Elise Winterthun

#fff

#000

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

De har kommet jevnt og trutt, nyhetene om Trump-administrasjonens angrep på det amerikanske kulturfeltet det siste året.

Mens Donald Trump bestandig har rettet skyts mot kulturaktører, mediebransjen og akademia, er kampanjen blitt giret betraktelig opp i hans andre presidentperiode.

Administrasjonen har kuttet i statlig støtte til kunst og kultur, sparket landets nasjonalbibliotekar, gått til søksmål mot Harvard-universitetet og avviklet finansieringen av offentlig kringkasting – for å nevne noe.

Den siste måneden har særlig presset mot Smithsonian, verdens største museums- og forskningskompleks, fått oppmerksomhet. Museenes innhold skal granskes for å sikre at det er i tråd med «amerikanske verdier».

Denne uka signerte 275 kulturpersoner og representanter fra 150 kunstorganisasjoner et opprop der de hevder at den kunstneriske og intellektuelle friheten i landet er «alvorlig truet».

Hva er det egentlig som skjer med det som pleide å være et foregangsland for kunst, litteratur, journalistikk og forskning? Og hva er Trumps overordnede mål?

– Det handler om å gjeninnføre gamle hierarkier og gjøre hvithet til sentrum i amerikansk kultur, sier professor Michèle Lamont til Klassekampen.

Hun er blant USAs mest framtredende sosiologer og arbeider til daglig ved Harvard-universitetet, som det siste året har stått i en intens kamp med presidenten.

Det Trump ­lover, er at hvite menn igjen skal stå øverst i hierarkiet.

Den store utraderingen

Når man leser romaner fra forrige århundre – la oss si 1920-tallet – er én ting påfallende: Hvor myldrende europeiske storbyer var, til tross for at de befolkningsmessig var mindre enn nå. Vel var de økonomiske forskjellene groteske. Men det urbane dagliglivet var kjennetegnet av konstante interaksjoner mellom vilt ulike folk; spaserte man noen kvartaler, kunne man observere et spekter av klasser og mennesketyper.

 reise 100 år tilbake i tid for å se at ting var annerledes før. I en nylig tekst skildrer den italienske forfatteren Vincenzo Latronico – kjent for 

-­romanen «Perfection» – sin ungdomstid rundt årtusenskiftet. Ennå hadde storbyene billige områder der studenter og kunstnere levde side om side med arbeidsfolk, innvandrere – ja, også småkriminelle. Det var nok av plass, og det florerte av husokkupanter.

Spol et tiår fram, til 2008, og bolig var et spekulasjonsobjekt. Det som hadde vært et obskurt fenomen, gentrifisering, ble normen. «Sytten år seinere lyder ordet forslitt og selvsagt», skriver Latronico; at hele bydeler endrer karakter i takt med boligprisene, er nå en uløselig del av det urbane livet. Folk som for tjue år siden ville hatt råd til en ålreit bolig i byen, lever i bofellesskap til de er langt oppe i trettiårene.

å sammenlikne det kontinentale Europa med Skandinavia, hvor de fleste eier sin egen bolig, også i byene. Spørsmålet er om ikke denne æraen snart er på hell, når prisveksten ligger på nærmere seks prosent i året.

Det burde vekke en viss oppmerksomhet når selv dem som har som jobb å drive prisene opp, tar bladet fra munnen og bekymrer seg over utviklingen. Det gjør den danske stjernemekleren Adam Schnack, som i denne ukas Weekendavisen deler følgende spådom over en tallerken vitello tonnato: «[A]t byen blir en getto hvor det kun er plass til svært velstående mennesker.» Hans seineste knallsalg er en villa i Valby til 72 millioner.

 galopperende boligpriser er velkjente: Folk presses ut av områder hvor de har hele sin historie. Forskjeller mellom by og bygd forsterkes. Nærhet til nasjonens maktsentrum blir forbeholdt et sjikt som allerede har makt. Klasseskillene antar nye former idet de som i praksis drifter byen, dyttes ut i forstedene og bruker timevis på pendling. Som filosofen Martin Hägglund argumenterer for, handler klasse også om tid.

Aspektet det snakkes mindre om, er hva boligkrisa gjør med selve den urbane kulturen. Hva skjer når sentrale strøk blir uoppnåelige for karakterene som skaper interessante og morsomme byer?

I København er utviklingen kommet så langt, hevder Schnack, at byen er i ferd med å miste det pulserende preget folk flyttet dit for i utgangspunktet. «Jeg har ingenting imot millionærer, men hva skal skje med dem som ikke har penger, men som til gjengjeld er fuckings fete for byen? Kultur og undergrunn støtes ut. Man fjerner nyansene», sier han. Igjen står treningssentre, hudpleiesalonger og brunsjrestauranter.

kan være enige om en ting: Kjennetegnet på en spennende by er virvar av arkitektur og stilarter, som sier noe om stedets historie. Gjelder ikke det samme for borgerne? Essensen av den urbane opplevelsen har, siden metropolene skjøt fart i mellomkrigstida, vært at man kan finne seg selv opp på nytt i møte med andre mennesker, miljøer, subkulturer. I boligkrisas tid står storbyen i fare for å bli provinsiell.

