Elise Winterthun

#fff

#000

Hvordan bør litteraturen forholde seg til krisene som preger samtida? Den skotske forfatteren Ali Smith har valgt å møte dem direkte og uredd. I den hyllede årstidskvartetten (2016–2020) skildret hun det siste tiårets opprivende hendelser i takt med at de utspant seg: flyktningkrise, høyrebølge, brexit, pandemi. I «Andre tider» (2022) trakk hun linjer mellom middelalderens fobi mot løsgjengere og vår tids utestengelse av migranter. I sin seineste roman, «Gliff», som nå foreligger på norsk, går hun motsatt vei: til framtida, hvor autoritære krefter har inntatt maktas korridorer.

 befinner vi oss i Storbritannia, kanskje noen tiår fram i tid. Vi møter to barn, den ikke-binære Briar og veslesøstera Rose, som er etterlatt alene hjemme med et lager av hermetikk. Så vidt de vet er mora bortreist på jobb, og stefaren har dratt for å hente henne. Leseren forstår at det har skjedd noe langt dystrere. Et autoritært overvåkningsregime har tatt makta, og enhver som ikke følger reglene, blir kategorisert som «uverifiserbar» og satt til tvangsarbeid. Mangfold undertrykkes. Kunst og kultur utraderes. Oljekonglomerater tar knekken på klimaet, og gress, planter og elver er giftige for levende vesener.

Noe vakkert finnes det ennå i verden. Søskenparet oppdager en flokk hester som gresser på et jorde, og tar til seg en av dem, som Rose gir navnet Gliff – derav romanens interessevekkende tittel. Da Briar slår ordet opp i et av de få bibliotekene som ikke er rasert, oppdager hen at det har en lang rekke betydninger, fra «en kilevink» til «en plutselig, overraskende solstrime». Leseren forstår at dette mangetydige, åpne og fantasi­eggende ordet er en motsats til den snevre og menneskefiendtlige ideologien som har tatt over samfunnet.

Vi er altså solid plantet i dystopien, og Smith baker inn referanser til en lang litterær tradisjon, ikke minst til Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» (1932). Trofaste Smith-lesere er ellers på hjemmebane. Elementene kjenner vi fra tidlige romaner; staten som en ekskluderende institusjon, særlig symbolisert ved grenser, pass og overvåkningsteknologi; messiasliknende barn, flyktninger og mytiske dyr som gir håp om en høyere himmel og en kjærligere, friere, mer tolerant verden. Historien er fortalt i Smiths lekne, assosiasjonsrike, liksom luftige språk, som alltid glimrende oversatt av den suverene Merete Alfsen.

 Smiths forfatterskap også leseren følelsen av en høyere himmel – at vi kommer forbi den umiddelbare og utmattende nyhetskverna og ser vår tids utvikling i sammenheng med historien for øvrig. Når dette svevet stort sett uteblir i «Gliff», tross et så rikt språk, blir jeg sittende og grunne en stund på hvorfor. Noe kan skyldes romanens struktur; formen er nokså springende, og iblant kastes vi videre fram i tid, der søskenparet er adskilt og Briar har klatret oppover i det samme systemet som har ødelagt familien hans. Mye der imellom holdes åpent for tolkning, og det er et forståelig grep fra Smiths side – i en dystopi vil man ikke ødelegge den fortettede stemningen ved å dvele ved alskens trivialiteter; risikoen er at leseren får øye på sømmene som tråkler det litt usannsynlige universet sammen. Likevel tar jeg meg i å lengte etter hakket mer sammenheng og stringens.

Det største problemet er imidlertid de dystopiske elementene som blir lesset på i en salig blanding. Her skal alt med – ­klimakatastrofe, kunstig intelligens, fascisme, kulturfiendtlighet og så videre. Hensikten er antakelig å skru til fenomener som allerede finnes i samtida, og gi oss følelsen av at vi er et godt stykke på vei mot dystopien allerede. Men historien utvikler seg sjelden 

 forutsigbart, og Smiths framtidsvisjon føles en smule fantasiløs. Tidvis har jeg fornemmelsen av å bli matet med høyrebølgens kulturkamper, bare med motsatt fortegn; romanen forsøker å yte motstand, mens den egentlig er fullstendig låst til dette universet. Et eksempel er da Briar og Rose møter en gruppe uverifiserte som har gått i skjul på en gammel skole, og får vite hvorfor de er blitt utstøtt av samfunnet:

Én var blitt uverifisert etter å ha sagt høyt at en krig var en krig, noe det ikke var lov å si. En annen var blitt erklært uverifisert etter å ha skrevet på nett at drap på mange mennesker av et annet folk var folkemord. En tredje var blitt uverifisert for å ha ærekrenket oljekonglomeratene ved å si at de var direkte ansvarlige for klimakatastrofen.

høyrebølgen, framtidshåpet, er påfallende ofte kunstneriske, dannede mennesker med et liberalt syn på kjønn – typiske Ali Smith-lesere, kunne man kanskje si litt syrlig.

