Elise Winterthun

#fff

#000

På lista over ord som har preget ordskiftet i år, kommer man ikke unna «kultur­kanon». Akkurat nå er det Høyre som roper høyt om vår fellesnorske arv. Men på den spede vårparten, idet krokusene sprang fram ved Henrik Ibsens grav, var det Kari Nessa Nordtun (Ap) som sto i bresjen for et slikt forslag: Hun ville ha mer vekt på norsk kulturarv i skolen.

Klassekampen sendte ballen videre til et knippe forfattere, som villig kom med anbefalinger til hvem skolebarna bør lære om. Petter Dass ble nevnt. Det ble også Ludvig Holberg og Sigrid Undset. Og selvsagt vår største dikter­høvding – Ibsen.

 vel bare å kaste den hersens Ipaden ut vinduet og smelle Ibsens samlede verker på pulten til de håpefulle små? Etterfulgt av engasjerte klasseromsdiskusjoner om livsløgner, kvinnefrigjøring og borgerlige konvensjoner?

Nei, så enkelt er det ikke å gjøre elever til lesere av klassikere, mente litteraturforsker og forfatter Grethe Fatima Syéd, som rykket ut i herværende avis. Ambisjonen om mer Ibsen og Undset i norsk skole manglet fullstendig bakkekontakt, hevdet hun: «Man kan like gjerne be elever og lærere lese Homer på gammelgresk – og resitere det utenat.»

. For om elevene skal interessere seg for Ibsen, fordrer vel det at den som står bak kateteret, kan turnere slike verker med letthet?

Skal vi tro Syéd, som underviser lærerstudenter i Bergen, er det en fjern tanke. Generasjon skjerm er nå i full sving med å utdanne seg til norsklærere (gjerne med karakter 2 på eget vitnemål). De leser knapt på papir. Og mens lærerstanden en gang var respekterte kulturbærere, glimrer dagens vordende lektorer med sitt fravær på litterære ­evenementer.

Utspillet fikk en hel del respons. Professor og forfatter Håvard Friis Nilsen fortalte om liknende erfaringer: Han kan stå foran studenter og oppdage at ingen liker å lese bøker. Også i forlagsbransjen merker man generasjonsskiftet: «Det var en tid da visse typer bøker solgte 4000–5000 eksemplarer fordi alle lektorene kjøpte dem», ifølge Nilsen. Den tida er forbi.

 for å nyansere Syéds diagnose. For så ille står det faktisk ikke til med lærer­studentenes lesing, mente høyskole­kollega Inga H. Undheim: «Vi leser Ibsen og Holberg og har gjort det i flere år.» Og har man ikke selv mulighet til å påvirke i riktig retning? Jo, var Undheims erfaring etter å ha invitert studentene sine med på litterære samtaler, teater og så videre.

For å undersøke saken sjøl avla Klassekampen lærerstudentene på Oslomet et besøk. Få av dem vi snakket med, identifiserte seg som lesehester. Kanskje er ikke det så viktig, så lenge man har basiskunnskapen på plass, mente de: at man vet at Alexander Kielland er en forfatter og ikke bare en rundkjøring, for eksempel.

Hvor blir det av rektor Ulrichsen i ‘Stompa’?

Norsklæreren som forsvant

De siste årene har frilansere og andre fått kjipe brev i posten: fakturaer på tusenvis av kroner fordi de har delt skjermdumper av mediesaker med bilder nyhetsbyrået NTB har rettigheter til.

Et ferskt eksempel er Klassekampens skribent Mariken Lauvstad, som til Journalisten forteller at hun har fått et krav på 4215 kroner etter å ha delt en skjermdump av sin egen artikkel på Instagram.

Nå har mediebyrået valgt å moderere seg litt, melder de til Medier24: Krav skal ikke lenger sendes til skribenter som viser at de er tilknyttet medier med NTB-avtale.

Men det betyr ikke at byrået har gjort feil i utgangspunktet, mener kommersiell direktør Joakim Nilsson.

– Det er ikke noe juridisk feil med kravene. Men vi ser behovet for å ha et godt forhold til våre kunder, sier han til Klassekampen.

I 2019 inngikk NTB et samarbeid med det danske selskapet Copyright Agent, som bruker ny teknologi til å oppspore NTB-eide bilder som brukes uten tillatelse. Synderen mottar så et betalingskrav i posten.

Mariken Lauvstad er langt fra den eneste. I august intervjuet Klassekampen forfatter Gunnar R. Tjomlid, som mottok et krav på 12.000 kroner etter å ha delt tre NTB-bilder på egen blogg. NTB valgte omsider å trekke deler av kravet.

Klassekampens kunstanmelder Andreas Breivik ble avkrevd 5050 kroner etter å ha delt en pdf-fil av egen aviskommentar på sin hjemmeside. Dette kravet ble også trukket.

NTB mener folk må betale for seg

Det finnes fem kjærlighetsspråk, ifølge en populær bok på 1990-tallet, og ett av dem er å uttrykke sine følelser verbalt eller skriftlig.

Den siste tida er én ting blitt åpenbart: USAs helseminister, Robert F. Kennedy jr., har det som sitt kjærlighetsspråk. Når blodet bruser, griper han til pennen og komponerer noen lidenskapelige vers til den utkårede.

