Karoline Henanger

Hvor går grensa mellom ekte og kunstig? Kjersti Halvorsens «Superbruker» er en konseptroman der 

 er oppe til diskusjon. Hovedpersonen Unn Eide har hofteprotese. Er hun da mindre menneske enn andre? Og hva med de falske neglene eller alkoholrusen?

Vi møter psykologen Unn, som for øvrig er kunstig unnfanget (!), i kjølvannet av en krise. Hun har fått fyken, og hun er ensom, traumatisert og drikkfeldig. I starten likner det en blanding av Nina Lykkes yrkesromaner og «Bridget Jones’ dagbok». Når den pessimistisk-sarkastiske Unn tar på seg en 

 på date, ser jeg bare for meg mysefjeset til Renée Zellweger.

Men «Superbruker» sirkler seg også stadig inn på farene med å la teknologien få frislipp. Unn får en ny jobbsjanse som testperson, en såkalt superbruker, for en revolusjonerende terapitjeneste: den digitale Gro. Gro viser seg å ha noen uheldige behandlingsmetoder. For hva gjør en effektiviserende kunstig intelligens programmert til å minimere menneskelig lidelse? Et enkelt svar på det kan bli farlig.

bare en simpel teknologiadvarsel. Hele tida snur og vender Halvorsen på problemstillingen, og det viser seg at menneskenaturen er vel så (sjøl)destruktiv.

Jeg får litt thriller-vibber når det blir tydelig at KI-psykologen Gro sitter på «alles» innerste hemmeligheter. Linja til vår ukritiske bruk av internett, er åpenbar. Og skjønnhetspresset Unn lider under der hun tyr til gelénegler og vippefarging når hun er nedfor, blir satt opp mot den perfeksjonistiske og overflatiske teknologien. Mennesker er jo allerede superbrukere av egen usikkerhet.

Halvorsen holder strategisk igjen på detaljene i plottet og det funker delvis. I starten blir jeg mer forvirra enn frista av alle de løse trådene. Historien stabler seg godt opp etter hvert, men spenningen til tross, vakler det også litt i stilen.

Det småartige skråblikket går ikke helt i hop med den dypere tematikken. For min del er humor og fjas stort sett velkomment, men her blir det noen steder for kåserende. Som når hun skriver om salongene som dukket opp «i takt med at kravene for hva det ville si å være en Kvinne Som Tok Vare På Seg Selv, økte».

 også på flere ordentlig gode observasjoner og beskrivelser av Unns famling, særlig mot slutten. Jeg legger spesielt merke til Halvorsens skildringer av den fysiske kroppen med dens kjøtt og fett, knirk og knekk – som en insistering på forskjellene på menneske og maskin.

«Superbruker» er en ubehagelig leseopplevelse – og det mener jeg positivt – som burde sette en støkk i oss alle. Dessuten serverer Halvorsen den kanskje mest interessante beskrivelsen av en erigert penis jeg har lest: «Lakserød orm med et avlangt øye, som på en geit». En sånn skildring kan ingen kunstig intelligens lage. Ennå.

Uekte vare

Det blir bare trøbbel når levende mennesker skal si noe. Det veit det høyreradikale forlaget som lar kunstig intelligens gjenskape Knut Hamsuns stemme, alt om.

Av samme grunn har 17. ­mai-komiteer landet over valgt seg ut ulike KI-gjenoppliva kjendiser som skal holde hovedtale om ­demokrati, for å slippe debatt og sånn.

 du høre Knut Hamsun fortelle om sin planlagte oppfølger av «Sult», som handler om da han gikk mett og fornøyd gjennom Drammens gater fordi alle rundt ham var godt integrerte og av arisk opphav.

 sjølveste Max Mekker som skal skryte av sine veldig lite nyttige gründerideer og personlighet som tar mye plass: «Håhåhå, jeg er stor og blå!» Inni ham er det helt tomt.

 ved Nord universitet i Bodø skulle egentlig den forhenværende helseministeren snakke om akademisk valgfrihet, men komiteen lager heller en egen tale med 19 prosent tekstlikhet med andre taler hun har holdt.

som Bø og Halden har slått seg sammen og sett sitt snitt til å vekke til live O.J. Simpson, som skal fortelle om hvor kult det er å kjøre bil mens alle ser på.

 søkt EU-kommisjonen om å få innføre 26 timer i døgnet, lar Olav Duun holde en langlesning av hele «Juvikfolket» for å kjenne hvordan ekstra ­langsomme minutter føles.

byrådsleder blir anklaget for å være udemokratisk, så der er det heller KI-Trond Giske som skal på scenen (den ekte Giske er i Oslo).

 til slutt blitt enige om å la et hologram av Henrik Ibsen iført en veldig dyr og fancy dress lese en subjektiv versjon av «En folkefiende».

Ytring i det fri

Sivert Bjelland Sevatdal

#fff

#000

Thomas Edison fant ikke opp lyspæra likevel.

Du er på kviss, og første spørsmål er: «Hvem fant opp lyspæra?»

Lett! Du svarer Thomas Edison. Ett poeng sikret.

Men hvis et annet lag bestemmer seg for å kverulere, så er det ikke sikkert du får det poenget likevel.

