Karoline Henanger

Christopher Olssøn

#fff

Kari Svendsen blir sinna av å bli kalt Glad-Kari.

Jeg har ingen dårlige barndomsminner, jeg, sier Kari Svendsen og tar seg ei drue.

– Det er jo litt sånn at det aldri er for seint å få seg en dårlig barndom. Men med meg, så … Jeg husker bare morsomme ting.

Hun slår det fast med én gang, som for å komme alle klisjeer i forkjøpet. Ikke noe å grave i her, bare så det er sagt.

Kari Svendsen er dreven. Hun har gjort dette noen ganger nå, som hun sier, og legger ikke skjul på at hun aller helst vil prate om den nye plata.

Men Svendsen veit å gi folk det de vil ha. 60 år på scenen har lært henne et og annet.

Denne formiddagen har hun akkurat levert bilen på verkstedet, etter å ha «snubla borti ei stolpe i garasjen». Men heldigvis er det her i Oslo alt skjer denne helga. To stappfulle konserter på Riksscenen markerer første plateslipp på 33 år.

Neste uke blir det verre, med spillejobber på Rjukan og i Hof. Da må hun ha bilen for å kunne komme seg hjem igjen så fort som bare rakker’n.

– Det fineste jeg veit, er å sette meg i bilen etterpå og kjøre rolig hjemover. Da er jeg mest lykkelig. Jeg veit at jeg har gjort en bra jobb, jeg har sett at folk har kosa seg, jeg har tjent litt penger! Og jeg skal hjem, sier hun, som om det snart var jul.

– Og når jeg kommer hjem, er det ingen som spør åssen det gikk eller vil ha meg med ut på et glass. Nei, det er stille! Jeg kan gå og legga meg, om jeg vil! Det er deilig å være fri og frank.

Fra viseklubb i en avholdsrestaurant med ­gulrotsaft til Club 7 – det var kontraster

Vil du værra med, så heng på

Boka «Partiet. En innsideberetning om ­Arbeiderpartiets fall» er utsolgt siden folk gjerne vil lese alle ryktene før neste opplag blir sett på av en voksen.

Mens vi venter, kan vi kose oss med flere slepphendte bokprosjekter.

Avisa. En innsideberetning om journalistikkens fall.

Ved hjelp av 70 anonyme ansatte i et stort mediehus som både skriver om politikk, nakenbildesjokk og sjefer som er psykopater, forteller denne boka om den korte veien til Dagbladets fall. Skrevet av ­«verdens proffeste og mest ­populære journalister ­sammenliknet med alle i hele universet».

Kildene har ikke fått lese manuset på forhånd fordi da måtte folk ha fått vite at det de sa over ­leverposteien i kantina, blei tatt opp.

PS. Detaljen om at Alexandra og Frode lå sammen oppå pianoet klokka 19.30 på julebordet på Lompa i 2021, blir tatt bort i neste opplag fordi det aldri skjedde. Vi beklager ikke.

Posten. Et varselbud om kommunikasjonens siste kollaps.

Denne boka kan bestilles på nett, men du må vente i et ukjent antall uker, få tretti sms-er og reise i tolv mil for å finne pakkeboksen der døra er ødelagt sånn at den blir sendt i retur.

Forsvaret. En helt åpenlys beretning om at det bare er å komme og invadere oss.

Bokpartiet

Ta barnetrygda fra foreldrene til ungdommer som stadig tyr til kriminell oppførsel, foreslo Ola Svenneby i Unge Høyre denne uka.

Han skal ha kred for å snakke gatas eget språk med blodhevn og sånn. Og ellers er jo dette et ypperlig verktøy for å straffe andre som har sviktet i oppdragelsen her til lands.

det er en økende andel unge voksne som verken studerer eller jobber, og arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) ber foreldre ta grep.

Med Unge Høyres logikk bør vi også rane dem. Det hjelper nok litt på arbeidsmoralen å se dem du er glad i ha det vanskelig.

leser vi også stadig om en kjent og mektig gjeng som rekrutterer nye medlemmer i svært ung alder – små barn blir dratt med på oppdrag uten at de har noe valg, og de færreste har noen gang hatt en vanlig jobb:

Ja, kongefamilien bør få inndratt apanasjen så lenge de unge medlemmene ikke klarer å oppføre seg. Få dem til å kjenne på åssen det er å snu på krona, så blir nok neste generasjon litt mer vanlig.

blitt observert en tatovert, velbemidlet fyr som stadig ypper med rivalene sine uten å bidra til Norges gullbinge:

Jakob Ingebrigtsen har nå gjort landets OL-deltakelse veldig utrygg, så hele team Ingebrigtsen bør få et ordentlig oppgjør snart.

 nordmann som tilhører en mektig gjeng som hele tida går til angrep og spiller et høyt spill med tvilsomme bakmenn, er Erling Braut Haaland.