Storbyen står i fare for å bli provinsiell

Den dølle byen

Endre Ugelstad Aas

Selma Stormyren Larsen

Hvor var du da Sylvi Listhaug rettet pistolen mot Erna Solberg? Enten du så partilederdebatten i Arendal i midten av august eller ei: Sjansen er stor for at du fikk med deg akkurat 

Klippene av landets makttopper i det som tilsynelatende var deres aller første stein-saks-papir-duell, ble delt ikke bare av statskanalen selv, men i stort sett alle nasjonale medier.

NRK vil kanskje kalle det en suksess. Andre har etterlyst politikkens alvor – også i herværende avis, hvor en lederartikkel advarte mot å «drukne partilederdebatten i tant og fjas».

Nå vel, hvor kommer fjaset fra? Når ble vi egentlig enige om at politikerdebatt er så kjedelig at vi trenger litt sirkus – og hvem gagner det?

Den første norske partilederdebatten fant sted fredag kveld 25. august 1959, og da var det aldri blitt sendt et så langt sammenhengende program på norsk fjernsyn: I intet mindre enn to og en halv time debatterte partilederne, og det i svært ordnede former, uten avbrytelser og med nøyaktig fordeling av taletid.

– Vi var veldig lite opptatt av underholdning, sier Tom Berntzen da Klassekampen ringer.

Han var ansatt i NRK fra 1973 til 2001 – lenge som politisk journalist – og har ledet en drøss partilederdebatter. Som ordstyrer regjerte han etter andre idealer enn i dag, hevder Berntzen.

– Det å underholde er ikke det samme som 

. En politisk debatt skal underholde, men ikke være underholdning. I år er det altfor mye gags. Det er en undervurdering av seeren, sier han.

Jeg var ikke stolt av det da, og jeg er ikke stolt av det nå.

Med tant og fjas til tinget

Proletariatet står nå overfor en ekstremt farlig og forferdelig fiende. Fascismen er i øyeblikket det sterkeste, mest konsentrerte og klassiske uttrykket for verdensborgerskapets generaloffensiv. Å slå ned på den er en elementær nødvendighet.»

Slik begynner Clara Zetkin sin tale til Den kommunistiske internasjonales utvidede eksekutivkomité i Moskva i 1923. Denne talen kan nå leses på norsk i en bok fra Forlaget Manifest.

Historiker Ola Morris Innset har skrevet forordet. Han beskriver hvordan en skrøpelig Zetkin, som var sentral i den europeiske arbeiderbevegelsen, måtte bæres inn i salen hvor talen ble holdt. Men ordene hadde sprengkraft – ja, også i dag, hundre år seinere.

– Hovedbudskapet hennes var at fascismen måtte forstås som noe helt nytt, og noe eget, sier Innset til Klassekampen.

Clara Zetkin kom til verden i Sachsen i 1857 og ble som lærerstudent revet med av den sosialistiske bevegelsen som vokste fram i Tyskland. Lenge var hun medlem av det sosialdemokratiske partiet, før hun gikk over til kommunistpartiet i 1918.

I sin levetid ble Zetkin en berømt teoretiker, journalist og skribent. Ikke minst var hun kvinnesaksforkjemper og initiativtaker bak den internasjonale kvinnedagen.

Talen i Moskva ble holdt like etter at Mussolini hadde tatt over makta i Italia. Historiens første fascistiske maktovertakelse var et faktum. Den italienskkyndige Zetkin hadde fulgt nøye med på utviklingen.

I 1923 var kommunismen ennå relativt ung, og man var vant til motangrep fra borgerskapet som ønsket å bevare sin makt. Mange kommunister anså simpelthen fascismen som nok et eksempel på det. Det var et feilgrep, mente Zetkin.

Det var jo sosialismens register fascistene spilte på.

Om å tenne folkets ild

Det blir stadig ropt varsko om dalende lesing blant elever. Men kanskje bør det ikke være et mål at alle skal lese skjønnlitteratur, spurte litteraturforsker Grethe Fatima Syéd i tirsdagens Klassekampen.

Hun hevdet at lesepresset skaper «tapere», «avmaktsfølelse» og «traumer».

Kanskje er det heller ikke i litteraturens interesse å bli brukt som et middel for undervisning, skrev hun videre.

Flere av poengene fant gjenklang hos akademikere i gårsdagens avis. Men ikke alle mener Syéd treffer blink.

