Elise Winterthun

#fff

Vi har alle våre trivielle forestillinger om helvete, og min er å være lenket fast til sofaen i en stue malt i Jotun-fargen «grå harmoni», og hvor den estetiske visjonen er «hotellfølelse». Inn døra kommer ukas matkasse fra Adams. Aller verst: På Apple-tv-en kjøres en kontinuerlig loop av kjendisreality, som «Kompani Lauritzen», «16 ukers helvete» og «Spillet».

I denne helvetesversjonen er NRK avviklet eller privatisert, eller de har fullført prosessen de er godt i gang med helt på egen hånd: å bli en skattefinansiert utgave av Fem eller Discovery. Storsatsingene er utelukkende realitysmørje. Alle kulturprogrammer er lagt ned og i beste fall erstattet av konsepter fylt opp av «profiler» med en fleksibel arbeidsavtale, slik at de kan fortsette sin egentlige virksomhet, nemlig å være podkastere, influensere og narsissister.

 vi som en gang elsket statskanalen – og bruker dens rikholdige arkiv hyppig – vente litt med å synke ned i depresjonens lunkne badekar. For har vi ikke innkassert en slags seier den siste uka, i form av et tegn til at det finnes noe som minner om fornuft og substans hos programsjefene?

Den store snakkisen er artist Ulrikke Brandstorp, som i en hulkende video kunne dele at hun ikke får fornyet kontrakten som programleder for NRKs «Bakemesterskapet», realityserien hun har frontet de seineste årene. I vår fødte Brandstorp en sønn to måneder før termin, idet sesong tre skulle spilles inn. NRK valgte å sette inn sin egen journalist Julie Strømsvåg som vikar. Nå er det klart at Strømsvåg får fortsette.

Selv mener Brandstorp at NRK har diskriminert henne ved å nekte henne å gjennomføre sesong tre bare timer etter fødsel, hvilket hun selv ønsket. Støtta har kommet fra alle kanter, også fra Rødt.

Mandag møttes Brandstorp og NRK i «Dagsnytt 18». Uansett hvordan man vurderer det juridiske, var det vanskelig å ikke bli overbevist av NRKs argumenter: De vurderte det som uforsvarlig å la en nybakt mor til en prematur baby spasere direkte fra fødestua til en intens tv-innspilling. Det framstår instinktivt som fornuft, ikke som diskriminering.

 å droppe Brandstorp fra neste sesong? Tja, om det ikke bryter lovverket (Brandstorp er frilanser), er det i det minste litt sleipt. Situasjonen likner noe mange kvinner er redde for, nemlig at de etter permisjon kommer tilbake på jobb og oppdager at den framoverlente vikaren har overtatt oppgavene permanent. Det som gjør Brandstorp-gate bemerkelsesverdig i dagens NRK-sammenheng, er at den framoverlente vikaren faktisk er en skikkelig journalist.

Som offentlig skikkelse er Ulrikke Brandstorp den type altmuligkjendis som allerede svinger seg i alle offentlighetens flater. Hun ble kjent med «Idol», enda mer kjent med «Melodi Grand Prix», og har deltatt på «Skal vi danse» og «Kompani Lauritzen». Daglig deler hun talløse oppdateringer om barn, bryllup og oppussing i sosiale medier, ispedd reklame for slikt som Lyko og Tights.no – hvilket ikke er i konflikt med hennes NRK-rolle, nettopp fordi hun er frilanser.

Brandstorpble hyret inn for å lede «Bakemesterskapet» i utgangspunktet, kan man kanskje tenke seg: Man regnet med at hun med sin følgerskare, særlig blant yngre, ville gjøre programmet populært. Hun framstår da også som et usedvanlig positivt og overskuddspreget menneske, men mangler liksom den underfundige humoren som gjorde den britiske originalen, «The Great British Bake Off», så spesiell, og som det krever mye å gjenskape.

Sunn fornuft

Denne uka kom nyheten om at stiftelsen Fritt Ord gjør store endringer. Arbeidet skal i større grad dreie seg om egne prosjekter og programmer, og ha større internasjonalt fokus.

«Vår internasjonale innsats blir om lag doblet, fortsatt med særlig fokus på Øst- og Sentral-Europa», uttaler direktør Knut Olav Åmås på Fritt Ords nettsider.

Da Klassekampen får Åmås på tråden, forteller han at en endret verdenssituasjon er noe av årsaken til dreiningen.

– Den frie journalistikken er i ferd med å bli kvalt ikke bare i Øst-Europa, men nå også i Sentral-Europa, i land som inntil nylig har vært lovende demokratier, sier han.

Endringen innebærer også en delvis utskiftning av staben. Det er «inngått frivillige sluttavtaler med 3,7 av stiftelsens 9,7 årsverk», melder Fritt Ord.

