds lys få bære deg det siste stryket./ Der står en gjeng på stranda, vinker: «Vær velkommen hit!»/ Men her blir vår til junisol, og alt blir brunt og svidd.

mange salmer. Dyrud har satt melodi til noen av dem. Neste år vil de sammen turnere til kirker på Østlandet. Melves tekster kan inneholde humor og brå skiftninger, som her, i tredje vers av «Elva», til landet på den andre siden:

Men det er kanskje vin og fest i Herrens grønne hager/ hvor gode venner prater skit og ler av gamledager./ Må visene du synger sildre ut av paradis,/ og nå oss som et stille regn, en kjølig sommerbris.

Hva slags tro uttrykker Melves salmer? Ingen skråsikker urokkelighet. Tekstene gir rom for tvil, som i fjerde vers. Høsten kan være tid for både innhøstning og tilintetgjørelse. Der finner salmen et tynt, paradoksalt håp om glød og varme – bak et forsiktig ord, «hvis»:

Og hvis vår Gud er sann og god, så er den lille trøsten/ at her som der, i himmelen, så kommer også høsten./ Så vakkert gulner bladene på livets lønnetre./ Ut i galaksen siver duft av bål og bjørkeved.

Igjen skifter synsvinkelen. Med duften av bål er salmen framme der vi er, i vinteren. Kulda åpner svimlende perspektiver:

Der elva renner ut

Tross naturvitenskapelige og teknologiske framskritt, kan det synes som menneskeheten mangler noe viktig, antyder filosofen Charles Taylor i boka «Cosmic Connections». Etter moderne vitenskapers gjennombrudd på 1600-tallet, savner vi ikke først og fremst kunnskap om detaljer. Vi mangler forståelse for menneskets plass i helheten. Mangelen kan oppsummeres i et enkelt spørsmål, positivt formulert: Hvordan kan vi vite hva som er et godt liv? På den andre siden, negativt, hevder Taylor at det er fristende å beskrive historien som «et åsted for monstrøst voksende ondskap».

Eldre verdensbilder, bygd på antikkens mytologier, så sammenhenger moderne vitenskap ikke tilbyr. Det Taylor kaller 

 kunne belyse hva som var godt, sant eller vakkert. Med «forbindelse» mener Taylor ikke bare en hvilken som helst oppmerksomhet eller interesse for verden omkring oss. Han sikter til en årvåkenhet «gjennomsyret av glede, betydning, inspirasjon». I kulturer i Kina, India, Midtøsten og Hellas før vår tidsregning ga poesien et blikk på samfunnet utenfra. En slik årvåkenhet virker svekket i 

, avfortryllingens tidsalder, som Taylor nevner i bokas undertittel. I Max Webers forstand skjer avfortryllingen i og med naturvitenskapenes økende dominans.

Innebærer fraværet av det mystiske, mangelen på kosmiske forbindelser, et savn? For Taylor er svaret ja. Romantisk og moderne poesi, slik han leser den, uttrykker et lignende savn. Avmystifiseringen åpner for at poesien kan forsøke å fylle gapet som oppstår. Romantisk og moderne poesi utforsker muligheten for å finne eller skape andre former for forbindelser, om enn ofte uttrykt mer negativt enn i tidligere tiders diktning. Taylor siterer og diskuterer dikt av blant andre Hölderlin, Novalis, Wordsworth, Keats og Shelley inn i tidlig 1800-tall, deretter Baudelaire, Mallarmé og Rilke, fram til Eliot og Miłosz i forrige århundre. Rekken av poeter er diskutabel, ikke minst fordi Taylor utelater ikke-vestlige og kvinnelige poeters perspektiver. Likevel gir boka avgjørende innsikt i andre typer mangler ved et vestlig, moderne verdensbilde: forestillingen om at vitenskapelige og teknologiske framskritt bringer oss til et bedre sted – ja, til og med kan gjøre oss til bedre mennesker. Etter drøye fem hundre siders lesninger, også med en spenstig tolkning av poeten Gerard Manley Hopkins, drar Taylor trådene sammen. I oppsummeringen peker han på det han ser som en viktig politisk mangel i nyere tid: 

, etisk vekst. Boka ender i erkjennelsen av symptomer på sviktende etikk, som naturtap og klimakrise, samt dystre perspektiver på de siste århundrers kriger, menneskets tilbøyelighet til å bruke vold. Her åpner kanadieren Taylor i glimt for at urfolks poesi og kunst inneholder avgjørende viktig kunnskap om menneskets forhold til naturen.

Taylors framstilling starter ved en idémessig krise, idet moderne naturvitenskap knuser verdensbilder knyttet til eldre, vestlig sivilisasjon. Den franske revolusjonen faller i tid sammen med at klassiske idealer for kunst og litteratur ikke lenger oppfattes som relevante. Ved slutten av 1700-tallet beveger poeter som Novalis og Friedrich Hölderlin seg i nye retninger, på leting etter en «ny mytologi». Tekstene i tidlig tysk romantikk strekker seg i oppbrutte former mot det som etter hvert ble oppfattet som modernistiske mønstre, sett fra vår tid. Avstanden til antikkens opplevelse av en guddommelig orden øker. Få klarer like godt som Hölderlin å sette ord på selve avstanden, i fragmenterte, gåtefulle dikt. Enten de er knyttet til gresk eller jødisk-kristen forestillingsverden, framstår gudene hos Hölderlin maktesløse, avhengig av menneskers hjelp. Taylor er ikke redd for å innrømme at dikt han siterer framstår så gåtefulle og paradoksale at hans tolkning kommer til kort. Han leter likevel videre.

