Elise Winterthun

#fff

#000

Fikk den tjafsete Grigorij Rasputin krype under lakenene til tsaritsa Aleksandra av Russland? Mest sannsynlig ikke, og om han fikk det, var det nok mer som trøstende varmeflaske enn som elsker, forteller Antony Beevor da jeg intervjuer ham over skjerm. Den britiske historikeren er aktuell med en biografi over munken som vant keiserparets gunst og ble den mest myteomspunne skikkelsen i nyere russisk historie.

Selv risikerer Beevor fengselsstraff om han entrer Russland, etter en tidligere bok hvor han skildret Den røde armés massevoldtekter. Deler av arbeidet bak årets bok har han derfor fått hjelp til av venner som bor i landet. Resultatet har blitt en detaljert fortelling som følger Rasputin fra hans unge år som fanatisk religiøs til han ankommer St. Petersburg, klatrer til topps på maktas tinder og ender sine dager som mordoffer i elva Neva.

Underveis legger Beevor fram følgende argument: at Rasputin var en utløsende årsak til tsarveldets kollaps og den russiske revolusjonen.

– Jeg er interessert i Rasputin som politisk figur, og effekten han hadde ikke bare på russisk historie, men på verdenshistorien. Uten Rasputin ville det ikke vært noen Lenin. Det fengslende er alle motsetningene han rommet: intens religiøsitet og ukontrollert lyst. Korrupsjon og sjenerøsitet. Konflikt mellom Europa og Asia. Jeg forsøker ikke nødvendigvis å framstille ham som en arketypisk russisk karakter, men alle elementene er til stede, sier Beevor.

Rasputin ble født som fattig bondesønn i Vest-Sibir i 1869, i et område Beevor beskriver som grønt og frodig. Vi vet at han tidlig fikk rykte på seg for å være glad i fyll og slåssing. Vi vet også at han giftet seg med en jente av samme stand og fikk sju barn, hvorav tre døde som spedbarn. Én teori er at Rasputins religiøse oppvåkning ble utløst av dette tapet. Han forlot familien og sluttet seg til strannikene, en gruppe pilegrimer som flakket rundt i Russland. Beevors bok gir innblikk i en åndelig kultur som er fremmed for en europeer, ikke minst vektleggingen av det okkulte, en tradisjon med røtter tilbake til Ivan den grusomme og enda lenger.

Snart oppsto det mystiske historier omkring Rasputins person, som spredte seg over store avstander: Det ble sagt at han var klarsynt, og at han kunne lege sykdom med hendene. De overnaturlige evnene ble inngangsbilletten til samfunnets høyere lag. De brakte ham først til tatarbyen Kazar, hvor han ble tatt under vingen til en velstående enke, som satte ham i kontakt med biskoper og geistlige. Så gikk ferden videre til St. Petersburg, imperiets overdådige maktsentrum. Tronarvingen Aleksej var bløder, og da han ble akutt syk, ble Rasputin tilkalt – og han fikk gutten til å friskne til.

– Han beveget hendene opp og ned uten faktisk å røre kroppen, og det hadde en viss virkning. Noen har slike evner, jeg har selv opplevd det. Men det handlet også om noe annet: Rasputin hadde en helt spesiell aura av trøst. Når vi ser bilder av ham, tenker vi at han må ha vært skremmende for barn, men faktisk ble de betrygget. Noen mente at han brukte øynene til å hypnotisere, men framfor alt var det stemmen folk ble trukket mot. Og når det gjelder hemofili, har det å roe blodtrykket stor effekt på smerter, sier Beevor.

Uten ­Rasputin ville det ikke vært noen Lenin.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Forestill deg en verden uten fuglekvitter, sies det når vi snakker om klimaendringer. Hva ville mars ha vært uten den gledesprengende opplevelsen det er å høre kakofonien som strømmer ut fra en ennå bladløs hekk?

Men kanskje er det ikke bare fuglesang vi må venne oss til å leve uten. Kanskje også lyden av barn – håpefulle små som pludrer fra vogna, leker i sandkassa, sparker fotball i gata. «Er vi fortapte?», spurte Cambridge-professor David Runciman i London Review of Books før jul. Han tok for seg et knippe bøker om befolkningsutvikling, og konklusjonen var nedslående: Menneskeheten står i fare for å dø ut – i hvert fall i løpet av seks tusen år. I stadig større del av verden ligger fødselstallet på under 2,1 barn per kvinne, som betyr at befolkningen ikke reproduseres. Samtidig blir vi eldre. I Japan lages det nå flere bleier for inkontinente voksne enn for spedbarn.

Mest dramatisk er nedgangen i rike land, og Norge er intet unntak. I 2023 nådde vi et bunnpunkt med 1,4 fødte barn per kvinne. Siden har tallet gått litt opp, men er langt under det som trengs for å holde befolkningen stabil. For å finne ut av hva den økende barnløsheten skyldes, nedsatte regjeringen et utvalg som nylig presenterte funnene sine. Interessant nok er det ikke 

 om barn som er problemet her til lands – det er gjennomføringen av denne drømmen.

Hvorfor får ikke nordmenn de barna de sier de vil ha, og hva kan føre til flere fødsler? Utvalget ble ledet av førsteamanuensis Rannveig Kaldager Hart, som forsker på fruktbarhet og demografi.

– For å ta det grunnleggende først: Er det egentlig så viktig å opprettholde befolkningen vår på nåværende nivå?

