Elise Winterthun

#fff

#000

Trenger Europa en kulturell opprustning, parallelt med den militære?

hevdet den danske psykologen Svend Brinkmann nylig

. Siden har debatten løpt i skandinaviske aviser, også i Klassekampen.

Flere har etterlyst et fornyet fokus på kulturarven som binder oss sammen. Andre har ment at det er vanskelig å definere en europeisk identitet og at Kant og Goethe neppe kan redde oss fra truslene vi står overfor.

Men kanskje trenger ikke en europeisk identitet å handle om Goethe for å ha appell?

– Jeg tenker at det først og fremst bør handle om å forsvare en politisk kultur, noe som er enkelt for folk å forstå, sier journalist og forfatter Simen Ekern.

Karrieren hans har hatt Europa som omdreiningspunkt. De siste årene har Ekern vært Europa-korrespondent for NRK. Etter påske tiltrer han som utenrikskommentator i Dagens Næringsliv.

Nå om dagen er han i Italia for å skrive oppfølgeren til den kritikerroste boka «Europeere» fra 2015.

I boka stilte Ekern spørsmålet om hva Europas identitet egentlig er. Han skildret sin tid som utvekslingsstudent i Brussel på seint 1990-tall, en utpreget optimistisk tid for europeisk samhold.

­Bøker av ­Giorgia ­Meloni eller Eric Zemmour er skrevet som Ringenes Herre.

Mener ytre høyre har kuppet ideen om Europa

I helga gikk årsmøtet til Den norske Forfatterforening (DNF) av stabelen på Hotel Bristol i Oslo.

En av sakene på agendaen var premissene for sammenslåing med Forfatterforbundet (FF). I januar møttes ledelsen i de to organisasjonene for en kartlegging av hva som må være på plass for at en fusjon skal være aktuelt.

Forholdet mellom DNF og FF har lenge vært betent. Like før jul varslet FF søksmål om bibliotekvederlaget.

Like fullt er de to foreningene altså blitt enige om betingelser for sammenslåing. Foreløpig er det ikke tatt stilling til om kravene er oppfylt.

Blant kravene finner vi følgende: «At medlemmene i begge organisasjoner ønsker en sammenslåing» og «at det er mulig å oppnå en lik tolkning av formålene med den statlige litteraturpolitikken».

«At det har vært gjensidig tillit, respekt og godt samarbeid mellom partene over tid» er et annet krav.

DNF-medlemmene virket stort sett fornøyd med premissene. Flere tok til talerstolen for å understreke betydningen av litterær kvalitet, og noen mente at de to organisasjonene har et for avvikende syn på litteraturpolitikk.

Enige om betingelser

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Den siste tida har skandinaviske intellektuelle tatt til orde for en kulturell opprustning av Europa, for å kunne frigjøre oss fra et stadig mer autoritært USA.

Men hva med internett, som i stor grad er styrt av amerikanske tekselskaper?

Én mulighet kan være en felles europeisk eller nordisk digital infrastruktur som statene selv har kontroll over, tror jurist og krigsforsker Cecilie Hellestveit.

– Det bør etableres så fort som overhodet teknisk mulig, sier hun.

Hellestveit holder for tida på med en bok om hybride virkemidler og informasjonsdomenet. Det siste året har hun blitt stadig mer bekymret for hvor sårbart det høydigitaliserte Norge er.

– Vi har en grunnleggende infrastruktur i samfunnet som norske myndigheter verken drifter eller kontrollerer, sier Hellestveit.

– I dag kan aktører med interesser i hvor norsk offentlighet beveger seg, kjøpe seg tilgang til denne infrastrukturen. De har vi ingen makt over, særlig ikke når tekselskaper har kuppet den amerikanske staten.

Det kan være på tide med radikale grep, mener hun.

Viljen til å samhandle i Europa er elendig.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Europas rike kulturarv kan brukes som bolverk mot truslene fra USA og Russland, hevdet flere norske intellektuelle i gårsdagens avis.

Debatten har utspring i Danmark: Psykologen Svend Brinkmann har tatt til orde for en kulturell opprustning av Europa, parallelt med den militære opprustningen.

Vi trenger en felles identitet å kjempe for og bør dyrke vår europeiske kulturarv, hevder han.

Men ikke alle mener det er riktig taktikk. Weekendavisens skribent Lasse Winther Jensen er skeptisk til forslaget.

– Kulturell opprustning høres ut som en fantastisk idé. Men det strander i henvisninger til en fjern fortid, ting som Europa har bedrevet for flere sivilisasjoner siden, sier han til Klassekampen.