Etter romantikkenbyttes forestillinger om kosmos i økende grad ut med menneskets forhold til naturen. I søken etter hva poesien kan tilby, har Taylor åpenbart utbytte av dialog med sosiologen Hartmut Rosa og hans begrep om resonans. Kanskje kan mennesket gjennom den beste poesien finne en slags resonans, gjenklang, i naturen som et stykke på vei tilsvarer tidligere tiders kosmiske forbindelser – i alle fall en form for gjenklang som teknisk-vitenskapelig, instrumentell omgang med naturen ikke kan gi? Landskapsdikt som ‘Tintern Abbey’ av William Wordsworth, peker i en slik retning for Taylor. Gjennom Percy Bysshe Shelley og John Keats’ diktning, øker vekten på menneskets personlige erfaring. Tiltakende subjektivisme gjør at dikterne mister en umiddelbar kontakt med naturen som tidlige romantiske tekster la opp til. I et elegant sidespor utvider Taylor lesningen av romantisk poesi ved å vise til overgangsfiguren Gerard Manley Hopkins og hans begrep 

. Ordet betegner det formmessig unike, singulære ved enhver skapning. Eksepsjonelt godt kommer det til uttrykk i Hopkins’ dikt ‘The Windhover’, et lokalt navn for tårnfalk. Diktet hermer falkens bevegelser i lufta, gjennom utsøkt bruk av poesiens teknikker, som rytmesprang og bokstavrim. Har man som meg kunnet observere slike falker over tid, og sett hvordan de kan henge stille i kraftig, skiftende vind, for så raskt å forandre posisjon under jakt, er diktet en uovertruffen beskrivelse av rovfuglens bevegelser, i rytmer som etterligner en menneskelig stemmes gjengivelse av dem. Diktet fanger inn tårnfalkens 

 i virkningsfull realisme. Hos Taylor utløser diktet en form for glede, en begeistring som får ham til å gå en omvei om Maurice Merleau-Pontys kritikk av tradisjonen etter René Descartes, der man trodde på et tydelig skille mellom bevissthet og materie, uten å ta hensyn til at menneskets bevissthet er en levende, bevegelig del av en kropp i kontinuerlig utveksling med omgivelsene. Kort sagt: Hopkins’ dikt bringer oss nærmere en forståelse av mennesket som en del av verden. Taylor utvikler tankene i lange, sirklende resonnementer, med pedagogiske oppsummeringer og gjentakelser, hvor han også er innom tenkere som Simone Weil, en av ytterst få kvinner som siteres mer utførlig.

Bokas detaljerte gjennomgang av Rainer Maria Rilkes verk kan man lese parallelt med Jon Fosses ferske gjendiktning av «Duino-elegiar» (2.opplag, 2023). Første elegi inneholder setningen «Kvar engel er skrekkeleg». Taylor mener det er uviktig om Rilke faktisk trodde på englers eksistens. Det sentrale er at englene forutsetter en idé om kosmos, en verden der de levendes og dødes område finnes side om side, i motsetning til hvordan vi i moderne samfunn har innrettet oss, der døden så å si er fjernet, ved at vi dør 

, i hopetall, på sykehus, og dermed i en viss forstand frarøves vår egen død. Den første elegien starter med et prøvende skrik, et rop. Hvem vil høre ropet «i englars ordenar» (i Fosses gjendiktning)? En strukturerende tese i elegiene, mener Taylor, er at vi som moderne mennesker har problemer med å akseptere tap og død. I «Cosmic Connections» bemerker han hvordan Rilke, som tydelig markerte avstand til kristendommens tanke om evig liv, likevel benytter seg av teologiske begreper i diktene. I en note skriver Rilke:

Innebærer fraværet av det mystiske, det kosmiske, et savn?

Poetiske forbindelser

På venstresida foregår en refleksjon over hvordan man kan bevare optimisme i en mørk verden. Kriger og naturkatastrofer vokser faretruende. Mange land opplever en politisk ustabilitet uten like siden andre verdenskrig. Få bøker går like langt i skildringer av denne tilstanden som «et essay i gud» av Wera Sæther (f. 1945), stavet med små bokstaver. Med utgangspunkt i Bibelens Bergpreken og andre opprørske tekster har boka paradoksal kraft. En slik merkelig boktittel, utgitt på et kristelig forlag, roper ikke akkurat på politisk oppmerksomhet.

 «Barnet og brødet» (1973), har Sæther i mer enn femti bokutgivelser beveget seg i ulike sjangre innen skjønnlitteratur og dokumentar. Hun er i tillegg en habil fotograf og aktiv oversetter, blant annet med gjendiktninger av den franske forfatteren Edmond Jabés. Viktigere, men kanskje mindre synlig, er hennes arbeid blant sårbare mennesker gjennom flere tiår. Sæther var med å opprette Maria­huset, et bofellesskap for multifunksjonshemmede barn i Oslo på 1970-tallet. Hun har oppholdt seg i Romania og Rwanda – og har arbeidet blant noen av de mest utsatte menneskene i verden, øst i India og i Bangladesh. Klimaendringer og naturtap, vann som stiger, mangroveskogen som ikke lenger klarer å holde jorda i elvedeltaet sammen, alt rammer mennesker Sæther er glad i. Skildringene gjør inntrykk, fordi de leses i Norge, i en befolkning som mer enn de fleste bidrar til elendigheten gjennom økt forbruk og tilhørende CO2-utslipp. Kloden tåler ikke mer, de rike landene bidrar negativt. Millioner av mennesker har valget mellom å bli flyktninger eller drukne. Er det mulig å forstå – på en måte som endrer politikk og atferd?