Tre nye prosjektstillinger skal opprettes, leser vi.

– Hvorfor byttes nesten halve staben ut, heller enn at de ansatte får nye stillingsbeskrivelser?

– Klart, endringene berører en del av staben. Styret har vurdert det som at vi trenger tilførsel av ny, spisset kompetanse utenfra for å håndtere de store nye satsingene vi skal ha. Derfor velger vi å rekruttere eksternt, sier Åmås.

Den frie journalistikken er i ferd med å bli kvalt.

Vil støtte pressa i Øst-Europa

Selma Stormyren Larsen

– Det dummeste man kan gjøre, er å ta det bort, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Han er uenig i slagordet som ljomet fra et titall kunstnere i Nasjonalmuseets rom 76 i forrige uke: «Ta teppet ned!»

Det skjedde under en aksjon mot at museet viser verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» i rom 76, som er viet politisk kunst.

Verket er laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol (1924–2007), til minne om ofrene etter et palestinsk terrorangrep mot Israel i 1974 – men kritikerne mener det forfekter Israels offisielle versjon av okkupasjonen av Palestina. Kunstner Victor Lind har hevdet at Nasjonalmuseets kuratering «legitimerer folkemord og fascisme».

– Jeg synes kurateringen er litt tonedøv, men dette er en mulighet for dialog. Nå kan man ha en ordentlig diskusjon om kunstens rolle, sier Homstvedt.

Det er riktignok ikke alle aksjonistene som ønsker å fjerne verket. Et alternativ er å sette verket i tydeligere kontekst, hevdet initiativtakerne i Klassekampen i forrige uke.

Homstvedt mener det vil være synd å ta verket ned.

– Jeg er veldig lite glad i sensurering og kanselleringskultur. Dette er ikke en landskamp. Kunstneren representerer ikke nødvendigvis landet sitt, men står på egne bein, sier han.

Det dummeste man kan gjøre, er å ta det bort.

Ber om at sørgeteppet får bli

#000

Liv Køltzow, en av etterkrigstidas største norske forfattere, er gått bort

Nei, slutte – det er ikke noen vits i å slutte for meg. Mere vits i å fortsette når jeg først 

sånn og endelig begynner å finne meg i og 

Dette førte Liv Køltzow inn i sin nye dagbok sommeren 1964. Mer enn 60 år seinere kan vi prise oss lykkelig for at Køltzow nettopp ikke greide å slutte å skrive, men i stedet omfavnet trangen til å notere og «realisere en defekt» i henne selv, slik hun formulerte det denne sommerdagen.

I går ble det kjent at forfatteren har gått bort, 80 år gammel, etter å ha levd med Parkinsons sykdom i mer enn 20 år.

– Det var veldig vemodig å høre om Livs bortgang. Hun har vært syk lenge, så det var ikke direkte uventet. Men det er rart, sier Kaja Schjerven Mollerin.

Sammen med forfatter Hans Petter Blad har Mollerin samlet og redigert dagboksnotatene til Køltzow, som ble utgitt i boka «Dagbøker i utvalg» i 2021. Siden den gang har de holdt sporadisk kontakt, og seinest i fjor vinter satt de foran peisen i Køltzows hjem og snakket om prosessen, forteller Mollerin.

– Det var et intenst og merkelig arbeid, for ingen av oss ante om det skulle bli noe. Det har med materialet å gjøre – det er av veldig privat karakter, men det er også av stor allmenn interesse som en del av norsk litteraturhistorie, i hennes skildringer av for eksempel Profil-miljøet og hvordan det var å være en skrivende og tenkende kvinne i etterkrigstidas Norge, sier Mollerin.

– Det var noen durabelige fighter, men det var først og fremst mange store gleder. Hun viste en enorm sjenerøsitet og tillit ved å invitere Hans Petter og meg inn i materialet.

Køltzow var investert i arbeidet, tross i at hun var svekket av sykdommen, forteller Mollerin.

Hun sluttet helhjertet opp om kvinnekampen, men hun ville også være fullt og helt sin egen stemme.

Ingen vits i å slutte nå

Endre Ugelstad Aas

For tida arrangeres Lorch Schive Kunstpris ved Trondheim kunstmuseum. Fire kunstnere konkurrerer om en halv million, og verkene vises fram til 4. januar.

En av kunstnerne er Marthe Ramm Fortun, som viser performancen «Musevisa» en gang i uka. Den inkluderer blant annet nakenopptredener i området rundt Nidarosdomen, som er museets nærmeste nabo.

Nå har domprosten satt foten ned og stoppet Fortun i å gjennomføre flere performancer på kirkelig grunn.