Jostein Gaarder: – Donald Trump har styrket min identitet som europeer.

I Weekendavisen har Svend Brinkmann delt sine forslag til et europeisk pensum. På denne lista finner vi fortidige storheter som Sokrates, John Locke, Immanuel Kant og Mary Wollstonecraft.

Hva dette pensumet sier om Europa i 2025, og hva vi skal bruke det til, er temmelig uklart, mener Jensen.

Vi mangler forsvar, og vi har glemt å lese bøker.

Kritisk til kulturell opprustning

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Hva gjør Europa nå som forholdet til USA slår sprekker? Hvordan skal vi klare oss uten vår beskytter i vest? Det spør mange seg om dagen.

I Danmark har psykologen Svend Brinkmann startet en debatt: Han mener at Europa behøver en kulturell opprustning, med fokus på kulturarven som forener oss.

«Om man ikke vet hva pokker man kjemper for og gjerne vil forsvare, er det vanskelig å mobilisere til militær opprustning», hevder Brinkmann i Weekendavisen.

I nyere tid har europeere gjerne tenkt på seg selv som 

, og vi har importert amerikansk kultur i stort monn. Er det på tide å dyrke vår egen identitet?

– Det er ekstremt viktig. For et år siden ville jeg kanskje kalt meg vestlig. Trump har styrket min identitet som europeer, sier forfatter Jostein Gaarder.

Også i Sverige ruller diskusjonen om Europas framtid. I Expressen har kulturredaktør Victor Malm og forfatter Jonas Gardell pekt på betydningen av europeisk patriotisme i møte med samtidas trusler.

Det er en holdning Gaarder deler. Selv ble han verdensberømt for den filosofisk orienterte romanen «Sofies verden».

På spørsmål om hva som er essensen av europeisk kultur, og som vi bør hente fram i disse dager, peker Gaarder på vår rike idéhistorie.

Nå framstår det sannsynlig at amerikansk kultur begår en form for harakiri.

Vil væpne Europa med kultur

Før jul falt en stor, innrammet plakat ned fra veggen min og knuste. Egentlig skulle jeg henge den opp på nytt, men foreløpig står den litt beskjemmet i en krok. 

: en følelse av at denne plakaten ikke lenger representerer meg og min person på en fordelaktig måte.

Plakaten er en kopi av Hilma af Klints «No. 6» og er, ifølge en venninne, «noe av det mest 

 man kan ha på veggen». Min interesse for Klint er omtrent lik null. Plakaten ble kjøpt av én eneste grunn, nemlig den rosa fargen som sto så pent til soverommet malt i Fargerike-nyansen «Sitron». Samlet skulle det vel gi følgende inntrykk: Her bor ingen gråmus, men en bohemsk eksentriker!

 meg med at jeg ikke er aleine om den slags filistinsk idioti. Etter at Klint fikk sitt posthume gjennombrudd i 2013, har de fargerike motivene fått enorm spredning – først ved internasjonale utstillinger og så i form av plakater, sofaputer, skrivebøker og annet fjas.

Denne uka har en bisarr sak rullet i Sverige: Klints etterkommere vil inndra originalverkene fra offentligheten og plassere dem i et tempel, kun tilgjengelig for mennesker i «åndelig søken». De begrunner det med at verkene aldri var ment som kunst, men som uttrykk for Klints sterke spiritualitet. Siste nytt er at de vurderer å selge hele sulamitten til en privatsamler i Amerika.

Saken har naturlig nok skapt hurlumhei, med kunstprofiler som vil redde Klint fra tempelskjebnen. Andre er mer på glid. For ville ikke det vært det mest interessante som har skjedd dette kunstnerskapet?

Jo, mener Expressens Victor Malm, som i et nyhetsbrev feller en hard dom over kvaliteten på Klints verker: Det er snakk om «kitsj, en antroposofisk Josef Frank for 2010-tallets hipsterklasse». Han trekker linjer til en fersk roman, Vincenzo Latronicos «Perfection», et slags sosiologisk studium av millenniumsgenerasjonens hyperestetiserte glansdager.

suksess må også ses i sammenheng med instagramfeminismen som skyllet over 2010-tallet og ga seg ymse utslag, som den uforglemmelige emneknaggen 

(onde tunger vil ha det til at det dreide seg mest om å hylle sitt grenseløse bekreftelsesbehov inn i radikale gevanter).