For Thomas Edison fant ikke opp lyspæra i 1879, han bare forbedret en allerede eksisterende variant. Og han gjorde det ikke engang aleine, men ved hjelp av en hel gjeng med oppfinnere, som han skal ha kalt sine egne «muckers».

Patentet står registrert i hans navn i amerikanske registre – slik 1092 andre rettigheter til oppfinnelser og dingser blei i løpet av hans levetid. Edison var kreativ, smart og arbeidsom, ja, men han var også en slags teknologiens Willy Wonka – eller tidlig Elon Musk, om du vil. Han lente seg stort på andres jobb.

I januar ble det avslørt at både daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) og helseminister Ingvild Kjerkols (Ap) godkjente masteroppgaver består av deler de ikke har skrevet sjøl.

Men norske statsråder er ikke aleine om å låne litt her og der. Det finnes en god gjeng med luringer som har tatt andres arbeid som sitt eget – og sluppet unna med det.

Bilen, for eksempel. Det står Karl Benz på patentdokumentet for det som skal være verdens første bil, men det kunne like gjerne vært Henry Ford eller til og med Leonardo da Vinci som vant det racet.

Det er mange anonyme folk som ikke har etterlatt seg så mange spor

I skyggen av Edisons lyspære

Jeg fikk skikkelig lyst på øl av å lese «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen. Det er kanskje litt dumt når romanen i stor grad handler om avhengighet – av både alkohol og dop og grenseløs kjærlighet. Samtidig er det lett å la seg rive med i dette søvnløse sommerdøgnet hvor bokas Gine raver rundt i Oslo og leiter febrilsk etter kjæresten Harald.

Han har allerede vært fordufta i fire dager da hun lander i hovedstaden etter en fuktig USA-tur. Hun har ikke sovet på to døgn, og den voksende uroa tar etter hvert helt over. Alle andre synes å tenke at det ordner seg – du kjenner Harald – men trass det, eller kanskje derfor, klarer hun ikke å slippe tanken på at noe er ordentlig gærent. Det underliggende drivet er jakta på Harald – og parallelt: Gines søken etter å lande ordentlig i seg sjøl.

 ingen punktum i denne boka. Setningene raser av gårde i et sånt hvileløst tempo at jeg flere steder holder pusten sammen med den stadig mer overtrøtte Gine. Hun framstår som en blanding av Mark Renton i «Trainspotting» og Odysseens ventende Penelope, om enn litt mindre kysk, i jakta på det som holder henne jorda.

Fortellingen rammes inn av ett hektisk døgn, samtidig som at vi stadig serveres biter av en forhistorie fylt av forelskelse, rus, angst og grensetesting. Harald er ikke så reint lite herja sjøl, med sitt pønkete bomsevesen ispedd et kunstnerisk kvedetalent og en tendens til å falle inn i sitt eget mørke. Den halvstreite Gine blir både fascinert og utfordra, og sammen er de en del av en gjeng nattebarn. Hun blir kjent med en ny versjon av seg sjøl ved å være i hans hverdagsløse liv.

Vi kan kjenne igjen det intense tankekjøret fra «Null» (2013), romanen Pedersen debuterte med og fikk Tarjei Vesaas debutantpris for – og som «Jeg skal hente deg» skal være en «selvstendig oppfølger» til.

«Null» er tett på en sjøldestruktiv ungjente over flere år, og jeg synes den sultne stilen funker bedre når den har mer tid og flere hendelser å gape over. Årets bok, som hopper mye bakover i tid, har en tendens til å stå og spinne på stedet hvil.

er på sitt mest interessante når den pirker borti Gines ambivalente holdning til et liv uten hverdager. Hun er fri, trygg og åpen med Harald, men samtidig kan hun skamme seg over skamløsheten hans. Hun har også akkurat kommet inn på Teaterhøgskolen, og strever med å få frihetsidealet til å gå overens med den institusjonelle skuespillerdrømmen.

Dette er likevel ingen simpel ambisiøs-vestkantjente-møter-uskikkelig-gutt-fortelling, nei, den er smartere enn som så. Pedersen unngår det sentimentale ved å holde på en gjennomgående spiss humor. Dessuten kaster hun liksom fortellingen ut, som om hun ikke har tid til å gå inn i det pompøse og sjølsagte. Hun sår formuleringer som «ble kapsla inn i en boble av varm saft» som et bilde på forelskelsen, og høster dem ved å bare behøve å skrive «varm saft» eller «boble» når hun viser til det samme seinere.

På sitt beste balanserer Gine Cornelia Pedersen det forrykende tempoet med setninger som blir små hvileputer i alt som durer og går: «[...] stemmen min er liksom rynkete, sorg flytta inn i den [...]» Det gir også adrenalinrushet noen ekstra gode støt å møte på ord som «gossin», «mjåge» og «heimsleg» midt i det ellers sobre (!) bokmålet.

Fanden hente meg

Unge folk vil jo bare ha jobb og lønn, men kan nå bli tvunget til å få viktig arbeidserfaring, kost og losji i et helt år. Uhørt!

