Tom Egil Hverven

#fff

#000

Romanen «Skam» er siste del av Ann-Helén Laestadius’ trilogi om et samisk miljø i og omkring gruvebyen Kiruna. De to foregående, «Stjålet» (2022) og «Straff» (2024) har en ytre dramatisk nerve, der viktige deler av handlingen utgjør konflikter mellom den svenske majoriteten og den samiske minoriteten. Tredje bok foregår i større grad på et indre plan, hos en jente som har mistet kontakten med det samiske språket. Om romanen ikke er avansert som fortelling, gir den sterke inntrykk av dilemmaer i en yngre samisk befolkning.

«Skam» undersøker langsomme, pinefulle ettervirkninger av en svensk parallell til fornorskningspolitikken. Hovedpersonen, Marina, vokser opp i gruvesamfunnet i Kiruna, uten nær kontakt med samisk språk og kultur. Besteforeldrene og deler av familien bor utenfor byen, nærmere reindriftens dagligliv. For gruvearbeiderfamiliene i Kiruna kuttes båndene fra generasjon til generasjon. Når noen i familien snakker samisk, forstår Marina lite eller ingenting. I eksistensielt ladede øyeblikk opplever hun å bli «kvalt på begge språk». Moren hennes ble sendt på nomadeskole, internater der det var forbudt å snakke samisk. Laestadius behandlet de strenge forholdene ved nomadeskolene i forrige bok, «Straff», uten at romanene direkte overlapper hverandre.

 fikk barn, valgte hun å fortrenge det samiske. Romanene avdekker lag for lag konsekvensene av sentralistisk svensk språkpolitikk. Samtidig belyser «Skam» andre dimensjoner ved samisk identitet. Den indre dramatikken i romanen er knyttet både til språket og til konservativ kristendom. Deler av miljøet er preget av vekkelsesforkynnelsen til den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). I romanens nåtid er Marinas onkel legpredikant i de læstadianske miljøene. Hans datter Eva er Marinas nærmeste venn i unge barneår, med sterke lojalitetsbånd. Romanen følger et i og for seg velbrukt skjema ved at jentene forelsker seg i samme gutt. Daniel må velge mellom fromme Eva eller mer frilynte Marina, som knytter seg til et miljø med festing og alkohol. Gjengitt slik, kan «Skam» virke i overkant enkel og skjematisk. Laestadius’ anonyme forteller, som ser verden med Marinas blikk, gir likevel et komplekst bilde av skamfølelsen som bygger seg opp idet hun innser hva hun risikerer å miste. En eldre, fåmælt slektning med innsikt i familiens historie – og ferdigheter i samisk håndverk – gir romanen en viktig omdreining, med vidtrekkende konsekvenser for Marinas selvforståelse. Samtalene med Nils-Ante, mormors bror, åpner hennes blikk for det kulturelle tapet, samtidig som hans forsiktige tilnærming til familiehistorien gir henne en mulighet til å kople seg på igjen.

roman opererer på to tidsplan, vekslende mellom årene omkring 1980 og slutten av 1990-årene. Hullene som skal fylles ut, fører til enkelte mindre interessante transportetapper. Romanen er på sitt mest intense i skildringen av språket. Vi følger Marina mens hun sakte oppdager konsekvensene av ikke å beherske annet enn svensk. Når slektninger snakker til henne på samisk, gjengis samiske ord uten forklaring i løpende tekst i romanen. Effekten er at leseren stilles på utsiden av språket, omtrent der Marina befinner seg. Bakerst i boka finnes en ordliste over anvendte samiske ord, samt enkelte uttrykk på meänkieli, tornedalsfinsk med sterke islett av svensk.

Det er verdt å merke seg parallellene til Kathrine Nedrejords roman «Sameproblemet» (2024), som hun vant Brageprisen for. I tillegg har Ingeborg Arvola skildret erfaringene til norskfinske innvandrere i sine romaner. Kjersti Anfinnsen omtaler lignende opplevelser med kvensk i den ferske Kolon-antologien «Memoarer». Statsadministrasjonenes ensidige vekt på det som gjerne kaller sammenhengskraft, ved å ensrette språkundervisningen, rammet nordområdenes minoriteter. Nordiske lands mangfold har ikke oppstått med de nye innvandringsbølgene etter 1970. Flerkulturen som ytre høyrekrefter framstiller som en trussel, har eksistert i århundrer, i blandingen av folkeslag som samer, russere, finner, svensker, dansker og nordmenn. Romaner som «Skam» gir nødvendig innsikt i hvilke vanskelige valg unge mennesker står overfor, etter langvarig nasjonal ensretting.

 Underveis velger hun bort både Eva, det kristelige miljøet og en mer avansert utdanning. Læstadianismen stiller unge mennesker på nær sagt umulige valg, mellom streng pietisme og mer åpen liberalitet. Motsetningene gjelder også likestilling, noe Marina får merke i møte med Kirunas kvinnelige prest. Lignende kamper foregår fortsatt på begge sider av den svensk-norske grensen, der læstadianske menigheter ikke aksepterer kvinnelige prester.

«Skam» fikk blandet mottakelse i svensk presse da den utkom i fjor. Kanskje skyldes det at enkelte svenske kritikere ikke overskuer konsekvensene av romanens kopling mellom språklige, kulturelle og læstadianske komponenter. For min del oppveies bokas romantekniske svakheter av innsikten den gir i skammen som følger av å miste språk og tilhørighet. Ann-Helén Laestadius’ roman er et vitnesbyrd, skriver hun i takksigelser til slutt. Ordet vitnesbyrd har flerbunnet klang i pietistisk tradisjon, der ærlig, oppriktig tale betraktes som en lettelse av en byrde når den deles i fellesskapet. Laestadius har skrevet en roman, ingen selvbiografi, men sorgen er min, skriver hun. Romanen vitner om smerten, traumene forbundet med å miste et språk, men den viser også en flik av lettelse over at de verste kampene snart kan være over.

I eksistens­ielt ladede øyeblikk opplever hun å bli kvalt på begge språk.

Språktapet

Hovedanmelder i Bokmagasinet

Asle Toje skriver i svar (21. januar) til min kommentar i Bokmagasinet at jeg «synes å mene at enkelte temaer helst ikke bør berøres». Det motsatte er tilfelle. Nettopp derfor siterte jeg relativt utførlig fra to ferske tekster Toje har publisert i Aftenposten og danske Kristeligt Dagblad. Der skriver Toje at den norske enhetskulturen snart har gått tapt som følge av innvandring: «Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». For å unngå «civilisatorisk selvudslettelse» må vår verdensdel søke tilbake til sin kristne kjerne.

skriver han i kjente, generaliserende vendinger om den «norske meningseliten» som ikke lytter til ham. Sannheten er at han ikke kommer godt ut av debatter med Hilde Sandvik (Vagant, om religion og politikk) eller Tore Wig (Morgenbladet, om statsvitenskapelig metode).

Min innfallsvinkel er en annen. Toje tar feil når han hevder at jeg ser på hans kirkelige engasjement som «en slags skjult forklaring» på hans politiske analyser. Intet er skjult: Toje har uttalt seg offentlig om engasjementet i Messiaskirken. Som medlem av administrativt råd står han oppført med ansvar for «menighetens strategi og planer». Dermed støtter han vel kirkens verdigrunnlag? Jeg har lest tilgjengelige tekster om kirkesamfunnet Messiaskirken tilhører, Den lutherske kirke i Norge, samt dens alternative presteutdanning, Ad Fontes. I tillegg har jeg lest offentlige uttalelser av kirkens øverste leder, biskop Torkild Masvie, fra han grunnla kirken i 2006 til nå (retriever.no).

seg på det jeg fant: Den lutherske kirke i Norge, med om lag 150 medlemmer, ser på Bibelen som ufeilbarlig, og utleder av dette et sterkt engasjement mot kvinnelige prester, mot homofili og mot dagens abortlov. At Toje på lignende grunnlag ser på innvandring og mangfold som trusler, virker ikke merkelig. Bibeltolkning dannet bakgrunn for en ideologi om nasjonens renhet som preget Norge for et par hundre år siden, blant annet med lovfestet utestengelse av jøder og jesuitter. Vitenskapelig filologisk forskning har i mellomtiden gjort synet på Bibelens ufeilbarlighet ytterst sjeldent. Toje kaller seg forsker, da venter man seg et minstemål av innsikt over faggrensene.

indre utvandring, hans fragmenterende valg av kirke, for et obskurantistisk blindspor. Obskurantisme betyr uvilje mot opplysning og tankefrihet. Nettopp slik framstår Messiaskirken. Den norske kirke, som Messiaskirken brøt ut av, har 3,4 millioner medlemmer i Norge. Den norske folkekirkens mangfold utgjør på grunnlag av forskningsbasert teologi noe annet enn Messiaskirken. Toje plasserer seg selv som representant for «ærlig tale», mens han plasserer meg som representant for uærlighet og «fortrengning». Enhver som kan lese får gjøre seg opp sin egen mening.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstad (f. 1971) har levert dikt på høyeste norske nivå siden debuten med «Tavler og bud» (1996). «Tørkesommer» er poetens første roman. Kjenner man diktene, drar man kjensel på omgivelsene til Snorre, hovedpersonen i boka. Tolvåringen vokser opp på en gård i det indre av Vestfold, i et vekslende skog- og åkerlandskap. Med en vellykket skildring av en ung gutts følelser, tanker og begjær utvider Opstad sitt litterære repertoar.

Jeg-fortelleren Snorre plasserer seg selv i et klassedelt samfunn, før liberaliseringen av Norge skjøt fart, slik jeg tolker romanen. På en liten grendeskole er det gjennomsiktig hvem som kommer fra rike og fattige gårder, hvem som har odelsrett og hvem som ikke har det. Snorres bror, Egil, er eldst, og skal overta Buvin. Faren driver grisefjøset godt, mens andre gårder framstår som dårligere skjøttet, for eksempel nabogården Håvin, der Snorre hjelper den eldre naboen Rolleiv med stell av kuene. Vennskapet dem imellom er nært – for nært, viser det seg, idet de bader i en liten innsjø etter arbeidet. Rolleiv nærmer seg Snorre som en voksen, kåt mann. Tolvåringen opplever seg selv som et barn, han dilter etter slik han «har gjort så mange ganger før», utlevert til den voksne.

 luktesans og fysiske berøringer gjennomsyrer fortellingen, med en intensitet som er sjelden å lese. «Tørkesommer» er på ingen måte den første oppvekstskildringen i norsk litteratur, likevel framstår den ambivalente beskrivelsen av seksualitet som genuin for en epoke noen tiår tilbake i tid. Gryende, uoppdaget seksuell lyst utgjør sammen med restene av konservativ seksualmoral byggesteiner i det som framstår som en usedvanlig godt gjennomført roman. Som i tidligere bøker, for eksempel «Kjærlighetstapene» (2015), mestrer Opstad å beskrive et vanskelig landskap mellom kristendom og sex, et terreng som har voldt mye sorg og smerte gjennom historien.

Følelseslivet til Snorre, hans antydede, internaliserte normer, samt detaljer om gårdsdriften og samfunnet som helhet, er så nøyaktig beskrevet at det er fristende å si at den foregår et år på 1980-tallet. Opstads forklarende note til slutt i boka er interessant i så måte. Han skriver at dialogene i romanen er farget av hvordan man snakket i Vestfold, omkring Andebu, i hans oppvekst. De eldre karakterene i romanen snakker Vestfold-­dialekt, mens de yngre snakker et bredt østnorsk, med færre islett av Vestfold-mål. Opstad forklarer godt hvordan romanen er formet av lokal dialekt – og dermed ikke er konsekvent i rettskrivningen. I og med at jeg har oppholdt meg mange somre ikke langt unna, kan jeg for mitt indre øre høre hvor riktig Opstads forklaring lyder – og hvor ytterligere sann romanen framstår gjennom hans litterære valg. Den forklarende noten fungerer som fernissen på et maleri: Den beskytter verket, metter fargene og gir økt glans. Boka skildrer et samfunn som ikke lenger finnes, på måter som øker forståelsen både for romanens tid og tida som fulgte.

psykiske problemer, eller «nerver», som man gjerne kalte det. Hun blir innlagt. Faren har sine utfordringer, han stammet som liten. Stammingen kommer tilbake når han denne sommeren må ta seg av sine to sønner alene. Han sender dem til naboene Liv og Rolleiv, uten å vite hva han da utsetter Snorre for. Selv drikker faren periodevis med en lokal dikter, mer enn de har godt av. Portrettet av naboen, poeten Henrik Midtbøen, er både varmt og fornøyelig, også som en inkarnering av Snorres lengsler etter et poetisk, alveaktig språk. Han er usikker på om han er en gutt, ei jente eller en alv. Lengselen og det poetiske uttrykket tar ulike former i romanen:

 det er som om varmen tar fra oss både dagene og tida. I den dørgende varmen har evigheta, så å si, stigi ner til oss.

