Karoline Henanger

Gaute Grøtta Grav, Høyres ordførerkandidat i Rauma, leder serien «Farmen Høyre», der deltakerne består av 253 gode høyrefolk bestemt av Sindre Finnes.

Her skal alle de godt kvalifiserte personene uavhengig av partitilhørighet sendes tilbake til et enklere liv før hindringer som arbeidsmiljølov, formuesskatt og tillit, og der de må klare seg uten nyttige hjelpemidler som forhåndsbestemt kontaktnettverk. I en gårdsleilighet på Geilo skal de konkurrere om å lobbe mest mulig for høyrepolitikk uten å bli tatt for det.

 Mentor Kåre Willoch åpner mingletreff på tunet. Storbonden Erna Solberg får ansvar for ukeoppdraget, som er å skaffe seg allierte.

 Deltakere drar til markedet for å påvirke det mest mulig. Der er det totalt anarki og ingen reguleringer. De besøkende bytter til seg ei krukke styreverv mot et snes selvrespekt, og bruker eierinteressene i forhandlingene med resten av gruppa.

 Gården må pusses opp, og oppdraget settes ut på anbud til dem i bygda som er desperate nok til å gjøre jobben for slikk og ingenting. Deltakerne bruker de sparte kronene på å feire at de nå virkelig har hjulpet samfunnets slitere.

 Noen har baksnakket sammen og gått inn for å effektivisere gårdsdrifta ved å kvitte seg med de andre deltakerne. Om det bare fantes en slags måte for flertallet å gå sammen om en felles sak på for å utfordre og demokratisere makta til eneherskeren og dermed skape en folkestyrt bestemmelsesorden som gagner alle …

 De gjenværende deltakerne skal finne ut hvordan de skal få arbeiderklassen over på sin side, og alle er enige om å gjøre et stort offer som de tar med til nabogården der bonden Siv og odelsjenta Sylvi holder til. De to er kjent for å fortelle usanne og overdrevne skrøner, og er dermed svært populære hos bygdefolket.

 I sesongens eneste tvekamp er det alle mot alle, fordi det er mest rettferdig at alle får den samme muligheten. Konkurransen består av å ha mest fra før.

 Gården blir tvangssammenslått med en tilfeldig annen for å bli mer robust. Alle taper.

Tvekamp

Skrolling på telefonen er det nye klasseskillet. Alle som har tid til å tenke på noe annet enn å snu krona, erstatter smarttelefonen med puslespill og tegnesaker for å fortsatt kunne slippe å ha samvær med andre.

Når du i et svakt øyeblikk savner den evige gralen av misforstått demokrati i praksis – her er en påminnelse om hva du går glipp av:

X antall innlegg à la «Wtf skjer med logoen», «Fuglen har fløyet» og «Derfor sletter jeg Twitter-kontoen min TRÅD 1/17».

Ukjente på ferie, reklame, ukjente på ferie, reklame, dansende vaskebjørn, reklame.

Tett fjesbilde fra søster som skriver: «jeg hadde flekk på genseren i dag».

Some-Xit

#fff

#000

Når man er barn, varer sommerferien et helt liv. Det er så mye som endrer seg lydløst mens kroppen bare skal bade og hoppe – før det på feriens siste dag står en helt annen person i speilet.

Når Mieko skal på første dansing etter sommeren, er håret altfor langt og flokete, og den teite dansedrakta har heldigvis blitt for liten. Hun dukker opp med piggsveis og en splitter ny T-skjorte «med sikkert en million farger i», og hun klarer ikke slutte å se seg i speilet. Alt hun gjør, er kult! Og dessuten er den nye jenta Sofia veldig søt.

I historia om Mieko får Mariko Miyata-Jancey og Marianne Gretteberg nydelig fram hvor kriblende fint det er å se seg sjøl på en ny måte – og hvor teit det kjennes når det ikke blir tatt imot sånn man hadde tenkt.

 er det den voksne som tråkker i baret. Danselæreren deler klassen i to etter hvem som skal hoppe og hvem som skal ta piruett. Mieko havner på hoppelaget med guttene, mens de andre jentene skal snurre. Hun tenker ikke over det før læreren ser på hopperne og sier at det er så fint at det er så mange gutter i klassen. Igjen ser Mieko seg sjøl utenfra, men ikke lenger på den gode måten: «I magen har det vokst fram en tung, seig klump som er umulig å hoppe med».

Her beveger Miyata-Jancey seg i vanskelig farvann. Ikke nødvendigvis fordi hun tematiserer kjønnsidentitet hos barn, men fordi barnebøker gjerne leses som at de har en slags moral – enten forfatteren vil eller ikke. Hvor skal Mieko være? Hvor passer hun inn? Hvor havner hun 

Men Miyata-Jancey unngår å vifte med pekefingeren, samtidig som boka favner vidt innafor tematikken. Utilpassheten hos Mieko handler ikke om at hun helst vil være det ene eller det andre, men om å bli utpekt og plassert i noe hun ikke helt skjønner. Boka får fram den følelsen på en smart og nøktern måte som både barn og voksne kan kjenne seg igjen i.

I «Mieko danser» er det mangfoldet og aksepten som redder både hovedpersonen og bokas historie. Kjæresten til danselæreren – Kristopher som har glitrende øyne, skjegg og langt, glansfullt hår – dukker opp og gjør det mulig å ikke bare være sånn eller sånn. Han skryter av henne: «Noen tror det bare er gutter som kan hoppe høyt, men det er jo helt feil». Umiddelbart står Mieko på stødigere grunn, en grunn hun kan hoppe fra.

 tegninger går tett på Miekos følelser, samtidig som de byr på detaljer man kan granske lenge. De dansende barna, som finnes i alskens former og versjoner, er morsomme å se på – og i seg sjøl inkluderende.