– Jeg kjenner et gufs fra fortida. Det er viktig at folk vet at domprosten er villig til å flekse muskler på denne måten, sier Fortun til Klassekampen.

Ruta hun tar publikum med på i «Musevisa» varierer, men går blant annet innom et gammelt tre utenfor Nidarosdomen, et minnesmerke over falne i andre verdenskrig og Waisenhuset, som en gang var et barnehjem. Underveis leser Fortun litterære tekster – og iblant er hun avkledd i nærkontakt med skulpturer og gjenstander.

Verket tematiserer mellom annet ytre høyres framvekst, fascisme og maktmisbruk. Kroppens sårbarhet i møte med stein er et kunstnerisk poeng.

– Nakenheten har en funksjon, men blir ikke anvendt i alle performancer – kun som et grep der det virker viktig. Det kan være avvæpnende og komisk, sier Fortun.

Hun forteller at performancen er lagt utenfor kirketid, og at publikum er med på notene.

Stoppes av domprosten

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Spenningen var stor da Svenska Akademiens Mats Malm tok ordet i går: Laszlo Krasznahorkai tildeles årets nobelpris i litteratur, verdens gjeveste bokpris.

Han får prisen for sitt «visjonære og kraftfulle forfatterskap som midt i undergangens fase opprettholder troen på kunstens muligheter», skriver juryen.

Den ungarske forfatteren, født i 1954, har ligget høyt på bettinglistene de siste årene. Fire av hans bøker er oversatt til norsk: «Satantango», «Seiobo der nede», «Baron Wenckheim vender hjem» og «Herscht 07769».

Alle er utgitt av Cappelen Damm. Da Klassekampen får forlagets Ole Bjerkebakke på tråden, er han rørt og glad over nyheten.

– Det er noen fantastiske bøker, og Krasznahorkai er en veldig fin fyr. Han er en språklig virtuos og en viktig europeisk stemme, ikke minst med tanke på den politiske situasjonen i Ungarn, sier han.

Oversetter Ove Lund har gitt tre av Krasznahorkais bøker norsk språkdrakt. For novellesamlingen «Seiobo der nede» fikk han Kritikerprisen for beste oversettelse 2019.

Da Klassekampen ringer, har han ikke fått med seg nyheten – han er nemlig på sykkeltur, passende nok i Ungarn. Men da han får vite hva det gjelder, sitter jubelen løst.

På spørsmål om hva som er særpreget ved Krasznahorkais forfatterskap, trekker Lund fram det dystopiske aspektet som går igjen i bok etter bok.

Jeg har ofte fått en heavy metal-­følelse.

Apokalypsens humorist

Da Jamaica Kincaid var 17 år gammel, ble hun sendt fra Antigua til New York for å arbeide som au pair. Egentlig skulle hun sende penger hjem til den fattige familien sin, men i stedet kuttet hun kontakten og snakket ikke med dem på tjue år. Hva får et menneske til å ta et slikt valg? Den vesle, betagende memoarboka «Broren min» gir noen svar. Den ble opprinnelig utgitt i 1997, og foreligger nå på norsk.

På bokas nåtidsplan er Kincaid en godt voksen familiemor i USA, og selv om kontakten med den antiguanske familien er gjenopptatt, er den sporadisk og skjør. Da hun får vite at yngstebroren Devon ligger syk av aids på et lurvete sykehus, reiser hun ned til hjemlandet. Ved hjelp av sin amerikanske kjøpekraft får hun skaffet ham en medisin som bremser utviklingen, og en stund kvikner han til. Men snart innhenter sykdommen ham, og han dør bare 33 år gammel.

dødsleiets pinsler likefram og ufiltrert; brorens kropp spises opp av trøske, en type sopp som rammer aidssyke. Mot slutten mister han kontrollen over kroppsfunksjoner, og da han endelig forlater denne jorda, er det med angst og skrik. Begravelsen blir en stille affære – på Antigua er aids både utbredt og svært stigmatisert.

Også broren selv er gjenstand for et usentimentalt portrett. Det har aldri blitt orden på livet hans; han har drevet dank som rastafari, rusmisbruker og forfører, og eier ikke nåla i veggen. Da medisinen for en kort stund gjør ham bedre, faller han tilbake i gamle vaner, og har ubeskyttet sex med prostituerte. Etter brorens død får Kincaid vite noe som stiller ham i et nytt lys. Det blir åpenbart at han er et menneske som aldri riktig er blitt sett av noen. For Kincaid blir brorens skjebne en rystende påminner om hva som kunne hendt henne om hun ble på Antigua: «livet hans er det jeg ikke levde». Slått i bakken av sorg – over en lillebror hun egentlig ikke kjente – reflekterer Kincaid slik over tragedien hans:

det hadde ikke vært noen blomstring i livet hans, livet hans var det motsatte av det, av blomstring, livet hans var som en svulmende blomsterknopp som i stedet for å åpne seg i blomst blir brun og faller av foran føttene på en.

