Han forbanner ikke tidens elv; han bader i den, plasker med føttene og strekker seg så lang han er. James McMurtry har forsonet seg med livet. This is all there is, som Peggy Lee sang med lidende røst. Og det er mer enn nok, så lenge man får bukt med depresjonens skylapper, eller i det minste aksepterer at det ofte kan være vrient – nay, umulig – å se forbi sin egen nesetipp. Som er hvorfor den ordrappe og pratsomme folkrockeren «Ft. Walton Wake-Up Call» er vittig.