Saga Eline Jonsson Hoff

Endre Ugelstad Aas

Elise Winterthun

#fff

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun. 

«Her var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?»

Tida hvor norske elever måtte pugge versene i

Peer Gynt», er forbi. Likevel er det dramatiske diktet av Henrik Ibsen ikke engang obligatorisk 

«Dagens læreplaner kunne vært brukt i hvilket som helst OECD-land», sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun til Vårt Land denne uka – og tok til orde for en felles kanon i grunnskolen for litteratur, sanger og historiske begivenheter.

Hva er så kjernen i løken? Hva bør norske skolebarn lære? Klassekampen har spurt et knippe sentrale norske kulturpersoner om hva de synes.

Dagens lærerplan merkes på referansegrunnlaget til norske elever, mener forfatter Tore Renberg. Ibsen på rams kan han se langt etter.

Under et skolebesøk på videregående møtte han en norsklærer som var lettet over å ha funnet Peer Gynt i et mer tilgjengelig tegneserieformat.

– Man behandler unge mennesker som om de ikke er i stand til å ta inn kunnskapen, sier Renberg.

Forfatteren mener vi undervurderer norske elever når læreplanen ikke stiller krav om å lese lengre verker eller klassikere i sin helhet.

Hva er norsk dannelse?

#000

En gang, for om lag tolv år siden, kunne en liten, grønn prikk få hjertet til å tumle og lande helt nederst i magen: Den utkårede var pålogget Facebook! Da gjaldt det å sitte på hendene og be til høyere makter, for man kunne saktens ikke ta initiativ for andre dag på rad. Og Gud så oss i nåde. Opp poppet chatruta, med følgende tilforlatelige spørsmål: «Hva skjer?»

Snart var den utkårede fast følge, og Facebook-chatten – Messenger – ble åsted for kjærlighetserklæringer, iblant krangler. Seinere gled det over i praktiske beskjeder man kunne tatt på sms. Facebooks gullalder var forbi, og tanken kvernet: Hvorfor ikke bare slette kontoen? Etterfulgt av stikket i hjertet: Hva da med denne massive loggen over den man en gang var?

 tragisk at man la sine kjærlighetsbrev og minnene om sin ungdoms vår i hendene på tek-oligarkene som nå har alliert seg med Maga-bevegelsen. De siste ukene har mange avviklet sine Facebook-kontoer i protest. Norske kulturaktører diskuterer om de kan få til det samme: I en tråd forteller en stor litteraturfestival at de vurderer å avvikle årets arrangement uten å bruke Metas plattformer.

 taktskifte. Om det er noe som har holdt folk på Facebook, er det frykten for å miste oversikten over arrangementer, som mediet har hatt tilnærmet monopol på. Men de siste årene har algoritmene ødelagt funksjonen. Selv finner jeg ikke lenger arrangementene til min favorittbokhandel i Oslo. Facebook, Instagram og Twitter er reklamens domene, og det lokale og private visner hen. Jeg sjekker Instagram-profilen til en venninne: Forrige innlegg var en feriekavalkade i august.

også noe annet som gjør plattformene mindre relevante for vanlige folk. Kanskje har tidsånden løpt fra sosiale medier slik man kjente dem. Denne måneden er det 21 år siden Facebook ble lansert; like lang tid som mellom studentopprøret i 1968 og Berlinmurens fall i 1989. Eller mellom Elvis Presleys glansdager og David Bowies, for den saks skyld.

Twitter ble lansert i 2006, Instagram i 2010. Kulturen endrer seg; mens muligheten for regissert selvframstilling var de sosiale medienes store appell, har skryt om fjellturer og vennefester fått en eim av noe harry. Og mens sosiale medier ødela mye for de redaktørstyrte mediene, bygde de i sin tid på det samme premisset om en felles offentlighet. Den smuldrer for alvor opp. I disse dager lanseres det plattformer som skal tilby et alternativ til Meta-kaoset. Spørsmålet er om det i 2025 finnes nok interesse.

Kanskje er det bra – endelig kan vi frigjøre oss! Håpet er at vi søker mot fysiske rom, mot papir. Men som Heraklit lærer oss, kan vi ikke stige ned i den samme elva to ganger: Det eneste sikre er at vi aldri vil vende tilbake til 1990-tallet. Skrekkvisjonen er at de gamle sosiale mediene ikke erstattes med noe bedre, men at samfunnslimet går ytterligere i oppløsning, og at kulturarrangementer ikke når fram. Hver av oss haster gjennom dagen med Airpods-ene på, fordypet i hvert vårt internetthjørne, hver vår podkast, hvor vi ikke lenger flørter og deler våre hverdagstanker, men blir fortalt hva vi skal tenke.

 denne uka igjen. Jeg hadde etter mye plunder funnet sletteknappen på Facebook – og trykte ikke. Det som flimret gjennom hodet, var den gangen jeg slettet alle gamle spillelister på Spotify, i et anfall av paranoia for at disse skulle være offentlige, og at noen ville se hvor mange ganger jeg hadde lyttet til sanger jeg nekter å stå inne for. Det valget angrer jeg bittert. Aldri vil jeg klare å gjenskape listene etter minnet, og det føles som om jeg har mistet taket på den unge jenta jeg en gang var.

