Tom Egil Hverven

#fff

Etter to romaner som ikke tilførte serien like mye som Karl Ove Knausgårds første tre bind om Morgenstjernen, beveger sjette bok seg inn på sentrale spor i det omfattende verket. «Jeg var lenge død» tar opp tråder fra det andre bindet, «Ulvene fra evighetens skog». Syvert Løyning, en relativt enkel fyr, etablerer seg der som begravelsesagent på Sørlandet. Han er en av seriens mest vellykkede komiske figurer, i romaner som utforsker den tynne grensen mellom liv og død. Syvert leter etter familierelasjoner i Russland, der den avdøde faren hadde en kjæreste. Sporene fører ham til moderne varianter av russisk-ortodoks tro på et liv etter døden – vitenskapelig transhumanisme. I «Jeg var lenge død» følger Syverts yngre bror Joar slike spor lenger enn langt. Bokas tittel er inspirert av «eg var longo død», noen av de første ordene i ‘Gullhanen’, et formfullendt, drømmeaktig dikt av Olav H. Hauge. Sammen med sitater fra Voluspá danner slike tekster en viktig klangbunn.

 har kun én forteller, astrofysikeren Joar. Det kan gjøre en leser som meg skeptisk, siden jeg liker de tidlige, flerstemmige bindene i serien best. Den relative monotonien i de to foregående bøkene, «Nattskolen» og «Arendal», begge sentrert om én person, blir imidlertid avløst av en forteller med stor aksjonsradius, både mentalt og geografisk. Joars reise utenfor kjente referanser og kartrammer spinner av gårde, inn i det usannsynlige, absurde. Samtidig rommer boka en tankemessig spennvidde som overgår det meste i Morgenstjerne-­serien (se ukas intervju, side 4–6).

Gjennom Syvert er vi tidligere blitt kjent med Joar som en ung smarting med synske evner. I fortellingens nåtid, idet Morgenstjernen viser seg og mennesker tilsynelatende ikke lenger dør, er han professor ved Universitetet i Oslo. For Syvert er hendelsene komisk fatale, begravelsesbyrået hans står i fare for å miste inntektsgrunnlaget. Joar er mer opptatt av å finne en forklaring. Dialogene dem imellom utgjør en lettsindig form for humor som kler romanens ellers dystre innhold. Den starter med å trekke linjer langt tilbake i kulturen – linjer som går gjennom Knausgårds eget forfatterskap. Voldelig dynamikk mellom brødre utgjør noen av de eldste fortellingene i jødisk-kristen kultur. Historien om Kains drap på Abel i Første Mosebok utgjør et raster man kan betrakte en rekke menneskelige fenomener gjennom.

Betydningen av å senke eller heve blikket preger både «En tid for alt» og «Min kamp». Den nye romanens teoretiske hovedkilde, russeren Pavel Florenskij (1882–1937), hadde problemer med å møte blikket til dem han snakket med. Joar erkjenner at han er en slik person selv. Han vet hvorfor: Å se andre mennesker i øynene er å slippe «sjelen deres eller hva det nå er» inn. Man må beskytte seg mot slikt. Av og til kan et nedslått blikk skjule en ondskap som bygger seg opp. Florenskijs nedslåtte blikk var riktignok av en annen type. Øynene uttrykte et varsomt og hjelpeløst ønske om å få være i fred, mener Joar. Romanen spenner en bue fra den russiske tenkeren til den fiktive matematikeren Benjamin Goossens, eneboeren Joar oppsøker mot slutten av boka.

 ved begynnelsen. Motstridende linjer tegnes opp i romanens to epigrafer. Den amerikanske fysikeren Sean Carroll slår i første sitat fast at det ikke finnes noe annet enn én naturlig verden, og den lar seg oppdage gjennom vitenskapelige, empiriske metoder. Det andre sitatet stammer fra Giorgio Agamben, en filosof fra en annerledes tradisjon: «Mysteriets dører tillater deg å gå inn, men de tillater deg ikke å gå ut igjen.»

Mens Carroll stenger døren inn til mysteriet, stenger Agamben tilsynelatende veien ut. I den motsetningen, som preger Joars lange erkjennelsesreise, står romanens fortelling og dirrer. På de første sidene får han ideen om å gi broren sin Talmud, samlingen av jødiske visdomsord og kommentarer til Mosebøkene, som julegave. Den jødiske mystikken står som et forbilde.

Carroll-sitatets vekt på empiri gjør det naturlig å trekke flere linjer til «En tid for alt». Knausgårds utgangspunkt er der en italiensk forsker som med egne øyne observerer engler. På lignende måte er det en grunnleggende motivasjon for tvileren Joar at han observerer en person som åpenbart er død, i live på gata. Det kan høres sært ut, men det er verdt å minne om at en av fortellerne i Jon Fosses nyeste roman, «Vaim», får besøk av sin nærmeste venn 

 at vennen er død. Romaner er steder man kan behandle slike emner litterært, og Knausgård gjør det på et høyt ambisjonsnivå, med referanser til bevissthetsfilosofi og kvante­fysikk.

 brødrene for å holde fortellingen på jorda. Joar er komisk opptatt av orden og forutsigbarhet, særlig på det hygieniske området. Han rydder og vasker, dusjer og kjøper nye klær, hvor han enn beveger seg, i Oslo, i Russland eller i Alpene. Som forteller er han på samme tid en av de mest overbevisende og selvmotsigende romanpersoner Knausgård har formet. Et høydepunkt for meg er Joars vandring gjennom Arendal og ut av byen for å møte en russisk-ortodoks prest. Med ett ser han hvordan alt han har tenkt og grunnet på, faller fra hverandre i møte med det kjente landskapet, «en stri strøm av hverdagslighet». Jeg assosierer til Olav H. Hauges ‘Kor lenge har du sove?’, et dikt som handler om å slå øynene opp, se deg omkring. Knausgårds nye roman er et sterkt bidrag til en syklus som i dialog med tidligere diktning stiller spørsmål om drøm og virkelighet over tusener av ansporende, undrende sider.

Boka rommer en tanke­messig spennvidde som overgår det meste i serien.

Utenfor kartet

Andre del av Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» starter i juni 2025, med samme detaljrike intensitet som første del, som kom i fjor. Romanene utgjør en grundig undersøkelse av hva det å fortelle egne historier betyr for enkeltmenneskets mulighet til å finne en plass i det norske velferdssamfunnet. Slik verden ser ut nå, imidlertid, idet klodens ressurser snart er brukt opp, viser bøkene indirekte svakheter ved å begrense seg til analyse av klassemotsetninger.

I «Arbeidarhjerte 2» mister Trond fotfestet, både i jobben som byråkrat i UDI, som vikarlærer, og i samlivet med kona Therese og deres to døtre. Trond kommer fra arbeiderklassebakgrunn i Namsos, med farfar og far ved sagbruket, oppvokst under den kalde krigen. Han flytter til Trondheim, utdanner og gifter seg inn i middelklassen. Etter den lovende første delen skrev jeg at «Tronds refleksjoner over klassereisen han har foretatt, er knyttet til konkrete observasjoner, ikke til luftige ideologiske posisjoner». Andre bind, som ikke er noe dårligere, går nærmere inn på nettopp ideologi. Tronds far var kommunist og ble overvåket av etterretningstjenesten. Han fikk utdelt mappa si i 1997. En viktig del av romanen utforsker konsekvensene av overvåkningen for familien, for forholdet til kolleger, naboer, venner og bekjente som har stilt seg til rådighet for E-tjenesten.

 samtidig som han gjengir familie og venners historier. Selv blir han en del av ironigenerasjonen på 1990-tallet, inspirert av postmoderne estetikk og tv-programmer som Lille Lørdag, Åpen post og Ut i vår hage. Faren skjønner ikke humoren, han mener den sparker nedover. Trond ser at den fanger en ny tid, hvor Norge er forandret. Nye underholdningsformater tar for gitt at samer og innvandrere har selvironi – ved å inkludere dem. «Arbeidarhjerte 2» er formet som en rekke tilbakeblikk fra 2025, der Trond ser sin generasjons ironi på avstand. En sentral person er bestekompisen Bjørn, som Trond har kjent siden ungdomstida. Tidlig i romanen nevnes en samtale på en av de nye, eksklusive restaurantene i Trondheim, en av romanens mange effektive tidsmarkører omkring årtusenskiftet. Samtalen med Trond og Therese på restauranten, der Bjørn kommer med kraftige utbrudd om politiske spørsmål, nevnes flere ganger før den gjengis fyldig mot slutten.

Innen romanen kommer så langt, fletter den inn referanser til «Arild Asnes 1970». Trond leser Dag Solstads roman som uttrykk for «behovet for å gripe si eiga tid, kople seg på og vere i samtida». Over femti år etter at den ble utgitt opplever han fremdeles romanen som relevant. Tronds assosiasjoner går til Erlend Loes roman «L», der hovedpersonen har liknende lengsel etter å være del av et større fellesskap. I «L» er alle store samfunnsmessige oppgaver tilsynelatende fullført, alt er gjort og oppdaget. For Trond blir Loes bok fra 1999 en påminnelse om hvor fjernt og fremmed 1990-tallet virker, sett fra 2020-tallet. Samtidig vekker begge romanene erkjennelsen av at Trond mangler en oppgave, et fellesskap, en virksom fortelling, her og nå.

bakgrunnen Bjørns utbrudd på restauranten vekker gjenklang hos Trond. I et av de siste kapitlene, ‘Fine dining’, sitter de tre endelig på restauranten. Ingeborg, Bjørns kone, er ikke med. Hun er alvorlig syk av kreft. Bjørn er sliten, han vil ikke snakke om sykdom. Samtalen stykkes opp, slik den blir på slike restauranter, av grundige beskrivelser av mat og vin. Trond minnes en foreleser som på 1990-tallet hevdet at det ikke lenger finnes noen arbeiderklasse i Norge. Trond forteller at han den gangen ikke tok ordet for å si det opplagte: Hans familie finnes. Trond innser at han likner moren, som ikke vil innrømme at hun er en del av arbeiderklassen. I middagen innvender Bjørn at morens holdning er mulig å forstå, i lys av at norske politikere i hele etterkrigstiden har tonet ned alt snakk om klasse. Det har vært viktig for å bygge velferdsstaten: Arbeiderklassen var nødt til å få med seg middelklassen. Sosialdemokratene i nordiske land skjønte det, hevder Bjørn. De konsentrerte seg om det samlende, ikke det splittende. Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt, derfor er det viktig å samle seg om universelle ordninger, som opprettholder skatte­viljen, ønsket om å bidra til fellesskapet. Kulturkriger bunner i konflikter mellom klasser, mener Bjørn. De virker splittende, og de eneste som tjener på dem er de rikeste.

 danner en mørk klangbunn for Bjørns utbrudd, slik Trond forstår ham. Hvis høyresida vinner fram med privatisering, for eksempel av helsesektoren, blir Norge et nytt USA, mener Bjørn. På et annet nivå svever eksklusiv mat og lyse viner over samtalen, og danner en elegant, komplisert ironi, med utstuderte detaljer. Samtalen om en nødvendig forsoning mellom arbeiderklassen og middelklassen får en virkning for Trond, som har strevd med å finne ut av hvem han er, mellom røttene i farfars og fars arbeiderkultur og den kulturmiddelklassen han som voksen blir en del av, gjennom utdanning og giftemål.

Samtidig får jeg ikke Bjørn og Tronds resonnementer til å gå opp, sett i lys det omfattende naturtapet Carl Frode Tiller har skildret i foregående bøker, som romanen «Begynnelser» og diktsamlingen «Det framande landet». Hvordan sikre velferd og framgang når naturgrunnlaget brukes opp og klodens klima raseres? Skal 

 sikres, må den gjelde alle bankende hjerter, all strømmende sevje i et mangfold av levende organismer. Serien «Arbeidarhjerte» får kanskje flere bind?

Arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt.

Alle hjerter skal med

#000

Fugler du kan ha møtt» er laget av en erfaren og prisvinnende illustratør, Marianne Gretteberg Engedal. Boka gir oppfinnsom innføring i fuglenes verden, med effektfulle tegninger av et utvalg vanlige arter i Norge – og noen uvanlige. Boka er rettet mot barn og unge, men «Fugler du kan ha møtt» kan engasjere flere aldersgrupper. Engedal gir fuglene snakkebobler slik at de kan delta i framstillingen. Jeg leser boka sammen med 2-5-åringer. De kommenterer fluer som surrer rundt på sidene, fugler som gjør akrobatiske bevegelser – eller kråker som krangler om en søppelpose. «Fugler du kan ha møtt» gir samtidig stødig veiledning med biologen Christian Steel som fagkonsulent.

 en advarsel: «Du kan få fugledilla av denne boka» – men det er ikke farlig, føyer hun til. Det motsatte, likegyldighet i møte med fuglers liv, er farlig, vil jeg legge til. Fuglene varsler om endringer i naturen rundt oss, ganske enkelt ved å forsvinne. Boka konsentrerer seg om arter som forekommer ofte, som meiser, fluesnappere, spurver, svaler, sangere, spetter, troster, kråker, duer og måker. Etter en instruktiv innledning om navn på forskjellige deler av fuglenes kropper, er artene delt inn i løst formede grupper. Å sette meisene først gir mening, siden de ofte opptrer lett gjenkjennelig der folk bor, særlig blåmeis og kjøttmeis. I år forekommer også den livlige toppmeisen mer hyppig i Sør-Norge. Boka kommer seg fint rundt pedagogiske utfordringer som at spettmeis og stjertmeis ikke er i nær slekt med andre meiser.

finker og troster kan være vanskeligere å skjelne fra hverandre. Jeg må innrømme at jeg sneik meg til å bruke mobilen til å spille av lyd fra enkelte arter, til stor begeistring og oppfølgende spørsmål fra de unge lytterne. De var spesielt interessert i varsellyder, tegn på at fugler er skremt eller forstyrret. Etter tegningen av steinskvett kunne vi se video av hvordan den «skvetter» – knekker i beina og vipper med halen – når den er engstelig.