Det var i oktober i fjorat deler av den bisarre historien først ble kjent. Det kom for en dag at Kennedy, som den gang var presidentkandidat, hadde hatt en utenom­ekteskapelig affære med Olivia Nuzzi, en 25 år yngre stjernejournalist med en rekke imponerende bylines. Forholdet skal ha startet da hun profilerte ham i New York Magazine.

 var det Nuzzi som kom verst ut av avsløringen: Hun mistet kredibilitet som politisk reporter, ble faset ut av New York Magazine og dumpet av forloveden. Ikke minst var det noe pinlig og uforståelig over hele affæren. For av alle hun kunne ha valgt, hvorfor vaksinemotstanderen Kennedy, som ikke akkurat kan sies å ha samme statsmannsaktige karisma og sex appeal som Kennedy-­mennene i forrige generasjon?

Nuzzi er åpenbartav den handlekraftige typen, for snart klarte hun å vri skandalen til sin fordel og kapitalisere på berømmelsen. Hun ble ansatt i Vanity Fair og profilert i The New York Times med glamorøse fotografier. Forlag sto i kø for å utgi hennes historie, og på tirsdag var dagen her: Nuzzis memoarer ble lansert under den høystemte tittelen «American Canto».

Boka framstår som et forsøk på å ta kontroll over narrativet, som det heter på godt anglo-norsk. For heller enn å komme med saftige avsløringer om Kennedy, bruker hun affæren som springbrett for en liksom-highbrow analyse av Amerika under trumpismen (gjesp). Man kan vel mistenke at tanken er å relansere seg som kredibel journalist – eller foredragsholder – med en dyrekjøpt tabbe som har gitt henne uvurderlige innsikter.

 det skjedd en utvikling. Nuzzis forsmådde eks, en kjent Politico-reporter, har lagt ut på en nådeløs hevntokt. På Substack har han, i pompøse vendinger, brettet ut om sviket han ble utsatt for. Og her kommer Kennedys skriblerier inn: Nuzzis eks siterer raust fra et brev politikeren skal ha sendt henne, med vovede kjærlighetsdikt som ville fått Sapfo til å rødme.

Flere strofer er for eksplisitte til at de kan settes på trykk i en respektabel avis, og vi får nøye oss med en liten, men talende smakebit: 

Yr open mouth awaiting my harvest […] Drink from me Love

, synger Orfeus til sin Eurydike. La oss bare si at det neppe er solhattinktur den vitenskapsfiendtlige helseministeren anbefaler Nuzzi å innta.

De snusketediktene har gått sin seiersgang i amerikanske medier, som gosser seg i skandalen med fornyet iver. Det er ikke ofte poesi slår selvbiografi ned i støvlene hva spredning angår, men det er tilfellet nå. Eksens hevn har lykkes: Nuzzis nøye regisserte comeback-bok har druknet i sammenlikning med de pirrende Substack-avsløringene.

Pirrende strofer

Jeg har alltid hatt litt lyst til å være kristen. På en måte var jeg det som barn – det hang et Fadervår over senga mi, og barnebibelen ble lest i filler. Men egentlig var ikke familien min religiøs, og snart smuldret barnetroa opp som en gjenglemt pocketbok i regnvær.

Siden har jeg forsøkt å komme i kontakt med det guddommelige – og det lykkes nesten når jeg hører Bachs «Johannespasjonen» eller ser opp mot stjernene en vinternatt. Noen bibelord gir meg frysninger, som det om at de første skal bli de siste. Men egentlig vet jeg at det ikke er Guds nærvær jeg merker – det er storheten i mennesket, naturen og Karl Marx.

Gudstjenestene jeg har vært med på, er stort sett konfirmasjoner i gørrkjedelige vestlandskirker som ikke inspirerer til indre overskridelser. Det har imidlertid vist seg at det hjelper å skru opp glamouren noen hakk: nærmere bestemt å tilbringe en mai morgen i Nidarosdomen.

 jeg Trondheim for et Nedreaas-arrangement. Byen var irrgrønn og badet i disig sol. Over den dovne elva tronet katedralen. Jeg så for meg middelalderens munker og var ikke vanskelig å be da en medpanelist inviterte meg med på domens faste morgensang. Vi troppet opp grytidlig neste dag, med et knippe andre morgenfugler.

Litt skuffet ble jeg da vi ble ført inn i et siderom og ikke hovedrommet. Skuffelsen vek plass for henrykkelse idet forsamlingen tok til å synge gamle norske salmer. Først forsiktig, så med mer selvtillit. Det føltes som et intimt, utvalgt fellesskap. Ordene om Guds storhet klang sant. Flere prester ble med, ikledd vakre kapper og med kraftfulle sangstemmer. Da det var tid for privat bønn, falt en av dem på kne – ikke melodramatisk, men kledelig fromt. Ansiktet var intenst konsentrert, leppene bevegde seg stumt.

