Elise Winterthun

#fff

Siden 1888 har festivalen Nordic Music Days, som arrangeres i samarbeid mellom nordiske komponistforeninger, vært en stor begivenhet.

Men noe tyder på at ting er i endring. Da komponist Jon Øivind Ness skulle melde verkene sine på fjorårets festival, ble han bedt om å oppgi ikke bare formalia – men også kjønnsidentitet, legning og etnisitet.

– Jeg mener at dette er helt uakseptabelt, blant annet av personvernhensyn, sier Ness.

For å delta på Nordic Music Days og melde på verker må man lage en profil på festivalens nettside. Under en bolk kalt «Self-identification» kan man huke av for kategoriene «neurodiverse», «disabled», «lgbtqia+», «indigenous», «global majority», «emergent» eller «trans racial».

Man kan også huke av for «Prefer not to say». Likevel mener Ness at det er problematisk å aktivt gå inn for å registrere og lagre folks private identitet i en database, og stiller spørsmål ved lovligheten.

Ness forteller at han forsøkte å spille skjemaet et pek ved å huke av på alle kategoriene. Da han seinere gikk inn på profilen sin, var det kun «lgbtqia+» som sto igjen. Selv betegner Ness seg som «homse».

– Noen har altså grepet inn på min profil og tatt bort de andre identitetsmarkørene og latt den som «stemte», stå igjen, sier han.

Musikere blir bedt om å oppgi legning

#000

Mandag kom nyheten om at Tor Åge Bringsværd er gått ut av tida, 85 år gammel. Forfatteren etterlater seg et usedvanlig omfangsrikt forfatterskap som teller hundrevis av utgivelser.

De strekker seg fra folkekjære barnebøker til eksperimentell science fiction og fantasy, som Bringsværd selv betegnet som «fabelprosa». I denne delen av forfatterskapet samarbeidet han med Jon Bing.

Bringsværd forble aktiv som forfatter helt det siste, og seinere denne måneden utkommer hans siste roman, «Magnoliadamen».

I dagene etter dødsfallet har forfatterkollegaer, redaktører og lesere delt sine minner om sterke leseropplevelser gjennom snart seks tiår.

– Bringsværd hadde en så raus måte å skrive på. Litteraturen hans var ikke bare snill og vennlig, men vilter, trassig og grenseoverskridende – og så var han så utrolig produktiv, sier Kari Slaatsveen.

Skribenten og lydprodusenten var en av mange som fant veien til Tor Åge Bringsværds viltvoksende fabelprosa-univers tidlig på 1970-tallet.

Slaatsveens far hadde nemlig en hylle med science fiction-bøker hjemme. Der sto Ursula Le Guin, Arthur C. Clarke, Ray Bradbury – og Bing & Bringsværds «Rundt solen i ring» (1967).

Seinere ble Slaatsveen bergtatt av romanen «Den som har begge beina på jorda står stille» (1974), som regnes som Bringsværds virkelige gjennombrudd.

Litteraturen hans var ikke bare snill og vennlig, men vilter, trassig og grenseoverskridende

Mannen som aldri sto stille

Forrige uke lanserte regjeringen med utdanningsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i spissen sitt nye tiltak for å øke norske elevers lesing. Den har det som kjent gått nedover med i seinere år.

Én milliard kroner skal settes av til blant annet flere bøker og mer opplæring i leseferdigheter. Det skal også innføres et lesekvarter i skolen, som sikrer at elevene fordyper seg i lesing i femten minutter hver dag.

Men ikke alle som jobber tett på elevene har troa på at dette monner.

– Det er kjempefint at de vil satse. Men én milliard er mye penger å sløse på tiltak som allerede er prøvd, og som ikke fungerer, sier Elisabeth Jensen Lombnæs.

Hun arbeider til daglig som biblioteklærer ved Gamlebyen skole i Oslo. Som ansatt i skoleverket har hun sett flere politiske tiltak for økt lesing – seinest regjeringens seksårige leselyststrategi, som ble lansert i fjor.

Mens regjeringen gjerne bevilger penger, er de lite åpne for å tenke nytt, mener Lombnæs.

– Regjeringen kommer stadig vekk med penger til bøker, og de vil ha skjerm ut av skolen. Det er vel og bra. Men hvorfor kommer det ikke en skikkelig satsing på skolebibliotekene? Det mangler alltid, og ingen vil svare på hvorfor, sier Lombnæs.

I vår varslet regjeringen at de ville styrke skolebibliotekene med tolv millioner kroner – «en dråpe i havet», som Lombnæs formulerer det. I revidert nasjonalbudsjett er disse pengene tatt bort.

Man må ha tid til å bygge relasjoner med hver elev.

Lærer ber om nytenkning og flere bibliotek

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

På forsommeren la Kirsti Svenning merke til et innlegg fra en av Facebook-vennene sine. Det var et kjedebrev om at vedkommende ikke ville tillate at Meta brukte privat innhold til opptrening av kunstig intelligens (KI).