Dette er ikke ment som oppfordring til å lage enda flere bøker med lyd eller bevegelige figurer, det går utmerket godt an å bruke medier hver for seg. I noen arters tilfelle er lyd likevel en viktig del av muligheten for gjenkjennelse. Den beste appen jeg kjenner til, Gyldendals Store Fugleguide, fungerer utmerket som utfylling av Engedals framstilling, for dem som virkelig får dilla.

mer merkverdige utelatelser er ender. Mange barn og unge som bor ved vann og vassdrag stifter tidlig bekjentskap med en art som stokkand, ikke minst fordi voksne tror at ender og svaner liker loff. Det tåler de egentlig ikke, og her kunne boka ha bidratt med folkeopplysning. Engedal løser utfordringen ved å la enkelte utelatte grupper komme til orde i en egen bolk, blant dem vipe og gråhegre. Begge er utsatte arter der jeg bor. Stormen Amy meide ned trærne med hegrenes reir. Fugler forsvinner som følge av naturtap og klimaendringer – også derfor er jeg glad for en bok som gir økt innsikt i deres liv for kommende generasjoner.

Fugledilla

Liv Køltzow (1945–2025) var på samme tid stillfarende og fandenivoldsk. Det kan man merke, ikke minst i romanen «Melding til alle reisende» (2015) og i «Dagbøker i utvalg» (2021). For snart ti år siden fikk jeg gleden av å være med å tildele henne ­Gyldendalprisen. I årene etterpå var jeg en av Køltzows mange venner på Facebook, der hun gjennom tekst og video fra dagliglivet ga innblikk i et tungt arbeid: å leve med Parkinsons sykdom. Også denne dokumentasjonen vekslet mellom stillferdighet og råskap.

 grundigere med et forfatterskap før en prisutdeling, kan kaste et nådeløst lys inn i egen lesning – eller mangel på sådan. Jeg hadde lenge forbundet Liv Køltzow med den feministiske bevegelsen på 1970-tallet. Antakelsen var ikke uriktig, men den reduserte bøkene unødvendig. Etter Køltzows bortgang har mange fremhevet romanenes intense eksistensielle engasjement. Nettopp Køltzows evne til å skrive sant om det hverdagslige framsto klarere for meg etter arbeid med forfatterskapet. «Bøkene fanger inn ørsmå øyeblikk, de som gjerne glipper når den store historien skrives», skrev jeg den gangen, i 2016. Køltzow er en mester i å skildre det momentane, det vi i mangel av bedre ord kaller øyeblikk. Hva er et 

? For å forstå en forfatters vilje til å gå inn i det vanskelige, må man gå til tekstene.

I et udatert fragment, plassert mot slutten av 1970-tallet i dagbøkene, spør Køltzow: «Hva er meningen med litteraturen hvis de strukturene den skaper ikke ‘tilsvarer’ noe i virkeligheten?» Hun tilføyer at hennes hverdagsliv alltid har vært helt uformelig. Når hun klarer å gi det form, «finne strukturene i det» ved å skrive om det, har hun en stygg mistanke om at hun skaper fantasifostre, ønskestrukturer som ikke eksisterer. Spørsmålet retter seg både inn i hennes eget forfatterskap, og mot problemstillinger litteraturen har balet med lenge: Hvordan skildre virkelighet i litteratur, 

 litteratur? I dagboka henger spørsmålet nøye sammen med problemer i samlivet. Den kommende ektemannen, Kjell Heggelund, forholder seg ikke til resultatene av den feministiske bølgen på 1970-tallet, slik hun opplever det. Køltzow beskriver sitt eget hat, sin skuffelse over det hun kaller «K.’s forræderi når det gjelder likestilling». Samtidig, på de samme sidene, skriver hun at de elsker hverandre. De fortsetter å leve sammen, men det går ut over hennes muligheter til å skrive.

I dagboka noen år seinere kan vi lese: «For å skrive godt må du utvikle egenskaper stikk motsatt av dem du trenger for å klare det praktiske/økonomiske/sosiale liv». For Køltzow er det vanskelig å forsvare et ukonvensjonelt, bohemsk kaos, slik enkelte kolleger lever. Hun nærmer seg dilemmaene illusjonsløst: Som kvinne er det enda vanskeligere å leve slik «uten å 

 seg med stilen», som hun skriver, med ettertrykk. Slik jeg leser notatene fra mars 1985, mener Køltzow at hun risikerer å miste målet av syne. Hun lever verken et ryddig liv eller et intellektuelt liv, men lar seg overbevise av «omgivelsenes reaksjoner på 

 i livet». Man skaper et inntrykk av å leve et bohemliv, men inntrykket er falskt, fordi en kvinne faktisk må ta ansvar for å holde noe sammen.

 strevde inntil det selvdestruktive, som hun antyder et sted, mistet hun ikke målet av syne. Hun skrev sant om det hverdagslige, i romaner på høyeste nordiske nivå. I «Hvem har ditt ansikt?» kommer hovedpersonen Helen møysommelig fram til at det går an å leve uten kart og kompass, ja til og med «med lukkede øyne». Oppbruddet kan skje innenfra, som hos Helen, eller det kan komme utenfra, som parkinson, hos Kaja i «Melding til alle reisende». Liv Køltzow grep små øyeblikk og omformet dem til stor litteratur.

Mistet ikke målet

Det har skjedd verre ting i utlandet» handler om forholdet mellom far og datter, Jon og Marte Michelet. Hun kaller boka «en slags biografi over relasjonen mellom pappa og meg». Ordet «over», i stedet for «om», antyder en distanse. Famling med form utgjør sentrale deler av teksten. Å famle seg fram er et godt estetisk ideal, men bokas mange refleksjoner over framstillingsmåten blir for dominerende.

Undertittelen, «Scener fra et farskap», antyder at teksten er bygget opp rundt scener i nåtid og fortid, relativt kronologisk, med store hull, som følge av geografisk og mental avstand mellom far og datter. Boka består av korte kapitler. I en springende stil skildrer Marte Michelet hvordan de to glir fra hverandre, samtidig som hun ender i et par av farens yrker, som journalist og forfatter. Han var en sentral person i en tidlig fase av AKP (m-l), en machomann nær sagt blottet for feministisk praksis. Hun ble Rød Ungdom-leder på 1990-tallet, hvor det feministiske og antirasistiske engasjementet dominerte. Det preger også framstillingen. Bokas originale idé er at forfatteren vil «laive» faren, det vil si leve som ham, ved å flanere i byer, drikke, røyke hasj, leve et utsvevende liv. Anslaget er rått og effektivt, det spenner forventningene høyt. Hun befinner seg midt i det norske bibelbeltet, i Kristiansand. Unge kristne bærer armbånd med WWJD, «What Would Jesus Do», som en påminnelse om å tenke og handle som Jesus. Hun vrir akronymet til WWJMD, «What Would Jon Michelet Do» (nærmere forklart i ukas intervju, side 4-5).

 Alene på hotell ville Jon Michelet bestilt en whisky. Han ville jaktet på noen å dele seng med. Det ene tar det andre, og Marte Michelet ender en periode blant weed-pushere og lett tilgjengelige pub-gjester av begge kjønn, like klar for en «engangshendelse» som hun er. I de beste partiene går boka rett på sak – og kan skifte tema brått. Hun gremmes for eksempel over at pengene til hasj havner i karteller som «bruker barn som drapsmenn», en formulering som for tida fylles med norsk innhold hver dag. Samtidig har hun øyne og ører åpne for motsigelsesfulle sider ved handelen. En av selgerne, «antakelig nokså ferskt ute fra et asylmottak», stusser over at hun er ute etter «grønt». Etter at de har snakket en stund, spør han plutselig: «Har du PTSD?». Han studerer psykologi på Blindern, liker å gjette kundenes diagnoser. Han gjenkjenner post-traumatisk stress. Boka klipper effektivt til slutten av juli 2011. Gravide Marte Michelet og den daværende samboeren, Ali Esbati, er invitert til Utøya for å holde foredrag, hun på onsdag, han på en verre dag, fredag 22. juli. Ali kunne blitt offer for kulene den dagen. Han overlevde, men som terroristens mål måtte begge en periode leve med politibeskyttelse. I slike situasjoner kommer farens omsorg fram, selv om Marte Michelet i lange perioder har levd uten nær kontakt med faren Jon.

deler av boka beskriver oppveksten som skilsmissebarn, med en fraværende far og en engasjert, overarbeidet mor, gjenkjennelig fra tilsvarende skildringer i norsk litteratur. Beskrivelsen av AKP-miljøet er ikke spesielt original, om man har lest noen av kildene hun oppgir til slutt i boka. Marte Michelets særegne grep springer ut av at hun er barn av sentrale personer i partiet, med en mor, Toril Brekke, som drar familien med på risikofylt arbeid i Zambia og Namibia. Boka viser generasjonsmotsetningene, samtidig som den på en humoristisk, men ikke helt begripelig måte får fram hvordan metoden, selve det «å laive pappa», gir forfatteren en ny form for frihet. Marte Michelet mener hun ved «å gripe til det dekadente og utglidende» i farens liv fikk rydda i egne grenser. Litterært sett skulle jeg gjerne lest en mer stringent tekst, utvidet på det punktet.

Famlende portrett

Poesi kan vise vei inn – og vise vei ut – i ett og samme vers, én og samme strofe. Wera Sæthers nye diktsamling har et vers, en vending, som tittel. Der den dukker opp, mot slutten av et dikt om konsekvenser av naturtap og klimaendringer, har setningen i tillegg en annen vri, et brudd i form av økt mellomrom, som øker flertydigheten:

Raseriet får stå alene, utsatt, ytterst på linja, med desto større vekt. Første del av setningen legger vekten på manglende anger. Raseriet skyldes diktets nevning av «skoger som gråner», fuglesang som stilner, «mold som mister reddende ganger for småkryp». Småkrypene lever under jorden, utenfor menneskers blikk, kanskje bortsett fra øyeblikket etter at plogen har vendt jorda, slik diktets vers vender betydningen. Over det hele hviler en uhygge i lufta vi puster inn: «Døden venter i været». Wera Sæthers dikt åpner leserens øyne for verden sett fra andre vinkler enn norsk velstand, steder langt sør, der «de fattige faller først». Diktene er ikke blinde for krigene som raser i Europa og Midtøsten, men de peker mot en større, underliggende krise: Utarmingen av jorda, drastiske endringer i klimaet.

både mild og rasende, preget av Sæthers reiser. Boka er del av et omfattende forfatterskap i flere sjangere, også med gjendiktninger, et ruvende verk av en forfatter som fylte 80 år tidligere i år. De nye diktene kan med utbytte leses mot fjorårets roman «et essay i gud», en slags indre selvbiografi, fra oppvekst i Slemmestad til omfattende arbeid blant fattige i mangroveskogen innerst i Bengalbukta. Den høye, rått bygde sementfabrikken på hjemstedet ved Oslofjorden, danner kontrast til lave, skjøre planter som vokste i nærheten, liljekonvall, ballblom og blåklokker – eller et spesielt tre, en bjørk, som barnet vannet. Nå er diktjeget «ikke lenger et barn men et vitne/ som tilrettelegger for en langvarig streik/ før stråene våre tar fyr».

 igjen i flere dikt og danner kontraster til en mer brutal virkelighet, for eksempel i kolonihistoriene til Joseph Conrads roman «Mørkets hjerte», eller i Francis Ford Coppolas filmversjon, «Apokalypse nå!». Sæthers dikt går i dialog med kunsthistorien, for eksempel Vincent van Goghs solsikker, eller hans selvportrett med avskåret øre. Diktjeget var 17 år i møte med maleriene. Ungdomsopplevelser blandes med seinere erfaringer i det lange diktet, et av få som går over to hele sider, med slående bilder. Ordet «rampe» forbindes i boka med raseri eller ild, som om overgangen mellom to nivåer er akutt, noe som skjer akkurat nå, for eksempel blant solsikker lenger øst i Europa, i Ukraina, slik jeg leser diktet om van Goghs kunst. Teksten flytter seg raskt; diktet skildrer syrlig vår tids gjenoppbygde Notre-Dame, etter brannen, som «en restaurert himmel over pengene».

Diktjeget henvender seg direkte i et slags utvidet kirkerom: «Kjære Vincent, øyelokkene våre henger over evnen til å se,/ vi siger ned i pengene lenge etter den siste vanlige vinteren […]». Som til en katolsk helgen trygler diktjeget maleren: «be for oss».

sukker oppgitt: «Butikkene selger ikke åpne øyne». Åpne øyne fordrer at man ser verden fra ulike kanter. Mangroveskogen i Bengalbukta evner å binde jord i områder med saltvann, noen av klodens mest grøderike steder. Som følge av klimaendringene er slike store elvedeltaer likevel noen av klodens mest utsatte områder. Et av diktene, «synet ditt kan bli omskåret», uttrykker det klart og direkte, igjen med utvidet mellomrom, brudd: «det er her jeg lærer å se, vannet presser/øyelokkene mine opp mot pannen,/ du er en av oss,	du skal våke.»

Sæthers dikt åpner øynene for den som våger å se.

Dikt som våker

I ukas intervju i Bokmagasinet (side 4–5) sier Per Petterson at romanen «Du er hjemme nå» ikke er tenkt som et plot. Den er skrevet setning for setning, uten tanke på handlingsgang, om jeg forstår ham rett. Jeg som ser romanen fra en annen vinkel – ikke som avsender, men som mottaker – skimter i romanens indre et plot med en gjenkjennelig figur, urgammel i litteraturen: en trekant. Romanen skildrer forholdet mellom Kasper og Inger, som er gift, og Signe, deres felles venninne, som Kasper forelsker seg i. De tre former et ustabilt emosjonelt triangel, som i sin tur driver leseren til å finne ut hvordan det går. Slik 

Aller innerst er historien likevel fylt av en maskulin sødme, i betydningen berusende fornemmelse, som bare Petterson kan skrive fram – vekslende mellom forelskelsens nakne ekstase og en minst like avkledd fortvilelse. «Du er hjemme nå» oppleves helt ned i veigrøftene sannferdig. Jeg kjenner fortellingen på kroppen. Gjennom oppveksten, langt opp i moden alder, har jeg ferdes med buss og bil i liknende trakter, i et bølgende skog- og åkerlandskap øst for Oslo. Skildringene av hvordan skumringen og kulda forandrer fargene på denne tida av året spenner opp et forsiktig kolorert lerret rundt Kasper, Inger og Signe.