Nå skulle vi løfte døde kvinner fram i lyset, særlig dem som hadde noe rebelsk ved seg, eller som laget kunst av kvinnekroppen. Klint var én. Kroneksempelet var Georgia O’Keeffe, hvis vulvablomster framsto som den perfekte motgifta til Trumps 

Snart fikk det hele et strøk av noe opportunt. I 2017 åpnet Brooklyn Museum utstillingen «Living Modern», der O’Keeffes garderobe ble vist side om side med bildene. Ifølge museet var hensikten å få fram hvordan hun «uttrykte sin uavhengige, progressive livsstil gjennom sitt nøye kuraterte offentlige persona». Omformulert: Hensikten var å tilby 

 en nøye kuratert, liksom-progressiv livsstil.

Bare til pynt

Fornærmet øybeboer saksøker forfatter Thomas Boberg.

Nylig ble nominasjonene til Nordisk råds litteraturpris offentliggjort. En av dem som kan vinne den gjeve prisen, er den danske forfatteren Thomas Boberg for romanen «Insula».

Romanen forteller om noen år Boberg og hans familie tilbrakte på øya Fejø og har begeistret kritikere og lesere. Men ikke alle mener den fortjener ros: Flere Fejø-beboere har hevdet seg utlevert i boka.

Nå går en av dem, Frank Strathe, til søksmål mot Boberg og danske Gyldendal for det han mener er injurierende påstander om sin person.

«Jeg håper denne stevningen får den konsekvens at det blir kjent at Thomas Boberg er full av løgn», uttaler Strathe til avisa Politiken.

I Bobergs roman blir Fejø aldri navngitt. Like fullt har en rekke av beboerne på den vesle øya utenfor Lolland hevdet at de er lett gjenkjennelige karakterer i boka, og at Boberg har misbrukt deres vennskap og fortrolighet.

Selv har Boberg holdt fast ved at boka er fiksjon. 

 har han imidlertid kommet de opprørte øyboerne i møte: En av dem, en kvinnelig sykepleier, fikk ham til å love å endre på teksten ved et potensielt andreopplag.

Frank Strathes varsel om søksmål har han imidlertid ikke villet kommentere. Forlaget hevder at det ikke foreligger noe grunnlag for anklager om injurier, og at boka er å betrakte som et kunstverk.

Klassekampen har kontaktet Thomas Boberg, som ikke ønsker å kommentere saken.

Suksessforfatter trekkes for retten

Hvordan ser en roman ut dersom konflikt ikke er dens bærende element? Det spørsmålet stiller den amerikanske sci-fi-forfatteren Ursula Le Guin (1929–2018) i essayet «The Carrier Bag Theory of Fiction» – for øvrig utgitt som «Bæreposeteorien om fiktion» av det vesle danske forlaget Virkelig for noen år siden.

Her viser Le Guin til en alternativ evolusjonsteori: at det ikke var jaktvåpenet som var menneskets første oppfinnelse, men bæreposen. Våre eldste forfedre spiste tross alt lite kjøtt; snarere sanket de alt de kunne finne – og trengte noe å oppbevare nøtter, skjell og småfisk i.

Ideen om våpenet som menneskets utgangspunkt har resultert i følgende mannsdominerte fortelling, mener Le Guin: at vi er fundamentalt drevet av aggresjon, og at teknologi er et redskap så i måte. Den har også avfødt den konfliktdrevne romanen. Men kanskje er det bare en av mange muligheter i fiksjonens velfylte bærepose?

seg et usedvanlig populært forfatterskap, som traff både den breie allmennheten og kresne kritikerne. Bøkenes store appell – i tillegg til at de er innmari spennende – er at de er idéromaner som skjeler like mye til Jorge Luis Borges og Virginia Woolf som til annen sci-fi. Den amerikanske kritikeren Christian Lorentzen har betegnet dem som et 

 for å få unge mennesker interessert i komplekst tankestoff.

I Norge er Le Guin noe mindre lest enn i Danmark (der har blant andre Olga Ravn latt seg inspirere). Det kan endre seg nå som en av hennes mest kjente romaner, «Mørkets venstre hånd», foreligger i ny norsk drakt ved Simen Hagerup. Romanen har vært oversatt en gang tidligere, i 1980; den gang ved Reidar Jensen i Gyldendals legendariske Lanterne-serie. Hva som er årsaken til at man koster på seg en ny oversettelse, oppgis ikke, men Hagerups tolkning flyter i alle fall usedvanlig godt.

 spiller seg ut en gang i framtida, på planeten Gethen, en kaldere og mindre gjestmild klode enn vår egen. Le Guin er sparsom med forhistorien, men vi forstår at menneskeslekten på et tidspunkt har blitt fordelt på ulike planeter. Genly Ai, en ung mann fra jorda, befinner seg på Gethen som utsending, oppdraget hans er å overbevise planeten om å tre inn i Oikumene, et overplanetarisk nettverk for handel og kunnskap.