– For meg er det en underlig tanke at for å hjelpe litteraturen må vi holde den unna den oppvoksende slekt, sier litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Pedersen oppfatter at hovedtanken til Syéd er å senke kravene for elever i skolen.

– Jeg skjønner hva hun vil fram til. Men det hun i realiteten gjør med denne kronikken, er å sette spørsmålstegn ved selve litteraturens verdi i skoleverket. Det er jeg mildt sagt skeptisk til.

I sin kronikk hevdet Syéd at litteraturens sentrale posisjon i norskfaget har et legitimeringsproblem. Pedersen er på sin side overbevist om at lesing av skjønnlitteratur har positive effekter.

Kanon er tilgjengelig for alle, ikke bare en elite.

– Et elitistisk kunstsyn

Christopher Olssøn

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

– Jeg er redd skolen bidrar til at barn og ungdommer får avsmak for litteratur, sier professor i idéhistorie Espen Schaanning.

I går trykket Klassekampen en kronikk av litteraturviter og førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd med tittelen 

Hun opplever at skjønnlitteraturens plass i skolen har en «legitimeringskrise» og bekymrer seg for at mengden lesing truer elevenes velvære og vekst. «Det er på tide å diskutere hvordan norskfagets overgrep kan opphøre», konkluderer hun.

Schaanning er langt på vei enig i Syéds analyse.

– Hun peker på noe grunnleggende, sier han.

– Når elever skal ta en roman i hendene i dag, er det ikke fordi de skal få en god opplevelse, men for å finne sjanger, estetiske virkemidler og prestere. Man gjør litteraturen en bjørnetjeneste ved å gjøre den til et obligatorisk krav i skolen.

Schaanning har ved flere anledninger skrevet om norsk skole, blant annet i boka «Skolens mening» (2022). Idéhistorikeren mener spørsmålet er om kravene til prestasjon i norskfaget ødelegger selve leseopplevelsen.

– Det gjelder selvsagt ikke for alle, men jeg tipper det gjelder det store gross – og i alle fall dem som får dårligst karakterer og viser at de ikke kan «noe». De kan få skikkelig avsmak for litteratur, sier Schaanning.

Skolen er et sorteringsapparat som skaper tapere, men den trenger ikke være det på dette området òg.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

Den er en slank sak, Geir Gulliksens helt trykkferske roman: Knappe hundre sider teller «Luftrommet over Ukraina», kledd i et passende himmelblått omslag.

Som tittelen forteller, er krig omdreiningspunktet for boka. Vi følger Hilding, en ganske alminnelig norsk mann som bestemmer seg for å hjelpe ukrainske flyktninger.

Den som har lest sin Gulliksen, vet at samfunnsstrukturer er sentralt i forfatterskapet – tidligere har de utspilt seg særlig gjennom kjønn og seksualitet. Men i de to siste bøkene er verdenssituasjonen kommet i forgrunnen.

Fjorårets bok, «Øvre port, nedre port», kretset om en våpenfabrikk i en norsk småby. Nå nærmer han seg altså en av vår tids mest opprivende kriser.

– Jeg tror at skrivingen min endrer seg, og det vil jeg gjerne, sier forfatteren.

Der vi sitter nå, på en fortauskafé i Oslo, er det lite som minner om krig og elendighet. Augustsola skinner, og folk traver forbi på vei til jobb og studier.

Men også her hjemme har verdenssituasjonen sivet inn. Bare noen dager før har ungdommer demonstrert utenfor Øyafestivalen, hvis eierselskap har koplinger til Israel. Gaza- og Ukraina-krigene har vært blant de definerende sakene så langt i dette valgåret.

Antakelig vil vi i framtida regne 24. februar 2022, da Russland invaderte Ukraina, som et tidsskille også for Norge: dagen da det ble åpenbart at krig ikke bare er noe som skjer i andre verdensdeler, men som kan banke på vår egen dør.

Det føles ­klissete å snakke om ­medfølelse, men hva ­annet har vi?

De andres lidelse

Flere EU-land vil frata Israel forskningsmidler

Horisont Europa er navnet på EUs prestisjetunge forskningsprogram som deler ut milliarder til ymse prosjekter. Blant landene som nyter godt av støtta, som er finansiert av europeiske – og norske – skattebetalere, finner vi Israel. I fjor avslørte en rapport fra Transnational Institute at store summer går til forskning på våpen som brukes i Gaza-krigen.

Det har vakt oppmerksomhet. Nå vil Europakommisjonen vurdere å utestenge Israel fra deler av programmet, melder The Guardian.

Det er et positivt tegn, mener partiet Rødt, som lenge har ønsket at Norge fryser norske midler til samarbeid der israelske aktører inngår.

– Stadig flere land får øynene opp for at det pågår et folkemord i Gaza, sier partiets kulturpolitiske talsperson Hege Bae Nyholt.