– Det kan være fordeler ved at befolkningen krymper, og utvalget er ikke så opptatt av størrelsen i seg selv. Men aldersfordelingen har betydning. Strukturen her til lands er at vi betaler inn til fellesskapet midt i livet og tar ut tidlig og seint. Men når de eldre blir flere enn dem som er i jobb, blir modellen krevende å opprettholde. Fødselstallet må ikke ligge på 2,1, men vi sier at tall under 1,4 bør unngås. Havner vi der, bør vi se på flere tiltak enn dem vi foreslår, sier Hart.

– Store generasjonsforskjeller kan vel også bli et politisk problem, fordi de eldre, som stemmer annerledes enn de yngre, blir en for stor velgergruppe?

– Ja, det er gjort noen studier som ikke finner veldig store effekter. Men det er viktig å huske på at den framtidige eldrebølgen som er beregnet, ikke likner noe vi har opplevd før. Små doser av generasjonsmessig ubalanse ser det ut til at demokratiet klarer å absorbere, men jeg tror ikke vi kan være sikre på å håndtere det om ubalansen blir større.

Folk ­ønsker å jobbe, men de ­ønsker også tid med barn.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Få hendelser i et menneskeliv er helt umulige å gjøre om. Døden er én. Foreldreskapet er en annen, og på et vis er de to forbundet: Mange har skildret det å bli forelder som en slags død. Den gamle deg er borte, heretter vil alt være preget av hensynet til en annen. Kanskje er det når man setter barn til verden at man 

 forstår at også mennesket er et dyr. Hele kroppen sier fra når barnet er truet; man får ikke ro før man befinner seg godt innenfor det Samanta Schweblin i en roman har kalt «bergingsavstand».

Den «vanskelige, mirakuløse og helt vanlige» erfaringen det er å få barn legges under lupen i Kristin Vegos essaybok «Kanskje det er mitt hjerte». Den dansk-norske forfatteren har tidligere utgitt to skjønnlitterære bøker, men er også kjent som en innsiktsfull kritiker. Årets bok er delt opp i to deler. Den første, ‘Litterære metoder’, består av tekster Vego har publisert før. De forteller om Vegos poetikk, og om bøker hun setter høyt og som har med moderskap å gjøre. Vi leser om Judith Hermann, Cora Sandel, Sigrid Undset og flere. Bokas andre del er et nyskrevet essay kalt ‘Om mødre og døtre’, som springer ut fra Vegos egen barseltid. Her er de litterære koblingene hun gjør punktert av små, stemningsfulle snutter om det man antar er hennes hverdagsliv med den vesle datteren.

en hardtslående analyse som river i moderskapets politiske dimensjoner, må leite videre: Vego er ingen polemiker. Perspektivet er mildt og undersøkende, og hun er opptatt av den eksistensielle og kroppslige opplevelsen det er å bli mor slik den er beskrevet i litteraturen. Hennes litterære smak trer fram: Hun har sansen for det drømmeaktige, gåtefulle. Særlig er hun opptatt av erindring, og av lesing og skriving som måter å holde fast ved det som renner ut mellom fingrene våre. Å få barn er å entre en tilstand av tap – barnet vokser ut av magen din, armene dine, fanget ditt, huset ditt. «Kanskje dette er moderskapets virkelige sorg, at vi mister barna våre dag for dag. De kommer aldri tilbake», lyder en linje som siteres fra Marlen Haushofer. Vego gir rom til en dobbelthet: På den ene sida er forholdet mellom mor og barn intenst symbiotisk. På den andre sida må det innebære en respekt for barnets egenart som individ. En forfatter Vego vender tilbake til, er Elizabeth Strout, og hun siterer fra «Lucy ved havet»:

Så kom jeg på den gangen jeg var gravid med Chrissy og så ned på den store magen min og la en hånd på den og tenkte: Uansett hvem du er, så tilhører du meg ikke. Jobben min er å hjelpe deg ut i verden, men du tilhører meg ikke.

Noen av mødrene Vego skriver om, trår feil og svikter sine barn, som i Alice Munro-novellen ‘Barna blir her’, en av de sterkeste tekstene om moderskap som er skrevet, og som jeg umiddelbart fikk lyst til å gjenlese.

kan føles litt uforpliktende», skriver Vego om en roman av Christina Hesselholdt, og det samme kan man si om hennes egen bok; valget om å la tidligere publiserte tekster utgjøre halvparten, gir en springende komposisjon, og iblant er moderskapsrelevansen vag. Men det plager meg ikke så mye; jeg liker å oppholde meg i Vegos «litterære rom», gleder meg over å lese litterære tolkninger med en slik intelligens. Mange av Vegos egne innskytelser er ansporende, som denne:

Nylig bemerket moren min at jeg er i ferd med å bli litt grå. Jeg har selv lagt merke til det. Jeg elsker det. For meg er det vakkert. Jeg merker at ting endrer seg, kroppen føles annerledes, her kommer de første grå hårene, flere linjer rundt øynene. Hendene mine som er solbrente etter å ha trillet barnevognen hver dag – det gir meg så mye glede.

Ja, kan man ikke som kvinne se slik på det å eldes, at det er storslått å få merkes av naturen, det store mysteriet? Jeg tror jeg velger det.