åpningskapittelets kollisjon med et rådyr reflekterer Kasper mer over framstillingsformen enn jeg kan huske fra foregående romaner av Petterson. Fra en slags nåtid, med tilbakeblikk til 1980-tallet, da Norge forandret seg raskere enn noen rakk å registrere, framtrer Kasper som en utvidelse av fortellerens muligheter. I dialogene med vennen Einar legger Kasper fram ideer til hvordan han kan skrive, for eksempel i brevform, forkaster dem delvis, for så å innføre brev i romanen allikevel, med velkonstruerte vridninger. Som alltid i Pettersons bøker er perspektivet lavt, denne gangen fra et fast sete, «to seter etter døra bak i bussen […] hvis det var ledig».

Formelt sett sitter han høyere enn han seinere i livet sitter bak rattet i Mondeoen, en eldre Ford som trenger jevnlige verkstedbesøk. Sosialt sitter Kasper lavere i bussen, uten bilens individuelle frihet. Han er snarere utlevert til fellesskapet, for eksempel hvis han sovner, eller glemmer igjen veska. I landlige områder rundt Oslofjorden er du på 2020-tallet en merkverdig, sjelden figur om du som middelaldrende mann er passasjer i en buss. Skikkelige menn kjører bil.

 er Kasper? I romanen er han utlevert til følelsene, enten de er rettet mot Inger og de to barna, eller mot Signe, som han altså innleder et lidenskapelig forhold til, om lag midtveis i et travelt liv som småbarnsfar: Kasper jobber skift i en grafisk bedrift. Lag på lag avdekker romanen Signes og Kaspers hemmeligheter, enten de ligger i barndom og ungdom, eller i forholdet de vikler seg inn i. Mye forblir usagt, historien har tomrom som gir rikelig plass til tolkning. Samtidig er analysen av tida relativt fast i klypa, for eksempel bildet av Kaspers svenske tante, hun som «hadde kommet seg opp i verden på en måte som fikk andre til å føle de var kommet seg ned».

Jeg fester meg ved presise skildringer av forhold på arbeidsplassen, der formannen som mellomleder opplever at alle kan sparke ham bak. «Ikke jeg», sier Kasper, og formannen gir ham rett. Pettersons beskrivelser av skrevne og uskrevne regler i et arbeidsmiljø noen tiår tilbake i tid virker mer realistiske enn for eksempel Kjartan Fløgstads tilsvarende. Pettersons roman er mindre idealisert, mer illusjonsløs.

at «Du er hjemme nå» forholder seg enkelt til framstilling av virkelighet. Et sted, på romanens 1980-talls­nivå, forteller Kasper at han hadde bestemt seg «for aldri å juge mer». Likevel går det ikke mange sider før han juger for å gjøre seg interessant, om en film han sier han har sett. Scenen utspiller seg nær maskinen han betjener, som skjærer ark i tjukke bunker. Selve kniven danner et plot i plotet. Den giljotin-aktige innretningen etableres tidlig, for seinere å gjøre et brutalt innhogg i handlingen. Elegant assosierer Kasper til henrettelsen av Robespierre under den franske revolusjonen, en historisk hendelse som danner overgangen til en periode dominert av demokratier og nasjonalstater, en epoke vi fremdeles befinner oss i – men ikke kjenner utgangen av.

skjønnlitteratur er et kapittel for seg i romanen. Noen sider før Lev Tolstojs «Anna Karenina» dukker opp, tenker jeg på hvilken bok jeg nylig leste som kombinerer realisme og avansert fortellermessig ironi på måter som kan ligne Pettersons. Tolstojs «Då Ivan Iljitsj døydde» ligger langt framme i minnet. Skald forlag ga ut Geir Pollens oversettelse for et par år siden. I likhet med «Du er hjemme nå» kombinerer langnovellen en trist historie med komplekse humoristiske skildringer av klassemotsetninger. I tillegg gir Pettersons roman blikk inn i Kaspers indre, på måter litteraturen ennå ikke hadde nådd fram til på 1800-tallet.

Begjærets triangel

Endelig! Dag Solstads siste roman setter både lykken og ulykken i bevegelse

I «Dagboken 1953–1958» spør Witold Gombrowicz hva vi beundrer hos Marcel Proust. «Først og fremst at han våget å være skjør og ikke nølte med å vise seg slik han var […]», skriver Gombrowicz. Vi beundrer nakenheten i Prousts menneskelighet, sannheten i hans lidelser og styrken i hans oppriktighet, tilføyer Gombrowicz og utbryter: «Men akk!», så enkelt er det ikke. Bak Prousts nakenhet oppdager man lag på lag av klær og accessoirer – slåbroken, frakken, nattskjorten og alskens tilbehør. 

Noe lignende kunne man si om en forfatter som er inspirert av dem begge, Dag Solstad. Nærmere åtti år gammel ga han forfatterskapet en ny omdreining, ved å forme setninger som på samme tid er blottstillende, snirklete og ornamenterte, basert på hans egen hukommelse. Den selvpåførte begrensningen, å holde seg til det han kunne huske, førte de siste årene til intensivering av skriften – omhyggelige forsøk på å beskrive forholdet mellom minne og tid.

 utgivelse kaster lys over endringer i forfatterskapet som skjedde tidligere, omkring årtusenskiftet. Etter å ha konsentrert seg om voksne menneskers liv, skrev Solstad om egen barndom i romanen med hans egen fødselsdag som tittel, «16.07.41». Høstens roman, «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» fortsetter skildringen av tidlige, sårbare år i Solstads liv, fram til faren døde i 1953. I «16.07.41» skriver Dag Solstad at han ikke har vært seg selv siden faren døde da han var elleve år gammel: «Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid». Setningene var gåtefulle da romanen kom i 2002. Hva betyr det å ikke være seg selv – og i stedet være forfatter? Det kan høres ut som en permanent unntakstilstand. I en fotnote skrev Solstad at målet var en gang å skrive en roman om lykken: «Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det». I mellomtiden har han fått mange oppfordringer om å skrive en roman om lykken, skriver han i høsten roman. Solstads svar er: «Vel, her er den!»

«Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» er en selvbiografisk fortelling om Solstads oppvekst i en familie som driver en kolonial­forretning i Sandefjord rett etter krigen. De går konkurs. Faren er syk av astma. Den unge gutten er svært knyttet til faren. Faren forsøker de siste årene av livet å framstille en perpetuum mobile, en evighetsmaskin, for å innkassere en gevinst som kan redde familien, et arbeid som også skildres i «16.07.41». Solstad har en ni år eldre bror, Cato. Han reiser til sjøs som 17-åring. Tenåringen Dag vokser etter hvert opp alene hos moren. Etter konkursen arbeider hun i skobutikk i Tønsberg for å redde familieøkonomien. Romanens bilder av moren og broren, med gløtt inn i foreldrenes ekteskap, først med lykke, senere stigende ulykke, er nye, sett i forhold til tidligere selvbiografiske tekster. Solstad henviser til et par av dem, publisert i «Artikler om litteratur 2015–2021». Høstens roman kan åpenbart leses sammen med ‘En drøm’ og ‘Om mitt forhold til forhold til Knut Hamsun’. De to artiklene antyder skjellsettende erfaringer med foreldrene under oppveksten i Sandefjord, for eksempel med morens sinne, hysteriske gråt, hennes sarkasme. I «Endelig! Lykken. …» går Solstad mer detaljert til verks i beskrivelser av ulykken mellom foreldrene, og mellom moren og den unge Solstad, i tråd med andre del av tittelen, «… mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger».

, og i den fornøyelige jubileumsboka om norsk travsport, «En sann svir», som utkom rett før Solstad døde, kan man lese om metoden som anvendes i høstens roman. Solstad erkjenner at hukommelsen er sviktende, han lager oversikt over klassetrinn og sportsresultater for å feste begivenheter til noenlunde riktig år. I artikkelen om forholdet til Hamsun beskriver han metoden inngående, over flere sider: Skjemaer over skolegang og fotballsesonger på 1950-tallet gir støtte for minnet. Helt ny er metoden ikke. Om man husker bruken av sportsresultater for eksempel i «Roman 1987», framstår framgangsmåten paradoksalt nok både som forsterket og strukket, nesten til bristepunktet, i «Endelig! Lykken …». Sportens fordel er at den utløser tomme lidenskaper, heter det i «Roman 1987». Det samme kan man ikke si om erindringene i høstens roman. Smerten som skildres sender så å si ilinger inn i leserens minne fra tidligere tekster. I «Endelig! Lykken. …» nøler han lenge med å skrive om moren, «hun var et faktum», mer vil han «helst ikke si om den saken». Jeg assosierer fra den antydede morsskikkelsen til en tidlig novelle, ‘Invaliden’, i debutboka «Spiraler». En lesende, studerende sønn blir liggende i sengen, til slutt tilsynelatende lam, med en invaderende mor han forsøker å stoppe ved å få skjøvet en kommode foran døren. Novellen introduserer et av forfatterskapets store temaer, lammelsen. Som fenomen vender lammelsen tilbake i de tre bøkene om Bjørn Hansen, som begynner med at kemneren på Kongsberg får utført et fiktivt inngrep slik at han blir sittende i rullestol.

Midtveis i høstens roman nærmer Solstad seg likevel sin mor, og storebroren Cato. «[F]or mor var han hennes eneste sønn», skriver Solstad. Likevel opplevde han det som en lettelse, ja han godtok det fullt ut, skriver han, i en stil som veksler mellom reservert tilbakeholdenhet og åpen fortvilelse. Ved å være sønn nummer to slapp han unna hennes «uinnskrenkede makt». Han var tilskuer til et «grusomt ekteskap». Morens temperament, hennes raseriutbrudd, truet med å drive familien til vanvidd, noe romanen gir flere eksempler på. I tillegg er han på skolen forfulgt av en gjeng plageånder i klassen, en historie han med ettertrykk skriver at han aldri har fortalt til noen. Elleveåringen lot som ingenting. Han ville ikke vise noen at han var lei seg, heller ikke da faren døde. Solstads erfaringer som elleveåring ble innkapslet, eller fortrengt, slik jeg forstår den paradoksale romanen om lykken, for desto sterkere å dukke opp igjen seint i forfatterens liv.

lenge. Solstad beskriver vendepunktet i høstens roman. Fram til han var om lag 60 år skrev han om voksne personer. Først når hovedpersonene i romanene hans var ferdige med barndommen, idet de ble voksne og kunne skape sitt eget liv, ble de interessante for ham som forfatter. Å unngå å skrive om barndommen var en rettesnor for Solstad i hele hans forfattervirksomhet fram til omkring år 2000, skriver han nå, i «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger»

 Som den lange tittelen antyder, er den i hovedsak skrevet i 2022, men tidsangivelsen er flytende. Solstad skriver at han først begynte på et annet manus, med «en storslagen idé», men la det fra seg for så å skrive den foreliggende teksten, sommeren 2022. Han husker ikke om han begynte på den andre versjonen i desember 2021 eller ved påsketider i 2022. Slik er de forvirrende premissene for en roman basert på hukommelsen, de blir lagt åpent fram. I tillegg kaller Solstad sin egen tekst vekselvis artikkel og roman. Den foreligger som roman, samtidig som den inneholder setninger som utvilsomt pretenderer å være sanne, som i en dokumenterbar artikkel. Vi skal se nærmere på det. Men først: Hva besto den storslagne ideen i, ut over å skrive en selvbiografi om årene fra 1941 til 1953, det året faren døde? Det begynte med at et slumrende, fortrengt minne dukket opp:

Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, som var den person jeg satte aller høyest i verden, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå.

Solstad skriver flere ganger at han kan dokumentere at han var elleve år på det tidspunktet. Beviset er en dansk håndverker, en kommunist som leide rom i kjelleren hos noen venner, der Solstad ofte lekte som barn. Den danske leieboeren «bærer den historien» Solstad nå forteller. Han fyller ut med en rekke detaljer som belyser valget fra ulike kanter, for eksempel erfaringer med kjente nazister som bodde i Sandefjord etter krigen; til dels var de kunder i foreldrenes kolonialhandel. Romanen nevner kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, begynnelsen på Stalins jernteppe gjennom Europa. Solstad skriver også om urolighetene i det han kaller Persia, altså Iran, hvor amerikansk og britisk etterretning bidro til et annet kupp. Den folkevalgte statsministeren Muhammad Mosaddeq ble avsatt og sjahen gjeninnsatt i 1953. Solstad mener han for alvor begynte å lese aviser det året han fylte åtte år, altså i 1949. Han fulgte med på nyheter og sport i radio. Også her flyter tidsangivelsene. Et sted beskriver han forandringen slik, med en distansert formulering: «Ut fra sin egen rettferdighetssans tok han, 7-åringen, kommunistenes parti». Seinere skriver Solstad at hans rettferdighetssans, et ord han altså gjentar, får ham til å satse på kommunismen som ti-elleveåring. Han skriver at han 

 til kommunismen – som om det å oppfatte seg selv som kommunist innebar å skifte trosretning. I en tett relasjon til faren, en konservativ indremisjonsmann, er det rimelig at overgangen til kommunismen kan ha fortonet seg slik. Samtidig er det åpenbart 81-åringens stemme vi hører i romanen, elleveåringens tolkning av situasjonen formidles på sytti års avstand.

Atter kommunist

Medisin skulle i utgangspunktet være basert på vitenskap, med noen av de beste og mest kostbare metodene mennesker har utviklet. Norske sykehus utgjør en annen virkelighet, noe forfatteren Tore Rem viser med all uønskelig tydelighet i «Tidligere frisk mann». Et stykke ut i boka skriver han lakonisk: «Antakelig undervurderte jeg graden av skjønn i behandlingen» – en av bokas største underdrivelser. Graden av vilkårlighet i behandling ved norske sykehus er forstemmende. Rems erfaringer virker ikke enestående – og de får her et unikt litterært uttrykk. «Tidligere frisk mann» bør leses av flest mulig, både i og utenfor helsevesenet.