Slike steder er det som om apokalyptiske inntrykk fra seinere tørkesomrer, for eksempel i 2018, slår inn, med bevissthet om mer fatale konsekvenser av klimaendringer enn ett års sviktende avling. Tørken sprer død. I romanens sommer framstår Snorre på sitt mest levende i nære omgivelser på skolen, i gårdsarbeidet og på fritida med jevnaldrende. Hans nærmeste venner er Evlyn og Thorleif. En lang skoleferie forandrer deres innbyrdes relasjoner på måter jeg ikke skal røpe her. Også skildringen av jente- og guttekroppers utvikling er sanselig, poetisk i Opstads roman. Evlyn går rett fram i sine tilnærmelser til Snorre, mens Thorleif, som kommer fra en kristelig familie, går vanskelige omveier, begge realistisk og nyansert skildret. Samtidig gir de korte kapitlene glimt av dagligliv på nabogårdene Buvin og Håvin, med ekstremt gode, nære skildringer av mjølking av kuer eller stell av nyfødte griser. Fjøsets fluer og spindelvev gir visuelt inntrykk, behandlingen av «klaka drit» og møkkamåking gir konkrete fornemmelser av lukt. Romanens lyriske språk går tett på den alkoholiserte farens fortvilelse over ikke å mestre gården og oppdragelsen av sønnene:

Pappa stirrer ner i den glinsende dritten i møkkatroa, som om det er der, i den lysende dritten, at sannheta om livet vårt står skrivi.

bue er tørkesommeren en ytre trussel mot gårdsdriften. Samtidig utgjør morens langvarige innleggelse på psykiatrisk sykehus en indre fare, særlig for Sondre, som ikke mangler foreldrenes nervøse trekk. Alt i alt skaper Steinar Opstad et helstøpt bilde av et ungt menneske i et samfunn som befinner seg på et vippepunkt. Kulturen i det indre av Vestfold kunne legge hindringer i veien for livsutfoldelse, men den kunne også åpne muligheter. Ved endt lesning håper jeg på en fortsettelse.


Opstad skaper et helstøpt bilde av et ungt menneske.

Heit sommer

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Det ypperste

Hvordan møte endetidsprofetier? La meg gjøre et forsøk. Rett før jul publiserte Asle Toje kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten. Der hevdet han blant annet: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». De korte setningene bidro til å begrunne følgende: «En nasjon er et skjebnefellesskap». Nasjonens egentlige udødelighet er kanskje å «gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».

han er medlem av Den norske Nobelkomite, får Tojes tekster en viss tyngde. Her skal jeg konsentrere meg om et annet verv, til belysning av utsagnene. Toje er medlem av administrativt råd for Messiaskirken i Oslo, en del av Den lutherske kirke i Norge. Det konservative kirkesamfunnet, dannet av utbrytere fra Den norske kirke, ble etablert i 2006. De har sin egen alternative presteutdanning, Ad fontes, som drives i søken etter det «opprinnelig lutherske», tidfestet om lag 150 år tilbake i tid, før teologien for alvor tok i bruk moderne tekstkritiske metoder. Andre kirkesamfunn har justert seg etter filologisk innsikt i hvordan Bibelen er blitt til, som følge av feilbarlige oversettelser og avskrifter gjennom flere tusen år. Den lutherske kirke i Norge regner derimot Bibelen som 

, altså «eneste kilde og rettesnor for tro, lære og liv». Kirkesamfunnet med om lag 150 medlemmer «godtar ikke kvinnelige prester, homofili eller abort» (Aftenposten 3. april 2025).

Som medlem av rådet er Toje ansvarlig for Oslo-menighetens økonomi og strategi. Ansvaret setter hans utsagn om veksthusdyrking av «selvopptatte minoriteter» i et spesielt lys. Øverste autoritet i Den lutherske kirke i Norge er biskop Torkild Masvie, opprinnelig utdannet ved Menighetsfakultetet. Han har videre studert blant annet i USA og Israel. Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne, særlig den amerikanske Missouri-­synoden, er merkbar i hans offentlige virke. Masvie har i likhet med Toje over tid markert seg som kritisk til utviklingen i Den norske kirke. Hvordan han argumenterer for sine alternative teologiske synspunkter på ytre høyrefløy, framstår uklart. Men ambisjonene er tydelige: Den lutherske kirke i Norge skal føre det han kaller en «aggressiv kirkeplantingsstrategi».

 hadde 3,4 millioner medlemmer i 2024. På denne bakgrunnen kan man lese Tojes kronikk på nytt: Hvem bidrar til fragmentering? Toje er en flittig samfunnsdebattant. Han publiserte for eksempel kronikken «Europa er i dyb krise» i danske Kristeligt Dagblad (29. desember 2025). Her hevder Toje at vår verdensdel er rammet av «åndelig udmattelse» og må søke tilbake til sin kristne kjerne for å unngå «civilisatorisk selvudslettelse». Europa mangler en ledende nasjon, og «har mistet sit interne kompas». Toje savner en åndelig opprustning, en «ny erkendelse af, at et fællesskab ikke bare er love, institutioner og skatter, men også mening, pligt, loyalitet, lidelse og håb».

 er det ikke vanskelig å enes om at kristendommen har hatt betydning for europeisk kultur. Toje er ikke alene om å interessere seg for slike spørsmål. De siste ukene har både Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug (Facebook, 12. januar) og Terje Eidsvåg (Adresseavisen, 30. desember) fortalt om egen bibellesning. Marte Heian-Engdal har skrevet om erfaringer med å oppsøke norske kirker (Aftenposten, 28. desember). Flere kirkesamfunn melder om økt interesse blant unge, også Den norske kirke. Dersom Toje er bekymret for fragmentering, anbefaler jeg Mímir Kristjánssons og andres åpne, lesende holdning. Den virker mer konstruktiv enn å gå i gamle, obskurantistiske blindspor.

Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne er merkbar.

En indre utvandring

I møte med den nye boka til Vidar Sundstøl spør jeg meg om det er mulig for en roman å stille et sikte skarpere – og samtidig overlate så mye til leseren å se og tolke. Fortellingen undersøker situasjonen – vår situasjon – etter en siste avgjørende trefning mellom det som lenge ble kalt «indianere og hvite». En urfolk-massakre i Sør-Dakota i 1890 dannet innledningen til en periode med hvit dominans. For tida tar epoken dramatiske vendinger idet USA truer med å innta det ene landområdet etter det andre. Fortelleren i Sundstøls roman ser massakren ved Wounded Knee fra sin egen, relativt trygge situasjon, en idyllisk sommerkveld i Norge i 2025. Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

 årene har Sundstøl i januar utgitt en roman med en forteller som deler trekk med forfatteren, uten å falle sammen med ham. I mengden av autofiksjon, villedende kalt virkelighetslitteratur, kan man si at Sundstøls bøker står godt hver for seg, mens de undersøker naturen, mennesket og historien. Årets utgivelse er et intenst høydepunkt i en løst sammenbundet serie. «Neste morgen ved Wounded Knee» henter stoff fra begge sider av Atlanteren, fra en brutal nedslakting på prærien i Midtvesten til stillheten ved fuglelokaliteter i Nedre Telemark.

Tittelen og romanens åpning fører leseren til et viktig historisk fotografi: Si Tanka (Big Foot) var leder for lakotafolket. Soldater fra den amerikanske hæren drepte ham i 1890 sammen med nesten tre hundre andre, også kvinner og barn. Massakren ved Wounded Knee regnes som slutten på de såkalte indianerkrigene. Morgenen etter udåden ligger liket igjen i snøen, i en forvridd stilling fortelleren analyserer. Ytte Si Tanka motstand i dødsøyeblikket? Fortelleren leser bildet av den halvt oppreiste kroppen fra forskjellige vinkler.

over nøden lakotaene må ha kjent før massakren. Tre av dem la i vei langt av gårde, til Nevada ved Rocky Mountains. Der hadde paiuten Wovoka i 1889 en visjon om at en åndedans skulle samle urfolkene. Lokal religion blandet seg med kristendommens drøm om utfrielse, frelse. Dansen skulle gi dem deres gamle områder tilbake, præriens ville natur skulle bli restaurert, bison ville igjen strømme over slettene, og de hvite skulle forsvinne. Hvite nybyggere, blant dem utvandrede nordmenn, feiltolket den ikke-voldelige motstanden i åndedansen som en trussel.

Fortelleren som reflekterer over dette, befinner seg i Nedre Telemark. Hans unge sønn er ute i sommernatten og formidler via mobiltelefon den halvt mytiske lyden av nattravn. Sangen ligner et pappstykkes rasping mot eikene på en sykkel. Lydene vekker fortellerens minner. Romanen beveger seg elegant mellom ulike plan, historisk og geografisk. Tanken på å skrive en bok om Wounded Knee fører ham til avgjørende punkter i hans eget liv. Noen få datoer fra de siste par årene fungerer som overskrift over ulike deler av teksten, et grep som gir en særegen virkelighetseffekt, som om romanen blir til mens dette skjer i forfatterens liv: Han treffer en kvinne han ikke har møtt på 23 år, K, blir forelsket, deltar med henne på en gudstjeneste under Glogerfestspillene på Kongsberg 28. januar 2024, der de synger:

Resultatet er en kompleks, litterært sterk fortelling.

En skjør stillhet

På midten av 1980-tallet, etter at han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Juleoratoriet», var Göran Tunström (1937-2000) en forfatter mange ville lese. Som ung frilanser slukte jeg romanene hans. De kombinerte fortellertradisjonen fra Selma Lagerlöf med brå kast mellom realistiske, selvbiografiske elementer og drømmeaktige sekvenser. Tunström ble det man med et risikabelt ord kaller en «folkekjær» forfatter, langt utenfor Sverige. Folkekjære forfattere ble i modernismens storhetstid gjerne mislikt av kritikere, men Tunströms bøker fikk overveiende god mottagelse.

Filmen basert på «Juleoratoriet» (1996) økte forfatterens ry. Stadig kommer nye teateroppsetninger med utgangspunkt i boka, i år både ved Dramaten i Stockholm og Det norske teatret i Oslo. Nylig skildret dramaserien «So long, Marianne» Tunströms omgivelser på den greske øya Hydra omkring 1960, der han ble venn med Marianne Ihlen, Axel Jensen og Leonard Cohen. TV-serien plasserte Tunström i en birolle. I Lars Anderssons koloss av en biografi, «Göran Tunström. Försök med ett liv», spiller den svenske forfatteren hovedrollen gjennom 860 sider.

Som skrivende gjennom mer enn fire tiår, kjempet Tunström med og mot politiske og estetiske strømninger. Selv om han reiste mye med ektefellen, kunstneren Lena Cronqvist (1938-2025), særlig i Latin-Amerika og India, ble han ikke en like krass kritiker av kapitalisme og kolonialisme som de markante kollegene Jan Myrdal og Sven Lindqvist. Tunströms romaner, Anderssons hovedinteresse, holdt seg nærmere en klassisk fortellertradisjon, uten entydig politisk brodd. Samtidig hadde bøkene tilstrekkelig poetiske kvaliteter til å bli anerkjent i et litterært klima med økende politiske idealer på 1960- og 1970-tallet. Tunström var opptatt av identitet og solidaritet, med vekt på eksistensielle spørsmål.

Faren var prest i Värmland. Göran Tunström forberedte presteutdanning på gymnas i Uppsala, avbrøt studiene og satset alt på å bli forfatter. Forankringen i hjemstedet Sunne nær norskegrensen, samt vedvarende bearbeiding av farens tidlige død, bidrar til forfatterskapets særpreg. Anderssons biografi gir meg noen overraskende assosiasjoner. Selv om Dag Solstad og Karl Ove Knausgård til dels går i andre retninger enn Tunström, har de tre noen klare fellestrekk: Viktige deler av forfatterskapene reflekterer over farens død, de kretser rundt restene av kristendom i skandinavisk kultur, i tillegg til at bøkene gjør intens bruk av drømmer, gjerne med de tre momentene i kombinasjon, som i Solstads seine bøker eller Knausgårds Morgenstjerne-serie.

Jeg møtte Tunström for snart førti år siden, på Engebret Café i Oslo. «Jeg er helt tom i hodet», sa Tunström trøtt i det vi satte oss ved et hjørnebord for å få en kopp kaffe. Han så rett på meg og advarte mildt: «Jeg står aldri for det jeg sier i intervjuer. Jeg vil bli ferdig med spørsmålene raskest mulig. Når det gjelder å mene noe, er jeg svært langsom av meg. Jeg må skrive for å besvare spørsmål, ellers blir jeg kategorisk og generaliserende».

Måten han sa det på, tok fullstendig brodden av ordene. I stedet lå det en varme og generøsitet i tonefallet, som ikke lot seg skjule av en viss morgenru tretthet i stemmen, skrev jeg den gangen, i avisa Vårt Land. Tunström avsluttet intervjuet med en nysgjerrighet jeg ikke kunne sette ord på, i hvert fall ikke på trykk, der og da. Jeg la merke til et varmt, oppsøkende, sosialt vitebegjær, en vennlig nysgjerrighet som også kommer til uttrykk i Anderssons biografi.

Flere av minneordene etter at Tunström døde i 2000, er varianter av en setning Maria Schottenius skrev i Aftonbladet: «

». Anderssons kildetilfang er omfattende, konsentrert om Tunströms forarbeid til romanene i notatbøker. Et nyord ramler ut av en lang assosiasjonsrekke etter et måltid, skildret av Tunström seint på 1990-tallet: «

Ett yrke kunne det vara. Nyfiken. Nyfikare

». Det siste ordet kombinerer svensk for å være nysgjerrig – og «att fika», ta en kopp kaffe, dele et måltid sammen.

Han ville holde fram at det finnes noe godt.