Befolkningen på Gethen minner om mennesker slik vi kjenner dem, men med visse forskjeller. Den viktigste er hvordan de er innrettet forplantningsmessig: Gethenere er kjønnsløse, bortsett fra noen få dager i måneden kalt 

. Da opplever de en voldsom attrå og utvikler kjønnsorganer, mannlige eller kvinnelige – det varierer – og søker sammen med andre. Alle i forplantningsdyktig alder kan bære fram avkom, og dermed leser vi følgende setning som får en til å stoppe opp et øyeblikk: «Kongen var gravid.»

At kjønn ikke er en definerende faktor, har store konsekvenser for kulturen. Konseptet kjernefamilie er fremmed; barn blir oppdratt av et kollektiv. Kvinne­undertrykking forekommer ikke. Det eksisterer ganske enkelt ingen hierarkisk forestilling om kjønn, og trekk vi forbinder med «det kvinnelige» og det uverdige, som det å ta til tårene eller å innrømme svakhet, regnes som fullstendig respektabelt. Romanens tittel, «Mørkets venstre hånd», henspiller på det faktum at gethenere ikke tenker i binære kategorier; mørke og lys er ikke motsetninger, men beslektet og sammen­filtret (om det egentlig går an å oppheve den binære tankegangen fullstendig, får leseren selv grunne på).

For Genly, som kommer fra en kultur som ligner vår egen, byr oppholdet på Gethen (som jordboere kaller «Vinter») på stadige befippelser: for eksempel hvor langsomt alt går. Ingen kjøretøy bikker 25 knop. For hva er egentlig poenget med hastverk, hvorfor skal teknologien legge til rette for det? Slike kultursjokk innbyr naturligvis til refleksjoner over trekk ved vår egen kultur som vi tar for gitt: «Jordboere tenker gjerne at de alltid må komme seg framover, gjøre framskritt. Folk på Vinter [ …] synes framskritt er mindre viktig enn nærvær.»

Le Guin viser til en alternativ evolusjonsteori.

Fantasiens ytterkanter

rykket førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd ut

 i Klassekampen og hevdet at lærerstudentene hun underviser, viser liten interesse for litteratur.

Det er ikke et inntrykk Inga Henriette Undheim, en av hennes kolleger ved Høgskulen på Vestlandet, deler.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av studentene. Når de blir framstilt som ute av stand til å lese og formidle krevende litteratur i jobben som framtidige lærere, får jeg behov for å nyansere, sier Undheim på linje fra Bergen.

Undheim er selv førsteamanuensis og underviser lærerstudenter som velger norsk som fag. Hun har ansvar for et emne om eldre litteratur.

– Vi leser både Ibsen og Holberg og har gjort det i flere år, sier Undheim.

Hun er skeptisk til å se for elitistisk på kunstbegrepet og mener det er vesentlig å lese klassikerne på nye måter.

– Det innebærer å invitere studentene med, gjerne til steder hvor litteraturen er oppgradert lite grann, til møter med forfattere og så videre, sier hun.

– Ikke fordi litteraturen skal tjene til et bestemt formål, men fordi den kan bidra til en personlig utvikling. Jeg ser at mange, når de først blir inkludert, opplever at litteraturen åpner seg på måter som gjør at de vil ha mer.

Syéd får motbør

Mylena Kifle

Endre Ugelstad Aas

Lærerne slår tilbake: Vi brenner for litteraturen

,
 Tom Henning Bratlie

Du må ikke være bokorm for å bli en god norsklærer, mener studentene ved Oslomet.  

Er norske lærerstudenter for lite opptatt av litteratur? Ja, mener førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd og ­professor Håvard Friis Nilsen.

Nå har Klassekampen tatt turen til lærerutdanningen på Oslomet. Her møter vi studentene Marianne Lien, Lotte Riska og Ingvild Frigstad Johannessen, som alle skal bli grunnskolelærere i norsk, i tillegg til andre fag.

Hva synes de selv – bør man være en lesehest for å bli en god norsklærer?

– Jeg tenker at man ikke trenger å være det. Jeg har gått på studiet i tre år, og vi er ikke så mange lesere som det kanskje var før, sier Lien.

Riska tror heller ikke at man trenger å brenne for bøker for å bli en god lærer.

– Du trenger ikke identifisere deg som en leser, men det er viktig å ha en viss kunnskap, for eksempel om at Alexander Kielland var en person og ikke bare en rundkjøring, sier hun.

