Karoline Henanger

#fff

Unge nordmenn har mistet trua på framtida, sto det i FNs lykkerapport i år. Norge er det sjuende mest lykkelige landet i verden, men hvis vi bare tar med tankene fra dem under 30 år, skriver NRK, så deiser vi ned til plass nummer 20.

Helle i boka «Redd Helle» er en av pessimistene som sørger for det. Hun er en sjølutnevnt reddhare som frykter det aller meste: «Jeg tror kanskje noen har putta gjær i huet mitt, for lista over ting jeg er redd for, vokser hver dag, som en bolle­deig på benken». Og etter å ha slumpet til å høre på radio, blir hun livredd for en som heter Martin, som «er på vei innover mot Europa». Radiovertene advarer om «et scenario med store ødeleggelser».

I Helles kriseverden er dette bare enda et punkt på lista: Hvem er Martin, og hvorfor vil han ødelegge Europa?

Jeanette Solberg har rykte på seg for å skrive morsomt, og det stemmer. Helles dystre tanker blir presentert lakonisk og satt på spissen, sånn at hovedpersonen virker ganske artig sjøl også – hun er bare litt for nevrotisk til å vise det til andre: «jeg har en hjerne som liker å finne på heller enn å finne ut».

Jeg kan ta meg i å fnise med lyd, som når hun tenker om mora som er lei av søl på benken: «Lurer på hvor gammel hun var da hun begynte å elske klut».

Det eneste stedet Helle er fryktløs, er på fotballbanen. Men når bestevennen Lars vil ha henne med på fotballtur til Manchester – dit man må reise med 

ikke aleine om å putte hele verden på sine skuldre. Mange unge – de som ikke elsker Donald Trump – frykter rett og slett for alt liv på jorda.

I denne romanen blir det mer enn hintet til at de voksne ikke er så gode på å snakke med barn om sånt. I tillegg til internett er hovedskurken onkel Erik, «en fullblods barneskremmer» som bor i skogen og kjemper for klimaet på Stortinget. Når Helle og de ganske ordinært klima(u)bevisste foreldrene er på besøk hos ham, snakker han så hun blir redd og svimmel og får «dieselbiler i magen» og «drar hjem med hele klimakrisa inni kroppen».

Ekstremværet i Helles indre bygges opp parallelt med at Europa forbereder seg på Martin – ja, for Martin er navnet på et uvær (sånn holder voksne altså på). Solberg kaster inn de riktige elementene for å få det til å virvle opp rundt Helle, som at hun byr på hvite løgner og glemmer å være en god venn.

Hardt vær

Vi kan ikke bare se hindringer, men muligheter! Her er Rusbrukutvalgets anbefalinger for barn og unge i dagens samfunn:

Rusmidler er sannsynligvis ikke positivt for barns utvikling de to første leveårene og bør derfor være svært begrenset i denne perioden.

Voksne bør ikke være så veldig rusa når de er sammen med barn, og helst redusere dosene og antall enheter.

Syrelapper til barn må balanseres med andre midler som fremmer utvikling og læring.

Det barna inntar av piller, bør være tilpasset deres alder og utviklingstrinn og bør helst skje sammen med voksne.

Barn bør unngå bruk av amfetamin før leggetid og bør ikke ha tilgang til speil og rulla seddel når de skal sove.

Unngå å røyke hasj under ­måltider hjemme, i barnehagen, på skolen og i skolefritidsordningen.

Det rusa (i) livet

Siv Johanne Seglem

#000

Når alle andre spiser julemiddag, er Tale Maria Krohn Engvik på sosiale medier.

Det renner tårer nedover kinnene til Tale Maria Krohn Engvik.

– Nå gråter jeg! utbryter hun og snufser.

Hun snakker om livets herjinger, men det er ikke derfor øya renner. Røyken fra det påbegynte bålet slår henne i fjeset som en hersketeknikk mens den lille gnisten fisler ut igjen.

– Det er vanskelig å lage bål og snakke samtidig, sier hun og tenner en ny fyrstikk.

Det tar litt tid å få glørne i gang. Men det brennende engasjementet Engvik har for de unges ve og vel, kunne tent mangt et lys i de grisgrendte strøkene hun frykter blir helt mørklagt nå som flere skoler legges ned.

Akkurat som på Snapchat-kanalen Helsesista snakker hun glassklart om hvordan barn og unge har det, om det er ensomhet, utestenging, rus eller sjølmordstanker. Hun veit det bedre enn de fleste, for hun får det i innboksen hver eneste dag.

Og som i videoene og tekstene hun deler, er den store tanken aldri langt unna.