Ikke at jeg er uenig med menneske­synet romanen målbærer; at alle mennesker er likeverdige og fortjener frihet, omsorg og beskyttelse. Nei, snarere er jeg hjertens enig. Men det pipler fram en følelse som har meldt seg også i lesningen av noen av Smiths tidligere bøker, selv dem jeg setter høyt: at de først og fremst er skrevet om og til slike som meg, at de står i fare for å bekrefte vårt verdenssyn heller enn å utvide det, og at de tegner opp nokså enkle motsetninger mellom godt og ondt.

Vonde nye verden

Anders N. Kvammen

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Fy faen, for en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter på T-banen hjem fra Badmintonstadion. Svett og trøtt.»

Slik begynner en anmeldelse Victor Malm nylig skrev i svenske Expressen. Er kritikerne blitt mer sippete enn de var før?

Ja, mener Leif Zern, som i en manns­alder har vært en av Sveriges fremste teaterkritikere. I Dagens Nyheter går han i rette med det han mener er en tendens i samtidas kulturanmelderi: kritikere som hulker og beljer heller enn å analysere verket.

«Før kunne man dra på med Julia Kristeva eller Jacques Derrida, nå graver man dypere og lar følelsene snakke uten hjelp av tekstteori og akademisk ferniss», skriver Zern, som betegner utviklingen som et «krisetegn».

– Avisenes kultursider har vært min arbeidsplass i mange år. Den forandringen jeg opplever nå, er den mest dramatiske jeg har sett, sier Zern til Klasse­kampen.

Det er flere årsaker til at det følelsesladde anmelderiet brer seg, tror han. Når avisenes kulturdekning skrumper inn, blir det færre kritikere om beinet. Omleggingen fra papir til nett har også endret premissene for hvordan man når ut til lesere.

– Hvordan skal man synes i disse nye formatene? Kanskje bruker man sterkere ord enn man ellers ville gjort – om så bare retorisk eller ubevisst. Klikkjaget siver inn og blir en del av tankegangen, sier Zern.

Han knytter også de gråtkvalte anmeldelsene til en annen utvikling: at verket først og fremst vurderes ut fra sitt viktige eller samfunnsaktuelle 

Kritikere som griner

På tvers av forskjeller kan de fleste være enige om én ting: Tirsdagens «Debatten» på NRK var et besynderlig skue. Det bitte lille «fredspartiet» Fred og rettferdighet (For), som har som hovedsak å stanse norsk pengestøtte til Ukraina, fikk nasjonens øyne rettet mot seg.

Mens Mímir Kristjánsson nylig advarte mot bullshit-­jobber som kommunikasjonsarbeid, fikk vi her et eksempel på at medie­strategi faktisk er et fag. Dét har For fingerspitzgefühl for. Etter alt å dømme inngikk de en heste­handel med NRK – om de fikk komme til orde i beste sendetid, skulle de endelig avsløre hvem som finansierer dem.

klarte å trenge gjennom eteren som mikroparti, skortet det – forsiktig sagt – på krafta i gode argumenter. Allerede etter to minutter måtte undertegnede gripe til mobilen, ikke fordi det skjedde noe viktig der, men fordi det som utspant seg i NRKs debattstudio, var for smertefullt å bivåne med begge øyne.

Partileder Marielle Leraand framsto manisk og apologetisk, utstyrt med noen lite tillitvekkende tall fra en uspesifisert «gallup» og noen patosfylte referanser til George Orwell. Den utskjelte Glenn Diesen framsto ikke som noen sylskarp spion, men som pinlig pompøs. Seeren fikk følelsen av at han først og fremst meler sin egen kake, rettere sagt sin Youtube-karriere. Ingen av dem evnet å erkjenne Russlands overgrep, bortsett fra noen pliktskyldige «de har brutt folkeretten, 

Ikke at motparten gjorde en strålende figur; Ine Marie Søreide viste ingen vilje til å se flere sider i debatten. Og som Harald Stanghelle påpekte i Klassekampen onsdag, bør det sitte langt inne å mistenkeliggjøre politiske motstandere som kjøpt og betalt av lumske aktører.

venstresida var det likevel Leraand og Diesen som opptok meg mest. For er det 

 som er den norske fredsbevegelsens ansikt utad i 2025? Det var ikke til å unngå at et spesifikt begrep rant meg i hu, et ord som ofte blir brukt som skjellsord: 

Etter det jeg kan finne, ble merkelappen brukt først enten 

 Jan Myrdal. I den norske debatten blir ordet som regel brukt om et ytterliggående segment av venstresida. Vi på vår side kan ergre oss over ordet så mye vi vil, kalle det stempling og hersketeknikk, men innerst inne vet vi jo innmari godt hvem det vises til. Det er en salig røre av såkalt radikale som har endt opp i – eller faretruende nært – konspiland og gjentar mange av de samme poengene som den ytre høyresida. I dette miljøet, som utspiller seg i ymse kroker på internett, er Putin-apologisme hverdagskost.

 oss på et problem venstresida har hatt i uminnelige tider: at vi har noen irriterende vedheng som stadig setter oss i forlegenhet, og som gjør viktige saker vanskelige å løfte opp til en breiere samfunnsdebatt, fordi de er så ladet at de blir avtennende for fornuftige folk.