Det store spranget

Ofte kan det føles som om hver stein er snudd i historien om andre verdenskrig i Norge. Men at hele 20.000 norske kvinner meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), og at 16.000 av dem fremdeles var medlemmer ved krigens slutt, er underlig lite diskutert. Det er utgangspunktet for en fersk bok av Bodil Stenseth, kalt «Kvinnekamp for Quisling. Den nazistiske kvinnebevegelsen». Hun har sett nærmere på ni norske NS-kvinner, sju med toppverv og to inngifte, og spør: Hvem var de, og hva motiverte dem?

Da jeg møter Stenseth til en prat om boka, påpeker hun det besynderlige ved at det fram til nå ikke har fantes en samlet framstilling av NS-kvinnene i bokform – tross alle hyllemeterne som er skrevet om andre verdenskrig.

– Det er jo bemerkelsesverdig at vi har en historie om høyreekstremisme i Norge der kvinner var sterkt involvert. Men det finnes kanskje en berøringsangst for disse kvinnene som svek, sier Stenseth.

Dagens geopolitiske situasjon, der kvinner igjen klatrer til topps i høyreekstreme partier, var noe av motivasjonen til å se nærmere på NS-kvinnene, forteller Stenseth. Da hun begynte det møysommelige arbeidet med å leite i arkiver, oppdaget hun kvinner som var sentrale aktører i Vidkun Quislings parti og dets kvinneorganisasjon, men som ikke har vært kjent for den breie offentligheten.

– Det jeg så hos alle disse kvinnene med toppverv, var at de var høyt utdannede, oppegående og ressurssterke middelklassekvinner. Mange av dem var journalister og skrivekyndige, eller de var organisasjonsmennesker og hadde bakgrunn fra andre partier. Å melde seg inn i NS ga dem nye muligheter, sier Stenseth.

Mer bestemt ga det karrieremuligheter. Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge, var 98 prosent av norske, gifte kvinner husmødre. Artium var en sjeldenhet. Selv om kvinner hadde tilkjempet seg mange formelle rettigheter, som stemmerett og tilgang på utdanning, var storsamfunnets interesse for kvinnesak nede i en bølgedal i mellomkrigstida, og kvinneforakten var utbredt.

Den vesle minoriteten aktive yrkeskvinner var en uglesett gruppe, og ble omtalt som et problem av partier over hele det politiske spekteret. Mange var skeptiske til om det gikk an å kombinere jobb med rolla som kone og mor. Yrkeskvinnene var også formelt diskriminert: Var du gift, ble du lignet sammen med mannen din, skattet fra første krone og ilagt toppskatt. Det var altså lagt opp til at det ikke skulle være lønnsomt å jobbe.

Kvinnene ble også diskriminert på mer subtilt vis i selve arbeidslivet, forteller Stenseth. De fikk være assistenter, kanskje sekretærer – og så stoppet karriereklatringen opp. Det var tilfelle for Oslo-kvinnen Solveig Stang, som var i 30-årene da den såkalte nyordningen ble innført. Bilder av bokholderdattera fra Majorstua viser en vakker kvinne med et smittende smil.

Man utviklet en radikal forskjellsfeminisme.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Hva tenker en venstreorientert, relativt ung nordmann når hun hører ordene «den norske nasjonen»? La meg gripe til meg selv. Assosiasjonene er et salig virvar: Eidsvollmennene. Bunad. Folkeliv og flagg på 17. mai. Snøkledde fjell og grønnblå fjorder. Gutta på skauen. Rødkinnet ungdom på langrennsski. Noe selvfornøyd, i verste fall lukket og ekskluderende. Kort sagt, motstridende bilder – og som et resultat, er ikke nasjonale følelser noe jeg har dyrket særlig aktivt.

Det samme gjelder mange i min demografi, har jeg inntrykk av: Vi tilhører tross alt den globale internettgenerasjonen, og har hatt identitetsbyggende utvekslinger med det store utland i form av reiser, studieopphold, kjærester og venner. Vi tenker gjerne på oss selv som en slags kosmopolitter, selv når vi i praksis har hele vår materielle tilværelse innenfor Norges grenser. I dette lyset kan det nasjonale, særlig vektleggingen av norsk kultur, framstå som noe bakstreversk og uinteressant.

Men hva om det er et feilgrep? Motsatt side av det politiske landskapet interesserer seg nemlig intenst for hvordan nasjonen Norge skal defineres i vår komplekse samtid, og har i stor grad tatt eierskapet over samtalen. «Enhetskulturen har snart gått tapt», proklamerte Asle Toje, som kaller seg konservativ, i Aftenposten rundt jul: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert.» Toje hevdet at en nasjon er mer enn geografi: «Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»

Tojes dommedagsaktige samfunnsdiagnose fikk mye motbør, fordi den ga inntrykk av at innvandrere uten lange røtter i landet bidrar til at Norge smuldrer opp. Journalist Mustafa Can kritiserte Tojes forestilling om nasjonen som en nærmest metafysisk størrelse, og han advarte om at den slags tankegang vil føre til et hierarki mellom gamle og nye borgere. Heller enn å insistere på at det finnes en nasjonal essens som man bør føle lojalitet til, bør man vektlegge «samhold gjennom like rettigheter», mente Can.

Historisk har den norske venstresida imidlertid vært svært opptatt av at nasjonen innebærer et kulturelt fellesskap – man var nasjonalister i den moderate, antikolonialistiske betydningen av begrepet, før høyrevridde, rasistiske bevegelser ga det en sjåvinistisk betydning. Den norske nasjonsbyggingen var 1800-tallets sentrale politiske kamp, og de som i stor grad kjempet dette fram, var den breie (og riktignok konfliktfylte) venstrekoalisjonen. Samtidig var mange av de viktigste venstrenasjonale tenkerne også vendt mot resten av verden og vektla utveksling av kulturelle impulser. En av dem var Arne Garborg, som kjempet for nynorsk språk og kultur og samtidig identifiserte seg som europeer.