I en surrealistisk hverdag der pride­arrangementer for barn må avlyses på grunn av trusler, er det avgjørende at både barn og voksne leser, husker og forstår historiene om dem som får vondt i magen av å få trange rammer rundt seg. Måtte de få hoppe så høyt de vil.

Hopp, Mieko, hopp!

Anna Blix’ «40 uker» er lang som en graviditet, men det er tross alt 82 svangerskap vi skal gjennom. Heldigvis er disse 40 ukene mye mer behagelig å gjøre unna enn det å være inkubator for en parasitt i ni måneder. Eller 

det fantastiske mirakelet det er å få bære fram et menneske

Men i Anna Blix’ bok er den følelsesforankra filosoferingen over livsomveltningen ikkeeksisterende. Her er det den fysiske og konkrete jobben det handler om, og det er både svært underholdende og lærerikt – og ikke minst et solid feministisk arbeid. Ommøblerte organer, vrengt magesekk, sammenpressa blære, flammende halsbrann og skjelett som glir fra hverandre. Ah, det er en fryd å lese.

Blix skriver i jegform og forklarer i etterordet at opplevelsene er basert på egne graviditeter, uten at det nødvendigvis har skjedd i akkurat samme rekkefølge eller på samme måte som beskrevet. Hun forteller fra første uka i en menneskegraviditet og fram til «det mest hjelpeløse spedbarnet av alle arter» er vel ute. Hvert kapittel er viet éi uke, og leseren får komme tett på den livsomveltende 

 . Samtidig som jegpersonen ligger i vater i et mørkt rom med tørr kjeks og spybøtte, ser hun for seg alternative måter å sette avkom til verden på. Hvordan hadde det vært å være gravid i skjelettet som skorpionen? Eller å ha fosteret i en liten hudflapp utapå magen som kenguruen? Eller kanskje bokstavelig talt å ofre seg sjøl for babyen som edderkoppen?

 får leseren et lite innblikk i hvordan jegpersonens graviditet arter seg. Den vi leser om her, er sterkt preget av kvalmen, «et mørke som har omslutta meg». Samtidig, og aller mest, forteller Blix om hvordan andre arter ligger an på samme tid. Som når jegpersonen er på ultralydsjekk i uke 15: «Mens jordmora smører den kalde geléen på magen min, bøyer bevermammaen ( 

Det er en vittig og smart måte å sidestille mennesker og dyr på – uten at dyreverdenen bare blir en speiling av menneskets atferd der det passer. Det nærmeste Blix kommer å menneskeliggjøre dyras oppførsel, er at jeget forestiller seg deres indre liv: «Skulle ærfuglen gjerne gjort noe annet?» og «Ligger marsvinmammaen i hulen sin og ønsker seg bare ferske gresstrå» fordi hun er kvalm?

I boka er det heller mennesket som får dyriske egenskaper når den fødende «knurrer», den gravide «jakter» på mat på butikken eller «ønsker seg et gevir» når ingen reiser seg for henne på bussen. Den gravides reise «fra å være et rasjonelt menneske» til å bli «en fosterbeholder» og en «reirbygger» trer fram som via en fortellerstemme på en naturdokumentar. Slik understreker Blix hvordan også menneskelig reproduksjon og oppførsel er resultat av en lang evolusjonshistorie.

 informasjon bruker Blix flere ganger formuleringer som «vi vet ikke, men», «sannsynligvis» og «vi tror at». Selv kvalmen – som har satt en grei prosentandel av samfunnets arbeidere ut av spill i lang tid – forklares med en «ledende vitenskapelig hypotese» om at den gravide beskyttes fra å spise potensielt fordervet mat som kan skade embryoet.

Dette viser hvor stort behovet er for mer forskning på alle typer hunner og reproduksjonsprosesser. Det er interessant hvordan historiens forskere, som var menn, så åpenbart har hoppet over sjølve opprinnelsen i sin interesse for artenes opprinnelse. Det var først med forskeren Sarah Blaffer Hrdy på 1970-tallet at vitenskapen blei opptatt av at faunaen ikke bare består av «passive hunner og aktive hanner».

Men vi må ikke sette oss på vår høye hest og tro at skylappene er borte: «Jo større mangfold i kjønn, seksualitet, etnisitet og klassebakgrunn forskerne har, jo flere forestillinger som vi ubevisst baserer vitenskap på, vil utfordres og falle», skriver Blix. Hun har sjøl flere eksempler på hvordan reproduksjonen blir fordelt mellom kjønnene i dyreverdenen. Hannene hos kiwien og sørdarwinfrosken tar seg av ruginga, sjøhesthannen har hele graviditeten, og både steinbithunnen og keiserpingvinmammaen stikker av fra hele familieopplegget etter egglegginga mens hannen passer på at avkommet overlever.

Artenes  opprinnelse

Vi trenger ikke dra helt til Storbritannia for å oppleve den sviktende krona, for nå kjenner også nordmenn på at ferien kan koste. Heldigvis har vi allerede hele verden her på berget.

 bryet med å booke cruiseskip-tur i år, for rett i Oslofjorden får du både høylytte amerikanere som spiser burger og tror det går vikinger i norske gater, og nordmenn med skipsfetisj og lommevest.