aldri kommet seg bort fra deres dominerende mor, familiens matriark. Hun er en intelligent kvinne, med en form for praktisk omsorg, men livet har gjort henne hatefull. Elsker hun egentlig barna sine? For Kincaid virvler besøkene opp en rekke minner. Selv var hun morens barn fra et tidligere forhold. Moren giftet seg med en ny mann og fikk tre sønner, men da mannen ble syk, havarerte familiens økonomi. Særlig var det yngstegutten Devons tilkomst som førte til at de «falt utfor» – helt fra han ble født var han et problem, en byrde. Lesehesten Kincaid ble tatt ut av skolen for å passe sine brødre. Et særlig opprivende minne er av moren som, i raseri over at Kincaid glemmer å skifte bleie på Devon, samler alle de høyt elskede bøkene hennes i en haug og setter fyr på dem.

Leseren forstår at slike hendelser har vært utilgivelige for Kincaid, og en årsak til at hun, med en gang hun fikk muligheten, løsrev seg kort og brutalt: «[J]eg kunne ikke ha blitt meg selv hvis jeg hadde fortsatt å bo sammen med de menneskene jeg kjente best», slår hun fast. Samtidig viser brorens sykdom hvor sterk tilknytningen faktisk er – når alt kommer til alt, er disse menneskene en uløselig del av henne.

som en kandidat til Nobelprisen i litteratur, og denne boka vitner om en usedvanlig språklig varsomhet og emosjonell dybde, førsteklasses oversatt av Ingrid Haug. Selv kunne jeg iblant ønske meg færre parenteser – Kincaid er svært glad i dem, også når de drar lesningens tempo ned. Det er i de enkle, likeframme partiene boka virkelig skinner; når relasjonene får tre fram uten for mye stilistisk fiksfakseri.

Familien er flokken din, sies det, og det innebærer vel at det ikke er vennskap, felles interesser eller et sammenfallende verdisyn som binder en sammen, men noe dyrisk, kanskje også monstrøst. Ingen kan skade oss så intenst som vårt nærmeste kjøtt og blod, og ingen er vi villige til å gå gjennom ild og vann for bortsett fra dem. I de tjue årene Kincaid ikke snakket med sin mor, var hun likevel «det første jeg tenkte på om morgenen og det siste jeg tenkte på om kvelden». Vi aner at sorgen over Devon vil være en følgesvenn resten av hennes dager. «Broren min» er en lavmælt, men storslått fortelling om familiekjærlighetens på samme tid farlige og helende kraft.

Hva får et menneske til å ta et slikt valg?

Heftige bånd

Hvorfor ser alle nye barer så like ut? Eikefinér. Lave krakker. Naturvin. Ansjos rett fra tinnboksen. Enten du er i Bergen eller Madrid, kan du banne på at du finner et sånt sted, og på at samtlige anser seg for å være et helt unikt tilskudd til byen.

Ja, har ikke mye i Europa blitt likt? Det er omdreiningspunktet i Vincenzo Latronicos «Le perfezioni» («Perfeksjon»). Da boka ble oversatt fra italiensk til engelsk i fjor, ble den en liten sensasjon. Den ble kortlistet til Bookerprisen og topper ennå salgslister.

Boka er et portrett av et visst segment av millenniumsgenerasjonen, som hadde sine glansdager på 2000-tallet – og som omfavnet livsstilskapitalisme, sosiale medier og en ny, global tilværelse.

 historie, om en særegen europeisk epoke, sier Latronico til Klassekampen.

«Perfection» åpner i 2009, og paret Anna og Tom har flyttet til Berlin for å arbeide som kreative frilansere – rettere sagt digitale nomader. Hvor de kommer fra, får vi aldri vite; det er ikke viktig. Heller enn komplekse personer er de 

, representanter for en særegen mentalitet.

Romanen er holdt i en kjølig stil, blottet for indre liv. Det vi leser om, er alle livsstilsmarkørene Anna og Tom bygger sin identitet på. Ideen stjal Latronico fra Georges Perecs «Tingene» (1965).

Mens livet Anna og Tom jobber for å opprettholde, ser misunnelsesverdig ut på Instagram, blir det stadig tydeligere for leseren at det er fylt av en stor tomhet.

– Disse menneskene lider av en fullstendig mangel på en kollektiv horisont og dermed mangel på mening – uten at de er i stand til å artikulere det selv, sier Latronico.

Ekte fellesskap krever en innsats både å entre og forlate.