Men hvis forslaget til Ap om ­militærtjeneste og samfunnsplikt for alle blir noe av, så må også voksne mennesker med altfor mye fritid bli med på denne felles ­dannelsesreisa. Det er flere som har en ting eller to å lære om samfunnet.

 ha et studieår i Arbeiderpartiet for å lære hva som skjer når folk faktisk stiller krav til at du skal gjøre jobben din ordentlig.

Jonas Gahr Støre tar Solbergs plass som Høyre-leder, sånn at han får hvilt litt.

lov til å være au pairer i Malaysia i et helt år, så de kan lære litt om undertrykking av ytringsfrihet, urfolk og skeive og sånne eksotiske ting.

Riksaviser som graver i statens utgifter på kongens helse, får ett års munnkurv for å forstå hvordan det er å få apanasje uten å kunne si meningen sin offentlig.

tilegnet Sandra Borch og Ingvild Kjerkol som veiledere.

Da får kanskje sensorgruppa ved universitetet noen tips til hvordan man får litt fortgang i arbeidet når det går trått med konklusjonen.

tilbringe pliktåret som Trond Giskes assistent for å lære metoder for hvordan man kan unngå å gå i ufrivillig sølibat bare fordi man er betahann, ved å gå på de yngre i flokken.

Alle må bli bedre

og Christopher Olssøn

Thorbjørn Harr gikk kjempebra overens med Kåre Willoch – i fantasien, så klart.

Jeg bryr meg ikke så mye om hva du tenker om meg.

Thorbjørn Harrs blikk er fast og insisterende i et par sekunder før han knekker opp i en latter som kommer helt fra magen. Hæhæhæhæ! Sånn ler Thorbjørn Harr. Høyt og plutselig. Så må han oppklare.

– Det var grusomt sagt. Men du kommer til å tenke noe om meg uansett. Siden jeg var tenåring, har jeg lært meg at det kan jeg ikke gjøre noe med.

Harr veit hvordan det er å bli glant på. Han kjenner egentlig ikke til noe annet.

En dag i 1987 leita NRK etter unger til prøvefilming. I skolegården på Uranienborg i Oslo fant de Thorbjørn Harr, som etter hvert blei et kjent fjes som kjekke og greie Anders i tv-serien «Frida».

– Det var kanskje en lærer som hjalp til med å peke meg ut.

– Jeg var glad i å tvinge folk til å se på trylleshow hjemme og sånn. Og ivrig på skoleavslutningene. Men jeg visste ikke at det var mulig å bli skuespiller. Det var ikke i mitt univers.

Jeg føler meg som en mann. Men hva er den følelsen?

Som du ser meg

Foreldre hysjer på barna sine mens de trykker masse likes på clickbait-artikler om at mobilen bør forbys i skolen.

Men vi burde knuse denne skjermmyten om at mobil er skadelig, og heller omfavne dette nye mediets muligheter. Her er den nye timeplanen.

Øv på bruke hurtigtastene Ctrl+C og Ctrl+V. Det er en egenskap elevene vil få god nytte av når de skal skrive masteroppgaver seinere.

Prøv å påvirke andres oppfatning av hva som egentlig skjedde i fortida, ved å publisere masse falske nyheter og liksom-kommentarer. Pluss i boka hvis resultatet blir tredje verdenskrig.

Gå sammen to og to sånn at du sitter sammen med en du har god kjemi med. Deretter skal dere mobbe hverandre på internett og observere hvor fort spenningen endrer seg.

Bare bruk mobilen

Bøkene til Elsa Beskow kan bøte på klimaangst.

Når hagevekstene skal lage sommerfest i boka «Blomsterfesten», får ikke ugress­folket bli med.

Fru Rødbete er ikke nådig: «Sånt et fantefølge. Lar Deres Nåde dem bare få en fot innenfor porten, så blir vi aldri kvitt Dem», sier hun til rosedronninga. «Enig, enig!» roper alle grønnsakene.

Alt dette ser den lille jenta Lisa. Der hun har lagt seg ned i hagen på første side, oppdager hun at blomstene snakker til henne, og dermed blir hun dratt med inn i en forunderlig verden som har ligget for hennes føtter hele tida.

Men boka forlater Lisa fort; det er ikke jenta som er interessant her. Det er det fru Kastanjeblomst, Tiriltunge og Pyrola som er, og også frøken Syrin og ridder Iris, og ikke minst fru Potet og lille fru Bønne – og resten av samfunnet som plutselig kommer til syne, om man bare ser etter. Der er også ugressfolket, som ikke blir jagd helt bort, men må nøye seg med å se på festen fra grøfta.

Vi skal passe oss for å sammenlikne kvinner og ugress. Men på et vis var det utestengelsen som gjorde Elsa Beskow til den folkekjære natur­skildreren hun fortsatt er 150 år etter at hun blei født.

Som illustratør og barnebokforfatter nådde Elsa Beskow ut til folket. Hun var på rett plass til rett tid, hadde kunstnerisk utdanning og progressive og rike naboer rundt seg.

Som mor til seks barn og kone til en travel fulltidsprest, fikk hun likevel ikke noe eget rom til å dyrke sine kunstneriske evner i. Hun jobbet hjemme ved kjøkkenbordet, men omgitt av frodig natur og blomsterliv – og mange barn som dro henne i skjørtene. Disse verktøyene lærte hun seg å bruke.