Europakommisjonen har det overordnede ansvaret for Horisont Europa. I slutten av juli møttes EU-landenes ambassadører for å diskutere en utkastelse av Israel fra den delen av Horisont-programmet som kalles European Innovation Council (EIC).

Dette programmet gir støtte til såkalt banebrytende teknologi. Hittil skal israelske forskningsinstitusjoner ha mottatt 200 millioner euro.

20 EU-land skal ha uttrykt sterk bekymring over situasjonen i Gaza, særlig den pågående sultkatastrofen. Ifølge mediet Euractive skal Belgia, Frankrike, Spania, Irland og Nederland være blant landene som vil strupe Israels tilgang på EU-midler.

Andre land er nølende og frykter at en utestengelse kan ødelegge for dialog, ifølge The Guardian.

Dette handler om hva staten Norge skal bidra til.

Mylena Kifle

Kulturforeninger og -institusjoner dropper Arendalsuka

I går startet Arendalsuka. Av de 2334 arrangementene som er planlagt, er bare 60 debatter eller samtaler om kunst og kultur.

Her har kulturlivet en jobb å gjøre, mener Hans Ole Rian, leder i kulturforbundet Creo.

– Det er altfor lite. Både vi i kulturorganisasjonene og institusjonene må skjerpe oss.

Programmet inneholder mange konserter, utstillinger og forestillinger, men flere kulturaktører dropper å arrangere egne debatter.

Rian er selv på vei til Arendal da Klassekampen ringer. Creo står i år for én debatt sammen med Forskerforbundet, og deltar i tre andre debatter.

– Hvorfor prioriterer dere å være til stede på Arendalsuka?

– Vi mener det er viktig å synliggjøre politikken vår i en tid med stadig flere angrep på kunsten og ytringsfriheten i land vi tidligere anså som solide demokratier, sier han.

Creo-lederen mener samtidig at antall kulturdebatter ikke er avgjørende for om kulturaktørene får gjennomslag.

Vi trenger at alle i kultur­livet jobber for at kultur skal bli et viktig spørsmål i politikken.

Kun 2,6 prosent kultur under Arendalsuka

Hannah Bull Thorvik

Det er mye snakk om lesing om dagen: Nylig lanserte regjeringen et leseløft for norske elever. Det inkluderer et såkalt lesekvarter, som sikrer at elevene leser minst femten minutter hver dag.

Det sies gjerne at det å lese utvider horisonten og evnen til empati. Men gjør det deg også smartere? Og har det noe å si 

Ja, viser en ny studie ved Universitetet i Oslo: Det finnes en sammenheng mellom lesing av litteratur og verbal intelligens.

– Lesing kan gi kjennskap til en litterær kultur som er en sterk prediktor for verbale ferdigheter, sier professor i pedagogisk psykologi Ivar Bråten til Klassekampen.

Han ledet undersøkelsen som omfattet 105 bachelorstudenter. Studentene ble målt på kjennskap til et utvalg skjønnlitterære forfattere, i tillegg til nettsteder med kultur- og nyhetsstoff.

Deretter ble studentene testet i leseforståelse. Resultatet var tydelig, forteller Bråten.

– Det viser seg at kjennskap til forfattere og nettsider med kultur- og nyhetsstoff forutsier leseforståelse ganske godt. Det gjør ikke lesing av underholdningssider og kjendisstoff, sier Bråten.

Ikke bare forstår lesere av skjønnlitterære bøker tekst bedre, de er også mer verbalt kompetente.

Det er vanskelig å snu med tiltak i skolen.

Dypere litteratur gjør deg smartere

Har noen skandinavisk forfatter skrevet like godt om ensomme barn som Torborg Nedreaas? Jo, en og annen finnes det: som Harry Martinson, som i «Neslene blomstrer» (1935) tegner et uforglemmelig portrett av den foreldreløse Martin som sendes fra den ene pleiefamilien til den andre og tar imot det han måtte få. Noen ganger litt medlidenhet, andre ganger kulde og vold.

Martinson og Nedreaas er født med to års mellomrom, i 1904 og 1906, og i mitt leserhjerte henger de litt sammen, de to ­– mest fordi jeg ble introdusert for deres forfatterskap på samme tid. Men tematisk finnes det åpenbare likheter. Begge skildrer de det skandinaviske samfunnet ved starten av 1900-tallet, før velferdsstaten revolusjonerte vår lille krok av verden; før oljepenger, Nav-kontorer, barnevern. Tida da småkårsfolket levde på nåde og et barn knapt hadde flere rettigheter enn en hund eller en katt.