Et grøss gikk gjennom meg. Det var som om hans indre møte med det overjordiske smittet. Ubeskrivelig! En kort stund følte jeg det alle de nyåndelige unge mennene må oppleve: Verdens strev og smerte forsvinner. Ydmykelsene forsvinner. Med troa som skjold kan ingen ramme meg. Tenk å få være i en slik tilstand hver dag, attpåtil med lønn og pensjonspoeng? Du må endre ditt liv, skriver Rilke. Burde jeg omskolere meg til prest?

 dabbet det litt av. Fem–seks år med teologi? Og det er vel ikke bare-bare å få jobb i Nidarosdomen. Sjansen var stor for at jeg måtte preke for luselønn i en gørrkjedelig vestlandskirke. Min nyvunne tro var kanskje ikke sterk nok til å tåle noe slikt. Jeg åt en skillingsbolle på Dromedar, så en utstilling på K-U-K og dro hjem. Det ble nok en gudløs sommer, og en like gudløs høst. I disse dager leiter jeg febrilsk etter J. E. Gardiners Bach-innspilling på vinyl til en levelig pris.

Guds uendelige lys

Den er full av kuriøse hendelser, livshistorien til René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke, som ble født på denne dag i Praha (den gang Østerrike-Ungarn) i 1875, altså for 150 år siden.

Seinere skiftet han fornavn, visstnok for å markere en frigjøring fra den depressive mora, som hadde forsøkt å oppdra ham som jente. Under navnet Rainer Maria Rilke ble han en berømt dikter, og hans bekjentskapskrets talte en rekke toneangivende kunstnere på det tidlige 1900-tall – Lev Tolstoj, Auguste Rodin og Lou Andreas-Salomé, for å nevne noen.

Rilkes poesi, prosa og omfattende brevskriving har inspirert en lang rekke skrivende i hundreåret som har gått siden hans død av leukemi i 1926. Også i den norske forfatterstanden har østerrikeren en høy stjerne. En av dem som har latt seg inspirere, er poet Ingrid Storholmen.

– Rilke er den ultimate kunstnertypen, den sarte og fornemme betrakteren med en radar for livets vibrasjoner. Jeg tok mye buss i Trondheim i en periode, og pleide å lese én Rilke-elegi per tur. Det er bra for å holde seg i form og vite hvor standarden ligger, ler Storholmen.

For nye lesere som er nysgjerrige på Rilke, kan «Malte Laurids Brigges opptegnelser» være et godt sted å begynne, tror hun.

Prosaverket fra 1904–1910 omhandler en fenrik og er fortalt i fragmentarisk form – og regnes blant de beste som er skrevet på tysk. Boka ble oversatt til norsk ved Trond Winje i 1965.

Dette var også boka som først bergtok forfatter Tomas Espedal, en annen norsk Rilke-entusiast. Han har lest den fire ganger, forteller han på telefon.

– Jeg ser Rilke først og fremst som en lyriker som skriver prosa, i likhet med Paul Valéry og Friederike Mayröcker. Det interesserer meg; hvor annerledes prosa lyrikerne skriver enn det vi er vant til, sier Espedal.

Rilke er mer enn 100 prosent ­forfatter. Vi har ikke den type ­forfattere lenger.

Elegi over tidas forfall

Anniken C. Mohr

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Da vi går av toget ved havet, er det kaldt, vått og hustrig – det er seint på høsten, denne årstida som, ifølge Jane Austens «Overtalelse» (1818), «så eiendommelig og utrettelig stemmer sinnet til følelse og ettertanke».

Akkurat nå er vårt sinn mest stemt til forvirring. For hvor er klosterruinene vi leter etter? På veien gjennom den søvnige landsbyen møter vi en mann med en ørliten hund («Bella»). Han peker oss i riktig retning – men advarer om forbannelsen som hefter ved klosteret.

– Det blir sagt at det venter helvete og evig fortapelse for den som stjeler med seg en eneste stein derfra, sier mannen alvorlig.

Vi befinner oss i Austens trakter: Sør-England. 250 år etter hennes fødsel er vi her for å oppsøke et knippe steder i hennes liv og forsøke å pusle sammen et inntrykk av denne kvinnen på tvers av århundrer. Hvilke spor finner vi av hennes samtid? Hva betyr Austen for dem vi treffer på?

Første stopp er Netley Abbey, ruinene av et kloster fra 1200-tallet. Under reformasjonen ble det robbet, og munkene sendt på dør – og her kommer forbannelsen inn. Visstnok går det munker igjen som gjenferd, og det ryktes om en nedgravd skatt.

Det var en fortelling som fenget de romantiske poetene, som flokket til det som nå var en uhyggelig ruin. Stedet var også sentralt i den purunge Jane Austens fantasi. Man tror nemlig at hun besøkte Netley Abbey, og at det er inspirasjonen bak hennes aller første roman, «Northanger Abbey».

Utenfor klostermurene står et eiketre som må være eldgammelt. Satt Austen her, lent mot stammen, og tok notater? Kanskje tegnet hun klosteret, slik at hun skulle huske buene og søylene. Det er mye vi aldri får vite, ikke minst fordi søstera Cassandra brant så mange av hennes private skrifter etter hennes død.

Da vi vandrer gjennom ruinene, er det ikke til å unngå at den påtakelige hasjlukta bringer samtida noe i forgrunnen. Om natta sniker det seg inn folk med metalldetektor på jakt etter gull, får vi vite av oppsynsmannen, en blid sjubarnsfar som pleide å være dørvakt på nattklubb («man kunne få hvilken dame som helst!»).

På leiting etter Jane

Finnes det noe tristere enn å ha gått glipp av ekte kjærlighet? Ja – å vite at man har seg selv å takke, fordi man føyde seg etter folk som er langt dummere enn en selv. Nå lever man et slags halv-liv, med bare minner å varme seg på, mens framtida fortoner seg som et grått hav.