En verden vikler seg ut

Thomas Manns roman «Doktor Faustus» har musikk som hovedtema, men romanens vrimmel av kunstarter og idéhistoriske tradisjoner gjør den lesbar fra flere kanter. Jeg leste den for alvor rett etter at jeg første gang møtte Håkon Bleken (1929–2025). I januar døde han, 96 år gammel. I perioder leste Bleken knapt annet enn bøker av og om Thomas Mann. Jeg skjønte at jeg måtte arbeide ordentlig med Manns store etterkrigsverk for å henge med i svingene. Ingen forfatter, ingen roman refererte maleren oftere til enn «Doktor Faustus».

Romanen er Manns forsøk på å se det fascistiske sammenbruddet i 1930-årene i lys av lange linjer i tysk historie. Kanskje skyldtes Blekens fascinasjon at han selv syntes han kom for seint til erkjennelse. Som ung vernepliktig rett etter krigen, kjørte han post gjennom ruinene av Nord-Tyskland. Først i 1960- og 70-årene sank erfaringene inn i hans egne verker, med en rekke motiver fra «Doktor Faustus», særlig knyttet til hovedpersonen, Adrian Leverkühn. Siste gang jeg besøkte Bleken, for et år siden, leste han fremdeles fra boka. Enkelte sitater kunne han utenat.

 (3–4/2025) markerer 150-årsdagen for Thomas Manns fødsel med et dobbeltnummer om «Doktor Faustus». Romanen fra 1947, om ulike strømninger som ledet fram til nazistenes maktovertagelse, virker fremdeles relevant som bidrag til å forstå hva som skjer i Europa hundre år seinere. Agora vier to hundre sider til artikler om romanens forhold til historie, filosofi og musikkvitenskap, samt til et omfattende, oversatt utdrag fra Manns egne refleksjoner om romanen: «Doktor Faustus’ tilblivelse: En roman om en roman» (1949). En av mange gode betraktninger finnes i bidraget til filosofen Andreas Brekke Carlsson. Hans undersøkelse av «spørsmålet om skyld» ender i et paradoks: Manns roman kunne ikke eksistert om det ikke var for kulturen den kritiserer. Carlsson utvider poenget på en måte som ofte mangler i toneangivende norsk fascisme-­kritikk: Jobben Carlsson selv har ved et norsk universitet, samt teksten han skriver i Agora, ville ikke være mulig uten Norges olje- og gassproduksjon, «en aktivitet som vanskelig lar seg rettferdiggjøre i lys av klimakrisen». Skal man anvende innsikten fra Thomas Manns roman kritisk, bør man starte ved smertepunkter i kulturen hvor man befinner seg.

 aspekter ved Agoras temanummer knytter seg til oversettelse. Dag Østerberg gir gløtt inn i sitt eget arbeid med den norske versjonen, som kom i 1969. Agnes Banach, en fremragende oversetter av Witold Gombrowicz, undersøker flerstemmighet, demoni og eksil hos Mann og Gombrowicz. Hennes inngang belyser et tema som går igjen i flere av artiklene: Adrian Leverkühns liv – og Gombrowicz’ parodiering av det – belyser forholdet mellom sykdom og skaperkraft. Agoras montasje av tekster inneholder også en eldre, fremragende artikkel av den tyske musikkviteren Carl Dahlhaus, om en av romanens sentrale emner: Arnold Schönbergs tolvtonemusikk og den musikkteoretiske rådgivningen Mann fikk fra Theodor W. Adorno mens han skrev romanen. Alle tre levde i eksil i California og traff hverandre i sosiale sammenhenger. Schönberg forlangte at Mann skulle føye til en merknad om at tolvtoneteknikken var hans eiendom. Dahlhaus’ artikkel, opprinnelig publisert i 1982, er et kompakt, informativt bidrag til å forstå den estetiske teorien bak «Doktor Faustus», ikke minst «montasjen av realitetsfragmenter», Manns utstrakte bruk av sitater og referanser til virkelige personer, med og uten kildehenvisninger. Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer, hvor avisutklipp og biter av fotografier myldrer på lerretet, i en kontinuerlig undersøkelse av hvordan menneskelig godhet og ondskap kan opptre side om side.

Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer.

Det faustiske

Lenge er Tore Skeies «Hardråde», historien om Harald Sigurdsson, et helteepos. Haralds femten år i utlandet etter slaget på Stiklestad, i tjeneste hos noen av periodens mektigste fyrster, med suksessrike oppdrag i krig ved Svartehavet og Middelhavet, ligner få nordmenns liv. Også hans samling av folkene i et land­område etter hvert kjent som Norge, er unik. Likevel skriver Skeie i høstens bok at grunnleggelsen av olavskulten, som hans forrige bok «Hvitekrist» leder fram til, framstår «som det viktigste som hendte i norsk historie i hele denne tidsalderen». Olav Haraldsson kåres til helgen og kalles etter hvert «Norges evige konge». Indirekte stiller høstens bok, «Hardråde», spørsmål som ikke er mindre aktuelle nå: Hvilken makt råder? Hva slags rett? Hvilken verdensorden får overtak som følge av krig?

«Hardråde» starter med en detaljert skildring av landskapet rundt gården Stiklestad innerst i trøndernes land i år 1030. «Bred og ubevegelig» ligger kornbygda Verdal der, skriver Tore Skeie. Med en erfaren fortellers virkemidler beskriver han bygdas stødige, tradisjonelle befolkning, knyttet til gårdsdriftens sykliske rytme på «et ualminnelig godt jordsmonn». «Hardråde» anvender romanlignende metoder, med overgripende iscenesettelser og nærgående skildringer, for å få fram jordbrukets ro og forutsigbarhet – i motsetning til den dramatiske kampen som nærmer seg, slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson blir drept. Hans yngre halvbror Harald overlevde slaget. Begge var krigerske vikingkonger på lange tokt utenfor landets ennå diffuse grenser, henholdsvis før og etter slaget. Olav fikk æren for innføringen av kristendommen på Mostertinget i 1024. Haralds ettermæle domineres av brutal utnyttelse av landets ressurser til krigføring. Kamper over store områder, i dagens Danmark, Sverige og England, ender med at han blir drept i 1066, i slaget ved Stamford Bridge. Trettiseks år tidligere kjempet altså halvbrødrene Olav og Harald på samme side på Stiklestad. Hvorfor vurderes de så forskjellig? Hvilke ras i norsk mentalitetshistorie førte oss dit?

Skeies litterære grep, å stille jordbrukets ro mot krigens uro, har noe vilkårlig ved seg. Det er en triviell, men konsekvensrik innsikt: Enhver historiker ser verden fra stedet og tida der fortelleren befinner seg. La meg stille et motspørsmål: Er områdene rundt Verdalselva, med bevegelige leirmasser, virkelig så trygge? Hadde Skeie skildret bygda sommeren 1893, ville adjektivet «ubevegelig» vært direkte feil. Verdalsraset den våren, et av de dødeligste leirskredene i norsk historie, med et omfang på nærmere 15 kvadratkilometer, tok med seg 105 gårder, 116 menneskeliv og et stort antall husdyr, rett ved Stiklestad. Dette er etterpåklokskap. I 1030 er det sannsynlig at bygda virket ubevegelig. For Tore Skeies formål, nemlig å beskrive den «tidløse kontinuiteten» i bygdelivet som kontrast til det voldelige slaget på Stiklestad, er beskrivelsen sann nok.

Både realhistorie og mentalitetshistorie gjennomgår i det lange løp tektoniske endringer. Kulten omkring Hellig Olav, som overskygger den senere etterfølgeren, halvbroren Harald, blir fra slutten av 1800-tallet utsatt for omkalfatringer. Endringer i oppfattelsen av kongene ligger under Tore Skeies framstillinger i «Hvitekrist» og «Hardråde». I høstens bok skriver han at olavs­kulten til å begynne med var et elitefenomen. Helgenkåringen var en politisk handling ovenfra, men utviklet seg til noe mer gjennom middelalderen. Jeg vil tilføye: Den lutherske reformasjonen sørget i sin tur for ødeleggelse og glemsel. Med nasjonsbyggingen på 1800-tallet startet en annen utvikling. Nidaros­domen ble fra 1869 gjenoppbygd og restaurert. Nihundreårsmarkeringen for slaget på Stiklestad i 1930 økte interessen for 1000-tallet. I 1990-årene begynte en av Europas største statlige satsninger på pilegrimsleder – mot Olavs grav i Trondheim. Vår tids trøndere anvender Nidarosdomen og slag­stedet Stiklestad aktivt i arbeid med å styrke landsdelens betydning, kulturelt, politisk og økonomisk. Engasjementet vil øke mot markeringen av tusenårsminnet om slaget på Stiklestad, kalt «Nasjonaljubileet 2030».

Med innvandringen omkring årtusenskiftet fikk Norge en voksende katolsk befolkning. Ved olsokfeiringen 29. juli i år holdt den katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, en tale der han kritiserte samtida generelt – og guidene i Nidaros­domen spesielt – for negativ framstilling av Olav den hellige. I og med at Tore Skeies nye bok handler om tida rett etter helgenkongens død, går den inn i en debatt som kommer til å bli ført de neste årene: Hvordan skal vi forstå slaget på Stiklestad – og følgene av det? Hvilke følger har historieforståelsen for vår tids oppfatning av ulike verdensordener? Skeies bøker er fremragende bidrag til en debatt om hva vi egentlig skal feire i 2030. «Hvitekrist» og «Hardråde» viser gjennom bruk av omfattende kildemateriale at forskjellen mellom Olav den hellige og Harald Hardråde ikke er så stor som fantasifulle skalder, kirkeledere og politikere har villet ha det til. Kombinasjonen av grundighet og vellykket litterær framstilling gjør bøkene unike. Særlig inntrykk gjør skildringen av kong Haralds årelange, blodige krig mot danskekongen Svein Estridsson. Den norske hirdens plyndringer, særlig langs kysten og inn i Jylland, er rystende lesning. Én setning står ut i Skeies omfattende beskrivelse av Harald Sigurdssons herjing med broderfolket i sør: «Den førkristne krigskulten levde i beste velgående blant Olav den helliges kristne etterkommere.»

La setningen synke inn. Hva endret seg ved Olavs død? Hva er verd å minnes? En oppgave for dem som leder forberedelsene til feiringen om fem år kunne være: Les «Hvitekrist» og «Hardråde» og tenk gjennom hva Nasjonaljubileet 2030 skal romme. Når det gjelder krigskult er «Hardråde» særlig interessant. Boka viser hvordan Harald tok med seg erfaringene fra tjenesten ved det bysantinske keiserhoffet, viktige forvaltere av den tids forståelse av kristendom, til gjerningen som konge over Norge. Boka dveler ved skildringene av ­krigene mot Danmark, og ved Haralds siste kamp, mot England. Overflatiske historielesere som meg kan ha dannet seg inntrykk av at store slagsteder, som Stiklestad eller Stamford Bridge, var mer definerende enn de faktisk var. Skeie viser hvordan Haralds krigføring i Danmark var preget av annerledes taktikk enn de store slagene, en utmattelseskrig som strakk seg over år med plyndring og brenning. Haralds krigføring ligner slik sett mer på nyere tids geriljakriger eller terrorhandlinger. Eller på russiske drone­angrep mot Ukraina. Eller israeleres bombing av Gaza. Hvilken verdensorden følger?

Nesten ­tusen år ­seinere ­virker nord­menn ­enige om at vi ikke er ­grusomme.

Grådige, grusomme

Rekyl er bevegelsen bakover et skytevåpen får ved avfyring. Formulert slik, kan tittelen på Inger Elisabeth Hansens essayistiske bok virke kantete, prosaisk. «Rekyler» har likevel stor bevegelighet, tanke- og billedmessig (se ukas intervju side 4–5). Bokas ni hoveddeler danner par, bestående av ny skrift som reagerer på eldre skrifter, både hennes egne og andres, ikke som tilbakeslag, snarere som nye verbale avfyringer. Forfatterens langvarige engasjement for Latin-Amerika, med omfattende kunnskap om spanskspråklig litteratur, er tydelig. Samtidig trekker Hansen linjer til den vestlige kulturens kilder og viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

«Rekyler» gir unike innblikk i forholdet mellom eldre skrifter og akutte politiske spørsmål. En av rekylene, ‘Stillheten brutt 2022–2025’, viser linjene fra de første voldelige erobringene omkring år 1500 til aktuelle konflikter, særlig i Mexico, et land Hansen kjenner godt.