En som har skrevet om det, er George Orwell – Leraands egen ledestjerne. I klassikeren «Veien til Wigan» (1937) diskuterer han hvorfor sosialismen ikke har større gjennomslagskraft. Problemet, mener han, er ikke sosialismens budskap i seg selv – det er jo enkelt å forstå og handler om skillet mellom utnytter og utnyttet.

Det som utspant seg i studio, var smertefullt

«Skrotvenstre»

I hagen til Fredensborg slott utenfor København finnes en underlig severdighet: 70 skulpturer i sandstein av norske bønder, samer og færøyinger.

Skulpturparken Nordmandsdalen ble satt opp på initiativ av kong Frederik 5. på siste halvdel av 1700-tallet. Hvorfor ble parken laget, og hva forteller den oss om dansketida?

Det er emnet for en fersk utstilling på kunstmuseet Kode i Bergen, som åpner i dag.

– Nordmandsdalen har forbindelseslinjer til hvordan vi tenker om naturressurser i dag, sier professor i kunsthistorie Mathias Danbolt.

Han arbeider i København, og har kuratert utstillingen sammen med seniorforsker Tonje Haugland Sørensen og postdoktor Helene Engnes Birkeli i Bergen, i samarbeid med Kode.

Her til lands har 1700-tallet vært en understudert kunstepoke, forteller Danbolt.

– I «Peer Gynt» kalles dansketida en 400-årsnatt. 1700-tallet forbindes gjerne med pudrede parykker og rokokko. Kunsthistorien i Norge har vært mer opptatt av 1800-tallet og nasjonalromantikken, fortsetter han.

Riktignok har Nordmandsdalens bønder fengslet folk i mer enn 250 år, ikke minst kulturhistorikere.

Kongens undersåtter

Tom Henning Bratlie

I går skrev Klassekampen om dokumentaren «Russians at War», som vises på Vega Scene i Oslo i ettermiddag.

Dette arrangementet ønsker flere å stoppe. Filmen relativiserer invasjonen av Ukraina og sprer russisk desinformasjon, hevder den ukrainske ambassaden i Norge. Ukrainske foreninger har rykket ut mot visningen, og det er ventet en demonstrasjon.

Selv hevder regissør Anastasia Trofimova at filmen er en protest mot krig og et forsøk på å menneskeliggjøre de russiske soldatene hun følger ved fronten. Hun avviser at hun har bånd til russiske myndigheter.

Uansett er «Russians at War» en problematisk film, mener den norsk-ukrainske sosiologen og aktivisten Nataliya Yeremeyeva.

– Filmen har trekk som kan beskrives som propagandistiske, sier Yeremeyeva.

I kveld skal hun delta i en paneldebatt etter visningen på Vega, der også Trofimova deltar. Altså boikotter ikke Yeremeyeva filmen, slik flere andre ukrainere gjør.

– Man kan ikke vise den i en hvilken som helst kontekst, når krigen fremdeles pågår. Men vi befinner oss i Norge, og vi har en demokratisk kultur for å snakke om vanskelige saker. Det er også viktig å ha det ukrainske perspektivet med i debatten, sier Yeremeyeva.

– Du har altså sett filmen allerede. Hva synes du?

Protagonisten er en ukrainer som kjemper for Russland.

Mener russere blir framstilt som ofre

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

«Krigståka er så tjukk at du knapt kan se menneskene bak den», sies det i krigsdokumentaren «Russians at War» (2024), som vises på Vega Scene i Oslo i morgen.

Regissør Anastasia Trofimova følger en gruppe russiske soldater ved fronten i Ukraina i 2023. Filmen lar publikum komme tett på soldatenes følelser om krigen – som viser seg å være ganske annerledes enn versjonen de er blitt servert av russiske myndigheter.

Men er filmen et prisverdig forsøk på å menneskeliggjøre vanlige russere som utnyttes som kanonføde, eller er det snakk om en farlig relativisering av invasjonen?

Det siste, mener den ukrainske ambassaden i Norge. Til Klassekampen hevder de at filmen «fungerer som en plattform for desinformasjon og Kremls falske narrativer», og ber om at visningen i Oslo avlyses.

Selv hevder Trofimova at anklagene er uten rot i virkeligheten.

– Om man ønsker å forstå en krig, er man nødt til å dokumentere begge sider, sier hun til Klassekampen.

Morgendagens visning av «Russians at War» skjer som et samarbeid mellom Fritt Ord, Oslo Dokumentarkino og Vega Scene. Etter filmen blir det en paneldebatt der Trofimova selv deltar. Den ukrainske foreningen i Norge planlegger en demonstrasjon mot filmen.

Dette er ikke første gang det blir bruduljer om «Russians at War». Helt siden filmen ble sluppet i høst, har den vært kontroversiell. Særlig tilspisset ble det ved filmfestivalen i Toronto, hvor visninger ble avlyst. Ifølge festivalen skyldtes det sikkerhetstrusler.

Det er tomme påstander for å diskreditere meg.

Krigsfilm anklages for propaganda

Selv om det er gått mange år, er det sånt man husker. Det biter seg fast», sa Bjarne Bjorvatn til Klassekampen torsdag om maidagene i 1945, da norske fanger kom hjem fra konsentrasjonsleirer.

