Karoline Henanger

#fff

Jeg leiter alltid etter koko-novella, den finnes i alle samlinger. Den som er litt dristigere og mer leken enn de andre. Det er aldri den første eller siste, og i Maria Børjas «Hele verden skal elske oss» finner jeg den i novelle nummer tre.

I ‘Slumrerne’ følger vi ei som driver business på andres søvnløshet. Ved å overvære de søvnredde inn i natta, fra tannpuss til pusten deres endelig durer tungt, skal hun overføre en slags trygghet til dem. Eller, jeg skjønner ikke helt hva hun skal, men det er ikke så nøye. Børjas flombelysende beskrivelser av de voksne menneskene som ligger og vrir og vender på seg under dynene sine, pirker borti det private livsgrunnlaget til folk; sjølve nattesøvnen.

Grunnen til at jeg alltid leiter etter den drøyeste novella, er at den på sitt beste fungerer som et konsentrert avkok av resten av boka. Det blir en slags novellesamlingtest, som denne stødig består.

 hovedpersonene som er interessante i disse novellene, men den påvirkningen andre har på dem. Den eldre, litt tvilsomme fyren som åpner voksenlivet for ei ung jente, den frampå venninna som vil at alle skal sole seg toppløse, den nye vikaren som heller vil ut og preppe i skogen enn å jobbe. Hovedpersonene iakttar og gransker andre når de ikke ser det. For å si det med Tor Ulven: Du lever et hemmelig liv i en annens minne. Børja byr på små glimt fra mennesker, natur og omgivelser og gir dem en tyngde, en betydning.

Børja hekter oss fast i de flyktige relasjonene, i menneskene og møtene som der og da lodder tungt i oss, men som over tid glir unna.

 er absolutt novellemat, og til og med ganske velbrukt. Børja løfter det hele ved å innføre naturen og sjølve jorda vi trår på, som et flyktig bekjentskap. Flere av karakterene har vanskelig for å se for seg en framtid der verden fortsatt finnes i sin nåværende form. De byr gjerne på pessimistiske, om enn litt platte, framtidsanalyser av en skakkjørt sivilisasjon, og slike tanker gjør noe med evnen til å slippe andre inn. Forfatteren kunne godt latt de store krisene sive enda litt dypere inn i hverdagen til folk. Her ligger politikk og hetebølger for det meste i bakgrunnen, og det trivielle skygger tidvis for den mer interessante dystopien. Jeg kunne godt mista mer av min egen nattesøvn etter lesinga.

Du må ikke sove

I dette lille innblikket i hverdagen til Gard, som bor på en gård sammen med familien sin, siver flere temaer fra Brynjulf Jung Tjønns romaner og dikt inn. Gården, dyra, familien og det adopterte barnet. Men «Gard er ikkje redd» er ikke noen politisk barnebok. Den moraliserer verken over distriktspolitikk, dyrevelferd, barneoppdragelse eller adopsjonsregler. Det er bare en fin, liten historie som også er litt skummel.

Gard ville bli med pappa på fjellet for å leite etter lammet som har blitt borte, men pappa har dratt. Mens gutten lurer på om reven har tatt det, kommer mora og naboene bort med ei lita jente han må møte. Naboparet har, lik foreldra hans, fått et barn som «har reist frå andre sida av verda», akkurat som Gard.

Men han vil jo ikke leke med henne bare fordi de «har same farge på håret» og «er fødd i same land». Mens han løper inn i skogen for å leite etter lammet på egen hånd, stiller han et av litteraturens eldste spørsmål: «Kvifor er vaksne så dumme?»

 heldekkende og fint detaljerte tegninger gir struktur og liv til sidene. De speiler i stor grad teksten, som er ganske knapp. Boka legger opp til at man kan studere sidene godt, noe som spesielt kan være spennende inne i den litt skumle skogen. Små språklige perler som at «skogen er tett som skjegget til pappa» åpner samtidig for fantasi og demper det skumle. Men så dukker reven plutselig opp.

 kan det være fristende å leite etter ei mening med historien. Hva betyr det at lammet er borte? Hva symboliserer reven? Hvilke samfunnsmessige aspekter belyser forholdet mellom Gard og nabojenta? Men det trengs slett ikke. Kanskje bortsett fra det siste, for representasjon er ekstra viktig i barnelitteratur. Tjønn gjør det på en uanstrengt, men relevant måte.

«Gard er ikkje redd» er en åpen og fin fortelling om ansvar, mot og trygghet – og om at det man først antar, kanskje ikke alltid er sånn man tror. Ai, der gikk jeg visst i tolkningsfella likevel. Jaja.