Dårlig oppdratt

Det er litt sånn bråk her, sier Ingar Helge Gimle. To sekunder seinere begynner det å ule og pipe i et tjuetalls telefoner inne på Nazar Kafé i samfunnshuset på Sagene i Oslo. Alle som satt og stirret ned i hver sin salat eller skjerm, ser nå lattermildt på hverandre, småprater og nikker i et plutselig fellesskap som bare kollektiv skvetting kan skape.

– «This is a test of an emergency», leser Gimle fra telefonen sin.

Som om det hele var planlagt, stikker han en hånd i veska og drar fram boka «Alt går til helvete. En bok om håp».

– Jeg gikk forbi den her i går, og den slo meg litt, den tittelen. Han skriver at det eneste vi har, er håpet om at framtida blir bedre enn fortida. Jeg tenkte på det nå, for vi føler oss trygge når vi hører den lyden, sier han og kakker på skjermen.

 virkelig bråkete på kafeen der Gimle ville sette seg denne sommerdagen. Ikke bare skal man stresstestes for alt som kan gå til helvete: Stolbein dras fram og tilbake, yogadamer hoier, kaffemaskinen durer – og han har plassert seg rett ved sida av Oslos mest populære småbarnslekehjørne.

Midt i hurlumheien sitter Gimle og smiler. Han kan ikke tenke seg noe bedre enn å være midt i tingene, med en kaffekopp i hånda og snakketøyet i orden foran en gjeng potensielle publikummere. På noen timer møter han gamle kjente, får nye bekjente og klarer minst én gang å få en ulykkelig unge til å smile igjen.

Å tilbringe en ettermiddag med Ingar Helge Gimle er som å overvære et omreisende enmannsteater. Anekdotene spilles ut som små scener, med både stemmer, kunstpauser og fotarbeid.

– Hvert enkelt menneske må gjøre det som gir en stor glede ved å stå opp om morran, sier han videre på ekte sjølhjelpsbok-vis.

Jeg var ikke tøff nok til å bli militærnekter, så jeg havna i den såkalte teitetroppen

Leite og finne

Norsk litteratur bugner av romaner som graver bakover i en vond fortid fra et voksent nå. De kretser gjerne rundt én hendelse, noe skakende som danner grunnlaget for alt seinere liv.

Slike romaner har en tendens til å ende på stedet hvil: som et forsøk. Som om de stadige tidsskiftene i seg sjøl skulle være interessante, mens man som leser sitter igjen med lite. Romandebutant Marte Mesna har derimot klart å ta dette velbrukte grepet, og få en svært god bok ut av det.

starter med en detaljert og intens scene fra en buss, der den voksne jegfortelleren Miriam blir utsatt for en sjanglete og uforutsigbar fyr. Han kommer helt opp i ansiktet hennes, kaller henne «heks» og dytter hodet hennes mot vinduet. Venninna ler det bort og blir overrasket når Miriam hikstegråter etter at de har gått av. Så snakker de ikke noe mer om det.

På effektivt vis stiller Mesna bokas store spørsmål allerede der: Er det mulig å forstå andre menneskers handlinger og oppførsel?

Miriam starter med å prøve å forstå seg sjøl. I rykk og napp blir vi kjent med en barndom på 80- og 90-tallet dominert av stefaren Arnts lunefulle vesen. Han gjør rare ting og er kontrollerende, manisk og plagsom mot henne og mora: «følelsene hans var alt». For lille Miriam blir oppførselen et speil inn mot verden, som dermed ser knust og forvridd ut. Heller ikke mora tar ansvar for verken seg sjøl eller dattera. Miriam får vanskeligheter med å forstå hva som er rett – og hva andre forventer av henne.

 for seg sjøl for å gå på videregående, og her møter hun folk som beveger seg motstandsløst og selvfølgelig rundt i verden. Hun kjenner på en tilhørighet, uten å klare å formulere det annet enn slik: «Jeg kan forestille meg at det er meg som måker taket på tømmerhytta til Maria, men jeg kan ikke forestille meg å være Arnt noensinne». Det er som om hun ikke veit hva hun skal gjøre med følelsen.