Og hadde du egentlig lyst til å reise via flyplassen, så er det bare å dra på byen i Kongsberg, der du kan få røff behandling av fremmede med uniform og mindreverdighetskomplekser helt gratis (bare husk å stå under et overvåkingskamera, ellers blir det veldig dyrt).

 derre turen til Ibiza. Gjenger av unge voksne som henger etter i sosial utvikling, er overalt etter koronaen – og du trenger ikke dra lenger enn til barnerommet for å finne kokaineksperimentene.

Storbytur til Sveits er ikke lenger noe mer spennende enn å ta en T-banetur til rikingstrøket på Oslos vestkant, der skatteflyktningene uansett oppholder seg.

 Iran for å lære om sosial kontroll over kvinnekroppen kan du heller erstatte med den norske debatten om vår egen justisministers rumpe.

Du trenger heller ikke reise lenger enn til norske kommentarfelt for å få et innblikk i midtøstensk syn på frihet, kjønn og legning.

 ruin-vandring med vonde sko i italienske småbyer. Her hjemme kan du studere ruinene av Arbeiderpartiet på nært hold i pittoreske omgivelser.

Og i stedet for å bli fanga i et plutselig regnskyll på øyhopping i Kroatia, kan du heller få deg en real kalddusj når feriepengene går til nedbetaling.

Bare bli hjemme

Det er alltid jeg som facker opp, facker opp, facker opp», synger prinsessa i russebussen sin, men makan til flink pike-låt skal du leite lenge etter. Ingen 13-årige horer der i gården (den norske kongefamilien skiller seg fra den britiske der).

Den angrende hitsynderen Tix har gått fra hore til madonna, og artisten – som fortsatt kaller seg The Pøssy project når han lager russelåter – drar nok inn noen ekstra grunker på den statsfinansierte kjendisstatusen til oldebarnet til folkekongen.

Og det er visst flere som har prøvd å vinne folkets gunst med autotune i år.

Denne gjengen har ikke buss, men ruller i røde traktorer malt med blod, svette og tårer.

For i kveld er det lov å vær’ på jordeeeeet

Være våken hele natta for å dele ut alt fôreeeeet

Ja, i kveld er det lov å være dritaaaaa

Fåkke pult, fåkke lønn, fåkke én jævla sjit, aaaaah

Krona på herket

Grovt sett kan en dele ungdomsbøker i to: Dem om flittige, sjenerte jenter og dem om rastløse, temperamentsfulle gutter. 18 år gamle Even i Taran L. Bjørnstads «Uke 40» virker heller som en helt vanlig fyr. Bortsett fra at jeg ikke tror på at han bruker ord som «fotskammel» og «armbåndsur», gir Bjørnstad et troverdig bilde av gutten som har planen klar: NM i klatring, en fet russetid og rett i forsvaret etterpå.

Det er – nesten kjipt å si det – forfriskende å lese om en «flink» ungdomsgutt. Hadde Even hatt dårligere nettverk og færre ressurser rundt seg, hadde dette blitt en annen bok. Men det relativt privilegerte ståstedet til hovedpersonen gjør at Bjørnstad kan stille 18-åringen ett enkelt spørsmål: 

 i 40 deler – én for hver uke av en graviditet Even ikke veit om før i kapittel 32. I første del møter han den to år eldre Iben på et nach, og blir forelska. De ender opp hjemme hos henne. Hun er opptatt av filosofi, og dermed tilfører Bjørnstad romanen et dypere lag som dreier seg om alle valgene man tar livet. Iben forklarer ham blant annet Søren Kierkegaards teori om at man alltid vil angre, uansett hva man velger.

Even mister seg sjøl i den smarte, kule jenta, men hun er vanskelig å forholde seg til. Hun svarer ikke på meldinger på flere uker, før hun kan finne på å ringe. Hun er flørtende i det ene øyeblikket, distansert eller rasende i det neste.

Bjørnstad lar Even sakte, men sikkert finne ut at hun kanskje ikke er noe å satse på. Iben faller mer og mer i bakgrunnen av fortellingen, noe som gir plass til det som virkelig står på spill: Evens store valg. Når han nesten har klart å glemme henne, får han en telefon fra en psykiater som forteller at Iben er innlagt. Og høygravid.

 blir nysgjerrig på Iben og det hun må ha tenkt og følt i disse 40 ukene, er det bra at Bjørnstad peker seg ut Evens side av historia. Alternativet hadde blitt for mye å gape over.

Even er overbevist om at han ikke kan være aleinepappa. Han skammer seg over å bli «en sånn», en som blir snakka om, en folk synes synd på, en som må bli igjen når de andre skal være russ og dra i militæret. Hva skal han velge, og hva kommer han til å angre mest på?

Bjørnstad faller heldigvis ikke for å lage en klisjéfylt oppbygning, som for eksempel kulminerer i en scene der Evens farsinstinkt tar over første gang han ser ungen. Hun gir heller plass til små drypp av omsorg i 18-åringen. Nettopp fordi det er så labert og neppå, er det rørende når han på sjukehuset blir irritert på Barnevernets utsendte som slamrer med døra sånn at babyen skvetter.

Jeg skal ikke avsløre alt. «Uke 40» er en oppslukende ungdomsroman som tar livet på alvor uten å moralisere.

Du kommer til å angre

Hver 1. mai står folk på torget og hoier. Men knapt 1 prosent av oss samles på valen, mens resten er glad for å ha fått en gratis søndag.