– Å brenne bål sammen er bra for folk. Vi løser problemer best i flokk, ikke mens vi sitter stille på et rom.

Hun ser ned på en ny slokna fyrstikk. Etter litt felles problemløsning får bålprosjektet hjelp fra brannfaklene i en papirutgave av venstresidas dagsavis.

Det er mye ensomhet i å være aleineforsørger

Direkte Tale

Noen ganger blir jeg glad når jeg ikke skjønner et kløyva ord av det som står i en roman. Når det dukker opp fraser og ord på et språk jeg ikke kan, og forfatteren ikke forklarer, men fyker videre så vi må finne ut av det sjøl.

I lesingen av Karoline Mirkovićs «Divnas bok» har jeg hatt et oversettelsesprogram fra serbokroatisk til norsk ved siden av meg, sånn at maten som spises, skjellsordene som sies og dansene som danses, trer fram med farge, form og lukt.

Følelsen av å ikke helt forstå, at betydningen henger etter og det vante plutselig blir rart, deler (den ikke serbokroatisk-kyndige) leseren med hovedpersonen Divna. Hun vokser opp i en drabantby i Oslo med ei nordnorsk mor og en jugoslavisk far, og hun er fortsatt et barn da det ene hjemlandet plutselig ikke lenger heter Jugoslavia, men Serbia.

 en historie om å se en kjent verden krakelere på avstand, uten å helt skjønne hvorfor eller kunne gjøre noe med det. For Divna og søstera er Zlatiborfjellene et sommerparadis med gøye tradisjoner, familie og gjemmesteder. Mirković skildrer dagligliv, omgivelser og folk slik et nysgjerrig barn suger til seg verden rundt seg.

Første del av romanen foregår før oppløsningen av Jugoslavia. Det er store deler av Divnas liv som skal etableres her – scener, folk og hendelser – og de raser dessverre så fort av gårde at leseren ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem.

og Divna merker at alt strammer seg rundt henne, synes det helt nede på setningsnivå. Det løfter og redder romanen. Det går lenger mellom hvert punktum, som om fortelleren leiter etter et sted å kunne stoppe opp, konkludere, forstå. Alvoret setter noe på spill, og midt blant anspente voksne og dramatiske nyheter på tv står ei jente som ikke kjenner igjen bakken under føttene sine.

Gjennom Divnas biter av observasjoner kan det store bildet settes sammen. Som når læreren spør hva faren er, og Divna svarer «jugoslav». «Men 

 er han?» spør læreren, og Divna veit ikke hva som kreves av henne:

det var et spørsmål jeg burde vite svaret på, for det var jo pappaen min, og så visste jeg det ikke. Det var som om det var et ord hun egentlig ville legge i munnen på meg, men så var det viktig for henne å ikke gjøre nettopp det allikevel 

Språk for krig

Nå går det folk rundt og rasler i kopper med bedende fjes for å få deg til å bidra til fellesskapet.

Nei, jeg snakker ikke bare om rikingene som ber om sympati fordi de ikke har råd til å bo i Norge lenger – det er også årets tv-aksjon.

Denne helga avslutter NRK sine 100 timer med direktesending hvor programlederne gjør ting de absolutt ikke vil, for å samle inn penger til Barnekreftforeningen. Den tullete gjengen må gjøre skikkelig flaue ting som å ta en hinderløype og å kle seg ut som en ape.

La oss heller lokke med auksjoner folk faktisk vil putte penga på:

 å samle sammen like mye som apanasjen staten ofrer hvert år, så må kongefamilien ta sine 1473 hatter og gå.

Bonus: Hvis vi også når antall årslønner kongehuset har brukt på kommunikasjonsansatte etter Marius-saken, får Marius sin helt egen scooter.

 skal sende en ny melding til Elon Musk der det står «pliiiisværsåsnill bli med på å henge likevel, jeg lover å ikke snakke mer om fagforeninger, bror, bare kom».

Støtt også en utsending av nobelprisvinner Han Kangs romaner til alle de kritikerne som uten å ha lest bøkene hennes, roper høyt om at hun ikke fortjente prisen.

å matche beløpet som innlandskommunene får av staten, blir ikke de stakkars distriktsskolene stengt likevel. Det klarer vi nok fint, det er jo ikke store summen de får.

By på handling

Christopher Olssøn

Kari Svendsen blir sinna av å bli kalt Glad-Kari.

Jeg har ingen dårlige barndomsminner, jeg, sier Kari Svendsen og tar seg ei drue.

– Det er jo litt sånn at det aldri er for seint å få seg en dårlig barndom. Men med meg, så … Jeg husker bare morsomme ting.