Trist eller ei, Facebook, Instagram og Twitter formet og dokumenterte en generasjon. I Weekendavisen skriver Linea Maja Ernst gjenkjennelig om hvorfor det er så vanskelig å ta endelig farvel. Profilene våre er et mausoleum over en epoke, påpeker hun: «Mine første oppslag er fra 2013, de er like private som å kikke i et fotoalbum. Portrettfoto av vennene mine. Det er gullalderen vår.»

Farvel til en epoke

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Under åpningen av Berlinalen forrige uke vakte den tyske klimaaktivisten Luisa Neubauer oppsikt med sitt kjolevalg. Foran et samlet tysk pressekorps poserte hun med påskriften «Donald & Elon & Alice & Friedrich?». På ryggen hennes sto det: «Demokratiet dør i dagslys».

Kjolen var en protest mot Kristendemokratenes (CDU) partileder og kanslerkandidat Friedrich Merz. I slutten av januar brøt han et stort tabu i tysk politikk, da han fremmet et forslag om strengere innvandringslover i Forbundsdagen, som til slutt ble godkjent med støtte fra ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD).

Med det var den såkalte «brannmuren» som skal holde høyreekstreme unna den politiske makta i Tyskland, brutt. De følgende dagene tok hundretusenvis av tyskere til gatene for å protestere.

«Sammen med mange andre kjemper jeg mot den akselererende normaliseringen av høyreekstreme ideer og protesterer mot angrep på vårt demokrati og våre livsgrunnlag», sa Neubauer på den røde løperen, skriver Der Spiegel.

Foran søndagens forbundsdagsvalg i Tyskland er kulturfeltet krystallklare på at de ikke ønsker å invitere ytre høyre-partiet AFD – som er erklært høyreekstremt i flere tyske delstater – inn i varmen.

Valget Tyskland står overfor, har en stemning av 

, sier Wolfgang Hottner til Klassekampen, med henvisning til Oswald Spenglers filosofiske verk fra 1918. Hottner er litteraturkritiker og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, men er tysk og bodde ti år i Berlin. Der har kulturlivet blitt hardt rammet av økonomiske kutt det siste halvåret.

Hottner beskriver CDUs Friedrich Merz som en svært nyliberal kanslerkandidat som neppe vil ha kultur høyest på prioriteringslista. Men en ny regjering vil ha begrenset makt over kulturlivet i Tyskland som helhet, tror han.

– Hver delstat har en egen kulturminister og kulturforvalter, så det er vanskelig å styre helt fra toppen av. Situasjonen for kulturen avhenger av hvor god råd de enkelte byene har, sier Hottner.

AFD setter sin tyske lede­kultur mot et motsetningsbilde, som er flerkultur.

Kulturlivet holder pusten

Line Ørnes Søndergaard

På Einar Granum Kunstfagskole lever fortsatt den figurative kunsten i beste velgående.

Ingen plass for fritidsgenier», lød tittelen på Einar Granum Kunstfagskoles jubileumsbok for noen år siden.

Her settes disiplin og arbeidsmoral i høysetet. Siden 1970 har Norges største fagskole for kunst – stiftet av maler Einar Granum – lært opp framtidas toneangivende kunstnere i teknikker som aktmaling, fargelære, perspektiv og komposisjon.

Den siste tida har Klassekampen undersøkt hvilken plass den figurative kunsten har i Norge i dag, særlig ved det statlige Kunstakademiet.

Noen har hevdet at det konseptuelle er for dominerende, at mange akademiutdannede ikke lenger behersker grunnleggende tegneferdigheter, og at det mangler et tilbud for studenter som vil arbeide med figurativ kunst.

Men hvordan er livet på en kunstfagskole, det som før i tida var kjent som forskole?

Eva Løveid Mølster, rektor ved Einar Granum, har fulgt med på debatten. Hun opplever at ikke alle kjenner til spekteret av tilbud som faktisk finnes.

– Noen har påstått at man må reise til utlandet for å drive med figurativ kunst. Men her jobber vi med det figurative hver dag, sier hun.

Siden 2006 har skolen holdt til ved Akerselva midt i Oslo. Da Klassekampen vandrer rundt i det krinkelkrokene lokalet, virker stemningen avslappet, men konsentrert.