– Kvinnene fant nye måter å jobbe på, og de etablerte nye yrker, forteller Andreas Berg, som er professor i illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Bøkene hennes har preget ­mennesker på en måte som kunst nesten aldri gjør

Et naturlig inntog

Er det noe liv igjen havbunnen ved årets slutt?

Ja. Det er stadig noen dykkere der nede for å se på alt som glinser.

Nei. Bortsett fra noen tynne, små blekkspruter med dødskramper.

Ja, nå har vi høyreøsten og venstreøsten.

Nei, det står et par bygninger i Jordan fortsatt.

Ja. «Natur» er det parkeringsplass og kjøpesenter het før.

Nei. Vent, hva sa du? Jeg hører ikke på grunn av motorveien som går gjennom huset mitt.

Den siste spåkula

Tom Henning Bratlie

Anne Marie Ottersen tipper den struttende blånisselua fram og lukker øynene. Teatersalen er akkurat tømt for små og store publikummere mellom to forestillinger, og fortsatt iført nissekostyme sitter skuespilleren på en stol på andre rad og deklamerer sitt yndlingsdikt av den greske antikkdikteren Sappho.

Men akkurat da benytter scenearbeiderne pausen til å teste den buldrende lyden av Blåfjellet som åpner seg. I noen sekunder snakker Ottersen lydløst under drønnet, før det blir stille igjen.

– Det er så fint, sier hun før et enslig geitebrek knitrer ut fra høyttalerne.

Høyt og lavt. Det passer Anne Marie Ottersen bra.

Blåmor har akkurat reddet jula i Blåfjell for første gang denne helga, og snart må hun opp på scenen for å gjøre det en gang til. Sjøl skal Ottersen redde sin egen jul hjemme sammen med mannen Lasse Lindtner, også skuespiller, og flere av barna med barnebarn. Det skal nok gå, for det er hun som er julesjefen.

– Det havner på meg. Det er rart. Vi har jo holdt på noen år, sier hun med en etterklang av kvinnesak.

Da Ottersen var liten, i en idyllisk barndom i Kongsberg, var det mora som sto på kjøkkenet.

– Men mannen min og jeg lager maten sammen, altså. Pappa var jo ikke på kjøkkenet i det hele tatt. Og vi har oppvaskmaskin. Men det ligger en forventning om at kvinnene skal ta det ansvaret fortsatt, ja.

Penger har dem i detta landet. Men prioriteringene! Det kan jeg fyre av noe greier om

Anne Maries jul

Den nye blankpolerte Hallmark-julefilmen «My Norwegian Holiday» foregår i Bergen. Ingen av skuespillerne som spiller nordmenn, kan norsk – men tenk at amerikanerne veit at vi finnes!

Apropos kleine julefilmer – du vil nødig gå glipp av disse godbitene i jula:

En (tidligere) statsminister bryter alle lover og regler i kjærlighetens navn. Moralpolitiet lager julehylekor, dårlige venner skriver store, patosfylte ord på plakater, og spørsmålet er om tilliten er sterk nok. Det er den. Sideplott: Rekker Sindre å selge NSM-aksjene?

NRK-journalisten Tore Strømøy blir glemt igjen på loftet av de ansvarlige i husholdningen, og han benytter sjansen til å gjøre akkurat det han vil. Det går ikke så bra.

En altfor lang scene med noen tøffe biler og tøff musikk og sinna mannefjes og forventa replikker. Samtidig snør det ute.

Snurr jul

Venstresida har blitt snurt på tv-serien «Makta» for at den ikke er en sånn grå «hva er det som skjer her nå»-fortelling om historia. I sesong to fortsetter serieskaperne å erte på seg konservative partisympatisører – denne gang de mest lojale av dem alle: Høyre-velgerne.

 etableres partiet i 1884 av Emil Stang, spilt av Fabian Stang. Det skjer over en pain au chocolat på Backstube på Grønland i Oslo. Unionsoppløsningen ulmer, og i slutten av episoden løper kong Oscar 2, gestaltet av Eli Hagen, gråtende forbi kinesiske turister ned slottstrappa.

Andre episode starter med at Kåre Willoch (Magnus Devold) sitter med en pumpkin spice latte utafor Spinndr. Dropin og sender live på Tiktok. Han og Gro Harlem Brundtland (Nader Khademi) diskuterer statlig styring, og det ender med at de finner ut at de egentlig er ganske enige.

 i svart-hvitt. Hele halvtimen består av at Jan Petersen (Pompel) og Per-Kristian Foss (Pilt) trykker på kalkulatorer i ballrommet på Deichman Bjørvika, mens dagens Fredrik Solvang (dagens Fredrik Solvang) kommenterer alt de gjør. I siste liten farges verden blå idet Erna Solberg (Sophie Elise) stiger opp rulletrappa, som fra et tjern, med lurt smil og puffkjole.