Hun slår det fast med én gang, som for å komme alle klisjeer i forkjøpet. Ikke noe å grave i her, bare så det er sagt.

Kari Svendsen er dreven. Hun har gjort dette noen ganger nå, som hun sier, og legger ikke skjul på at hun aller helst vil prate om den nye plata.

Men Svendsen veit å gi folk det de vil ha. 60 år på scenen har lært henne et og annet.

Denne formiddagen har hun akkurat levert bilen på verkstedet, etter å ha «snubla borti ei stolpe i garasjen». Men heldigvis er det her i Oslo alt skjer denne helga. To stappfulle konserter på Riksscenen markerer første plateslipp på 33 år.

Neste uke blir det verre, med spillejobber på Rjukan og i Hof. Da må hun ha bilen for å kunne komme seg hjem igjen så fort som bare rakker’n.

– Det fineste jeg veit, er å sette meg i bilen etterpå og kjøre rolig hjemover. Da er jeg mest lykkelig. Jeg veit at jeg har gjort en bra jobb, jeg har sett at folk har kosa seg, jeg har tjent litt penger! Og jeg skal hjem, sier hun, som om det snart var jul.

– Og når jeg kommer hjem, er det ingen som spør åssen det gikk eller vil ha meg med ut på et glass. Nei, det er stille! Jeg kan gå og legga meg, om jeg vil! Det er deilig å være fri og frank.

Fra viseklubb i en avholdsrestaurant med ­gulrotsaft til Club 7 – det var kontraster

Vil du værra med, så heng på

Boka «Partiet. En innsideberetning om ­Arbeiderpartiets fall» er utsolgt siden folk gjerne vil lese alle ryktene før neste opplag blir sett på av en voksen.

Mens vi venter, kan vi kose oss med flere slepphendte bokprosjekter.

Avisa. En innsideberetning om journalistikkens fall.

Ved hjelp av 70 anonyme ansatte i et stort mediehus som både skriver om politikk, nakenbildesjokk og sjefer som er psykopater, forteller denne boka om den korte veien til Dagbladets fall. Skrevet av ­«verdens proffeste og mest ­populære journalister ­sammenliknet med alle i hele universet».

Kildene har ikke fått lese manuset på forhånd fordi da måtte folk ha fått vite at det de sa over ­leverposteien i kantina, blei tatt opp.

PS. Detaljen om at Alexandra og Frode lå sammen oppå pianoet klokka 19.30 på julebordet på Lompa i 2021, blir tatt bort i neste opplag fordi det aldri skjedde. Vi beklager ikke.

Posten. Et varselbud om kommunikasjonens siste kollaps.

Denne boka kan bestilles på nett, men du må vente i et ukjent antall uker, få tretti sms-er og reise i tolv mil for å finne pakkeboksen der døra er ødelagt sånn at den blir sendt i retur.

Forsvaret. En helt åpenlys beretning om at det bare er å komme og invadere oss.

Bokpartiet

Ta barnetrygda fra foreldrene til ungdommer som stadig tyr til kriminell oppførsel, foreslo Ola Svenneby i Unge Høyre denne uka.

Han skal ha kred for å snakke gatas eget språk med blodhevn og sånn. Og ellers er jo dette et ypperlig verktøy for å straffe andre som har sviktet i oppdragelsen her til lands.

det er en økende andel unge voksne som verken studerer eller jobber, og arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) ber foreldre ta grep.

Med Unge Høyres logikk bør vi også rane dem. Det hjelper nok litt på arbeidsmoralen å se dem du er glad i ha det vanskelig.

leser vi også stadig om en kjent og mektig gjeng som rekrutterer nye medlemmer i svært ung alder – små barn blir dratt med på oppdrag uten at de har noe valg, og de færreste har noen gang hatt en vanlig jobb:

Ja, kongefamilien bør få inndratt apanasjen så lenge de unge medlemmene ikke klarer å oppføre seg. Få dem til å kjenne på åssen det er å snu på krona, så blir nok neste generasjon litt mer vanlig.

blitt observert en tatovert, velbemidlet fyr som stadig ypper med rivalene sine uten å bidra til Norges gullbinge:

Jakob Ingebrigtsen har nå gjort landets OL-deltakelse veldig utrygg, så hele team Ingebrigtsen bør få et ordentlig oppgjør snart.

 nordmann som tilhører en mektig gjeng som hele tida går til angrep og spiller et høyt spill med tvilsomme bakmenn, er Erling Braut Haaland.