Det lages mye kunst i dag der man lurer på hvilke ferdigheter som ligger til grunn.

Fysisk fostring

Selma Stormyren Larsen

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

I dag må norske kunstnerspirer til utlandet – eller til Odd Nerdrums gård i Stavern – for å lære klassiske teknikker, hevdet Høyres Anna Molberg i Aftenposten i januar.

Egentlig er det en oppgave for Statens Kunstakademi ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), ifølge henne.

Molberg er ikke den første til å mene det.

den betente striden ved Kunstakademiet på 1990-tallet

, som endte med at daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) i 1995 bevilget skolen to nye professorater – øremerket til figurativ kunst.

«Jeg tok dem på ordet og ga en øremerket bevilgning til to professorater i statsbudsjettet samme høst», sa Hernes til Klassekampen.

Men den som blar seg gjennom presentasjonen av de ansatte på Kunstakademiets nettsider i dag, finner ikke tegn til satsingen. Hvor er det blitt av professorene?

Med Hernes’ bevilgning ansatte Kunstakademiet to nye professorer innen figurativ kunst i 1996: maler Jan ­Sæther, som gikk bort i 2018, og skulptør Istvan Lisztes. Han fikk stillingen foran bildehogger Per Ung, som hadde kritisert skolen for manglende figurativ undervisning.

Men Lisztes var ikke like overbevist om at stillingene var en god idé.

Figurasjon er like akseptert som andre uttrykksformer.

Professorene som forsvant

Siden 1996 har Den norske bokbyen i Fjærland vært en kjent og kjær attraksjon i det vestlandske kulturliv.

Nylig så det mørkt ut: I forrige uke rykket daglig leder Heidi Bøhagen ut i Sogn Avis og kunngjorde at bokbyens framtid sto i fare, etter at Sogn kommune ville kutte kraftig i tilskuddet.

Men før helga snudde kommunen – og nå ser det ut til at videre drift er sikret.

Bokbyen består av 4000 kilometer med bruktbøker ved ymse lokasjoner i Fjærland. Det inkluderer 10.000 ­barnebøker. Bokbyen ­arrangerer også kurs og festivaler.

Det er et populært tilbud, ifølge Bøhagen, som melder at besøkstallene var svært høye i 2024. Likevel varslet Sogn kommune at drifts­midlene for 2025 ville bli redusert fra 140.000 til 50.000 kroner.

Det kunne fort bli kroken for døra, mente Bøhagen. «Kjære Sogndal kommune: ikkje sett framtida til bokbyen på spel», ba hun i et innlegg i Sogn Avis.

Kuttet opprørte flere i Bok-Norge. Forfatter Øystein Vidnes skrev et innlegg til støtte for bokbyen på tidsskriftet Vagants nettsider.

Bokbyen kan være reddet

Kunstner, men også sektleder? Anklagene haglet mot Odd Nerdrum lenge før reality-serien.

En fredagsnatt i januar 1996 skjer det noe dramatisk ved Statens Kunstakademi i Oslo: To lærerkontorer blir totalrasert, og en datamaskin, fotoutstyr og dokumenter blir ødelagt.

Tidligere er også rektors kontor blitt utsatt for hærverk og knuste ruter.

Hvem som står bak, blir aldri offentlig kjent. Men flere mener bakgrunnen er en opprivende strid som raser på skolen, og som har spilt seg ut i full offentlighet i over ett år.

Stridens eple er rektors valg om å opprette to nye klasser i figurativ kunst. Det er ikke hvem som helst som er innstilt til det ene professoratet: norsk kunstlivs 

Det har fått både elever, ansatte og andre i kunstmiljøet til å steile. Mange reagerer også sterkt på at utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) har gitt rektor en håndsrekning fra øverste politiske hold og opprettet de to professoratene.

Hvorfor ble akademistriden, som den ble kalt i avisene, så betent?

På 1990-tallet holdt Statens Kunstakademi hus i de gamle, ærverdige lokalene til Norges geografiske oppmåling, et steinkast fra Slottsparken.

Skolen var landets mest prestisjetunge utdanningstilbud i bildekunst, og midt på 1990-tallet hadde skolen litt over hundre elever. Her var norske kunstnere blitt utdannet siden århundrets spede begynnelse, og akademiets professorer var fremragende kunstnere på sine felt.

En del trodde at jeg ville påføre dem dyret i den norske figurative åpenbaringen: selveste Odd Nerdrum.

Figurativ krigføring

Norsk forening for komponister og låtskrivere (Nopa) har nylig varslet søksmål mot Norsk Komponistforening (NKF). Det gjelder bibliotekvederlaget, som de to foreningene deler på å forvalte gjennom Komponistenes vederlagsfond.