Selv hadde Svenning nettopp sett at Forbrukerrådet anbefalte folk å reservere seg mot Metas KI-trening ved hjelp av et protestskjema. Hun kopierte Forbrukerrådets tekst i Facebook-vennens kommentarfelt.

– Så gikk det to sekunder, og så var jeg helt sperret ute fra både Facebook og Messenger – altså etter å ha delt folkeopplysning fra en offentlig norsk instans, sier Svenning.

Hun fikk så beskjed fra Meta om at hun kunne anke avgjørelsen om deaktivering av kontoen. Det vakte imidlertid nye bekymringer: Om det ble avgjort at Svennings konto ikke fulgte Metas retningslinjer, ble den slettet for godt – uten ankemulighet.

I mellomtida kom Svenning ikke inn på profilen sin overhodet. Altså sto hun i fare for å miste alt av bilder, chattelogger og annen informasjon som var lagret der gjennom mange år.

Hun anket. Dagene gikk, uten svar fra Meta.

– Etter ti dager ringte jeg til Forbrukerrådet, ettersom det var deres tekst jeg hadde delt. De fortalte meg at de ikke var overrasket over utestengelsen – de hadde nemlig hørt om andre som hadde opplevd lignende, sier Svenning.

Klassekampen har tidligere i sommer skrevet om Metas bruk av privat innhold til KI-trening, inkludert meldinger fra messenger. Flere fagpersoner og Facebook-­brukere har uttrykt bekymring over manglende personvern.

Det vil være katastrofalt å utvide innkjøpsordningen for sakprosa, sier Grethe Fatima Syéd

Norsk sakprosa bør få en automatisk innkjøpsordning, mente Jørgen Lorentzen, midlertidig generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i Klassekampen forrige uke.

En automatisk ordning vil sikre at alle utgivelser som innfrir visse minimumskrav, blir kjøpt inn til landets biblioteker, slik det fungerer for skjønnlitteratur. NFFO får støtte hos SVs kulturpolitiske talsperson Kathy Lie.

Men ikke alle som kjenner sakprosafeltet, tror at det er en god idé å utvide ordningen.

– Jeg mener at det ville vært en katastrofe. Det skrives utrolig mange dårlige bøker. De har ingenting i bibliotekene å gjøre, og vil føre til at de få gode forsvinner i mengden – slik det har vært på det skjønnlitterære feltet i mange år, sier Grethe Fatima Syéd.

Hun har selv sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa, og er forfatter av både sak- og skjønnlitteratur, i tillegg til å være forsker.

Syéd betegner den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som en «hellig ku» få vil diskutere kritisk, men som har fått noen betydelige problemer.

– Det er noe oppe i dagen som få tør si høyt: Ordningen er for god, slik at den slår over i sin motsetning, sier Syéd.

Den automatiske ordningen sikrer at nesten alt som påmeldes av skjønnlitteratur, blir innkjøpt. Forlagene får tilbakebetalt kostnadene, og løper dermed liten risiko ved å utgi skjønnlitterære bøker.

Vi ville druknet i bøker av pensjonerte historielektorer.

Advarer om flom av dårlig sakprosa

Saga Eline Jonsson Hoff

Synne Folstad Moen

 Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Lørdag 19. juli gikk Ingvar Ambjørnsen ut av tida, 69 år gammel. Dikteren fra Larvik døde i Oslo, byen han nylig var flyttet tilbake til etter mange års utlendighet i Hamburg.

I seinere år levde han et tilbaketrukket liv med fokus på skriving og med skrantende helse. Han etterlater seg ektefellen Gabriele Haefs, som er oversetter.

I nærmere fem tiår var Ambjørnsen en av våre mest særpregede diktere, og gikk fra å være en alternativ undergrunnsforfatter og sentral skikkelse i frikermiljøet til å bli folkekjær allemannseie.

I dagene som har gått siden dødsfallet har sosiale medier flommet over av hilsener og anekdoter fra lesere som tar bortgangen svært tungt, og som forteller om sterke leseropplevelser som har formet mennesket de selv har blitt.

Hvorfor fikk Ambjørnsen en så usedvanlig sterk appell? Hva er det med bokstoffet som treffer en nerve få andre norske forfattere har vært i nærheten av, hvilke verdier ligger til grunn – og hva forteller det oss om det norske samfunnet?

For å finne noen svar tar Klassekampen en tur ut i et sommerhett Oslo på leiting etter Ambjørnsen-lesere. Ennå er det felles­ferie, og gatene er langt stillere enn de pleier.

Leserjakta viser seg imidlertid å være en smal sak. På baren Asylet på Grønland har en vennegjeng på fire søkt ly for julisola. Og jo da: De kan sin Ambjørnsen ut og inn.

Rolf Helge Olsen, Kjetil Støback, Tore Jan Jakobsen og Trond Nilsen kjenner hverandre fra tida de jobba i Posten. Nå er de pensjonister alle mann.

Ambjørnsen var en litterær versjon av Ozzy ­Osbourne.