Hvorfor er voksne så dumme?

 dansegulv» har denne uka gått av stabelen i Arendal. Der kunne høytstående politikere endelig svinge seg med helt vanlige lobbyister, spioner og markedsinteressenter.

For anledningen har stortingsrepresentantene øvd inn hver sin lille dans, som de gjerne viser fram når noen ikke spør.

 Frank Bakke-Jensen (H) smeller uten forvarsel i gang en militær tattoo sammen med resten av Fiskeridirektoratet. Med stilige hvalrosskinn-luer og hver sin harpun marsjerer de i takt og holder opp noen skikkelige drittunger som skjold når noen prøver å spørre hva de egentlig driver med.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) får endelig gjenbrukt fugleskremselkostymet sitt i sin veldig folkelige swingseanse, der han røsker tak i livredde forbipasserende som ikke lenger kjenner ham igjen.

Olaug Bollestad er så opptatt av å ikke polarisere i abortdebatten at hun har tatt med seg hundre dansende babyer til sin forutsigbare og enspora linedance.

 Anniken Huitfeldt (Ap) har perfeksjonert et pantomimestykke som går ut på å dukke unna alle konkrete spørsmål om okkupantstater som ikke er Russland, mens hun 

Opptrinn

Anniken C. Mohr

Hvis du møter Gro Dahle og hun ser litt ekstra lenge på deg, så kan det bare være at hun prøver å finne ut hva slags frukt du er. Eller hvilken hundetype du er, hva slags blomst eller materiale.

Det er i så fall bare Dahle som øver. I alle de 35 årene hun har vært forfatter, har hun systematisk benyttet seg av en helt egen metode for å holde huet kaldt og språket varmt.

– Når jeg er i en skriveprosess, så er jeg mye mer observerende og til stede. Det er en intens tilstedeværelse som jeg liker å være i, sier hun.

Denne oppvarmingstilstanden gjør at Dahle er i gang sjøl om neste bokprosjekt ikke har manifestert seg helt ennå. Det er en del av jobben.

– Nå i sommer kommer jeg ikke til å skrive. Da merker jeg at jeg døves og går i dvale. Hele registreringsapparatet mitt, hele radaren, er av, sier hun.

Smil fra Gro

pågått et performanceverk langs norskekysten, og bak står kunstneren med artistnavnet Freya. Den tause dama med kunstnerbart humpa beleilig inn i kunstfeltet, som har jakta på et nytt talent siden Julius’ utrolig simple strektegninger.

På tross av PR-kåte manøvrer, nekter kunstneren å la seg intervjue. Mang en kommentator med litt for mange agurker på pulten har prøvd å forstå budskapet hennes, og her er enda et forsøk.

handler dette om oss sjøl. Som en ung Marina Abramovic stiller Freya sin egen, nakne kropp til disposisjon for å avdekke subjektets råskap. Hvor går grensa mellom natur og kultur? Hvor langt strekker mennesket seg inn i en potensiell død for et bilde? Hva dekker egentlig båtforsikring?

Disse viktige samfunnsspørsmålene må vi ta stilling til mens vi står i flokk blant rikingers båter for å se på hvordan noen tar seg skikkelig til rette. Og for å se på en hvalross.

 tydelig klassekritisk brodd. I tillegg til å vise at ikke alle trenger tannregulering, ødelegger hun bare tinga til dem som har nok.

Freya har åpenbart ei svane å plukke med Jonas, og brølet etter å skatte de rike hardere, får sauvignon-glassa til å klirre over hele Frognerkilen.

Spis de rike

#000

De mest gjenkjennelige leseropplevelsene jeg hadde da jeg sjøl var i ungdomsbokmålgruppa, var fra bøker om vanskelige vennskap. Hilde Hagerups fortellinger om små ting som blir kjempestore i et ungt liv, gikk på rundgang blant de vanskelige vennene – og alle følte vi at den forsmådde hovedpersonen var oss sjøl. Jeg er usikker på hvor mye vi egentlig lærte om vennskap annet enn at vi hadde helt ulike virkelighetsoppfatninger.

Teuta Dibranis debutroman «Hvis dette var en film» tar i bruk kjente virkemidler som misforståelser, sjalusi, utrygghet og vansker på hjemmebane. Og det blir det dramatikk av.

 tenåringer som akkurat har begynt på videregående, men passer nok best til lesere som går noen skoletrinn under. Eventuelt til jevnaldrende som ikke leser noe særlig fra før. Den er ganske kort og lettlest, og graver ikke veldig dypt ned i materien, men viker likevel ikke unna de store temaene.