Nopa, som representerer populærmusikk, mener at de har krav på 80 prosent av midlene – langt mer enn NKF, som representerer kunstmusikk. Nopa begrunner dette med at de har langt flere medlemmer.

Men ikke alle mener Nopas strategi er klok.

– Det er hårreisende å bruke penger som kommer fra vår felles opphavsrett, til søksmål mot andre komponistforeninger, sier musiker og komponist Susanna Wallumrød.

Hun er ikke selv medlem i verken Nopa eller NKF, men har tidligere sittet i styret i Tono, som forvalter rettigheter til musikkverk.

Wallumrød mener selve skillet mellom populærmusikk og kunstmusikk er vanskelig å definere i dag, noe som gjør en oppsplitting av vederlagsfondet unaturlig.

– Både innenfor Nopa og Norsk Komponistforening finnes det komponister som jobber med typer musikk man vil slite med å kategorisere som det ene eller det andre. Musikken er ikke lenger så sjangerhierarkisk. Det har skjedd mye på tjue år, sier hun.

Wallumrød mener at Nopa, heller enn å gå til sak mot NKF, burde omfavne de flytende sjangergrensene.

Musikken er ikke ­lenger så sjanger­hierarkisk.

Reagerer på søksmål

Før jul bestemte Forfatterforbundet (FF) seg for å gå til søksmål mot Den norske Forfatterforening (DNF) for å få en større andel av bibliotekvederlaget.

Men forfatterstanden er ikke de eneste som strides. Norsk forening for komponister og låtskrivere (Nopa) har varslet et privat søksmål for å få mer av bibliotekvederlaget for komponister.

Nopa mener de har krav på rundt 80 prosent, og dermed en langt større andel enn Norsk Komponistforening (NKF).

– NKF har lenge vært en slags adel i komponistverden. Vi mener at man må bort fra den tankegangen og fordele kulturmidler etter representativitet, sier Tove Bøygard, styrenestleder i Nopa.

Bibliotekvederlaget er en kompensasjon som staten betaler for verker som utlånes ved biblioteker. For komponister gjelder det noter, og den årlige potten er på rundt seks millioner kroner.

Siden 1980-tallet er beløpet blitt kanalisert inn i Komponistenes vederlagsfond, der Nopa og NKF har to styremedlemmer hver. Fondet deler ut stipender som alle norske komponister kan søke på.

Nopa, som representerer rundt 1600 medlemmer pluss 600 tilknyttede, mener de får for lite ut av ordningen i forhold til NKF, som har rundt 400 medlemmer.

– Vårt ønske har lenge vært at stipendene skal bli mer rettferdig fordelt, ved at vi får flere representanter i styret, sier Bøygard.

Jeg opplever at de ber oss om å forhandle mot oss selv.

Saksøker «musikk-adel»

Dansk forlag beskyldes for å oppfordre ansatte til sex med forfattere.

Et av Danmarks største forlag, Lindhardt og Ringhof, har blitt anklaget for å dyrke en grenseoverskridende festkultur der kvinnelige ansatte oppfordres til seksuelle relasjoner med kjente forfatterprofiler forlaget ønsker å ha i stallen.

Det er den tidligere ansatte Mathilde Friese som har rykket ut mot sin gamle arbeidsplass. I avisa Frihedsbrevet hevder hun at hun ble utsatt for sexpress fra forlaget.

«Det var et miljø [ …] hvor du aldri visste om du var kjøpt eller solgt», skriver Mathilde Friese til Klassekampen i en e-post.

Hun beskriver et forlagsklima preget av konkurranse og frykt. Men også av «noen svært karismatiske ledere, som ikke hadde noen grenser mellom privat- og arbeidsliv», skriver hun.

For å holde seg inne i varmen, måtte man angivelig delta på ledelsens festkultur, der ens grenser hele tida ble tråkket over, hevder hun.

«Så trodde man at det var slik man selv måtte gjøre, dersom man ville beholde jobben og stige i gradene. Så det var et sted hvor du til slutt ikke kjente igjen deg selv og dine egne handlinger», skriver hun.

Hassan Preisler, som har vært tilknyttet forlaget som forfatter, støtter Frieses framstilling. Til Frihedsbrevet forteller han at han selv nøt godt av seksuelle tilbud, som han opplevde som «en slags forfatterpleie» fra forlagets side.

Han hevder at kvinnelige ansatte ble «budt fram» til suksessforfattere. «En form for alfonseri», kaller Preisler det, med henvisning til et gammelt dansk slangord for «hallikvirksomhet».

Det var et miljø hvor du aldri visste om du var kjøpt eller solgt.