Mesna porsjonerer ut historien og hendelsene skildres detaljert, som om beskrivelsene i seg sjøl skal føre Miriam nærmere kjernen. Det skaper en fruktbar forvirring rundt hva det er hun hele tida vil tilbake til.

er det likevel ikke helt klart om forvirringen er villet, eller om den skyldes at den grunnleggende konflikten i romanen er ufullstendig bygd opp. Når de i utgangspunktet gode vennskapene på skolen slår sprekker, er det vanskelig å sette fingeren på hvor det gikk galt. Hvis poenget er at man ikke alltid veit hvor sprekkene begynner, burde det komme tydeligere fram.

Når et barn lærer seg verden gjennom ødelagte voksne, tar det tid å sette den sammen på nytt igjen. Marte Mesna tegner opp et menneskeliv og viser hvor prisgitt vi er andre rundt oss. Også som voksen har Miriam trøbbel med å skjønne hva andre vil henne, og hva hun sjøl kan få lov til å kreve av andre.

Det ondes problem

#000

Paven og moderne feminister møtes i fruktbare avgjørelser.

Ingen vil bli detaljstyrt i jobben, heller ikke Gud den allmektige. For hver gang et nytt prevensjonsmiddel har kommet på markedet, har paven holdt råd og offentlig deklamert sitt standpunkt: Nei.

Pavens standpunkter er som et sett EU-regler som prøver å holde tritt med den moderne verdenen. Men en god leder veit at man ikke kan lage regler for en utopi – man må forholde seg til realitetene. Og realitetene er at også katolikker både vil ligge og slippe å føde mer enn de må.

Derfor, som et vedlegg til pavens offentlige nei til p-pilla i 1968, blei det åpnet for et smutthull: «Det er ytterst ønskelig (…) at legevitenskapen i forskningen på naturlige rytmer skulle lykkes i å finne et sikkert grunnlag for kysk begrensning av avkom.»

Og slik gikk det ut befaling fra pave Paul VI: Ja til «naturlig familieplanlegging». Ordet prevensjon blei ikke brukt, men det blei altså fastslått at det ikke er synd å ikke ha sex. Tips til hvordan man kunne følge med på eggløsning og fruktbarhet, ble gitt i begrenset omfang til godt gifte par.

Seinere har fruktene av den katolske seksualmoralen blitt plukket opp av sekulære, feministiske forskere som vil ta kroppskontrollen tilbake.

På internett er menstruasjonssyklusen nå det nye mirakelet. Om algoritmene har markert deg som «fruktbar kvinne», dukker de opp overalt – videoene av kjente og ukjente fjes som forteller deg hva du kan finne i din egen truse.

Det finnes både apper og influensere som kan vise hvordan du «tracker» egen kropp ved hjelp av temperaturmåling, nøye journalføring – og studier av eget livmorhalsslim.

Også i norsk bokflora finner vi i år boka «Superuka» av journalist Line Tiller, som skriver om hvordan bedre kjennskap til egen syklus kan gjøre livet både lettere og gøyere.

Dette er sånn krystalldamer sier, men livmorhalsslimet er magisk!

Kors på livmorhalsen

Hvem har vel ikke stirret kjæledyret sitt inn i øynene og spurt om de plis vær så snill bare kan si noe. Hva ville det i så fall sagt? Utrykt kjærlighet og takknemlighet? Eller proklamert ting som: «Bikkjer i alle land, foren dere!» og «Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en eiendel».

Kanskje ville det ikke vært rart om de frihetsberøvede firbeinte bestevennene hadde gått for revolusjon om de kunne. I Frida Nilssons «Hundeeierne» er hundene lavest i samfunnshierarkiet. Og de veit det.

har blitt en slags barneboksuperstjerne, i hvert fall i Norden, for sine vittige og gode eventyrfortellinger med helt unike verdener.

Det er så bra at hun i denne boka kaster oss ut i en hverdag der hunder går på to bein og snakker – helt uten å forklare det først. Bokas hovedperson er niåringen Martin (et menneske), men allerede på første side møter vi den taleføre idealisten Jack (en hund), som drømmer om fellesskap, stemmerett og frihet for folket. Eller, hundene.

I denne bokas versjon av Sverige på starten av 1900-tallet lever hunder naturlig blant mennesker som arbeidskraft. De har verken rettigheter eller beskyttelse og er prisgitt eieren sin. Relativt likt som i vår verden, altså, men det er rart med det – når bisken sjøl kan si at livet er kjipt, forsterker det sympatien.

 i dette tilfellet mest gjeldende for leseren, for menneskene i boka er ikke like woke på hundenes vegne. Når enøyde Jack blir mer en byrde enn en ressurs på gården til Pär Pärsson, blir han kasta på gata.

