«Kroppen min husker alt dette», skriver Lara Rashid. Det er ikke bare 22. juli 2011 hun mener. Kroppen hennes husker sjølsagt det å rømme fra terrorangrepet på Utøya, det er det som holder liv i marerittene. Men kroppen hennes husker også lange dager på et asylmottak i Hallingdal, å ikke forstå hva andre mener, ikke få til å uttrykke seg, at skolesekken stadig blei gjemt bort, at de hadde dårlig råd, at passet hennes var annerledes. Kroppen husker alt dette, og den husker søstera Bano, som aldri kom hjem etter sommerleiren på Utøya. Lara Rashid hadde vært både lillesøster og storesøster, og nå var hun bare det siste.
Våkent: Lara Rashid skriver nært og innsiktsfullt om hvordan traumer holdes i live.