I en fragmentarisk, selvbiografisk form forteller «et essay i gud» om det konkrete arbeidet, samtidig som Sæther utforsker et skrivende jeg. Tittelen peker mot en sjangerhybrid, eksperimentell bok med originalt språk. I vekselvis nakne og løst tildekkede ordelag nærmer Sæther seg spørsmål om hva som motiverer livet hun har levd, utdannet psykolog, tidlig engasjert i ideelt opprørsk arbeid, parallelt skrivende, som statsstipendiat siden 1996. Hvordan kunne jeg lenge overse en bok som «et essay i gud», som utkom i mars?

neglisjere kvinnelige forfattere, kan man si jeg er i godt selskap. Pave Frans, som Sæthers bok uttrykker dyp respekt for, publiserte nylig et brev om verdien av å lese romaner og dikt: ‘Om litteraturens rolle i utdannelsen’. En norsk versjon av brevet er gjengitt i SEGL 2024, katolsk årsskrift for religion og samfunn, som utkom forrige uke. Pave Frans’ brev er interessant på flere måter. Han gir gode argumenter for å lese skjønnlitteratur som basis for livslang utdanning, begrunnet tilbake til Paulus’ ord om antikkens diktere på Areopagos. Brevet har likevel to iøynefallende svakheter: Blant de mange forfatterne paven nevner, finnes ikke én kvinne. I tillegg er brevet oppsiktsvekkende antroposentrisk, sett i lys av hans radikale samfunnsengasjement for natur og klima. I Sæthers roman framstår pave Frans likevel som en sterk beskytter av tvilere og rebelske maktkritikere som henne selv. Hun opplever en fortvilelse over situasjonen, også i Den katolske kirke, som hun har tilhørt siden 1971.

Wera Sæther var en ateistisk arbeiderklasseungdom fra Slemmestad, fram til hun fikk en innskytelse, ord hun ikke kan forklare: «Nåde er. Gå til den katolske kirken». Hun gikk til dominikanerne i Oslo. I en vekselvis poetisk, essayistisk og fortellende form kretser hun inn skjellsettende erfaringer: Restene av krigen som sitter i kroppen til et barn født i 1945, en fars sykeleie og død, en håpløs forelskelse i Paris, en motstrebende fullføring av studier i psykologi, omfattende lesing av fag- og skjønnlitteratur, før hun starter tjenesten for utsatte barn, først i Oslo, seinere i India og Bangladesh. Stilen er utprøvende, til dels famlende og repeterende, uten at jeg forstår begrunnelsen for alle gjentakelsene. Man bør også ha sans for bibelallusjoner; konkrete bilder gjentas, for eksempel av løpende barn i Pier Paolo Pasolinis «Matteusevangeliet». Men har man først sett filmen, og har slike løpende mennesker på netthinnen, virker Sæthers bruk av bilder desto mer suggestive.

nummererte kapitler og en epilog, hver med et varierende antall blanklinjer. Noen passasjer er ukronologiske dagboksnotater. Det kan gi et uoversiktlig inntrykk. Bruker man andre offentlige kilder om Sæthers liv, for eksempel intervjuer, eller Mariahusets nettsider, blir bilder og hendelsesforløp tydeligere. Noen vil si at det trekker den estetiske verdien av «et essay i gud» ned at man må ty til andre kilder. Jeg er ikke sikker på det. Framfor noe undersøker Wera Sæther hva en åpen, søkende katolikk er i stand til å erfare i møte med hinduistisk og muslimsk praksis. En sentral kilde er den fransk-indiske munken Henri le Saux (1910-1973), også kjent som Abshishiktananda, en pioner innen hinduistisk-kristen religionsdialog. Sæthers praksis åpner for slike dialoger, ikke minst med muslimer, blant de fattigste i områdene der hun arbeider, nær storbyen Kolkata.

 å sette noe i bevegelse. Wera Sæthers roman er en skildring av motivasjon for å sette noe i gang: møtet med enkeltmennesket. Multifunksjonshemmede Synnøve, blind, lam i halve kroppen, kommer til Mariahuset som tiåring. Hun er et barn som aldri utvikler språk, men har en stemme og en kropp som røper stor musikalitet. Førtifem år seinere stopper pusten hennes, i en av bokas mange minneverdige fragmenter.

Å skrive er som å ha en tredje lunge, skriver Wera Sæther. Å lese «et essay i gud» er som å ha fått en tredje lunge å puste med.

Politikk handler om å sette noe i bevegelse.

Sett nedenfra

Forfatteren Henning H. Bergsvåg etablerte for tolv år siden Poesidigg, en scene for opplesninger og samtaler med poeter fra inn- og utland på Café Opera i Bergen. Han ville få poesien ut til folket, ved å presentere tekster gjennom forfattere som brenner for diktning. Fra 2020 er serien også en podkast, nå med nærmere femti episoder.

Som sjanger kalles poesien helt fra antikken lyrikk. I populærmusikk framføres fortsatt store mengder dikt – til vår tids 

, gitar. Med vekt på klang, rytme og lydlige elementer, passer lyrikk godt som emne for en podkast. At Bergsvåg i tillegg er lydhør for hvordan forfattere skriver, for eksempel nyere bruk av dialekter, gir episodene tyngde. Innen formatet, mellom tre kvarter og en drøy time, finnes rom for fordypning og refleksjon. Bergsvåg er en unik formidler, med evne til å lytte – og ta lytterne med inn i poesien. Han går gjerne rett på sak, presenterer gjesten og tekstene kort, før forfatteren leser egne dikt og reflekterer over hvordan de blir til. Podkastene bærer ikke preg av journalistiske klisjeer man finner i enkelte bokbad, der intervjuere konfronterer forfattere med et utvalg tidligere formuleringer – som forfatteren skal reagere på. Slike grep gir ikke alltid viktig innsikt, for å si det forsiktig. Bergsvåg leser grundig og går i andre retninger. Som skrivende poet er han genuint interessert i selve diktningen, hva som driver den enkelte forfatteren i bestemte retninger. Det kommer godt fram i en av de nyeste episodene: Espen Stueland forteller hvorfor han har gått i retning av sjangeren 