Hovedpersonen Arta er filmfrelst, og sammen med bestevennen Elise anmelder hun filmer på den sjøldrevne instagramkontoen EA Films. Slik skal de erobre verden. Men alle som liker film, og det er visst flere enn som liker bøker, veit at helten først må forsere et par hindre. Gjerne får hun også litt livsinnsikt med seg på veien.

 den usikkerheten som gjennomsyrer ethvert sekund av et tenåringsliv, og som ikke blir noe bedre at av det står større ting på spill. Når mora til Arta får en kreftdiagnose, klarer dattera verken å snakke ordentlig med henne eller Elise om det. Og igjen veit vi fra filmene at når den første sjansen glipper, er det vanskelig å finne nye.

Filmreferansene og nerdinga gir boka en fargerik sjarm som veier godt opp for den ellers lette tonen. Det er filmer og serier Arta tyr til i krisetid, og sjølve fortellerstilen er i stor grad scenisk, slik at leseren blir mer som en seer som sjøl må tolke følelser, stemning og kroppsspråk. Filmenes verden kunne godt tatt enda større plass i romanen, gjennom tydeligere paralleller og analyser, uten at det hadde gått ut over noe annet i boka.

Et bredt lerret

 skyter i været sammen med alt annet og ingen har råd til ferie uansett, får vi feriere der vi er. Og det er i passkø.

Heldigvis ligner det ganske mye på det vi ellers ville gjort.

 planene om en etterlengta Italia-ferie med en svipptur innom Vatikanet. Akkurat som i passkøen dreier det seg uansett bare om noen autoriteter i overdrevne drakter som peker ut noen få verdige og er strenge når det gjelder bilder.

Og det eneste du får med deg hjem, er et overprisa kort som bare kommer til å ligge i en skuff.

 forspilt festivalsommer heller, for passventinga er omtrent det samme.

Hvis du ikke passa på å skaffe deg inngang for tre år sida, må du på svartemarkedet hvis du skal få sjansen til å bli med i år. Det er kø til absolutt alt, snut overalt, du kan banne på at det regner mens du står ute og at de viktige papirene forsvinner et eller annet sted på veien.

Helt passe

Arild Midthun står i hagen og breker. Fra andre sida av noe buskas kommer den samme lyden tilbake.

– Hvis du skal ha ett dyr i livet ditt, så skal du ha ei geit, sier Midthun på menneskespråk.

– De beiter ned krattet, noe som gir mer sol, flere planter og blomster, og som gir flere bier og insekter, noe som gir flere fugler, mer liv.

Det var først fire geiter grunneieren satte ut like etter at Midthun og familien flyttet hit – til huset i skogen innerst i Son-vika langs Oslofjorden.

– Det kom en ny killing i går, Peter! sier Midthun til sønnen, som er valpeansvarlig for øyeblikket.

Tegner for ei ny tid

Hver vår spretter de store orda fram som de første vårblomstene. Vi veit at de kommer, og blir like kollektivt rørt hver gang. Men alle som sjøl har vært hovedperson i en konfirmasjon, veit at det ikke er livsvisdommen som blir huska. Det er de mindre flatterende bildene. Og ja, gavene.

Det hele er en konstruert og litt merkelig affære som henger igjen i gamle tradisjoner vi tviholder på belegget for. Ja da, det er hyggelig å samles, men det er lite annet som endrer seg over natta i livet til en 15-åring enn stemmeleiet.

 derimot? I Eivind Buenes roman om foreldreskap er det faren som er hovedpersonen. Endre (!) og Anna gikk fra hverandre da dattera Emma var baby, og nå skal han plutselig skrive konfirmasjonstale. Spørsmålet er om han bare skal lire av seg noen trygge floskler om livet eller si sannheten. Og sannheten er at han føler seg skvist ut av datteras liv.

Gjennom tilbakeblikk og tankestrømmer får vi historia fortalt av Endre. Anna overbeviste ham om at det var best for en unge å være mest med mora i starten av livet, så han gikk med på en delt ordning han fikk minst ut av. Han tenkte det kom til å gå seg til, men plutselig har Emma beltestakk og skal bekrefte sin «kristne tru», mens Endre føler seg som en birolle i noen andres familie.

 tydelig prosjekt, men unngår likevel moralismefella. Det er ikke gitt hvem man «heier» på, for begge sider i et parforhold kan ha grunner til å føle seg svikta. Buene utforsker hvor grensa går mellom hensynet til barnets beste og foreldrenes egne behov.

Anna er en slik nyfrelst mor som får det for seg at kvinner har mer de skulle ha sagt når det gjelder barn. Samtidig er hun blind for andre privileger hun har, som å få økonomisk hjelp fra foreldrene (som dermed krever bestemmelsesrett de også). Dryppene av tanker om kjønnsroller, ressurser og forventninger vanner ut den ensidige fortellinga, og det gir gode vekstforhold for å se situasjonen i et samfunnsmessig perspektiv.