Det er situasjonen til Anne Elliot i «Overtalelse», den siste romanen Jane Austen fullførte. Boka ble utgitt i 1817, men følelsene den målbærer, er tidløse. Den handler om å være en fremmed fugl i sin egen familie. Den handler om å gjøre katastrofale feil. Og den handler, som alltid hos Austen, om den krevende øvelsen det er å overvinne egen stolthet, slik at man kanskje, kanskje får en sjanse til.

«Overtalelse» er ikke Austens mest berømte roman, men seiler påfallende ofte opp som lesernes favoritt. Den er hennes mest gripende bok, der mange av hennes kvaliteter – humor, innsikt i sosial dynamikk og et medrivende fortellerperspektiv – når sitt toppunkt.

 holder til på godset Kellynch Hall i Somerset. Mens Austen selv var prestedatter, befinner Anne Elliot seg et knepp over i det intrikate hierarkiet i England på denne tida: Hennes far er baronett, og slekta tilhører dermed lavadelen.

Den som kjenner Austen, vet at forfengelighet er en menneskelig svakhet som går igjen. Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott? Han er så oppblåst at han nesten tar av og svever mot himmelen som en sprekkeferdig ballong. Når han ikke kjæler for sin stolte slektshistorie, bruker han penger som en full sjømann.

Nå er dette luksusdyret så forgjeldet at han ikke klarer utgiftene på Kellynch Hall. Hans støttespillere overtaler ham til å leie ut godset, et ytterst pinlig nederlag for en aristokrat. Leietakerne er admiral Croft og hans kone – og med dem følger konas bror, kaptein Wentworth, som ikke har vært sett i distriktet på mange år.

 døtre er nesten like store nek som ham selv. Den mellomste, Anne, er annerledes, og har mye til felles med sin avdøde mor. Hun er nøktern, omtenksom og lynende skarp.

Men ingen er perfekte, og Annes svakhet er at hun for lett har latt seg overtale av sterkere personligheter. Som 19-åring var hun forlovet med nevnte Wentworth, den gang et ubeskrevet blad uten formue, men med uovertrufne personlige kvaliteter. Den snobbete Elliot-familien hadde kun forakt til overs for ham, og familievennen Lady Russell rådet henne til å bryte forlovelsen.

Anne fulgte det elendige rådet og dumpet den elskede Wentworth. I dyp skuffelse over hennes mangel på troskap og ryggrad dro han til sjøs. Der har han steget i gradene og er nå en rik og beundret kaptein.

Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott?

En sjanse til

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Det var ikke helt opplagt at hun skulle bli en av verdenshistoriens ypperste forfattere, prestedattera som så dagens lys i Steventon i adventsdagene i 1775. Romanene hun etterlot seg, vitner imidlertid om en språklig og menneskelig innsikt få har kommet i nærheten av.

I år ville Jane Austen fylt 250 år, og Klassekampen markerer jubileet hele denne uka. Vi dykker ned i hennes liv og forfatterskap – og fankulturen som har oppstått deromkring. Vår første veiviser er professor og Austen-ekspert John Mullan, som vi møter i London.

– Jeg tror appellen hennes er en kombinasjon av tilgjengelighet og dybde. Du kan lese en Austen-roman når du er fjorten og forstå den. Så kan du lese den for tiende gang når du er seksti og se helt andre ting, sier han.

Austen fullførte seks romaner: «Fornuft og følelse» (1811), «Stolthet og fordom» (1813), «Mansfield Park» (1814), «Emma» (1816), «Northanger Abbey» (1818) og «Overtalelse» (1818). De to siste ble utgitt posthumt.

Hun ble aldri gift, og i sin mest aktive skriveperiode levde hun et tilbaketrukket liv i Hampshire. Informasjonen vi har om skriveprosessen hennes er sparsommelig. Det som er åpenbart, er at bøkene var nøye konstruert, ifølge John Mullan, som i 2013 utga boka «What Matters in Jane Austen?».

– Du er opptatt av Jane Austens litterære stil. Hva skiller den fra, la oss si, George Eliots?

– Om du leser en Eliot-bok, er hun sammen med deg hele tida: Hun reflekterer over personene sine, forundres over dem. Austen gjør det motsatte. Hun gir ordet til sine romanpersoner, lar deres bevissthet og fordommer spille seg ut, sier Mullan.

, som franskmenn feilaktig tilskriver Flaubert og amerikanere Henry James. Det som ser ut som enkle setninger hos Austen, er egentlig svært komplekst – hun gir oss hele tankesettet til personen.

Liberale skilsmisse­lover har vært en katastrofe for den engelske romanen.

Fornuft og fantasi

Christopher Olssøn

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Chatboter har ingenting i kunnskapsarbeid å gjøre, hevdet professor Jill Walker Rettberg i en kronikk i ­Aftenposten nylig. 

 pekte hun på det store merarbeidet kunstig intelligens (KI) fører med seg for ansatte i ymse sektorer.

Det kan lærerne skrive under på. Ifølge en undersøkelse gjort av Norsk Lektorlag opplever 75 prosent av lektorene merarbeid i vurderinger fordi de må kontrollere ­elevenes innleveringer for KI-juks.

De melder også om dalende motivasjon i jobben.