Dansk forlag anklages for «hallikvirksomhet»

Den siste uka har jeg gått og tenkt på en helseoppdatering filmkunstner David Lynch delte i fjor, mens han ennå levde. Den lød slik:

Ja, jeg lider av emfysem etter mange år som røyker. Jeg må si at jeg elsket røykingen høyt, og jeg elsker tobakk – duften av den, å tenne sigaretter, røyke dem – men nytelsen har sin pris, og for meg er den prisen emfysem.»

Nå hadde han vært røykfri i to år, fortsatte Lynch, «og de gode nyhetene er at bortsett fra emfysemet, er jeg i utmerket form. Jeg er fylt av lykke, og jeg kommer aldri til å pensjonere meg».

rakk han aldri. Lynch døde 15. januar, svekket av emfysemet som herjet med lungene hans. Med andre ord kan sigarettene ha kostet ham år av livet, som flere har påpekt i den siste ukas minneord.

I høst utdypet Lynch de alvorlige helseplagene han hadde pådratt seg etter et liv som stordamper. I årenes løp hadde han flere ganger forsøkt å stumpe røyken, men fristelsen vant alltid til slutt: «Hver sigarett var som en enveisbillett til himmelen», uttalte han. Han følte seg ikke som seg selv uten røyken, heller ikke kreativt.

Tobakksskader arter seg sjelden særlig romantisk. Så hvorfor finner jeg Lynchs formuleringer rørende, ja, beint fram oppløftende? «Jeg elsker tobakk – duften av den, å tenne sigaretter, røyke dem.» Kanskje fordi det lyder sant. Og fordi det er så utidsmessig i våre dager, nesten sjokkerende, å synge sigarettenes pris.

– tobakk, alkohol, hvitt sukker, fritert mat, seine kvelder, sedate dager. Helst skal de ryddes ut av livet så kjapt som råd, heiet fram av helsemyndigheter og livsstilsprofiler. Iblant klarer vi å vinne over den skammelige uvanen, og får innpass i de reine og flinkes rekker. Ikke sjelden er vår gamle karakterbrist nå forvandlet til en beinhard moralisme. «Jeg skjønner ikke hva jeg holdt på med», sier vi hoderystende om vårt gamle jeg, og kaster megetsigende blikk på dem i vår omkrets som ikke har tatt til fornuft.

Helsepraten er overalt. Den eldre garde «røyker og drikker og tar det med knusende ro», meldte Joacim Lund i Aftenposten denne uka. Riktignok åpnet han for at gamlingenes avslappede holdning kunne føre til mindre angst. Men noen påminnelser måtte leseren like fullt ta med seg videre: Det kan være lurt å mosjonere «for å få noen fine år med god fysisk og psykisk helse før man drar på seg trefrakken».

Til siste magedrag

De er institusjoner, «Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka»: Siden 1986 har norskbrukere slått opp stavemåter, bøyninger og definisjoner i stort monn.

Men språk utvikler seg. Nå har Universitetet i Bergen, som utgir ordbøkene sammen med Språkrådet, ferdigstilt en omfattende revisjon.

– Vi har sett på om definisjonene er i tråd med slik vi bruker norsk i dag og tatt inn mye nytt stoff, sier prosjektleder Margunn Rauset.

Hun forteller om et sju år langt arbeid. Man har vært igjennom 190.000 artikler og lagt til titusener av nye ord.

Tilleggene speiler et samfunn og natur som utvikler seg.

– Vi har for eksempel lagt inn «natursnø», motstykket til «kunstsnø», som ikke var aktuelle ord før. Et annet tillegg er «kjønnsinkongruens», sier Rauset.

– Så har vi tatt hensyn til at mange bruker ordbøkene utenfor Norges grenser, og at definisjonene bør være forklarende – tenk på «lønningspils», sier hun.

Ordbøkene får et moderne løft

Sara Hegna Hammer

Oversette egenskaper?

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Enkelte av verdens forhold er opp til oss, andre ikke.

Det heter det i den greske filosofen Epiktets «Encheiridion». Det vil si, det gjør i alle fall det i Anders Dunkers oversettelse, nylig utgitt i «Kunsten å være fri» på Spartacus forlag.

At Dunker har oversatt teksten via en amerikansk oversettelse, fikk lyriker og kritiker Espen Stueland til å steile her i Klassekampen forleden.

«Det er som man får lyst til å rive seg i håret», skrev Stueland.

For i og med at det finnes norske filologer som kunne oversatt Epiktet fra gammelgresk, må valget ha vært motivert av noe annet enn mangel på kompetanse, konkluderer han.

«Er den pragmatiske praksisen, det å utgi klassisk litteratur i form av oversettelser av oversettelser, i ferd med å bli akseptabel?»

Valget av oversetter må sies å være et av forholdene som i Epiktets ord er opp til oss, eller i alle fall til forlagene.