Inn i de voksnes rekker

I en gjemt lysning mellom rotete trær, fuktig mosebånn og flekker av snø, skyter plutselig en høy rygg mot oss.

Frode Solbakken stopper rolig opp og retter på skyggelua. Skapningen foran oss står helt stille, akkurat som grantrærne som ruver på alle kanter, og det er nok fordi ulven ikke er en ulv, men den knekte rota på et gammelt tre som må ha falt for lenge siden.

– Det er et skulpturlandskap, dette her, sier Solbakken.

Landskapet er nærmere bestemt en skog som strekker seg oppover skråningen på vestsida av elva Røssåga i Hemnes kommune på Helgeland. Den består for det meste av gran og blåbærlyng, men det dukker også opp noe bjørk, selje og lite grann rogn. Enkelte av trærne er opp mot 250 år gamle.

Det er kanskje ikke så mye ekte ulv å støte på her, men jerven, elgen og hjorten lusker til stadighet rundt, og i vinter sneik et par gauper seg gjennom skulpturlandskapet. En og annen bjørn har også vært innom.

MELLOM BARKEN OG VEDEN

Christopher Olssøn

Har du noen gang måttet stoppe opp midt i skogen bare for å dra lukta av granbar, bark og mose langt inn i nesa og tenkt at dette skulle du egentlig veldig gjerne fått i ei flaske?

Det var nettopp denne følelsen av å være i naturen Cornelia Øiestad og Vanessa Krogh ville ta inn i smaksopplevelsen av en god slurk. Derfor startet de Villbrygg.

– Det er en historie bak hver drikk, sier Øiestad.

Hun heller ut tørkede blader som har trukket i vann, ned i små skåler. Duftene brer seg i det lille kjøkkenet de deler med flere andre bedrifter i samme bygg midt i Oslo sentrum. Slik har både skogen, hagen og enga blitt komprimert og fermentert fram fra planter og urter.

– Det handler om å komme nærmere naturen. Man går til matbutikken, og det er en sånn distanse til råvarene. Vi ville komme tettere på, sier Øiestad.

Og tettere på skogen mens du sitter på en restaurant eller i stua, kommer du nesten ikke når du åpner ei flaske Villbrygg Skog. Den perlende, friske drikken er laget på granbar, bjørkeblader, sitrongress og ryllik – og er en hyllest til den norske skogen. Råvarene er sanket inn på Bergsmyrene, i Jotunheimen, Oslo og Inderøy. Og flaska er helt uten alkohol.

Fri flyt

vanskelig å plutselig en dag se seg sjøl i speilet og innse at det ikke lenger er noen mening med det hele. Ting føles grått og trist, og det er liksom ingen engasjement eller retning. Det har nå skjedd med onkel blå.

Politidirektoratet leste derfor noen sjølhjelpsbøker på seminar og ville utforme en ny visjon for ham – en som skulle gjøre det lettere å forstå hensikten med hverdagen.

De ombestemte seg da de kom tilbake til virkeligheten, men det er veldig dumt. Dette stikker dypere.

 på det lenge. Når han nå står med fingeren oppi rumpa på en tilfeldig utvalgt brun mindreårig som var ute etter klokka elleve på en hverdag, veit han ikke lenger hva han egentlig ser etter.

«Gjør jeg dette for meg sjøl eller for noen andre?» tenker onkel og ser rundt seg. Den sedvanlige frykten i øynene på vennene til den utvalgte stakkaren. «

 identitetskriser handler det om en manglende vilje til å forsone seg med endring, for alt var jo bedre før.

Blå blues

Maia Kjeldset Siverts er skikkelig god på å lage historier om folk. De som dukker opp i «Tre av fem overlever ikke», er like mangefasetterte som de er enkle, like prinsippfaste som føyelige. De dukker raskt opp og forsvinner like fort, og man sitter igjen med vind i håret uten å vite helt hva som føyk forbi.

Forfatteren har en særegen stil, videreført fra debuten «Det ble en rotte!», som i utgangspunktet treffer denne leseren veldig godt. Eksistensielt mørke, naive slutninger, spinnville vendinger og humor helt ned på setningsnivå sauses sammen til underfundige, gøye og tankevekkende korttekster, som tilsynelatende står helt relasjonsløst til hverandre. Noen er mer eller mindre hverdagslige observasjoner, andre hele fortellinger.