Det er på tide på rekruttere breiere til denna sidrumpa arbeider­bevegelsen. Da må vi tilpasse oss folkets behov, så her er nye paroler:

Jeg får så sabla voldt i ryggen av å stå bøyd over raka i hagen hele denne fridagen. Vi trenger rakeinnovasjon! Forskere, kom dere i arbeid!

Når jeg må ut for å kjøpe amerikansk gryte 1. mai klokka kvart på fire, så vil jeg jo ikke gå langt. Ja til åpne storbutikker hver dag!

Vi må innføre sterkere sanksjoner mot barn som vekker folk fordi de vil ha småkaker før klokka ni på fridager som denna. Nei til utnytting av sliterne!

Krev!

Forlagene burde legge til en salgspitch på lettlestbøkene sine: «Passer også for voksne i foreldrepermisjon». Under lesinga av denne relativt korte og tungt illustrerte grøsseren, har jeg flere ganger blitt ufrivillig avbrutt og dermed lengta etter å gå tilbake til historien. Hvordan skal det gå med familien der oppe på fjellet? Stemmer teorien min? Går dette her bra? Sov da, mamma må lese ferdig påskekrimmen for åtteåringer.

Sidsel Jøranlids bok er som en lengre versjon av melkekartong-krimmen. Leseren blir sjøl en detektiv som skjønner mer enn hovedpersonene, og informasjonen serveres i akkurat store nok porsjoner til at spenningen er der hele tida. Det er godt gjort å bygge opp en fortelling sånn at lesere i alle aldre både skjønner greia, men også er spent på hvordan det skal gå.

 er tittelen noe førende her. «Det spøker på fjellet» handler om søsknene Simon og Sanne som hører at det spøker på fjellet og deretter opplever flere rare ting. Det hyggelige ekteparet som dreiv fjellhytta har forduftet på samme måte som onkelen, og to ullgenserkledde barn som ikke har mobiltelefon (!) vil stadig ha Simon og Sanne ned til vannet.

Spørsmålet blir om det faktisk spøker på fjellet, og dette blei avgjørende for meg gjennom boka. Om det hadde vist seg at alt bare var en misforståelse, hadde jeg blitt skuffa. Det ville vært å ikke ta målgruppa på alvor.

Det bugner ikke av ordentlige spenningsbøker for barn rundt ti år som vil ha litt større skrift, så Jøranlids fortelling er hjertelig velkommen. Cathrine Sandmæls helsideillustrasjoner spiller på lag med fantasien og teksten og legger en deilig, uhyggelig påskestemning over historien. Det hele kunne blitt løftet enda et hakk dersom tegningene hadde inneholdt flere hint og spor som ikke nødvendigvis finnes i teksten. Ja, slik som på melkekartongen.

 av alle, enten man leser sammen eller at barna får lese sjøl. Men det kan være lurt å se an tålegrensa til egen unge før man eventuelt påfører dem hyttetraumer, da den kan oppleves litt skummel.

Heldigvis våkna dattera mi igjen da siste side var lest, sånn at jeg slapp å være aleine.

Hyttekald grøsser

Jeg leiter alltid etter koko-novella, den finnes i alle samlinger. Den som er litt dristigere og mer leken enn de andre. Det er aldri den første eller siste, og i Maria Børjas «Hele verden skal elske oss» finner jeg den i novelle nummer tre.

I ‘Slumrerne’ følger vi ei som driver business på andres søvnløshet. Ved å overvære de søvnredde inn i natta, fra tannpuss til pusten deres endelig durer tungt, skal hun overføre en slags trygghet til dem. Eller, jeg skjønner ikke helt hva hun skal, men det er ikke så nøye. Børjas flombelysende beskrivelser av de voksne menneskene som ligger og vrir og vender på seg under dynene sine, pirker borti det private livsgrunnlaget til folk; sjølve nattesøvnen.

Grunnen til at jeg alltid leiter etter den drøyeste novella, er at den på sitt beste fungerer som et konsentrert avkok av resten av boka. Det blir en slags novellesamlingtest, som denne stødig består.

 hovedpersonene som er interessante i disse novellene, men den påvirkningen andre har på dem. Den eldre, litt tvilsomme fyren som åpner voksenlivet for ei ung jente, den frampå venninna som vil at alle skal sole seg toppløse, den nye vikaren som heller vil ut og preppe i skogen enn å jobbe. Hovedpersonene iakttar og gransker andre når de ikke ser det. For å si det med Tor Ulven: Du lever et hemmelig liv i en annens minne. Børja byr på små glimt fra mennesker, natur og omgivelser og gir dem en tyngde, en betydning.

Børja hekter oss fast i de flyktige relasjonene, i menneskene og møtene som der og da lodder tungt i oss, men som over tid glir unna.

 er absolutt novellemat, og til og med ganske velbrukt. Børja løfter det hele ved å innføre naturen og sjølve jorda vi trår på, som et flyktig bekjentskap. Flere av karakterene har vanskelig for å se for seg en framtid der verden fortsatt finnes i sin nåværende form. De byr gjerne på pessimistiske, om enn litt platte, framtidsanalyser av en skakkjørt sivilisasjon, og slike tanker gjør noe med evnen til å slippe andre inn. Forfatteren kunne godt latt de store krisene sive enda litt dypere inn i hverdagen til folk. Her ligger politikk og hetebølger for det meste i bakgrunnen, og det trivielle skygger tidvis for den mer interessante dystopien. Jeg kunne godt mista mer av min egen nattesøvn etter lesinga.