Nærhet, varme og snillhet

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

– Hovedårsaken til at Kulturrådet ikke kjøper inn en del av sakprosatitlene, er at det er for lite penger i potten.

Det sier Jørgen Lorentzen, midlertidig generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

I Klassekampen forrige uke uttalte Trine Hamran, som leder vurderingsutvalget for ny, norsk sakprosa, at forlagenes kvalitetssikring av sådan virker å være mindre grundig enn før.

«Det er en del sakprosabøker der ute som kunne blitt innkjøpt dersom forlagene hadde gjort en bedre jobb med redigeringen», sa Hamran.

Lorentzen mener på sin side at artikkelen underspiller at innkjøpsordningen er for dårlig finansiert.

– Av cirka 230 bøker fikk 171 av bøkene avslag på grunn av for lite finansiering. Disse 171 var av god kvalitet og kunne altså blitt kjøpt inn, sier han.

Det har vært mye diskusjon om innkjøpsordningen for sakprosa det siste året, særlig etter at det ble kjent at Dag Solstad og Vigdis Hjorths seineste bøker fikk avslag av Kulturrådet.

Boktitler som blir kjøpt inn, er garantert et minstesalg på 773 eksemplarer og blir distribuert rundt til landets biblioteker.

Interessen for norsk sakprosa er økende.

Ønsker økt støtte til kjøp av sakprosa

Carl Martin Eggesbø

Motedronningen forlater Vogue. Ryktene sier at Jeff Bezos står klar til å kjøpe magasinimperiet. 

I juni serverte Vogue følgende forsidepike på nett: en plastisk operert kvinne i en åletrang brudekjole i nokså datert havfruestil. Hun er Lauren Sanchez, kona til Amazon-grunnlegger og en av verdens rikeste menn, Jeff Bezos.

Mens Vogue en gang var kjent som den gode smaks portvokter, har mange nå inntrykk av at smakløse oligarker inntar spaltene. Det er også kjent at Anna Wintour trer av som redaktør, en stilling hun har hatt siden 1988.

Samtidig har anonyme kilder hevdet til Daily Mail at den Trump-vennlige Bezos ønsker å kjøpe Condé Nast, medieselskapet som eier Vogue, Vanity Fair, The New Yorker, GQ og andre ikoniske magasiner. Er det spikeren i kista for den amerikanske magasinkulturen, som forente kvalitetsjournalistikk med mote og glamour?

– Det vi ser nå, er et paradigmeskifte, sier Morteza Vaseghi, designansvarlig i International Library of Fashion Research.

Han sikter først og fremst til Anna Wintours avgang. Riktignok skal redaktøren – som ble udødeliggjort i filmen «The Devil Wears Prada» – fortsette i en sentral rolle i Condé Nast.

Men tida som Vogues solbrillekledde ansikt utad er altså forbi, og det har betydning, tror Vaseghi.

– Hvert Vogue begynner med redaktøren. Det er som et fotballag, du trenger en god trener. Anna Wintour var dronninga av sin generasjon. Den siste dronninga, på en måte – som dronning Elizabeth, sier han.

– Om Vogue lar noen nye slippe til, vil vi kanskje se en lignende figur om noen år. Men den nye redaktøren må få full frihet.

Tar farvel med en gyllen epoke

Hvordan bør vi mennesker bruke vår tilmålte tid her på jorda?

Det er spørsmålet den svenske professoren Martin Hägglund stiller i boka «Vårt enda liv. Sekulär tro och andlig frihet».

Den ble en bestselger da den kom ut i 2019 – og har allerede fått innflytelse på en rekke tenkere. En av dem er Ola Morris Innset, historiker og forfatter.

Selv om Hägglund er litteraturviter, inneholder boka øyeåpnende innsikter om økonomisk ulikhet, forteller Innset.

– Den vitner om en sunn selvtillit på fagets vegne: Om man kan noe om litteratur, kan man også si noe om helt andre ting. «Vårt enda liv» har hjulpet meg å tenke om samfunnsøkonomi, sier han.

I sommer snakker Klassekampen med et knippe kloke hoder om bøker som inspirerer dem, som åpner horisonten og gir verktøy for å forstå utfordringene verden står overfor.

Én slik utfordring er økonomisk ulikhet, som Innset har vært særlig opptatt av. I hans egen bok av våren, «Kampen om verdiene. Om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike», argumenterer han for at de superrikes makt utgjør en trussel for demokratiet.

Hva sier egentlig Martin Hägglund om ulikhet? Først må vi gå en liten omvei.

Når noen blir veldig rike, kan de dirigere hva andre skal gjøre med sine liv.

Ta livet tilbake!

For litteraturinteresserte skandinaver har Ellerströms förlag en høy stjerne: Det kresne Malmö-forlaget utgir store mengder kvalitetslitteratur på et nivå få kan konkurrere med.

Nå er det imidlertid mørke skyer i horisonten: Forlaget sliter med økonomien, kan vi lese i svenske medier.

«Det er en veldig tøff tid nå. Både når det gjelder salget og støtta fra Kulturrådet, som stadig minsker», uttaler forlegger Marie Pettersson til Dagens Nyheter.