Til felles har de den surrealistiske tonen. Det kan tidvis bli litt krampaktig og gi en følelse av at fantasien er det eneste bærende elementet, men der det virkelighetsnære og det fjollete går sammen i en høyere enhet, treffer Siverts blink.

skumle og innbydende landskapet på det veldig kule omslaget laget av Leila Marina Centioni Bottaro, inneholder denne boka litt av hvert. Men noen temaer går igjen, for eksempel stereotypiske holdninger til kjønn, ustabile foreldre, sex og kjærlighet, ensomhet, terapeuters tvilsomme metoder og traumer som henger i. Det høres vitterlig mørkt ut. Men ved å kle det depressive opp i farger, smil og utropstegn, greier Siverts å løfte det opp fra avgrunnen.

Hun tar gjerne utgangspunkt i klisjéfylte floskler og strekker dem så langt ut i handling at de ryker. For eksempel i teksten om paret som opplever å miste et barn og finner ut at de kom styrket ut av det. Derfor ødelegger de enda mer for å få opphøyet innsikt i seg sjøl: «Snart hiver de stoler og bord, håp og kjærlighet ut vinduet. Nå får vi bare vente og se, kanskje blir dette en suksess, emosjonelt så vel som økonomisk, sier kona på vei gjennom stua med blodig ansikt. Hun kjenner det krible i bein og armer. Raska på! Vi må bearbeide det som er vondt og vanskelig.»

Lesere av denne boka vil nok trekke fram forskjellige favoritter. For min del er flere av de kortere snuttene – noen få setninger eller bare én – for grunne. Jeg mistenker at de gir mer til den som skriver enn den som leser. Samtidig bidrar de til en oppstykking av rytmen i boka ved å gi rom mellom de mer utbroderte personene og hendelsene. Men de burde helst fått en viktigere oppgave enn å være dopause for storfavorittene.

Vilt og uhemma

 den spente verdenssituasjonen settes vårt sterkeste fredsvåpen inn: hard konkurranse mellom land. Men de vanlige apolitiske Eurovision-låtene med masse politikk i seg strekker ikke helt til i år, så nå må statslederne sjøl til pers.

Russland dukker plutselig opp med en ganske ustabil framføring. Denne oppblåste låta med store kontraster i handling og ord starter voldsomt med mye pyro, og glir etter hvert ut i en forferdelig greie som de umulig kan vinne på.

Dessuten har Putin litt vanskelig for å holde mikrofonen i ro. Her er det nok best om de trekker seg helt sjøl.

Emmanuel Macron – «Je suis le artiste de toutes et tous»

En svulstig, fransk ballade om å vise ydmykhet når man har fått en ny sjanse man egentlig ikke fortjente. Artig grep å synge duett med seg sjøl, men usikkerheten rundt hvem han til enhver tid representerer, blir forvirrende. Han kan likevel surfe på bølgen av folk som ikke vil stemme på de andre.

Til ulvene

olitiskolens idrettsklubb har oppvisning i Oslo sentrum 30. april kl. 21. Rytteroppvisning, demonstrasjon av siste nytt i batonger, innbringelsesteknikk samt nye, mer effektive tåregassgranater. Statister søkes.

En noe ironisk løpeseddel blei spredt rett før den beryktede natta til 1. mai 1978, laget av folk som gjerne var å finne i Slottsparken på den tida. Den klare oppfordringen var å møte opp for å vise dem som ville fjerne ungdommene fra bybildet, at de ikke hadde tenkt til å rikke seg en meter.

Politiet var der fordi de unge var der, og flere dukket opp fordi politiet kom. «Hadde det ikke vært no’ pol’ti her, så hadde det ikke vært no’ rebeller», sa en ung fyr til NRK.

Den natta blei 240 ungdommer arrestert. Samme dato tre år seinere satte Oslo-politiet ut det Aftenposten kalte «det største politioppbud siden frigjøringen». Fienden var de unge, og følelsene var gjensidige.

Slike demodanser har preget livet til en 40-åring som denne måneden blir både hyllet, mimret rundt og spredt myter om. I mai 1982 blei de tre etasjene i Pilestredet 30C i Oslo sentrum gjort om til Blitz, et sjøldrevet ungdomshus med kafé, konsertlokale – og aktivisme.

40 år med jævligsering

Hanne Marie Lenth Solbø

Starten av 20-årene er full av opplevelser. Denne uka har Marie Grødahl Brekkan både tatt trikk i Oslo og holdt en slående appell i bunad foran et hav av mennesker. Bare én av de tingene var for første gang.

– Da har jeg prøvd det også, sier hun etter å ha gått av på riktig trikkeholdeplass i hovedstaden.

Brekkan har tatt den etter hvert kjente ruta fra småbruket på øya Tustna nordøst for Kristiansund og til Oslo. Denne gangen var ærendet å overlevere sju krav til helseministeren etter en fullstappet demonstrasjon foran Stortinget for bedre svangerskaps-, fødsels- og barseltilbud.