Men ved å sidestille klodens kriser med det lille menneskets store følelser, minner «Hele verden skal elske oss» om hvordan folk og omgivelser, uten at vi alltid tenker over det, virker og virker i oss. Novellene i denne samlinga står ikke nødvendigvis helstøtt på egne bein, men samlet blottlegger de den grunnleggende menneskelige trangen til å høre til.

Du må ikke sove

I dette lille innblikket i hverdagen til Gard, som bor på en gård sammen med familien sin, siver flere temaer fra Brynjulf Jung Tjønns romaner og dikt inn. Gården, dyra, familien og det adopterte barnet. Men «Gard er ikkje redd» er ikke noen politisk barnebok. Den moraliserer verken over distriktspolitikk, dyrevelferd, barneoppdragelse eller adopsjonsregler. Det er bare en fin, liten historie som også er litt skummel.

Gard ville bli med pappa på fjellet for å leite etter lammet som har blitt borte, men pappa har dratt. Mens gutten lurer på om reven har tatt det, kommer mora og naboene bort med ei lita jente han må møte. Naboparet har, lik foreldra hans, fått et barn som «har reist frå andre sida av verda», akkurat som Gard.

Men han vil jo ikke leke med henne bare fordi de «har same farge på håret» og «er fødd i same land». Mens han løper inn i skogen for å leite etter lammet på egen hånd, stiller han et av litteraturens eldste spørsmål: «Kvifor er vaksne så dumme?»

 heldekkende og fint detaljerte tegninger gir struktur og liv til sidene. De speiler i stor grad teksten, som er ganske knapp. Boka legger opp til at man kan studere sidene godt, noe som spesielt kan være spennende inne i den litt skumle skogen. Små språklige perler som at «skogen er tett som skjegget til pappa» åpner samtidig for fantasi og demper det skumle. Men så dukker reven plutselig opp.

 kan det være fristende å leite etter ei mening med historien. Hva betyr det at lammet er borte? Hva symboliserer reven? Hvilke samfunnsmessige aspekter belyser forholdet mellom Gard og nabojenta? Men det trengs slett ikke. Kanskje bortsett fra det siste, for representasjon er ekstra viktig i barnelitteratur. Tjønn gjør det på en uanstrengt, men relevant måte.

«Gard er ikkje redd» er en åpen og fin fortelling om ansvar, mot og trygghet – og om at det man først antar, kanskje ikke alltid er sånn man tror. Ai, der gikk jeg visst i tolkningsfella likevel. Jaja.

Hvorfor er voksne så dumme?

 dansegulv» har denne uka gått av stabelen i Arendal. Der kunne høytstående politikere endelig svinge seg med helt vanlige lobbyister, spioner og markedsinteressenter.

For anledningen har stortingsrepresentantene øvd inn hver sin lille dans, som de gjerne viser fram når noen ikke spør.

 Frank Bakke-Jensen (H) smeller uten forvarsel i gang en militær tattoo sammen med resten av Fiskeridirektoratet. Med stilige hvalrosskinn-luer og hver sin harpun marsjerer de i takt og holder opp noen skikkelige drittunger som skjold når noen prøver å spørre hva de egentlig driver med.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) får endelig gjenbrukt fugleskremselkostymet sitt i sin veldig folkelige swingseanse, der han røsker tak i livredde forbipasserende som ikke lenger kjenner ham igjen.

Olaug Bollestad er så opptatt av å ikke polarisere i abortdebatten at hun har tatt med seg hundre dansende babyer til sin forutsigbare og enspora linedance.

 Anniken Huitfeldt (Ap) har perfeksjonert et pantomimestykke som går ut på å dukke unna alle konkrete spørsmål om okkupantstater som ikke er Russland, mens hun 

Jonas Gahr Støre (Ap) står og stamper litt på ett sted før han setter i gang en slapstick-koreografi der det er umulig å skjønne om det er meninga at han tryner hele tida eller om han faktisk sliter med å holde seg på beina. Folk går sakte derifra.

Bjørnar Moxnes og fungerende SV-leder Kirsti Bergstø har gått sammen om en velkomponert og tradisjonell tango som blir så voldsom i vendingene at statsminister Støre til slutt bare blir liggende.

 dessverre avtroppende MDG-leder Une Bastholm som blir sendt hjem etter sin tross alt imponerende raske piruett. Alle synes det er trist, sjøl om det var ingen som stemte på henne.

Opptrinn

Anniken C. Mohr

Hvis du møter Gro Dahle og hun ser litt ekstra lenge på deg, så kan det bare være at hun prøver å finne ut hva slags frukt du er. Eller hvilken hundetype du er, hva slags blomst eller materiale.

Det er i så fall bare Dahle som øver. I alle de 35 årene hun har vært forfatter, har hun systematisk benyttet seg av en helt egen metode for å holde huet kaldt og språket varmt.

– Når jeg er i en skriveprosess, så er jeg mye mer observerende og til stede. Det er en intens tilstedeværelse som jeg liker å være i, sier hun.

Denne oppvarmingstilstanden gjør at Dahle er i gang sjøl om neste bokprosjekt ikke har manifestert seg helt ennå. Det er en del av jobben.

– Nå i sommer kommer jeg ikke til å skrive. Da merker jeg at jeg døves og går i dvale. Hele registreringsapparatet mitt, hele radaren, er av, sier hun.

Likevel slår Gro Dahle fast at hun skal la radaren hvile denne sommeren. Da er det nemlig familietid.