Dårlig oppdratt

Det er litt sånn bråk her, sier Ingar Helge Gimle. To sekunder seinere begynner det å ule og pipe i et tjuetalls telefoner inne på Nazar Kafé i samfunnshuset på Sagene i Oslo. Alle som satt og stirret ned i hver sin salat eller skjerm, ser nå lattermildt på hverandre, småprater og nikker i et plutselig fellesskap som bare kollektiv skvetting kan skape.

– «This is a test of an emergency», leser Gimle fra telefonen sin.

Som om det hele var planlagt, stikker han en hånd i veska og drar fram boka «Alt går til helvete. En bok om håp».

– Jeg gikk forbi den her i går, og den slo meg litt, den tittelen. Han skriver at det eneste vi har, er håpet om at framtida blir bedre enn fortida. Jeg tenkte på det nå, for vi føler oss trygge når vi hører den lyden, sier han og kakker på skjermen.

 virkelig bråkete på kafeen der Gimle ville sette seg denne sommerdagen. Ikke bare skal man stresstestes for alt som kan gå til helvete: Stolbein dras fram og tilbake, yogadamer hoier, kaffemaskinen durer – og han har plassert seg rett ved sida av Oslos mest populære småbarnslekehjørne.

Midt i hurlumheien sitter Gimle og smiler. Han kan ikke tenke seg noe bedre enn å være midt i tingene, med en kaffekopp i hånda og snakketøyet i orden foran en gjeng potensielle publikummere. På noen timer møter han gamle kjente, får nye bekjente og klarer minst én gang å få en ulykkelig unge til å smile igjen.

Å tilbringe en ettermiddag med Ingar Helge Gimle er som å overvære et omreisende enmannsteater. Anekdotene spilles ut som små scener, med både stemmer, kunstpauser og fotarbeid.

– Hvert enkelt menneske må gjøre det som gir en stor glede ved å stå opp om morran, sier han videre på ekte sjølhjelpsbok-vis.

Jeg var ikke tøff nok til å bli militærnekter, så jeg havna i den såkalte teitetroppen

Leite og finne

Norsk litteratur bugner av romaner som graver bakover i en vond fortid fra et voksent nå. De kretser gjerne rundt én hendelse, noe skakende som danner grunnlaget for alt seinere liv.

Slike romaner har en tendens til å ende på stedet hvil: som et forsøk. Som om de stadige tidsskiftene i seg sjøl skulle være interessante, mens man som leser sitter igjen med lite. Romandebutant Marte Mesna har derimot klart å ta dette velbrukte grepet, og få en svært god bok ut av det.

starter med en detaljert og intens scene fra en buss, der den voksne jegfortelleren Miriam blir utsatt for en sjanglete og uforutsigbar fyr. Han kommer helt opp i ansiktet hennes, kaller henne «heks» og dytter hodet hennes mot vinduet. Venninna ler det bort og blir overrasket når Miriam hikstegråter etter at de har gått av. Så snakker de ikke noe mer om det.

På effektivt vis stiller Mesna bokas store spørsmål allerede der: Er det mulig å forstå andre menneskers handlinger og oppførsel?

Miriam starter med å prøve å forstå seg sjøl. I rykk og napp blir vi kjent med en barndom på 80- og 90-tallet dominert av stefaren Arnts lunefulle vesen. Han gjør rare ting og er kontrollerende, manisk og plagsom mot henne og mora: «følelsene hans var alt». For lille Miriam blir oppførselen et speil inn mot verden, som dermed ser knust og forvridd ut. Heller ikke mora tar ansvar for verken seg sjøl eller dattera. Miriam får vanskeligheter med å forstå hva som er rett – og hva andre forventer av henne.

 for seg sjøl for å gå på videregående, og her møter hun folk som beveger seg motstandsløst og selvfølgelig rundt i verden. Hun kjenner på en tilhørighet, uten å klare å formulere det annet enn slik: «Jeg kan forestille meg at det er meg som måker taket på tømmerhytta til Maria, men jeg kan ikke forestille meg å være Arnt noensinne». Det er som om hun ikke veit hva hun skal gjøre med følelsen.

Mesna porsjonerer ut historien og hendelsene skildres detaljert, som om beskrivelsene i seg sjøl skal føre Miriam nærmere kjernen. Det skaper en fruktbar forvirring rundt hva det er hun hele tida vil tilbake til.

er det likevel ikke helt klart om forvirringen er villet, eller om den skyldes at den grunnleggende konflikten i romanen er ufullstendig bygd opp. Når de i utgangspunktet gode vennskapene på skolen slår sprekker, er det vanskelig å sette fingeren på hvor det gikk galt. Hvis poenget er at man ikke alltid veit hvor sprekkene begynner, burde det komme tydeligere fram.