Ellerströms ble etablert i Lund i 1983 og har i dag base i Malmö. Foruten store mengder essaystikk og filosofi utgir forlaget også skjønnlitteratur, inkludert oversettelser av norske poeter som Tone Hødnebø og Steinar Opstad.

Den seineste tida har det uavhengige forlaget slitt med dalende salgstall. Vanligvis har Ellerströms en sommerkampanje hvor de selger bøker fra lageret til 30 prosent rabatt. I år ser de seg imidlertid nødt til å droppe rabatten – og ber sine lesere om å kjøpe bøker til fullpris for å hjelpe dem over kneika.

Responsen har vært over all forventning, kan Marie Pettersson fortelle til Dagens Nyheter.

«Det ramler inn bestillinger. Vi har holdt på i hele dag med å pakke bøker», sier hun.

Svensk bokforlag er i økonomisk krise

Tirsdag publiserte den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit et essay om de pågående demonstrasjonene i Los Angeles på en nettside hun selv drifter.

Etter at hun delte teksten med sine 316.000 følgere på Facebook, hvor hun har vært aktiv i en årrekke, fikk hun følgende beskjed: Profilen hennes var blitt permanent deaktivert av Meta.

Det er avisa San Francisco Chronicle som omtaler saken etter at Solnit selv rapporterte om hendelsen på nettsamfunnet Bluesky. Utestengelsen fikk mange Solnit-lesere til å reagere sterkt. Nå har Meta reaktivert Solnits profil.

Solnit er kjent som en samfunnsengasjert forfatter og har gitt ut en rekke essaybøker, hvorav flere er oversatt til norsk.

Ikke minst er hun berømt for bestselgeren «Menn forklarer meg ting» (2014), hvor hun lanserte det nå veletablerte begrepet 

Det siste tiåret har hun også vært en utrettelig Trump-kritiker. Denne ukas essay, kalt «Some Notes on the City of Angels and the Nature of Violence», dreier seg om protestene mot immigrasjonspolitiet ICE. President Donald Trump har svart med å sette inn nasjonalgarden mot demonstrantene.

Solnit argumenterer for at protestene bør anses som starten på et folkeopprør mot Trump-regimet og retter skarp kritikk mot myndighetenes angrep på rettighetene til en rekke utsatte grupper.

Hun kritiserer også tendensen til å overfokusere på eventuelle materielle ødeleggelser demonstrasjonene måtte innebære, når den egentlige og farlige volden begås av Trump og hans kumpaner.

Ble kastet ut fra Facebook etter Trump-kritikk

Rikke Løe Hovdal

Det er som om jeg kan se lensearbeiderne springe rundt her med båthaka, sier Elias Akselsen der han går gjennom det høye gresset med hendene plassert i lommene på skinnjakka.

Vi befinner oss i Fetsund, ved Glommas bredder. Her tilbrakte den folkekjære musikeren mang en barndoms sommer. Akselsen, som er født i 1947, er tater – og tilhører den siste generasjonen som vokste opp med en nomadisk livsstil.

En gang var det et stort fløtningsanlegg her vi står, med hundrevis av arbeidere fra ulike deler av landet. Men de var ikke aleine. Hit kom også taterne, som satte opp teltene sine på sletta og drev handel med arbeidsfolket – litt som en lokalbutikk.

Sommerminnene fra Fetsund lever ennå sterkt i Akselsen. For eksempel var det her han lærte å mestre det våte element.

– Vi ungene sprang rundt her, og så møtte vi noen karer som spurte om vi kunne svømme. Da vi sa nei, kasta de oss uti, humrer Akselsen.

Etter det vi vet, kom taterne til Norge på 1500-tallet. Altså har de levd her i et halvt årtusen – med en livsstil som skilte seg radikalt fra de fleste andre nordmenns. Hvordan var egentlig hverdagen for en tater?

Det gir en ny, omfattende utstilling noen svar på: På kunstsenteret Nitja i Lillestrøm åpner i dag «Taterlandet». Utstillingen er kuratert av kunsthistoriker Ellef Prestsæter ved Guttormsgaards arkiv, som har samarbeidet tett med Akselsen.

Tanken er å løfte fram kulturarv som de færreste i majoritetsbefolkningen kjenner til, både på grunn av forfølgelsen taterne ble utsatt for, og fordi levemåten i sitt vesen handlet om ikke å etterlate seg varige spor.

Uten bygde­folket hadde taterne aldri overlevd.

Sommer i taterlandet

Det er ikke hver dag det ruller en litteraturdebatt, men det gjør det sannelig nå: Såkalt minoritetslitteratur diskuteres heftig.

I Klassekampen har Mazdak ­Shafieian kritisert det han mener er en tendens i norsk litterær offentlighet, nemlig at man er mer opptatt av forfatternes identitet enn av litteratur i seg selv.