Men én ting til var nytt: Denne gangen sto hun der som nyslått leder i grasrotbevegelsen Bunadsgeriljaen.

kvinnfolk med morske fjes og fleksende biceps under linskjorta. Blomster i håret. Neven knytta.

Det var i 2019 at de plutselig dukket opp i hopetall, først i Kristiansund og så over hele landet. Folk i bunad som poserer foran sin lokale fødeavdeling eller maleriske bakgrunner av fjell og fjord – alle med hevet arm, klar til kamp, og et budskap om at de lokale fødeavdelingene, de skal bevares.

Den strakaste vei

I 1977 trengte den kommunale kinodrifta i Eidsvoll flere folk på jobb. En ny stilling blei lyst ut, og én mann søkte. En god søker var det også.

Men formannskapet nølte med å ansette ham. Det var visst dumt med bare én søker. Stillingen blei lyst ut på nytt, og i tillegg til to mindre kvalifiserte personer søkte den samme mannen. Et flertall ville innstille ham, men før noen jobb kunne bli gitt, stoppet kommunen opp igjen. Kanskje de heller bare skulle ansette noen interne.

I kommunestyret året etter gikk Venstre-politiker Fredrik Neuman hardt ut mot at mannen hadde blitt forsøkt forbigått fordi det gikk rykter om at han var homofil.

Tidsskriftet Løvetann, som vokste ut av Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AFH), skrev i 1978 om den anonyme mannen som opplevde å bli diskriminert i arbeidslivet flere år etter at paragraf 213 blei opphevet – den vi i disse dager markerer at har vært historie i 50 år.

Det var altså ingenting magisk som skjedde over natta da paragrafen som kriminaliserte homofil praksis, blei borte. Det var bare ett av skrittene fram mot friheten til å få være sammen med hvem man vil. Også uten å frykte for jobben.

Noen skritt fram

Det tikker og klikker i ei lita stue. Hva er den lyden? Er det klokker?

Så ser man dem, fjesene som titter fram fra hver sin plass i vinduskarmer, på hyller og gulv. Dronning Elisabeth i plast står og vinker i sola, og mekanismen i hånda hennes smeller i takt med Albert Einstein som står i det andre vinduet og dunker fingeren mot sitt eget hue.

En grønn fisk med lange bein slapper av foran en brageprisstatuett og et par palmer, og på gulvet klatrer noen bamser på en gammal rokk ved siden av en lysende flamingo.

Nabokatta Konrad, som ser ganske ekte ut, skuler olmt fra under spisestuebordet. Han stikker av på første «pss pss».

En haug med rare karakterer og ei egenrådig katte. Det eneste som mangler for å ha en brukbar start på en Ragnar Hovland-roman, er kaffe og Ragnar Hovland sjøl.

 inn i stua med kaffe. Koppen er fra Nasjonalbiblioteket og har et sitat fra hans «Åleine i Alpane» på seg: «Alt eg skriv skal bli brukt mot meg». Vi tar det som en oppfordring.

Tingenes tilstand

En kald vår

 smittevernsekspert god verdenskrigsekspert skal bli, kreves det litt omstilling på Twitter-kontoret. Men ikke så mye.

Noe kan gjenbrukes, for eksempel moralismen over hamstring av dopapir og makrell i tomat. Husk å sikre deg et par pakker Jodix mens du klager over andres hysteri.

Også er det bare å bytte ut «korona» med «Ukraina» i «disse x-tider», så er du i gang.

Ikke still spørsmål ved myndighetenes krisehåndtering. Der du tidligere elsket smitteverntiltak og ville ha diktatur, kan du nå bytte ut Bent Høie-buttonsa med Jens Stoltenberg som viser fredstegn, og rope at Nato bare er snille. Storpolitikk er ypperlig til å kompensere for personlig usikkerhet.

Krisebytte

I dag skal gradestokken vise to siffer flere steder på Vestlandet. Men 11. mars har ikke alltid brakt med seg høytrykk og solglis.

På denne dagen for 200 år siden satt den allerede myteomspunne mestertjuven Gjest Baardsen og kikket ut i fjorden fra lensmannsboligen på Byrknesøy i Gulen. Han og medforbryteren Sven Brekke fikk servert frokost av lensmannskona Lindset, noe de var blitt vant med etter flere måneder i en slags midlertidig husarrest mens saken deres blei rettsklar.

Det var ikke rart det tok tid, siden saken besto av så mange rømningsforsøk fra ulike anstalter at den opprinnelige forbrytelsen nesten helt var glemt. Heller enn en mestertjuv, var Gjest Baardsen en mester i å stikke av etter å ha blitt tatt. For det blei han som regel.