Anne Grønlie, lektor på videregående skole i Drammen, kjenner seg igjen i den dystre tilstandsrapporten.

– Utviklingen med KI i skolen har vært revolusjonær. Vi opplever at nivåene over oss har abdisert, sier hun.

Til forskjell fra Oslo har ikke Buskerud fylkeskommune installert chatboter på elevenes pc-er. Det klarer imidlertid elevene fint selv. ­Konsekvensene har vært dramatiske, forteller Grønlie, som underviser i blant annet historie.

Mens det alltid har funnes elever som jukser, er juks nå blitt svært utbredt og preger alle slags skolearbeider der elevene har forberedelsestid. Læreren opplever på sin side maktesløshet – og skrantende tillit til elevene.

– Man merker at det som er levert inn til vurdering, er produsert av Chat GPT. Eleven kan på sin side nekte, og da har man en konflikt gående som er svært ubehagelig, sier Grønlie og fortsetter:

I stedet for å være en voksen støtte og venn, går man over til å bli en mistenksom detektiv.

Lærere mister gnisten av KI

Selma Stormyren Larsen

– Jeg er fundamentalt uenig, sier Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen.

Han er en av flere medieledere som lar journalistene benytte seg av kunstig intelligens (KI). Det går ikke ubemerket hen: 

I går sa professor Jill Walker Rettberg til Klassekampen

 at medienes KI-bruk er et demokratisk problem.

I tillegg er det selvsabotasje, ifølge Rettberg: Mediene gjør seg irrelevante om de fortsetter å bruke KI. Professoren etterlyste «bevissthet om at noen prøver å tjene veldig masse penger på oss».

Stavrum lar seg ikke skremme av Rettbergs kritikk.

– KI vil revolusjonere ikke bare mediebransjen, men mange andre bransjer. Det er en oppfinnelse på linje med internett i størrelse, sier Stavrum.

– De som ikke bruker mulighetene som ligger i KI, gjør en kjempetabbe.

Stavrum medgir at KI har ført til noen feil i mediene, men påpeker at heller ikke mennesker er feilfrie.

– Rettberg mener det ikke er særlig tidsbesparende fordi alt må faktasjekkes?

De som ikke bruker mulighetene som ligger i KI, gjør en kjempetabbe. 

Medietopper sparker tilbake mot KI-kritiker

Tom Henning Bratlie

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk 

«Den norske staten har slukt tekgigantenes PR rått», skrev Jill Walker Rettberg i en mye lest kronikk i Aftenposten i forrige uke.

Professoren, som har digital kultur som sitt område, går i rette med den utstrakte bruken av kunstig intelligens (KI) i bransjer som journalistikk, skole og forskning – og i offentlig sektor.

Det er i ferd med å bli et demokratisk problem, mener hun: «Språkmodeller som Copilot og ChatGPT hører ikke hjemme i kunnskapsarbeid. Faktisk truer teknologien hele kunnskapssystemet vårt.»

Til Klassekampen utdyper hun sin bekymring.

– Vi trenger langt mer kritisk tenkning om KI og en langt større bevissthet om at noen prøver å tjene veldig masse penger på oss, sier Rettberg.

Hun møter oss blant mahogni og silketapeter i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, hvor hun sitter i en komité. KI skal være akademiets fokusområde neste år.

Egentlig elsker hun teknologi, forteller hun.

– Det er mange former for KI som er bra – det er åpenbart nyttig når man lager en tunnel, for eksempel. Men det gjelder stort sett ikke språkmodeller som Copilot og Chat GPT, sier Rettberg.

Enormt mange bedrifter bruker språkmodeller, men en studie viser at 95 prosent opplever null effektivitetsøkning.

– Vi trenger mediene som vaktbikkje

Det går et visst støt av sorg gjennom meg idet jeg ser forlagsnavnet lyse fra omslaget – ikke fordi jeg har noe som helst imot Aschehoug, men fordi det minner meg på at det finfine lille forlaget Pelikanen, som utga de forrige av Claire-Louise Bennetts bøker på norsk, ikke er blant oss mer. Forlaget hadde sitt gravøl i Oslo denne uka, og er nå historie.

Kanskje er litteraturbransjen – som må forstås som noe annet enn bokbransjen – ferdig, uttalte forlegger Eirik Bø til Bokmagasinet i et nyhetsbrev-intervju. Den diagnosen er det lett å nikke dystert til. Vel, i det minste er britiske Claire-Louise Bennetts forfatterskap litteratur i ordets rette forstand. Nå kan vi lese en flunkende ny oversettelse, om enn brakt til oss av andre forlagshender.

 brakdebut i 2015 med «Dam», som nærmest er for en moderne klassiker å regne. I 2021 kom «Kasse 19», også den svært kritikerrost. Årets bok bærer den litt søtladne tittelen «Kyss og farvel», og Bennett­-lesere vil kjenne igjen den særegne grunntonen. Historien fortelles av en kvinnelig forfatter (hun virker å være rundt de førti) som lever en fri og nærmest nomadisk tilværelse etter å ha avsluttet et langt forhold vi får tilbakeblikk på.

Ekskjæresten er en eldre mann – og da ikke en ti-femten år eldre sølvrev, men en ordentlig gammel mann med hvitt hår og gebiss som nærmer seg pleiehjem-stadiet. Hvordan de to fant hverandre, er usikkert – men forholdet er ikke lenger erotisk. Like fullt trer det fram en rørende, om enn noe bisarr kjærlighetsfortelling.