Martin får litt av en livsleksjon når han blir med Jack ut på loffen. Også han har blitt haussa rundt på gården av fosterfar Pär Pärsson, «et hardt menneske», og han sniker seg med når Jack forlater gården midt på natta. Martin vil finne den ekte faren sin, som fosterfaren ikke vil si hvem er. Det fører sjølsagt til at Jack får myndighetene, representert av den hundehatende og fryktinngytende Karl Pira, i hælene gjennom Sverige. Jack har ingen rettigheter, men står plutselig fullt juridisk ansvarlig for barnerov. Som han sier: «Hundelivet, det er fanken meg helt umulig å komme seg ut av».

«Hundeeierne» er en spennende og tankevekkende eventyrfortelling der antiheltene snubler inn i den ene smørja etter den andre. Det viser seg at det er vanskelig å vite hvem man kan stole på i en verden full av gangsterbikkjer og illojale mennesker.

at Nilsson sjøl skulle snuble inn i en rein moralhistorie, men hun holder en stødig balanse med humor, spenning og fikse krumspring.

Til hundene!

Røykeloven fungerte jo så bra, så hva annet kan vi få folk til å slutte med?

Denne uka for 20 år siden var det sommer, sol og dårlig stemning. Barer permitterte ansatte, folk ville flytte fra Norge, og både bingoer, puber og Tinghuset i Bergen var i hardt vær for å ha brutt Norges ferskeste lov: røykeloven.

Det var mye surmuling rundt 1. juni 2004, da det blei forbudt å røyke inne på serveringssteder. «Ekstreme fundamentalister må ikke styre det sosiale liv», sto det på plakaten til ei dame som trillet en barnevogn i en demonstrasjon.

Men mange var også lettet. Da røyken forsvant, lukta det kanskje mer svette og piss, men man kunne både se hverandre og leve litt lenger.

I dag er røykeloven et prakteksempel på effektiv og vellykka politikk. Overalt sier folk at «det er akkurat som røykeloven!» når de vil innføre dette og hint. Det ropes etter tøffere politikere, og «vi trenger en Dagfinn Høybråten» for både skjermbruk, likestilling og kildesortering.

«Det er som med røykeloven: Når det først er innført, ser alle at det er fornuftig», sto det i Morgenbladet i fjor, i en sak om potensiell båndtvang for katter fordi de slår i hjel så mye småfugl.

Det er bare ett av røykelov-kortene som er blitt dratt de siste 20 årene.

Johannes Bergh, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, tror røykeloven blir satt på pidestall på grunn av den store kontrasten mellom før og etter.

Jeg har begynt å snuse ti år etter at jeg ­sluttet å røyke. Kan det komme et forbud mot det også?

Det er  akkurat som røykeloven!

Tom Henning Bratlie

Feminist og antisemitt Marta Steinsvik har sin egen vei. Inntil videre.

Jeg tror, derfor elsker jeg», sa en 36 år gammel kvinne i en fullstappet Grønland kirke i Oslo 24. april 1921.

Pompøst kanskje, men historisk – og ulovlig. Da Marta Steinsvik sto på prekestolen og snakket om Thomas tvileren, var det første gangen en kvinne prekte i ei kirke i Norge. Det ble selvsagt rabalder.

I avisa Dagen advarte en leser om at kirka nå kunne bli full av skravlebøtter som ikke klarer å holde på hemmeligheter. Altså kvinner. «Ingen mand kan herefter vaage at sette sine ben i kirken mere i frygt for hvad de der vilde faa at høre.»

Teologistudenten Marta Steinsvik måtte til rektors kontor på Menighetsfakultetet og love å aldri gjøre noe sånt igjen. Det kunne hun ikke, så hun sluttet i protest.

En slik handling kledde radikale Steinsvik godt. Hun hadde en solid forankra autoritetsforakt og vilje til endring og brukte det til et koppel av saker hun var engasjert i: stemmerett, kvinnesak, velferdsstat, nynorskens kår, okkultusme, dyrevelferd, motstand mot kirkas seksualmoral. Stadig var «Fru Steinsvik» å se i avisspaltene.

I 2005 blei en navnløs veistubb på Mortensrud, som ligger i Søndre Nordstrand bydel i Oslo, oppkalt etter henne. Men flere har ønsket å få navnet hennes fjernet.

Daværende forstander i Det Mosaiske Trossamfund Ervin Kohn gjorde kommunen oppmerksom på en mindre bejublet del av Steinsviks engasjement: den sterke antisemittismen.

– Vi kan ikke ha en gate oppkalt etter en som har vært antisemittismens multiplikator i Norge, sier Kohn.

Hun var veldig mangfoldig, det må man si.