Når et barn lærer seg verden gjennom ødelagte voksne, tar det tid å sette den sammen på nytt igjen. Marte Mesna tegner opp et menneskeliv og viser hvor prisgitt vi er andre rundt oss. Også som voksen har Miriam trøbbel med å skjønne hva andre vil henne, og hva hun sjøl kan få lov til å kreve av andre.

Det ondes problem

Paven og moderne feminister møtes i fruktbare avgjørelser.

Ingen vil bli detaljstyrt i jobben, heller ikke Gud den allmektige. For hver gang et nytt prevensjonsmiddel har kommet på markedet, har paven holdt råd og offentlig deklamert sitt standpunkt: Nei.

Pavens standpunkter er som et sett EU-regler som prøver å holde tritt med den moderne verdenen. Men en god leder veit at man ikke kan lage regler for en utopi – man må forholde seg til realitetene. Og realitetene er at også katolikker både vil ligge og slippe å føde mer enn de må.

Derfor, som et vedlegg til pavens offentlige nei til p-pilla i 1968, blei det åpnet for et smutthull: «Det er ytterst ønskelig (…) at legevitenskapen i forskningen på naturlige rytmer skulle lykkes i å finne et sikkert grunnlag for kysk begrensning av avkom.»

Og slik gikk det ut befaling fra pave Paul VI: Ja til «naturlig familieplanlegging». Ordet prevensjon blei ikke brukt, men det blei altså fastslått at det ikke er synd å ikke ha sex. Tips til hvordan man kunne følge med på eggløsning og fruktbarhet, ble gitt i begrenset omfang til godt gifte par.

Seinere har fruktene av den katolske seksualmoralen blitt plukket opp av sekulære, feministiske forskere som vil ta kroppskontrollen tilbake.

På internett er menstruasjonssyklusen nå det nye mirakelet. Om algoritmene har markert deg som «fruktbar kvinne», dukker de opp overalt – videoene av kjente og ukjente fjes som forteller deg hva du kan finne i din egen truse.

Det finnes både apper og influensere som kan vise hvordan du «tracker» egen kropp ved hjelp av temperaturmåling, nøye journalføring – og studier av eget livmorhalsslim.

Også i norsk bokflora finner vi i år boka «Superuka» av journalist Line Tiller, som skriver om hvordan bedre kjennskap til egen syklus kan gjøre livet både lettere og gøyere.

Dette er sånn krystalldamer sier, men livmorhalsslimet er magisk!

Kors på livmorhalsen

Hvem har vel ikke stirret kjæledyret sitt inn i øynene og spurt om de plis vær så snill bare kan si noe. Hva ville det i så fall sagt? Utrykt kjærlighet og takknemlighet? Eller proklamert ting som: «Bikkjer i alle land, foren dere!» og «Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en eiendel».

Kanskje ville det ikke vært rart om de frihetsberøvede firbeinte bestevennene hadde gått for revolusjon om de kunne. I Frida Nilssons «Hundeeierne» er hundene lavest i samfunnshierarkiet. Og de veit det.

har blitt en slags barneboksuperstjerne, i hvert fall i Norden, for sine vittige og gode eventyrfortellinger med helt unike verdener.

Det er så bra at hun i denne boka kaster oss ut i en hverdag der hunder går på to bein og snakker – helt uten å forklare det først. Bokas hovedperson er niåringen Martin (et menneske), men allerede på første side møter vi den taleføre idealisten Jack (en hund), som drømmer om fellesskap, stemmerett og frihet for folket. Eller, hundene.

I denne bokas versjon av Sverige på starten av 1900-tallet lever hunder naturlig blant mennesker som arbeidskraft. De har verken rettigheter eller beskyttelse og er prisgitt eieren sin. Relativt likt som i vår verden, altså, men det er rart med det – når bisken sjøl kan si at livet er kjipt, forsterker det sympatien.

 i dette tilfellet mest gjeldende for leseren, for menneskene i boka er ikke like woke på hundenes vegne. Når enøyde Jack blir mer en byrde enn en ressurs på gården til Pär Pärsson, blir han kasta på gata.

Martin får litt av en livsleksjon når han blir med Jack ut på loffen. Også han har blitt haussa rundt på gården av fosterfar Pär Pärsson, «et hardt menneske», og han sniker seg med når Jack forlater gården midt på natta. Martin vil finne den ekte faren sin, som fosterfaren ikke vil si hvem er. Det fører sjølsagt til at Jack får myndighetene, representert av den hundehatende og fryktinngytende Karl Pira, i hælene gjennom Sverige. Jack har ingen rettigheter, men står plutselig fullt juridisk ansvarlig for barnerov. Som han sier: «Hundelivet, det er fanken meg helt umulig å komme seg ut av».