Den gang var Norge et kolonisert land, og nasjonsbyggingen var nødvendig for å frigjøre oss fra Sverige og Danmark. Men har det egentlig blitt mindre viktig å definere hvem vi er og hva som binder oss sammen? Truslene mot den norske nasjonen er noen helt andre i dag, men de finnes. Enorme geopolitiske omveltninger gjør tanken på en ny krig på norsk jord mindre utenkelig enn for bare noen få år siden. Og de siste tiårene har stadig mer av makta over våre liv blitt overført til overnasjonalt nivå.

En som har tenkt en hel del over sistnevnte, er Nupi-forsker Stein Sundstøl Eriksen. I 2017 var han redaktør for et Agora-nummer om globalisering, som han stilte seg kritisk til og mente var et problem for det nasjonale demokratiet. Det mener han ennå, forteller han da Klassekampen slår på tråden.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

I 1844 går en besynderlig sak til Høyesterett. Den bramfrie bondeenka Simonette fra Helgeland står tiltalt for unaturlig sex – hun har ligget med andre kvinner og laget skandale i lokalmiljøet. Retten befinner seg i et medisinsk dilemma: For hva er egentlig sex? Teller samkvem uten penetrasjon? Ryktene om at Simonette er en 

, et uttrykk for kvinner med monstrøse klitoriser de kan bruke som penis, viser seg å ikke stemme. Selv beskriver Simonette akten som å «daske fladkunt». Retten lander på ett års straffarbeid.

Denne er en av mange absurde historier lege Nina Brochmann løfter fram i boka «Avkledd. Den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen». Hun sirkler inn hvordan legevitenskapen har feiltolket kvinners kropp i tusener av år. Mens legene har ansett seg som objektive vitenskapsmenn, har konklusjonene vært formet av samfunnets rådende kvinnesyn, ofte misogyni. Brochmanns argument er at tendensen ikke 

 er et historisk fenomen, men at det også i dag, selv i verdens mest likestilte land, finnes blindsoner omkring kvinnelig seksualitet. Manglende kunnskap former også kvinnenes eget selvbilde.

– Noe av motivasjonen for å skrive denne boka, er alle pasientene jeg har møtt. De har så utrolig lave forventninger til hvordan de skal ha det i sin egen kropp: Det er mye dårlig sex, manglende lyst og orgasmer, seksuell kontroll, underlivsplager de har gått med i mange år. Samtidig ser jeg en laber interesse for kvinnelig seksualitet og underliv i medisinen, sier Brochmann.

Men la oss først dvele litt i fortida. Det er et stort lerret Brochmann spenner opp: Hun tar oss med til oldtidas sivilisasjoner og de første gynekologene, som særlig konsentrerte seg om kvinners reinhet. Med ekko fra Simone de Beauvoir knytter Brochmann betydningen av jomfruelighet til framveksten av eiendomsretten, som gjorde arverekka til samfunnets viktigste struktur. Leger og jordmødre fungerte som kvinnenes kontrollører.

Med stor detaljrikdom skildrer Brochmann hvordan kontrollbehovet krevde innfløkte metoder. En utbredt forestilling som varte langt inn i middelalderen, var at jomfruelighet var noe man kunne bedømme ut fra ymse deler av kvinnens kropp. Var brystene store, slappe og vulgære? Tisset hun som en foss? I så fall hadde hun antakelig latt seg merke av en manns penis. Parallelt har kvinner tydd til ekstreme metoder for å forfalske reinhet, gjerne etter råd fra leger – som å putte igler i skjeden for å få blodet til å skvette på bryllupsnatta.

Interessant nok ble jomfruhinnas eksistens avkreftet allerede på 100-tallet av Soranos av Efesos, forfatteren av det innflytelsesrike 

. Hinna ble lagt bort i hundrevis av år, også gjennom middelalderen. Først på 1500-tallet ble jomfruhinna «oppfunnet» på nytt av den flamske anatomen Vesalius, som omtales som anatomiens far. Tidspunktet var ikke tilfeldig, forteller Brochmann.

– Det var på denne tida man i medisinen begynte å dissekere menneskekropper, noe man tidligere primært hadde gjort på dyr. Nå skulle man finne ut hvordan kroppen var bygd opp, og det ble kniving mellom gutta om å oppdage ting først: en intens periode der anatomene ivret etter å være den som plantet flagg. Leger var allerede dypt involvert i prosjektet jomfrudom, og var veldig fornøyd da de fant denne hinna, som de kastet seg over med stor iver.

I dag er jomfruhinna ansett som en myte – slimhinnefolden kvinner har i skjedeåpningen, sier lite jomfruelighet. Så, hva var det anatomene så?

Skam og ekstase

Forrige helg, mens Epstein-lekkasjene gikk av som en bombe, befant et par hundre mennesker seg i en egen boble i misjonskirka Håp i Oslo. Den kristne tankesmia Skaperkraft inviterte til konferansen Tenk, hvor man skulle diskutere et spørsmål som framstår stadig mer presserende: «Hva betyr kristen tro for morgendagens samfunn?».