Gatas parlament

Siden ungdomspolitikerne uansett bare driver med dop og utestenging, har de tatt over hele resten av russekonseptet også. Her er bussene du må se etter i år:

Her er det ingen som får pult, men de har 100 kilo hasj til eget bruk. Merchen er en sokk med partilogo.

Låt: «I kveld er det lov å ikke være hore».

På utsida har de malt Jonas Gahr Støre som blir tatt bakfra av Benjamin Netanyahu, men de står fast på at det er innholdet i bussen folk må bry seg om. Inni står det noen klappstoler i ring og ei utskrift fra Wikipedia-sida om Lenin.

Låt: Som en aksjon mot strømmetjenestenes fremmedgjørende maktutøvelse mot undertrykte verdiskapere hører de bare på lydboka «The Good Terrorist» av Doris Lessing på kassett.

Buss for politikk

Kan Mannsutvalgets rapport få mannsdagen på den politiske agendaen?

Utstyrt med paraplyer og barnevogner, og en og annen superheltdrakt, tråkket en rekke menn og kvinner opp den historiske kampruta fra Youngstorget til Stortinget i Oslo en høstdag i 2004. Langs veien stoppet nysgjerrige opp for å se hva som sto på. Flere klappet da de forsto budskapet.

Ifølge Aftenposten besto toget av nesten 100 mennesker som endte på Eidsvolls plass. «Som kvinnedagen er mannsdagen et naturlig samlingspunkt for alle som ønsker å kjempe mot etablerte forestillinger om kjønn», sa daværende likestillingsdirektør Long Litt Woon fra talerstolen. Etter sigende måtte hun beklage sin deltakelse etterpå.

Veit du når mannsdagen er? Nei, det er ikke det samme som biff og blowjob-dagen (den er 14. mars). Den internasjonale mannsdagen er 19. november, og den har ikke til hensikt å være en provokasjon.

Men den har ingen offisiell status, slik 8. mars og 1. mai har. På FNs liste over merkedager står riktignok 19. november, men da som «verdens toalettdag».

En som veit godt hvilken dato mannsdagen er på, er Are Saastad. Han har vært med i Mannsutvalget, der han representerte stiftelsen Reform – ressurssenter for menn. Reform har allerede markert dagen i mange år.

– Men det er en svak tradisjon i Norge, sier han.

La oss ha den dagen, så skal vi backe kvinnene dagen etter

Mann for sin sak

Hvor går grensa mellom ekte og kunstig? Kjersti Halvorsens «Superbruker» er en konseptroman der 

 er oppe til diskusjon. Hovedpersonen Unn Eide har hofteprotese. Er hun da mindre menneske enn andre? Og hva med de falske neglene eller alkoholrusen?

Vi møter psykologen Unn, som for øvrig er kunstig unnfanget (!), i kjølvannet av en krise. Hun har fått fyken, og hun er ensom, traumatisert og drikkfeldig. I starten likner det en blanding av Nina Lykkes yrkesromaner og «Bridget Jones’ dagbok». Når den pessimistisk-sarkastiske Unn tar på seg en 

 på date, ser jeg bare for meg mysefjeset til Renée Zellweger.

Men «Superbruker» sirkler seg også stadig inn på farene med å la teknologien få frislipp. Unn får en ny jobbsjanse som testperson, en såkalt superbruker, for en revolusjonerende terapitjeneste: den digitale Gro. Gro viser seg å ha noen uheldige behandlingsmetoder. For hva gjør en effektiviserende kunstig intelligens programmert til å minimere menneskelig lidelse? Et enkelt svar på det kan bli farlig.

bare en simpel teknologiadvarsel. Hele tida snur og vender Halvorsen på problemstillingen, og det viser seg at menneskenaturen er vel så (sjøl)destruktiv.

Jeg får litt thriller-vibber når det blir tydelig at KI-psykologen Gro sitter på «alles» innerste hemmeligheter. Linja til vår ukritiske bruk av internett, er åpenbar. Og skjønnhetspresset Unn lider under der hun tyr til gelénegler og vippefarging når hun er nedfor, blir satt opp mot den perfeksjonistiske og overflatiske teknologien. Mennesker er jo allerede superbrukere av egen usikkerhet.

Halvorsen holder strategisk igjen på detaljene i plottet og det funker delvis. I starten blir jeg mer forvirra enn frista av alle de løse trådene. Historien stabler seg godt opp etter hvert, men spenningen til tross, vakler det også litt i stilen.