«Hundeeierne» er en spennende og tankevekkende eventyrfortelling der antiheltene snubler inn i den ene smørja etter den andre. Det viser seg at det er vanskelig å vite hvem man kan stole på i en verden full av gangsterbikkjer og illojale mennesker.

at Nilsson sjøl skulle snuble inn i en rein moralhistorie, men hun holder en stødig balanse med humor, spenning og fikse krumspring.

Til hundene!

Røykeloven fungerte jo så bra, så hva annet kan vi få folk til å slutte med?

Denne uka for 20 år siden var det sommer, sol og dårlig stemning. Barer permitterte ansatte, folk ville flytte fra Norge, og både bingoer, puber og Tinghuset i Bergen var i hardt vær for å ha brutt Norges ferskeste lov: røykeloven.

Det var mye surmuling rundt 1. juni 2004, da det blei forbudt å røyke inne på serveringssteder. «Ekstreme fundamentalister må ikke styre det sosiale liv», sto det på plakaten til ei dame som trillet en barnevogn i en demonstrasjon.

Men mange var også lettet. Da røyken forsvant, lukta det kanskje mer svette og piss, men man kunne både se hverandre og leve litt lenger.

I dag er røykeloven et prakteksempel på effektiv og vellykka politikk. Overalt sier folk at «det er akkurat som røykeloven!» når de vil innføre dette og hint. Det ropes etter tøffere politikere, og «vi trenger en Dagfinn Høybråten» for både skjermbruk, likestilling og kildesortering.

«Det er som med røykeloven: Når det først er innført, ser alle at det er fornuftig», sto det i Morgenbladet i fjor, i en sak om potensiell båndtvang for katter fordi de slår i hjel så mye småfugl.

Det er bare ett av røykelov-kortene som er blitt dratt de siste 20 årene.

Johannes Bergh, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, tror røykeloven blir satt på pidestall på grunn av den store kontrasten mellom før og etter.

Jeg har begynt å snuse ti år etter at jeg ­sluttet å røyke. Kan det komme et forbud mot det også?

Det er  akkurat som røykeloven!

Tom Henning Bratlie

Feminist og antisemitt Marta Steinsvik har sin egen vei. Inntil videre.

Jeg tror, derfor elsker jeg», sa en 36 år gammel kvinne i en fullstappet Grønland kirke i Oslo 24. april 1921.

Pompøst kanskje, men historisk – og ulovlig. Da Marta Steinsvik sto på prekestolen og snakket om Thomas tvileren, var det første gangen en kvinne prekte i ei kirke i Norge. Det ble selvsagt rabalder.

I avisa Dagen advarte en leser om at kirka nå kunne bli full av skravlebøtter som ikke klarer å holde på hemmeligheter. Altså kvinner. «Ingen mand kan herefter vaage at sette sine ben i kirken mere i frygt for hvad de der vilde faa at høre.»

Teologistudenten Marta Steinsvik måtte til rektors kontor på Menighetsfakultetet og love å aldri gjøre noe sånt igjen. Det kunne hun ikke, så hun sluttet i protest.

En slik handling kledde radikale Steinsvik godt. Hun hadde en solid forankra autoritetsforakt og vilje til endring og brukte det til et koppel av saker hun var engasjert i: stemmerett, kvinnesak, velferdsstat, nynorskens kår, okkultusme, dyrevelferd, motstand mot kirkas seksualmoral. Stadig var «Fru Steinsvik» å se i avisspaltene.

I 2005 blei en navnløs veistubb på Mortensrud, som ligger i Søndre Nordstrand bydel i Oslo, oppkalt etter henne. Men flere har ønsket å få navnet hennes fjernet.

Daværende forstander i Det Mosaiske Trossamfund Ervin Kohn gjorde kommunen oppmerksom på en mindre bejublet del av Steinsviks engasjement: den sterke antisemittismen.

– Vi kan ikke ha en gate oppkalt etter en som har vært antisemittismens multiplikator i Norge, sier Kohn.

Hun var veldig mangfoldig, det må man si.

Gatas parlament

Siden ungdomspolitikerne uansett bare driver med dop og utestenging, har de tatt over hele resten av russekonseptet også. Her er bussene du må se etter i år:

Her er det ingen som får pult, men de har 100 kilo hasj til eget bruk. Merchen er en sokk med partilogo.

Låt: «I kveld er det lov å ikke være hore».