Denne morgenen, 11. mars 1822, hadde bygdekara tatt årene fatt for flere timer siden. Det lille fiskeværet nord for Bergen hadde som resten av kysten hatt godt med sild den siste tida, og det gjaldt å utnytte morgentimene. Seks unger hadde også akkurat blitt sendt ut på holmene for å sanke lyng til dyrefôr, nå som snøen hadde begynt å smelte.

Men før Baardsen fikk satt tennene i frokosten, så han de mørke skyene som sakte, men sikkert samlet seg over øyene der ute.

I biografien «Jakten på Gjest Baardsen» (2000) av Erling T. Gjelsvik skildres denne dagen inngående. Datoen skulle stå igjen i historiebøkene som «Galnemåndagen», dagen da store deler av vestkysten blei rammet av den dødeligste stormen i norsk historie.

Den galne stormen

Adrian Øhrn Johansen

Livet, ja. Det har jeg tenkt en del på det siste halvåret. Det har egentlig vært en skuffelse, sier Linde Hagerup.

Grunnen til at hun har hatt tid til å tenke litt ekstra over sine 53 år her på jorda, er at hun i fjor fikk en alvorlig kreftdiagnose. Det så veldig dårlig ut; hun ble akuttinnlagt og havnet rett på cellegift.

– Jeg husker ei natt jeg lå med armene fulle av kanyler, slange i nesa og kateter i tissen og tenkte at jeg tror kanskje jeg kommer til å dø i natt. Og at det er jo i så fall utrolig flaut. Jeg har akkurat fått vite at jeg har kreft, og så dør jeg bare!? Langt inni den morfinrusen der, var det det beste jeg klarte å produsere av følelser, sier hun.

Når Hagerup sier at livet er en skuffelse, mener hun ikke alt. Den dagen midt i august i fjor, for eksempel, var en sjampanje verdig. Hun og samboeren Widar hadde lagt ei flaske på kjøl siden barneboka hennes «En venn for lite» akkurat hadde blitt sendt i trykken. De skulle feire, hun måtte bare innom legen på grunn av det hun trodde var en urinveisinfeksjon. Det er vel sånn det er å være i overgangsalderen, tenkte hun.

– Så sier legen at jeg må på akutten, og der blir jeg sittende til langt på natt, forteller Hagerup.

Det kjedelige livet

Det er litt sånn Elsa Beskow på LSD, sier forfatter og kurator Bjørn Hatterud.

Han studerer de frodige og fargerike tegningene til illustratør og barnebokforfatter Lagertha Broch. Og sannelig kan de minne om de litt mer kjente tegningene til Beskow, som også var aktiv i første halvdel av 1900-tallet.

Arkene ligger pent dandert i en monter på Nasjonalbiblioteket i Oslo, i samme rom som rundt fire hundre dokumenter, bøker, brev, bilder og filmer fra nesten like mange år med norsk historie. Det objektene har til felles, er at de beviser at skeive folk og fortellinger har eksistert lenge før noen var villige til å hente dem fram.

Lagertha Broch kjempet for kvinners stemmerett og var med på å stifte Den Selskabelige Diskussionsforening i Horten, der hun blei født i 1864 og døde som 88-åring i 1952. Men Broch var ikke bare opptatt av kvinnesak, hun var også opptatt av kvinner.

Jeg længes, længes efter min lille snerle! vil hun forstå mig, naar jeg sender hende bogen med de yndige, sommerfriske vers af Andreas Lynge – jo, hun vil! Min henrivende lille blomsteralf! Bogen skal komme som et godnatkys til hende paa min fødselsdag.

Dette førte Broch inn i dagboka si 21. januar 1897. Hun skreiv om lengselen etter sin lille snerle 62 år før Kim Friele blei den første i Norge til å stå fram som homofil og 75 år før den såkalte homoloven til slutt blei opphevet.

I historiens bakhage

Sigve Bremer Mejdal

Det finnes ei gruppe som kanskje ikke blei så overrasket da verden stoppet opp for to år siden: science fiction-leserne.

Koronakrise. Klimakrise. Flyktningkrise. Strømkrise. Det er knapt ei krise science fiction-litteraturen ikke allerede har behandlet, og vi trenger ikke krysse landegrenser for å finne den – også Norge har en lang sci-fi-tradisjon.

Nå utgis en splitter ny antologi med nyskrevet sci-fi, redigert av forfatterne Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska.

Boka «En strek gjennom tyngdekraften» består av 15 skjønnlitterære tekster, dikt og noveller av norske samtidsforfattere.

– Mange av tekstene utforsker skjæringspunktet mellom teknologi og natur eller menneske, sier Rzadkowska.