Bokas lengste kapittel tar utgangspunkt i bøker av historikeren Bartolomé de las Casas (1484–1566) og Jens Bjørneboe. Misjonæren las Casas’ tidlige tekster om «ødeleggelsen av Vestindia» blir regnet som grunnleggende for etablering av folkeretten. Hansen undrer hvorfor de fikk så liten historisk virkning. I en annen ende av kolonialiseringens epoke skrev Bjørneboe om bestialitetens historie – i trilogien han avsluttet med «Stillheten» i 1973. Hansen setter de to tekstene i relieff mot det som skjer nå, i 2025, hvor «narren er blitt konge», som hun skriver, med referanse til presidenten i USA. Landet styres av en lovbryter med saker gående mot seg. Donald Trump hever seg over rettssystemet. Presidenter som han kan få rettsapparatet til å ikke virke, «når det ikke tjener dem selv», som Hansen skriver.

til en forfatter hun ikke nevner. Herman Melville nærmet seg en lignende type uvirksomhet i fortellingen «Bartleby», om en kopist som nekter å utføre oppgaver ved et advokatkontor i New York på 1800-tallet. Novellen demonstrerer hvordan selv en ubetydelig skikkelse kan skape uorden ved et kontor, «få det til å ikke virke». Bartleby setter systemet ut av spill 

. Inger Elisabeth Hansens tekst belyser hvordan et rettssystem kan ødelegges 

, av en demokratisk valgt myndighetsperson, som oppfører seg som autokratisk fyrste. Dystopisk.

 boka i en annen ende, i et engasjement mot naturtap som kan minne om Hansens tidligere diktsamling, «Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår» (2015). Åpningsteksten, ‘Klikk’, reflekterer omkring forskning på niser. To professorer undersøker hvordan småhvalene frembringer lyder, ved å sende luft gjennom avskårne hvalhoder. Teksten nærmer seg forskningen gjennom kaskader av spørsmål om hva lyd fra en død nise kan utgjøre. Teksten vrir og vender på spørsmål om hva dyrs språk og atferd kan bety, også som stedfortredere, ved at delfiner blir trent til å delta i krigføring til havs.

Hansen innrømmer at hennes egen tendens til å la dyrene bli stedfortredere er en «unnvikelsesmanøver». Hun klarer ikke å forholde seg til det som daglig utspiller seg på skjermer foran øynene hennes. Hva med hestene i Gaza? Gjentakelsen av forferdelige bilder låser blikket hennes. Lyden ‘klikk’, nisenes instrument for å orientere seg i flokken eller varsle et angrep, får nye betydninger.

Viktige deler av «Rekyler» beveger seg over og under vann. Bokas sterkeste, underligste bidrag er de to kalt ‘Fathers Point’, om opphavet til døpenavnet Inger Elisabeth. Forfatteren grunner over sitt opphav, begynnelser eller opprinnelser. En annen sentral tekst går tett på virksomhet hun kjenner godt som gjendikter. På begynnelsen av 2000-tallet ble Hansen og flere norske forfattere engasjert som konsulenter for den nye bibeloversettelsen. Som poet bidro hun til gjendiktningen av Forkynnerens bok i Det gamle testamente, en kort tekst med formuleringer som ofte siteres: «Alt er tomhet», oversatte man første kapittel i 1930 og 1978. «Alt er forgjeves!», ble det nå, i 2011. Fra tredje kapittel stammer ordene «Alt har sin tid, det er en tid for alt».

 skriver at hun er døpt og medlem av Den norske kirke. Samtidig skildrer hun sin avstand til de troende. Hun har aldri gått på søndagsskolen, alt «sånt» er helt fremmed for henne. Som forfatter har hun vært mer opptatt av ikke-vestlige skapelsesberetninger og myter. Gjennom studier av kolonitiden har hun sett hva slags vold vestlige kirker kan begrunne. Desto mer inntrykk gjør hennes personlige beretning om arbeidet med den norske bibeloversettelsen. Hun ble spurt om å være stilist på revideringer av poetiske deler av Det gamle testamente. I 2011 skrev Hansen en tekst til antologien «Bibelsk», der forfatterne ga ulike perspektiver på arbeidet som stilister. Nå formulerer hun en rekyl til denne opprinnelige teksten under en kompleks tittel: ‘Den beklådde boka (tilbake til opprinnelsen?) 2011–2025’.

«Den beklådde boka» er Bibelen. Hansen legger ikke skjul på konfliktene som oppstår i arbeidet med å bringe en norsk oversettelse mer i samsvar med et hebraisk opphav. Hvordan finne riktige kompromisser når ord og uttrykk har festet seg gjennom flere hundre års bruk av tekstene på dansk og norsk? Etter tre-fire års arbeid føler Hansen at det finnes noen «sandkorn i maskineriet». Hun blir i tvil om selve arbeidet med å finne fram til en opprinnelig versjon kan føre fram. Er selve det stilistiske arbeidet forgjeves? Hansen trekker seg fra oppgaven, samtidig som hun sitter igjen med «et overskudd av spekulasjoner». Overskudd gir også rekyl. Få har beskrevet dilemmaer ved oversettelse og tradisjonsbæring så presist og eksistensielt som hun gjør. «Rekyler» bør leses av alle som tror det er enkelt å bruke Bibelen eller andre religiøse tekster til å begrunne politikk, for ikke å si krigføring.

Hansen viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

Bibelsk sprengstoff

Etter to romaner som ikke tilførte serien like mye som Karl Ove Knausgårds første tre bind om Morgenstjernen, beveger sjette bok seg inn på sentrale spor i det omfattende verket. «Jeg var lenge død» tar opp tråder fra det andre bindet, «Ulvene fra evighetens skog». Syvert Løyning, en relativt enkel fyr, etablerer seg der som begravelsesagent på Sørlandet. Han er en av seriens mest vellykkede komiske figurer, i romaner som utforsker den tynne grensen mellom liv og død. Syvert leter etter familierelasjoner i Russland, der den avdøde faren hadde en kjæreste. Sporene fører ham til moderne varianter av russisk-ortodoks tro på et liv etter døden – vitenskapelig transhumanisme. I «Jeg var lenge død» følger Syverts yngre bror Joar slike spor lenger enn langt. Bokas tittel er inspirert av «eg var longo død», noen av de første ordene i ‘Gullhanen’, et formfullendt, drømmeaktig dikt av Olav H. Hauge. Sammen med sitater fra Voluspá danner slike tekster en viktig klangbunn.

 har kun én forteller, astrofysikeren Joar. Det kan gjøre en leser som meg skeptisk, siden jeg liker de tidlige, flerstemmige bindene i serien best. Den relative monotonien i de to foregående bøkene, «Nattskolen» og «Arendal», begge sentrert om én person, blir imidlertid avløst av en forteller med stor aksjonsradius, både mentalt og geografisk. Joars reise utenfor kjente referanser og kartrammer spinner av gårde, inn i det usannsynlige, absurde. Samtidig rommer boka en tankemessig spennvidde som overgår det meste i Morgenstjerne-­serien (se ukas intervju, side 4–6).

Gjennom Syvert er vi tidligere blitt kjent med Joar som en ung smarting med synske evner. I fortellingens nåtid, idet Morgenstjernen viser seg og mennesker tilsynelatende ikke lenger dør, er han professor ved Universitetet i Oslo. For Syvert er hendelsene komisk fatale, begravelsesbyrået hans står i fare for å miste inntektsgrunnlaget. Joar er mer opptatt av å finne en forklaring. Dialogene dem imellom utgjør en lettsindig form for humor som kler romanens ellers dystre innhold. Den starter med å trekke linjer langt tilbake i kulturen – linjer som går gjennom Knausgårds eget forfatterskap. Voldelig dynamikk mellom brødre utgjør noen av de eldste fortellingene i jødisk-kristen kultur. Historien om Kains drap på Abel i Første Mosebok utgjør et raster man kan betrakte en rekke menneskelige fenomener gjennom.

Betydningen av å senke eller heve blikket preger både «En tid for alt» og «Min kamp». Den nye romanens teoretiske hovedkilde, russeren Pavel Florenskij (1882–1937), hadde problemer med å møte blikket til dem han snakket med. Joar erkjenner at han er en slik person selv. Han vet hvorfor: Å se andre mennesker i øynene er å slippe «sjelen deres eller hva det nå er» inn. Man må beskytte seg mot slikt. Av og til kan et nedslått blikk skjule en ondskap som bygger seg opp. Florenskijs nedslåtte blikk var riktignok av en annen type. Øynene uttrykte et varsomt og hjelpeløst ønske om å få være i fred, mener Joar. Romanen spenner en bue fra den russiske tenkeren til den fiktive matematikeren Benjamin Goossens, eneboeren Joar oppsøker mot slutten av boka.

 ved begynnelsen. Motstridende linjer tegnes opp i romanens to epigrafer. Den amerikanske fysikeren Sean Carroll slår i første sitat fast at det ikke finnes noe annet enn én naturlig verden, og den lar seg oppdage gjennom vitenskapelige, empiriske metoder. Det andre sitatet stammer fra Giorgio Agamben, en filosof fra en annerledes tradisjon: «Mysteriets dører tillater deg å gå inn, men de tillater deg ikke å gå ut igjen.»

Mens Carroll stenger døren inn til mysteriet, stenger Agamben tilsynelatende veien ut. I den motsetningen, som preger Joars lange erkjennelsesreise, står romanens fortelling og dirrer. På de første sidene får han ideen om å gi broren sin Talmud, samlingen av jødiske visdomsord og kommentarer til Mosebøkene, som julegave. Den jødiske mystikken står som et forbilde.

Carroll-sitatets vekt på empiri gjør det naturlig å trekke flere linjer til «En tid for alt». Knausgårds utgangspunkt er der en italiensk forsker som med egne øyne observerer engler. På lignende måte er det en grunnleggende motivasjon for tvileren Joar at han observerer en person som åpenbart er død, i live på gata. Det kan høres sært ut, men det er verdt å minne om at en av fortellerne i Jon Fosses nyeste roman, «Vaim», får besøk av sin nærmeste venn 

 at vennen er død. Romaner er steder man kan behandle slike emner litterært, og Knausgård gjør det på et høyt ambisjonsnivå, med referanser til bevissthetsfilosofi og kvante­fysikk.

 brødrene for å holde fortellingen på jorda. Joar er komisk opptatt av orden og forutsigbarhet, særlig på det hygieniske området. Han rydder og vasker, dusjer og kjøper nye klær, hvor han enn beveger seg, i Oslo, i Russland eller i Alpene. Som forteller er han på samme tid en av de mest overbevisende og selvmotsigende romanpersoner Knausgård har formet. Et høydepunkt for meg er Joars vandring gjennom Arendal og ut av byen for å møte en russisk-ortodoks prest. Med ett ser han hvordan alt han har tenkt og grunnet på, faller fra hverandre i møte med det kjente landskapet, «en stri strøm av hverdagslighet». Jeg assosierer til Olav H. Hauges ‘Kor lenge har du sove?’, et dikt som handler om å slå øynene opp, se deg omkring. Knausgårds nye roman er et sterkt bidrag til en syklus som i dialog med tidligere diktning stiller spørsmål om drøm og virkelighet over tusener av ansporende, undrende sider.

Boka rommer en tanke­messig spennvidde som overgår det meste i serien.

Utenfor kartet

Andre del av Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» starter i juni 2025, med samme detaljrike intensitet som første del, som kom i fjor. Romanene utgjør en grundig undersøkelse av hva det å fortelle egne historier betyr for enkeltmenneskets mulighet til å finne en plass i det norske velferdssamfunnet. Slik verden ser ut nå, imidlertid, idet klodens ressurser snart er brukt opp, viser bøkene indirekte svakheter ved å begrense seg til analyse av klassemotsetninger.

I «Arbeidarhjerte 2» mister Trond fotfestet, både i jobben som byråkrat i UDI, som vikarlærer, og i samlivet med kona Therese og deres to døtre. Trond kommer fra arbeiderklassebakgrunn i Namsos, med farfar og far ved sagbruket, oppvokst under den kalde krigen. Han flytter til Trondheim, utdanner og gifter seg inn i middelklassen. Etter den lovende første delen skrev jeg at «Tronds refleksjoner over klassereisen han har foretatt, er knyttet til konkrete observasjoner, ikke til luftige ideologiske posisjoner». Andre bind, som ikke er noe dårligere, går nærmere inn på nettopp ideologi. Tronds far var kommunist og ble overvåket av etterretningstjenesten. Han fikk utdelt mappa si i 1997. En viktig del av romanen utforsker konsekvensene av overvåkningen for familien, for forholdet til kolleger, naboer, venner og bekjente som har stilt seg til rådighet for E-tjenesten.

 samtidig som han gjengir familie og venners historier. Selv blir han en del av ironigenerasjonen på 1990-tallet, inspirert av postmoderne estetikk og tv-programmer som Lille Lørdag, Åpen post og Ut i vår hage. Faren skjønner ikke humoren, han mener den sparker nedover. Trond ser at den fanger en ny tid, hvor Norge er forandret. Nye underholdningsformater tar for gitt at samer og innvandrere har selvironi – ved å inkludere dem. «Arbeidarhjerte 2» er formet som en rekke tilbakeblikk fra 2025, der Trond ser sin generasjons ironi på avstand. En sentral person er bestekompisen Bjørn, som Trond har kjent siden ungdomstida. Tidlig i romanen nevnes en samtale på en av de nye, eksklusive restaurantene i Trondheim, en av romanens mange effektive tidsmarkører omkring årtusenskiftet. Samtalen med Trond og Therese på restauranten, der Bjørn kommer med kraftige utbrudd om politiske spørsmål, nevnes flere ganger før den gjengis fyldig mot slutten.