Selv leste hun mest hestebøker i oppveksten. Ingen av studentene definerer seg som utpregede bokormer. For ­eksempel hadde de ikke lest så mye klassisk litteratur før.

Nå har de imidlertid lært om Ibsen og Bjørnson, barnelitteratur – og samtidslitteratur, som «Tung tids tale» av Olaug Nilssen. Det har gjort inntrykk, forteller de.

Om sjetteklassinger bare skal lese Synnøve Solbakken, tror jeg man dreper mye av leselysten.

Vondt underveis, deilig etterpå

Professoren advarer om klasseskiller i den digitale hverdagen: – Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Dagens norske elever er ikke opptatt av litteratur – og det er heller ikke lærerstudentene, 

hevdet førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd

Hun opplever at studentene hun underviser i norsk litteratur, har et lavt kunnskapsnivå. Utdanningsminister Kari Nessa Nordtuns planer om å sette den norske kulturarven på agendaen i grunnskolen kan altså ha noen betydelige utfordringer.

Det er et inntrykk som deles av professor og forfatter Håvard Friis Nilsen, som selv underviser lærerstudenter.

– Når jeg får studenter på 30 år som aldri har lest en linje av Ibsen, tenker jeg at vi ikke tar særlig godt vare på historien vår. Ting har endret seg på kort tid, sier Nilsen.

 i Klassekampens bokmagasin. Han innledet med en anekdote om da han ledet et skriveseminar for lærerstudenter.

«Jeg spør hva de leser, og lurer på hvem som har lest noe av Ibsen, Hamsun, Sigurd Hoel, Charles Dickens. Ingen. De har ikke lest noe av det. De har hatt en læreplan uten konkrete krav til å lese Ibsen eller Hamsun i norsk eller Dickens i engelsk, og på fritiden leser de ikke», skriver Nilsen i essayet.

Det er snarere internett og tv-serier som opptar studentene mest. Til Klassekampen forteller Nilsen at flere kollegaer opplever det som krevende å få studentene til å lese bøker – og at stemningen i klasserommet ble merkbart mer passiv etter pandemien.

– Det er noe vi hører fra universiteter i hele verden. Selv eliteuniversiteter som Harvard sliter med studentenes lesevaner. Det skaper politisk ustabilitet. Demokrati og lesevaner henger sammen, sier han.

Selv eliteuniversiteter som Harvard sliter med studentenes lesevaner.

– Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kulturfeltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hva bør norske skolebarn få med seg av kulturarv? 

Det spørsmålet stilte Klassekampen et knippe kulturpersoner nylig

, i lys av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns plan om å innføre en kulturell kanon i grunnskolen.

Elevene bør lese sin Ibsen, Undset og Holberg, mente noen. Læreplanen bør også inkludere Goethe og Shakespeare, mente en annen.

Oppslaget fikk forfatter og førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd til å sperre opp øynene i vantro.

– Jeg lo høyt. Dette er uten kontakt med virkeligheten. Man kan like gjerne be elever og lærere lese Homer på gammelgresk – og resitere det utenat, sier hun til Klassekampen på linje fra Bergen.

Syéd tror mange forfattere ikke har tatt innover seg hvor marginal litteraturen faktisk har blitt i dagens samfunn og utdanningssystem.

– I dag er man glad om elevene leser overhodet, sier hun.

Litteraturinteresse er ikke bare mangelvare blant elever – heller ikke lærerstudentene er særlig opptatt av bøker og litteratur lenger, slik Syéd opplever det. Selv underviser hun lærerstudenter i norsk litteratur ved Høgskulen på Vestlandet.

– Litteratur er ikke nyttig, mener de. Og det har de jo på mange måter rett i. Men på andre måter helt feil. Det kan ikke omsettes i målbare resultater, som er det mange navigerer etter, sier hun.

Roper varsko om norske lærere

Saga Eline Jonsson Hoff

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun. 

«Her var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?»

Tida hvor norske elever måtte pugge versene i

Peer Gynt», er forbi. Likevel er det dramatiske diktet av Henrik Ibsen ikke engang obligatorisk 

«Dagens læreplaner kunne vært brukt i hvilket som helst OECD-land», sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun til Vårt Land denne uka – og tok til orde for en felles kanon i grunnskolen for litteratur, sanger og historiske begivenheter.

Hva er så kjernen i løken? Hva bør norske skolebarn lære? Klassekampen har spurt et knippe sentrale norske kulturpersoner om hva de synes.

