Intervju

Romerikes kall

Krysser sine spor: Stian Carstensens ferske soloalbum er lydsporet av en livskrise, men også fra et langt livs lære i praksis.

MED SKYGGEN I RYGGEN: Stian Carstensen er tilbake fra et dypdykk i de mentale katakombers irrganger. Hanne Marie Lenth SolbøMED SKYGGEN I RYGGEN: Stian Carstensen er tilbake fra et dypdykk i de mentale katakombers irrganger. Hanne Marie Lenth Solbø

– Du veit, ofte kommer dette flinkis-begrepet inn når man snakker om virtuositet. Og det er veldig negativt. Jeg har sikkert fått et sånt rykte, siden jeg har god motorikk i hendene og jeg kan spille fort. Men når jeg spiller med Elias Akselsen har det ingenting med virtuositet å gjøre, det er bare uttrykk og passion og utrolig sterkt å høre på når han synger. Det å akkompagnere han så godt jeg kan da … da spiller jeg aldri noen virtuose ting. Jeg bare prøver å gjøre det som er best for sangen han synger, sier Stian Carstensen når vi får satt oss ned sammen på en kafé i Jessheim en sein tirsdag i september.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.