Forlagssjef Per Nordanger i Spartacus bedyrer at valget om å oversette filosofens skrifter via engelsk ikke innvarsler en ny praksis.

Engelsk spiser seg inn fra alle kanter, nesten som en sykdom.

Snarveien til Seneca

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

Sommeren 2019 ble det kjent at Nasjonalmuseet hadde inngått et samarbeid med en av landets rikeste familier: Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtrene til skipsreder John Fredriksen.

Et av høydepunktene i avtalen var en serie på fem utstillinger i museets lyshall, som skulle løpe over ti år under tittelen «The Fredriksen Commissions».

Slik ble det ikke. I går meldte Dagens Næringsliv at partene ikke skal samarbeide om flere utstillinger i serien. Den første og siste, med Laure Prouvost, stengte i 2023.

– Samarbeidet tar en ny vending, sier Nasjonalmuseet-direktør Ingrid Røynesdal.

– Vi ønsker og har hele tida ønsket å fortsette, så det er de som ikke har tatt dette videre. Men jeg tror vi alle er enige om at Prouvost-utstillingen var fantastisk. Vi skulle gjerne hatt flere.

Fredriksen-søstrene eier en av Norges største private kunstsamlinger, og Røynesdal påpeker at store deler av samarbeidet fortsatt står ved lag.

Avtalen slår også fast at verk fra Fredriksens samling skal stilles ut i ett av rommene i museets andre etasje, omtalt som søylerommet. I tillegg finansierer søstrene totalt fire doktorgradsstipender ved Nasjonalmuseet. Begge deler fortsetter som før.

Ut av Lyshallen

I høst ble det kjent at Anne Bitsch er ny redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Hun er allerede et kjent navn som forfatter og forsker.

Da Klassekampen slår på tråden, er Bitsch i full sving med sitt første nummer. Hun har hatt et nært forhold til tidsskriftet i mange år.

– Det blir spennende å lede en redaksjon med en generasjon nye feminister, sier hun.

En ny redaktørperiode innebærer noen nye visjoner for et tidsskrift. Leseren vil merke en endring med henne ved roret, tror Bitsch.

– Jeg er en høyt utdannet middelklassekvinne – altfor overutdannet! – med bakgrunn fra forskning, og har vært forfatter lenge. Jeg er nok mindre aktivistisk anlagt enn redaktørene før meg.

Vi lever i en stadig mer polarisert tid, hvor langsomme, saklige samtaler er mangelvare, påpeker Bitsch. Det ønsker hun at Fett skal gi plass til.

Det er ikke til å stikke under stol at det kan gå en kule varmt i feministisk debatt innimellom. Selv har Bitsch bodd i USA, og hun er skeptisk til å hente fenomener som scenenekt til en norsk kontekst. Slikt bør det være gode grunner til, mener hun.

– Mitt ståsted er man skal kunne snakke sammen, med mindre det er snakk om militante og eksplisitt antidemokratiske aktører. Jeg vil strekke meg ganske langt for å få til en dialog i de vanskeligste spørsmålene, sier hun.

Jeg er nok mindre ­aktivistisk anlagt enn ­redaktørene før meg.

Søker saklige samtale

D.H. Lawrence jamret seg over utplyndringen av naturen.

Mange kjenner nok D.H. Lawrence best som forfatter av noen av 1900-tallets mest fremragende romaner: Tenk på «Sønner og elskere» (1913) eller «Regnbuen» (1915) – for ikke å snakke om skandaleromanen «Lady Chatterleys elsker» (1928).

Men dikteren fra Eastwood i Nottinghamshire var også en formidabel poet, som i sin samtid ble anmeldt av Ezra Pound og trykket i prestisjetunge tidsskrifter som The Dial.

Ja, i engelsk poesi må han anses som arvtakeren etter storheter som Percy Bysshe Shelley, John Keats og William Blake. Det mener poet Eirik S. Røkkum, som har gjendiktet «Fugler, beist og blomster», opprinnelig utgitt i 1923 – Lawrence mest komplette diktsamling.

– Det er noen ganske uovertrufne naturdikt. Alt i denne boka er minneverdig, sier Røkkum på linje fra Trondheim.

Det mangler ikke på naturskildringer i «Fugler, beist og blomster». Boka er delt opp i ni deler, som alle tar utgangspunkt i plante- og dyreverden

Diktene kretser om alt fra ferskener til skilpadder og forankres i en rekke steder fra Toscana til Taos i USA. De ble skrevet under Lawrences selvvalgte eksil fra England, noen år der han og kona Frieda loffet rundt, bodde på billige hoteller og på sine venners nåde.

Dette var ekstremt produktive år i Lawrences liv, forteller Røkkum.