5. januar 2014 faller litteraturforskeren Tore Rem om ved en fotballbane i Oslo, etter full innsats på trening. Han hadde kjent symptomer på rytmefeil i hjertet en stund, men hverken han eller fastlegen tok dem alvorlig nok. Langvarige undersøkelser viser at en sjelden, aggressiv auto­immun sykdom, sarkoidose, har skadet hjertet over tid. Autoimmunitet består i at kroppens selvforsvar vender seg mot kroppen selv, i Rems tilfelle mot selve hjertet, og påfører det betennelser, sår og arr. Sarkoidose virker uhelbredelig. Det finnes et håp om at sykdommen kan brenne ut, skriver Rem, i et av bokas mange nøkterne partier. Mindre nøktern er stilen når han beskriver bivirkningene av medikamenter for å motvirke sykdommen, særlig kortison. Brudd i akillessenen, kompresjonsbrudd i ryggen, total forandring av utseende er bare noen av de mange alvorlige følgene. Perioder med utmattelse, 

, er for Rem det aller verste, mentalt sett.

som er identiske med Tore Rems. Som han skriver, får en del mennesker ikke lignende diagnoser før de er døde. Likevel, mange av oss lever nær alvorlig syke. Hadde jeg ikke levd tett på et menneske med livstruende sykdom, ville jeg kanskje lest «Tidligere frisk mann» annerledes. Teksten provoserer ytterligere fordi jeg har sett det han skildrer på nært hold. Store norske sykehus burde ha rutiner og faglig medisinsk tyngde som reduserer vilkårlighet i behandlingen. Tore Rems erfaringer etter snart tolv år som hjertepasient er annerledes. Tar han ikke selv ansvar, risikerer han feilbehandling, for eksempel å få utskrevet uriktig doserte medisiner.

Noe er galt med ‘Systemet’, tittelen på bokas tolvte kapittel. Det starter med en forbilledlig kort setning: «Sykdom er politisk». Gode sitater av blant andre forfatteren Henry David Thoreau, begrunner hvordan det å skrive kan fungere bevisstgjørende, både for Rem selv og et fellesskap av lesere. Kapitlet skildrer konsist hvordan det å bli alvorlig syk gjør en avhengig av omgivelsene, fellesskapet. Vel så viktig som Rems godt begrunnede klage over manglende dekning av utgifter til dyre, livsnødvendige medisiner, er bokas kritikk av systemet. Som sykehuspasient møter han stadig nye leger som ikke har rukket å lese journalen. Han opplever mange eksempler på dårlig kommunikasjon, både med ham direkte, og mellom avdelingene som behandler ham. Hvorfor har vi et system som behandler kroppsdelers sykdom, men ikke hele mennesket?

 mangelfulle sider. Etter å ha blitt utsatt for en rekke kardiologer, immunologer og andre spesialister, foreslår Rem en «helsekoordinator med ansvar for at pasienten får en mer helhetlig behandling». Er ikke forslaget svært nær noe som allerede bør finnes ved alle sykehus? En kontaktlege for alle i spesialistbehandling er jo lovpålagt i «Lov om pasient- og brukerrettigheter»? Kontaktleger med liknende ansvar finnes altså på papiret, men ordningen fungerer ikke i praksis, slik Rem erfarer. Er ikke det i så fall lovbrudd?

«Tidligere frisk mann» er preget av omfattende referanser til skjønn- og faglitteratur. Jeg kan fryde meg over henvisninger til for eksempel Witold Gombrowicz, som mente grunnen til at vi beundrer en forfatter som Marcel Proust, er at han «våget å være skjør». Karakteristikken kunne passe på flere. Noen passasjer er likevel for tettpakkede, som når Rem ramser opp referanser til Michel de Montaigne, Nick Cave, Stephen Jay Gould, Dylan Thomas, Virginia Woolf, Charles Dickens, William Shakespeare, Jens Bjørneboe og Jean-Jacques Rousseau – på to (!) sider.

 ferdige løsninger, den formidler erfaringer som gir grunnlag for politikk. Det politiske består enkelt sagt i å skrive en bok som «Tidligere frisk mann». Boka får fram noe fundamentalt: Å lese og skrive er å dele erfaring med andre. Mennesker er «døende dyr, i stadig endring, på vei mot undergangen», skriver Rem. Alle er vi avhengige av noen rundt oss i faser av livet. Boka er et vågestykke, også ved at en av Norges mest prisbelønte sakprosaforfattere viser svakhet, sårbarhet. Samtidig mobiliserer Rem formidable krefter som skrivende mens han er syk. Det har en pris for omgivelsene, Rems familie og venner. Kona Norunn og deres to barn er med i beretningen, med en selvransakende tone fra forfatterens side. Et siste kapittel med det uhellsvangre tallet 13 har tittelen ‘Tilbakeslaget’. Sykdommen blir Rem ikke kvitt. Det gjør boka til vond lesing, samtidig som den beholder et litterært overskudd. Rems velkjente vidd som forfatter, sammen med nøyaktige beskrivelser av fysiske lidelser, gjør boka til et skjellsettende innlegg i en nødvendig debatt om hvordan vi som samfunn ser på sykdom.

Som fortelling tilbyr «Tidligere frisk mann» å bli en del av et fellesskap: «Å lese kan, blant annet, bety å søke sammen. Å få bekreftet at man ikke er alene», skriver Tore Rem. Slike setninger, og boka som helhet, er gaver til dem som vil tenke over hva vi gjør med velferdsstaten i Norge.

Tidligere frisk mann bør leses av flest mulig.

Sykdom er politisk

Jon Fosses roman er den første i en planlagt trilogi. «Vaim» er et sted nord for byen Bjørgvin, begge oppdiktet, med sterk likhet med et velkjent vestnorsk landskap. Romanen framstiller mennesket som utlevert til andre, særlig i økonomiske og erotiske relasjoner. Teksten stiller seg på de svakes side, samtidig som «Vaim» skildrer en uvanlig handlekraftig kvinne. Elines energi gir romanen et overskudd av humor. Tre eldre menn fører ordet etter tur. De er knyttet til sjøen, til fisket – og til kirke og bedehus. Både Jatgeir, Elias og Frank er relativt passive. På ulike tidsplan ser de tilbake på viktige hendelser i livet omkring Eline.

 historien enklere enn i Fosses Andvake-trilogi (2007–2014) og «Septologien» (2019–2021). Bak enkle grep ligger likevel muligheter til å utvikle kompleksitet. Stilen er kjent fra foregående verk av Fosse: flytende historier uten punktum. Leseren kommer tett på fortellernes strøm av tanker og minner. Først ut er Jatgeir, bosatt i Vaim. Egentlig heter han Geir, men alle kaller ham Jatgeir, kanskje fordi han bare jatter med. Kallenavn er viktige ingredienser i romanens humor. Navnene framstår som ustabile størrelser, de skifter etter hvem som har definisjonsmakt. Selv er Jatgeir sygning, fra området nord for Bjørgvin. Striler er navnet på dem som bor nærmest byen. Raskt blir klasseskille et tema. Folk i Bjørgvin utnytter strilene. Byfolk er rikere, strilene forblir fattige. På besøk i Bjørgvin får Jatgeir bekreftet skillet. Han vil kjøpe nål og tråd, men loppes for to hundre og femti kroner, ikke bare i Bjørgvin, sannelig òg på Sartor, utenfor byen. Livet på sjøen er sikrere. Jatgeir skildrer båten, en pålitelig snekke, med kjærlighet. Den heter da også Eline etter en ungdomsforelskelse. Folk mener han er gift med båten.

Den unge jenta Eline fra Vaim fant seg tidlig en annen mann, fiskeren Frank fra Sartor, og flyttet til ham. Jatgeir har lengtet etter henne. Mange år er gått idet han sovner der, i fremmed havn på Sartor. Han våkner av at Eline roper på ham. Hun er lei samlivet med Frank, hun vil hjem til Vaim med Jatgeir. Det skjer som i en drøm, han har ingen ting å stille opp. En annen vilje råder. Dialogene er kostelige. Alt skjer fort. Snart er de på vei ut sundet, akkurat i tide til å unngå Frank.

 forteller er Elias, Jatgeirs nærmeste venn, noen år seinere. Etter at Eline er kommet inn i Jatgeirs liv, har vennene sett lite til hverandre. En vinterkveld banker noen på hos Elias. Han trenger lang tid på å åpne, i karakteristisk, nølende stil for eldre mennesker i Fosses romaner. Utenfor står ingen. Først etter mer søvn og gjentatt banking, med Elias’ mistanke både om skrømt og om unger som stikker av, står Jatgeir utenfor. Ikke før er han kommet, så går han igjen, i en underlig scene. Elias blir urolig, går ned mot kaia for å finne noen å snakke med. Karene der står tause, med bøyde hoder. Jatgeir døde tidligere den dagen, han ble funnet i sjøen ved båten. En knapp dialog fører fram til reinskårne setninger om døden:

Det er som om ein ikkje kan seia noko om det […]

og så er det som vert sagt eit surr av røyster, […] orda og setningane går i kvarandre

Den fromme Elias forstår at han kan ha sett Jatgeir etter at vennen døde. På hjemveien forestiller han seg at han ser Jatgeir i himmelen. Scenen kan minne om Fosses roman «Morgon og kveld», eller Dag Solstads visjon av sin døde far i skyene i «16.07.41». Det siste Elias ser, er Jatgeirs hånd og arm «kverva inn i den mørke himmelen». Romanen strekker en hånd mot andre tekster, i og utenfor Fosses forfatterskap.

Heim til Vaim

Mange avhandlinger publiseres stykkevis og delt i tidsskrifter, gjerne på engelsk, innhyllet i en mer eller mindre velformet «kappe» for å holde det hele sammen. Nylig forsvarte litteraturforskeren Fredrik Parelius et uvanlig interessant og omfattende doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen. I et helhetlig verk på over 300 sider undersøker han forholdet mellom poesi og psykiatri hos tre norske diktere som alle hadde erfaring fra psykisk sykdom: Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge. Parelius får fram nye aspekter i forholdet mellom galskap og diktermyte.

Til antikkens og romantikkens myter hører forestillingen om diktere som særskilte profeter eller seere, i kraft av å være «gale». Dikterne kunne ha en egen evne til å se tilværelsen fra andre kanter enn majoritetens normalitet, mente man.

 ut av kapitlene om Hofmo og Hauge. Gunvor Hofmo skrev dikt som særlig er blitt knyttet til tapet av kjæresten, den jødiske flyktningen Ruth Maier, som ble deportert til Auschwitz i 1942. Hofmo var alvorlig syk fra midten av 1950-tallet, innlagt på Gaustad sykehus, med noen avbrudd, fram til 1975. I store deler av livet unngikk hun kontakt med offentligheten, utover å utgi diktsamlinger. Desto mer oppmerksomhet har forfatterskapet fått etter at hun døde i 1995, særlig takket være Jan Erik Volds arbeider rundt årtusenskiftet. Volds bok om Hofmo, «Mørkets sangerske», kom i 2000. Den plasserer henne i en orfisk tradisjon, med henvisning til Orfeus-myten, der dikteren søker å synge den elskede tilbake til livet. Siden har eldre forskerkolleger av Parelius ført en omfattende debatt om Hofmos diktning, der særlig Unni Langås og Sissel Furuseth har utfordret Jan Erik Volds biografiske lesninger. Parelius ønsker å bygge bro mellom de ulike tolkningene. Selv om scener fra Hofmos liv åpenbart spiller med i noen tekster, viser Parelius hvordan poesien ikke lar seg redusere til det biografiske. Hofmos ulike iscenesettelser av diktjeget er snarere en form for maskespill, og inngår i en kompleks lek med eldre og nyere tekster. Selv et dikt som ‘Hold deg til veven’, som kan leses som en konkret skildring av en arbeidsstue på en institusjon, viser seg å inneholde et vell av tråder, bokstavelig talt som en vev, der Parelius kan knytte forbindelser både til myter, historiske personer og Hofmos samtid, fra Njåls saga til Hannah Ryggen og Roland Barthes.

 siste del, ‘Bergtatt av poesien’, går Parelius inn på Olav H. Hauges bruk av «berget» som symbolsk figur for blant annet «galskap og en skjult poetisk lærdomstradisjon». I dialog med Hauges dagbøker belyser avhandlingen hvordan sentrale Hauge­-dikt kan tolkes biografisk, samtidig som den viser en poet med dyp forståelse for tradisjonen, fra kinesiske og europeiske klassikere fram til Hauges samtidige. Noen av diktene Parelius leser, som Hauges ‘Eg stend eg, seddu’, er allerede blitt omfattende fortolket. At diktjeget står oppreist – over lang tid – og «kastar fatet i veggen», utgjør kanskje ikke en abstrakt form for ekspresjonisme, slik diktet kunne leses? Kan det ikke heller knyttes til konkrete scener i matsalen på Valen sjukehus, der Hauge var innlagt flere ganger? Parelius går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien – og med tidligere forskning på forfatterskapene. Resultatet er en bok som utvider forståelsen av hvilken rolle galskap, opplevelsen av å være utvalgt til å se ting som er skjult for andre, kan spille som inspirasjon til konkrete dikt.

«Lyrikk og galskap» bidrar til et større tolkningsrom, ikke bare i møte med de tre dikternes tekster, men i forholdet mellom psykisk sykdom og litterær produksjon overhodet.

Han går i dialog med litteratur- og psykiatrihistorien.

Galskapens poesi

Å se verden fra lufta er de færreste forunt. En studie publisert av Vestlandsforskning i 2020, konkluderte med at 89 prosent av verdens befolkning ikke reiste med fly. Med andre ord: Kun én av ti er rike nok til å fly. Desto bedre å kunne lese om hvordan verden virker for dem som faktisk kan fly – klodens milliarder av fugler. Fra låvesvalers tilflukt ved Marokkos livgivende våtmarker til fugledød som følge av lysforurensning i Chicago holder Dag O. Hessens bok på oppmerksomheten – og skaper årvåkenhet: Fuglene kan fly fra alt, men ikke fra oss.