De tre voksne barna med kjærester og dyr vender tilbake til barnerommene hjemme på sommerøya Tjøme for noen uker. Da er det ikke lov med jobb-besøk, de sover gjerne ute, og det er frokost med felles serietitting hver dag klokka to – i år skal de blant annet gjennom sci-fi-thrilleren «Severance».

«Den eneste gangen jeg kjeder meg, er hvis jeg er på fest»

Smil fra Gro

pågått et performanceverk langs norskekysten, og bak står kunstneren med artistnavnet Freya. Den tause dama med kunstnerbart humpa beleilig inn i kunstfeltet, som har jakta på et nytt talent siden Julius’ utrolig simple strektegninger.

På tross av PR-kåte manøvrer, nekter kunstneren å la seg intervjue. Mang en kommentator med litt for mange agurker på pulten har prøvd å forstå budskapet hennes, og her er enda et forsøk.

handler dette om oss sjøl. Som en ung Marina Abramovic stiller Freya sin egen, nakne kropp til disposisjon for å avdekke subjektets råskap. Hvor går grensa mellom natur og kultur? Hvor langt strekker mennesket seg inn i en potensiell død for et bilde? Hva dekker egentlig båtforsikring?

Disse viktige samfunnsspørsmålene må vi ta stilling til mens vi står i flokk blant rikingers båter for å se på hvordan noen tar seg skikkelig til rette. Og for å se på en hvalross.

 tydelig klassekritisk brodd. I tillegg til å vise at ikke alle trenger tannregulering, ødelegger hun bare tinga til dem som har nok.

Freya har åpenbart ei svane å plukke med Jonas, og brølet etter å skatte de rike hardere, får sauvignon-glassa til å klirre over hele Frognerkilen.

 fråtsing i fuglebestanden har vakt oppsikt. Men dette er bare et oppgjør med den manglende beredskapen som blei tydelig under pandemien.

Se, sier hun, vi kan overleve helt uten foie gras-import.

Og måten hun med sin fyldige buk legger seg usjenert til på, samt den minimale bekledningen, skaper heiarop blant kroppspositivister. Endelig kan dem av oss med litt ekstra på kroppen også bli ansett som interessante.

Spis de rike

De mest gjenkjennelige leseropplevelsene jeg hadde da jeg sjøl var i ungdomsbokmålgruppa, var fra bøker om vanskelige vennskap. Hilde Hagerups fortellinger om små ting som blir kjempestore i et ungt liv, gikk på rundgang blant de vanskelige vennene – og alle følte vi at den forsmådde hovedpersonen var oss sjøl. Jeg er usikker på hvor mye vi egentlig lærte om vennskap annet enn at vi hadde helt ulike virkelighetsoppfatninger.

Teuta Dibranis debutroman «Hvis dette var en film» tar i bruk kjente virkemidler som misforståelser, sjalusi, utrygghet og vansker på hjemmebane. Og det blir det dramatikk av.

 tenåringer som akkurat har begynt på videregående, men passer nok best til lesere som går noen skoletrinn under. Eventuelt til jevnaldrende som ikke leser noe særlig fra før. Den er ganske kort og lettlest, og graver ikke veldig dypt ned i materien, men viker likevel ikke unna de store temaene.

Hovedpersonen Arta er filmfrelst, og sammen med bestevennen Elise anmelder hun filmer på den sjøldrevne instagramkontoen EA Films. Slik skal de erobre verden. Men alle som liker film, og det er visst flere enn som liker bøker, veit at helten først må forsere et par hindre. Gjerne får hun også litt livsinnsikt med seg på veien.

 den usikkerheten som gjennomsyrer ethvert sekund av et tenåringsliv, og som ikke blir noe bedre at av det står større ting på spill. Når mora til Arta får en kreftdiagnose, klarer dattera verken å snakke ordentlig med henne eller Elise om det. Og igjen veit vi fra filmene at når den første sjansen glipper, er det vanskelig å finne nye.

Filmreferansene og nerdinga gir boka en fargerik sjarm som veier godt opp for den ellers lette tonen. Det er filmer og serier Arta tyr til i krisetid, og sjølve fortellerstilen er i stor grad scenisk, slik at leseren blir mer som en seer som sjøl må tolke følelser, stemning og kroppsspråk. Filmenes verden kunne godt tatt enda større plass i romanen, gjennom tydeligere paralleller og analyser, uten at det hadde gått ut over noe annet i boka.

 bare for ungdom, men språket i denne romanen kan få enkelte voksenlesere til å heve øyebryna. Engelske fyllord som erstatninger for helt brukbar norsk dukker stadig opp, og ikke bare i dialogene. Folk 

Dibrani har valgt å legge fortellerstemmen tett på måten ungdom sjøl snakker, og jeg er åpenbart ikke lenger en av dem. Men jeg har ikke bikka gubbealderen mer enn at jeg ser at dette kan appellere til dem boka faktisk er til for. For å bevise at denne leseren ikke er helt 

, føyer jeg til at de digitale samtaleboblene som tidvis dukker opp som bilder i stedet for tradisjonelle dialoger, gir et levende og realistisk innblikk i denne mystiske ungdomsverdenen, og det passer godt til den visuelle stilen.

«Hvis dette var en film» er en lett og fin historie om å lære når man skal ta plass og når andre bør få slippe til – og at man ikke alltid må plassere seg sjøl i midten av historia.

Et bredt lerret

 skyter i været sammen med alt annet og ingen har råd til ferie uansett, får vi feriere der vi er. Og det er i passkø.