I Morgenbladet har Ivo de Figueiredo luftet en aversjon mot det han kaller «den representative livshistorien», memoarbøker om minoritetserfaringer utstyrt med en «innforstått og overskridende jeg-forteller som i verste fall fremstår som autoritær», og der leseren levnes et «forsvinnende lite refleksjonsrom».

 ut til at de fleste er uenige med Figueiredo. Blant dem som har svart ham, finner vi medieforsker Elisabeth Eide, som på nokså belærende vis påpeker verdien av at minoriteter selv får fortelle sine historier heller enn å bli skrevet 

Det er temmelig opptråkket terreng for opplyste lesere i 2025 og framstår som en avsporing. Så vidt jeg kan se, har Figueiredo aldri hevdet at minoritetspersoner ikke bør skrive om egne erfaringer. Det han opponerer mot, er 

 slike fortellinger typisk har fått de siste årene, som har konkrete konsekvenser for lesningen.

Det er litterær kritikk vi burde anse som et sunnhetstegn, også om vi er uenig i konklusjonen – og teksten fortjener å møtes på sine reelle poenger, ikke med stråmannsargumenter eller antydninger om kulturkrig, som det har vært tilløp til i sosiale medier.

 ha innvendinger mot Figueiredos diagnose; kanskje treffer den ikke på alle forfatterne han nevner, og antakelig burde en kritiker tørre å slakte en bok uansett. Likevel opplever jeg at essayet sier noe interessant. For hva gjør det med en tekst når dens litterære jeg er identisk med forfatterens jeg, tilsynelatende uten gliper? Når er det et fruktbart grep som gir historien kraft? Når støter det leseren fra seg fordi teksten framstår enøyd, bastant eller selvrettferdig?

Etter mitt inntrykk har det ikke så mye med minoriteter å gjøre; det er snarere et trekk ved virkelighetslitteraturen som har bredt seg i alle demografier, til den grad at den er blitt norm heller enn et normbrytende eksperiment. Kanskje henger det også sammen med kulturen for øvrig, hvor toleransen for flertydighet virker å være svinnende, mens essensialistiske forklaringsmodeller vinner fram.

hevdet Frode Helmich Pedersen at virkelighetslitteraturen må anses som en litterær epoke som nå er vel forbi glansdagene – og at dens begrensninger er blitt åpenbare. Det er det fristende å slutte seg til.

Beretninger om utenforskap har nådd sentrum

Jeg til besvær

Endre Ugelstad Aas

Anniken C. Mohr

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

– Jeg lurer på hvordan man kan lage en litteraturfestival i 2025 med 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina, sier oversetter Gøril Eldøen.

I går åpnet Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De neste seks dagene samles forfattere, kritikere, journalister og andre skrivende fra inn- og utland i OL-byen for å diskutere alle slags temaer som kan samles mellom to permer.

På programmet står alt fra stjerneforfatteren Haruki Murakami til samtaler om samisk kritikk. Men også debatter om tilstanden i Russland, Kina, Europa og USA.

Eldøen og andre fra det norske litteraturmiljøet som Klassekampen har snakket med, reagerer imidlertid på det de mener er en påfallende mangel ved årets program.

Kun ett av arrangementene handler om krigen i Gaza.

– Det både sjokkerte og forundret meg, sier Eldøen.

Eldøen viser til at en av løypene med arrangementer festivalen har laget for publikum, stiller spørsmålet «Hvor er verden på vei?». Den inneholder debatter med temaer som demokratiets oppløsning i USA og Kinas rolle i verden.

– Dette er viktige temaer, for all del. Men jeg mener debattløypa tar en enorm omvei rundt det vi alle tenker på nå: folkemordet i Gaza og den etniske rensingen av palestinere, sier hun.

Etterlyser palestinske stemmer

Onsdag døde Ngugi wa Thiong’o, 87 år gammel. Kenyaneren ble regnet som en av det afrikanske kontinentets viktigste forfattere og ble lenge spådd å vinne nobelprisen i litteratur.

Ngugi levde i eksil i USA, der han arbeidet som litteraturprofessor. Bøkene var fulle av politisk sprengstoff og gjorde ham upopulær hos styresmaktene i Kenya.

Blant Ngugis romaner kan nevnes debuten «Ikke gråt, barnet mitt» (1964) og «Blodige kronblad» (1977), som i sin tid ble oversatt til norsk av Reidulf Molvær.

Da Klassekampen slår på tråden til Molvær, framhever han Ngugis betydning for andre afrikanske forfattere.

– Han gjorde Øst-Afrika til en litterær stormakt, sier Molvær.

Ngugi var nasjonalist og opptatt av at det kenyanske folket skulle bli helt fritt fra den britiske koloniseringen, som offisielt tok slutt i 1963.

– Han kjempet for afrikanernes verdighet og ville frigjøre hjemlandet kulturelt. Det dreide seg om å avkolonisere ikke bare kroppen, men 

– om å bli helt selvstendig og stolt av landet sitt.

Litteraturprofessor Helge Rønning har fulgt Ngugis forfatterskap, og også han understreker kenyanerens plass blant de aller ypperste i afrikansk litteratur.

