På skjermen står en fryktinngytende skapning som kaller seg «Heldiggrisen», og rister løs i en psykedelisk opptreden. Det går kaldt nedover ryggen min, og inn i hodet spretter bilder av dansende levende masker fra Vest-Afrika, frammaning av forfedre og ånder som ikke alltid er vennlig innstilt til oss levende. Vi tror vi er så forskjellige, tenker jeg. Og så lurer jeg på: Hva er det med maskespill som tar sånn tak i oss mennesker?
Kulturhistorien vår er egentlig et eneste langt «Maskorama».
Fra landsbytorget til tv-skjermen