Talelista var fylt opp med representanter fra det som framsto som det breie Kristen-Norge: prester, teologer, Krf-ere, pinsevenner, katolikker, ja, en djevelutdriver var det også funnet plass til. Men hovedpersonen var utvilsomt den amerikanske forfatteren og skribenten Rod Dreher, som inntok scenen i tweedjakke, golfgenser og med grått, uryddig hår.

De siste årene har Dreher blitt en stemme mange lytter til i det kristenkonservative landskapet. Han vokste opp i Louisiana og ble troende som ung voksen. I mange år var han katolikk, før han, etter å ha latt seg frastøte av de mange overgrepssakene i den katolske kirka, meldte overgang til den østlige ortodokse kirke. Nå bor han i Ungarn, hvor han arbeider for tenketanken Danube Institute, som har nær tilknytning til statsminister Viktor Orbán – en mann Dreher har beundring for, og som er klokere og mer intellektuell enn man kanskje tror, forsikrer han i intervjuer.

Lenge var Dreher sentral i The American Conservative, tidsskriftet hvor han i 2016 løftet den da ukjente forfatteren J.D. Vance og hans «Hillbillyens klagesang» fram i offentlighets lys. Siden har de to vært nære venner og støttespillere; avlegger man Drehers Instagram-konto et besøk, finner man et bilde av den amerikanske visepresidenten iført baseballcap som spiser pølse og drikker øl på en fortauskafé i Budapest.

La oss dvele litt ved det som ble Drehers eget gjennombrudd som forfatter, boka «The Benedict Option», som ble en bestselger i 2017, og som han ble intervjuet om på scenen i Oslo. Tittelen henspiller på den katolske helgenen Benedikt fra Nursia, som levde som munk i Italia på 500-tallet, og som var forferdet over det moralske forfallet som preget Romerrikets siste fase. Som reaksjon søkte han mot de ensomme skoger og grunnla det som skulle bli kjent som benediktinerordenen, en klosterbevegelse som spredte seg over hele Europa i hundreårene etter hans død – også til Norge med de beslektede cistercienserklostrene.

I våre dager befinner Vesten seg i et liknende forfall og er nær kollaps, mener Dreher, en påstand han gjentok flere ganger under konferansen. Sekulariseringen ruller i et voldsomt tempo. Vi har glemt vår kristne kulturarv, også i USA, hvor den har stått særlig sterkt. Selv om det formelt er religionsfrihet i landet, blir kristendommen marginalisert i det offentlige rom, hvor den har mistet alt som minner om autoritet; i intervjuer hevder Dreher at legaliseringen av likekjønnet ekteskap i USA var en spiker i kista. Mange av verdiene som er sentrale for kristne, blir ansett som fordomsfulle og uakseptable i det liberale samfunnet. Men krisa rammer også dem som fremdeles regner seg som kristne; de praktiserer en stadig mer overflatisk – «tynn» – kristendom med lite kunnskap om det som alltid har vært kjernen i troa, nemlig bønn, bibellesning og nærhet til Gud.

Hvordan kan kristendommen overleve under slike vilkår? Dreher nærer i 2017 ingen forhåpninger om at religionen kan gjenvinne sin plass i sentrum for politikk og samfunn i overskuelig framtid. I stedet bør kristenfolket la seg inspirere av Benedikt fra Nursia: Man bør la storsamfunnet rulle som det gjør og konsentrere seg om det man faktisk kan påvirke, nemlig sine umiddelbare omgivelser. Kristne, enten de er evangelikere, katolikker eller ortodokse, bør finne sammen i allianser og bygge lokalsamfunn tuftet på kristen tradisjon. Slik holder man kristendommens fakkel tent som et lys i mørket, mens man venter på bedre tider.

Trump framstår som det eneste alternativet.

Maner til kamp for troa

Anniken C. Mohr

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Det er en av de isklare søndagene i januar, og kirkeklokkene kaller jordas kristne sjeler til gudstjeneste. Jeg har funnet veien til Vålerenga kirke i Oslo. Benkene er halvfulle. Lengst framme sitter bunadskledde dåpsgjester. Litt lenger bak det som framstår som de faste kirkegjengerne, tilårskomne folk som synger salmer med høy røst. Så et par individer som, kan jeg tenke meg, har funnet Jesus i kampen mot rusen.

Men hvor er de nyåndelige unge menneskene det snakkes så mye om, tenker jeg, idet jeg lar blikket gli over forsamlingen. Ingen her ser ut til å passe beskrivelsen – og det i en bydel med en utpreget ung befolkning.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser riktignok at det har skjedd en viss utvikling: Flere har meldt seg inn i Den norske kirke de siste årene. Vi vet også at nye frikirker har kommet til, som Passion, den karismatiske menigheten Klassekampen besøkte i høst. Eksisterende menigheter forteller om økt pågang. Da jeg slår på tråden til Messiaskirken, der Asle Toje er medlem, kan soknepresten fortelle om en liten, men merkbar økning. Aller mest trøkk virker det å være i Den katolske kirke i Norge, som opplyser om en nesten tredobling av antall påmeldte til troskursene de holder.

Noen folkevekkelse er det likevel neppe snakk om. I et intervju med Morgenbladet like før jul la Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram tall som viste at tilstrømningen til frikirkene ikke er veldig stor her til lands. Og selv om det er noen flere som velger å melde seg inn i Den norske kirke, minker den totale medlemsmassen over tid. Sekulariseringen ser altså ut til å fortsette.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at kristendom får langt mer oppmerksomhet i norsk offentlighet enn for bare noen få år siden. Onsdag kunne Klassekampen melde at det utover våren vil utgis en rekke bøker om kristendom. Fascinasjonen for kristen tro og kulturarv har fått en solid oppsving. En som har reflektert en hel del over det, er Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen.

