De siste årene har vi stått midt oppi et enormt frigjøringsprosjekt, som fremdeles pågår. Folk har funnet et språk og et handlingsrepertoar som har gjort det mulig å ta tak i problemer som før virket både uhåndterlige og uunngåelige, fra seksuell trakassering til ubevisst og selvrettferdig hverdagsrasisme. Bevegelsene har både operert «på gata» og «på data», og mye av effekten de har oppnådd ville trolig vært utenkelig uten sosiale medier. Men de sosiale medienes skyggesider har også gjort ting kompliserte. Det er ikke blitt noe lettere av at diskusjonene som ledsager denne frigjøringsprosessen ofte kan være vanskelige, ikke minst fordi de legger føringer for og begrensninger på hva som er greit å gjøre og si. Når slår frigjøringen over i moralisme og lav takhøyde, i rigiditet og selvrettferdighet? På ytre høyre fløy står en hær av kulturkrigere tid parat til å blåse i stridshornet, og selv om de foretrekker å kjempe mot stråmenn og syndebukker, har motoffensiven deres en klangbunn: En stemning av sensur brer seg også i vår egen kultur, het det for eksempel i oppropet fra 153 intellektuelle i 2020, som advarte mot «intoleranse overfor annerledestenkende, offentlig misbilligelse og utstøting, samt en tendens til å gjøre komplekse politiske spørsmål til moralske sannheter».
Frigjøring: Sahra Wagenknecht tar med seg bazooka til kulturkrigsdebatten.
Felles front