Begge har de en spesiell fintfølelse for barnets perspektiv; de evner å gjenskape hvordan barndommen 

, dens små og store sanseopplevelser. Som å stå ute i striregnet en ettermiddag, stikke tunga ut og la dråpene renne inn i munnen, la seg omslutte av frydefullt regn. Eller å oppdage at man er mutters alene i verden, bokstavelig eller sjelelig, og at det kanskje ikke kommer noen redning. De skriver barnet fram med en slik kraft at leseren husker 

 barndom, og kjenner det vesle stikket av melankoli eller sårhet: 

Begge skildrer de barn med det man gjerne kaller et rikt indre liv, som kanskje bedre kan karakteriseres som en sterk fantasi, observasjonskraft og nysgjerrighet på verden. Denne fantasien er et tveegget sverd. Ofte passer barna ikke helt inn i de trange samfunnene de er født inn i. De er liksom litt snåle, disse ungene, ikke så reint lite irriterende for voksne og andre barn som blir trøtt av spørsmålene de stiller, og som ikke orker å møte deres grenseløse lengsel. På den andre sida kan fantasien være en beskyttelse, et hemmelig rom av drømmespinn og framtidshåp å søke tilflukt i når verden er for brutal.

Mens Martinson fikk Nobelprisen (for øvrig en tragisk historie, som det ikke er plass til her) og forble sentral i svenskenes hukommelse, var Nedreaas lenge nokså glemt her til lands. I hvert fall var hun mindre lest enn kvaliteten på forfatterskapet skulle tilsi. De siste årene har det forandret seg. Det skal Torborg Nedreaas-selskapet i Bergen ha mye av æren for; de har gjort et utrettelig arbeid for å løfte henne fram i lyset. I fjor utga Aschehoug en samling av Nedreaas’ gripende noveller om andre verdenskrig, og disse dager utgis en språklig modernisert utgave av «Av måneskinn gror det ingenting». Romanen har gjort suksess i flere europeiske land, snart en mannsalder etter at den først ble utgitt i 1947. I 2023 ble romanen valgt inn på topplista i Klassekampens kåring av venstresidas kanon.

Mer om den boka snart. Men la oss først tilbringe litt tid med Herdis Hauge, jenta med det viltre, røde håret og det følsomme sinnet som jeg har tilbragt deler av sommeren med. Hun gjør sin entré som et av barna i novellesamlingen «Trylleglasset» fra 1950. I den svært lesverdige «En sommer med Nedreaas» beskriver litteraturforsker Grethe Fatima Syéd hvordan romanen ble til: Som voksen besøkte Nedreaas sin barndoms Møhlenpris i Bergen. Da hun kjente duften fra fortauene, strømmet minnene på med en slik kraft at hun umiddelbart ga seg i kast med skrivingen, og ikke stanset «før hun bortimot ikke lenger kunne holde pennen mot papiret». Seinere vendte hun tilbake til Herdis to ganger, da i romanform med henne som hovedperson; romanene heter «Musikk fra en blå brønn» (1960) og «Ved neste nymåne» (1971).

Når vi blir kjent med Herdis, er hun rundt seks år gammel. Det er like før første verdenskrig, og ennå finnes den gamle verden hvor man hører hestenes klamping over brosteinen, ispedd duren fra noen få automobiler. Møhlenpris har i boka fått navnet Sølverstad, og i gatene vrimler det av unger. Gatelivet styres av en egen justis, og Herdis er ofte den tapende part; hun blir liksom dinglende etter de andre, ikke helt inkludert. Hun er åpenbart et oppvakt barn, kanskje til og med uvanlig intelligent, men det er som om hun mangler noen sosiale nøkler. «Kanskje passer hun ikke så godt til å være barn», skriver Syéd et sted, og det er en interessant tanke. Kanskje finner ikke Herdis noen å speile seg i, noen som er skrudd sammen slik som henne. Men hun har et hemmelig rom å søke til. Novellesamlingens tittel, «Trylleglasset», viser til en bit glass som fortroller verden: Når hun setter prismet for øyet, stråler alt rundt henne i et vell av farger.

Et spinn av milde drømmer

Siden 1888 har festivalen Nordic Music Days, som arrangeres i samarbeid mellom nordiske komponistforeninger, vært en stor begivenhet.

Men noe tyder på at ting er i endring. Da komponist Jon Øivind Ness skulle melde verkene sine på fjorårets festival, ble han bedt om å oppgi ikke bare formalia – men også kjønnsidentitet, legning og etnisitet.

– Jeg mener at dette er helt uakseptabelt, blant annet av personvernhensyn, sier Ness.

For å delta på Nordic Music Days og melde på verker må man lage en profil på festivalens nettside. Under en bolk kalt «Self-identification» kan man huke av for kategoriene «neurodiverse», «disabled», «lgbtqia+», «indigenous», «global majority», «emergent» eller «trans racial».

Man kan også huke av for «Prefer not to say». Likevel mener Ness at det er problematisk å aktivt gå inn for å registrere og lagre folks private identitet i en database, og stiller spørsmål ved lovligheten.