Et rotløst liv

I går kom nyheten om at Aslak Sira Myhre forlater stillingen som sjef for Nasjonalbiblioteket. Han skifter beite og tiltrer en sentral stilling i energi- og telegiganten Lyse, meldte Aftenbladet.

Med det er et kapittel i norsk bibliotekhistorie over: Myhre har vært nasjonalbibliotekar i hele elleve år.

Selv forteller han at avgjørelsen er motivert av en mangeårig interesse for industri, kraft og forvaltning av naturressurser.

– Jeg har vært privilegert i mitt yrkesliv – jeg var RV-politiker (Rød Valgallianse, journ.anm.) i ti år, jobbet med litteraturformidling i ti år og så med folkeopplysning og kulturarv i spennet fra middelalder til kunstig intelligens. Nå hadde jeg lyst til å prøve en runde med noe helt annet, sier han til Klassekampen.

Lyse er eid av kommunene i Rogaland, Myhres hjemfylke, og han kommer til å pendle mellom Oslo og Stavanger, forteller han.

– Men Lyse har faktisk distriktskontor i Oslo, så jeg får jobbet der også, sier han.

– Du entrer et område som tidvis er svært betent?

– Ja, kraftpolitikken er i ferd med å bli den mest polariserte politiske arenaen i Norge. Det er et problem, for der det polariseres, brytes fellesskapet opp. Det å sikre fellesskapsfølelsen og forvaltningen av våre felles ressurser er helt avgjørende i vår tid. Det er dette vi skal leve av og med i framtida, sier Myhre.

Myhre går fra borde

Dag Eivind Undheim Larsen

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, sier forfatter Bjørn Westlie.

Det blåser friskt rundt HL-senteret i Oslo, som forsker på holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn. I forrige uke skrev Klassekampen om en 

74 sider lang rapport hvor HL-senteret blir anklaget for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder

Det er den jødiske organisasjonen B’nai B’rith Norgeslosjen som står bak rapporten, hvor det blant annet hevdes at HL-senteret har nedprioritert forskningen på antisemittisme.

I tillegg har styreleder i Det Mosaiske Trossamfund (DMT), Marius Gaarder, sendt et bekymringsbrev til HL-senteret.

«Det jeg kan si, er at et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av HL-senteret og mener at de har vært for passive i møte med antisemittiske ytringer i det norske samfunnet etter 7. oktober 2023», sa Gaarder til Klassekampen i forrige uke.

Forfatter Bjørn Westlie har ikke jødisk bakgrunn, men har arbeidet mye med antisemittisme i sine bøker. I «Det norske jødehatet» fra 2019 gransker han den antisemittiske propagandaen i Norge under andre verdenskrig.

Westlie mener anklagene som nå rettes mot HL-senteret, er urimelige.

– Jeg skjønner ikke helt hvor denne kritikken kommer fra. Man kan jo ikke kreve at et HL-senteret skal delta aktivt i samfunnsdebatten på lik linje med alle andre. Dersom et forskningssenter skal bli sett på som seriøst, kan ikke fungere som politisk instrument for bestemte interesser, sier Westlie.

Ser ingen grunn til mistillit

Tom Henning Bratlie

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret i Oslo har som formål å drive forskning om holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn.

Nå er forskningssenteret kommet i hardt vær. 

I går skrev Klassekampen om en 74-sider lang rapport hvor HL-senteret blir anklaget for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder

Blant annet blir det hevdet at senteret har nedprioritert forskningen på antisemittisme.

Overfor Klassekampen har HL-senterets direktør Jan Heiret avfeid rapporten som «tendensiøs».

Det er den jødiske organisasjonen B’nai B’rith Norgeslosjen som står bak utredningen. De holder fast på sin kritikk.

– Det er mange i den jødiske minoriteten som opplever ugreie ting, sier Norgeslosjens president Robert Hercz.

Han snakker med Klassekampen flankert av losjens visepresident Leif Knutsen. De vil ikke si hvor mange medlemmer losjen har, men beskriver seg som et lite selskap.

Bekymringene om HL-senterets opptreden siden høsten 2023 deles imidlertid av mange blant den jødiske minoriteten i Norge, hevder de.

Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av HL-senteret.

Varsler om misnøye blant norske jøder

I en 70 sider lang rapport får Holocaust­senteret krass kritikk fra jødisk organisasjon

«Kan man snakke om antisemittisme på HL-senteret?»

Slik lyder tittelen på en fersk rapport forfattet av B’nai B’rith Norgeslosjen, den norske avdelingen av en internasjonal jødisk organisasjon.