Dagens lærerplan merkes på referansegrunnlaget til norske elever, mener forfatter Tore Renberg. Ibsen på rams kan han se langt etter.

Under et skolebesøk på videregående møtte han en norsklærer som var lettet over å ha funnet Peer Gynt i et mer tilgjengelig tegneserieformat.

– Man behandler unge mennesker som om de ikke er i stand til å ta inn kunnskapen, sier Renberg.

Forfatteren mener vi undervurderer norske elever når læreplanen ikke stiller krav om å lese lengre verker eller klassikere i sin helhet.

Hva er norsk dannelse?

En gang, for om lag tolv år siden, kunne en liten, grønn prikk få hjertet til å tumle og lande helt nederst i magen: Den utkårede var pålogget Facebook! Da gjaldt det å sitte på hendene og be til høyere makter, for man kunne saktens ikke ta initiativ for andre dag på rad. Og Gud så oss i nåde. Opp poppet chatruta, med følgende tilforlatelige spørsmål: «Hva skjer?»

Snart var den utkårede fast følge, og Facebook-chatten – Messenger – ble åsted for kjærlighetserklæringer, iblant krangler. Seinere gled det over i praktiske beskjeder man kunne tatt på sms. Facebooks gullalder var forbi, og tanken kvernet: Hvorfor ikke bare slette kontoen? Etterfulgt av stikket i hjertet: Hva da med denne massive loggen over den man en gang var?

 tragisk at man la sine kjærlighetsbrev og minnene om sin ungdoms vår i hendene på tek-oligarkene som nå har alliert seg med Maga-bevegelsen. De siste ukene har mange avviklet sine Facebook-kontoer i protest. Norske kulturaktører diskuterer om de kan få til det samme: I en tråd forteller en stor litteraturfestival at de vurderer å avvikle årets arrangement uten å bruke Metas plattformer.

 taktskifte. Om det er noe som har holdt folk på Facebook, er det frykten for å miste oversikten over arrangementer, som mediet har hatt tilnærmet monopol på. Men de siste årene har algoritmene ødelagt funksjonen. Selv finner jeg ikke lenger arrangementene til min favorittbokhandel i Oslo. Facebook, Instagram og Twitter er reklamens domene, og det lokale og private visner hen. Jeg sjekker Instagram-profilen til en venninne: Forrige innlegg var en feriekavalkade i august.

også noe annet som gjør plattformene mindre relevante for vanlige folk. Kanskje har tidsånden løpt fra sosiale medier slik man kjente dem. Denne måneden er det 21 år siden Facebook ble lansert; like lang tid som mellom studentopprøret i 1968 og Berlinmurens fall i 1989. Eller mellom Elvis Presleys glansdager og David Bowies, for den saks skyld.

Twitter ble lansert i 2006, Instagram i 2010. Kulturen endrer seg; mens muligheten for regissert selvframstilling var de sosiale medienes store appell, har skryt om fjellturer og vennefester fått en eim av noe harry. Og mens sosiale medier ødela mye for de redaktørstyrte mediene, bygde de i sin tid på det samme premisset om en felles offentlighet. Den smuldrer for alvor opp. I disse dager lanseres det plattformer som skal tilby et alternativ til Meta-kaoset. Spørsmålet er om det i 2025 finnes nok interesse.

Kanskje er det bra – endelig kan vi frigjøre oss! Håpet er at vi søker mot fysiske rom, mot papir. Men som Heraklit lærer oss, kan vi ikke stige ned i den samme elva to ganger: Det eneste sikre er at vi aldri vil vende tilbake til 1990-tallet. Skrekkvisjonen er at de gamle sosiale mediene ikke erstattes med noe bedre, men at samfunnslimet går ytterligere i oppløsning, og at kulturarrangementer ikke når fram. Hver av oss haster gjennom dagen med Airpods-ene på, fordypet i hvert vårt internetthjørne, hver vår podkast, hvor vi ikke lenger flørter og deler våre hverdagstanker, men blir fortalt hva vi skal tenke.

 denne uka igjen. Jeg hadde etter mye plunder funnet sletteknappen på Facebook – og trykte ikke. Det som flimret gjennom hodet, var den gangen jeg slettet alle gamle spillelister på Spotify, i et anfall av paranoia for at disse skulle være offentlige, og at noen ville se hvor mange ganger jeg hadde lyttet til sanger jeg nekter å stå inne for. Det valget angrer jeg bittert. Aldri vil jeg klare å gjenskape listene etter minnet, og det føles som om jeg har mistet taket på den unge jenta jeg en gang var.