Han gjorde Øst-Afrika til en litterær stormakt.

Sinnets frihet

«En fredsbevegelse må gjenreises som en sjølstendig, samlende og demokratisk kraft både nasjonalt, i Europa og internasjonalt.»

Slik står det skrevet i artikkelsamlingen «Stopp våpenkappløpet – uten fred er alt ingenting», som utgis av det vesle venstresideforlaget Håndslag i disse dager.

Boka er en oppfordring til nedrustning og fredspolitikk i en mildt sagt betent tid.

– Vi har ønsket å bringe sammen fredsstemmer, forskere og folk som er engasjert i saken. Det trengs et venstresideperspektiv på debatten om krig og fred, sier Roy Pedersen.

Sammen med Sigurd Allern har han redigert boka, som teller 20 bidrag fra et spekter av bidragsytere – blant dem forfatter Linn Stalsberg, statsviter Sverre Lodgaard og politiker Thorbjørn Jagland.

Selv har Pedersen vært sentral i fagbevegelsen i mange år. «Stopp våpenkappløpet» er særlig et forsøk på å mobilisere fagorganiserte, forteller han.

Sammen med Allern publiserte Pedersen en kronikk i onsdagens Klassekampen, der de hevdet at opprustningen i Europa bare øker faren for krig – og rammer de svakeste blant oss, i form av kutt i velferd og klimatiltak.

– Som det ble uttalt av Trondheimskonferansen i januar: Ingen har egentlig råd til opprustning, sier Pedersen.

Vil senke våpnene

Hvordan bør litteraturen forholde seg til krisene som preger samtida? Den skotske forfatteren Ali Smith har valgt å møte dem direkte og uredd. I den hyllede årstidskvartetten (2016–2020) skildret hun det siste tiårets opprivende hendelser i takt med at de utspant seg: flyktningkrise, høyrebølge, brexit, pandemi. I «Andre tider» (2022) trakk hun linjer mellom middelalderens fobi mot løsgjengere og vår tids utestengelse av migranter. I sin seineste roman, «Gliff», som nå foreligger på norsk, går hun motsatt vei: til framtida, hvor autoritære krefter har inntatt maktas korridorer.

 befinner vi oss i Storbritannia, kanskje noen tiår fram i tid. Vi møter to barn, den ikke-binære Briar og veslesøstera Rose, som er etterlatt alene hjemme med et lager av hermetikk. Så vidt de vet er mora bortreist på jobb, og stefaren har dratt for å hente henne. Leseren forstår at det har skjedd noe langt dystrere. Et autoritært overvåkningsregime har tatt makta, og enhver som ikke følger reglene, blir kategorisert som «uverifiserbar» og satt til tvangsarbeid. Mangfold undertrykkes. Kunst og kultur utraderes. Oljekonglomerater tar knekken på klimaet, og gress, planter og elver er giftige for levende vesener.

Noe vakkert finnes det ennå i verden. Søskenparet oppdager en flokk hester som gresser på et jorde, og tar til seg en av dem, som Rose gir navnet Gliff – derav romanens interessevekkende tittel. Da Briar slår ordet opp i et av de få bibliotekene som ikke er rasert, oppdager hen at det har en lang rekke betydninger, fra «en kilevink» til «en plutselig, overraskende solstrime». Leseren forstår at dette mangetydige, åpne og fantasi­eggende ordet er en motsats til den snevre og menneskefiendtlige ideologien som har tatt over samfunnet.

Vi er altså solid plantet i dystopien, og Smith baker inn referanser til en lang litterær tradisjon, ikke minst til Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» (1932). Trofaste Smith-lesere er ellers på hjemmebane. Elementene kjenner vi fra tidlige romaner; staten som en ekskluderende institusjon, særlig symbolisert ved grenser, pass og overvåkningsteknologi; messiasliknende barn, flyktninger og mytiske dyr som gir håp om en høyere himmel og en kjærligere, friere, mer tolerant verden. Historien er fortalt i Smiths lekne, assosiasjonsrike, liksom luftige språk, som alltid glimrende oversatt av den suverene Merete Alfsen.

 Smiths forfatterskap også leseren følelsen av en høyere himmel – at vi kommer forbi den umiddelbare og utmattende nyhetskverna og ser vår tids utvikling i sammenheng med historien for øvrig. Når dette svevet stort sett uteblir i «Gliff», tross et så rikt språk, blir jeg sittende og grunne en stund på hvorfor. Noe kan skyldes romanens struktur; formen er nokså springende, og iblant kastes vi videre fram i tid, der søskenparet er adskilt og Briar har klatret oppover i det samme systemet som har ødelagt familien hans. Mye der imellom holdes åpent for tolkning, og det er et forståelig grep fra Smiths side – i en dystopi vil man ikke ødelegge den fortettede stemningen ved å dvele ved alskens trivialiteter; risikoen er at leseren får øye på sømmene som tråkler det litt usannsynlige universet sammen. Likevel tar jeg meg i å lengte etter hakket mer sammenheng og stringens.