Rapporten er tilsendt en rekke politiske kontorer og samfunnsaktører og inneholder krass kritikk mot HL-senterets framferd siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

Blant annet hevdes det at senteret har «bidratt til å normalisere premisser som forsterker israelfiendtlige og delvis antijødiske forestillinger».

Selv mener HL-senterets direktør at karakteristikkene ikke stemmer.

– Med tanke på de jødiske miljøene i Norge beklager vi at det blir skapt et sånt inntrykk, sier Jan Heiret.

De siste årene har HL-senteret, hvis formål er å fremme kunnskap om holocaust, folkemord, antisemittisme, rasisme og minoriteters vilkår, fått hyppig kritikk for ikke å ta tydelig nok til orde mot palestinske lidelser og økt islamofobi.

Seinest i august gikk en gruppe forskere, fagfolk og samfunnsstemmer sammen om en kronikk i Klassekampen der de mente seg sviktet av senteret.

Vi har vært veldig tilbake­holdne på ordbruk.

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

Søndag kveld ble det avholdt minnestund for Charlie Kirk i Arizona. En rekke sentrale Maga-skikkelser talte, inkludert president Donald Trump. Over 60.000 mennesker møtte opp som publikum.

Også her hjemme kunne nordmenn benke seg: NRK sendte markeringen i sin helhet i sine nettkanaler søndag kveld.

Det har fått mange seere til å klage til Kringkastingsrådet. I skrivende stund er det meldt om 60 klager. En av dem tilhører forfatter Jonas Bals.

– Jeg mener det var en fullstendig journalistisk kollaps hos NRK. Jeg kjente på en sorgreaksjon, sier han til Klassekampen.

Han viser til den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessens advarsel om at USA nå befinner seg i en ytterst kritisk fase.

– Det å gjengi disse aktørene så ukritisk og ufiltrert som NRK gjorde, attpåtil med Turning Point-logoen nederst i hjørnet, er en del av normaliseringen av vår tids fascisme, sier Bals.

Turning Point er navnet på Kirks høyreradikale ungdomsbevegelse.

Bals ser paralleller til fascismens framvekst på 1920- og 1930-tallet, da norske aviser sviktet i sin dekning.

Mener NRK sviktet

Solstads siste stikk

Så kan den endelig leses, Dag Solstads siste verk: «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger.»

Boka ble varslet på nyåret, kort tid før Solstad gikk bort 14. mars. Nå finnes den altså mellom to permer, en nett, liten sak på knappe hundre sider.

Ved romanens start forteller Solstad at boka ble skrevet i 2022, og at ambisjonen var å forfatte «en hel selvbiografi over mitt liv nærmest fra jeg var født til jeg var 11–12 år».

Ideen springer ut av et avgjørende minne: «Det begynte med at en slumrende, fortrengt, ting fra barndommen dukket opp hos meg. Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå», leser vi.

Solstad forteller også om et vanskelig forhold til en ustabil, oppfarende mor og om broren, som drar utenlands og ikke snakker med mora deres på mange år. Vi leser også om Solstads opplevelser på skolen, der han befinner seg i en «tilstand som forfulgt av mine medelever, det man i dag kaller mobbing».

Hva er kjernen i denne fortellingen – og kaster den nytt lys over Solstads ruvende forfatterskap? For å sirkle inn det, har Klassekampen invitert tre Solstad-lesere til samtale: Erik Bjerck Hagen, litteraturprofessor, Kari Marstein, sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, og Bjørn Ivar Fyksen, kritiker i Bokmagasinet.

 Romanen vil ha stor interesse for ivrige Solstad-lesere, og dem er det mange av. Den kan ses som en epilog til en av hans beste bøker, «16.07.41» fra 2002, som også var sterkt selvbiografisk. Årets bok er vel dypere personlig enn noen gang og har vært svært vanskelig å skrive, forteller han. Som et selvstendig kunstverk kommer den ikke opp mot den tidligere romanen. Jeg fikk ikke all verden ut av den.

Det er mange pistoler som aldri blir avfyrt her.

Scener fra en familie

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Med sin filmtrilogi, hver sin internasjonale prestisjepris og hvert sitt lag med stjerneskuespillere: I dag møtes to norske tungvektere til dyst i ringen.

I rødt hjørne, mannen med Grand Prix og Cannes-suksess, skuespiller Renate Reinsve og sju filmer under beltet: Joachim Trier.

I blått hjørne, utfordreren med Gullbjørnen fra Berlin, to ganger Nordisk råds filmpris og seks filmer bak seg: Dag Johan Haugerud.

Ennå er begge ubeseirede, men i dag får vi svar: Hvem er best?

– Det er et veldig enkelt spørsmål og et enormt vanskelig svar, kommer det fra komiker, podkastvert og selverklært filmnerd Martha Leivestad da Klassekampen ringer.