På utsida har de malt Jonas Gahr Støre som blir tatt bakfra av Benjamin Netanyahu, men de står fast på at det er innholdet i bussen folk må bry seg om. Inni står det noen klappstoler i ring og ei utskrift fra Wikipedia-sida om Lenin.

Låt: Som en aksjon mot strømmetjenestenes fremmedgjørende maktutøvelse mot undertrykte verdiskapere hører de bare på lydboka «The Good Terrorist» av Doris Lessing på kassett.

Buss for politikk

Kan Mannsutvalgets rapport få mannsdagen på den politiske agendaen?

Utstyrt med paraplyer og barnevogner, og en og annen superheltdrakt, tråkket en rekke menn og kvinner opp den historiske kampruta fra Youngstorget til Stortinget i Oslo en høstdag i 2004. Langs veien stoppet nysgjerrige opp for å se hva som sto på. Flere klappet da de forsto budskapet.

Ifølge Aftenposten besto toget av nesten 100 mennesker som endte på Eidsvolls plass. «Som kvinnedagen er mannsdagen et naturlig samlingspunkt for alle som ønsker å kjempe mot etablerte forestillinger om kjønn», sa daværende likestillingsdirektør Long Litt Woon fra talerstolen. Etter sigende måtte hun beklage sin deltakelse etterpå.

Veit du når mannsdagen er? Nei, det er ikke det samme som biff og blowjob-dagen (den er 14. mars). Den internasjonale mannsdagen er 19. november, og den har ikke til hensikt å være en provokasjon.

Men den har ingen offisiell status, slik 8. mars og 1. mai har. På FNs liste over merkedager står riktignok 19. november, men da som «verdens toalettdag».

En som veit godt hvilken dato mannsdagen er på, er Are Saastad. Han har vært med i Mannsutvalget, der han representerte stiftelsen Reform – ressurssenter for menn. Reform har allerede markert dagen i mange år.

– Men det er en svak tradisjon i Norge, sier han.

La oss ha den dagen, så skal vi backe kvinnene dagen etter

Mann for sin sak

Hvor går grensa mellom ekte og kunstig? Kjersti Halvorsens «Superbruker» er en konseptroman der 

 er oppe til diskusjon. Hovedpersonen Unn Eide har hofteprotese. Er hun da mindre menneske enn andre? Og hva med de falske neglene eller alkoholrusen?

Vi møter psykologen Unn, som for øvrig er kunstig unnfanget (!), i kjølvannet av en krise. Hun har fått fyken, og hun er ensom, traumatisert og drikkfeldig. I starten likner det en blanding av Nina Lykkes yrkesromaner og «Bridget Jones’ dagbok». Når den pessimistisk-sarkastiske Unn tar på seg en 

 på date, ser jeg bare for meg mysefjeset til Renée Zellweger.

Men «Superbruker» sirkler seg også stadig inn på farene med å la teknologien få frislipp. Unn får en ny jobbsjanse som testperson, en såkalt superbruker, for en revolusjonerende terapitjeneste: den digitale Gro. Gro viser seg å ha noen uheldige behandlingsmetoder. For hva gjør en effektiviserende kunstig intelligens programmert til å minimere menneskelig lidelse? Et enkelt svar på det kan bli farlig.

bare en simpel teknologiadvarsel. Hele tida snur og vender Halvorsen på problemstillingen, og det viser seg at menneskenaturen er vel så (sjøl)destruktiv.

Jeg får litt thriller-vibber når det blir tydelig at KI-psykologen Gro sitter på «alles» innerste hemmeligheter. Linja til vår ukritiske bruk av internett, er åpenbar. Og skjønnhetspresset Unn lider under der hun tyr til gelénegler og vippefarging når hun er nedfor, blir satt opp mot den perfeksjonistiske og overflatiske teknologien. Mennesker er jo allerede superbrukere av egen usikkerhet.

Halvorsen holder strategisk igjen på detaljene i plottet og det funker delvis. I starten blir jeg mer forvirra enn frista av alle de løse trådene. Historien stabler seg godt opp etter hvert, men spenningen til tross, vakler det også litt i stilen.

Det småartige skråblikket går ikke helt i hop med den dypere tematikken. For min del er humor og fjas stort sett velkomment, men her blir det noen steder for kåserende. Som når hun skriver om salongene som dukket opp «i takt med at kravene for hva det ville si å være en Kvinne Som Tok Vare På Seg Selv, økte».

 også på flere ordentlig gode observasjoner og beskrivelser av Unns famling, særlig mot slutten. Jeg legger spesielt merke til Halvorsens skildringer av den fysiske kroppen med dens kjøtt og fett, knirk og knekk – som en insistering på forskjellene på menneske og maskin.