Heldigvis ligner det ganske mye på det vi ellers ville gjort.

 planene om en etterlengta Italia-ferie med en svipptur innom Vatikanet. Akkurat som i passkøen dreier det seg uansett bare om noen autoriteter i overdrevne drakter som peker ut noen få verdige og er strenge når det gjelder bilder.

Og det eneste du får med deg hjem, er et overprisa kort som bare kommer til å ligge i en skuff.

 forspilt festivalsommer heller, for passventinga er omtrent det samme.

Hvis du ikke passa på å skaffe deg inngang for tre år sida, må du på svartemarkedet hvis du skal få sjansen til å bli med i år. Det er kø til absolutt alt, snut overalt, du kan banne på at det regner mens du står ute og at de viktige papirene forsvinner et eller annet sted på veien.

 vits i å savne sydenferien, for i passkøen får du alle elementene:

Ingenting er som du blei forespeila på nettsida, og alt tar lengre tid enn folk sier. Vannet er langt unna, magan begynner å krangle, ungene vil hjem, og du innser at du bare kommer til å måtte henge med desperate og kravstore nordmenn resten av oppholdet.

 tenkt dere til Tusenfryd i dag i stedet for å stå på rekke og rad utafor politihuset? Da kan du trøste deg med at du ikke ville gjort noe annet i fornøyelsesparken uansett.

Helt passe

Arild Midthun står i hagen og breker. Fra andre sida av noe buskas kommer den samme lyden tilbake.

– Hvis du skal ha ett dyr i livet ditt, så skal du ha ei geit, sier Midthun på menneskespråk.

– De beiter ned krattet, noe som gir mer sol, flere planter og blomster, og som gir flere bier og insekter, noe som gir flere fugler, mer liv.

Det var først fire geiter grunneieren satte ut like etter at Midthun og familien flyttet hit – til huset i skogen innerst i Son-vika langs Oslofjorden.

– Det kom en ny killing i går, Peter! sier Midthun til sønnen, som er valpeansvarlig for øyeblikket.

Den japanske spisshunden Sushi er veldig nysgjerrig på de litt større skapningene, og nå skal de få møtes.

Midthun skrever over krattet og kommer seg bort til dyrene som river i kvist og tygger grønne blader mens de stirrer på oss.

– Altså, hunder er kjempekule. Men de geitene her er helt utrolige.

«Sjølsensur er den verste sensuren. Da blir du mer katolsk enn paven»

Tegner for ei ny tid

Hver vår spretter de store orda fram som de første vårblomstene. Vi veit at de kommer, og blir like kollektivt rørt hver gang. Men alle som sjøl har vært hovedperson i en konfirmasjon, veit at det ikke er livsvisdommen som blir huska. Det er de mindre flatterende bildene. Og ja, gavene.

Det hele er en konstruert og litt merkelig affære som henger igjen i gamle tradisjoner vi tviholder på belegget for. Ja da, det er hyggelig å samles, men det er lite annet som endrer seg over natta i livet til en 15-åring enn stemmeleiet.

 derimot? I Eivind Buenes roman om foreldreskap er det faren som er hovedpersonen. Endre (!) og Anna gikk fra hverandre da dattera Emma var baby, og nå skal han plutselig skrive konfirmasjonstale. Spørsmålet er om han bare skal lire av seg noen trygge floskler om livet eller si sannheten. Og sannheten er at han føler seg skvist ut av datteras liv.

Gjennom tilbakeblikk og tankestrømmer får vi historia fortalt av Endre. Anna overbeviste ham om at det var best for en unge å være mest med mora i starten av livet, så han gikk med på en delt ordning han fikk minst ut av. Han tenkte det kom til å gå seg til, men plutselig har Emma beltestakk og skal bekrefte sin «kristne tru», mens Endre føler seg som en birolle i noen andres familie.

 tydelig prosjekt, men unngår likevel moralismefella. Det er ikke gitt hvem man «heier» på, for begge sider i et parforhold kan ha grunner til å føle seg svikta. Buene utforsker hvor grensa går mellom hensynet til barnets beste og foreldrenes egne behov.

Anna er en slik nyfrelst mor som får det for seg at kvinner har mer de skulle ha sagt når det gjelder barn. Samtidig er hun blind for andre privileger hun har, som å få økonomisk hjelp fra foreldrene (som dermed krever bestemmelsesrett de også). Dryppene av tanker om kjønnsroller, ressurser og forventninger vanner ut den ensidige fortellinga, og det gir gode vekstforhold for å se situasjonen i et samfunnsmessig perspektiv.

Likevel sitter historia fast i et spor som ikke alltid er like lett å følge. Det har med oppbygging og plott å gjøre: Jeg får ikke helt grep om personene og hva som innerst inne driver dem. Sjøl ikke Endre slipper meg helt innpå, og endringen han går gjennom, foregår derfor litt umotivert.

Buene får mest ut av dialogene, som gjerne blir til små muntlige essay om alt fra kvinnefrigjøring til «likestillingens fiasko». Det er oppstylta og unaturlig, men her spiller dynamikken mellom folka opp til dans, og både gammel og ny frustrasjon får utløp. De mer prosaiske skildringene av krusningene på havet fra båtturene Endre søker tilflukt i – og som tar opp mye plass i romanen – får jeg mindre ut av.

 jeg leser for tida, «Snart foreldre», er de to svenske forskerforfatterne opptatt av at man må holde huet kaldt i slike livsfaser for å ta valg som fører til reell likestilling. For heterofile par er det lett å falle inn i et ujevnt mønster man vanskelig kommer seg ut av, og da må magefølelseinnsikter som at 

 møte motstand før det er for seint. Historia i «Konfirmasjon» kan gi et innblikk i hvorfor.