Det beste ved denne historien er at fortelleren ikke gjør all verdens nummer ut av aldersforskjellen – forholdet er i hvert fall deilig fritt for noen konvensjonell psykologisk-sosiologisk analyse. Mannen, som heter Xavier, er en av de (ufrivillig) morsomste litterære personene jeg har vært borti på lenge. I sine yngre år levde han et slags jetsettliv som finansrådgiver for den globale overklassen. I nåtid virker formuen hans i all hovedsak å være forduftet. Personen som står fram på disse sidene, er en på samme tid stusselig og vital mann med en særlig forkjærlighet for småkaker.

 opptrer Xavier med en blanding av snurt eiesyke og omsorg for sin partner: «’Jeg syns det er på tide at du slutter i den jobben din, vennen min. Den er ikke noe for deg – den gjør deg nedtrykt.’» Omsorgen kommer til uttrykk på absurde måter, som ved at han virkelig 

 på at jeg-personen skal unne seg pene blomster når hun sliter med PMS. Han legger inn et fast beløp hun kan – nei, 

 – bruke hos den lokale blomsterbutikken, et beløp så raust at det skaper en følelse av stress. Det er faktisk ikke bare-bare å velge ut snittblomster til enorme buketter stadig vekk.

Xavier framstår ikke som noen utpreget litterær person, skjønt han har forsøkt å komponere sine memoarer i hasjrus på ­Mallorca. Når det umake paret går skilte veier, er det blant annet fordi Xavier fornærmer jeg-personens bok på det mest utidige (føler hun). Men hun klarer ikke å la ham forsvinne helt ut av livet sitt. Er han hennes store romantiske kjærlighet, eller hennes beste venn? Kanskje spiller det ingen rolle. Det eksisterer i hvert fall en sjelelig forbindelse dem imellom. Jeg-personen er tildelt en «sakrosankt rolle», opplever hun: «Jeg kommer til å være ved hans side når han dør, det er det nøyaktige dekretet». Det lyder kanskje litt svulstig sånn løsrevet fra kontekst, men framstår både naturlig og gjenkjennelig. Sånn oppleves jo dyp kjærlighet – som noe vi ikke selv rår over, noe som bare 

I mange av disse scenene skinner og funkler Bennetts subtile humor, godt ivaretatt av oversetter Bjørn Alex Herrman, som også mestrer hennes tidvis eksentriske grammatikk. Forholdet med Xavier utgjør imidlertid bare deler av denne to hundre sider korte boka – og her kommer vi til det som muligens er et problem. For det veksles også mellom andre minner, symbolske drømmer, tanker og hendelser som preger jeg-personens tilværelse. En god porsjon av romanen brukes på en e-postutveksling hun har gående med sin gamle skolelærer, en mann hun ikke har sett på 30 år. 

 interessante aspekter her, som hvor nervøst besatt man kan bli av å velge riktige formuleringer i skrift, og hvor nedslående det er når svaret bier litt for lenge. Det forekommer meg at Bennett vil si noe om død og tap også – parallellen mellom skolelæreren og Xavier er neppe tilfeldig. Romanen minner dessuten om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv. Dens epigraf er et talende sitat fra Joris-Karl Huysmans «Là-bas»: «Nei, du kan ikke høre de tusen samtalene min sjel plager din med.» Men for denne leseren framstår flere deler, og sammenhengen dem imellom, kryptisk på en måte som ikke tilfører så mye.

Romanen minner om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv.

Kort brev, lang avskjed

USA er motsetningenes land – bare se på de to skikkelsene som har dominert høsten, Charlie Kirk og Zohran Mamdani. Men la oss også kikke litt på konene deres, som har fått offentlighetens lys kastet på seg. Førstedamer er tross alt en viktig faktor i amerikansk politikk.

Den ene opptrer som vekkelsespredikant kledd i chiffon og med aggressiv øyesminke. Den andre er en antiimperialistisk samtidskunstner som tar 

 selfies og ser ut som hun hører på Oslo-bandet Smerz. Begge er på kort tid blitt forbilder for to vilt ulike grupper av amerikanske kvinner – og representanter for to vilt ulike strømninger som kjemper om dominans, særlig over ungdomskulturen.

 har jeg latt meg fengsle av en gruppe velstående evangelister på Instagram. I første omgang var det snakk om sosiologisk nysgjerrighet på en kultur som har stor politisk påvirkning. Men gradvis har fantasien de selger, fått en mystisk tiltrekning selv på en knekkebrød-norsk ateist og feminist.

Når livet blir overveldende, er det nemlig deilig å søke tilflukt der: et hvitmalt hus i vakre Tennessee, med et amerikansk flagg som vaier i vinden. En perfekt, kjernesunn familie. Dagene består i å tenne lys og notere i sin bibel-journal (dette er det et eget marked for). Hele tida med tryggheten i hjertet: Gud følger med, og han digger det du gjør.

 har Erika Kirk en høy stjerne etter ektemannens død. Hun er Maga, hun er uredd i troa, og hun er skikkelig opptatt av familieverdier. Hun er en kvinne for vår nykonservative tid, og hun vet å smi mens jernet er varmt. Det har gitt enorm oppmerksomhet og en følelse av at denne politiske ytterkanten er på en eneste opptur.