, med diktbøker om så forskjellige emner som samfunnsforskeren Eilert Sundt og gaffatape.

 var live-arrangementer i Bergen fra 2012. Etter hvert har konseptet blitt utvidet til en rekke festivaler og byer i Norge. I går kveld var Poesidigg i Oslo, med Kristin Berget og Jørn H. Sværen som gjester. Serien utfolder seg framfor noe vestpå, sprunget ut av et levende miljø for poesi i Bergen. Podkast-versjonen starter som en litt innadvendt debatt mellom Sandra Lillebø, Tomas Espedal og Frode Helmich Pedersen. Akkurat den samtalen, fordelt over to episoder, viser mer amatørmessige sider ved Poesidigg. Et internt språk mellom folk som kjenner hverandre relativt godt, ofte kun med bruk av fornavn, kan virke mer lukkende enn åpnende. Men allerede tredje episode er et ypperlig eksempel på hvor langt inn i poesien podkasten kan nå, i en samtidig lavmælt og forrykende samtale med Erlend O. Nødtvedt, en av Norges ypperste diktopplesere. Å høre Nødtvedt lese fra starten av debutboka «Harudes» gir et sterkt inntrykk av hva rytmer kan gjøre i dikt.

Andre episoder av Poesidigg starter nær sagt poetisk famlende, et stykke unna hovedretningen i kommersielle, strømlinjeformede podkaster. Utgangspunktet for Bergsvågs samtaler er forskjellig. Under live- og nett-arrangementer kan enkelte ting teknisk sett komme skeivt ut – og prege uttrykket. Det gjelder også samtaler tatt opp via telefon eller skjerm. I møtet med Gro Dahle er opplesningene preget av mangelfull lyd – i tillegg forstyrrer i overkant private referanser til hva Dahle som skrivekunstlærer har betydd for Bergsvåg. Podkaster bidrar til en større del av offentligheten enn pub-samtaler. Noen ytre rammer må klaffe, ikke minst for at de poetiske kvalitetene i Dahles poesi skal få skinne.

ved Bergsvågs podkaster – og dermed overbevisende – er likevel at de bærer preg av å kombinere improvisasjon med gode forberedelser. Det gjelder samtalene med for eksempel Priya Bains og Øyvind Rimbereid, som fra ulikt utgangspunkt demonstrerer poesiens kraft. At andre gjester er Ida Börjel, Athena Farrokhzad, Tone Hødnebø og Nils Chr. Moe-Repstad, sier noe om at lista ligger høyt.

Lyden av dikt

Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere. Som sivile synes de seinere det ikke var mye å snakke om – fordrivelsen fra Pommern gjaldt så mange.

ender utenfor Kiel i 1946, der Kathrin Pabsts bestefar venter. Han har vært borte fra familien i lange perioder siden 1937, som Wehrmacht-soldat og -offiser i en av Hitlers elitetropper. Tre tiår seinere er han en velbemidlet og omsorgsfull bestefar for den unge jenta – bokas jeg-forteller. Faren til Pabst døde av sykdom da hun var sju år. Uten at hun vet hvorfor, fikk bestefaren få år seinere, tidlig på 1980-tallet, bygd en bunker i kjelleren på familiens nye generasjonsbolig ved innseilingen til Kiel. Bak to meter tjukke vegger kunne forfatteren leke som barn, noe hun sjelden gjorde.

Det slo meg aldri som merkelig at vi hadde en bunker i kjelleren. Jeg har faktisk ikke tenkt på den i det hele tatt før nå.

Uten å si at bøkene er like, går assosiasjonene til W.G. Sebalds skildring av en belgisk festning, Breendonk ved Antwerpen, tidlig i «Austerlitz» (2001), en av de beste og viktigste romanene om traumer fra andre verdenskrig. Hovedpersonen Austerlitz’ snirklete refleksjoner sneier innom hvordan Breendonks enorme murer viser at menneskers mest storstilte planer ikke sjelden avslører hvor utrygge vi er. I begge bøkene fungerer betongkonstruksjoner som flertydige metaforer for psykiske tilstander.

bunkeren og ordet «nå» tidlig i boka, viser Kathrin Pabst tydelig sitt perspektiv. Som etterkommer og forsker kombinerer hun på en unik måte nærhet og avstand til det fortalte. Hun har selv kjent sporene fra familiens flukt og stilltiende forsvarsmekanismer på kroppen, som udefinerbar uro: «følelsen av å være jaget og aldri kunne slappe helt av». I boka sannsynliggjør hun at hennes egne kroppslige reaksjoner kan henge sammen med nyere funn i forskning på epigenetikk – hvordan gener kan aktiveres som følge av traumatiske erfaringer, som del av komplekse overføringer mellom generasjonene. Familien fokuserte etter krigen på det gode i livet, man «skulle ikke tenke på noe trist». Men det sørgelige fantes, ikke bare som minner, men som noe merkbart i kroppen til flyktninger og deres etterkommere, «en slags programmering med en generell beskjed: Pass deg! Vær forsiktig! Verden er et farlig sted! Gjør deg klar til å forsvare deg!»