Solberg, som i neste episode spilles av Arnold Schwarzenegger, blir statsminister. Her får vi Siv Jensens (Nils Vogt) morna i hundepeniskjole og Sylvi Listhaug (Espen Teigen) som ytringsfrihetsoffer i blomsterhav. Høydepunktet er Else Kåss Furuseths tolkning av Torbjørn Røe Isaksens slappe blime-dans.

 innledes på rørende vis med at Sindre Finnes, spilt av Findre Sinnes, får sin Erna i 1996. Bryllupsreisa går til ei romantisk og innbringende gruve. Ekvivalenten til Aps skandaløse togtur blir i denne sesongen sushimiddagen på Geilo, der det viser seg at det var Sindre som kjøpte maten med kupong.

Vi skal ikke røpe for mye, men det er vakkert når Solberg i siste scene sitter helt stille i en båt som beveger seg ut mot åpent hav, taktfast rodd av samtlige partifeller med glassblikk.

 å glede seg til at serieskaperne skal utforske makt­aspektet der makt ikke er å finne, i tredje sesong om Venstre.

Maktesløst

Gaute Grøtta Grav, Høyres ordførerkandidat i Rauma, leder serien «Farmen Høyre», der deltakerne består av 253 gode høyrefolk bestemt av Sindre Finnes.

Her skal alle de godt kvalifiserte personene uavhengig av partitilhørighet sendes tilbake til et enklere liv før hindringer som arbeidsmiljølov, formuesskatt og tillit, og der de må klare seg uten nyttige hjelpemidler som forhåndsbestemt kontaktnettverk. I en gårdsleilighet på Geilo skal de konkurrere om å lobbe mest mulig for høyrepolitikk uten å bli tatt for det.

 Mentor Kåre Willoch åpner mingletreff på tunet. Storbonden Erna Solberg får ansvar for ukeoppdraget, som er å skaffe seg allierte.

 Deltakere drar til markedet for å påvirke det mest mulig. Der er det totalt anarki og ingen reguleringer. De besøkende bytter til seg ei krukke styreverv mot et snes selvrespekt, og bruker eierinteressene i forhandlingene med resten av gruppa.

 Gården må pusses opp, og oppdraget settes ut på anbud til dem i bygda som er desperate nok til å gjøre jobben for slikk og ingenting. Deltakerne bruker de sparte kronene på å feire at de nå virkelig har hjulpet samfunnets slitere.

 Noen har baksnakket sammen og gått inn for å effektivisere gårdsdrifta ved å kvitte seg med de andre deltakerne. Om det bare fantes en slags måte for flertallet å gå sammen om en felles sak på for å utfordre og demokratisere makta til eneherskeren og dermed skape en folkestyrt bestemmelsesorden som gagner alle …

 De gjenværende deltakerne skal finne ut hvordan de skal få arbeiderklassen over på sin side, og alle er enige om å gjøre et stort offer som de tar med til nabogården der bonden Siv og odelsjenta Sylvi holder til. De to er kjent for å fortelle usanne og overdrevne skrøner, og er dermed svært populære hos bygdefolket.

 I sesongens eneste tvekamp er det alle mot alle, fordi det er mest rettferdig at alle får den samme muligheten. Konkurransen består av å ha mest fra før.

 Gården blir tvangssammenslått med en tilfeldig annen for å bli mer robust. Alle taper.

Tvekamp

Skrolling på telefonen er det nye klasseskillet. Alle som har tid til å tenke på noe annet enn å snu krona, erstatter smarttelefonen med puslespill og tegnesaker for å fortsatt kunne slippe å ha samvær med andre.

Når du i et svakt øyeblikk savner den evige gralen av misforstått demokrati i praksis – her er en påminnelse om hva du går glipp av:

X antall innlegg à la «Wtf skjer med logoen», «Fuglen har fløyet» og «Derfor sletter jeg Twitter-kontoen min TRÅD 1/17».

Ukjente på ferie, reklame, ukjente på ferie, reklame, dansende vaskebjørn, reklame.

Tett fjesbilde fra søster som skriver: «jeg hadde flekk på genseren i dag».

Some-Xit

Når man er barn, varer sommerferien et helt liv. Det er så mye som endrer seg lydløst mens kroppen bare skal bade og hoppe – før det på feriens siste dag står en helt annen person i speilet.

Når Mieko skal på første dansing etter sommeren, er håret altfor langt og flokete, og den teite dansedrakta har heldigvis blitt for liten. Hun dukker opp med piggsveis og en splitter ny T-skjorte «med sikkert en million farger i», og hun klarer ikke slutte å se seg i speilet. Alt hun gjør, er kult! Og dessuten er den nye jenta Sofia veldig søt.

I historia om Mieko får Mariko Miyata-Jancey og Marianne Gretteberg nydelig fram hvor kriblende fint det er å se seg sjøl på en ny måte – og hvor teit det kjennes når det ikke blir tatt imot sånn man hadde tenkt.

 er det den voksne som tråkker i baret. Danselæreren deler klassen i to etter hvem som skal hoppe og hvem som skal ta piruett. Mieko havner på hoppelaget med guttene, mens de andre jentene skal snurre. Hun tenker ikke over det før læreren ser på hopperne og sier at det er så fint at det er så mange gutter i klassen. Igjen ser Mieko seg sjøl utenfra, men ikke lenger på den gode måten: «I magen har det vokst fram en tung, seig klump som er umulig å hoppe med».