– Det er noen åpenbare grunner, som at vi lever i en langt mer usikker verden, der faren for krig er reelt til stede. I usikre tider begynner folk å stille seg de grunnleggende, evige spørsmålene. Vi ser dessuten en konservativ bølge i Vesten, som spør: Hva har vi bygget det vestlige samfunnet på? Kun politikk, eller er det også et trosgrunnlag her? Da kommer du ganske fort til de kristne verdiene, sier Selbekk.

Det nye er den store åpenheten for å snakke om tro, et tema som lenge har vært ansett som kleint og tabu, mener han.

– Se på kronikken Marte Heian-Engdal (forsker og historiker, journ.anm.) skrev i Aftenposten i jula, om at hun er vokst opp som livssynsuavhengig, men i voksen alder har bestemt seg for å gå i kirka. Når en som henne snakker om frelse i Norges største avis, vitner det om at det har blitt et annet klima. Selv har jeg deltatt på en del realityprogrammer og opplever at populærkulturen ønsker kristne profiler, sier Selbekk.

Kristendom blir et bolverk mot sivilisatorisk forfall.

Høyresida vender seg mot Gud

Anders N. Kvammen

illustrasjoner

 høye i hatten hos Aschehoug i høst, da det ble kjent at forlaget hadde sendt inn falske samlivsspørsmål til VGs og Aftenpostens spaltister. Det som var ment som et fiffig stunt for å markedsføre Helga Flatlands nye bok, landet som et mageplask. Aftenpostens sjefredaktør avpubliserte innleggene og mente at forlaget bidro til å undergrave tilliten til redaktørstyrte medier.

Vel, vi kan være enige om at det er lurt å være ærlig om sine hensikter. Men selve grunnideen er jo ikke så dum. For har ikke høstens norske romaner vært fulle av følelsesmessige dilemmaer det er verdt å løfte fram i avisspaltene? Vi har bedt et knippe kloke hoder gi råd til dem som måtte kjenne seg igjen.

Og til deg som ennå ikke har pløyd deg gjennom bokhøsten: Den videre teksten kan inneholde spoilere. Så om det er en bok du vet du vil lese, les den først!

Fra «Du er hjemme nå» av Per Petterson.

«Kjære, jeg er forelsket i vår felles venninne», er gjerne ikke det man vil høre fra sin livsledsager. Men noe slikt er det Kasper i Per Pettersons «Du er hjemme nå» forteller kona Inger. Han har falt pladask for Signe – og det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Inger tar imot denne informasjonen med (tilsynelatende) stoisk ro. Faktisk oppfordrer hun Kasper til å fortelle Signe om sine følelser. «Hvem ville ikke blitt glad over å høre det av en mann som deg», sier hun.

Situasjonen vekker mildt sagt noen tanker. For hvor ærlig bør man være med sin partner om følelser for andre? Hvordan bør partneren reagere – med raushet eller med sinne?

Vi spør psykolog og professor Frode Thuen, en av Aftenposten-spaltistene som ble lurt av Aschehoug. At det oppstår utenomekteskapelige forelskelser, er vanlig i et langt samliv, forteller han.

Man må vise at man er ferdig med sidespranget, og at man har lært noe som gjør at det ikke skjer igjen.

Bokhøstens dilemmaer, besvart av eksperter

Dag Eivind Undheim Larsen

I Ark-bokhandelen på Karl Johan, midt i Oslo sentrum, går kassaapparatene varme i julehandelen.

Lars Erik Nordgaard mønstrer reolen med bestselgere på jakt etter presanger. I hånda har han «Grunnboka» av den profilerte kokken Eyvind Hellstrøm.

Samtidig vurderer han «Ufred» av Åsne Seierstad. Nordgaard legger ikke skjul på sin begeistring for hennes forfatterskap.

– Hun er en dronning! Seierstad skriver lettlest, har gjort research og har fått tilgang til steder man ikke hører mye fra, sier han.

Lars Erik Nordgaard er ikke den eneste som har kjøpt bøkene til Hellstrøm og Seierstad i år. Årets statistikk fra Bokhandlerforeningen er klar tale: De to forfatterne troner på toppen av bestselgerlista – og gir forlaget Cappelen Damm en etterlengtet dobbeltseier.

Selv om de faktiske salgstallene ikke er kjent, kan kommunikasjonssjef Tone Hansen opplyse at «Grunnboka» er trykket i et opplag på imponerende 210.000 eksemplarer. Seierstads «Ufred» er oppe i 120.000 eksemplarer.

I «Ufred» skildrer Åsne Seierstad det russiske samfunnet innenfra. Tone Hansen tror salgssuksessen henger sammen med at Seierstad regnes for å være en av landets fremste sakprosaforfattere, men peker også på at boka «gir innsiktsfulle og dyptgående skildringer av livet i Russland under Putins regime».

Årsakene til sakprosaens dominans på salgslistene er både mange og sammensatte, tror kommunikasjonssjefen.

Romanen virker dødere og dødere for hvert år, så den kan vi snart begrave.

Sakprosa tar storeslem

Endre Ugelstad Aas

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest har vært en av årets store kulturdebatter. Men hva mener egentlig folket?