Mens Bjorvatn endelig fikk klemme sin far igjen, brast andre i gråt over at deres kjære ikke var blant de overlevende.

Ennå finnes det tidsvitner etter andre verdenskrig, mennesker som selv følte krigen på kroppen og kan dele sine minner. Men når vi runder 80 år etter krigens slutt, melder spørsmålet seg uunngåelig:

Hva skjer når vi, i en ikke altfor fjern fortid, har mistet tilgangen på førstehåndserfaringer?

– Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt. Det skjer i en tid hvor det sås tvil om hva som egentlig er sant om krigen og jødeutryddelsen, sier filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen.

Som forsker har Vetlesen vært opptatt av spørsmål om moral, ondskap og folkemord. Han tror den felles fortellingen om andre verdenskrig står i fare for å krakelere.

– Det har alltid fantes holocaustbenektere, men de har vært marginale i den større offentligheten, sier Vetlesen.

– En endring som er slående i våre dager, er at jødeutryddelsen instrumentaliseres av den israelske regjeringen, samt av ytre høyre-partiene i Europa, med anklager om antisemittisme når det kritiseres at sivile drepes i titusentall på Gaza.

Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt.

Forbrytelse uten vitner

I dystopisjangeren finnes det noen plottgrep som er så velbrukte at de har blitt troper. Én slik trope er at katastrofen som rammer verden, enten den er klimakollaps eller pandemi, henger sammen med menneskelig grådighet, råskap og utbytting av naturen.

Det er også tilfelle i argentinske Agustina Bazterricas «Kjøtt snakker ikke», nylig utgitt på norsk av Forlaget Press. Et katastrofalt virus har gjort dyrekjøtt uspiselig, og som erstatning har en ny industri vokst fram. Genmodifiserte mennesker avles i fabrikker, uten språk og med tilsynelatende få kognitive evner. De har ett eneste formål: å avlives og selges som «spesialkjøtt». Denne industrien har på kort tid blitt lovlig og akseptert av allmennheten, som gladelig kjøper vakuumpakkede fileter, ører og fingre på supermarkedet.

 en nokså alminnelig mann som arbeider ved en slik kjøttfabrikk. Privatlivet hans har gått i oppløsning: Den vesle sønnen er død, og den sørgende kona har flyttet fra ham. Faren sitter dement på et sykehjem. Søsteren og familien hennes er hjernedøde storkonsumenter av menneskekjøtt. Selv lider Marcos av kvaler over industrien han er delaktig i og de mange psykopatene som fyller bransjens ulike roller.

Én dag blir han gitt en levende kvinne, en ung og vakker «hunn», i gave av en forretningsforbindelse, omtrent slik man foræres en geit eller en ku. Men heller enn å slakte kvinnen, knytter den ensomme Marcos emosjonelle bånd til henne. Gradvis viser hun tegn til normal kognisjon, og det utvikler seg til et kjærlighetsforhold, en overskridelse som er forbudt og kan straffes med døden for begge to.

 altså ut for å si noe om menneskeverd, eller verdien av alle levende vesener. Marcos mistenker at viruset som førte til kannibalismen ble skapt av myndighetene for å få bukt med overbefolkning. Parallellen til vår egen kjøttindustri, der vi propper dyr fulle av medisiner og ignorerer deres lidelser for å kunne hamstre billig kjøtt, er åpenbar. Dystopier sier som regel mest om samfunnet vi lever i nå, og vi mennesker er altså skruppelløse forbrukere som heller luller oss inn i groteske livsløgner enn å endre livsstil.

som kynisk og forbrukerorientert, skrevet for å fenge lettkjøpte lesere med mest mulig sjokkerende skildringer av bestialiteter, blod og gørr. Etter få kapitler er jeg allerede matt av beskrivelser av «hunner» og «hanner» med rep om halsen som trekkes mot slakterommet hvor de avlives iskaldt og effektivt, eller slaktes av sadistiske rikinger som kjøper dem som jaktbytter.

At folk flest skal ha glemt sin iboende avsky mot å konsumere menneskekjøtt så raskt, virker usannsynlig, og budskapet man mates med, er en temmelig tynn suppe med noen overkokte biter av kapitalismekritikk. «Varene, enda et ord som mørklegger verden», tenker Marcos megetsigende om fenomenet levende mennesker som produkter. Men også kapitalismekritikk kan bli en vare, og framstår som et overfladisk grep Bazterrica tyr til for å forkle underholdningslitteratur i samfunnskritiske gevanter.

 oversettelse er som alltid solid, men kan ikke endre på det faktum at prosaen er tam, med floskler av sorten «Hva tenker disse operatørene på? Tenker de på at det de har i hendene sine, inntil nylig var et bankende organ?». Det er umulig å ikke sammenlikne denne romanen med en annen dystopi der kannibalisme spiller en sentral rolle, nemlig Cormac McCarthys «Veien» (2006). Hos McCarthy framstår imidlertid kannibalismen fullstendig troverdig, fordi samfunnskollapsen er skildret med en intens detaljrikdom og subtil oppbygning. Kort sagt, det er å sammenlikne epler med pærer – eller en indrefilet med en hamburger fra Nordfjord.