Fra et her og nå, med minner aktivert av Russlands fullskala invasjon i Ukraina, ruller Pabst opp den 80 år gamle historien om hva som skjedde mot slutten av krigen, sett fra forfedrenes perspektiver. Pabst framstiller hva nære familiemedlemmer kan ha følt og tenkt i akutte situasjoner. Vanligvis bør man være skeptisk til sakprosabøker som blander etterrettelig informasjon med fiksjon, men Pabst gjør rede for sine litterære valg. Boka har referanser innbakt i løpende tekst, uten fotnoter. En åttesiders litteraturliste viser hvordan hun som etnolog ikke bare har doktorgrad i etikk, men anvender og diskuterer bøker fra en rekke fagområder.

spennende å lese. Familiens dagbøker gir et nært perspektiv på hverdagen til oldeforeldrene, besteforeldrene og en liten jente på to år, som skal bli forfatterens mor. Fortelleren søker utfyllende kunnskap, vidt og bredt i arkiver og forskningslitteratur. Ja, skriften utretter mer enn det: Oldefaren kommenterer i dagboka under flukten fra Pommern hvordan notatene gjør hans egne inntrykk mer håndfaste, mer virkelighetsnære. Han skriver for eksempel om hvordan den unge Elisabeth, forfatterens bestemor, gjemmer seg «under et grovt teppe bak en stabel av gamle planker», på frossen jord, for å unngå voldtektsmenn.

Møysommelig arbeider teksten seg fram mot den innerste familiehemmeligheten: Bestefaren var antagelig en overbevist nasjonalsosialist helt til sin død i 1985. Han gjorde under krigen tjeneste som instruktør og seinere offiser ved en rekke fronter, i Frankrike, Italia, Nord-Afrika, Polen, Øst-Preussen og Sachsen. Også han førte dagbok. Den slutter riktignok idet han blir sendt til fronten i 1942.

Etter krigen fullførte han høy utdannelse og endte som administrerende direktør i en av landsdelen største banker. Bestefaren var en ansett mann lokalt i Schleswig-Holstein. Kathrin Pabst tar oss med så langt dagbøker, arkiver og forskningsmateriale rekker. Bestefaren forblir gåtefull. Svaret «finnes i tiden han levde i», skriver Pabst, i Weimarrepublikkens Hitlerjugend, der bestefaren ble rekruttert. Et mer omfattende, nasjonalt oppgjør med hans tid fant ikke sted før Vest-Tysklands forbundspresident Richard von Weizsäcker holdt en avgjørende tale 8. mai 1985, førti år etter frigjøringen, få måneder før bestefaren dør. I talen løftet Weizsäcker fram den enkeltes personlige ansvar for å sette seg inn i tysk historie og de menneskelige lidelsene nazismen førte til.

Bunker­tilstanden

Ingrid Storholmens bøker sprer seg over ulike skrivemåter. De veksler mellom poesi og prosa, fiksjon og dokumentar. Stemmen, skriftlig gjengivelse av ulike menneskers tale, får bred plass i forfatterskapet, også i «Bloddråpetall». Sykdommen selv kommer til orde, ved å skildre hvordan enkeltpersoner artikulerer seg i et lokalsamfunn. En kollasj av røster blandes med fakta fra et av verdens største prosjekter i sitt slag, Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), som har pågått siden 1984. Stemmer og utdrag av spørreskjemaer dominerer øvre del av boksidene, fragmenter av faktaopplysninger eller litterære tekster finnes nederst. Ved å sammenholde tekstblokkene får leseren en type innsikt tradisjonelle fortellinger eller forskningsrapporter ikke kan gi.

Leseren blir en meddikter, om enn ikke like raskt som i «Osebol» av Marit Kapla, en fenomenal symfoni av stemmer fra et lite sted i Värmland. Med referansene til HUNT dreier «Bloddråpetall» mer i retning av noe Espen Stueland har kalt sakpoesi. Hos Storholmen framstår tekstene riktignok lenge relativt prosaiske. Om man leser tålmodig, sakte, er den poetiske effekten likevel sterk. Sykdomsforløpene nærmer seg ubønnhørlig en slutt; noen av stemmene oppløses, går mot taushet. Boka stiller fundamentale spørsmål: Hva er sykdom? Hvem blir syke? Hva betyr økonomi og sosial status for hvem det rammer? Hva skiller sykdom fra alderdom? Om man opplever sykdom på nært hold, noe de fleste gjør løpet av livet, inneholder «Bloddråpetall» enkeltsetninger som gjør lesingen til en skjellsettende opplevelse:

fra undersøkelsen med litterære lån, for eksempel fra Kristoffer Uppdals dikt ‘Bloddrope-trall’. En sentral stemme tilhører Einar, bygdas postbud, en kunnskapsrik mann som i kraft av yrket vet mer enn de fleste om lokalsamfunnet. Boka følger ham og et bredt utvalg innbyggere over flere år, fra et aktivt liv før 2017 til et mindre aktivt liv i 2020, idet pandemien nærmer seg. Stemmene tilhører personer i ulike aldre, også pårørende, samt bygdas lege. I en lengre monolog ved starten gir Einar leseren et overblikk over bygda. Et stort kvikkleireskred tok 116 menneskeliv i 1893. Beskrivelsen ligner Verdalsraset, et av norgeshistoriens verste leirskred. Seinvirkninger av raset, i form av fysiske og psykiske skader, nevnes av flere i boka. Implisitt ligger kunnskap om at sykdom ikke oppstår uavhengig av klima- og naturfenomener. Samtidig utvides bildet: Det å vente på prøvesvar kan for en kreftpasient og hennes pårørende fortone seg som å bo på kvikkleire.