– Han skrev ikke bare mange dikt, men også en enorm mengde noveller, reisebøker, essays – og flere romaner. Det meste skrev han for hånd, utendørs, og så ble det sendt hit og dit med datidas postvesen, sier han.

Man føler aldri at han står i ro som menneske.

Bitende blomster

Anniken C. Mohr

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde. 

Et par slanke pianofingre beveger seg hurtig over papiret. Har man litt tildoggede kontaktlinser, som Klassekampens utsendte, må man bøye seg et stykke fram for å få øye på de små, opphøyde punkteringene i arket.

Fingrene tilhører Per Inge Bjerknes, og boka er novellesamlingen «Studie i menneskelig atferd», skrevet av Lena Andersson. «Hun skriver jo så godt!» sier Bjerknes.

Til daglig er han generalsekretær i Norges Blindeforbund. Han er født som svaksynt. Evnen til å lese med fingrene er relativt ny: Etter mange år med lydbøker lærte han seg punktskrift som 40-åring.

– Jeg hadde flere motivasjoner. Men en av dem var å lese Knausgård, ler Bjerknes.

Bjerknes møter Klassekampen på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Sammen med Blindeforbundet markerer biblioteket punktskriftens 200-årsjubileum i år, med flere arrangementer gratis for publikum.

– ble oppfunnet av franskmannen Louis Braille i 1825. Han mistet synet som helt liten og hadde et sterkt ønske om å kunne lese. Han fikk høre om noe man i militæret kalte nattskrift, en metode soldatene brukte for å kommunisere lydløst i mørket. Det ble inspirasjonen for et system basert på kombinasjoner av seks punkter, som Braille utviklet bare 16 år gammel.

I århundrene som har gått, har punktskriften gått igjennom flere utviklingsfaser. Det gjelder ikke minst teknologien man bruker for å produsere bøker. Før moderne trykkemetoder kom på banen, var det et nitid arbeid for hånd – prikk for prikk.

– Ett eksemplar av Bibelen ble regnet som et årsverk. Man må også huske at punktene må lages speilvendt. Det er en ganske kjip tabbe om du glemmer det, ler Bjerknes.

Kan du lese og skrive, har du mer innflytelse over eget liv.

Hånda som leser verden

Det har blåst opp til full storm mellom Den norske Forfatterforening (DNF) og Forfatterforbundet (FF).

Med hjelp av LOs advokater har FF, som er LO-forbund, gått til sivilt søksmål mot det uavhengige DNF om fordelingen av bibliotekvederlaget. FF mener de har rett på halvparten av pengene som fordeles til skjønnlitterære voksenbokforfattere.

Søksmålet har vakt oppsikt også internt i LO. I et innlegg på Facebook rykker Steinar Nørstebø, hovedtillitsvalgt i Handel og Kontor i Norge, ut mot det han mener er en urimelig framferd fra FFs side.

Til Klassekampen utdyper Nørstebø sin kritikk.

– Sett utenfra litteraturfeltet virker dette destruktivt. Det framstår for meg som at FF er mer opptatt av spekkhoggeri mot DNF enn av å styrke feltet og ta en felles kamp for å bedre vilkårene, sier han.

Nørstebø forteller at han har vært LO-medlem i 40 år, mange av dem som tillitsvalgt, og at det er en organisasjon som står hans hjerte svært nær.

At det oppstår strid mellom forbund, er ikke ukjent, sier han. FFs søksmål mot DNF skiller seg likevel ut.

– Det er spesielt når et LO-forbund går til beinhard juridisk kamp mot et annet forbund innenfor sitt eget område, sier han.

De som tas opp i LO, må stå på arbeiderbevegelsens fundament.

LO-støttet søksmål kalles destruktivt

Den som tenkte seg en tur på Popsenteret på nyåret, må tusle skuffet hjem. På Schous plass i Oslo er døra stengt og lysene slukket.

Like før jul kom nemlig nyheten mange hadde fryktet: Byrådet i Oslo har valgt å kutte finansieringen av Popsenteret i budsjettet for 2025.

Dermed er det kroken på døra for museet og opplevelsessenteret, som formidler norsk musikkhistorie gjennom 100 år. Siste åpningsdag var 22. desember.

En av dem som reagerer sterkt på byrådets valg er Paal Ritter Schjerven, som før har vært utviklingsansvarlig og kunstnerisk leder på Popsenteret.

Ifølge ham er summen kommunen sparer ved å kutte kulturtilbudet, altfor lav til å kunne forsvares.

– Sannsynligvis går regnestykket i minus, sier Schjerven til Klassekampen.

Elise Winterthun

Artikler

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Fysisk fostring

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av budsjettkutt. Nå har kommunen snudd.

Kunstner, men også sektleder? Anklagene haglet mot Odd Nerdrum lenge før reality-serien.