Biologen Hessen prøver ut nye litterære former i «Fugleperspektivet. Erobringen av naturen». Boka strekker seg over 200 år og viser hvordan landskap og fugleliv forandres i epoken der mennesket påvirker jordkloden mer enn noen annen faktor – geologisk, klimatisk og biologisk. Boka ser endringene fra fuglers perspektiv, samtidig som Hessen benytter seg av skjønnlitterære grep, med fiktive observatører på bakkenivå, tre utvalgte år: 1825, 1925 og 2025. Slik gir boka punktbilder av situasjonen med hundre års mellomrom. Hessen bruker enkle symboler, som paradisfuglens gule fjær og lomviens fargerike egg, til å skape sammenheng i teksten. Bokas skildringer av hvordan vannveier, deltaer, trekkruter og rasteplasser endres i ulike verdensdeler er mest imponerende. Grepet med å la fiktive personer fortelle om hva de ser, særlig på Jæren og Møre, fungerer godt til å begynne med, men har noen mindre heldige konsekvenser. Hessens vilje til å tilby pedagogisk oversikt virker i noen tilfeller for løst sammenbundet med de fiktive personene, særlig den unge forskeren Mari. I bokas nåtid gjennomfører hun nesten ubegripelig lange reiser, med mange digresjoner, som ikke bidrar til å holde historien tilstrekkelig sammen.

likevel at blikket er overveiende globalt. Fortellingen tar utgangspunkt i livet til langt-trekkende arter som låvesvale, stork, rødnebbterne og polarsnipe for å vise utfordringene trekkfugler står overfor. At antall fugler faller dramatisk, er i og for seg ikke nytt. Det unike med Hessens bok er konkrete, vakre skildringer av områdene der artene kan leve, enten det dreier seg om fuglefjellet på Runde utenfor Ålesund eller Nord-Europas største innenlandsdelta, Nordre Øyeren ved Lillestrøm. Eller 

 leve. «Fugleperspektivet» viser sammensatte årsaker til at Runde tømmes for fugl, samt vilkårlige politiske beslutninger bak ødeleggelsen av viktige våtmarksområder Åkersvika ved Hamar eller Lågendeltaet ved Lillehammer. Vei trumfer vern. Hessen bruker norske lokaliteter som springbrett for å vise tilsvarende tendenser i andre verdensdeler.

 kan man godta at en foreleser gjentar noen talepunkter av pedagogiske grunner. I en bok virker det merkeligere å repetere konkrete fakta, som hvordan drivhus for jordbærdyrking truer våtmarker i Spania, eller hvordan synkrone bevegelser i store fugleflokker kan ligne menneskets sentralnervesystem. Men slike gjentakelser er små pletter i en bok som i det store og hele bidrar til å utvide forståelsen av hva som skjer med fuglenes del av verden, mens mennesket erobrer stadig større deler av klodens hav- og landområder. «Fugleperspektivet» gir rikelig rom til mennesker som reflekterer over tap, i fiksjonens form. En kvinne ser utover Jæren og innser at grøfting av myrer og fjerning av dammer utraderer artene hun vokste opp med, som brushanenes spill om våren. Nye penger, en ny form for rastløshet er kommet over landsdelen. Oljen har i hennes levetid endret alt. Samtidig er vestlig rikdom paradoksalt nok redningen for enkelte områder lenger sør, for eksempel i Senegal, der fugleturisme kan finansiere naturvern. Slik rommer Hessens bok komplekse, rike perspektiver på fuglenes truede liv – en utvikling som i neste omgang rammer oss.

Blikket ovenfra

Romanen «Barnet mitt» følger spor fra foregående bøker av Hanne Ørstavik. Den anonyme jeg-fortelleren befinner seg i Italia. Hun bearbeider hendelser kjent fra Ørstaviks tidligere utgivelser, for eksempel «ti amo» (2020) og «bli hos meg» (2023). Mannen hennes, L, døde for fire år siden. Et nytt forhold til en yngre mann, nå kalt «gutten», tok slutt for ett år siden. Idet «Barnet mitt» begynner, vender hun tilbake til leiligheten ved kysten der hun og gutten pleide å være. Hun vil skrive en ny roman, og den skal foregå på stedet hun forlot ett år tidligere. Hun ser for seg en sirkel i sanden, av og til en sirkel av ild. Romanen utgjør en ring, en tilbakevendende bevegelse på flere plan, geografisk og mentalt. Slik sett virker den mer statisk enn de to foregående romanene.

minnebilder, særlig av traumatiske barndomserfaringer med foreldre som ikke klarer å leve sammen, er et gjennomgående trekk i flere av Ørstaviks romaner. Høstens bok retter blikket mot fortelleren ved å åpne en dør til hvordan hun mener å ha gjort sin egen datter vondt. Store deler av «Barnet mitt» er stillestående, kvernende i desperasjon over hva hun har gjort mot datteren, uten at datteren får noen egen stemme. Hva består sviket i? Påstanden i romanens første linjer er at fortelleren først nå, når datteren er voksen, blir klar over at hun ikke har 

 henne. Hun har neglisjert datteren i arbeidet med å bli forfatter, overleve som forfatter. Hun har stengt døren til datteren for å kunne skrive, selv da jenta bare var fire eller fem år. Alt avhenger av skrivingen, for ikke å «gå under».

Innsikten kom plutselig for ett år siden, da fortelleren «kom hjem fra havet» etter at forholdet til gutten var slutt. Romanens språk er en underlig blanding av romantiske, absolutistiske formuleringer som å komme «hjem fra havet», og et mer fragmentert språk, der minnebilder trer fram. Idet de første bildene av datteren kommer mot henne, holder fortelleren seg fast i madrassen for ikke å kaste seg ut av vinduet. Beskrivelsene veksler, med utstrakt bruk av komma, av og til med punktum inne i setninger. Hun har gått «helt til slutten» i forholdet til gutten. Hun har mistet troen på at det gode, kjærligheten, kan komme utenfra. Teksten vender gang på gang tilbake til en liten jente som sitter ved vinduet og venter på de andre, bilder der datteren og fortelleren smelter sammen:

At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.

hukommelse gir romanen form og innhold. Fortelleren framstiller tolv år i forhold til datterens far, omkring hennes fødsel, fra de flytter sammen til de skilles, som et stort hull. Det er som om alle årene er borte. Mens hun skriver, pipler likevel detaljer fram. Datteren er elleve år da moren, fortelleren, vil flytte med henne inn til byen. Elleveåringen sitter med hodetelefoner og en lang skjøte­ledning og ser tegnefilmer mens moren pakker bøker og andre ting i banankasser. Skjøteledningen har fortelleren kjøpt fordi hun ikke klarer lyden av filmene. Hun avbryter seg selv: «Hva er dette for noe å ta med i en roman, det er en helt tom scene, et hult minne, det viser ikke noen ting, kommer ikke borti noe […]».

Indirekte antydes romanens poetikk: å la fragmenter av minner berøre hverandre. Fortelleren stanger hodet mot veggen av detaljer hun mener hun ikke husker, likevel kommer de fram gjennom skrivingen. Et sted skriver hun at hun bare har bilder, ikke følelser. Et annet sted ønsker hun å åpne seg for datteren, for det nye livet hun innebærer, men fortelleren oppdager bare seg selv, en liten jente inni en murvegg, en vond hardhet bare skrivingen kan lindre.

 om man leser på ny – leter i hulrommene, så å si. En av brødrene bemerker hvor veslevoksen hun var i oppveksten. Fortelleren husker hvordan hun begynte å etterligne en jente som holdt styr på kiosken der begge jobbet. Fortelleren begynte «å være sånn» hjemme. Likevel trodde hun alle forsto at hun egentlig var en annen. Samtalen fungerer som en av flere mulige nøkler til å forstå fortellerens splittelse, hennes fortvilelse, grunner til at hun oppsøker ulike former for behandling. Hun har tidligere gått sju år i terapi hos en klinisk psykolog. Behandlingen gjør henne godt, men en gang blir hun sint. Psykologen kaller henne primitiv, og raseriet stiger før forklaringen kommer: Det handler om «en organisering i den psykiske strukturen som tilhører et veldig tidlig utviklingsnivå […] med dissosiering og splitting».

Romanen beskriver andre, mildt sagt alternative behandlingsformer. Mens fortelleren var sammen med gutten, oppsøkte hun en ayahuasca-retreat, der inntak av urtete med psykedeliske stoffer skal fremkalle hallusinasjoner. Hun finner videoer på Youtube med ulike meditasjoner og prøver dem ut.

 og utfører også rituelle, fysiske øvelser jevnlig. En periode onanerer hun hver morgen mens hun tenker på oliventrær, på mykheten i formene. Trærne står som et merkelig, symbolsk motbilde til fortellerens hardhet. Hennes vilje er som en søyle hun ikke kan klare seg uten. Romanen ebber ut i korte glimt av øvelser i ømhet, uten at leseren får ordentlig inntrykk av om ømheten gjelder – eller når fram til – datteren. Det kan virke som om datteren blir stående utenfor romanens sirkel. Romanens sannhetssøken gjør inntrykk, men datterens rolle forblir problematisk.

Store deler av Barnet mitt er stille­stående.

I sirkel

Hvordan forholde seg til krig? Hvilket personlig ansvar har man i møte med tragedier som utfolder seg i sanntid, enten de skjer i Ukraina, Gaza – eller Sudan? Geir Gulliksens nye bok retter blikket mot norske blindsoner. Hilding, den provoserende hovedpersonen, har selv blinde flekker. Samtidig åpner romanen viktige perspektiver.

En insisterende, selvkommenterende forteller fører leseren inn i et ukjent landskap, sett fra «Luftrommet over Ukraina». I veikanten står en utbrent Toyota Corolla. Som om et dronekamera filmer bilen, registrerer romanen kulehullene i døra, «et skudd har gått gjennom nakkestøtten», den bakre delen av bilen har eksplodert. Med flakkende tilbakeblikk viser fortelleren hvordan bilen havnet der, i krigssonen i Ukraina. Selv om det politiske aldri har vært langt borte i Gulliksens forfatterskap, er boka om en fraskilt norsk mann, Hilding, og en ukrainsk familie han forsøker å redde, mer eksplisitt rettet mot ansvaret man kan oppleve i en internasjonal konflikt. Hilding mener han har en politisk og moralsk forpliktelse, et personlig, individuelt ansvar for å handle. Nå.

 Russlands krigføring som en akutt nødssituasjon, særlig etter fullskala-invasjonen 24. februar 2022. Fortelleren klipper effektivt mellom den utbrente bilen i romanens nåtid og en ensom nordmann som ser nyhetssendinger og videoklipp vinteren 2022. Hilding sitter på kne foran tv-skjermen, som i en slags bønn, en overgivelse. Han klarer ikke å tenke på annet enn krigen. Han ser også nyhetene 7. oktober 2023, den dagen Hamas angrep israelske sivile. I ukene som følger får han med seg hver eneste oppdatering: «Faens jævla nedslakting, jævla faens Nethanyahu [sic]».

Hildings omvendelse, om man kan si det slik, begynner med videoen av en mann som ble skutt på gaten i Kyiv. Identifiseringen med mannen – Maksym Iovenko – endrer Hildings pasifisme. Hans bidrag er å kjøre sin egen bil fra Hamar til den polske grensen mot Ukraina for å hente flyktninger. Hilding var mot Nato og atomvåpen. Nå er han for Nato, «det føles tryggest, i hvert fall inntil videre».

 har resonnementene en nakenhet som både overbeviser og provoserer. Kan det være så enkelt? Romanens styrke er at den gjør personlig ansvar mulig å omsette i umiddelbar handling. Samtidig spør fortelleren hvordan verden hadde sett ut om alle var som Hilding. Navnet er ikke tilfeldig valgt. Verbalsubstantivet av «å hilde» kan ha ulike betydninger omkring det å være viklet inn i noe. Å være hildet betyr å være så involvert i en sak at man framstår forblindet, uten evne til å skjelne mellom rett og galt. Også andre ord kunne vært analysert, for eksempel romanens bruk av «alle». Fortelleren kommer med en rekke påstander om hva «alle» vet, hva «alle» har sett og må forholde seg til, i en blanding av påståelighet og tvil som utfordrer leseren.

 «Luftrommet over Ukraina» til en viss grad er formet som en spennings­roman (hvordan havnet bilen i Ukraina? Hva skjedde med menneskene som satt i den?), skal jeg ikke røpe mer, bare antyde at Hilding vikler seg inn i uløselige konflikter. I en av de beste passasjene, på grensa mellom Polen og Ukraina minnes han en dokumentar om en dansk kvinne som virker taus i møte med krigens gru. Hun bare gråter mens mannen hennes forsøker å hjelpe:

Hilding er redd for at det skal være noe med ham også. Noe han ikke forstår hos seg selv, en mørk strøm i kroppen, en trang til å bli berørt av verden, uansett hva det innebærer for andre.

Tross en slik tvil tar Hilding en kvinne og hennes to tenåringsbarn med i bilen, impulsivt – han vet ikke hva han skal gjøre når de kommer hjem. Dramaet eskalerer idet de er på ferga til Sverige fra Polen. Kvinnens sønn vil ikke til Norge. Familien går i oppløsning. Hildings forsøk på å hjelpe viser seg å ha fatale konsekvenser, i romanen framstilt på måter som skyver ansvaret for å ta stilling til begivenhetene tilbake på leseren. Utenfor romanen er offentligheten full av appeller om handling, for eksempel at Norge må trekke 

 oljefondets investeringer ut av Israel. Ropene påvirker valgkampen kort tid før stortingsvalget. Romanens åpne slutt antyder at all oppmerksomheten om Ukraina og Gaza kan føre til at vi glemmer andre konflikter, selv om flere dør der, for eksempel i Sudan. Den amerikanske forfatteren Anne Applebaum skriver i tidsskriftet The Atlantic (6. august) at minst 150.000 har mistet livet der, 14 millioner mennesker er drevet på flukt under to års borgerkrig. Halvparten av befolkningen, nær 25 millioner, sulter. Applebaum kaller borgerkrigen i Sudan for den mest nihilistiske konflikten på jorda. Grådigheten og anarkiet hun skildrer er ikke begrenset til Sudan.

få nordmenn en følelse av personlig ansvar for befolkningen i og omkring Sudan – vi som gjennom vår oljeutvinning bidrar til endrede klimatiske forhold, med vekselvis drepende hete, tørke og flom i utsatte områder? Nordmenns rikdom er andres fattigdom. Vår frihet er andres ufrihet.

En moralsk fabel

Hvordan ble mangfold et entydig estetisk ideal i kunst og litteratur? Utviklingen har foregått over flere tiår. Med nigerianeren Okwui Enwezor fikk den internasjonale kunstutstillingen documenta 11 sin første ikke-europeiske leder i 2002. Den toneangivende mønstringen av samtidskunst, arrangert i Tyskland hvert femte år siden 1950-tallet, ville gi global, post-kolonial kunst økt betydning. En rasende debatt oppstod tjue år seinere, da et indonesisk kunstnerkollektiv ledet documenta 15. De møtte anklager om antisemittisme. Hvordan navigere i et slikt skiftende landskap?

 nye roman, «Tårnet. Fyrtårnet», beveger seg inn i et verbalt minelagt felt med velrettet satire. «Det jævla mangfoldet! […] Det satans mangfoldet!» utbryter den avgående direktøren ved en kunst­institusjon kalt Tårnet ved romanens begynnelse. Finborud, som selv har vært kurator ved Henie-Onstad Kunstmuseum på Høvikodden utenfor Oslo, vet hva han kødder med (jo, jeg vet at kødd assosieres med penis. Hva kan man i tillegg assosiere et tårn med?). Romanen setter i så stor grad fyr på problemstillingen at museet endrer navn til Fyrtårnet.