Dødt kjøtt

Selma Stormyren Larsen

Få amerikanske forfattere har vært like myteomspunne som Joan Didion. Hvem var hun egentlig bak de bekmørke Celine-brillene? Kanskje kan en fersk utgivelse gi oss flere svar.

Da Didion døde i desember 2021, åpnet redaktørene hennes et arkivskap ved siden av forfatterens skrivebord. Der fant de en umerket mappe med et lite utvalg dokumenter: en kopi av talen hun holdt i datteras bryllup, en oversikt over reservasjoner på Hotel Bristol i Paris, en liste over gjester på juleselskaper, noen passord.

Den har forlaget Knopf nå utgitt under tittelen «Notes to John». Utgivelsen, som kommer på norsk i sommer, har fått flere til å heve øyenbrynene. For er det egentlig etisk forsvarlig å publisere en død forfatters private notater?

. Det var det jeg følte da jeg leste boka, sier forfatter og kritiker Lynn Steger Strong til Klassekampen på linje fra USA.

I en anmeldelse i The Atlantic sammenlikner hun opplevelsen med den gangen hun så bestemora si 

ved ektemannens sykeseng, en kvinne som ellers aldri viste seg uten leppestift og hårspray.

– Uansett hvor mye kontroll Didion hadde i setningene sine, kunne hun ikke alltid ha kontroll i livet, sier Strong.

– Dette beviser at det var vanskelig også for Didion å være menneske. Men jeg vet ikke om vi trengte en bok for å forstå det.

Det er så enkelt som at denne boka inneholder klisjeer.

Didion og livet etter døden

Kall meg tabloid – men disse ordene pipler faktisk fram fra dypet i min sjel. Der syder det nemlig av frustrasjon etter NRKs avsløringer om de massive naturinngrepene som ødelegger vårt land.

Tirsdag kom nok en nyhet: Planlagt hyttebygging truer over 300 kvadratkilometer norsk naturskog, ifølge miljøorganisasjonen Sabima. Det får man kalle litt av en bakrus etter en påske så varm at skirenn er en saga blott. Hvordan skal vi komme ut av massepsykosen, nemlig ideen om at hver eneste nordmann skal eie en egen hytte?

er vanskelig å forstå, hyttedrømmen. Den passer med vår urgamle dragning mot fjell og hav, mot å søke tilflukt i en koie mens naturkreftene raser. Det er innmari koselig. Som en kjent intellektuell uttrykte det, sitert fritt etter minnet: Norge er et godt land å bo i om du liker å sitte på en fjelltopp. Om du har et urbant sinnelag, har vi litt å gå på.

Her til lands har tradisjonen dessuten vært oppnåelig for hvermannsen. Lenge varhyttene prosjekter for arbeidsfolk som med kyndige never bygde seg opp til et verdig liv, påpekte Marit Eikemo i Klassekampen nylig. Hyttene var av solid håndverk og enkel standard, og ofte ble det brukt overskuddsmaterialer fra industrien.

hyttemanien imidlertid som en sykdom ute av kontroll. Det finnes 451.181 hytter i Norge, og flere skal det bli. Hyttene er gjerne pakkeløsninger satt opp av innleid arbeidskraft. De skal ha ymse fasiliteter og egne veier. Som stipendiat Carmen Mapis beskrev i et innlegg på NRK onsdag, svekkes allemannsretten bit for bit.

Det er et paradoks her, som organisasjonen Sabima også påpeker: Folk vil leve tett på naturen, og i prosessen raserer de den. Kommunene hevder seg avhengig av hyttefolket, men ofrer sitt arvesølv. Hyttelivet oppfattes stadig som noe rotnorsk og kjernesunt, selv om det i dag er langt fra sine røtter. Som alltid er det fristende å vifte med George Eliots «Middlemarch», romanen som forklarer absolutt alt som rører seg i mennesket: Vi har en formidabel evne til å pakke våre synder inn i gode hensikter, slik at materiell tilranelse og edel moral framstår som to sider av samme sak.

er at politikerne setter en øyeblikkelig stopper for hyttebygging i sårbare naturområder. Men om hyttemanien skal dabbe av i de breie lag, tror jeg det trengs noe mer: et kulturelt skifte, sosiale sanksjoner. Det må rett og slett bli smakløst å skaffe seg hytte i visse områder. Det må signalisere en grådighet man ikke ønsker å assosieres med.

For er det ikke først og fremst kulturelle bølger som får så mange til å skaffe seg hytte i utgangspunktet? Sju av ti norske hytter står tomme mer enn 300 dager i året, viser tall fra 2022. Det burde gi et hint om at langt fra alle er frilufts­entusiaster som bruker enhver anledning til å stulle på hytta.

 ofte dreier seg om noe annet: en automatisert forestilling om hva som utgjør den norske «pakka», modellen for et godt liv. Kommer du opp på et visst inntektsnivå, eller i en viss alder, skal du ha en fritidseiendom. Det holder ikke at dine gamle foreldre eier en hytte i et dalsøkk, helst skal hvert søsken ha en egen hytte, tilpasset sin lille kjernefamilies behov.

Helst skal hvert søsken ha en egen hytte

Hytter er harry!