Nylig gikk et foto som ild i tørt gress: Erika Kirk omfavner visepresident J.D. Vance. Hun lar fingrene gli gjennom håret hans. Han lar hendene hvile på hennes hofter, kledd i åletrang skinntights. Hvordan går dette hjem hos de gifte kristendamene?

Kanskje veldig bra. På internett har folk spekulert i at Vance, hvis kone nekter å konvertere til kristendommen, er på utkikk etter en ny ledsager som kan øke hans presidentsjanser. Hvem passer bedre enn fru Kirk, som høster enorm beundring i en viktig velgergruppe? Sannsynligvis er det bare tøv. Men det ville vært en himla bra plottvist.

 ikke viktig om Erika følger kristne prinsipper – det viktige er illusjonene hun tilbyr. Det vet den som har lyttet til henne på Charlie Kirks podkast. «Å underkaste seg mannen sin er en nydelig ting», proklamerer hun og opptrer samtidig med en sånn autoritet at man ikke er et øyeblikk i tvil om hvem som egentlig besitter fallosen i ekteskapet (det er en referanse til Lacan og ikke ment bokstavelig).

Kvinner som vil stulle hjemme og ikke bry seg så mye om omverden, kan gjøre det med god samvittighet i Jesu navn. Menn kan innbille seg at de «leder familien» når kona i realiteten er motoren bak.

En Balenciaga-­kjole til fru Mamdani – nå!

Kvinner for vår tid

Tirsdag møttes Aschehoug og Marius Borg Høibys forsvarere i Oslo tingrett. Retten skal ta stilling til hvorvidt boka «Hvite striper, sorte får» skal trekkes fra markedet.

Om få uker kommer enda en bok om Høiby, utgitt av Bonnier. Er bølgen av bøker om Høiby, som har stått i et mediedrev over lang tid, egentlig forsvarlig?

Man bør i hvert fall ha sin kritiske sans på plass, mener Eva Sannum.

– Forfattere som skriver om enkeltpersoner som ikke selv bidrar, har et særlig ansvar for å vise varsomhet. Dette handler ikke bare om fakta, men om et menneskes historie og ettermæle, sier Sannum.

Hun satt i Pressens Faglige Utvalg i en årrekke og har vært opptatt av hva som skjer med mennesker som utsettes for intens medieoppmerksomhet.

– Hver bok eller artikkel i mediene kan isolert sett være presseetisk forsvarlig, men summen blir likevel ødeleggende. Pressen og forlagene har ingen reell motivasjon for å dempe seg – de konkurrerer om oppmerksomheten og om å være først med nye dreininger, sier Sannum.

Mange har kritisert Høibys advokater for å gå til sak mot Aschehoug. Men hva skal folk som har noe å utsette på en bok egentlig gjøre, annet enn å gå til retten? spør Sannum på sin side.

– I mangel av en mer passende institusjon havner disse sakene i retten. Det blir fort en prinsippsak om ytringsfrihet, mens det for den det gjelder, kanskje handler mest om presisjon og sannhetsgehalt i detaljer rundt eget liv, sier hun.

­Pressen og forlagene har ingen reell ­motivasjon for å dempe seg.

– Det handler om et menneske

Dag Eivind Undheim Larsen

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Det var spent stemning da Aschehoug forlag og Marius Borg Høibys forsvarere møttes i Oslo tingrett i går. Klassekampen var til stede i retten.

Striden står om sakprosaboka «Hvite striper, sorte får», skrevet av Dagbladet-journalistene Øistein Monsen og Torgeir Pedersen Krokfjord. Høibys advokater ønsker å få boka stoppet på grunn av det de mener er krenkende og feilaktige passasjer.

Særlig skal det gjelde en passasje der det hevdes at politispanere observerte Høiby selge kokain på Karl Johan. Et viktig bevis i denne forbindelse er et lydopptak hvor Høiby snakker med to politispanere.

Men partene tolker lydopptaket ulikt: Ifølge Høibys advokat avslører samtalen at spanerne ikke selv har observert Høiby i en salgssituasjon. Aschehougs advokat mener derimot at det fullstendige lydopptaket understøtter bokas påstander.

I går var det mye pressefolk til stede i sal 616 i Oslo tingrett. På tilhørerbenken satt blant annet direktør i Den norske Forleggerforening, Trine Skei Grande. Til stede var også tidligere Ap-politiker Jan Bøhler, som har skrevet positivt om boka i Nettavisen.

Høibys advokater hadde innkalt sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson som vitne i retten. Han omtalte kildebruken som «en skandale» og viste til det han mente var mangelfulle henvisninger til kilder som Facebook og svenske politidokumenter.

Dette er eksempler på slurv som svekker bokas etterrettelighet, uttalte Tønnesson.

I retten fortalte Aschehoug-sjef Mads Nygaard at forlaget har brukt mye tid på å kontrollere bokas faktagrunnlag. En del av personene som omtales, har også fått mulighet til å gi samtidig imøtegåelse.

Dette er en veldig underlig sak, bare tøv.

– En ekstrem handling i norsk sammenheng

Mang en skoleklasse har sett norsklæreren trille en tv på hjul inn i klasserommet, for så å knote febrilsk med videospilleren – før Lise Fjeldstads uforglemmelige Nora endelig flimrer over skjermen.

