– Du veit, ofte kommer dette flinkis-begrepet inn når man snakker om virtuositet. Og det er veldig negativt. Jeg har sikkert fått et sånt rykte, siden jeg har god motorikk i hendene og jeg kan spille fort. Men når jeg spiller med Elias Akselsen har det ingenting med virtuositet å gjøre, det er bare uttrykk og passion og utrolig sterkt å høre på når han synger. Det å akkompagnere han så godt jeg kan da … da spiller jeg aldri noen virtuose ting. Jeg bare prøver å gjøre det som er best for sangen han synger, sier Stian Carstensen når vi får satt oss ned sammen på en kafé i Jessheim en sein tirsdag i september.
Krysser sine spor: Stian Carstensens ferske soloalbum er lydsporet av en livskrise, men også fra et langt livs lære i praksis.
Romerikes kall