Ness forteller at han forsøkte å spille skjemaet et pek ved å huke av på alle kategoriene. Da han seinere gikk inn på profilen sin, var det kun «lgbtqia+» som sto igjen. Selv betegner Ness seg som «homse».

– Noen har altså grepet inn på min profil og tatt bort de andre identitetsmarkørene og latt den som «stemte», stå igjen, sier han.

Musikere blir bedt om å oppgi legning

Mandag kom nyheten om at Tor Åge Bringsværd er gått ut av tida, 85 år gammel. Forfatteren etterlater seg et usedvanlig omfangsrikt forfatterskap som teller hundrevis av utgivelser.

De strekker seg fra folkekjære barnebøker til eksperimentell science fiction og fantasy, som Bringsværd selv betegnet som «fabelprosa». I denne delen av forfatterskapet samarbeidet han med Jon Bing.

Bringsværd forble aktiv som forfatter helt det siste, og seinere denne måneden utkommer hans siste roman, «Magnoliadamen».

I dagene etter dødsfallet har forfatterkollegaer, redaktører og lesere delt sine minner om sterke leseropplevelser gjennom snart seks tiår.

– Bringsværd hadde en så raus måte å skrive på. Litteraturen hans var ikke bare snill og vennlig, men vilter, trassig og grenseoverskridende – og så var han så utrolig produktiv, sier Kari Slaatsveen.

Skribenten og lydprodusenten var en av mange som fant veien til Tor Åge Bringsværds viltvoksende fabelprosa-univers tidlig på 1970-tallet.

Slaatsveens far hadde nemlig en hylle med science fiction-bøker hjemme. Der sto Ursula Le Guin, Arthur C. Clarke, Ray Bradbury – og Bing & Bringsværds «Rundt solen i ring» (1967).

Seinere ble Slaatsveen bergtatt av romanen «Den som har begge beina på jorda står stille» (1974), som regnes som Bringsværds virkelige gjennombrudd.

Litteraturen hans var ikke bare snill og vennlig, men vilter, trassig og grenseoverskridende

Mannen som aldri sto stille

Forrige uke lanserte regjeringen med utdanningsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i spissen sitt nye tiltak for å øke norske elevers lesing. Den har det som kjent gått nedover med i seinere år.

Én milliard kroner skal settes av til blant annet flere bøker og mer opplæring i leseferdigheter. Det skal også innføres et lesekvarter i skolen, som sikrer at elevene fordyper seg i lesing i femten minutter hver dag.

Men ikke alle som jobber tett på elevene har troa på at dette monner.

– Det er kjempefint at de vil satse. Men én milliard er mye penger å sløse på tiltak som allerede er prøvd, og som ikke fungerer, sier Elisabeth Jensen Lombnæs.

Hun arbeider til daglig som biblioteklærer ved Gamlebyen skole i Oslo. Som ansatt i skoleverket har hun sett flere politiske tiltak for økt lesing – seinest regjeringens seksårige leselyststrategi, som ble lansert i fjor.

Mens regjeringen gjerne bevilger penger, er de lite åpne for å tenke nytt, mener Lombnæs.

– Regjeringen kommer stadig vekk med penger til bøker, og de vil ha skjerm ut av skolen. Det er vel og bra. Men hvorfor kommer det ikke en skikkelig satsing på skolebibliotekene? Det mangler alltid, og ingen vil svare på hvorfor, sier Lombnæs.

I vår varslet regjeringen at de ville styrke skolebibliotekene med tolv millioner kroner – «en dråpe i havet», som Lombnæs formulerer det. I revidert nasjonalbudsjett er disse pengene tatt bort.

Man må ha tid til å bygge relasjoner med hver elev.

Lærer ber om nytenkning og flere bibliotek

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

På forsommeren la Kirsti Svenning merke til et innlegg fra en av Facebook-vennene sine. Det var et kjedebrev om at vedkommende ikke ville tillate at Meta brukte privat innhold til opptrening av kunstig intelligens (KI).

Selv hadde Svenning nettopp sett at Forbrukerrådet anbefalte folk å reservere seg mot Metas KI-trening ved hjelp av et protestskjema. Hun kopierte Forbrukerrådets tekst i Facebook-vennens kommentarfelt.

– Så gikk det to sekunder, og så var jeg helt sperret ute fra både Facebook og Messenger – altså etter å ha delt folkeopplysning fra en offentlig norsk instans, sier Svenning.

Hun fikk så beskjed fra Meta om at hun kunne anke avgjørelsen om deaktivering av kontoen. Det vakte imidlertid nye bekymringer: Om det ble avgjort at Svennings konto ikke fulgte Metas retningslinjer, ble den slettet for godt – uten ankemulighet.