Hun som skjelvende, men bestemt trekker på seg den brune pelskåpa og legger gifteringen sin i den sjokkerte Thorvalds hånd – og så går ut døra aleine, ut i det ukjente.

NRK Fjernsynsteatrets filmatisering av «Et dukkehjem» ble sendt i 1973. Siden har underlig få norske filmer tolket Ibsen. Liv Ullmann prøvde å få på beina en spillefilm basert på «Et dukkehjem» i 2005, men måtte skrinlegge prosjektet grunnet manglende finansiering.

I det store utland festes Ibsen imidlertid til lerretet støtt og stadig. I disse dager vises den amerikanske stjerneregissøren Nia DaCostas «Hedda», med Tessa Thompson i hovedrolla – til strålende kritikker.

Hvorfor er det så få her hjemme som lager film basert på vår største dikter? Og er ikke det ganske sørgelig?

– Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side. Jeg skjønner det ikke, for materialet ligger jo bare der og skriker – så spennende er det, sier Lise Fjeldstad.

Hun har gestaltet Ibsens karakterer i utallige teateroppsetninger, i tillegg til Fjernsynsteatret. NRK filmet en rekke Ibsen-stykker i årene 1960–1991: «Et dukkehjem», «Fruen fra havet», «Gjengangere» og «Lille Eyolf», for å nevne noen.

Kanskje var det derfor ikke så rart at det i denne perioden var få andre som laget Ibsen-film her til lands.

Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side.

Hvem er redd for Henrik Ibsen?

Flere har luftet sin uro for Ibsenåret 2028, den nasjonale feiringen av dikterens 200-årsjubileum.

Erik Rudeng, tidligere Fritt Ord-redaktør, og Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge, har stilt spørsmål ved finansieringen.

Den skal foregå etter sektorprinsippet: Alle som vil lage noe jubileumsrelatert, må finne penger i egne budsjetter og sektorer.

Det gjelder også Ibsen-forskere som gjerne vil ha nytt arbeid klart til jubileet.

Men ifølge Giuliano D’Amico, leder ved Senter for Ibsen-studier, er det foreløpig lite klingende mynt å finne i hans sektor.

– Det bekymrer meg litt, for 2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid, sier D’Amico til Klassekampen.

Rudeng og Sande har etterlyst en sentral Ibsen-pott bevilget av regjeringen, med friske midler til jubileumsrelaterte initiativer.

Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen, tror D’Amico.

2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid.

– Vi venter på startstreken

Det ser magert ut for Ibsenåret i 2028, kunne Klassekampen melde i går: Regjeringen har ikke satt av noen egen pengepott til jubileet.

«All finansiering skal i hovedsak skje gjennom institusjonenes og virksomhetenes egne budsjetter», heter det.

Det er svært uheldig, mener Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge. Stiftelsen promoterer norsk scenekunst i Norge og verden.

– Om vi skal bruke denne muligheten til å fremme Ibsen internasjonalt, trenger vi penger. Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter, sier Sande til Klassekampen.

PAHN inngår i Norwegian Arts Abroad (NAA), regjeringens virkemiddelapparat for å fremme norsk kunst og kultur internasjonalt.

Organisasjonene som er med i nettverket, mottar driftsstøtte fra Kulturdepartementet og prosjektmidler fra Utenriksdepartementet.

Men i statsbudsjettet for 2026 er det varslet et kutt på 6,3 millioner kroner til NAA i Utenriksdepartementets budsjett.

Når støtta krymper, vil det bli nesten umulig for PAHN å lage Ibsen-satsinger fram mot 2028, forteller Sande.

Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter.

Elise Winterthun

Artikler

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

Guds uendelige lys

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Fornuft og fantasi

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

Kort brev, lang avskjed

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Hvem er redd for Henrik Ibsen?

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

Sunn fornuft

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Liv Køltzow, en av etterkrigstidas største norske forfattere, er gått bort

Stoppes av domprosten

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

I «Perfection» tegner Vincenzo Latronico et dystert portrett av 2000-tallets expat-generasjon.

Noen ville ha klassi­kerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhets­by­rået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjerm­dum­per – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlig­hets­dik­tene til USAs helse­mi­nister har nådd offent­lig­hetens lys.

Guds uendelige lys

150-års­ju­bilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsen­trasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Over­ta­lelse» er Jane Austen på sitt beste.

Fornuft og fantasi

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes moti­va­sjonen, sier lektor Anne Grønlie

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne tekno­lo­gien ukritisk

Kort brev, lang avskjed

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og sam­tids­kunst eller Jesus og skinn­tights.

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Hvem er redd for Henrik Ibsen?

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Uten mer penger vil få norske scene­kunst­nere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scene­kunst­di­rektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regje­ringen har ikke satt av en krone til kalaset

Sunn fornuft

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjo­nal­mu­seet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Liv Køltzow, en av etter­krigs­tidas største norske forfattere, er gått bort

Stoppes av domprosten

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Kraszna­hor­kai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

I «Perfec­tion» tegner Vincenzo Latronico et dystert portrett av 2000-tallets expat-generasjon.

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Liv Køltzow, en av etterkrigstidas største norske forfattere, er gått bort

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

I «Perfection» tegner Vincenzo Latronico et dystert portrett av 2000-tallets expat-generasjon.