Det småartige skråblikket går ikke helt i hop med den dypere tematikken. For min del er humor og fjas stort sett velkomment, men her blir det noen steder for kåserende. Som når hun skriver om salongene som dukket opp «i takt med at kravene for hva det ville si å være en Kvinne Som Tok Vare På Seg Selv, økte».

 også på flere ordentlig gode observasjoner og beskrivelser av Unns famling, særlig mot slutten. Jeg legger spesielt merke til Halvorsens skildringer av den fysiske kroppen med dens kjøtt og fett, knirk og knekk – som en insistering på forskjellene på menneske og maskin.

«Superbruker» er en ubehagelig leseopplevelse – og det mener jeg positivt – som burde sette en støkk i oss alle. Dessuten serverer Halvorsen den kanskje mest interessante beskrivelsen av en erigert penis jeg har lest: «Lakserød orm med et avlangt øye, som på en geit». En sånn skildring kan ingen kunstig intelligens lage. Ennå.

Uekte vare

Det blir bare trøbbel når levende mennesker skal si noe. Det veit det høyreradikale forlaget som lar kunstig intelligens gjenskape Knut Hamsuns stemme, alt om.

Av samme grunn har 17. ­mai-komiteer landet over valgt seg ut ulike KI-gjenoppliva kjendiser som skal holde hovedtale om ­demokrati, for å slippe debatt og sånn.

 du høre Knut Hamsun fortelle om sin planlagte oppfølger av «Sult», som handler om da han gikk mett og fornøyd gjennom Drammens gater fordi alle rundt ham var godt integrerte og av arisk opphav.

 sjølveste Max Mekker som skal skryte av sine veldig lite nyttige gründerideer og personlighet som tar mye plass: «Håhåhå, jeg er stor og blå!» Inni ham er det helt tomt.

 ved Nord universitet i Bodø skulle egentlig den forhenværende helseministeren snakke om akademisk valgfrihet, men komiteen lager heller en egen tale med 19 prosent tekstlikhet med andre taler hun har holdt.

som Bø og Halden har slått seg sammen og sett sitt snitt til å vekke til live O.J. Simpson, som skal fortelle om hvor kult det er å kjøre bil mens alle ser på.

 søkt EU-kommisjonen om å få innføre 26 timer i døgnet, lar Olav Duun holde en langlesning av hele «Juvikfolket» for å kjenne hvordan ekstra ­langsomme minutter føles.

byrådsleder blir anklaget for å være udemokratisk, så der er det heller KI-Trond Giske som skal på scenen (den ekte Giske er i Oslo).

 til slutt blitt enige om å la et hologram av Henrik Ibsen iført en veldig dyr og fancy dress lese en subjektiv versjon av «En folkefiende».

Ytring i det fri

Sivert Bjelland Sevatdal

Thomas Edison fant ikke opp lyspæra likevel.

Du er på kviss, og første spørsmål er: «Hvem fant opp lyspæra?»

Lett! Du svarer Thomas Edison. Ett poeng sikret.

Men hvis et annet lag bestemmer seg for å kverulere, så er det ikke sikkert du får det poenget likevel.

For Thomas Edison fant ikke opp lyspæra i 1879, han bare forbedret en allerede eksisterende variant. Og han gjorde det ikke engang aleine, men ved hjelp av en hel gjeng med oppfinnere, som han skal ha kalt sine egne «muckers».

Patentet står registrert i hans navn i amerikanske registre – slik 1092 andre rettigheter til oppfinnelser og dingser blei i løpet av hans levetid. Edison var kreativ, smart og arbeidsom, ja, men han var også en slags teknologiens Willy Wonka – eller tidlig Elon Musk, om du vil. Han lente seg stort på andres jobb.

I januar ble det avslørt at både daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) og helseminister Ingvild Kjerkols (Ap) godkjente masteroppgaver består av deler de ikke har skrevet sjøl.

Men norske statsråder er ikke aleine om å låne litt her og der. Det finnes en god gjeng med luringer som har tatt andres arbeid som sitt eget – og sluppet unna med det.

Bilen, for eksempel. Det står Karl Benz på patentdokumentet for det som skal være verdens første bil, men det kunne like gjerne vært Henry Ford eller til og med Leonardo da Vinci som vant det racet.

Det er mange anonyme folk som ikke har etterlatt seg så mange spor

I skyggen av Edisons lyspære

Jeg fikk skikkelig lyst på øl av å lese «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen. Det er kanskje litt dumt når romanen i stor grad handler om avhengighet – av både alkohol og dop og grenseløs kjærlighet. Samtidig er det lett å la seg rive med i dette søvnløse sommerdøgnet hvor bokas Gine raver rundt i Oslo og leiter febrilsk etter kjæresten Harald.

