Første gang jeg hørte om Françoise Sagans «Bonjour tristesse», var da en gutt i spanskklassen min på litt irriterende tenåringsmanér erklærte at han var i gang med en fransk klassiker. Siden hørte jeg lite om boka, i mine år på litteraturvitenskap ble den knapt nevnt, og inntrykket av romanen festet seg: hovedsakelig en rite for den Belle & Sebastian-lyttende loppis-ungdommen. Romanen ble først oversatt til norsk som «Vel møtt, vemod» i 1955, og utgis nå i ny norsk drakt og med den noe friskere tittelen «God morgen, vemod». Hvordan er det å lese boka som voksen?
Joie de vivre: Fest og forviklinger på rivieraen.
Morgen under sola