Christopher Olssøn

Det tar på å være redaktør: Da Klassekampen banker på hos Mazdak Shafieian, har han knapt sovet den natta. Han har nemlig lagt siste hånd på Cloaca Maxima – tidsskrift for litteratur og kritisk tenkning.

17 tekster er publisert på Kloakken.no, og blant bidragsyterne finner vi Kari Løvaas, Jørn H. Sværen og Anne Carson – sistnevnte i oversettelse. Tidsskriftet publiserer et spekter av sjangre og skal romme «litterært grubleri og spekulerende tenkning, også av det eksperimentelle slaget».

Akkurat dét har vært en mangelvare de siste årene, mener Shafieian.

– Jeg har opplevd den norske litterære offentligheten som så rigid, moralistisk og konform at det ikke er noe liv i litteraturen lenger. Jeg hadde behov for å skape et eget gatehjørne, for å diskutere litteratur på et annet plan, sier han.

Selv har Shafieian i en årrekke gjort seg bemerket som essayist og forfatter. Dette er ikke første gang han lager tidsskrift; for eksempel redigerte han det massive Teologi sammen med nevnte Sværen i 2012.

Men mye vann har rent ut i havet siden den gang. I et eget essay i Cloaca Maxima går Shafieian i rette med det han anser som en økende tendens: minoritetserfaring som vare på det litterære markedet.

Den norske litterære offentligheten handler ikke lenger om litteratur, men om omstendigheter 

litteraturen, om forfatterens identitet, hevder Shafieian.

Han skildrer hvordan insisteringen på «mangfold» har gjennomsyret bokbransjen og blitt et eget kretsløp. Forlagene lager stipender og skriveskoler for forfatterspirer med minoritetsbakgrunn. De store festivalene produserer talløse programposter om utenforskap. De samme forfatterne intervjues om sin minoritetserfaring i avisene, mens den såkalt hvite majoriteten klapper seg selv på skuldra.

Folk er livredde for å falle utenfor det gode selskap.

Vil åpne kloakken

Endre Ugelstad Aas

Nå skjer det: Fosseforedraget og Fosseprisen avholdes for første gang, en ny tradisjon etablert av regjeringen etter at Jon Fosse vant nobelprisen i litteratur i 2023.

Den franske filosofen Jean-Luc Marion foredrar, og den tyske oversetteren 

mottar pris av kronprinsesse Mette-Marit på Det kongelige slott.

Men hører Fosseprisen hjemme i bokmålsbastionen Oslo? Nei, egentlig ikke, mener Rødts Mímir Kristjánsson.

– Man må ikke miste av syne at dette skal være en feiring av nynorsk skriftkultur. Det bør ikke foregå i Oslo hvert år, sier han til Klassekampen.

Kristjánsson mener det er bra at kongehuset gjør stas på forfattere, og har ikke noe imot at seansen avholdes på Slottet i år. Selv bor Fosse praktisk talt på kongelig grunn, i Grotten.

– Men det er en ganske morsom kulturkrasj mellom Fosse som en motkulturell type og de hedersbevisningene han får, sier Kristjánsson.

Han påpeker at nynorsken historisk er blitt hundset og undertrykt i Norge.

– Fosse er ikke en Oslo-­forfatter, og Oslo er ikke Norges litterære midtpunkt selv om det er hovedstaden. Han fortjener ikke å få en klam omfavnelse av folk som ikke vil nynorsken noe godt, sier Kristjánsson.

Fosse er ikke en Oslo-­forfatter, og Oslo er ikke Norges ­litterære midtpunkt.

Vil hente Fosse hjem

Anders Kvammen

­(illustrasjoner

Du har kanskje lagt merke til det: Sosiale medier er full av solbrilletryner, snøhvite vidder, tømmervegger og dampende lammelår. Årets påskefeiring er i gang.

For mange er det synonymt med tur til hytta og alle tradisjonene som følger med. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 451.181 hytter her til lands, og tallet er stigende.

Kanskje ikke så rart, for det finnes nordmenn med penger å bruke, viser en rapport gjengitt av NRK mandag. De rikeste i Norge eier stadig mer, og formuesulikheten øker.

Må påskeferien kanskje anses som en krystallisering av denne tendensen, der ulikhet i eiendom, livsstil og familiebakgrunn kommer ekstra tydelig fram?

Komiker Javad El Bakali, som selv er oppvokst på Haugenstua på Oslos østkant, tror teorien har noe for seg.

– Påska er en høytid der man ser klasseforskjellene tydelig i praksis, sier han.

En som kjenner den velbemidlede norske hyttepåska ut og inn, er den populære eiendomsmekleren Christian Haatuft.

Han formidler hytter i Geilo-området. Da Klassekampen får ham på tråden, sitter han i bilen på vei fra visning. Påska er en travel arbeidsuke, forteller han.

Ulikhetspåska

Christopher 
Olssøn

Det var trengsel og spent stemning da Koro åpnet pressekonferansen på Kunstnernes Hus i Oslo i går. Etter taler fra blant andre statsråd Karianne Tung (Ap) og ledere for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli entret juryleder Marianne Borgen scenen.

Hun kunne endelig avsløre at minnestedet i regjeringskvartalet skal utformes av kunstner Matias Faldbakken.