Her beveger Miyata-Jancey seg i vanskelig farvann. Ikke nødvendigvis fordi hun tematiserer kjønnsidentitet hos barn, men fordi barnebøker gjerne leses som at de har en slags moral – enten forfatteren vil eller ikke. Hvor skal Mieko være? Hvor passer hun inn? Hvor havner hun 

Men Miyata-Jancey unngår å vifte med pekefingeren, samtidig som boka favner vidt innafor tematikken. Utilpassheten hos Mieko handler ikke om at hun helst vil være det ene eller det andre, men om å bli utpekt og plassert i noe hun ikke helt skjønner. Boka får fram den følelsen på en smart og nøktern måte som både barn og voksne kan kjenne seg igjen i.

I «Mieko danser» er det mangfoldet og aksepten som redder både hovedpersonen og bokas historie. Kjæresten til danselæreren – Kristopher som har glitrende øyne, skjegg og langt, glansfullt hår – dukker opp og gjør det mulig å ikke bare være sånn eller sånn. Han skryter av henne: «Noen tror det bare er gutter som kan hoppe høyt, men det er jo helt feil». Umiddelbart står Mieko på stødigere grunn, en grunn hun kan hoppe fra.

 tegninger går tett på Miekos følelser, samtidig som de byr på detaljer man kan granske lenge. De dansende barna, som finnes i alskens former og versjoner, er morsomme å se på – og i seg sjøl inkluderende.

I en surrealistisk hverdag der pride­arrangementer for barn må avlyses på grunn av trusler, er det avgjørende at både barn og voksne leser, husker og forstår historiene om dem som får vondt i magen av å få trange rammer rundt seg. Måtte de få hoppe så høyt de vil.

Hopp, Mieko, hopp!

Anna Blix’ «40 uker» er lang som en graviditet, men det er tross alt 82 svangerskap vi skal gjennom. Heldigvis er disse 40 ukene mye mer behagelig å gjøre unna enn det å være inkubator for en parasitt i ni måneder. Eller 

det fantastiske mirakelet det er å få bære fram et menneske

Men i Anna Blix’ bok er den følelsesforankra filosoferingen over livsomveltningen ikkeeksisterende. Her er det den fysiske og konkrete jobben det handler om, og det er både svært underholdende og lærerikt – og ikke minst et solid feministisk arbeid. Ommøblerte organer, vrengt magesekk, sammenpressa blære, flammende halsbrann og skjelett som glir fra hverandre. Ah, det er en fryd å lese.

Blix skriver i jegform og forklarer i etterordet at opplevelsene er basert på egne graviditeter, uten at det nødvendigvis har skjedd i akkurat samme rekkefølge eller på samme måte som beskrevet. Hun forteller fra første uka i en menneskegraviditet og fram til «det mest hjelpeløse spedbarnet av alle arter» er vel ute. Hvert kapittel er viet éi uke, og leseren får komme tett på den livsomveltende 

 . Samtidig som jegpersonen ligger i vater i et mørkt rom med tørr kjeks og spybøtte, ser hun for seg alternative måter å sette avkom til verden på. Hvordan hadde det vært å være gravid i skjelettet som skorpionen? Eller å ha fosteret i en liten hudflapp utapå magen som kenguruen? Eller kanskje bokstavelig talt å ofre seg sjøl for babyen som edderkoppen?

 får leseren et lite innblikk i hvordan jegpersonens graviditet arter seg. Den vi leser om her, er sterkt preget av kvalmen, «et mørke som har omslutta meg». Samtidig, og aller mest, forteller Blix om hvordan andre arter ligger an på samme tid. Som når jegpersonen er på ultralydsjekk i uke 15: «Mens jordmora smører den kalde geléen på magen min, bøyer bevermammaen ( 

Det er en vittig og smart måte å sidestille mennesker og dyr på – uten at dyreverdenen bare blir en speiling av menneskets atferd der det passer. Det nærmeste Blix kommer å menneskeliggjøre dyras oppførsel, er at jeget forestiller seg deres indre liv: «Skulle ærfuglen gjerne gjort noe annet?» og «Ligger marsvinmammaen i hulen sin og ønsker seg bare ferske gresstrå» fordi hun er kvalm?

I boka er det heller mennesket som får dyriske egenskaper når den fødende «knurrer», den gravide «jakter» på mat på butikken eller «ønsker seg et gevir» når ingen reiser seg for henne på bussen. Den gravides reise «fra å være et rasjonelt menneske» til å bli «en fosterbeholder» og en «reirbygger» trer fram som via en fortellerstemme på en naturdokumentar. Slik understreker Blix hvordan også menneskelig reproduksjon og oppførsel er resultat av en lang evolusjonshistorie.

 informasjon bruker Blix flere ganger formuleringer som «vi vet ikke, men», «sannsynligvis» og «vi tror at». Selv kvalmen – som har satt en grei prosentandel av samfunnets arbeidere ut av spill i lang tid – forklares med en «ledende vitenskapelig hypotese» om at den gravide beskyttes fra å spise potensielt fordervet mat som kan skade embryoet.