Parallelt med Storholmens bok leser jeg et kort essay av Giorgio Agamben, «Stemmen som filosofisk problem», oversatt av Gisle Selnes (Audiatur og Vagant, 2024). I en instruktiv innledning minner Selnes om at latinske 

 opphav til ord for barn eller barndom på flere språk, betyr å være 

. I Storholmens rike, mangfoldige gjengivelse av stemmer nærmer «Bloddråpetall» seg motsatt ende av livet. I varianter av sykdommens siste fase endres stemmen, den kan brytes ned til noe dyrisk før den forstummer. En pårørende skildrer hvordan faren beljer «dyreaktig» før familien trykker ham inn i bilen.

 i ulike former for demens, hvor minne og språk forsvinner sakte. Hvordan kan man som rammet av kognitiv brist – og språklig svikt – gi uttrykk for sykdom? Agambens tekst og Selnes’ innledning gir i filosofisk kompakt form mulighet til å forstå hvordan mennesket i grunnleggende forstand alltid er i ferd med å bli til, som språklig vesen – ut av det dyriske, inn i det dyriske – i en historisk prosess som aldri fullendes, aldri forstås fullt ut, slik også Storholmens bok antyder. Hva som utgjør menneskets natur, er hos Agamben prinsipielt åpent. Kunsten framstår i andre tekster av ham som et sted for utforsking og erkjennelse. På sitt beste viser «Bloddråpetall» nettopp hvordan litteratur kan belyse grensene for det menneskelige – i en bevegelse mellom stemme og skrift.

Les også intervju med
Ingrid Storholmen side 4 til 6.

Enkelt­setninger gjør lesingen til en skjellsettende opplevelse.

En kollasj av stemmer

Kanskje er jeg for naiv. Jeg hadde ikke forestilt meg at politisk spill kan foregå slik, nesten helt åpent: En god stund før Bjørnar Skjæran blir valgt til nestleder i 2019, spør en av Jonas Gahr Støres rådgivere NRK-kommentator Magnus Takvam om han kan nevne på lufta i NRK at Skjæran er aktuell. Takvam synes det er en litt pussig forespørsel. Han «forsto opplegget som en slags prøveballong der partiet kunne teste reaksjonen når han ble lansert».

Slike pussigheter skulle jeg gjerne lest mer om i Takvams egen bok, «Tett på makta». I hvor stor grad er en sentral aktør som Takvam innsydd i makta?

og lest Takvam som mangeårig politisk kommentator, kommer det ikke som noen overraskelse at han har et tett forhold til kildene. En rasende Carl I. Hagen kan i 2005 ringe og skjelle ham ut omtrent før han er kommet ut av studio. Som statsminister kan Jens Stoltenberg gripe ham i skuldrene og spørre: «Hva faen var det du sa på Dagsrevyen om talen min?» Mens Stoltenberg er i opposisjon (2001–2005), derimot, drikker Takvam og Stoltenberg ofte kaffe i stortingsrestauranten om morgenen. Gjensidig avhengighet i forhold til kilder er en interessant side ved «Tett på makta». Men det gjør den også til frustrerende lesing. Takvams varsomme, utprøvende stil som kommentator har både sterke og svake sider.

 selvutleverende bok om moren, forfatteren Marie Takvam, «Hun skrev for å kunne leve». Årets bok er mer distansert. Den kan leses som en oppfølger til hans første bok, «Arbeiderpartiets fall» (2002). De politiske bøkene er konsentrert om Ap, styringspartiet på venstresida. «Tett på makta» har fire hovedkapitler. Første del, ‘En motvillig journalist’, gir et riss av Takvams bakgrunn. Siste del, ‘Politikkens tilstand’, analyserer den politiske situasjonen nå.

De to midtre delene inneholder analyser av saksfelt Takvam interesserer seg særskilt for. Debatter om ‘Terror og overvåkning’ har han fulgt i en årrekke. Lund-kommisjonens arbeid og seinere terror-hendelser i Norge får grundige, forsiktige overveielser. I behandlingen av rettssaken etter 22. juli er Takvam tilbakeholden med å hevde egne meninger, for eksempel om gjerningsmannens tilregnelighet.

Neste hoveddel ser nærmere på hvorfor natur- og klimapolitikken har sviktet. Her er Takvam tydeligere. Han etterlyser et sterkere politisk lederskap, samtidig som han retter flengende kritikk mot nettopp Jens Stoltenbergs klimapolitikk. Takvam er i tillegg kritisk til mediene, som i for liten grad har prioritert klima og natur, tross økende krise gjennom flere tiår. Takvam nevner «opplysning» i forbindelse med overvåkning og terror. Han kunne nevnt behovet for folkeopplysning også når det gjelder natur og klima. Noe fundamentalt svikter i offentligheten når nordmenn er blant verdens ledende klimaskeptikere, samtidig som flom og ras stadig oftere truer menneskeliv og infrastruktur, også i vårt land.

 et livsløp innleder boka, som ellers holder seg «tett på makta», det vil si Arbeiderpartiets makt. Noen omfattende memoar­bok er «Tett på makta» ikke. Takvams inngang til yrket er, som for mange journalister, preget av tilfeldigheter. Han engasjerte seg i SUF/AKP-miljøet omkring 1970, studerte spansk, avbrøt studiene «for å leke arbeiderklasse», som han kaller det. Etter å ha forlatt det politiske ungdomsprosjektet søkte han journalisthøgskolen for å få en rask utdanning, fikk noen vakter i NRK på 1980-tallet – og ble der til han begynte som kommentator for nettavisen Alltinget i 2022. Takvam nevner en rekke politiske ledere han har vært i tett dialog med – helt fram til 2024. Mest oppsiktsvekkende er at han så sjelden nevner Erna Solberg, til tross for at hun har vært statsminister i åtte år – og ifølge Takvam må betraktes som «favoritt som statsminister» etter neste valg. Mot slutten beveger boka seg igjen dypt inn i det politiske spillet, som på ingen måte viser vei ut av uføret – for ikke å si uværet – vi er på vei inn i.