Hans forslag, «En opprettholdelse», består av en stor stålrigg, opprinnelig konstruert for å holde på plass ­Picasso- og Carl Nesjar-­verket «Fiskerne» da det ble skåret ut av Y-blokka.

Stålriggen skal males blå og fylles med en mosaikk bestående av en halv million små steiner. Mosaikkens motiv er en vadefugl og noen kvister og strå, etter ­Faldbakkens tegninger fra Utøya og Tyrifjorden.

Dette skal plasseres på Johan Nygaardsvolds plass, og skal være åpen for markeringer døgnet rundt.

Juryen leste opp begrunnelsen i fellesskap. Verket er «krevende, stort og insisterende» og blir stående som en vedvarende protestplakat, hevdet én. En annen uttalte at mosaikken representerer det flerkulturelle Norge.

I mylderet etterpå møter vi Klassekampens egen kunstkritiker Andreas Breivik. Han ble både overrasket og rørt over juryens valg.

– Jeg trodde at «Minne­lunden» (av Sune, Stange og Tyrmi, journ.anm.) skulle vinne. Det virket som et mye snillere opplegg. Jeg ­synes, som Faldbakken selv sa, at det var modig av juryen å ­velge noe som ikke er så ­diplomatisk.

Det er et godt verk, men det har en litt for løs forbindelse med traumet.

«Krevende» forslag vant

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Hvordan er det å være barn av en folkekjær forfatter? De siste årene har en rekke førstehåndserfaringer nådd den skandinaviske offentligheten.

En mildt sagt sjokkerende oppvekstskildring er kommet fra Jotun Hein, professor i bioinformatikk ved Oxford-universitetet og sønn av den danske multikunstneren Piet Hein (1905–1996).

I et stort intervju med Weekendavisens Bo Bjørnvig i mars hevder Jotun Hein at barndommen hans var preget av grov fysisk og psykisk mishandling.

– Han forteller om en tyrannisk og ekstremt selvopptatt far, sier Bo Bjørnvig på telefon til Klassekampen.

Bakgrunnen for intervjuet dem imellom er en stor biografi om Piet Hein, ført i pennen av Peter Borberg. Andre bind utkom i januar.

Mens biografien er langt fra smigrende – dikteren framstår som en kjendisgal snobb med store relasjonelle problemer – hevder Jotun Hein at faren hadde langt mørkere sider enn det som kommer fram.

Hein skal også ha vært voldelig mot sin kone, den svenske skuespilleren Gerd Ericsson, som tok sitt eget liv i 1968. I intervjuet forteller Jotun Hein om en bekymring han har båret på: at faren hadde en finger med i spillet da mora døde.

Familiens vennekrets grep ikke inn i Piet Heins oppførsel, men var blendet av hans berømmelse, hevder sønnen.

Kunsten kommer foran alt. Det blir en form for medavhengighet.

I skyggen av store diktere

Hvem har sagt at døden må være så innmari gøy?

Hva ville du gjort om du visste at du hadde noen få dager igjen å leve? Spørsmålet streifer de fleste med jevne mellomrom. Men når vår tid endelig kommer, er problemstillingen mindre relevant. Døden inntreffer som regel langsomt, i en sky av sykdomsdelirium og morfinrus.

For Daniel Kahneman var spørsmålet imidlertid konkret. Ifølge et nylig essay i Wall Street Journal tilbrakte stjernepsykologen sine siste dager i Paris på denne tida i fjor. Sammen med familie besøkte han museer, så ballett og nøt suffleer og sjokolademousse i byens restauranter. Da helga var omme, dro han til Sveits og endte sitt liv med aktiv dødshjelp.

90 år, og bortsett fra vanlige alderstegn var han frisk. Selv mente han at det var på tide å vandre heden mens leken var god. «Helt siden jeg var tenåring har jeg tenkt at elendigheten og uverdigheten ved livets slutt er overflødig», skrev Kahneman før han døde.

Det høres jo forlokkende ut, å ende sine dager på effektivt, smertefritt vis mens bruset fra Paris’ operascener ennå klinger i ørene, og med vissheten om at dine kjære slipper å se deg svekket i en sykeseng. Så hvorfor er det noe med dette tilsynelatende ideelle scenarioet som skurrer for meg?

Jeg feller ikke dom over døende som ønsker det slik eller sånn. Det jeg bekymrer meg for, er fortellingen som synes å feste seg, også for pårørende. Hva gjør det med oss å bli fortalt igjen og igjen at sykdom og død bare er elendighet? Og hvorfor denne ideen om at lidelsen er overflødig, uten funksjon?

 dødshjelp er brennaktuell, særlig etter TV 2-dokumentaren «Dødsenglene». Diskusjonen ruller på Klassekampens debattsider. I mars vedtok Venstre å utrede aktiv dødshjelp, mens SV vedtok å ikke gjøre det.

Argumentene forkjemperne bruker, er etter hvert velkjente. «Jeg mener at det bør være opp til den enkelte å kunne definere hva som er en verdig avslutning på livet», uttalte SVs Heming Olaussen. Spørsmålet er om ikke oppfatningen av «verdighet» er temmelig plastisk, formet av samtidas idealer.