Dette viser hvor stort behovet er for mer forskning på alle typer hunner og reproduksjonsprosesser. Det er interessant hvordan historiens forskere, som var menn, så åpenbart har hoppet over sjølve opprinnelsen i sin interesse for artenes opprinnelse. Det var først med forskeren Sarah Blaffer Hrdy på 1970-tallet at vitenskapen blei opptatt av at faunaen ikke bare består av «passive hunner og aktive hanner».

Men vi må ikke sette oss på vår høye hest og tro at skylappene er borte: «Jo større mangfold i kjønn, seksualitet, etnisitet og klassebakgrunn forskerne har, jo flere forestillinger som vi ubevisst baserer vitenskap på, vil utfordres og falle», skriver Blix. Hun har sjøl flere eksempler på hvordan reproduksjonen blir fordelt mellom kjønnene i dyreverdenen. Hannene hos kiwien og sørdarwinfrosken tar seg av ruginga, sjøhesthannen har hele graviditeten, og både steinbithunnen og keiserpingvinmammaen stikker av fra hele familieopplegget etter egglegginga mens hannen passer på at avkommet overlever.

Artenes  opprinnelse

Vi trenger ikke dra helt til Storbritannia for å oppleve den sviktende krona, for nå kjenner også nordmenn på at ferien kan koste. Heldigvis har vi allerede hele verden her på berget.

 bryet med å booke cruiseskip-tur i år, for rett i Oslofjorden får du både høylytte amerikanere som spiser burger og tror det går vikinger i norske gater, og nordmenn med skipsfetisj og lommevest.

Og hadde du egentlig lyst til å reise via flyplassen, så er det bare å dra på byen i Kongsberg, der du kan få røff behandling av fremmede med uniform og mindreverdighetskomplekser helt gratis (bare husk å stå under et overvåkingskamera, ellers blir det veldig dyrt).

 derre turen til Ibiza. Gjenger av unge voksne som henger etter i sosial utvikling, er overalt etter koronaen – og du trenger ikke dra lenger enn til barnerommet for å finne kokaineksperimentene.

Storbytur til Sveits er ikke lenger noe mer spennende enn å ta en T-banetur til rikingstrøket på Oslos vestkant, der skatteflyktningene uansett oppholder seg.

 Iran for å lære om sosial kontroll over kvinnekroppen kan du heller erstatte med den norske debatten om vår egen justisministers rumpe.

Du trenger heller ikke reise lenger enn til norske kommentarfelt for å få et innblikk i midtøstensk syn på frihet, kjønn og legning.

 ruin-vandring med vonde sko i italienske småbyer. Her hjemme kan du studere ruinene av Arbeiderpartiet på nært hold i pittoreske omgivelser.

Og i stedet for å bli fanga i et plutselig regnskyll på øyhopping i Kroatia, kan du heller få deg en real kalddusj når feriepengene går til nedbetaling.

Bare bli hjemme

Det er alltid jeg som facker opp, facker opp, facker opp», synger prinsessa i russebussen sin, men makan til flink pike-låt skal du leite lenge etter. Ingen 13-årige horer der i gården (den norske kongefamilien skiller seg fra den britiske der).

Den angrende hitsynderen Tix har gått fra hore til madonna, og artisten – som fortsatt kaller seg The Pøssy project når han lager russelåter – drar nok inn noen ekstra grunker på den statsfinansierte kjendisstatusen til oldebarnet til folkekongen.

Og det er visst flere som har prøvd å vinne folkets gunst med autotune i år.

Denne gjengen har ikke buss, men ruller i røde traktorer malt med blod, svette og tårer.

For i kveld er det lov å vær’ på jordeeeeet

Være våken hele natta for å dele ut alt fôreeeeet

Ja, i kveld er det lov å være dritaaaaa

Fåkke pult, fåkke lønn, fåkke én jævla sjit, aaaaah

Krona på herket

Grovt sett kan en dele ungdomsbøker i to: Dem om flittige, sjenerte jenter og dem om rastløse, temperamentsfulle gutter. 18 år gamle Even i Taran L. Bjørnstads «Uke 40» virker heller som en helt vanlig fyr. Bortsett fra at jeg ikke tror på at han bruker ord som «fotskammel» og «armbåndsur», gir Bjørnstad et troverdig bilde av gutten som har planen klar: NM i klatring, en fet russetid og rett i forsvaret etterpå.

Det er – nesten kjipt å si det – forfriskende å lese om en «flink» ungdomsgutt. Hadde Even hatt dårligere nettverk og færre ressurser rundt seg, hadde dette blitt en annen bok. Men det relativt privilegerte ståstedet til hovedpersonen gjør at Bjørnstad kan stille 18-åringen ett enkelt spørsmål: 

 i 40 deler – én for hver uke av en graviditet Even ikke veit om før i kapittel 32. I første del møter han den to år eldre Iben på et nach, og blir forelska. De ender opp hjemme hos henne. Hun er opptatt av filosofi, og dermed tilfører Bjørnstad romanen et dypere lag som dreier seg om alle valgene man tar livet. Iben forklarer ham blant annet Søren Kierkegaards teori om at man alltid vil angre, uansett hva man velger.