Og sant er det, men i dette valget er det ikke lov å stemme blankt: Med kniven på strupen blir kulturfolket tvunget til å velge side.

Inn fra sidelinja kommer Leivestads podkastmakker, komiker Galvan Mehidi, mindre nølende:

– Joachim Trier. Han treffer Oslo-nerva på en annen måte. Dag Johan Haugerud er god på detaljer, men Trier viser oss sjela av en by gjennom film, sier Mehidi.

Jeg er ikke sikker på om ­feiere sitter og teoretiserer om sex på en så Blindern-­­gutt-aktig måte.

Joachim vs. Dag Johan

Den amerikanske forfatteren Tony Tulathimutte har en novelle kalt «The Feminist», med en minneverdig scene: Vi følger en mann som, bokstavelig talt, aldri får pult. Alltid behandler han kvinner med grenseløs respekt – han er typen som rapporterer sine mannlige kollegaer til HR om de griseprater i lunsjen. Belønningen er å bli avvist av absolutt alle damer han nærmer seg med sine tannløse framstøt.

Da han en dag entrer en restaurant, mutters aleine, kommer et tog av barnevogner forbi og kjører over foten hans så tåneglen faller av. Følget tar knapt noen notis av ham. Mens han vanligvis ville ha gjemt raseriet dypt inni seg, løper han nå etter dem – disse folkene som lever familielivet han er stengt ute fra – og sparker til understellet på en av vognene, før han rømmer med en høy latter.

forteller? Noe om hvor deilig det kan være å sparke tilbake mot det man opplever som en arrogant overmakt, selv når man innerst inne vet at handlingen er destruktiv. Det kan jo ikke egentlig forsvares, å sparke til en barnevogn hvor det ligger et lite knøtt som selvsagt er uskyldig i de voksnes gjøren og laden.

Kanskje er det slik vi må forstå i hvert fall 

av det som ble slått fast på mandag: at Frp har gjort sitt beste valg noensinne, og at appellen er særlig stor blant yngre menn. Det har partiet selv visst å spille på. 430.000 unge menn mottok en oppildnende sms på valgdagen.

Frps mantra om å «stoppe sløsingen» i offentlig sektor later til å ha gått hjem hos mange. Det samme har krokodilletårene for rikinger i Sveits, selv hos individer hvis egen økonomiske tilknytning til verden består av forbruksgjeld. Og visst har populistene mestret de nye mediene der banale 

 og kjappe videosnutter går opp i en høyere enhet.

anta at velgere har motivasjoner som handler om kultur i breiere forstand enn bare medieformater. Hva om Frp-tilslutningen også handler om euforien man føler av å gi et gigantisk 

Ja, kanskje er det faktisk en langvarig respons mot «‘woke’-kultur og en opplevelse av et trangt ytringsklima, som mange har erfart både i skolen og i samfunnsdebatten», som Sylo Taraku formulerte det i Klassekampen forrige uke. Den analysen får gjerne oss venstresidedamer til å himle med øynene, for hvor lenge skal gutta syte om en trend som varte i … hva da, to og et halvt år, og hvis toppunkt var for nærmere ti år siden?

Spørsmålet er om ikke hendelsene som utspilte seg, hadde mer gjennomgripende effekt på menn i formative år enn vi skjønner, som nå lever sitt eget liv, med stadig nye omdreininger – uansett hvor mye venstresida prøver å vri fokuset over på økonomi og arbeidsliv.

 Morgenbladet intervjues Aminata Corr Thrane, debattredaktør i Berlingske Tidende. Hun er forhenværende interseksjonell feminist i Københavns hipstermiljø, en fortid hun nå angrer på. I et øyeblikk på 2010-tallet var det en legitim posisjon: å sortere folk etter hvor de befant seg i diskrimineringshierarkiet. Den som tråkket i baret, kunne belæres og skammes ut med den beste samvittighet.

På 2010-tallet sto menn i en underlig posisjon

Hevnen er søt

Christopher Olssøn

I dag åpner den tradisjonsrike Høstutstillingen. Blant årets bidragsytere finner vi Sverre Malling, som i en årrekke har vært blant av landets mest respekterte bildekunstnere.

Han stiller ut det flunkende nye verket «Torje», som søker å utvide mulighetsrommet for menn i vår tid.

– Det skjer en innsnevring av mannsrollen som jeg opplever som skadelig, sier Malling.

Verket er en tegning av Torje Peder Sverre Hanssen, som er overlevende fra Utøya. Malling har befattet seg med 22. juli før: I 2012 tegnet han ­rettstegninger av Anders Behring Breivik for Klassekampen.

Portrettet av Torje kom imidlertid til av andre grunner. Det var en felles venn som satte dem i kontakt – og Malling ble fascinert av den unge mannens frie lek med kjønnsuttrykk.