Reagerer på søksmål

Populærkomponistene i Nopa mener kunstmusikerne får for mye av bibliotekvederlaget. Nå varsler de søksmål.

Dansk forlag beskyldes for å oppfordre ansatte til sex med forfattere.

David Lynchs refleksjoner om røyking kan si oss noe vesentlig om selvrespekt.

Ordbøkene får et moderne løft

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

Anne Bitsch har inntatt sjefsstolen i det feministiske tidsskriftet Fett. Hun ønsker seg konstruktiv debatt i en polarisert tid.

Bitende blomster

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.

LO-veteran er kritisk til at organisasjonen stiller seg bak Forfatterforbundets søksmål mot Forfatterforeningen. – De framstår som mer opptatt av spekkhoggeri enn av å styrke feltet, mener han.

Byrådet i Oslo legger ned Popsenteret. Et viktig tilbud for de unge skrotes uten at man sparer penger, mener tidligere kunstnerisk leder.

Melder seg ut i protest

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Kyrre Andreassen tenker ikke så mye på at han skriver om arbeiderklassen.

Er det så viktig å kaste lys over kona til George Orwell?

Vaklende broer

Litteraturhistorien er full av gamblere – lykkejegere, juksemakere og spillegale. Hvem sitter med svarteper når alle kortene skal på bordet?

Det jubles i Bergens kulturliv etter at kommunen dropper omstridte kulturkutt.

La hageporten stå åpen!

Hvilke verk må med i en kanon for grunn­sko­len? Her er kultur­feltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Fysisk fostring

Hvor ble det av Kunst­høg­skolens profes­so­rater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av bud­sjett­kutt. Nå har kommunen snudd.

Kunstner, men også sektleder? Anklagene haglet mot Odd Nerdrum lenge før reality-serien.

Reagerer på søksmål

Popu­lær­kom­po­nis­tene i Nopa mener kunst­mu­si­kerne får for mye av biblio­tek­veder­laget. Nå varsler de søksmål.

Dansk forlag beskyldes for å oppfordre ansatte til sex med forfattere.

David Lynchs reflek­sjoner om røyking kan si oss noe vesentlig om selv­re­spekt.

Ordbøkene får et moderne løft

Kanskje må man ikke kunne gam­mel­gresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstil­linger i lyshallen til Nasjo­nal­mu­seet – men trekker seg etter én.

Anne Bitsch har inntatt sjefs­sto­len i det femi­nis­tiske tids­skrif­tet Fett. Hun ønsker seg kon­struk­tiv debatt i en polarisert tid.

Bitende blomster

I 200 år har punkt­skrift åpnet samfunnet for blinde.

LO-veteran er kritisk til at orga­ni­sa­sjonen stiller seg bak Forfat­ter­for­bundets søksmål mot Forfat­ter­for­eningen. – De framstår som mer opptatt av spekk­hog­geri enn av å styrke feltet, mener han.

Byrådet i Oslo legger ned Pop­­senteret. Et viktig tilbud for de unge skrotes uten at man sparer penger, mener tidligere kunst­ne­risk leder.

Melder seg ut i protest

Få steder i verden har inspirert norske forfattere på samme måte som Kina.

Kyrre Andreassen tenker ikke så mye på at han skriver om arbei­der­klassen.

Er det så viktig å kaste lys over kona til George Orwell?

Vaklende broer

Litte­ra­tur­his­to­rien er full av gamblere – lykke­je­gere, jukse­ma­kere og spillegale. Hvem sitter med svarteper når alle kortene skal på bordet?

Det jubles i Bergens kulturliv etter at kommunen dropper omstridte kulturkutt.

La hageporten stå åpen!

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av budsjettkutt. Nå har kommunen snudd.

Populærkomponistene i Nopa mener kunstmusikerne får for mye av bibliotekvederlaget. Nå varsler de søksmål.

David Lynchs refleksjoner om røyking kan si oss noe vesentlig om selvrespekt.

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

Anne Bitsch har inntatt sjefsstolen i det feministiske tidsskriftet Fett. Hun ønsker seg konstruktiv debatt i en polarisert tid.

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.

LO-veteran er kritisk til at organisasjonen stiller seg bak Forfatterforbundets søksmål mot Forfatterforeningen. – De framstår som mer opptatt av spekkhoggeri enn av å styrke feltet, mener han.

Byrådet i Oslo legger ned Popsenteret. Et viktig tilbud for de unge skrotes uten at man sparer penger, mener tidligere kunstnerisk leder.

Kyrre Andreassen tenker ikke så mye på at han skriver om arbeiderklassen.

Litteraturhistorien er full av gamblere – lykkejegere, juksemakere og spillegale. Hvem sitter med svarteper når alle kortene skal på bordet?