Sånn sett skriver de seg inn i en rik tradisjon forvaltet via bøker, filmer, spill og andre kunstuttrykk som bærer merkelappen science fiction.

Norsk sci-fi flyr igjen

 vi kunne kjenne på følelsen av å være misunnelig på britene. Landet går kanskje ad undas, og dommerne deres må fortsatt ha på dum parykk, men de har til gjengjeld utrolig mye bedre skandaler enn oss.

Måten norske politikere viser at de er folkelige på, er ved å rote litt på kjøkkenet og synes at regning er vanskelig. I Storbritannia spyr de på gølv-til-gølv-teppet i statsministerboligen. Det er urettferdig.

 har god dansefot, det har Hugh Grant vist oss. Det er derfor ikke så rart at det var vanskelig for Boris Johnson å vite om det egentlig var et jobbmøte eller en fest han var med på da det braka løs i Downing street med kofferter fulle av vin mens landet for øvrig blei nekta all nærkontakt.

Den eneste politiske danseskandalen vi har å vise til i norsk kontekst, er litt mannegnikking på Vulkan, og det er jo ikke ulovlig engang. (Men blime-dansen utafor Stortinget er litt på grensa, faktisk).

Mens vi kniser av gutteromskandale og at foreldra til Trygve Slagsvold Vedum har liggi sammen en gang, får britene Operation Red Meat og drita voksne som ødelegger lekene til barn.

Og samtidig som at vi koser oss med å gjenskape Erna og Sindres fjellselfie og vifte pekefinger om guttastemning i Ap-toppen, får de der borte bunkersparty mens dronninga griner aleine i kjerka.

Mer drama

Det er et eget univers Lars Korff Lofthus vil lage. Staute, norske tradisjonsobjekter henger ved siden av store, hårete menn i heit omfavnelse, ispedd landskap basert på symboltung Hardanger-natur.

– Forskjellige tider smelter sammen i en slags fortelling som jeg ser for meg. Jeg prøver å lage det som mangler, sier Lofthus.

Skeive kunstuttrykk er ellers grunnleggende urbane, mener han.

– Det meste av skeiv kultur er skapt i de store byene. Popmusikk, mote, alt sammen. Når jeg jobber, spør jeg: Finnes det en skeiv estetikk som kan være ikke-urban? Og hvordan ser det ut? Det har vært en rettesnor i arbeidet med denne utstillingen.

Blant maleriene som stilles ut hos Kunstnerforbundet i Oslo i en måneds tid til, står også flere malte ølboller. Det er tradisjonsrike drikkekar i tre som både finnes i maleriene på veggen og som skulpturer Lofthus har laget sjøl.

– Det var en bratt læringskurve, gitt. Jeg snakket med gamle treskjærere og prøvde å låne håndverket til de historiske drikkekarene. Man skal dra ut i skogen og finne seg et emne, helst med en sånn knute på. Og så skal det ligge og tørke i tre år og masse greier, forteller kunstneren.

Dyrker begjæret

I den engelske dramaserien «Downton Abbey» fra starten av 1900-tallet går det et kollektivt gisp gjennom finstua idet den yngste dattera stiger inn til middag. Hun har på seg bukse. Ikke sånn bukse som faren har, men det vide skjørtet hennes deler seg i to og danner hvert sitt omslag rundt anklene. Har du hørt slikt.

På samme tid – i romanen «Ensomhetens brønn» – vokser Stephen Gordon opp på en velstående engelsk gård. Stephen vil ikke bare bruke bukse, hun vil bort fra alt som har med kvinnelige sysler, klær og fakter å gjøre.

– Dette er ikke en roman spesielt om lesbiske, verken nå eller da, men om å ikke finne seg til rette i det kjønnet det var forventet at man fant seg til rette i, sier Ragnhild Aasland Sekne, som har nyoversatt «Ensomhetens brønn» til norsk på Quintano forlag.

Faren og mora i romanen var så sikre på at det etterlengta barnet, som blei deres eneste, var en gutt. Det var det ikke, men siden de allerede var vant til navnet Stephen, blei den lille jenta like greit hetende det.

I den over seks hundre sider lange oppvekstromanen blir det tidlig klart at Stephen ikke er som dem rundt seg. Som barn er hun avstandsforelska i tjenestejenta, hun vil bli med på jakt, sitter breibeint på hesteryggen, og hun er sterk. «Hun visste bare at hun følte et forferdelig savn, en følelse av å ikke være hel», står det et sted.

Men i lys av 1920-tallets helt spesifikke forventninger til kvinnen – handler boka bare om å bryte med dem eller er det noe mer med Stephen?

Artikler