Det største problemet er imidlertid de dystopiske elementene som blir lesset på i en salig blanding. Her skal alt med – ­klimakatastrofe, kunstig intelligens, fascisme, kulturfiendtlighet og så videre. Hensikten er antakelig å skru til fenomener som allerede finnes i samtida, og gi oss følelsen av at vi er et godt stykke på vei mot dystopien allerede. Men historien utvikler seg sjelden 

 forutsigbart, og Smiths framtidsvisjon føles en smule fantasiløs. Tidvis har jeg fornemmelsen av å bli matet med høyrebølgens kulturkamper, bare med motsatt fortegn; romanen forsøker å yte motstand, mens den egentlig er fullstendig låst til dette universet. Et eksempel er da Briar og Rose møter en gruppe uverifiserte som har gått i skjul på en gammel skole, og får vite hvorfor de er blitt utstøtt av samfunnet:

Én var blitt uverifisert etter å ha sagt høyt at en krig var en krig, noe det ikke var lov å si. En annen var blitt erklært uverifisert etter å ha skrevet på nett at drap på mange mennesker av et annet folk var folkemord. En tredje var blitt uverifisert for å ha ærekrenket oljekonglomeratene ved å si at de var direkte ansvarlige for klimakatastrofen.

høyrebølgen, framtidshåpet, er påfallende ofte kunstneriske, dannede mennesker med et liberalt syn på kjønn – typiske Ali Smith-lesere, kunne man kanskje si litt syrlig.

Ikke at jeg er uenig med menneske­synet romanen målbærer; at alle mennesker er likeverdige og fortjener frihet, omsorg og beskyttelse. Nei, snarere er jeg hjertens enig. Men det pipler fram en følelse som har meldt seg også i lesningen av noen av Smiths tidligere bøker, selv dem jeg setter høyt: at de først og fremst er skrevet om og til slike som meg, at de står i fare for å bekrefte vårt verdenssyn heller enn å utvide det, og at de tegner opp nokså enkle motsetninger mellom godt og ondt.

Vonde nye verden

Anders N. Kvammen

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Fy faen, for en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter på T-banen hjem fra Badmintonstadion. Svett og trøtt.»

Slik begynner en anmeldelse Victor Malm nylig skrev i svenske Expressen. Er kritikerne blitt mer sippete enn de var før?

Ja, mener Leif Zern, som i en manns­alder har vært en av Sveriges fremste teaterkritikere. I Dagens Nyheter går han i rette med det han mener er en tendens i samtidas kulturanmelderi: kritikere som hulker og beljer heller enn å analysere verket.

«Før kunne man dra på med Julia Kristeva eller Jacques Derrida, nå graver man dypere og lar følelsene snakke uten hjelp av tekstteori og akademisk ferniss», skriver Zern, som betegner utviklingen som et «krisetegn».

– Avisenes kultursider har vært min arbeidsplass i mange år. Den forandringen jeg opplever nå, er den mest dramatiske jeg har sett, sier Zern til Klasse­kampen.

Det er flere årsaker til at det følelsesladde anmelderiet brer seg, tror han. Når avisenes kulturdekning skrumper inn, blir det færre kritikere om beinet. Omleggingen fra papir til nett har også endret premissene for hvordan man når ut til lesere.

– Hvordan skal man synes i disse nye formatene? Kanskje bruker man sterkere ord enn man ellers ville gjort – om så bare retorisk eller ubevisst. Klikkjaget siver inn og blir en del av tankegangen, sier Zern.

Han knytter også de gråtkvalte anmeldelsene til en annen utvikling: at verket først og fremst vurderes ut fra sitt viktige eller samfunnsaktuelle 

Kritikere som griner

På tvers av forskjeller kan de fleste være enige om én ting: Tirsdagens «Debatten» på NRK var et besynderlig skue. Det bitte lille «fredspartiet» Fred og rettferdighet (For), som har som hovedsak å stanse norsk pengestøtte til Ukraina, fikk nasjonens øyne rettet mot seg.

Mens Mímir Kristjánsson nylig advarte mot bullshit-­jobber som kommunikasjonsarbeid, fikk vi her et eksempel på at medie­strategi faktisk er et fag. Dét har For fingerspitzgefühl for. Etter alt å dømme inngikk de en heste­handel med NRK – om de fikk komme til orde i beste sendetid, skulle de endelig avsløre hvem som finansierer dem.

klarte å trenge gjennom eteren som mikroparti, skortet det – forsiktig sagt – på krafta i gode argumenter. Allerede etter to minutter måtte undertegnede gripe til mobilen, ikke fordi det skjedde noe viktig der, men fordi det som utspant seg i NRKs debattstudio, var for smertefullt å bivåne med begge øyne.