I mellomtida kom Svenning ikke inn på profilen sin overhodet. Altså sto hun i fare for å miste alt av bilder, chattelogger og annen informasjon som var lagret der gjennom mange år.

Hun anket. Dagene gikk, uten svar fra Meta.

– Etter ti dager ringte jeg til Forbrukerrådet, ettersom det var deres tekst jeg hadde delt. De fortalte meg at de ikke var overrasket over utestengelsen – de hadde nemlig hørt om andre som hadde opplevd lignende, sier Svenning.

Klassekampen har tidligere i sommer skrevet om Metas bruk av privat innhold til KI-trening, inkludert meldinger fra messenger. Flere fagpersoner og Facebook-­brukere har uttrykt bekymring over manglende personvern.

Det vil være katastrofalt å utvide innkjøpsordningen for sakprosa, sier Grethe Fatima Syéd

Norsk sakprosa bør få en automatisk innkjøpsordning, mente Jørgen Lorentzen, midlertidig generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i Klassekampen forrige uke.

En automatisk ordning vil sikre at alle utgivelser som innfrir visse minimumskrav, blir kjøpt inn til landets biblioteker, slik det fungerer for skjønnlitteratur. NFFO får støtte hos SVs kulturpolitiske talsperson Kathy Lie.

Men ikke alle som kjenner sakprosafeltet, tror at det er en god idé å utvide ordningen.

– Jeg mener at det ville vært en katastrofe. Det skrives utrolig mange dårlige bøker. De har ingenting i bibliotekene å gjøre, og vil føre til at de få gode forsvinner i mengden – slik det har vært på det skjønnlitterære feltet i mange år, sier Grethe Fatima Syéd.

Hun har selv sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa, og er forfatter av både sak- og skjønnlitteratur, i tillegg til å være forsker.

Syéd betegner den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som en «hellig ku» få vil diskutere kritisk, men som har fått noen betydelige problemer.

– Det er noe oppe i dagen som få tør si høyt: Ordningen er for god, slik at den slår over i sin motsetning, sier Syéd.

Den automatiske ordningen sikrer at nesten alt som påmeldes av skjønnlitteratur, blir innkjøpt. Forlagene får tilbakebetalt kostnadene, og løper dermed liten risiko ved å utgi skjønnlitterære bøker.

Vi ville druknet i bøker av pensjonerte historielektorer.

Advarer om flom av dårlig sakprosa

Saga Eline Jonsson Hoff

Synne Folstad Moen

 Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Lørdag 19. juli gikk Ingvar Ambjørnsen ut av tida, 69 år gammel. Dikteren fra Larvik døde i Oslo, byen han nylig var flyttet tilbake til etter mange års utlendighet i Hamburg.

I seinere år levde han et tilbaketrukket liv med fokus på skriving og med skrantende helse. Han etterlater seg ektefellen Gabriele Haefs, som er oversetter.

I nærmere fem tiår var Ambjørnsen en av våre mest særpregede diktere, og gikk fra å være en alternativ undergrunnsforfatter og sentral skikkelse i frikermiljøet til å bli folkekjær allemannseie.

I dagene som har gått siden dødsfallet har sosiale medier flommet over av hilsener og anekdoter fra lesere som tar bortgangen svært tungt, og som forteller om sterke leseropplevelser som har formet mennesket de selv har blitt.

Hvorfor fikk Ambjørnsen en så usedvanlig sterk appell? Hva er det med bokstoffet som treffer en nerve få andre norske forfattere har vært i nærheten av, hvilke verdier ligger til grunn – og hva forteller det oss om det norske samfunnet?

For å finne noen svar tar Klassekampen en tur ut i et sommerhett Oslo på leiting etter Ambjørnsen-lesere. Ennå er det felles­ferie, og gatene er langt stillere enn de pleier.

Leserjakta viser seg imidlertid å være en smal sak. På baren Asylet på Grønland har en vennegjeng på fire søkt ly for julisola. Og jo da: De kan sin Ambjørnsen ut og inn.

Rolf Helge Olsen, Kjetil Støback, Tore Jan Jakobsen og Trond Nilsen kjenner hverandre fra tida de jobba i Posten. Nå er de pensjonister alle mann.

Ambjørnsen var en litterær versjon av Ozzy ­Osbourne.

Nærhet, varme og snillhet

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

– Hovedårsaken til at Kulturrådet ikke kjøper inn en del av sakprosatitlene, er at det er for lite penger i potten.

Det sier Jørgen Lorentzen, midlertidig generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

I Klassekampen forrige uke uttalte Trine Hamran, som leder vurderingsutvalget for ny, norsk sakprosa, at forlagenes kvalitetssikring av sådan virker å være mindre grundig enn før.

«Det er en del sakprosabøker der ute som kunne blitt innkjøpt dersom forlagene hadde gjort en bedre jobb med redigeringen», sa Hamran.