Inn i de voksnes rekker

I en gjemt lysning mellom rotete trær, fuktig mosebånn og flekker av snø, skyter plutselig en høy rygg mot oss.

Frode Solbakken stopper rolig opp og retter på skyggelua. Skapningen foran oss står helt stille, akkurat som grantrærne som ruver på alle kanter, og det er nok fordi ulven ikke er en ulv, men den knekte rota på et gammelt tre som må ha falt for lenge siden.

– Det er et skulpturlandskap, dette her, sier Solbakken.

Landskapet er nærmere bestemt en skog som strekker seg oppover skråningen på vestsida av elva Røssåga i Hemnes kommune på Helgeland. Den består for det meste av gran og blåbærlyng, men det dukker også opp noe bjørk, selje og lite grann rogn. Enkelte av trærne er opp mot 250 år gamle.

Det er kanskje ikke så mye ekte ulv å støte på her, men jerven, elgen og hjorten lusker til stadighet rundt, og i vinter sneik et par gauper seg gjennom skulpturlandskapet. En og annen bjørn har også vært innom.

Men akkurat nå leiter vi etter spor fra den rødlista tretåspetten. En artig spett, ifølge Solbakken. Han ser vekselvis på kartet på telefonen og inn mellom stammene – han så jo det treet for noen dager siden.

Vi står midt i det 1800 mål store området som skogeier Frode Solbakken vil sikre mot hogst og ødeleggelse for all framtid. Han vil nemlig verne sin egen skog.

På Helgeland er 9 prosent av skogen vernet. Det er nesten dobbelt så mye som i landet for øvrig. Ikke bare er det mye skog her, den inneholder også flere av de rødlista artene og et biologisk mangfold som anses som spesielt verneverdig.

MELLOM BARKEN OG VEDEN

Christopher Olssøn

Har du noen gang måttet stoppe opp midt i skogen bare for å dra lukta av granbar, bark og mose langt inn i nesa og tenkt at dette skulle du egentlig veldig gjerne fått i ei flaske?

Det var nettopp denne følelsen av å være i naturen Cornelia Øiestad og Vanessa Krogh ville ta inn i smaksopplevelsen av en god slurk. Derfor startet de Villbrygg.

– Det er en historie bak hver drikk, sier Øiestad.

Hun heller ut tørkede blader som har trukket i vann, ned i små skåler. Duftene brer seg i det lille kjøkkenet de deler med flere andre bedrifter i samme bygg midt i Oslo sentrum. Slik har både skogen, hagen og enga blitt komprimert og fermentert fram fra planter og urter.

– Det handler om å komme nærmere naturen. Man går til matbutikken, og det er en sånn distanse til råvarene. Vi ville komme tettere på, sier Øiestad.

Og tettere på skogen mens du sitter på en restaurant eller i stua, kommer du nesten ikke når du åpner ei flaske Villbrygg Skog. Den perlende, friske drikken er laget på granbar, bjørkeblader, sitrongress og ryllik – og er en hyllest til den norske skogen. Råvarene er sanket inn på Bergsmyrene, i Jotunheimen, Oslo og Inderøy. Og flaska er helt uten alkohol.

Bryggeplanene begynte nemlig også med en følelse av en annen form for mangel.

– Ideen kom først og fremst av en frustrasjon over at nytelse må gå på bekostning av noe annet, sier Krogh.

De to ville forene det å ta gode valg for seg sjøl med å få det beste ut av livet. Det hadde de nemlig, etter å ha jobbet i restaurantbransjen, merket at ikke var så lett.

«Smaken av det gode liv har beveget seg over i det alkoholfrie»

Fri flyt

vanskelig å plutselig en dag se seg sjøl i speilet og innse at det ikke lenger er noen mening med det hele. Ting føles grått og trist, og det er liksom ingen engasjement eller retning. Det har nå skjedd med onkel blå.

Politidirektoratet leste derfor noen sjølhjelpsbøker på seminar og ville utforme en ny visjon for ham – en som skulle gjøre det lettere å forstå hensikten med hverdagen.

De ombestemte seg da de kom tilbake til virkeligheten, men det er veldig dumt. Dette stikker dypere.

 på det lenge. Når han nå står med fingeren oppi rumpa på en tilfeldig utvalgt brun mindreårig som var ute etter klokka elleve på en hverdag, veit han ikke lenger hva han egentlig ser etter.

«Gjør jeg dette for meg sjøl eller for noen andre?» tenker onkel og ser rundt seg. Den sedvanlige frykten i øynene på vennene til den utvalgte stakkaren. «

 identitetskriser handler det om en manglende vilje til å forsone seg med endring, for alt var jo bedre før.

Etter at onkel ikke lenger kan peke ut forsvarsløse barn når han sjøl ikke klarer å fikse en sak, har han slitt med å få utløp for sin egen utilstrekkelighet.

Det hjelper ikke at det plutselig er strengere krav til fysikken, mer overflødig teknisk utstyr å holde styr på, og problemer med å holde tilbake gassen når det blir litt mye.

 skjedd noe med ytringsrommet. Nå som alle skal kunne si ifra om dårlig oppførsel, urettferdig behandling, maktmisbruk og personlige grenser som blir tråkka over, føler onkel at han sjøl får mindre plass til å utnytte andres begrensa frihet til å breie om seg med sin egen.