Innen romanen kommer så langt, fletter den inn referanser til «Arild Asnes 1970». Trond leser Dag Solstads roman som uttrykk for «behovet for å gripe si eiga tid, kople seg på og vere i samtida». Over femti år etter at den ble utgitt opplever han fremdeles romanen som relevant. Tronds assosiasjoner går til Erlend Loes roman «L», der hovedpersonen har liknende lengsel etter å være del av et større fellesskap. I «L» er alle store samfunnsmessige oppgaver tilsynelatende fullført, alt er gjort og oppdaget. For Trond blir Loes bok fra 1999 en påminnelse om hvor fjernt og fremmed 1990-tallet virker, sett fra 2020-tallet. Samtidig vekker begge romanene erkjennelsen av at Trond mangler en oppgave, et fellesskap, en virksom fortelling, her og nå.

bakgrunnen Bjørns utbrudd på restauranten vekker gjenklang hos Trond. I et av de siste kapitlene, ‘Fine dining’, sitter de tre endelig på restauranten. Ingeborg, Bjørns kone, er ikke med. Hun er alvorlig syk av kreft. Bjørn er sliten, han vil ikke snakke om sykdom. Samtalen stykkes opp, slik den blir på slike restauranter, av grundige beskrivelser av mat og vin. Trond minnes en foreleser som på 1990-tallet hevdet at det ikke lenger finnes noen arbeiderklasse i Norge. Trond forteller at han den gangen ikke tok ordet for å si det opplagte: Hans familie finnes. Trond innser at han likner moren, som ikke vil innrømme at hun er en del av arbeiderklassen. I middagen innvender Bjørn at morens holdning er mulig å forstå, i lys av at norske politikere i hele etterkrigstiden har tonet ned alt snakk om klasse. Det har vært viktig for å bygge velferdsstaten: Arbeiderklassen var nødt til å få med seg middelklassen. Sosialdemokratene i nordiske land skjønte det, hevder Bjørn. De konsentrerte seg om det samlende, ikke det splittende. Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt, derfor er det viktig å samle seg om universelle ordninger, som opprettholder skatte­viljen, ønsket om å bidra til fellesskapet. Kulturkriger bunner i konflikter mellom klasser, mener Bjørn. De virker splittende, og de eneste som tjener på dem er de rikeste.

 danner en mørk klangbunn for Bjørns utbrudd, slik Trond forstår ham. Hvis høyresida vinner fram med privatisering, for eksempel av helsesektoren, blir Norge et nytt USA, mener Bjørn. På et annet nivå svever eksklusiv mat og lyse viner over samtalen, og danner en elegant, komplisert ironi, med utstuderte detaljer. Samtalen om en nødvendig forsoning mellom arbeiderklassen og middelklassen får en virkning for Trond, som har strevd med å finne ut av hvem han er, mellom røttene i farfars og fars arbeiderkultur og den kulturmiddelklassen han som voksen blir en del av, gjennom utdanning og giftemål.

Samtidig får jeg ikke Bjørn og Tronds resonnementer til å gå opp, sett i lys det omfattende naturtapet Carl Frode Tiller har skildret i foregående bøker, som romanen «Begynnelser» og diktsamlingen «Det framande landet». Hvordan sikre velferd og framgang når naturgrunnlaget brukes opp og klodens klima raseres? Skal 

 sikres, må den gjelde alle bankende hjerter, all strømmende sevje i et mangfold av levende organismer. Serien «Arbeidarhjerte» får kanskje flere bind?

Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt.

Alle hjerter skal med

Fugler du kan ha møtt» er laget av en erfaren og prisvinnende illustratør, Marianne Gretteberg Engedal. Boka gir oppfinnsom innføring i fuglenes verden, med effektfulle tegninger av et utvalg vanlige arter i Norge – og noen uvanlige. Boka er rettet mot barn og unge, men «Fugler du kan ha møtt» kan engasjere flere aldersgrupper. Engedal gir fuglene snakkebobler slik at de kan delta i framstillingen. Jeg leser boka sammen med 2-5-åringer. De kommenterer fluer som surrer rundt på sidene, fugler som gjør akrobatiske bevegelser – eller kråker som krangler om en søppelpose. «Fugler du kan ha møtt» gir samtidig stødig veiledning med biologen Christian Steel som fagkonsulent.

 en advarsel: «Du kan få fugledilla av denne boka» – men det er ikke farlig, føyer hun til. Det motsatte, likegyldighet i møte med fuglers liv, er farlig, vil jeg legge til. Fuglene varsler om endringer i naturen rundt oss, ganske enkelt ved å forsvinne. Boka konsentrerer seg om arter som forekommer ofte, som meiser, fluesnappere, spurver, svaler, sangere, spetter, troster, kråker, duer og måker. Etter en instruktiv innledning om navn på forskjellige deler av fuglenes kropper, er artene delt inn i løst formede grupper. Å sette meisene først gir mening, siden de ofte opptrer lett gjenkjennelig der folk bor, særlig blåmeis og kjøttmeis. I år forekommer også den livlige toppmeisen mer hyppig i Sør-Norge. Boka kommer seg fint rundt pedagogiske utfordringer som at spettmeis og stjertmeis ikke er i nær slekt med andre meiser.

finker og troster kan være vanskeligere å skjelne fra hverandre. Jeg må innrømme at jeg sneik meg til å bruke mobilen til å spille av lyd fra enkelte arter, til stor begeistring og oppfølgende spørsmål fra de unge lytterne. De var spesielt interessert i varsellyder, tegn på at fugler er skremt eller forstyrret. Etter tegningen av steinskvett kunne vi se video av hvordan den «skvetter» – knekker i beina og vipper med halen – når den er engstelig.

Dette er ikke ment som oppfordring til å lage enda flere bøker med lyd eller bevegelige figurer, det går utmerket godt an å bruke medier hver for seg. I noen arters tilfelle er lyd likevel en viktig del av muligheten for gjenkjennelse. Den beste appen jeg kjenner til, Gyldendals Store Fugleguide, fungerer utmerket som utfylling av Engedals framstilling, for dem som virkelig får dilla.

mer merkverdige utelatelser er ender. Mange barn og unge som bor ved vann og vassdrag stifter tidlig bekjentskap med en art som stokkand, ikke minst fordi voksne tror at ender og svaner liker loff. Det tåler de egentlig ikke, og her kunne boka ha bidratt med folkeopplysning. Engedal løser utfordringen ved å la enkelte utelatte grupper komme til orde i en egen bolk, blant dem vipe og gråhegre. Begge er utsatte arter der jeg bor. Stormen Amy meide ned trærne med hegrenes reir. Fugler forsvinner som følge av naturtap og klimaendringer – også derfor er jeg glad for en bok som gir økt innsikt i deres liv for kommende generasjoner.

Fugledilla

Liv Køltzow (1945–2025) var på samme tid stillfarende og fandenivoldsk. Det kan man merke, ikke minst i romanen «Melding til alle reisende» (2015) og i «Dagbøker i utvalg» (2021). For snart ti år siden fikk jeg gleden av å være med å tildele henne ­Gyldendalprisen. I årene etterpå var jeg en av Køltzows mange venner på Facebook, der hun gjennom tekst og video fra dagliglivet ga innblikk i et tungt arbeid: å leve med Parkinsons sykdom. Også denne dokumentasjonen vekslet mellom stillferdighet og råskap.

 grundigere med et forfatterskap før en prisutdeling, kan kaste et nådeløst lys inn i egen lesning – eller mangel på sådan. Jeg hadde lenge forbundet Liv Køltzow med den feministiske bevegelsen på 1970-tallet. Antakelsen var ikke uriktig, men den reduserte bøkene unødvendig. Etter Køltzows bortgang har mange fremhevet romanenes intense eksistensielle engasjement. Nettopp Køltzows evne til å skrive sant om det hverdagslige framsto klarere for meg etter arbeid med forfatterskapet. «Bøkene fanger inn ørsmå øyeblikk, de som gjerne glipper når den store historien skrives», skrev jeg den gangen, i 2016. Køltzow er en mester i å skildre det momentane, det vi i mangel av bedre ord kaller øyeblikk. Hva er et 

? For å forstå en forfatters vilje til å gå inn i det vanskelige, må man gå til tekstene.

I et udatert fragment, plassert mot slutten av 1970-tallet i dagbøkene, spør Køltzow: «Hva er meningen med litteraturen hvis de strukturene den skaper ikke ‘tilsvarer’ noe i virkeligheten?» Hun tilføyer at hennes hverdagsliv alltid har vært helt uformelig. Når hun klarer å gi det form, «finne strukturene i det» ved å skrive om det, har hun en stygg mistanke om at hun skaper fantasifostre, ønskestrukturer som ikke eksisterer. Spørsmålet retter seg både inn i hennes eget forfatterskap, og mot problemstillinger litteraturen har balet med lenge: Hvordan skildre virkelighet i litteratur, 

 litteratur? I dagboka henger spørsmålet nøye sammen med problemer i samlivet. Den kommende ektemannen, Kjell Heggelund, forholder seg ikke til resultatene av den feministiske bølgen på 1970-tallet, slik hun opplever det. Køltzow beskriver sitt eget hat, sin skuffelse over det hun kaller «K.’s forræderi når det gjelder likestilling». Samtidig, på de samme sidene, skriver hun at de elsker hverandre. De fortsetter å leve sammen, men det går ut over hennes muligheter til å skrive.

I dagboka noen år seinere kan vi lese: «For å skrive godt må du utvikle egenskaper stikk motsatt av dem du trenger for å klare det praktiske/økonomiske/sosiale liv». For Køltzow er det vanskelig å forsvare et ukonvensjonelt, bohemsk kaos, slik enkelte kolleger lever. Hun nærmer seg dilemmaene illusjonsløst: Som kvinne er det enda vanskeligere å leve slik «uten å 

 seg med stilen», som hun skriver, med ettertrykk. Slik jeg leser notatene fra mars 1985, mener Køltzow at hun risikerer å miste målet av syne. Hun lever verken et ryddig liv eller et intellektuelt liv, men lar seg overbevise av «omgivelsenes reaksjoner på 

 i livet». Man skaper et inntrykk av å leve et bohemliv, men inntrykket er falskt, fordi en kvinne faktisk må ta ansvar for å holde noe sammen.

 strevde inntil det selvdestruktive, som hun antyder et sted, mistet hun ikke målet av syne. Hun skrev sant om det hverdagslige, i romaner på høyeste nordiske nivå. I «Hvem har ditt ansikt?» kommer hovedpersonen Helen møysommelig fram til at det går an å leve uten kart og kompass, ja til og med «med lukkede øyne». Oppbruddet kan skje innenfra, som hos Helen, eller det kan komme utenfra, som parkinson, hos Kaja i «Melding til alle reisende». Liv Køltzow grep små øyeblikk og omformet dem til stor litteratur.

Mistet ikke målet

Det har skjedd verre ting i utlandet» handler om forholdet mellom far og datter, Jon og Marte Michelet. Hun kaller boka «en slags biografi over relasjonen mellom pappa og meg». Ordet «over», i stedet for «om», antyder en distanse. Famling med form utgjør sentrale deler av teksten. Å famle seg fram er et godt estetisk ideal, men bokas mange refleksjoner over framstillingsmåten blir for dominerende.

Undertittelen, «Scener fra et farskap», antyder at teksten er bygget opp rundt scener i nåtid og fortid, relativt kronologisk, med store hull, som følge av geografisk og mental avstand mellom far og datter. Boka består av korte kapitler. I en springende stil skildrer Marte Michelet hvordan de to glir fra hverandre, samtidig som hun ender i et par av farens yrker, som journalist og forfatter. Han var en sentral person i en tidlig fase av AKP (m-l), en machomann nær sagt blottet for feministisk praksis. Hun ble Rød Ungdom-leder på 1990-tallet, hvor det feministiske og antirasistiske engasjementet dominerte. Det preger også framstillingen. Bokas originale idé er at forfatteren vil «laive» faren, det vil si leve som ham, ved å flanere i byer, drikke, røyke hasj, leve et utsvevende liv. Anslaget er rått og effektivt, det spenner forventningene høyt. Hun befinner seg midt i det norske bibelbeltet, i Kristiansand. Unge kristne bærer armbånd med WWJD, «What Would Jesus Do», som en påminnelse om å tenke og handle som Jesus. Hun vrir akronymet til WWJMD, «What Would Jon Michelet Do» (nærmere forklart i ukas intervju, side 4-5).

 Alene på hotell ville Jon Michelet bestilt en whisky. Han ville jaktet på noen å dele seng med. Det ene tar det andre, og Marte Michelet ender en periode blant weed-pushere og lett tilgjengelige pub-gjester av begge kjønn, like klar for en «engangshendelse» som hun er. I de beste partiene går boka rett på sak – og kan skifte tema brått. Hun gremmes for eksempel over at pengene til hasj havner i karteller som «bruker barn som drapsmenn», en formulering som for tida fylles med norsk innhold hver dag. Samtidig har hun øyne og ører åpne for motsigelsesfulle sider ved handelen. En av selgerne, «antakelig nokså ferskt ute fra et asylmottak», stusser over at hun er ute etter «grønt». Etter at de har snakket en stund, spør han plutselig: «Har du PTSD?». Han studerer psykologi på Blindern, liker å gjette kundenes diagnoser. Han gjenkjenner post-traumatisk stress. Boka klipper effektivt til slutten av juli 2011. Gravide Marte Michelet og den daværende samboeren, Ali Esbati, er invitert til Utøya for å holde foredrag, hun på onsdag, han på en verre dag, fredag 22. juli. Ali kunne blitt offer for kulene den dagen. Han overlevde, men som terroristens mål måtte begge en periode leve med politibeskyttelse. I slike situasjoner kommer farens omsorg fram, selv om Marte Michelet i lange perioder har levd uten nær kontakt med faren Jon.

deler av boka beskriver oppveksten som skilsmissebarn, med en fraværende far og en engasjert, overarbeidet mor, gjenkjennelig fra tilsvarende skildringer i norsk litteratur. Beskrivelsen av AKP-miljøet er ikke spesielt original, om man har lest noen av kildene hun oppgir til slutt i boka. Marte Michelets særegne grep springer ut av at hun er barn av sentrale personer i partiet, med en mor, Toril Brekke, som drar familien med på risikofylt arbeid i Zambia og Namibia. Boka viser generasjonsmotsetningene, samtidig som den på en humoristisk, men ikke helt begripelig måte får fram hvordan metoden, selve det «å laive pappa», gir forfatteren en ny form for frihet. Marte Michelet mener hun ved «å gripe til det dekadente og utglidende» i farens liv fikk rydda i egne grenser. Litterært sett skulle jeg gjerne lest en mer stringent tekst, utvidet på det punktet.