En fersk undersøkelse Omnibus har utført på vegne av Fagforbundet, viser at 52 prosent mener Norge bør avstå fra å delta i konkurransen all den tid Israel også står på scenen.

EBU (den europeiske kringkastingsunionen) besluttet på et møte i starten av desember at Israel får være med i neste års Eurovision-finale. Etter dette bekreftet Spania, Nederland, Slovenia og Irland at de boikotter konkurransen. Seinere har Island fulgt etter.

NRK har imidlertid stått fast ved at de ikke vil boikotte Eurovision.

– Den umenneskelige situasjonen i Gaza er bare blitt verre og verre de siste årene. Det vitner om en dobbeltstandard når Russland kuttes ut fra konkurransen, mens Israel får fortsette å delta, sier Cathrine Ertsås.

Hun sitter i Fagforbundets ledelse, med ansvar for forbundets Palestina-engasjement.

– Vi ville undersøke om det er flere enn bare oss og artistene som er kritiske til Israels deltakelse.

NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling.

– Avlys hele dritten

Noen ville hevde at pasienten hadde vært steindau en stund, og at liket utsondret en temmelig ram dunst. Men i juni ble det endelig slått fast av en vaskeekte litteraturprofessor: Virkelighetslitteraturens æra er forbi i Skandinavia.

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju i herværende avis – gjorde Frode Helmich Pedersen noe få andre har gjort. Han behandlet den mangslungne tendensen som en litteraturhistorisk epoke heller enn en sjanger, og tidfestet den til årene 1997–2024.

Startskuddet var bøker som Stig Larssons «Natta de mina», Carina Rydbergs «Den högsta kasten» og Lars Ramslies «Biopsi». Og de neste 25 årene rant det på med virkelighetslitterære utgivelser av ulik støpning – og av varierende kvalitet.

den tidlige virkelighetslitteraturen som en reaksjon på «postmodernismens maskespill», mente Pedersen. Man lengtet etter noe ekte og ærlig, og sannelig kom det glitrende eksempler på at det hadde noe for seg. Ta Dag Solstads «16.07.41», som mange regner som et høydepunkt. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» vil nok også ha sin plass i den norske kanon (om man bryr seg om slikt om femti år).

Men disse verkene markerte også begynnelsen på slutten, ifølge Pedersen. For mens virkelighetslitteraturen opprinnelig var et estetisk, avantgardistisk prosjekt i opposisjon til det rådende hegemoni, stilte det seg snart motsatt. «Forfallet kommer når folk bare begynner å skrive sin egen historie. Da mangler den kunstneriske impulsen i prosjektet», påpekte han. De selvopplevde fortellingene ble norm – og passet, kan man tenke, som hånd i hanske med en framvoksende terapeutisk-narsissistisk offentlighet.

 så innovative, alle de virkelighetsbaserte fortellingene som piplet fram på vår skandinaviske halvøy. Snarere fikk man følelsen av noe innadvendt og humørløst, i verste fall lettvint eller spekulativt. Man så liksom for seg forfatteren leite med lys og lykte i egen historikk. En slektning med brunstripete sympatier under krigen, duger det? Møte skyld og skam 

 i en dønn ærlig råtekst? Turnere landets litteraturhus i et års tid etterpå, revitalisere karrieren?

Men vinden har snudd, og de siste årene har kritikken av de selvsentrerte fortellingene økt. Debatten har også fått ymse avleggere. Samme måned som Frode Helmich Pedersen holdt sin gravtale over virkelighetslitteraturen, analyserte professorkollega Eirik Vassenden norsk samtidspoesi i Vagant, som han mente bar preg av selvbiografisk knekkprosa. I Morgenbladet sparket Ivo de Figueiredo i gang en diskusjon om minoritetslitteraturens memoarbøker og det han anså som innforståtte og i verste fall autoritære fortellere som levnet lite plass til leserens refleksjon.

som alltid når man har fått en tendens opp i halsen, en fare for at man overser at den også brakte mye fint med seg. Det var et poeng Klassekampens Bendik Wold gjorde seg om virkelighetslitteraturen, og han siterte følgende evig vitale linjer fra Stig Larssons «Deras ordning» (som faktisk kom så tidlig som i 1987!): «Penisen min er våt./ Jeg har vasket den./ Nå venter jeg på at/ raviolien skal bli varm.»

Når vi runder av bokåret 2025, er det også en annen tanke som melder seg. For hvilken epoke har vi entret nå – hva i alle dager er det som blomstrer på virkelighetslitteraturens grav? Fantastisk fiksjon, håper noen. KI-genererte bøker skreddersydd til kommerse impulser og en endelig avvikling av den litterære offentligheten slik vi har kjent den, frykter andre.

Paradigmeskifte

Hun var ikke noen skjønnhet, George Eliot (1819-1880) – Henry James sammenliknet henne med en hest. Men graver man litt i biografien hennes, får man inntrykk av at det uheldige utseendet var en velsignelse. Det var en årsak til at foreldrene ikke la gifteplaner for henne, og hun fikk mer skolegang enn det som var vanlig for jenter på denne tida.