Tegningen viser en vakker mann med langt hår og pannelugg, ikledd en stor pelskåpe. Kroppen under er naken, med kjønnsorganet i en avslappet «hvilemodus».

 han likner en ung, viril hannløve med pelsen som manke. Men den kan også være en rustning – og nakenheten kan være sårbar, sier Malling.

Jeg ble hetset på skolen i en alder av 20 år.

Tegner en ny mann

Anniken C. Mohr

Hvordan ser en familie ut? I den nye norske dokumentarfilmen «Tre fedre» ser den slik ut: Kristopher – eller Kris, som han blir kalt – er mann og høygravid med sitt første barn. Han har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, men har fremdeles fungerende livmor.

Foruten ham vil barnet få to andre pappaer – Kris inngår nemlig i et flerpartnerskap med David og Sindre, begge homofile cismenn. Dokumentaren følger den ukonvensjonelle familien under svangerskap, fødsel og spedbarnstid.

Filmen hadde verdenspremiere i vår, og fredag kommer den på kino her til lands. Denne uka vant filmen publikumsprisen under Oslo Pix Filmfestival.

– Dette er kanskje den mest politiske filmen vi har laget, sier regissørene Even G. Benestad og August B. Hanssen.

De to har kjent hverandre siden de var smågutter i hjembyen Grimstad. Dette er ikke første gang de lager film sammen: I 2002 kom den prisbelønte «Alt om min far», et portrett av Esben Esther Pirelli Benestad, som er Even Benestads far.

Seinere samarbeidet de om dokumentarene «Natural Born Star» (2007), «Pushwagner» (2011) og «Club 7» (2014).

Det var Kris, David og Sindre som tok kontakt med dem. Først var de to filmskaperne usikre på om det var nødvendig å lage en sånn film nå. For var ikke verden tross alt blitt mer tolerant?

– Men dagen vi skulle begynne prosjektet, skjedde 25. juni-terroren. Den forandret Norge og viste at det ikke er så trygt å være skeiv likevel. Da var det ikke lenger noe spørsmål om at denne filmen burde lages, sier Benestad.

Dette er kanskje den mest politiske filmen vi har laget.

En ganske alminnelig familie

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

De har kommet jevnt og trutt, nyhetene om Trump-administrasjonens angrep på det amerikanske kulturfeltet det siste året.

Mens Donald Trump bestandig har rettet skyts mot kulturaktører, mediebransjen og akademia, er kampanjen blitt giret betraktelig opp i hans andre presidentperiode.

Elise Winterthun

Artikler

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Ingen vits i å slutte nå

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns performance ved Nidarosdomen. Det truer ytringsfriheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

Et rotløst liv

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjonalbibliotekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Solstads siste stikk

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Hevnen er søt

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønnsroller og fordummende kunstsyn.

Dokumentaren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Den dølle byen

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Clara Zetkins analyse av fascismen i 1923 kan hjelpe oss i dag, mener historiker Ola Morris Innset.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forskningsmidler

Kulturforeninger og -institusjoner dropper Arendalsuka

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brand­storps exit?

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjo­nal­mu­seet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Ingen vits i å slutte nå

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns per­for­mance ved Nidaros­domen. Det truer ytrings­friheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Kraszna­hor­kai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

Et rotløst liv

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjo­nal­bi­blio­tekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret får refs av jødisk orga­ni­sasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minne­stun­den for Charlie Kirk i sin helhet. Journa­listisk kollaps, mener Jonas Bals.

Solstads siste stikk

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Hevnen er søt

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønns­rol­ler og fordum­mende kunstsyn.

Doku­men­taren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjen­inn­føre rasehie­rar­kiet, mener flere.

Den dølle byen

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Clara Zetkins analyse av fascismen i 1923 kan hjelpe oss i dag, mener historiker Ola Morris Innset.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misfor­stå­else, mener Frode Helmich Pedersen.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

I Geir Gulliksens nye roman kjører hoved­per­sonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forsk­nings­midler

Kultur­for­eninger og -insti­tu­sjoner dropper Arendal­suka

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns performance ved Nidarosdomen. Det truer ytringsfriheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjonalbibliotekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønnsroller og fordummende kunstsyn.

Dokumentaren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Grethe Fatima Syéds idé om at det vil gagne de svake elevene å lese mindre, er en misforståelse, mener Frode Helmich Pedersen.

I Geir Gulliksens nye roman kjører hovedpersonen til Ukraina i en Toyota Corolla. For hva annet kan man gjøre?

Flere EU-land vil frata Israel forskningsmidler

Kulturforeninger og -institusjoner dropper Arendalsuka