«Tårnet. Fyrtårnet» går ikke like forsiktig i dørene som store institusjoner gjorde ved inngangen til mangfoldsbølgen. Den gangen ville documenta11 stille spørsmål ved «de uttalte oppmerksomhets-hierarkiene i det vestlige utstillingsvesenet». Finborud leker med museenes behov for å tekkes statlige oppdragsgivere – og trekke publikum. Romanen maler bokstavelig talt internasjonale trender i kunstmiljøet til støv. Det er neppe tilfeldig at regjeringen utropte 2008, samme år som Finborud begynte som kurator på Høvikodden, til mangfoldsår. Han må ha kjent tida banke på pulsen.

rundt kunstfeltet, men mangfoldsnormen er en del av et større bilde, og legges under lupen også innen litteraturfeltet. Mazdak Shafieian kritiserte i essayet ‘Virkelighetens fantom’ i nettidsskriftet Cloaca Maxima (24. april) insisteringen på mangfold i litterære komiteer, i juryer og på festivaler, samt avisenes behandling av bøker skrevet av forfattere med minoritetserfaring. Shafieian, selv en betydelig forfatter av dikt og prosa, mener ensformighet, konformitet og uniformisme er resultatet av den nye normen. Noen uker seinere bidro Ivo de Figueiredo med essayet ‘Minoritetslitteraturen står i fare for å kneble den kritiske samtalen’ (Morgenbladet, 23. mai). Han pekte på problemer i memoarsjangeren, der selvbiografiske jeg-fortellinger står i fare for å bli autoritære på måter som ødelegger muligheten for en åpen, kritisk samtale om litteratur.

Finboruds roman viser at det fins andre muligheter. Jeg-fortelleren har fått jobb som «levende arkivar» ved det tradisjonsrike kunstmuseet Tårnet. Ganske snart blir han frustrert over arbeidssituasjonen. Han vasker toalettene, i et slags forgjeves forsøk på å få kontroll over tilværelsen. Det motsatte skjer. En av cisternene, en slags Aladdins lampe i dass-form, rommer Willem, en motstemme til nye kulturer og trender museumsverdenen. Mot ny, statlig programmering av kunst minner Willem om at det finnes noe så gammeldags som teft. Den er uglesett, for den er fri. Teften «gror ut av/ nysgjerrighet/ forståelse/ besluttsomhet/ nåde/ som etter hvert/ blir et kjærlig overblikk». En direktør med teft kan få et museum til å synge på et mikroskopisk budsjett, mener Willem.

Ikke alt han sier er like originalt, men Finboruds roman rommer et arsenal av gode argumenter for kunstens frihet – også fra mangfold som estetisk tvangstrøye. Boka rommer ironisk nok selv et mangfold, med referanser til et vell av verker, som del av arkivarens møysommelige arbeid, i Fyrtårnets glødende indre. Men som enerådende norm framstår mangfold som en blindgate.

Romanen maler internasjonale trender til støv.

Hellig enfold

Kristine Næss’ sjette roman utforsker rom mellom mennesker, og mellom filosofi og litteratur, med særegen humor. Bokas hovedperson, Hanne, føler seg til overs, utenfor fellesskapet. Hun forsøker å finne en ny retning i livet og vil skrive masteroppgave i idéhistorie om forfatteren og filosofen Margaret Cavendish (1623–1673). Hanne lykkes ikke særlig godt. «Hun hadde mistet det, som man sier om ko-ko folk, og det var selvfølgelig leit», kommenterer den ikke alltid like medfølende fortelleren. Lag for lag borer romanen i kvinnelige storhetstanker og mindreverdsfølelser. I komplekse relasjoner mellom fortelleren, Hanne og Margaret utfolder teksten seg i kaskader av komikk.

Etter fem hovedkapitler gjør forfatterens etterord rede for kilder og bakgrunnen for prosjektet. Her nevnes litteratur av og om Margaret Cavendish, som virket som hoffdame for dronning Henrietta Maria av England. Margaret giftet seg med William Cavendish i 1645 og ble hertuginne av Newcastle. Han bidro til at hun fikk utgitt verkene sine, noe som var sjeldent for en kvinne på 1600-tallet. Margaret Cavendish skrev verker i flere sjangre, i kontakt med noen av tidens viktigste filosofer, blant dem Thomas Hobbes og René Descartes. Et sentralt verk er «Observations upon Experimental Philosophy. To which is added The description of a New World called The Blazing World».

Verket består av en naturfilosofisk tekst der Margaret ser naturen som en levende organisme, og en skjønnlitterær fiksjon, med beskrivelser av en flammende, skinnende verden. Ved å kontrastere Margarets tanker med Hannes forsøk på å skrive masteroppgave skildrer romanen strevet med å få tak på hva historisk kunnskap egentlig består av. Veilederen, Morten, ber henne være konkret, men hvilke detaljer er relevante? Hanne gjengir husholdningsregnskapet, men hva betyr det at hertuginnen til enhver tid hadde 40 oster til lagring? Hvordan ble de lagret? Holdt Margaret selv i ostene? Tenkte hun på ost?

Et i og for seg aktverdig vitenskapelig ideal om å ha empirisk belegg for ­påstander kjøres ut i det komiske av Hannes mangelfulle metodiske grep. Etter hvert som Morten mister tålmodigheten i boka – med gjengivelse av hans tørre professorale indre liv – får den sterkere preg av satire.

 av Kristine Næss. Jeget i etterordet faller ikke sammen med fortelleren i romanen. Men hvordan forholder de seg til hverandre? «Jeg forandrer meg underveis», som fortelleren kryptisk skriver i en passasje der bokas tittel inngår: «Mitt følelsesliv er som en åpen bok». Romanen framstår som grunnleggende uforutsigbar: «Dersom alt er uendelig bevegelig, kan heller ikke sannheten stoppe noe sted». Vi kommer aldri til å forstå Hanne, skriver fortelleren: «Det er da heller ikke henne vi skal forstå, men hvordan hun ser på verden».

Hannes synsvinkel, fra hennes hverdag, er preget av omsorg for aldrende foreldre. Hun er skilt, med to halvvoksne barn. Hun har vært lærer, men etter en lang sykmelding føles det umulig å gå tilbake til jobben. Hun begynner på masteroppgaven. De fem hoveddelenes titler antyder distansert og ironisk hvordan romanens perspektiv skifter. Første del, ‘Uten tvil Hanne’, er slett ikke uten tvil. Hanne kan tvile på seg selv inntil selvutslettelse, samtidig som hun har høye ambisjoner. Dersom Hanne hadde rådd grunnen alene, ville jeg i likhet med Morten gått lei av tankekjøret hennes, men andre del flytter oppmerksomheten til Margaret, igjen med en ironisk vri: ‘På en måte Margaret’. Lesning av hertuginnens tekster blandes med setninger fra for eksempel Johannesevangeliet. Skinnende verdener åpner seg, inn i bevisstheten, ut i naturen. Margarets liv kommer enda nærmere i tredje kapittel, igjen med en distansert formulering: ‘En slags masteroppgave’. Her diskuteres blant annet de lagrede ostene. Hanne lister opp detaljer «for å please Morten». Listene taler for seg selv «gjennom tid og rom», sier Hanne. Hun avbryter seg selv i komisk frustrasjon: «Eller må jeg mene noe også?».

fjerde kapittel, ‘Muligheter for kjærlighet’, der fortelleren framstiller Hanne – etter overgangsalderen – som «inkarnasjonen av en kvinnelig incel», altså i ufrivillig sølibat. Smerten er vendt innover, riktignok også her med kryptisk litterær vri. Leseren må forstå historien om Hanne i overført betydning, mener fortelleren – det hun forteller «var det som foregikk, bare på en annen måte». Komikken tones ned, melankolsk musikk lyder i bakgrunnen: Pink Floyds ‘Wish you were here’ gir nøkkel til å forstå Hannes ensomhet, hennes misere i livet, mener fortelleren.

I det femte kapitlet, ‘Foreldre eller barn’, er mastergraden tilbakelagt. Hanne har karakteristisk nok begynt å jobbe i barnehage. Rytmen i fortellingen er annerledes, tekstbrokkene lengre, særlig i gjengivelsen av Hannes motsetningsfulle relasjon til sine demente foreldre – og til egne barn. Brokker av musikk gir fortsatt gjenlyd i teksten. Om man virkelig lytter til dem, som musikk, utenfor romanen, nærmest eksploderer de av mening i en scene der Hanne er med familien på utflukt ved Sognsvann i Oslo. Fortelleren siterer fra låtene ‘Mamma’ og ‘Minnet av et hav’ av svensk-iranske Laleh – på samme tid naivistiske og avanserte tekster. Hanne spiller av låtene fra mobilen, som del av formfullendte dialoger med faren, men hun er i tvil om hva som er vitsen «etter så mye sinne – helvetes fortvilelse». Avslutningen berører sterkt, i en gjennomført oppbygd roman.

For min del er jeg ikke i tvil om at boka beveger seg til et sted jeg gjerne vil oppholde meg, ikke nødvendigvis ved Sogns­vann, men i allmenngyldige refleksjoner over hva som utgjør et menneskeliv, mellom lys, brusende humor og bekmørkt, dypt alvor.

Denne flammende verden

Hva slags respekt for naturen ligger gjemt i at mange av oldtidens egyptiske skrifttegn, hieroglyfene, bygger på bilder av fugler, dyr og planter? I Kjartan Hatløys diktning har man lenge kunnet spore fascinasjon for eldre egyptisk kultur. Dens storhetstid varte i 2500 år, fra om lag 2800 til 300 før vår tidsregning. I diktsamlingen «Menneskedagar» (2018) dreide siste del seg om egyptisk mytologi, for eksempel gudinnen Maat, som står for en livgivende verdensorden. Med årets bok, «Mot kaos», vier Hatløy en hel diktsamling til egypternes forståelse av kosmos – og deres forsøk på bekjempelse av motsatsen, kaos. Forsida av boka, der Gizapyramidene speiler seg i noe som ligner en fjellformasjon i Ytre Sogn, illustrerer hvordan diktene setter egyptisk mytologi i poetisk relieff mot hverdagen i Salbu, Hyllestad, der Hatløy bor. Tekstene har gjennom forfatterskapets fjorten tidligere diktsamlinger beveget seg fra korte, hverdagslige observasjoner – uovertruffent formet i «Kjøkkendikt» (2012) – til lengre, refleksive dikt i seinere bøker. Også verselinjene er blitt lengre.

boka, og av og til kaster et blikk på skjermer, farges himmelen av missiler og rakett­skjold nordøst for dagens Egypt. Å bli lammet av skrekk for en ny, mer omfattende krig er én mulighet. Hatløys dikt peker på andre alternativer: Stillhet, ro. Diktene demonstrerer en sta utholdenhet, en merkverdig tillit til at gode krefter kan vinne fram – og faktisk har vunnet fram – historisk sett. Når leste du sist et dikt om snillhet? Diktjeget i Hatløys bok fører lange dialoger med oldtidens kilder:

Eg og mine døde står og ser og søkjer den type restliv Egypt enno sender/ ja, vi øver oss opp i egyptisk togn, den som rådde i Teben, etter det somme av kjeldene seier/ den lærer oss opp i god vilje gjennom heile livsreisa vår, så vi kan verte den røynlege adel/ og kan fare oppover glade, i all fred og all slutt/ i snillheit

Ordet «adel» er kanskje fremmed. Om vi definerer adel som edelhet, verdighet, kommer vi nærmere Maat, den egyptiske gudinnen for sannhet og rettferd som nevnes i flere dikt. Hun forbindes i tillegg med harmoni, balanse, moderasjon og hjelpsomhet. I en ny utgave av podkasten Poesidigg, i samtale med Henning H. Bergsvåg, forteller Hatløy om bakgrunnen for å skrive slike tekster. Bokas vers kan helt enkelt leses som forsøk på å vende noe dårlig til noe godt. Maat står for «godheit og denne sivilisatoriske praksis:/ ikkje gløyme å handle for dei andre òg», som det heter i et av diktene. Jeg assosierer fra samtalen i Poesidigg til ord som «age» og «ærefrykt», og innbiller meg at de må dukke opp i diktene. De finnes riktignok sjelden ordrett i «Mot kaos», eksisterer derimot som en underliggende innstilling til tilværelsen som sådan, en holdning som «bed om fred». Boka framstår som sakte modnet visdom, en frukt av mange års frie studier i egyptologi.

 I et av diktene finnes følgende håpefulle linjer, uttrykt med en kiasme, ved en ukjent faraos grav: «medan haugar vert til byar og byar vert til haugar […] kvar skapte dag taper vondskapen». Faraoen «lever av Maat», det gir krefter til å slå Seth, kaosets herre, tilbake. En viss kunnskap om egyptisk natur, historie og kultur er en fordel for å lese diktene, særlig når det gjelder bildene av gudenes funksjon.

For en del år siden befant jeg meg noen dager i Egypt, mot slutten i en liten båt på vei opp Nilen ved Aswan, i strykene kjent som første katarakt. Ved øya Elefantine slo en falk en due i lufta med en fart og kraft jeg ikke kunne forestilt meg uten å ha sett det med egne øyne. Etter hvert som jeg leser meg inn i mytologien knyttet til falker, og Hatløys dikt om guden Horus, framstilt som en falk eller en mann med falkehode, gir opplevelsen ved Aswan bedre forståelse av bokas komplekse bilder. Falkens suverenitet og overlegne styrke, knyttet til tanken om at dens to øyne representerer sola og månen, himmelens lyseste legemer, gir bakgrunn for korte dikt som dette:

Eit fragment frå Luxor:/ «Horus-auget lever, det er æveleg ungt/ det svevar ikring Tellus og merkar seg dei vonde»

Jeg liker godt diktene som starter slik, med henvisning til funn, som små fragmenter revet løs fra sammenhengen i oldtidens byer, steder som nå til dels framstår som utplyndrede ruiner. Gjenstandene er spredt på flere museer, særlig europeiske, i en diskutabel kulturell diaspora. Boka nevner en rekke kunstskatter, for eksempel det mest kjente, i egyptisk avdeling i Neues Museum i Berlin: bysten av dronning Nefertiti.

dikt-fragmentene taper seg mot slutten av boka. Jeg erfarer noe jeg husker fra møtet med Hatløys tidligere bøker: Den gjentatte soldyrkelsen virker for repetitiv. Samtidig er repetisjonene vel begrunnet i egyptisk kultur – og i dagligdags erfaring, for all del – men gjentakelsene gir ikke tilstrekkelig liv til tekstene. For mye sol gir tørke, om jeg kan si det slik. Å starte dikt med flate formuleringer som «Noko frå 11. dynasti» eller «No om den høge funksjonæren Merib» gir heller ikke samme effekt som eldgamle sitater.