For våre forfedre må problemstillingen ha vært fjern. Det poengterer den franske forfatteren Michel Houellebecq i et mye lest essay der han analyserer sin egen moralske og følelsesmessige motvilje mot aktiv dødshjelp. Utraderer man dødsleiet, fjerner man også et ytterst meningsfullt overgangsrite for mennesket, mener han: «Dette er konsensusen til alle de sivilisasjoner, religioner og kulturer som har eksistert før oss, og det er dette den såkalte progressiviteten er klar for å ødelegge.»

 det knapt smerter medisin ikke kan lindre, hevder Houellebecq. Alle som har sett sine kjære gå bort i sykdom, vet hvilken påkjenning den siste tida uansett er for alle involverte: uvirkelighetsfølelse, angst, ventesorg. Men side om side med lidelsen – eller kanskje på grunn av den – finnes det også øyeblikk av særlig tyngde, med ord, berøringer og fellesskap som bare finner sted i en sådan stund.

Hvorfor denne ideen om at lidelsen er overflødig?

Kjærlighetens pris

Onsdag gikk bildekunstneren Rolf Groven ut av tida. Han ble 82 år gammel.

Med det har Norge mistet en av sine mest folkekjære kunstnere, hvis satiriske motiver har prydet veggen i tusener av norske hjem.

Da Klassekampen snakker med Grovens sønn, forteller han om et snilt, humoristisk og utpreget politisk menneske.

– Han ville inspirere til rettferdighet og fred, sier Harald Groven.

Rolf Groven vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Romsdal og fikk sin politiske oppvåkning som student i Trondheim rundt 1968.

Han hadde et livslangt engasjement mot blant annet militarisme, rasisme, religiøs undertrykking og EU-medlemskap. Selv om Groven befant seg langt til venstre politisk, ble han aldri en del av de organiserte politiske bevegelsene på 1970-tallet.

– Han var pasifist og ble aldri helt fortrolig med noe bestemt parti eller fløy. Han holdt seg litt på utsida og ville kritisere urettferdighet i norsk og internasjonal politikk med et humoristisk blikk, sier Harald Groven.

Med hjertet som ledestjerne

Trenger Europa en kulturell opprustning, parallelt med den militære?

hevdet den danske psykologen Svend Brinkmann nylig

. Siden har debatten løpt i skandinaviske aviser, også i Klassekampen.

Flere har etterlyst et fornyet fokus på kulturarven som binder oss sammen. Andre har ment at det er vanskelig å definere en europeisk identitet og at Kant og Goethe neppe kan redde oss fra truslene vi står overfor.

Men kanskje trenger ikke en europeisk identitet å handle om Goethe for å ha appell?

– Jeg tenker at det først og fremst bør handle om å forsvare en politisk kultur, noe som er enkelt for folk å forstå, sier journalist og forfatter Simen Ekern.

Karrieren hans har hatt Europa som omdreiningspunkt. De siste årene har Ekern vært Europa-korrespondent for NRK. Etter påske tiltrer han som utenrikskommentator i Dagens Næringsliv.

Nå om dagen er han i Italia for å skrive oppfølgeren til den kritikerroste boka «Europeere» fra 2015.

I boka stilte Ekern spørsmålet om hva Europas identitet egentlig er. Han skildret sin tid som utvekslingsstudent i Brussel på seint 1990-tall, en utpreget optimistisk tid for europeisk samhold.

­Bøker av ­Giorgia ­Meloni eller Eric Zemmour er skrevet som Ringenes Herre.

Mener ytre høyre har kuppet ideen om Europa

I helga gikk årsmøtet til Den norske Forfatterforening (DNF) av stabelen på Hotel Bristol i Oslo.

En av sakene på agendaen var premissene for sammenslåing med Forfatterforbundet (FF). I januar møttes ledelsen i de to organisasjonene for en kartlegging av hva som må være på plass for at en fusjon skal være aktuelt.

Forholdet mellom DNF og FF har lenge vært betent. Like før jul varslet FF søksmål om bibliotekvederlaget.

Elise Winterthun

Artikler

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Suksessforfatter trekkes for retten

Ursula K. Le Guins sci-fi-klassiker fra 1969 stråler fremdeles like sterkt.

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyre­bøl­gens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følel­ses­styrt?

Gjør freds­be­ve­gelsen sexy igjen.

Kongens under­såtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-­krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens film­vis­ning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre ver­dens­krig, være borte. Hvordan vil fortel­lingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antide­pres­siva og datteras alko­hol­misbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offent­lighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokk­lei­lighet. Er påska vår mest klasse­del­te høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regje­rings­kvar­talets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfat­ter­barnas oppvekst­skild­ringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlig­hetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunst­his­to­riker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfat­ter­for­eningen og Forfatter­forbundet er enige om hva som må til for at forenin­gene kan slås sammen.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felles­euro­pe­iske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Suksess­for­fatter trekkes for retten

Ursula K. Le Guins sci-fi-klassiker fra 1969 stråler fremdeles like sterkt.

Lærer­stu­den­tene er slett ikke så uinter­es­serte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskole­kol­lega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klasse­kam­pen har spurt ti lærere fra hele landet om litte­ra­turens rolle i skolen.

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Suksessforfatter trekkes for retten

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.