Lorentzen mener på sin side at artikkelen underspiller at innkjøpsordningen er for dårlig finansiert.

– Av cirka 230 bøker fikk 171 av bøkene avslag på grunn av for lite finansiering. Disse 171 var av god kvalitet og kunne altså blitt kjøpt inn, sier han.

Det har vært mye diskusjon om innkjøpsordningen for sakprosa det siste året, særlig etter at det ble kjent at Dag Solstad og Vigdis Hjorths seineste bøker fikk avslag av Kulturrådet.

Boktitler som blir kjøpt inn, er garantert et minstesalg på 773 eksemplarer og blir distribuert rundt til landets biblioteker.

Interessen for norsk sakprosa er økende.

Ønsker økt støtte til kjøp av sakprosa

Carl Martin Eggesbø

Motedronningen forlater Vogue. Ryktene sier at Jeff Bezos står klar til å kjøpe magasinimperiet. 

I juni serverte Vogue følgende forsidepike på nett: en plastisk operert kvinne i en åletrang brudekjole i nokså datert havfruestil. Hun er Lauren Sanchez, kona til Amazon-grunnlegger og en av verdens rikeste menn, Jeff Bezos.

Mens Vogue en gang var kjent som den gode smaks portvokter, har mange nå inntrykk av at smakløse oligarker inntar spaltene. Det er også kjent at Anna Wintour trer av som redaktør, en stilling hun har hatt siden 1988.

Samtidig har anonyme kilder hevdet til Daily Mail at den Trump-vennlige Bezos ønsker å kjøpe Condé Nast, medieselskapet som eier Vogue, Vanity Fair, The New Yorker, GQ og andre ikoniske magasiner. Er det spikeren i kista for den amerikanske magasinkulturen, som forente kvalitetsjournalistikk med mote og glamour?

Elise Winterthun

Artikler

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Boligkrisa er også en kulturkrise.

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Om å tenne folkets ild

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forskningsmidler

Kulturforeninger og -institusjoner dropper Arendalsuka

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet.

Musikere blir bedt om å oppgi legning

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell og forrykende produktiv forfatter.

Regjeringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skolebibliotek, mener biblioteklærer.

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

Advarer om flom av dårlig sakprosa

Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

Motedronningen forlater Vogue. Ryktene sier at Jeff Bezos står klar til å kjøpe magasinimperiet.

Ta livet tilbake!

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Norske skoger og elvebredder hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

Jeg til besvær

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Fredsbevegelsen må gjenreises, mener fagforeningsmann Roy Pedersen. I en ny bok tar han til orde for å stoppe våpenkappløpet.

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjen­inn­føre rasehie­rar­kiet, mener flere.

Boligkrisa er også en kultur­krise.

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Om å tenne folkets ild

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misfor­stå­else, mener Frode Helmich Pedersen.

Idéhis­to­riker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

I Geir Gulliksens nye roman kjører hoved­per­sonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forsk­nings­midler

Kultur­for­eninger og -insti­tu­sjoner dropper Arendal­suka

De som leser skjønn­lit­te­ratur, har høyere verbal intel­li­gens, ifølge ny forskning. Men lang­les­ning er en utdøende kunst, tror professor.

Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet.

Musikere blir bedt om å oppgi legning

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell­ ­og forrykende produktiv forfatter.

Regje­ringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skole­bibliotek, mener biblio­te­klærer.

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

Advarer om flom av dårlig sakprosa

Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Laber kvalitet er ikke sakpro­saens hoved­pro­blem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøps­ord­ningen.

Motedron­ningen forlater Vogue. Ryktene sier at Jeff Bezos står klar til å kjøpe maga­sin­im­pe­riet.

Ta livet tilbake!

Det respek­terte Malmö-forlaget El­ler­ströms har utgitt kvali­tets­bøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerne­for­fat­teren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deak­ti­verte Meta profilen hennes.

Norske skoger og elve­bred­der hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

Jeg til besvær

– Hvordan kan man ha 250 arran­ge­menter som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfat­teren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Freds­be­ve­gelsen må gjenreises, mener fagfor­eningsmann Roy Pedersen. I en ny bok tar han til orde for å stoppe våpen­kapp­løpet.

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Boligkrisa er også en kulturkrise.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forskningsmidler

Kulturforeninger og -institusjoner dropper Arendalsuka

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell og forrykende produktiv forfatter.

Regjeringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skolebibliotek, mener biblioteklærer.

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

Motedronningen forlater Vogue. Ryktene sier at Jeff Bezos står klar til å kjøpe magasinimperiet.

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Norske skoger og elvebredder hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Fredsbevegelsen må gjenreises, mener fagforeningsmann Roy Pedersen. I en ny bok tar han til orde for å stoppe våpenkappløpet.