«Superbruker» er en ubehagelig leseopplevelse – og det mener jeg positivt – som burde sette en støkk i oss alle. Dessuten serverer Halvorsen den kanskje mest interessante beskrivelsen av en erigert penis jeg har lest: «Lakserød orm med et avlangt øye, som på en geit». En sånn skildring kan ingen kunstig intelligens lage. Ennå.

Uekte vare

Det blir bare trøbbel når levende mennesker skal si noe. Det veit det høyreradikale forlaget som lar kunstig intelligens gjenskape Knut Hamsuns stemme, alt om.

Av samme grunn har 17. ­mai-komiteer landet over valgt seg ut ulike KI-gjenoppliva kjendiser som skal holde hovedtale om ­demokrati, for å slippe debatt og sånn.

 du høre Knut Hamsun fortelle om sin planlagte oppfølger av «Sult», som handler om da han gikk mett og fornøyd gjennom Drammens gater fordi alle rundt ham var godt integrerte og av arisk opphav.

 sjølveste Max Mekker som skal skryte av sine veldig lite nyttige gründerideer og personlighet som tar mye plass: «Håhåhå, jeg er stor og blå!» Inni ham er det helt tomt.

 ved Nord universitet i Bodø skulle egentlig den forhenværende helseministeren snakke om akademisk valgfrihet, men komiteen lager heller en egen tale med 19 prosent tekstlikhet med andre taler hun har holdt.

som Bø og Halden har slått seg sammen og sett sitt snitt til å vekke til live O.J. Simpson, som skal fortelle om hvor kult det er å kjøre bil mens alle ser på.

 søkt EU-kommisjonen om å få innføre 26 timer i døgnet, lar Olav Duun holde en langlesning av hele «Juvikfolket» for å kjenne hvordan ekstra ­langsomme minutter føles.

byrådsleder blir anklaget for å være udemokratisk, så der er det heller KI-Trond Giske som skal på scenen (den ekte Giske er i Oslo).

 til slutt blitt enige om å la et hologram av Henrik Ibsen iført en veldig dyr og fancy dress lese en subjektiv versjon av «En folkefiende».

Ytring i det fri

Sivert Bjelland Sevatdal

Thomas Edison fant ikke opp lyspæra likevel.

Du er på kviss, og første spørsmål er: «Hvem fant opp lyspæra?»

Lett! Du svarer Thomas Edison. Ett poeng sikret.

Men hvis et annet lag bestemmer seg for å kverulere, så er det ikke sikkert du får det poenget likevel.

For Thomas Edison fant ikke opp lyspæra i 1879, han bare forbedret en allerede eksisterende variant. Og han gjorde det ikke engang aleine, men ved hjelp av en hel gjeng med oppfinnere, som han skal ha kalt sine egne «muckers».

Patentet står registrert i hans navn i amerikanske registre – slik 1092 andre rettigheter til oppfinnelser og dingser blei i løpet av hans levetid. Edison var kreativ, smart og arbeidsom, ja, men han var også en slags teknologiens Willy Wonka – eller tidlig Elon Musk, om du vil. Han lente seg stort på andres jobb.

I januar ble det avslørt at både daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) og helseminister Ingvild Kjerkols (Ap) godkjente masteroppgaver består av deler de ikke har skrevet sjøl.

Men norske statsråder er ikke aleine om å låne litt her og der. Det finnes en god gjeng med luringer som har tatt andres arbeid som sitt eget – og sluppet unna med det.

Bilen, for eksempel. Det står Karl Benz på patentdokumentet for det som skal være verdens første bil, men det kunne like gjerne vært Henry Ford eller til og med Leonardo da Vinci som vant det racet.

Det er mange anonyme folk som ikke har etterlatt seg så mange spor

I skyggen av Edisons lyspære

Jeg fikk skikkelig lyst på øl av å lese «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen. Det er kanskje litt dumt når romanen i stor grad handler om avhengighet – av både alkohol og dop og grenseløs kjærlighet. Samtidig er det lett å la seg rive med i dette søvnløse sommerdøgnet hvor bokas Gine raver rundt i Oslo og leiter febrilsk etter kjæresten Harald.

Han har allerede vært fordufta i fire dager da hun lander i hovedstaden etter en fuktig USA-tur. Hun har ikke sovet på to døgn, og den voksende uroa tar etter hvert helt over. Alle andre synes å tenke at det ordner seg – du kjenner Harald – men trass det, eller kanskje derfor, klarer hun ikke å slippe tanken på at noe er ordentlig gærent. Det underliggende drivet er jakta på Harald – og parallelt: Gines søken etter å lande ordentlig i seg sjøl.