En annen mangel i boka er redigering og korrekturlesing. Både denne og forrige bok, om Marie Takvam, er utgitt av Kagge. Forskjellen er merkverdig stor på de to utgivelsene. Setningene og flyten i «Tett på makta» virker kort sagt mindre gjennom­arbeidet. I flere tilfeller mangler mellomrom mellom ord på hele linjer. Det ser slurvete ut. Likevel, boka uttrykker på gode måter en kombinasjon av sorg og omsorg for det norske demokratiet, i et stadig vanskeligere i klima – i mer enn én forstand.

Takvams varsomme stil har både sterke og svake sider.

Omsorg for demokratiet

Etter at jeg hadde lest ferdig «Arendal», ble jeg spurt om det var en god bok. «Nei», sa jeg, og tilføyde: «Likevel kan det ikke uttrykkes så bastant. Man må prøve å forstå hva slags fortelling det er».

I likhet med Karl Ove Knausgårds forrige roman, «Nattskolen», er den femte boka i Morgenstjerne-serien fortalt av én person. Seriens tre første romaner bød på et større antall fortellere, i omfangsrike bøker med tilsvarende kompleksitet og kvalitet. Femte del av romansyklusen er den hittil korteste, bare litt over tre hundre sider. Til sammen utgjør verket nå godt over 2500 sider, de fleste sentrert om et skremmende himmelfenomen, den abnormt store og truende Morgenstjernen, nær vår egen tid. Da er serien også på sitt mest intense. Flere av fortellerne opplever en ekstrem varmebølge mens de beveger seg inn og ut av rus, eller befinner seg i overnaturlige, drømmeliknende tilstander. De reflekterer over den tynne linjen mellom å være i live eller å dø.

ingeniøren Syvert Løyning noen få døgn i motsatt ytterlighet, temperaturmessig. Han beveger seg langs en iskald sørlandskyst nesten femti år tilbake i tid. Det er så kaldt at folk kan kjøre bil på sjøisen mellom øyene – en slags negativ, frossen variant av å kunne gå eller sykle på vannet. Noen av bokas mest spektakulære scener foregår på 

 av Tromøya. Syverts fortellerstemme tilfører likevel ikke tilstrekkelig nye elementer til at jeg blir overbevist om at den løfter serien til nye nivåer.

Romanen gir bakgrunn for hendelser leserne er blitt kjent med tidligere. Den middelaldrende Syvert er far til Syvert den yngre, som i tidligere bind, nærmere vår tid, driver begravelsesbyrå i flere sørlandsbyer. Syvert den eldre døde da sønnen var barn, «Arendal» slutter uten at dødsårsaken blir endelig avklart. Tobarnsfaren var ingeniør og russisk-kyndig. Jobbreiser gjorde det mulig å leve i et forhold til russiske Asja, utenfor ekteskapet med Evelyn. Gjennom forholdet til Asja får Syvert den eldre en følelse av å bli løftet opp på et annet nivå, hun strekker ham lenger enn han har evner til, innrømmer han. «Arendal» kretser om Syverts lengsel etter å være et annet sted, hos kjæresten i Moskva.

 fikk et barn sammen. Alevtina er en høyst oppegående forsker vi har møtt i tidligere bøker, i forbindelse med at Syvert den yngre tar kontakt med halvsøsteren. Hans lengsel etter å kjenne faren, en viktig drivkraft i tidligere bøker, er vanskelig å få øye på ved å lese «Arendal» alene. Man bør kanskje, slik jeg har gjort, lese partier om Syvert den yngre i «Ulvene fra evighetens skog» og «Det tredje riket» om igjen.

Går man i tillegg tilbake til Knausgårds aller første romaner, «Ute av verden» og «En tid for alt», får man økt forståelse av forfatterskapets dype engasjement i fenomenet tid, og forflytninger i tid, gjerne knyttet til ulike former for tro eller overtro. Viktige scener i den nye romanen foregår i Tromøy kirke, et bygg leserne blir kjent med i tidlige deler av Morgenstjerne-serien. Den hvite kirka ved havet var tidligere et kjent landemerke, et navigeringspunkt for sjøfolk. Under Napoleonskrigen ble kirka malt svart for å forvirre fienden. I vår tid er den hvit. I romanen åpner den lokale kirketjeneren det åtte hundre år gamle bygget for spiritistiske seanser, med mål om å komme i kontakt med de døde.

 «Arendal» er den eldre Syvert på vei hjem fra Kongsberg. Han får motorhavari, leverer bilen på verksted på Tromøya, får en leiebil og virrer rundt i sentrum av Arendal, full av trivielle kvaler over dobbeltlivet han lever. Som tidligere fortellere i serien har han et høyt alkoholforbruk, men gjentakelsen av slike destabiliserende, narrative grep oppleves ikke lenger som kreativ grenseoverskridelse. Er ikke slike overskridelser – som uttrykk for en estetisk norm – utslitt?

Fortellingen foregår i januar 1976. Realismen understrekes med henvisninger til nyhetssendinger om det norske skipet «Berge Istra», som forsvant i Sør-Kinahavet på den tida. Konsentrasjonen om øyeblikket, fortellerens nåtid, er en styrke i forfatterskapet, slik jeg skrev med utgangspunkt i Knausgårds essaysamling «Kjøttets ingeniører» tidligere i år. Samtidig mangler «Arendal» essayistiske løft som preger tidligere deler av Morgenstjerne-serien. Tilløp til refleksjon finnes hos Syvert den eldre, i tanker om sammenheng mellom kvantefysikk og erkjennelsesteori, men de blir ikke utviklet i tilstrekkelig grad.

 som leser assosiere til et av Knausgards egne essays i «Kjøttets ingeniører». ’Virkelighetsvariasjoner’ handler om Gustave Flauberts roman «Madame Bovary» fra 1857. I essayet framhever Knausgård det tids- og stedsspesifikke som romanens styrke. Han hevder at forfattere fremdeles skriver i Flauberts skygge. Undertittelen på «Madame Bovary» er «Fra livet i provinsen». Hva annet er «Arendal» enn nøyaktige, detaljerte nedtegnelse av Syverts kaotiske lengsler i en norsk provinsby noen forfrosne døgn midt på 1970-tallet? Hans selvbedrag består i å tro at livet er bedre et annet sted – uten at han viser tilstrekkelig evne til å velge. Som et forsøk på å beskrive en mannlig form for «bovarysme», med eskapistiske dagdrømmerier, framstår «Arendal» som en mer interessant roman enn jeg klarte å uttrykke med mitt korte «nei» rett etter at jeg hadde lest ferdig.