Famlende portrett

Poesi kan vise vei inn – og vise vei ut – i ett og samme vers, én og samme strofe. Wera Sæthers nye diktsamling har et vers, en vending, som tittel. Der den dukker opp, mot slutten av et dikt om konsekvenser av naturtap og klimaendringer, har setningen i tillegg en annen vri, et brudd i form av økt mellomrom, som øker flertydigheten:

Raseriet får stå alene, utsatt, ytterst på linja, med desto større vekt. Første del av setningen legger vekten på manglende anger. Raseriet skyldes diktets nevning av «skoger som gråner», fuglesang som stilner, «mold som mister reddende ganger for småkryp». Småkrypene lever under jorden, utenfor menneskers blikk, kanskje bortsett fra øyeblikket etter at plogen har vendt jorda, slik diktets vers vender betydningen. Over det hele hviler en uhygge i lufta vi puster inn: «Døden venter i været». Wera Sæthers dikt åpner leserens øyne for verden sett fra andre vinkler enn norsk velstand, steder langt sør, der «de fattige faller først». Diktene er ikke blinde for krigene som raser i Europa og Midtøsten, men de peker mot en større, underliggende krise: Utarmingen av jorda, drastiske endringer i klimaet.

både mild og rasende, preget av Sæthers reiser. Boka er del av et omfattende forfatterskap i flere sjangere, også med gjendiktninger, et ruvende verk av en forfatter som fylte 80 år tidligere i år. De nye diktene kan med utbytte leses mot fjorårets roman «et essay i gud», en slags indre selvbiografi, fra oppvekst i Slemmestad til omfattende arbeid blant fattige i mangroveskogen innerst i Bengalbukta. Den høye, rått bygde sementfabrikken på hjemstedet ved Oslofjorden, danner kontrast til lave, skjøre planter som vokste i nærheten, liljekonvall, ballblom og blåklokker – eller et spesielt tre, en bjørk, som barnet vannet. Nå er diktjeget «ikke lenger et barn men et vitne/ som tilrettelegger for en langvarig streik/ før stråene våre tar fyr».

 igjen i flere dikt og danner kontraster til en mer brutal virkelighet, for eksempel i kolonihistoriene til Joseph Conrads roman «Mørkets hjerte», eller i Francis Ford Coppolas filmversjon, «Apokalypse nå!». Sæthers dikt går i dialog med kunsthistorien, for eksempel Vincent van Goghs solsikker, eller hans selvportrett med avskåret øre. Diktjeget var 17 år i møte med maleriene. Ungdomsopplevelser blandes med seinere erfaringer i det lange diktet, et av få som går over to hele sider, med slående bilder. Ordet «rampe» forbindes i boka med raseri eller ild, som om overgangen mellom to nivåer er akutt, noe som skjer akkurat nå, for eksempel blant solsikker lenger øst i Europa, i Ukraina, slik jeg leser diktet om van Goghs kunst. Teksten flytter seg raskt; diktet skildrer syrlig vår tids gjenoppbygde Notre-Dame, etter brannen, som «en restaurert himmel over pengene».

Diktjeget henvender seg direkte i et slags utvidet kirkerom: «Kjære Vincent, øyelokkene våre henger over evnen til å se,/ vi siger ned i pengene lenge etter den siste vanlige vinteren […]». Som til en katolsk helgen trygler diktjeget maleren: «be for oss».

sukker oppgitt: «Butikkene selger ikke åpne øyne». Åpne øyne fordrer at man ser verden fra ulike kanter. Mangroveskogen i Bengalbukta evner å binde jord i områder med saltvann, noen av klodens mest grøderike steder. Som følge av klimaendringene er slike store elvedeltaer likevel noen av klodens mest utsatte områder. Et av diktene, «synet ditt kan bli omskåret», uttrykker det klart og direkte, igjen med utvidet mellomrom, brudd: «det er her jeg lærer å se, vannet presser/øyelokkene mine opp mot pannen,/ du er en av oss,	du skal våke.»

Sæthers dikt åpner øynene for den som våger å se.

Dikt som våker

I ukas intervju i Bokmagasinet (side 4–5) sier Per Petterson at romanen «Du er hjemme nå» ikke er tenkt som et plot. Den er skrevet setning for setning, uten tanke på handlingsgang, om jeg forstår ham rett. Jeg som ser romanen fra en annen vinkel – ikke som avsender, men som mottaker – skimter i romanens indre et plot med en gjenkjennelig figur, urgammel i litteraturen: en trekant. Romanen skildrer forholdet mellom Kasper og Inger, som er gift, og Signe, deres felles venninne, som Kasper forelsker seg i. De tre former et ustabilt emosjonelt triangel, som i sin tur driver leseren til å finne ut hvordan det går. Slik 

Aller innerst er historien likevel fylt av en maskulin sødme, i betydningen berusende fornemmelse, som bare Petterson kan skrive fram – vekslende mellom forelskelsens nakne ekstase og en minst like avkledd fortvilelse. «Du er hjemme nå» oppleves helt ned i veigrøftene sannferdig. Jeg kjenner fortellingen på kroppen. Gjennom oppveksten, langt opp i moden alder, har jeg ferdes med buss og bil i liknende trakter, i et bølgende skog- og åkerlandskap øst for Oslo. Skildringene av hvordan skumringen og kulda forandrer fargene på denne tida av året spenner opp et forsiktig kolorert lerret rundt Kasper, Inger og Signe.

åpningskapittelets kollisjon med et rådyr reflekterer Kasper mer over framstillingsformen enn jeg kan huske fra foregående romaner av Petterson. Fra en slags nåtid, med tilbakeblikk til 1980-tallet, da Norge forandret seg raskere enn noen rakk å registrere, framtrer Kasper som en utvidelse av fortellerens muligheter. I dialogene med vennen Einar legger Kasper fram ideer til hvordan han kan skrive, for eksempel i brevform, forkaster dem delvis, for så å innføre brev i romanen allikevel, med velkonstruerte vridninger. Som alltid i Pettersons bøker er perspektivet lavt, denne gangen fra et fast sete, «to seter etter døra bak i bussen […] hvis det var ledig».

Formelt sett sitter han høyere enn han seinere i livet sitter bak rattet i Mondeoen, en eldre Ford som trenger jevnlige verkstedbesøk. Sosialt sitter Kasper lavere i bussen, uten bilens individuelle frihet. Han er snarere utlevert til fellesskapet, for eksempel hvis han sovner, eller glemmer igjen veska. I landlige områder rundt Oslofjorden er du på 2020-tallet en merkverdig, sjelden figur om du som middelaldrende mann er passasjer i en buss. Skikkelige menn kjører bil.

 er Kasper? I romanen er han utlevert til følelsene, enten de er rettet mot Inger og de to barna, eller mot Signe, som han altså innleder et lidenskapelig forhold til, om lag midtveis i et travelt liv som småbarnsfar: Kasper jobber skift i en grafisk bedrift. Lag på lag avdekker romanen Signes og Kaspers hemmeligheter, enten de ligger i barndom og ungdom, eller i forholdet de vikler seg inn i. Mye forblir usagt, historien har tomrom som gir rikelig plass til tolkning. Samtidig er analysen av tida relativt fast i klypa, for eksempel bildet av Kaspers svenske tante, hun som «hadde kommet seg opp i verden på en måte som fikk andre til å føle de var kommet seg ned».

Jeg fester meg ved presise skildringer av forhold på arbeidsplassen, der formannen som mellomleder opplever at alle kan sparke ham bak. «Ikke jeg», sier Kasper, og formannen gir ham rett. Pettersons beskrivelser av skrevne og uskrevne regler i et arbeidsmiljø noen tiår tilbake i tid virker mer realistiske enn for eksempel Kjartan Fløgstads tilsvarende. Pettersons roman er mindre idealisert, mer illusjonsløs.

at «Du er hjemme nå» forholder seg enkelt til framstilling av virkelighet. Et sted, på romanens 1980-talls­nivå, forteller Kasper at han hadde bestemt seg «for aldri å juge mer». Likevel går det ikke mange sider før han juger for å gjøre seg interessant, om en film han sier han har sett. Scenen utspiller seg nær maskinen han betjener, som skjærer ark i tjukke bunker. Selve kniven danner et plot i plotet. Den giljotin-aktige innretningen etableres tidlig, for seinere å gjøre et brutalt innhogg i handlingen. Elegant assosierer Kasper til henrettelsen av Robespierre under den franske revolusjonen, en historisk hendelse som danner overgangen til en periode dominert av demokratier og nasjonalstater, en epoke vi fremdeles befinner oss i – men ikke kjenner utgangen av.

skjønnlitteratur er et kapittel for seg i romanen. Noen sider før Lev Tolstojs «Anna Karenina» dukker opp, tenker jeg på hvilken bok jeg nylig leste som kombinerer realisme og avansert fortellermessig ironi på måter som kan ligne Pettersons. Tolstojs «Då Ivan Iljitsj døydde» ligger langt framme i minnet. Skald forlag ga ut Geir Pollens oversettelse for et par år siden. I likhet med «Du er hjemme nå» kombinerer langnovellen en trist historie med komplekse humoristiske skildringer av klassemotsetninger. I tillegg gir Pettersons roman blikk inn i Kaspers indre, på måter litteraturen ennå ikke hadde nådd fram til på 1800-tallet.

Begjærets triangel

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

I «Dagboken 1953–1958» spør Witold Gombrowicz hva vi beundrer hos Marcel Proust. «Først og fremst at han våget å være skjør og ikke nølte med å vise seg slik han var […]», skriver Gombrowicz. Vi beundrer nakenheten i Prousts menneskelighet, sannheten i hans lidelser og styrken i hans oppriktighet, tilføyer Gombrowicz og utbryter: «Men akk!», så enkelt er det ikke. Bak Prousts nakenhet oppdager man lag på lag av klær og accessoirer – slåbroken, frakken, nattskjorten og alskens tilbehør. 

Noe lignende kunne man si om en forfatter som er inspirert av dem begge, Dag Solstad. Nærmere åtti år gammel ga han forfatterskapet en ny omdreining, ved å forme setninger som på samme tid er blottstillende, snirklete og ornamenterte, basert på hans egen hukommelse. Den selvpåførte begrensningen, å holde seg til det han kunne huske, førte de siste årene til intensivering av skriften – omhyggelige forsøk på å beskrive forholdet mellom minne og tid.

 utgivelse kaster lys over endringer i forfatterskapet som skjedde tidligere, omkring årtusenskiftet. Etter å ha konsentrert seg om voksne menneskers liv, skrev Solstad om egen barndom i romanen med hans egen fødselsdag som tittel, «16.07.41». Høstens roman, «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» fortsetter skildringen av tidlige, sårbare år i Solstads liv, fram til faren døde i 1953. I «16.07.41» skriver Dag Solstad at han ikke har vært seg selv siden faren døde da han var elleve år gammel: «Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid». Setningene var gåtefulle da romanen kom i 2002. Hva betyr det å ikke være seg selv – og i stedet være forfatter? Det kan høres ut som en permanent unntakstilstand. I en fotnote skrev Solstad at målet var en gang å skrive en roman om lykken: «Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det». I mellomtiden har han fått mange oppfordringer om å skrive en roman om lykken, skriver han i høsten roman. Solstads svar er: «Vel, her er den!»

«Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» er en selvbiografisk fortelling om Solstads oppvekst i en familie som driver en kolonial­forretning i Sandefjord rett etter krigen. De går konkurs. Faren er syk av astma. Den unge gutten er svært knyttet til faren. Faren forsøker de siste årene av livet å framstille en perpetuum mobile, en evighetsmaskin, for å innkassere en gevinst som kan redde familien, et arbeid som også skildres i «16.07.41». Solstad har en ni år eldre bror, Cato. Han reiser til sjøs som 17-åring. Tenåringen Dag vokser etter hvert opp alene hos moren. Etter konkursen arbeider hun i skobutikk i Tønsberg for å redde familieøkonomien. Romanens bilder av moren og broren, med gløtt inn i foreldrenes ekteskap, først med lykke, senere stigende ulykke, er nye, sett i forhold til tidligere selvbiografiske tekster. Solstad henviser til et par av dem, publisert i «Artikler om litteratur 2015–2021». Høstens roman kan åpenbart leses sammen med ‘En drøm’ og ‘Om mitt forhold til forhold til Knut Hamsun’. De to artiklene antyder skjellsettende erfaringer med foreldrene under oppveksten i Sandefjord, for eksempel med morens sinne, hysteriske gråt, hennes sarkasme. I «Endelig! Lykken. …» går Solstad mer detaljert til verks i beskrivelser av ulykken mellom foreldrene, og mellom moren og den unge Solstad, i tråd med andre del av tittelen, «… mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger».