Han har allerede vært fordufta i fire dager da hun lander i hovedstaden etter en fuktig USA-tur. Hun har ikke sovet på to døgn, og den voksende uroa tar etter hvert helt over. Alle andre synes å tenke at det ordner seg – du kjenner Harald – men trass det, eller kanskje derfor, klarer hun ikke å slippe tanken på at noe er ordentlig gærent. Det underliggende drivet er jakta på Harald – og parallelt: Gines søken etter å lande ordentlig i seg sjøl.

 ingen punktum i denne boka. Setningene raser av gårde i et sånt hvileløst tempo at jeg flere steder holder pusten sammen med den stadig mer overtrøtte Gine. Hun framstår som en blanding av Mark Renton i «Trainspotting» og Odysseens ventende Penelope, om enn litt mindre kysk, i jakta på det som holder henne jorda.

Fortellingen rammes inn av ett hektisk døgn, samtidig som at vi stadig serveres biter av en forhistorie fylt av forelskelse, rus, angst og grensetesting. Harald er ikke så reint lite herja sjøl, med sitt pønkete bomsevesen ispedd et kunstnerisk kvedetalent og en tendens til å falle inn i sitt eget mørke. Den halvstreite Gine blir både fascinert og utfordra, og sammen er de en del av en gjeng nattebarn. Hun blir kjent med en ny versjon av seg sjøl ved å være i hans hverdagsløse liv.

Vi kan kjenne igjen det intense tankekjøret fra «Null» (2013), romanen Pedersen debuterte med og fikk Tarjei Vesaas debutantpris for – og som «Jeg skal hente deg» skal være en «selvstendig oppfølger» til.

«Null» er tett på en sjøldestruktiv ungjente over flere år, og jeg synes den sultne stilen funker bedre når den har mer tid og flere hendelser å gape over. Årets bok, som hopper mye bakover i tid, har en tendens til å stå og spinne på stedet hvil.

er på sitt mest interessante når den pirker borti Gines ambivalente holdning til et liv uten hverdager. Hun er fri, trygg og åpen med Harald, men samtidig kan hun skamme seg over skamløsheten hans. Hun har også akkurat kommet inn på Teaterhøgskolen, og strever med å få frihetsidealet til å gå overens med den institusjonelle skuespillerdrømmen.

Dette er likevel ingen simpel ambisiøs-vestkantjente-møter-uskikkelig-gutt-fortelling, nei, den er smartere enn som så. Pedersen unngår det sentimentale ved å holde på en gjennomgående spiss humor. Dessuten kaster hun liksom fortellingen ut, som om hun ikke har tid til å gå inn i det pompøse og sjølsagte. Hun sår formuleringer som «ble kapsla inn i en boble av varm saft» som et bilde på forelskelsen, og høster dem ved å bare behøve å skrive «varm saft» eller «boble» når hun viser til det samme seinere.

På sitt beste balanserer Gine Cornelia Pedersen det forrykende tempoet med setninger som blir små hvileputer i alt som durer og går: «[...] stemmen min er liksom rynkete, sorg flytta inn i den [...]» Det gir også adrenalinrushet noen ekstra gode støt å møte på ord som «gossin», «mjåge» og «heimsleg» midt i det ellers sobre (!) bokmålet.

Fanden hente meg

Unge folk vil jo bare ha jobb og lønn, men kan nå bli tvunget til å få viktig arbeidserfaring, kost og losji i et helt år. Uhørt!

Men hvis forslaget til Ap om ­militærtjeneste og samfunnsplikt for alle blir noe av, så må også voksne mennesker med altfor mye fritid bli med på denne felles ­dannelsesreisa. Det er flere som har en ting eller to å lære om samfunnet.

 ha et studieår i Arbeiderpartiet for å lære hva som skjer når folk faktisk stiller krav til at du skal gjøre jobben din ordentlig.

Jonas Gahr Støre tar Solbergs plass som Høyre-leder, sånn at han får hvilt litt.

lov til å være au pairer i Malaysia i et helt år, så de kan lære litt om undertrykking av ytringsfrihet, urfolk og skeive og sånne eksotiske ting.

Riksaviser som graver i statens utgifter på kongens helse, får ett års munnkurv for å forstå hvordan det er å få apanasje uten å kunne si meningen sin offentlig.

tilegnet Sandra Borch og Ingvild Kjerkol som veiledere.

Da får kanskje sensorgruppa ved universitetet noen tips til hvordan man får litt fortgang i arbeidet når det går trått med konklusjonen.

tilbringe pliktåret som Trond Giskes assistent for å lære metoder for hvordan man kan unngå å gå i ufrivillig sølibat bare fordi man er betahann, ved å gå på de yngre i flokken.