Arendal mangler essayistiske løft som preger tidligere deler av Morgenstjerne-serien. 

Tom Egil Hverven

Artikler

Nye bøker og tv-serier gir innspill til refleksjon over skillet mellom det offentlige og det private.

Annie Ernaux’ «Den andre datteren» er et komplekst minnearbeid om vår forbindelse til de døde.

Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk.

En privatsak

Språklig oppfinnsomhet og underlige naturskildringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Jubileumsartikkelen om norsk travsport viser Dag Solstads særegne formuleringsevne på sitt beste.

Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.

Rik hvithet

Martin Bech Holtes bok overser hva som kan gjøre Norge virkelig fattig.

Håkon Bleken (1929–2025)

Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.

Lastet til randen

To kunstnere lager for tida slitesterke salmer i et nyskapende språk.

Charles Taylor leser vestlig poesi gjennom to hundre år for å finne veier til kunnskap om menneskets plass i kosmos – eller i naturen.

Wera Sæthers rebelske, selvbiografiske roman har blikk for samfunnets mest utsatte.

Lyden av dikt

Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».

Ingrid Storholmen lar sykdommen komme til orde – i undersøkelser av det menneskelige.

Magnus Takvams «Tett på makta» har mangler, men gir innsikt i det politiske spillet.

Mannlig bovarysme

Jo Eggen fortsetter sin imponerende rekke reisedikt, denne gangen til et demilitarisert Åland.

Kittangs tanker om hvordan vi kan lese litteratur, er ikke gått ut på dato.

Sårbar arroganse preger Tore Rems lærde, polemiske tekster.

Ei liti stund

Marilynne Robinsons første roman, «Huset ved broen» fra 1980, innledet et unikt forfatterskap. Gjenutgivelsen er en begivenhet.

Kathrine Nedrejords nye roman tvinger leseren til å granske seg selv.

Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» viser hvordan det er mulig å skrive om klassereise på en kompleks og god måte.

Nye bøker og tv-serier gir innspill til refleksjon over skillet mellom det offentlige og det private.

Annie Ernaux’ «Den andre datteren» er et komplekst minne­ar­beid om vår forbin­delse til de døde.

Tomas Espedal legger selvbio­gra­fiske skrive­må­ter bak seg, til fordel for mer radikal samfunns­kri­tikk.

En privatsak

Språklig oppfinn­somhet og underlige natur­skild­ringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Jubi­le­ums­ar­tik­kelen om norsk travsport viser Dag Solstads særegne formulerings­evne på sitt beste.

Knausgårds romaner skaper produktivt kaos i de kristne symbolene.

Rik hvithet

Martin Bech Holtes bok overser hva som kan gjøre Norge virkelig fattig.

Håkon Bleken (1929–2025)

Naturtap og klima­end­ringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flerty­dighet.

Lastet til randen

To kunstnere lager for tida slite­ster­ke salmer i et nyskapende språk.

Charles Taylor leser vestlig poesi gjennom to hundre år for å finne veier til kunnskap om menneskets plass i kosmos – eller i naturen.

Wera Sæthers rebelske, selvbio­gra­fiske roman har blikk for samfunnets mest utsatte.

Lyden av dikt

Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigs­trau­mer med «Bestefars bunker».

Ingrid Storholmen lar sykdommen komme til orde – i under­sø­kelser av det mennes­ke­lige.

Magnus Takvams «Tett på makta» har mangler, men gir innsikt i det politiske spillet.

Mannlig bovarysme

Jo Eggen fortsetter sin impo­ne­rende rekke reisedikt, denne gangen til et demi­li­ta­risert Åland.

Kittangs tanker om hvordan vi kan lese litteratur, er ikke gått ut på dato.

Sårbar arroganse preger Tore Rems lærde, polemiske tekster.

Ei liti stund

Marilynne Robinsons første roman, «Huset ved broen» fra 1980, innledet et unikt forfat­ter­skap. Gjenut­gi­velsen er en begivenhet.

Kathrine Nedrejords nye roman tvinger leseren til å granske seg selv.

Carl Frode Tillers «Arbei­dar­hjerte» viser hvordan det er mulig å skrive om klasse­rei­se på en kompleks og god måte.

Annie Ernaux’ «Den andre datteren» er et komplekst minnearbeid om vår forbindelse til de døde.

Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk.

Språklig oppfinnsomhet og underlige naturskildringer løfter Helene Torvunds nye bok.

Jubileumsartikkelen om norsk travsport viser Dag Solstads særegne formuleringsevne på sitt beste.

Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.

To kunstnere lager for tida slitesterke salmer i et nyskapende språk.

Wera Sæthers rebelske, selvbiografiske roman har blikk for samfunnets mest utsatte.

Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».

Ingrid Storholmen lar sykdommen komme til orde – i undersøkelser av det menneskelige.

Jo Eggen fortsetter sin imponerende rekke reisedikt, denne gangen til et demilitarisert Åland.

Marilynne Robinsons første roman, «Huset ved broen» fra 1980, innledet et unikt forfatterskap. Gjenutgivelsen er en begivenhet.

Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» viser hvordan det er mulig å skrive om klassereise på en kompleks og god måte.