I begynnelsen av Karl Ove Knausgårds første bind av «Min kamp» presenterer han et tankeeksperiment: Hva om vi bare hadde latt menneskekroppene bli liggende når de dør? Hva om vi ikke hadde hentet likene, dekket dem til, skjult dem? Hvorfor er det så viktig for oss å gjemme bort de døde kroppene? Svaret gir forfatteren nærmest selv: «En by som ikke holder sine døde ute av syne (…) er ingen by, men et helvete.»
Pandemien truer med å frata oss noe av det viktigste vi har: troa på framskrittet.
En fortelling om forfall