Alle må bli bedre

og Christopher Olssøn

Thorbjørn Harr gikk kjempebra overens med Kåre Willoch – i fantasien, så klart.

Jeg bryr meg ikke så mye om hva du tenker om meg.

Thorbjørn Harrs blikk er fast og insisterende i et par sekunder før han knekker opp i en latter som kommer helt fra magen. Hæhæhæhæ! Sånn ler Thorbjørn Harr. Høyt og plutselig. Så må han oppklare.

– Det var grusomt sagt. Men du kommer til å tenke noe om meg uansett. Siden jeg var tenåring, har jeg lært meg at det kan jeg ikke gjøre noe med.

Harr veit hvordan det er å bli glant på. Han kjenner egentlig ikke til noe annet.

En dag i 1987 leita NRK etter unger til prøvefilming. I skolegården på Uranienborg i Oslo fant de Thorbjørn Harr, som etter hvert blei et kjent fjes som kjekke og greie Anders i tv-serien «Frida».

– Det var kanskje en lærer som hjalp til med å peke meg ut.

– Jeg var glad i å tvinge folk til å se på trylleshow hjemme og sånn. Og ivrig på skoleavslutningene. Men jeg visste ikke at det var mulig å bli skuespiller. Det var ikke i mitt univers.

Jeg føler meg som en mann. Men hva er den følelsen?

Som du ser meg

Foreldre hysjer på barna sine mens de trykker masse likes på clickbait-artikler om at mobilen bør forbys i skolen.

Men vi burde knuse denne skjermmyten om at mobil er skadelig, og heller omfavne dette nye mediets muligheter. Her er den nye timeplanen.

Øv på bruke hurtigtastene Ctrl+C og Ctrl+V. Det er en egenskap elevene vil få god nytte av når de skal skrive masteroppgaver seinere.

Prøv å påvirke andres oppfatning av hva som egentlig skjedde i fortida, ved å publisere masse falske nyheter og liksom-kommentarer. Pluss i boka hvis resultatet blir tredje verdenskrig.

Gå sammen to og to sånn at du sitter sammen med en du har god kjemi med. Deretter skal dere mobbe hverandre på internett og observere hvor fort spenningen endrer seg.

Bare bruk mobilen

Bøkene til Elsa Beskow kan bøte på klimaangst.

Når hagevekstene skal lage sommerfest i boka «Blomsterfesten», får ikke ugress­folket bli med.

Fru Rødbete er ikke nådig: «Sånt et fantefølge. Lar Deres Nåde dem bare få en fot innenfor porten, så blir vi aldri kvitt Dem», sier hun til rosedronninga. «Enig, enig!» roper alle grønnsakene.

Alt dette ser den lille jenta Lisa. Der hun har lagt seg ned i hagen på første side, oppdager hun at blomstene snakker til henne, og dermed blir hun dratt med inn i en forunderlig verden som har ligget for hennes føtter hele tida.

Men boka forlater Lisa fort; det er ikke jenta som er interessant her. Det er det fru Kastanjeblomst, Tiriltunge og Pyrola som er, og også frøken Syrin og ridder Iris, og ikke minst fru Potet og lille fru Bønne – og resten av samfunnet som plutselig kommer til syne, om man bare ser etter. Der er også ugressfolket, som ikke blir jagd helt bort, men må nøye seg med å se på festen fra grøfta.

Vi skal passe oss for å sammenlikne kvinner og ugress. Men på et vis var det utestengelsen som gjorde Elsa Beskow til den folkekjære natur­skildreren hun fortsatt er 150 år etter at hun blei født.

Som illustratør og barnebokforfatter nådde Elsa Beskow ut til folket. Hun var på rett plass til rett tid, hadde kunstnerisk utdanning og progressive og rike naboer rundt seg.

Som mor til seks barn og kone til en travel fulltidsprest, fikk hun likevel ikke noe eget rom til å dyrke sine kunstneriske evner i. Hun jobbet hjemme ved kjøkkenbordet, men omgitt av frodig natur og blomsterliv – og mange barn som dro henne i skjørtene. Disse verktøyene lærte hun seg å bruke.

– Kvinnene fant nye måter å jobbe på, og de etablerte nye yrker, forteller Andreas Berg, som er professor i illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Bøkene hennes har preget ­mennesker på en måte som kunst nesten aldri gjør

Et naturlig inntog

Er det noe liv igjen havbunnen ved årets slutt?

Ja. Det er stadig noen dykkere der nede for å se på alt som glinser.

Nei. Bortsett fra noen tynne, små blekkspruter med dødskramper.

Ja, nå har vi høyreøsten og venstreøsten.

Nei, det står et par bygninger i Jordan fortsatt.