Falkens kraft

På sitt beste kan radikale dikt forandre verden, åpne øynene for en annen måte å se virkeligheten på, med blikk som igjen kan utløse handling. Om diktet derimot lukker seg om et fortellende jeg, kan det implodere i selvopptatt narsissisme.

I begynnelsen av juni publiserte Vagant en tekst av Eirik Vassenden på nett, en forsmak på tidsskriftets papirnummer 2/2025. I artikkelen ‘Den nye romanen. Den virkelighetslitterære fortellingen i norsk samtidspoesi’ leser Vassenden nyere norske diktbøker i lys av teorier om langdiktet som form. Han spør hvordan det kan ha seg at diktsamlinger etter årtusenskiftet i økende grad ligner selvbiografiske romaner, kretsende om fortellende jeg. Essayet har mange gode observasjoner, her rekker jeg bare å berøre noen få alternative perspektiver. 

 får vi mengder av diktbøker med avgrensede, selvbiografiske historier? Vassenden mener langdikt ikke bare utgjør et opprør mot modernismen, slik teoretikere foreslo for et par tiår siden. De lange diktene er barn av «vår tids dominerende lesestoff: de sosiale mediene», skriver han. Men skyldes ikke selvbiografiske diktformer også at jeget opplever seg truet i en seinmoderne kultur, hvor individer erfarer å være overlatt til seg selv, uten tilstrekkelig opplevelse av fellesskap? Filosofisk og sosialpsykologisk kritikk av nyliberalismen tyder på det.

ved lange dikt mangler i Vassendens artikkel: Mengden av diktbøker som ikke utelukkende kretser om det fortellende jeget, men om noe kritiker Sindre Andersen i forrige utgave av Bokmagasinet kaller natursensitiv poesi – i omtalen av Charlotte Vaillot Knudsens «Månekvinne». Lignende diktning behandles for tida i et bredt forskningsfelt: økokritikk. En rekke poeter bruker konkrete artsnavn som virkemidler for å nærme seg det som «står på spill i menneskets møte med naturen», ifølge Andersen. Vassenden er riktignok klar over at slike bøker finnes. Han omtaler en av dem, Carl Frode Tillers «Det framande landet» (2022), og kaller det et klimalangdikt om naturtap. Men der kritikere i 2022 la vekt på bokas kvaliteter, reduserer Vassenden Tillers langdikt til et typisk eksempel på selvopptatt misnøye - «et parodisk selvportrett av den middel­aldrende middel­­klasse­­mannen som tiltaler en ny generasjon samtidig som han legemliggjør eget overkonsum og mennesket som legger alt rundt seg øde». Vassenden fortjener ros for lange spissformuleringer. Likevel yter han ikke Tillers bidrag til diktsjangeren rettferdighet. «Det framande landet» kan tvert imot leses som eksempel på at perspektivutvidende diktning utfolder seg nettopp på 2020-tallet. Tillers bok retter seg ikke først og fremst mot jeget, men mot muligheten for fellesskap – 

 mennesker og natur – med et kritisk blikk på egen generasjon.

som Vassendens artikkel ble publisert, holdt Vigdis Hjorth et kåseri i regi av Bokmagasinet på Litteraturfestivalen på Lillehammer, ‘Tidene påkaller alvoret’ (trykt i Klassekampen lørdag 14. juni). Hjorth er fullt på høyde med Tiller når det gjelder fortvilelse og selvpisking. Hun anvender en type tekster Vassenden finner mindre av i vår tid: Bertolt Brechts korthogde politiske dikt, noen av dem illevarslende nok publisert i 1939. Krig, da og nå, dreier seg om kontroll over territorier, og dermed over naturressurser. Parallelt med krigene fører mennesker en politikk som ødelegger klimaet og forverrer naturtap, noe som igjen bereder grunnen for krig, i en ond spiral. Vassenden har rett i at vi trenger overskridende dikt: Dersom man med poesiens kraft løfter blikket ut over jegets og det nasjonale kollektivets snevre behov, og oppdager naturtapet som foregår, unngår norsk venstreside å avskaffe naturen – og dermed seg selv.

Vassenden fortjener ros for lange spissformuleringer. 

Se deg omkring

Den første romanen Abdulrazak Gurnah utgir etter nobelprisen i 2021 når ikke opp til hans beste, for eksempel «Paradis». Romanen «Tyveri» er en enklere historie, i form nesten like enkel og litterært forslitt som en trekant. Tidligere framstillinger av den postkoloniale tilstandens komplekse motsetninger er tonet ned.

Hoveddelen av romanen foregår i Tanzania på 1990-tallet, mens turiststrømmen skyter fart. Trekanten i romanen består av fattiggutten Badar, den mer velbemidlede Karim, og Fauzia, en begavet ung kvinne. Det er tette forhold, intense blikk utveksles i halvmørket om kvelden, mellom usikre unge mennesker fylt av begjær. Romanens spenninger befinner seg ikke først og fremst i det samfunnsmessige eller politiske, men i bånd mellom mennesker som nærmer seg voksen alder. Ulike betydninger av ordet «Tyveri» gjør romanen gåtefull. Hvor går grensen mellom troskap og troløshet, mellom å låne og å stjele?

i Tanzania etter frigjøringen tidlig på 1960-tallet. Tvangsekteskap er på den tida fortsatt regelen i det arabisk-muslimske miljøet Gurnahs romaner ofte skildrer. Moren til Karim forlater et ekteskap med en eldre mann på landsbygda, men kan ikke flykte andre steder enn til foreldrene som tvang henne til å gifte seg. Farens opplevelse av volden under og etter revolusjonen har gjort ham bitter. Tidligere var han en poetisk historieforteller, nå blir han taus. Et mer prosaisk liv ligger foran dem – det preger også romanen, der det riktignok finnes doble bunner. Et av bokas bedre partier skildrer hvordan den unge Karim lover seg selv at han ikke skal behandle eventuelle egne barn like dårlig som han selv er blitt behandlet. Fattige mennesker i innlandet flytter mot kysten, eller sender barna sine dit hvor økonomien blomstrer, på øya Zanzibar eller i hovedstaden Dar es Salaam. Gurnah er spesielt god til å beskrive unge menneskers begrensede perspektiv på verden, det uoversiktlige i kombinasjonen av familiesammensetninger, økonomi og de voksnes kjærlighetsliv.

 Karim og Badar omskiftelige liv hos ulike familiemedlemmer. De forenes i ungdomstida, ved at fostergutten Badar blir levert nærmest som en pakke på døra. Karim er da en framgangsrik student ved universitetet. Framstillingen skifter mellom ulike synsvinkler fra kapittel til kapittel. Badars perspektiv på tilværelsen er blant romanens laveste. Sakte oppdager trettenåringen at han er kommet til kysten som en 

, en tjener. Han blir opplært i matlaging og renhold. Informasjon om bakenforliggende forhold får han bare i brokker, av husets aldrende gartner.

romanens anonyme forteller seg det tredje hjørnet i romanens figur. Fauzia, en ung jente, har fallesyke som barn. Hun vokser sykdommen av seg og blir et skolelys. For en norsk leser er det ironisk at Fauzias nærmeste venninne, Hawa, i likhet med enkelte nordmenn drømmer om å bli rik og vakker og reise til Sveits. Hawa får seg da også jobb i reiselivsbransjen. Fauzia utdanner seg til lærer. Hun og Karim blir et par, med Badar som nær venn og kjærkommen barnevakt for det første barnet. Karims karriere stiger mot maktens indre korridorer, mens Badar, uten utdanning, har jobbet seg opp fra gulvet i en hotellbransje i rask vekst. Der lærer han seg skrevne og uskrevne regler, normer han får bruk for når unge, hvite kvinner kommer fra England, fulle av eventyrlyst. En av dem skjønner at det er lettere å få Karim på kroken. Han er lei av å være småbarnsfar. Romanens velformede trekant bryter sammen på måter som ikke akkurat utgjør grensesprengende litteratur. Likevel berører «Tyveri» viktige endringer i et Tanzania preget av akselererende masseturisme. Unge menneskers prøvende blikk for hverandre har jeg sjelden sett bedre skildret.

Skjør trekant

Styrken ved at to bøker om og av Toril Moi (f. 1953) kommer samtidig, er at leserne får et dybdesyn på den sentrale litteraturforskerens liv og arbeid. Ledetråder er kampen for kvinners frihet, samt studier av tekster som skildrer både ufrihet og veier til frihet. På til sammen 640 sider blir vi kjent med Mois røtter på Sør- og Vestlandet, samt hennes internasjonale karriere som teoretiker og lærer. Samtalene med Ane Farsethås i «Toril Moi. I frihetens tegn» gir en ramsalt kritikk av et mannsdominert miljø ved Universitetet i Bergen, samt en underlig enøyd kritikk av postmodernismen, før arbeid og kjærlighet fører Moi til viktige læresteder i England og USA. Hennes egen bok, «På jakt etter Norge», er ikke en reiseskildring, slik undertittelen antyder, men en studie i norsk prosa og film på 1950-tallet, riktignok med utgangspunkt i lesning av en unik reiseskildring, Aasmund Olavsson Vinjes «Ferdaminne frå sumaren 1860».

En svakhet viser seg når man leser de to bøkene samlet: Leseren må finne seg i gjentakelser. Moi bemerker repetisjonene til slutt i «På jakt etter Norge», og forklarer dem ved at tekstene i boka opprinnelig er publisert i Nasjonalbibliotekets serie pamfletter, «Kultur og liv på 1950-tallet». Hun har likevel valgt å la gjentakelsene stå i sin egen bok, siden kapitlene godt kan leses hver for seg. I de to nye bøkene som nå utkommer, blir imidlertid stadige repetisjoner om Moi, hennes foreldre og familiebakgrunn kjedelige, på grensen til meningsløse.

 vil jeg starte et annet sted: Ved å kombinere nyskapende litteraturforsking med aktiv deltakelse i offentlig debatt gjennom flere tiår har Toril Moi nådd et stort, engasjert publikum. Fra 1989 har hun vært professor ved Duke University i USA. Med sin første bok, «Sexual/Textual Politics» (1985), kastet hun seg inn i debatten om hva moderne feministisk litteratur- og kjønnsforskning kunne være, for senere å følge opp med omfattende formidling av forfatterskapene til Julia Kristeva og Simone de Beauvoir. I tillegg har hun fordypet seg i konsekvenser av dagligspråkets filosofi, inspirert av Ludwig Wittgenstein og Stanley Cavell, særlig i boka «Revolution of the Ordinary» (2017).

 internasjonale løpebane og hennes norske røtter står i sentrum for oppmerksomheten i Ane Farsethås’ bok. «Toril Moi. I frihetens tegn» baserer seg på samtaler de to har hatt på reiser i Norge, England, Frankrike og USA, til steder som kan knyttes til Mois liv og arbeid. Farsethås anvender en nøktern stil i forklarende innledninger, samt i egne spørsmål og replikker. Hun framstår mildt respektfull, uten i særlig grad å utfordre samtalepartneren med skarpe, kritiske spørsmål. Toril Moi gjengis i et livligere, muntligere språk, med enkelte rariteter, som at hun kan snakke i punkter, som en slags foreleser, «a) … b) … », for eksempel om morens savn av støtte fra familien da hun i sin tid forsøkte å lære seg engelsk. Morens manglende utdannelse, med en oppvekst på Moster og en kort periode som hushjelp i Bergen, før hun blir husmor, danner et skarpt relieff til Toril Mois eget liv. Farens engasjementer som ingeniør i kraftutbygging og annen industrivirksomhet gjør at familien flytter mellom Matre, Askim, Svelvik og Tonstad før foreldrene slår seg ned på Jæren. I Mois voksne liv blir Varhaug et slags hjemsted, midt mellom besteforeldrenes Moster og Kvinesdal, der mange sommerferier ble tilbrakt i oppveksten. Mois muntlige knoting skyldes flytting mellom vest og øst. Mobbing, særlig i Askim, fører til at hun ikke greier å holde på sin opprinnelige dialekt. En løsning blir språklig eksil, fordypning i fransk og engelskspråklig litteratur og teori.

 til Universitetet i Bergen, der hun ikke finner seg til rette ved litteraturvitenskapelig institutt, ledet av professor Atle Kittang. Han veileder henne riktignok til magistergrad, men avstanden mellom dem øker. Feministisk teori er ikke Kittangs store lidenskap, for å si det forsiktig. Moi avlegger doktorgraden på sin debutbok «Sexual/Textual Politics» uten å ha hatt stipend i Bergen, basert på senere opphold i Oxford, i et hastig opprettet romantisk forhold med litteraturteoretikeren Terry Eagleton. Han får vi ikke høre mye om, men oppgjøret med Kittang, som hun både er imponert av og kritisk til, fyller mange sider i Farsethås’ bok. Kittangs favorisering av mannlige og ignorering av kvinnelige forskere blir skildret i detalj. Framstillingen skjemmes av sjablongmessig framstilling av det Moi kaller postmodernisme, en omfattende sekkebetegnelse for teoretiske retninger hun selv var en del av, men som hun seinere kritiserer fra et hverdagsspråklig, filosofisk utgangspunkt. For lesere som er interessert i en bredere framstilling, anbefaler jeg Bjarne Riiser-Gundersens bok «Da postmodernismen kom til Norge» (2016). Kritikken i Farsethås’ bok tyder på at det trengs ytterligere undersøkelser av hva som foregikk, i teori og praksis, ved miljøet omkring litteraturvitenskap i Bergen.