, og i den fornøyelige jubileumsboka om norsk travsport, «En sann svir», som utkom rett før Solstad døde, kan man lese om metoden som anvendes i høstens roman. Solstad erkjenner at hukommelsen er sviktende, han lager oversikt over klassetrinn og sportsresultater for å feste begivenheter til noenlunde riktig år. I artikkelen om forholdet til Hamsun beskriver han metoden inngående, over flere sider: Skjemaer over skolegang og fotballsesonger på 1950-tallet gir støtte for minnet. Helt ny er metoden ikke. Om man husker bruken av sportsresultater for eksempel i «Roman 1987», framstår framgangsmåten paradoksalt nok både som forsterket og strukket, nesten til bristepunktet, i «Endelig! Lykken …». Sportens fordel er at den utløser tomme lidenskaper, heter det i «Roman 1987». Det samme kan man ikke si om erindringene i høstens roman. Smerten som skildres sender så å si ilinger inn i leserens minne fra tidligere tekster. I «Endelig! Lykken. …» nøler han lenge med å skrive om moren, «hun var et faktum», mer vil han «helst ikke si om den saken». Jeg assosierer fra den antydede morsskikkelsen til en tidlig novelle, ‘Invaliden’, i debutboka «Spiraler». En lesende, studerende sønn blir liggende i sengen, til slutt tilsynelatende lam, med en invaderende mor han forsøker å stoppe ved å få skjøvet en kommode foran døren. Novellen introduserer et av forfatterskapets store temaer, lammelsen. Som fenomen vender lammelsen tilbake i de tre bøkene om Bjørn Hansen, som begynner med at kemneren på Kongsberg får utført et fiktivt inngrep slik at han blir sittende i rullestol.

Midtveis i høstens roman nærmer Solstad seg likevel sin mor, og storebroren Cato. «[F]or mor var han hennes eneste sønn», skriver Solstad. Likevel opplevde han det som en lettelse, ja han godtok det fullt ut, skriver han, i en stil som veksler mellom reservert tilbakeholdenhet og åpen fortvilelse. Ved å være sønn nummer to slapp han unna hennes «uinnskrenkede makt». Han var tilskuer til et «grusomt ekteskap». Morens temperament, hennes raseriutbrudd, truet med å drive familien til vanvidd, noe romanen gir flere eksempler på. I tillegg er han på skolen forfulgt av en gjeng plageånder i klassen, en historie han med ettertrykk skriver at han aldri har fortalt til noen. Elleveåringen lot som ingenting. Han ville ikke vise noen at han var lei seg, heller ikke da faren døde. Solstads erfaringer som elleveåring ble innkapslet, eller fortrengt, slik jeg forstår den paradoksale romanen om lykken, for desto sterkere å dukke opp igjen seint i forfatterens liv.

lenge. Solstad beskriver vendepunktet i høstens roman. Fram til han var om lag 60 år skrev han om voksne personer. Først når hovedpersonene i romanene hans var ferdige med barndommen, idet de ble voksne og kunne skape sitt eget liv, ble de interessante for ham som forfatter. Å unngå å skrive om barndommen var en rettesnor for Solstad i hele hans forfattervirksomhet fram til omkring år 2000, skriver han nå, i «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger»

 Som den lange tittelen antyder, er den i hovedsak skrevet i 2022, men tidsangivelsen er flytende. Solstad skriver at han først begynte på et annet manus, med «en storslagen idé», men la det fra seg for så å skrive den foreliggende teksten, sommeren 2022. Han husker ikke om han begynte på den andre versjonen i desember 2021 eller ved påsketider i 2022. Slik er de forvirrende premissene for en roman basert på hukommelsen, de blir lagt åpent fram. I tillegg kaller Solstad sin egen tekst vekselvis artikkel og roman. Den foreligger som roman, samtidig som den inneholder setninger som utvilsomt pretenderer å være sanne, som i en dokumenterbar artikkel. Vi skal se nærmere på det. Men først: Hva besto den storslagne ideen i, ut over å skrive en selvbiografi om årene fra 1941 til 1953, det året faren døde? Det begynte med at et slumrende, fortrengt minne dukket opp:

Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, som var den person jeg satte aller høyest i verden, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå.

Solstad skriver flere ganger at han kan dokumentere at han var elleve år på det tidspunktet. Beviset er en dansk håndverker, en kommunist som leide rom i kjelleren hos noen venner, der Solstad ofte lekte som barn. Den danske leieboeren «bærer den historien» Solstad nå forteller. Han fyller ut med en rekke detaljer som belyser valget fra ulike kanter, for eksempel erfaringer med kjente nazister som bodde i Sandefjord etter krigen; til dels var de kunder i foreldrenes kolonialhandel. Romanen nevner kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, begynnelsen på Stalins jernteppe gjennom Europa. Solstad skriver også om urolighetene i det han kaller Persia, altså Iran, hvor amerikansk og britisk etterretning bidro til et annet kupp. Den folkevalgte statsministeren Muhammad Mosaddeq ble avsatt og sjahen gjeninnsatt i 1953. Solstad mener han for alvor begynte å lese aviser det året han fylte åtte år, altså i 1949. Han fulgte med på nyheter og sport i radio. Også her flyter tidsangivelsene. Et sted beskriver han forandringen slik, med en distansert formulering: «Ut fra sin egen rettferdighetssans tok han, 7-åringen, kommunistenes parti». Seinere skriver Solstad at hans rettferdighetssans, et ord han altså gjentar, får ham til å satse på kommunismen som ti-elleveåring. Han skriver at han 

 til kommunismen – som om det å oppfatte seg selv som kommunist innebar å skifte trosretning. I en tett relasjon til faren, en konservativ indremisjonsmann, er det rimelig at overgangen til kommunismen kan ha fortonet seg slik. Samtidig er det åpenbart 81-åringens stemme vi hører i romanen, elleveåringens tolkning av situasjonen formidles på sytti års avstand.

Atter kommunist

Medisin skulle i utgangspunktet være basert på vitenskap, med noen av de beste og mest kostbare metodene mennesker har utviklet. Norske sykehus utgjør en annen virkelighet, noe forfatteren Tore Rem viser med all uønskelig tydelighet i «Tidligere frisk mann». Et stykke ut i boka skriver han lakonisk: «Antakelig undervurderte jeg graden av skjønn i behandlingen» – en av bokas største underdrivelser. Graden av vilkårlighet i behandling ved norske sykehus er forstemmende. Rems erfaringer virker ikke enestående – og de får her et unikt litterært uttrykk. «Tidligere frisk mann» bør leses av flest mulig, både i og utenfor helsevesenet.

5. januar 2014 faller litteraturforskeren Tore Rem om ved en fotballbane i Oslo, etter full innsats på trening. Han hadde kjent symptomer på rytmefeil i hjertet en stund, men hverken han eller fastlegen tok dem alvorlig nok. Langvarige undersøkelser viser at en sjelden, aggressiv auto­immun sykdom, sarkoidose, har skadet hjertet over tid. Autoimmunitet består i at kroppens selvforsvar vender seg mot kroppen selv, i Rems tilfelle mot selve hjertet, og påfører det betennelser, sår og arr. Sarkoidose virker uhelbredelig. Det finnes et håp om at sykdommen kan brenne ut, skriver Rem, i et av bokas mange nøkterne partier. Mindre nøktern er stilen når han beskriver bivirkningene av medikamenter for å motvirke sykdommen, særlig kortison. Brudd i akillessenen, kompresjonsbrudd i ryggen, total forandring av utseende er bare noen av de mange alvorlige følgene. Perioder med utmattelse, 

, er for Rem det aller verste, mentalt sett.

som er identiske med Tore Rems. Som han skriver, får en del mennesker ikke lignende diagnoser før de er døde. Likevel, mange av oss lever nær alvorlig syke. Hadde jeg ikke levd tett på et menneske med livstruende sykdom, ville jeg kanskje lest «Tidligere frisk mann» annerledes. Teksten provoserer ytterligere fordi jeg har sett det han skildrer på nært hold. Store norske sykehus burde ha rutiner og faglig medisinsk tyngde som reduserer vilkårlighet i behandlingen. Tore Rems erfaringer etter snart tolv år som hjertepasient er annerledes. Tar han ikke selv ansvar, risikerer han feilbehandling, for eksempel å få utskrevet uriktig doserte medisiner.

Noe er galt med ‘Systemet’, tittelen på bokas tolvte kapittel. Det starter med en forbilledlig kort setning: «Sykdom er politisk». Gode sitater av blant andre forfatteren Henry David Thoreau, begrunner hvordan det å skrive kan fungere bevisstgjørende, både for Rem selv og et fellesskap av lesere. Kapitlet skildrer konsist hvordan det å bli alvorlig syk gjør en avhengig av omgivelsene, fellesskapet. Vel så viktig som Rems godt begrunnede klage over manglende dekning av utgifter til dyre, livsnødvendige medisiner, er bokas kritikk av systemet. Som sykehuspasient møter han stadig nye leger som ikke har rukket å lese journalen. Han opplever mange eksempler på dårlig kommunikasjon, både med ham direkte, og mellom avdelingene som behandler ham. Hvorfor har vi et system som behandler kroppsdelers sykdom, men ikke hele mennesket?

 mangelfulle sider. Etter å ha blitt utsatt for en rekke kardiologer, immunologer og andre spesialister, foreslår Rem en «helsekoordinator med ansvar for at pasienten får en mer helhetlig behandling». Er ikke forslaget svært nær noe som allerede bør finnes ved alle sykehus? En kontaktlege for alle i spesialistbehandling er jo lovpålagt i «Lov om pasient- og brukerrettigheter»? Kontaktleger med liknende ansvar finnes altså på papiret, men ordningen fungerer ikke i praksis, slik Rem erfarer. Er ikke det i så fall lovbrudd?

«Tidligere frisk mann» er preget av omfattende referanser til skjønn- og faglitteratur. Jeg kan fryde meg over henvisninger til for eksempel Witold Gombrowicz, som mente grunnen til at vi beundrer en forfatter som Marcel Proust, er at han «våget å være skjør». Karakteristikken kunne passe på flere. Noen passasjer er likevel for tettpakkede, som når Rem ramser opp referanser til Michel de Montaigne, Nick Cave, Stephen Jay Gould, Dylan Thomas, Virginia Woolf, Charles Dickens, William Shakespeare, Jens Bjørneboe og Jean-Jacques Rousseau – på to (!) sider.

 ferdige løsninger, den formidler erfaringer som gir grunnlag for politikk. Det politiske består enkelt sagt i å skrive en bok som «Tidligere frisk mann». Boka får fram noe fundamentalt: Å lese og skrive er å dele erfaring med andre. Mennesker er «døende dyr, i stadig endring, på vei mot undergangen», skriver Rem. Alle er vi avhengige av noen rundt oss i faser av livet. Boka er et vågestykke, også ved at en av Norges mest prisbelønte sakprosaforfattere viser svakhet, sårbarhet. Samtidig mobiliserer Rem formidable krefter som skrivende mens han er syk. Det har en pris for omgivelsene, Rems familie og venner. Kona Norunn og deres to barn er med i beretningen, med en selvransakende tone fra forfatterens side. Et siste kapittel med det uhellsvangre tallet 13 har tittelen ‘Tilbakeslaget’. Sykdommen blir Rem ikke kvitt. Det gjør boka til vond lesing, samtidig som den beholder et litterært overskudd. Rems velkjente vidd som forfatter, sammen med nøyaktige beskrivelser av fysiske lidelser, gjør boka til et skjellsettende innlegg i en nødvendig debatt om hvordan vi som samfunn ser på sykdom.

Som fortelling tilbyr «Tidligere frisk mann» å bli en del av et fellesskap: «Å lese kan, blant annet, bety å søke sammen. Å få bekreftet at man ikke er alene», skriver Tore Rem. Slike setninger, og boka som helhet, er gaver til dem som vil tenke over hva vi gjør med velferdsstaten i Norge.

Tidligere frisk mann bør leses av flest mulig.

Sykdom er politisk

Jon Fosses roman er den første i en planlagt trilogi. «Vaim» er et sted nord for byen Bjørgvin, begge oppdiktet, med sterk likhet med et velkjent vestnorsk landskap. Romanen framstiller mennesket som utlevert til andre, særlig i økonomiske og erotiske relasjoner. Teksten stiller seg på de svakes side, samtidig som «Vaim» skildrer en uvanlig handlekraftig kvinne. Elines energi gir romanen et overskudd av humor. Tre eldre menn fører ordet etter tur. De er knyttet til sjøen, til fisket – og til kirke og bedehus. Både Jatgeir, Elias og Frank er relativt passive. På ulike tidsplan ser de tilbake på viktige hendelser i livet omkring Eline.

 historien enklere enn i Fosses Andvake-trilogi (2007–2014) og «Septologien» (2019–2021). Bak enkle grep ligger likevel muligheter til å utvikle kompleksitet. Stilen er kjent fra foregående verk av Fosse: flytende historier uten punktum. Leseren kommer tett på fortellernes strøm av tanker og minner. Først ut er Jatgeir, bosatt i Vaim. Egentlig heter han Geir, men alle kaller ham Jatgeir, kanskje fordi han bare jatter med. Kallenavn er viktige ingredienser i romanens humor. Navnene framstår som ustabile størrelser, de skifter etter hvem som har definisjonsmakt. Selv er Jatgeir sygning, fra området nord for Bjørgvin. Striler er navnet på dem som bor nærmest byen. Raskt blir klasseskille et tema. Folk i Bjørgvin utnytter strilene. Byfolk er rikere, strilene forblir fattige. På besøk i Bjørgvin får Jatgeir bekreftet skillet. Han vil kjøpe nål og tråd, men loppes for to hundre og femti kroner, ikke bare i Bjørgvin, sannelig òg på Sartor, utenfor byen. Livet på sjøen er sikrere. Jatgeir skildrer båten, en pålitelig snekke, med kjærlighet. Den heter da også Eline etter en ungdomsforelskelse. Folk mener han er gift med båten.