Trist eller ei, Facebook, Instagram og Twitter formet og dokumenterte en generasjon. I Weekendavisen skriver Linea Maja Ernst gjenkjennelig om hvorfor det er så vanskelig å ta endelig farvel. Profilene våre er et mausoleum over en epoke, påpeker hun: «Mine første oppslag er fra 2013, de er like private som å kikke i et fotoalbum. Portrettfoto av vennene mine. Det er gullalderen vår.»

Farvel til en epoke

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Under åpningen av Berlinalen forrige uke vakte den tyske klimaaktivisten Luisa Neubauer oppsikt med sitt kjolevalg. Foran et samlet tysk pressekorps poserte hun med påskriften «Donald & Elon & Alice & Friedrich?». På ryggen hennes sto det: «Demokratiet dør i dagslys».

Kjolen var en protest mot Kristendemokratenes (CDU) partileder og kanslerkandidat Friedrich Merz. I slutten av januar brøt han et stort tabu i tysk politikk, da han fremmet et forslag om strengere innvandringslover i Forbundsdagen, som til slutt ble godkjent med støtte fra ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD).

Med det var den såkalte «brannmuren» som skal holde høyreekstreme unna den politiske makta i Tyskland, brutt. De følgende dagene tok hundretusenvis av tyskere til gatene for å protestere.

«Sammen med mange andre kjemper jeg mot den akselererende normaliseringen av høyreekstreme ideer og protesterer mot angrep på vårt demokrati og våre livsgrunnlag», sa Neubauer på den røde løperen, skriver Der Spiegel.

Foran søndagens forbundsdagsvalg i Tyskland er kulturfeltet krystallklare på at de ikke ønsker å invitere ytre høyre-partiet AFD – som er erklært høyreekstremt i flere tyske delstater – inn i varmen.

Valget Tyskland står overfor, har en stemning av 

, sier Wolfgang Hottner til Klassekampen, med henvisning til Oswald Spenglers filosofiske verk fra 1918. Hottner er litteraturkritiker og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, men er tysk og bodde ti år i Berlin. Der har kulturlivet blitt hardt rammet av økonomiske kutt det siste halvåret.

Hottner beskriver CDUs Friedrich Merz som en svært nyliberal kanslerkandidat som neppe vil ha kultur høyest på prioriteringslista. Men en ny regjering vil ha begrenset makt over kulturlivet i Tyskland som helhet, tror han.

– Hver delstat har en egen kulturminister og kulturforvalter, så det er vanskelig å styre helt fra toppen av. Situasjonen for kulturen avhenger av hvor god råd de enkelte byene har, sier Hottner.

AFD setter sin tyske lede­kultur mot et motsetningsbilde, som er flerkultur.

Kulturlivet holder pusten

Line Ørnes Søndergaard

På Einar Granum Kunstfagskole lever fortsatt den figurative kunsten i beste velgående.

Ingen plass for fritidsgenier», lød tittelen på Einar Granum Kunstfagskoles jubileumsbok for noen år siden.

Her settes disiplin og arbeidsmoral i høysetet. Siden 1970 har Norges største fagskole for kunst – stiftet av maler Einar Granum – lært opp framtidas toneangivende kunstnere i teknikker som aktmaling, fargelære, perspektiv og komposisjon.

Den siste tida har Klassekampen undersøkt hvilken plass den figurative kunsten har i Norge i dag, særlig ved det statlige Kunstakademiet.

Noen har hevdet at det konseptuelle er for dominerende, at mange akademiutdannede ikke lenger behersker grunnleggende tegneferdigheter, og at det mangler et tilbud for studenter som vil arbeide med figurativ kunst.

Men hvordan er livet på en kunstfagskole, det som før i tida var kjent som forskole?

Eva Løveid Mølster, rektor ved Einar Granum, har fulgt med på debatten. Hun opplever at ikke alle kjenner til spekteret av tilbud som faktisk finnes.

– Noen har påstått at man må reise til utlandet for å drive med figurativ kunst. Men her jobber vi med det figurative hver dag, sier hun.

Siden 2006 har skolen holdt til ved Akerselva midt i Oslo. Da Klassekampen vandrer rundt i det krinkelkrokene lokalet, virker stemningen avslappet, men konsentrert.

Det lages mye kunst i dag der man lurer på hvilke ferdigheter som ligger til grunn.

Fysisk fostring

Selma Stormyren Larsen

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

I dag må norske kunstnerspirer til utlandet – eller til Odd Nerdrums gård i Stavern – for å lære klassiske teknikker, hevdet Høyres Anna Molberg i Aftenposten i januar.