Mer overbevisende enn Mois lettvinte kritikk av postmodernismens påstått manglende sannhetsbegrep, er hennes kritikk av identitetspolitikk. Kort sagt er hun mer opptatt av universelle begreper som frihet, likhet og rettferdighet. Å betrakte identitet som noe fast og definerbart, med tilsvarende politiske konsekvenser, mener hun er et feil utgangspunkt. Identitetspolitikk fører ikke automatisk til frigjøring, men like gjerne til nye former for konservatisme, mener hun. Moi ser bedre veier til frihet gjennom eksistensialistisk eller marxistisk teori, for eksempel med større vekt på klassebevissthet enn identitetstilhørighet.

på at hun tross omfattende teoretisk produksjon er forankret i folkelig norsk kultur. Hennes egen bok, «På jakt etter Norge», anlegger slike perspektiver, særlig i studier av filmene til Edith Carlmar og bøkene til Torborg Nedreaas. Men det er noe dypt ironisk ved omslaget på boka, som gjengir et utsnitt av Nikolai Astrups «Vårnatt i hagen». Folk som har studert litteraturvitenskap, vil vite at bildet danner utgangspunkt for Olav H. Hauges dikt ‘Til ei Astrup-bilete’ og for Atle Kittangs gode lesning av diktet i artikkelen ‘Eit vern om draumen’. Omslaget kan villede lesere til å tro at Moi tilbyr alternative lesninger av poesi i «jakt etter Norge», for eksempel tidlige modernistiske mestre som Hauge eller Gunvor Hofmo. I stedet konsentrerer hun seg om mer ukjente noveller, romaner og filmer fra tiåret før modernismens gjennombrudd i sjangrene, verker som i liten grad er oppe i dagens kultur- og litteraturdebatt. Moi velger 1950-tallet fordi hun selv ble født det tiåret. Hun har opplevd spenningene mellom husmor-idealet hennes mor forsøkte å leve opp til, og moderne feministiske idealer som ble Toril Mois egne, med et tidlig uttalt ønske om å forsørge seg selv – og ikke få egne barn. Fra et slikt utgangspunkt gir hun en lesning av Vinjes «Ferdaminne», som utgangspunkt for å nærme seg Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og Ebba Haslund, i tillegg til nevnte Nedreaas og Carlmar.

 med en undersøkelse av Mois familierøtter i pietismen. Røttene stikker ikke dypt, siden ingen av foreldrene gikk i kirke eller bedehus. Moi selv meldte seg ut av statskirka så snart hun var 15 år. Likevel innser hun at eldre deler av familien var innvevd i lavkirkelige bevegelser. Derfor vier hun det siste kapittelet til lesning av Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. I mer ukjente noveller og romaner tar de oppgjør med norsk kristendom slik den framsto ved midten av forrige århundre. Spørsmålet er hvor gode analyser man kan lage på grunnlag av verker med middels kvalitet. Tross Mois anerkjennelse av Hauges roman «Ropet» (1946), røper framstillingen heller ingen inngående kjennskap til pietismen. Hun mener den er på vikende front allerede i 1946, samtidig som arbeiderpartistaten «tiltvang seg kontroll over Kristelig Gymnasium». Her blander Moi sammen KG og Oslo lærerskole, som ble overtatt av staten i 1947. Med støtte i sosiologen Pål Repstads forskning ville jeg heller tidfeste pietismens nedgangstid til 1970- og 80-tallet. Avslutningskapitlet gynger, når det gjelder feministisk teori og litteratur er Moi på atskillig tryggere grunn.

I forskerens fotspor

Kritiker i Klassekampen

Bernt Hagtvet spør nok en gang «Når kommer oppgjøret?» (

). Han spør mot bedre vitende. Oppgjør med Hagtvets absurde, løsrevne beskyldninger mot Dag Solstad har vært tatt, tiår for tiår. Når Hagtvet ikke får svar 

 tiår, kan det, som han selv antyder, skyldes at han gjentar seg selv. Første gang han og jeg diskuterte Solstad, var på Skjervheimseminaret i 2003. Ti år seinere holdt Nytt Norsk Tidsskrift en debatt på Litteraturhuset i Oslo, dokumentert i NNT 3 og 4/2013. Referansen minnet jeg Hagtvet om så seint som i januar 2024, etter artikkelen han skrev om Solstad i Samtiden 6/2023.

I artikkelen ‘Jeg var redd for å miste min gode forstand’ i NNT 4/2013 går jeg gjennom argumenter som ligner på dem Hagtvet fortsatt repeterer, om Dag Solstads forhold til maoismen. I motsetning til Hagtvet mener jeg det ikke er noen som helst grunn til å holde forfatterskapet utenfor. Solstad er først og fremst forfatter. Jeg viser til Solstads oppgjør med AKP (m-l) i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982). Der står det, ordrett sitert:

«I denne beretninga har jeg forsøkt å gi uttrykk for ei uro angående det kommunistiske partiet. Jeg ser med stor skepsis på det redskapet jeg har gitt ti år av mitt liv til. Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det.»

av Henrik Ibsen’ (2008) og Solstads egne uttalelser til Alf van der Hagen i «Uskrevne memoarer» (2013, side 269-272), slik jeg gjør i NNT, er det lite og ingenting igjen av Hagtvets argumenter. Se for eksempel siste setning på nevnte sider i van der Hagens bok, der Solstad snakker om hva han er mest kritisk til ved kommunismen – og konkluderer: «Jeg kan ikke se noen framtid for kommunismen, heldigvis, på hundre år, i hvert fall».

Hold opp, Hagtvet

Rune Christiansens bøker veksler elegant mellom ulike sjangre – romaner, dikt og essays. De kan med utbytte leses om hverandre, som innganger til Christiansens særegne univers, myldrende av referanser til film, musikk og litteratur, med en til dels labyrintisk effekt. «Tragedie under drivende skyer» går lenger i en slik retning enn for eksempel «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» (2014), etter min smak den beste romanen i en løst sammenhengende serie av kvinneportretter. Årets fortelling, formet som et kriminalmysterium med innlagte klisjeer, er Christiansens femte på rad med en kvinne som hovedperson.

 faren sin. Hun reiser til et pensjonat nordvest i Frankrike, der et opprevet kystlandskap veksler med forlatte steinbrudd, øde gårder og bølgende åkere. Romanen består av korte kapitler med underfundige overskrifter som ‘La dama rossa uccide per la seconda volta’. Bokas noter opplyser til en viss grad om bakgrunnen for slike sitater. Jeg skriver «til en viss grad», for setningen blir ikke oversatt, bare forklart med henvisning til «Emilio Miraglias gotiske giallo fra 1972». Hva i all verden er giallo? Jo, italienske skrekk-thrillere på 1960 og 70-tallet, med vold og avkledde kvinner, en forløper for slasher-sjangeren, som bød på enda mer brutal vold. Jeg kan bekrefte at romanen byr på vold og avkledde kvinner. Men det lyder for enkelt. Jeg leter videre for å finne filmtittelen på et språk jeg forstår: «The Red Queen Kills Seven Times». Så mange dødsfall finnes ikke i «Tragedie under drivende skyer», men Christiansen har endret italiensk 

 (to). Romanen nevner også en rød skikkelse, tegnet på en vegg i en avsidesliggende grotte. I tillegg dukker det opp en papirlapp med et bibelsted, fra profeten Jesaja, der en hevngjerrig skikkelse i røde klær tråkker ned folk som om de var druer i en vinpresse, og lar blodet «renne til jorden».

 en skikkelse i rød drakt seg for den unge jenta som Kerstin møter blant personalet på pensjonatet. Sandrine virker som en sårbar person. Mens Kerstin i møte med mennesker er relativt tillitsfull, et mønster i den nevnte rekken av romaner om kvinner, er Sandrine preget av mistillit. Dødsfallene kan til en viss grad knyttes til henne. For Kerstin og en kvinnelig politietterforsker blir Sandrine et viktig, men upålitelig vitne. Romanens mysterium er hva hovedpersonene faktisk erfarer, eller blir fortalt, for eksempel om en gutt som har klatret opp i en kran i et steinbrudd og hoppet. Var det et selvmord? Et annet lik dukker også opp, drept med en barnekniv i et ødslig skur, en stund etter at Sandrine har vist fram 

 kniv og sagt at det «er nesten som den har ild i seg». Historien har to døde, altså, ikke sju.

Scenene fra forlatte industriområder kan minne om tv-serien «The Last of Us», med skurte betonggulv, rustflekker, stabler med bildekk, skur av lecablokker. Alle detaljene! Fra Kerstin, som stadig fristes til å ringe eks-kjæresten Felix, assosierer jeg til tv-serien «Pørni», der hovedpersonen, spilt av serieskaper Henriette Steenstrup, stadig ringer sin avdøde søster. Felix er riktignok i live, men samtalene kan ligne. Man fristes til å spinne videre på romanens brede spekter av assosiative forbindelser. Sandrine ser fenomener få andre ser, som et gjenferd i en trapp på pensjonatet. Scenene minner meg om Ingmar Bergmans «Såsom i en spegel» (1961) der Karin, i likhet med Sandrine i romanen, hører vesener bak tapeten.

 Kerstin og politibetjenten er et kapittel for seg, preget av en underlig form for nærhet, med kroppslige berøringer og omsorg man ikke akkurat forbinder med profesjonelt politiarbeid. Likevel, nettopp slik grenseoverskridende adferd hører hjemme i sjangerfilmer Christiansens bok leker med. Kerstins relasjon til den avdøde faren tilfører ytterligere dimensjoner, ved at også han, nesten som Hamlets far, kan gripe inn i handlingen, plutselig stå ved vinduet og si, som en slags forklaring:

 Det er som om du har innfunnet deg for tidlig til en sammenkomst, og nå må du vente.

Vente? Hvor lenge? Til slutt kan man spørre om Rune Christiansens roman beveger seg ut i et tilstrekkelig fascinerende terreng i sjangerleken. Forholdet til en avdød far virker enda mer virkningsfullt skildret i «Fraværet av musikk», Christiansens formfullendte roman fra 2007. Kanskje skyldes vurderingen en mangelfullt utviklet smak hos meg, preget av forpliktelse på virkelighet, med tilsvarende manglende sans for lek? Tida får vise om Christiansens tålmodige rekke av romaner bøyer smaken.

Intrikat lek

Dersom et fagområde skal fungere på norsk, trengs et vokabular, et ordforråd. Et forråd er en oppspart, lagret mengde, bevart med sikte på senere bruk. Estetiske vurderinger er avhengig av et slikt forråd. Den som skriver, må ha tilstrekkelig presise ord og begreper for å formidle kritikk. Skal man skjelne mellom gode og dårlige, viktige og uviktige verker, trengs ord til å beskrive dem. Høres det selvfølgelig ut? I en verden dominert av engelsk, og i et land hvor estetisk refleksjon står svakt, er bøker som gir tilgang til tydelige og nøyaktige ord og begreper avgjørende.

Tom Egil Hverven

Artikler

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Carl Frode Tillers to romaner om arbeiderkultur og middelklasse søker forsoning, uten å finne den.

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Mistet ikke målet

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Wera Sæthers diktsamling er mild og rasende.

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Atter kommunist

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Jon Fosses «Vaim» er enkel å lese, men former en tett vev av relasjoner.

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Blikket ovenfra

Datteren i Hanne Ørstaviks roman «Barnet mitt» får aldri noen egen stemme.

Geir Gulliksens roman reiser vanskelige spørsmål i møte med krigens redsler.

Det satans mangfoldet!

Denne flammende verden

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.

Samtidspoesien er mer enn selvbiografiske romaner.

Abdulrazak Gurnahs nye roman er ikke hans beste, men gir et godt bilde av ungt begjær.

I forskerens fotspor

Hold opp, Hagtvet

Rune Christiansen leker med sjangerkonvensjoner, krim og filmreferanser. Det blir i overkant innviklet.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Eie, beherske, erobre

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønnlitteratur. Samtidig viste det noen blindflekker.

Filosof Jean-Luc Marion mener kunstnere må slutte kalle seg «skapere».

Påsken er ikke bare eldgammel, den er også ny og livsfrisk hver vår.

Knausgårds sjette bind om Morgen­stjernen er et høydepunkt i serien.

Carl Frode Tillers to romaner om arbei­der­kultur og middel­klasse søker forsoning, uten å finne den.

Engedals illust­ra­sjoner gir en en­ga­sje­rende innføring i fugleliv for barn.

Mistet ikke målet

Marte Michelet spenner forven­tin­gene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Wera Sæthers dikt­sam­ling er mild og rasende.

Per Pettersons roman gir unike blikk inn i et maskulint indre.

Atter kommunist

Tore Rems indi­vi­du­elle sykehis­torie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Jon Fosses «Vaim» er enkel å lese, men former en tett vev av relasjoner.

Hvordan lese selvbio­gra­fiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Blikket ovenfra

Datteren i Hanne Ørstaviks roman «Barnet mitt» får aldri noen egen stemme.

Geir Gulliksens roman reiser vanskelige spørsmål i møte med krigens redsler.

Det satans mangfoldet!

Denne flammende verden

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabel­ak­tige dikt.

Samtids­poe­sien er mer enn selvbio­gra­fiske romaner.

Abdulrazak Gurnahs nye roman er ikke hans beste, men gir et godt bilde av ungt begjær.

I forskerens fotspor

Hold opp, Hagtvet

Rune Chris­ti­ansen leker med sjanger­kon­ven­sjoner, krim og filmre­fe­ranser. Det blir i overkant innviklet.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Eie, beherske, erobre

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønn­lit­te­ratur. Samtidig viste det noen blind­flek­ker.

Filosof Jean-Luc Marion mener kunstnere må slutte kalle seg «skapere».

Påsken er ikke bare eldgammel, den er også ny og livsfrisk hver vår.

Knausgårds sjette bind om Morgenstjernen er et høydepunkt i serien.

Carl Frode Tillers to romaner om arbeiderkultur og middelklasse søker forsoning, uten å finne den.

Engedals illustrasjoner gir en engasjerende innføring i fugleliv for barn.

Marte Michelet spenner forventingene høyt ved å «laive» faren, Jon Michelet.

Wera Sæthers diktsamling er mild og rasende.

Tore Rems individuelle sykehistorie er en velskrevet invitasjon til fellesskap.

Hvordan lese selvbiografiske dikt? En ny avhandling viser hvordan det kan gjøres.

Mange års studier av egyptologi munner ut i fabelaktige dikt.

Samtidspoesien er mer enn selvbiografiske romaner.

Rune Christiansen leker med sjangerkonvensjoner, krim og filmreferanser. Det blir i overkant innviklet.

Pave Frans’ brev fra i fjor var en sterk appell til kristne om å lese skjønnlitteratur. Samtidig viste det noen blindflekker.