Even mister seg sjøl i den smarte, kule jenta, men hun er vanskelig å forholde seg til. Hun svarer ikke på meldinger på flere uker, før hun kan finne på å ringe. Hun er flørtende i det ene øyeblikket, distansert eller rasende i det neste.

Bjørnstad lar Even sakte, men sikkert finne ut at hun kanskje ikke er noe å satse på. Iben faller mer og mer i bakgrunnen av fortellingen, noe som gir plass til det som virkelig står på spill: Evens store valg. Når han nesten har klart å glemme henne, får han en telefon fra en psykiater som forteller at Iben er innlagt. Og høygravid.

 blir nysgjerrig på Iben og det hun må ha tenkt og følt i disse 40 ukene, er det bra at Bjørnstad peker seg ut Evens side av historia. Alternativet hadde blitt for mye å gape over.

Even er overbevist om at han ikke kan være aleinepappa. Han skammer seg over å bli «en sånn», en som blir snakka om, en folk synes synd på, en som må bli igjen når de andre skal være russ og dra i militæret. Hva skal han velge, og hva kommer han til å angre mest på?

Bjørnstad faller heldigvis ikke for å lage en klisjéfylt oppbygning, som for eksempel kulminerer i en scene der Evens farsinstinkt tar over første gang han ser ungen. Hun gir heller plass til små drypp av omsorg i 18-åringen. Nettopp fordi det er så labert og neppå, er det rørende når han på sjukehuset blir irritert på Barnevernets utsendte som slamrer med døra sånn at babyen skvetter.

Jeg skal ikke avsløre alt. «Uke 40» er en oppslukende ungdomsroman som tar livet på alvor uten å moralisere.

Du kommer til å angre

Hver 1. mai står folk på torget og hoier. Men knapt 1 prosent av oss samles på valen, mens resten er glad for å ha fått en gratis søndag.

Det er på tide på rekruttere breiere til denna sidrumpa arbeider­bevegelsen. Da må vi tilpasse oss folkets behov, så her er nye paroler:

Jeg får så sabla voldt i ryggen av å stå bøyd over raka i hagen hele denne fridagen. Vi trenger rakeinnovasjon! Forskere, kom dere i arbeid!

Når jeg må ut for å kjøpe amerikansk gryte 1. mai klokka kvart på fire, så vil jeg jo ikke gå langt. Ja til åpne storbutikker hver dag!

Vi må innføre sterkere sanksjoner mot barn som vekker folk fordi de vil ha småkaker før klokka ni på fridager som denna. Nei til utnytting av sliterne!

Krev!

Forlagene burde legge til en salgspitch på lettlestbøkene sine: «Passer også for voksne i foreldrepermisjon». Under lesinga av denne relativt korte og tungt illustrerte grøsseren, har jeg flere ganger blitt ufrivillig avbrutt og dermed lengta etter å gå tilbake til historien. Hvordan skal det gå med familien der oppe på fjellet? Stemmer teorien min? Går dette her bra? Sov da, mamma må lese ferdig påskekrimmen for åtteåringer.

Sidsel Jøranlids bok er som en lengre versjon av melkekartong-krimmen. Leseren blir sjøl en detektiv som skjønner mer enn hovedpersonene, og informasjonen serveres i akkurat store nok porsjoner til at spenningen er der hele tida. Det er godt gjort å bygge opp en fortelling sånn at lesere i alle aldre både skjønner greia, men også er spent på hvordan det skal gå.

 er tittelen noe førende her. «Det spøker på fjellet» handler om søsknene Simon og Sanne som hører at det spøker på fjellet og deretter opplever flere rare ting. Det hyggelige ekteparet som dreiv fjellhytta har forduftet på samme måte som onkelen, og to ullgenserkledde barn som ikke har mobiltelefon (!) vil stadig ha Simon og Sanne ned til vannet.

Spørsmålet blir om det faktisk spøker på fjellet, og dette blei avgjørende for meg gjennom boka. Om det hadde vist seg at alt bare var en misforståelse, hadde jeg blitt skuffa. Det ville vært å ikke ta målgruppa på alvor.

Det bugner ikke av ordentlige spenningsbøker for barn rundt ti år som vil ha litt større skrift, så Jøranlids fortelling er hjertelig velkommen. Cathrine Sandmæls helsideillustrasjoner spiller på lag med fantasien og teksten og legger en deilig, uhyggelig påskestemning over historien. Det hele kunne blitt løftet enda et hakk dersom tegningene hadde inneholdt flere hint og spor som ikke nødvendigvis finnes i teksten. Ja, slik som på melkekartongen.

 av alle, enten man leser sammen eller at barna får lese sjøl. Men det kan være lurt å se an tålegrensa til egen unge før man eventuelt påfører dem hyttetraumer, da den kan oppleves litt skummel.

Heldigvis våkna dattera mi igjen da siste side var lest, sånn at jeg slapp å være aleine.

Hyttekald grøsser

Jeg leiter alltid etter koko-novella, den finnes i alle samlinger. Den som er litt dristigere og mer leken enn de andre. Det er aldri den første eller siste, og i Maria Børjas «Hele verden skal elske oss» finner jeg den i novelle nummer tre.