Egentlig er det en oppgave for Statens Kunstakademi ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), ifølge henne.

Molberg er ikke den første til å mene det.

den betente striden ved Kunstakademiet på 1990-tallet

, som endte med at daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) i 1995 bevilget skolen to nye professorater – øremerket til figurativ kunst.

«Jeg tok dem på ordet og ga en øremerket bevilgning til to professorater i statsbudsjettet samme høst», sa Hernes til Klassekampen.

Men den som blar seg gjennom presentasjonen av de ansatte på Kunstakademiets nettsider i dag, finner ikke tegn til satsingen. Hvor er det blitt av professorene?

Med Hernes’ bevilgning ansatte Kunstakademiet to nye professorer innen figurativ kunst i 1996: maler Jan ­Sæther, som gikk bort i 2018, og skulptør Istvan Lisztes. Han fikk stillingen foran bildehogger Per Ung, som hadde kritisert skolen for manglende figurativ undervisning.

Men Lisztes var ikke like overbevist om at stillingene var en god idé.

Figurasjon er like akseptert som andre uttrykksformer.

Elise Winterthun

Artikler

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Kritisk til kulturell opprustning

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Fornærmet øybeboer saksøker forfatter Thomas Boberg.

Fantasiens ytterkanter

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.

Du må ikke være bokorm for å bli en god norsklærer, mener studentene ved Oslomet.

– Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kulturfeltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Kulturlivet holder pusten

På Einar Granum Kunstfagskole lever fortsatt den figurative kunsten i beste velgående.

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av budsjettkutt. Nå har kommunen snudd.

Figurativ krigføring

Det er hårreisende av Nopa å bruke komponistenes kompensasjon på å saksøke en annen forening, mener Susanna Wallumrød.

Populærkomponistene i Nopa mener kunstmusikerne får for mye av bibliotekvederlaget. Nå varsler de søksmål.

Dansk forlag beskyldes for å oppfordre ansatte til sex med forfattere.

Til siste magedrag

«Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka» har røktet det norske språk siden 1986. Nå er en omfattende revisjon klar.

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfat­ter­for­eningen og Forfatter­forbundet er enige om hva som må til for at forenin­gene kan slås sammen.

Europa må ta kontroll over sin digitale infra­struktur, mener Cecilie Hel­les­tveit.

Kritisk til kulturell opp­rust­ning

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Fornærmet øybeboer saksøker forfatter Thomas Boberg.

Fantasiens ytter­kanter

Lærer­stu­den­tene er slett ikke så uinter­es­serte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskole­kol­lega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klasse­kam­pen har spurt ti lærere fra hele landet om litte­ra­turens rolle i skolen.

Du må ikke være bokorm for å bli en god norsklærer, mener studentene ved Oslomet.

– Elitens barn vil alltid få med seg kultur­arven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kultur­feltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunn­sko­len? Her er kultur­feltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Kultur­livet holder pusten

På Einar Granum Kunst­fag­skole lever fortsatt den figurative kunsten i beste velgående.

Hvor ble det av Kunst­høg­skolens profes­so­rater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av bud­sjett­kutt. Nå har kommunen snudd.

Figurativ krigføring

Det er hår­­reisende av Nopa å bruke kompo­nis­tenes kompen­sasjon på å saksøke en annen forening, mener Susanna Wallumrød.

Popu­lær­kom­po­nis­tene i Nopa mener kunst­mu­si­kerne får for mye av biblio­tek­veder­laget. Nå varsler de søksmål.

Dansk forlag beskyldes for å oppfordre ansatte til sex med forfattere.

Til siste magedrag

«Bokmåls­ord­boka» og «Nynorsk­ord­boka» har røktet det norske språk siden 1986. Nå er en omfattende revisjon klar.

Kanskje må man ikke kunne gam­mel­gresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstil­linger i lyshallen til Nasjo­nal­mu­seet – men trekker seg etter én.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Kritisk til kulturell opprustning

Fantasiens ytterkanter

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.

– Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kulturfeltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

Kulturlivet holder pusten

På Einar Granum Kunstfagskole lever fortsatt den figurative kunsten i beste velgående.

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

Den norske bokbyen i Fjærland var truet av budsjettkutt. Nå har kommunen snudd.

Det er hårreisende av Nopa å bruke komponistenes kompensasjon på å saksøke en annen forening, mener Susanna Wallumrød.

Populærkomponistene i Nopa mener kunstmusikerne får for mye av bibliotekvederlaget. Nå varsler de søksmål.

«Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka» har røktet det norske språk siden 1986. Nå er en omfattende revisjon klar.

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.