Partileder Marielle Leraand framsto manisk og apologetisk, utstyrt med noen lite tillitvekkende tall fra en uspesifisert «gallup» og noen patosfylte referanser til George Orwell. Den utskjelte Glenn Diesen framsto ikke som noen sylskarp spion, men som pinlig pompøs. Seeren fikk følelsen av at han først og fremst meler sin egen kake, rettere sagt sin Youtube-karriere. Ingen av dem evnet å erkjenne Russlands overgrep, bortsett fra noen pliktskyldige «de har brutt folkeretten, 

Ikke at motparten gjorde en strålende figur; Ine Marie Søreide viste ingen vilje til å se flere sider i debatten. Og som Harald Stanghelle påpekte i Klassekampen onsdag, bør det sitte langt inne å mistenkeliggjøre politiske motstandere som kjøpt og betalt av lumske aktører.

venstresida var det likevel Leraand og Diesen som opptok meg mest. For er det 

 som er den norske fredsbevegelsens ansikt utad i 2025? Det var ikke til å unngå at et spesifikt begrep rant meg i hu, et ord som ofte blir brukt som skjellsord: 

Etter det jeg kan finne, ble merkelappen brukt først enten 

 Jan Myrdal. I den norske debatten blir ordet som regel brukt om et ytterliggående segment av venstresida. Vi på vår side kan ergre oss over ordet så mye vi vil, kalle det stempling og hersketeknikk, men innerst inne vet vi jo innmari godt hvem det vises til. Det er en salig røre av såkalt radikale som har endt opp i – eller faretruende nært – konspiland og gjentar mange av de samme poengene som den ytre høyresida. I dette miljøet, som utspiller seg i ymse kroker på internett, er Putin-apologisme hverdagskost.

 oss på et problem venstresida har hatt i uminnelige tider: at vi har noen irriterende vedheng som stadig setter oss i forlegenhet, og som gjør viktige saker vanskelige å løfte opp til en breiere samfunnsdebatt, fordi de er så ladet at de blir avtennende for fornuftige folk.

En som har skrevet om det, er George Orwell – Leraands egen ledestjerne. I klassikeren «Veien til Wigan» (1937) diskuterer han hvorfor sosialismen ikke har større gjennomslagskraft. Problemet, mener han, er ikke sosialismens budskap i seg selv – det er jo enkelt å forstå og handler om skillet mellom utnytter og utnyttet.

Elise Winterthun

Artikler

Nordic Music Days vil registrere komponisters private identitet. Det er uakseptabelt, mener Jon Øivind Ness.

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell og forrykende produktiv forfatter.

Regjeringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skolebibliotek, mener biblioteklærer.

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

Det vil være katastrofalt å utvide innkjøpsordningen for sakprosa, sier Grethe Fatima Syéd

Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

Tar farvel med en gyllen epoke

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Sommer i taterlandet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om minoritetslitteratur?

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Vil senke våpnene

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Nordic Music Days vil registrere kompo­nisters private identitet. Det er uaksep­ta­belt, mener Jon Øivind Ness.

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell­ ­og forrykende produktiv forfatter.

Regje­ringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skole­bibliotek, mener biblio­te­klærer.

Delte advarsel mot KI – ble kastet ut av Facebook

Det vil være kata­strofalt å utvide innkjøps­ord­ningen for sakprosa, sier Grethe Fatima Syéd

Leserne minnes Ingvar Ambjørnsen og hans litterære univers

Laber kvalitet er ikke sakpro­saens hoved­pro­blem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøps­ord­ningen.

Tar farvel med en gyllen epoke

Kampen mot ulikhet bør ikke bare handle om penger, men om tid til å følge sine drømmer, mener Martin Hägglund.

Det respek­terte Malmö-forlaget El­ler­ströms har utgitt kvali­tets­bøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerne­for­fat­teren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deak­ti­verte Meta profilen hennes.

Sommer i tater­landet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om mino­ri­tets­lit­te­ratur?

– Hvordan kan man ha 250 arran­ge­menter som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfat­teren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Vil senke våpnene

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyre­bøl­gens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følel­ses­styrt?

Gjør freds­be­ve­gelsen sexy igjen.

Kongens under­såtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-­krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens film­vis­ning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre ver­dens­krig, være borte. Hvordan vil fortel­lingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antide­pres­siva og datteras alko­hol­misbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offent­lighet.

Nordic Music Days vil registrere komponisters private identitet. Det er uakseptabelt, mener Jon Øivind Ness.

Tor Åge Bringsværd (1939–2025) har reist videre. Lesere og kollegaer minnes en leken, eksperimentell og forrykende produktiv forfatter.

Regjeringen vil gjøre norske elever til verdens beste lesere. Det går ikke uten flere skolebibliotek, mener biblioteklærer.

Det vil være katastrofalt å utvide innkjøpsordningen for sakprosa, sier Grethe Fatima Syéd

Laber kvalitet er ikke sakprosaens hovedproblem, mener NFFO. De etterlyser mer penger til innkjøpsordningen.

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Sommer i taterlandet

Kan vi komme til det egentlige poenget i debatten om minoritetslitteratur?

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o er død. Kjernen i hans bøker var afrikansk stolthet og identitet.

Ali Smith er tilbake med en dystopi om høyrebølgens triumf. Gjør den oss egentlig klokere?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Kongens undersåtter

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.