Den unge jenta Eline fra Vaim fant seg tidlig en annen mann, fiskeren Frank fra Sartor, og flyttet til ham. Jatgeir har lengtet etter henne. Mange år er gått idet han sovner der, i fremmed havn på Sartor. Han våkner av at Eline roper på ham. Hun er lei samlivet med Frank, hun vil hjem til Vaim med Jatgeir. Det skjer som i en drøm, han har ingen ting å stille opp. En annen vilje råder. Dialogene er kostelige. Alt skjer fort. Snart er de på vei ut sundet, akkurat i tide til å unngå Frank.

 forteller er Elias, Jatgeirs nærmeste venn, noen år seinere. Etter at Eline er kommet inn i Jatgeirs liv, har vennene sett lite til hverandre. En vinterkveld banker noen på hos Elias. Han trenger lang tid på å åpne, i karakteristisk, nølende stil for eldre mennesker i Fosses romaner. Utenfor står ingen. Først etter mer søvn og gjentatt banking, med Elias’ mistanke både om skrømt og om unger som stikker av, står Jatgeir utenfor. Ikke før er han kommet, så går han igjen, i en underlig scene. Elias blir urolig, går ned mot kaia for å finne noen å snakke med. Karene der står tause, med bøyde hoder. Jatgeir døde tidligere den dagen, han ble funnet i sjøen ved båten. En knapp dialog fører fram til reinskårne setninger om døden:

Det er som om ein ikkje kan seia noko om det […]

og så er det som vert sagt eit surr av røyster, […] orda og setningane går i kvarandre

Den fromme Elias forstår at han kan ha sett Jatgeir etter at vennen døde. På hjemveien forestiller han seg at han ser Jatgeir i himmelen. Scenen kan minne om Fosses roman «Morgon og kveld», eller Dag Solstads visjon av sin døde far i skyene i «16.07.41». Det siste Elias ser, er Jatgeirs hånd og arm «kverva inn i den mørke himmelen». Romanen strekker en hånd mot andre tekster, i og utenfor Fosses forfatterskap.

Heim til Vaim

Mange avhandlinger publiseres stykkevis og delt i tidsskrifter, gjerne på engelsk, innhyllet i en mer eller mindre velformet «kappe» for å holde det hele sammen. Nylig forsvarte litteraturforskeren Fredrik Parelius et uvanlig interessant og omfattende doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen. I et helhetlig verk på over 300 sider undersøker han forholdet mellom poesi og psykiatri hos tre norske diktere som alle hadde erfaring fra psykisk sykdom: Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge. Parelius får fram nye aspekter i forholdet mellom galskap og diktermyte.

Til antikkens og romantikkens myter hører forestillingen om diktere som særskilte profeter eller seere, i kraft av å være «gale». Dikterne kunne ha en egen evne til å se tilværelsen fra andre kanter enn majoritetens normalitet, mente man.

 ut av kapitlene om Hofmo og Hauge. Gunvor Hofmo skrev dikt som særlig er blitt knyttet til tapet av kjæresten, den jødiske flyktningen Ruth Maier, som ble deportert til Auschwitz i 1942. Hofmo var alvorlig syk fra midten av 1950-tallet, innlagt på Gaustad sykehus, med noen avbrudd, fram til 1975. I store deler av livet unngikk hun kontakt med offentligheten, utover å utgi diktsamlinger. Desto mer oppmerksomhet har forfatterskapet fått etter at hun døde i 1995, særlig takket være Jan Erik Volds arbeider rundt årtusenskiftet. Volds bok om Hofmo, «Mørkets sangerske», kom i 2000. Den plasserer henne i en orfisk tradisjon, med henvisning til Orfeus-myten, der dikteren søker å synge den elskede tilbake til livet. Siden har eldre forskerkolleger av Parelius ført en omfattende debatt om Hofmos diktning, der særlig Unni Langås og Sissel Furuseth har utfordret Jan Erik Volds biografiske lesninger. Parelius ønsker å bygge bro mellom de ulike tolkningene. Selv om scener fra Hofmos liv åpenbart spiller med i noen tekster, viser Parelius hvordan poesien ikke lar seg redusere til det biografiske. Hofmos ulike iscenesettelser av diktjeget er snarere en form for maskespill, og inngår i en kompleks lek med eldre og nyere tekster. Selv et dikt som ‘Hold deg til veven’, som kan leses som en konkret skildring av en arbeidsstue på en institusjon, viser seg å inneholde et vell av tråder, bokstavelig talt som en vev, der Parelius kan knytte forbindelser både til myter, historiske personer og Hofmos samtid, fra Njåls saga til Hannah Ryggen og Roland Barthes.

 siste del, ‘Bergtatt av poesien’, går Parelius inn på Olav H. Hauges bruk av «berget» som symbolsk figur for blant annet «galskap og en skjult poetisk lærdomstradisjon». I dialog med Hauges dagbøker belyser avhandlingen hvordan sentrale Hauge­-dikt kan tolkes biografisk, samtidig som den viser en poet med dyp forståelse for tradisjonen, fra kinesiske og europeiske klassikere fram til Hauges samtidige. Noen av diktene Parelius leser, som Hauges ‘Eg stend eg, seddu’, er allerede blitt omfattende fortolket. At diktjeget står oppreist – over lang tid – og «kastar fatet i veggen», utgjør kanskje ikke en abstrakt form for ekspresjonisme, slik diktet kunne leses? Kan det ikke heller knyttes til konkrete scener i matsalen på Valen sjukehus, der Hauge var innlagt flere ganger? Parelius går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien – og med tidligere forskning på forfatterskapene. Resultatet er en bok som utvider forståelsen av hvilken rolle galskap, opplevelsen av å være utvalgt til å se ting som er skjult for andre, kan spille som inspirasjon til konkrete dikt.

«Lyrikk og galskap» bidrar til et større tolkningsrom, ikke bare i møte med de tre dikternes tekster, men i forholdet mellom psykisk sykdom og litterær produksjon overhodet.

Han går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien.

Galskapens poesi

Å se verden fra lufta er de færreste forunt. En studie publisert av Vestlandsforskning i 2020, konkluderte med at 89 prosent av verdens befolkning ikke reiste med fly. Med andre ord: Kun én av ti er rike nok til å fly. Desto bedre å kunne lese om hvordan verden virker for dem som faktisk kan fly – klodens milliarder av fugler. Fra låvesvalers tilflukt ved Marokkos livgivende våtmarker til fugledød som følge av lysforurensning i Chicago holder Dag O. Hessens bok på oppmerksomheten – og skaper årvåkenhet: Fuglene kan fly fra alt, men ikke fra oss.

Biologen Hessen prøver ut nye litterære former i «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen». Boka strekker seg over 200 år og viser hvordan landskap og fugleliv forandres i epoken der mennesket påvirker jordkloden mer enn noen annen faktor – geologisk, klimatisk og biologisk. Boka ser endringene fra fuglers perspektiv, samtidig som Hessen benytter seg av skjønnlitterære grep, med fiktive observatører på bakkenivå, tre utvalgte år: 1825, 1925 og 2025. Slik gir boka punktbilder av situasjonen med hundre års mellomrom. Hessen bruker enkle symboler, som paradisfuglens gule fjær og lomviens fargerike egg, til å skape sammenheng i teksten. Bokas skildringer av hvordan vannveier, deltaer, trekkruter og rasteplasser endres i ulike verdensdeler er mest imponerende. Grepet med å la fiktive personer fortelle om hva de ser, særlig på Jæren og Møre, fungerer godt til å begynne med, men har noen mindre heldige konsekvenser. Hessens vilje til å tilby pedagogisk oversikt virker i noen tilfeller for løst sammenbundet med de fiktive personene, særlig den unge forskeren Mari. I bokas nåtid gjennomfører hun nesten ubegripelig lange reiser, med mange digresjoner, som ikke bidrar til å holde historien tilstrekkelig sammen.

likevel at blikket er overveiende globalt. Fortellingen tar utgangspunkt i livet til langt-trekkende arter som låvesvale, stork, rødnebbterne og polarsnipe for å vise utfordringene trekkfugler står overfor. At antall fugler faller dramatisk, er i og for seg ikke nytt. Det unike med Hessens bok er konkrete, vakre skildringer av områdene der artene kan leve, enten det dreier seg om fuglefjellet på Runde utenfor Ålesund eller Nord-Europas største innenlandsdelta, Nordre Øyeren ved Lillestrøm. Eller 

 leve. «Fugleperspektivet» viser sammensatte årsaker til at Runde tømmes for fugl, samt vilkårlige politiske beslutninger bak ødeleggelsen av viktige våtmarksområder Åkersvika ved Hamar eller Lågendeltaet ved Lillehammer. Vei trumfer vern. Hessen bruker norske lokaliteter som springbrett for å vise tilsvarende tendenser i andre verdensdeler.

 kan man godta at en foreleser gjentar noen talepunkter av pedagogiske grunner. I en bok virker det merkeligere å repetere konkrete fakta, som hvordan drivhus for jordbærdyrking truer våtmarker i Spania, eller hvordan synkrone bevegelser i store fugleflokker kan ligne menneskets sentralnervesystem. Men slike gjentakelser er små pletter i en bok som i det store og hele bidrar til å utvide forståelsen av hva som skjer med fuglenes del av verden, mens mennesket erobrer stadig større deler av klodens hav- og landområder. «Fugleperspektivet» gir rikelig rom til mennesker som reflekterer over tap, i fiksjonens form. En kvinne ser utover Jæren og innser at grøfting av myrer og fjerning av dammer utraderer artene hun vokste opp med, som brushanenes spill om våren. Nye penger, en ny form for rastløshet er kommet over landsdelen. Oljen har i hennes levetid endret alt. Samtidig er vestlig rikdom paradoksalt nok redningen for enkelte områder lenger sør, for eksempel i Senegal, der fugleturisme kan finansiere naturvern. Slik rommer Hessens bok komplekse, rike perspektiver på fuglenes truede liv – en utvikling som i neste omgang rammer oss.

Blikket ovenfra

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

Tom Egil Hverven

Artikler

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en innsiktsfull trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Det ypperste

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Det faustiske

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

«Rekyler» bidrar med kompleks, god respons på eldre tekster.

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Alle hjerter skal med

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Liv Køltzow skrev romaner på høyeste nordiske nivå.

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Dikt som våker

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Heim til Vaim

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Dag O. Hessens bok om fuglenes truede livsutfoldelse er unik kunnskapsformidling.

Datteren i Hanne Ørstaviks roman «Barnet mitt» får aldri noen egen stemme.

En moralsk fabel

Det satans mangfoldet!

Kristine Næss’ nye roman er grunnleggende uforutsigbar – og sterkt berørende.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en inn­sikts­full trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Uviljen mot opplysning

Steinar Opstads første roman er en intens og usedvanlig god skildring av ungt begjær.

Det ypperste

Asle Toje bidrar til den oppsplit­tingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virknings­fulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Det faustiske

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skild­rin­ger på bakkeplan.

«Rekyler» bidrar med kompleks, god respons på eldre tekster.

Knausgårds sjette bind om Morgen­stjernen er et høydepunkt i serien.

Alle hjerter skal med

Engedals illust­ra­sjoner gir en en­ga­sje­rende innføring i fugleliv for barn.

Liv Køltzow skrev romaner på høyeste nordiske nivå.

Marte Michelet spenner forven­tin­gene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Dikt som våker

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

Tore Rems indi­vi­du­elle sykehis­torie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Heim til Vaim

Hvordan lese selvbio­gra­fiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Dag O. Hessens bok om fuglenes truede livs­ut­fol­delse er unik kunnskaps­for­mid­ling.

Datteren i Hanne Ørstaviks roman «Barnet mitt» får aldri noen egen stemme.

En moralsk fabel

Det satans mangfoldet!

Kristine Næss’ nye roman er grunn­leg­gende uforut­sigbar – og sterkt berørende.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabel­ak­tige dikt.

Ann-Helén Laestadius fullfører med «Skam» en innsiktsfull trilogi om samisk liv i Norrbotten.

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

Årets roman av Vidar Sundstøl trekker virkningsfulle linjer mellom en massakre og himlingen i Kongsberg kirke.

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Dag O. Hessens bok om fuglenes truede livsutfoldelse er unik kunnskapsformidling.

Kristine Næss’ nye roman er grunnleggende uforutsigbar – og sterkt berørende.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.