Som voksen kom hun inn i et radikalt miljø i London, og ble av sine samtidige beundret for sitt formidable intellekt. Hun turnerte en rekke litterære sjangre – skjønt det var for sine romaner hun ble mest kjent. Det maskuline «George Eliot» var et pseudonym; fødenavnet var Mary Ann Evans. Men ved midten av 1800-tallet sto romaner skrevet av kvinner ikke særlig høyt i kurs.

idéromanen «Middlemarch» (1871–72), som ble trykket som føljetong i Aftenposten og Bergensposten året etter. Generelt hadde Eliot en høy stjerne i Norge – Ivar Aasen skal ha forsøkt å oversette debutromanen «Adam Bede» til landsmål. Nå smiler han kanskje i det hinsidige, for det foreligger en fersk Eliot-oversettelse på nynorsk: «Silas Marner. Vevaren frå Raveloe», som del av Skalds suverene klassikerserie.

Romanen kom opprinnelig ut i 1861, men handlingen utspiller seg rundt år 1800. Som tittelen antyder, følger vi veveren Silas, som har slått seg ned i Raveloe – en landsby midt i England. Her lever han som en mystisk, mistenkeliggjort outsider, tilbaketrukket i en liten hytte. Bak seg har han en dyster fortid. I hjembyen ble han utsatt for et komplott av sin beste venn, som fikk ham urettmessig anklaget for tyveri, og stjal forloveden hans i samme slengen. Sviket har fratatt Silas troen på Gud og på vennskap med andre mennesker. Det eneste han har igjen, er sitt talent for tekstilarbeid, og han får oppdrag for de velstående husstandene i Raveloe. Pengene han tjener, sparer han under senga. Gullmyntene får en besettende makt over ham; om kveldene henter ham dem fram for å kikke på dem, liksom nyte at de finnes.

 bygdas godseierfamilie og deres udugelige og moralsk forkvaklede sønner som soser bort sine privilegier og vasser i gjeld. Ryktene om Silas’ oppsparte midler har kommet dem for øret, og en dag sniker den ene seg inn i hytta og stjeler myntene. Den slags kriminalitet strider mot landsbyjustisen i Raveloe, og hele bygda setter seg i bevegelse for å fakke tyven. Han forblir sporløst borte, og Silas synker ned i dyp depresjon. Men det viser seg at tapet er det beste som kunne skje. Ikke bare setter det ham i kontakt med sambygdingene; han får også en skatt av langt mer dyrebart kaliber i fanget.

Den andre godseiersønnen har nemlig også svin på skogen. I et øyeblikks lidenskap har han giftet seg med og satt barn på en fattigkvinne, en skamfull hemmelighet han prøver å holde unna offentlighetens lys. Den forsmådde kvinnen begir seg ut på hevntokt i morfinrus (!), men fryser i hjel i en snøfonn. Barnet overlever ved at det stabber mot nærmeste varmekilde – hytta til Silas. Scenen da han får øye på den vesle ungen, er gripende i all sin tydelige symbolikk. Barnets hår skinner i lyset fra grua, og et øyeblikk tror Silas at det er gullet som har kommet tilbake: «Endeleg lente han seg fram og strekte ut handa, men i staden for dei harde myntane med den velkjende faste forma møtte fingrane mjuke, varme krøllar.»

 kjøtt og blod har altså tvunget seg inn i Silas’ ensomhet – en som trenger ham. Han velger å beholde jenta, og når farskjærligheten gror fram, våkner også hans sjel fra slummeren. Arbeidet får en dypere mening. Du kan ikke elske et barn uten å, på et eller annet nivå, ha troa på framtida og på det gode i mennesket – og gjennom barnet oppstår det vennskap mellom Silas og andre i deres omkrets. Som en engel har den vesle barnehånda leiet ham bort fra mørket og mot «eit stillare og lysare land». Som leser er det umulig å ikke assosiere til Jesu’ ord i Johannes’ åpenbaring: «Se! Jeg gjør alle ting nye.» Det ville ikke vært en viktoriansk roman uten en god porsjon intriger, og forholdet mellom far og datter settes på prøve da hennes biologiske far etter flere års fravær prøver å ta over jenta.

 professor John Mullan i forbindelse med Jane Austen-jubileet nylig, påpekte han hvor ulikt de to forfatterne skriver. Mens Austen holder seg i bakgrunnen og lar romanpersonenes perspektiv tre fram, er Eliot en aktiv forteller som villig tolker på vegne av personer og miljøer. Og der Austens politiske brodd er subtil, er Eliots oppe i dagen; særlig er det framveksten av det industrielle samfunnet hun interesserer seg for. Hun skriver om brytningstida der arbeid utført av menneskehånd ennå har verdi, om den gamle verden der «rokkene enno snurra i stovene på gardane». Ennå utgjør hver landsby et mikrokosmos hvor alle utvekslinger er personlige, og hvor man er avhengige av hverandres omsorg. Det er øyeblikket før fabrikkene driver folk fra bygd til by og forandrer samfunnet på grunnleggende måter. Religionen smuldrer bort. Hva kommer nå? Hva skal være menneskenes livsprosjekt? Hvilket liv venter en som Silas noen få tiår fram i tid?

Det er denne sorten spørsmål Eliot utforsker over 800 sider i den uovertrufne «Middlemarch». «Silas Marner», som altså ble skrevet ti år før, er ikke på det nivået – den er mer sentimental og noe stivere i personportrettene. Men den sår mange av frøene som seinere skal slå ut i full blomst, og for den som vil prøve seg på Eliot, er den en høyst leseverdig introduksjon. Og la meg avslutte med å uttrykke min beundring for Øystein Vidnes’ oversettelse. For den er fenomenal – ikke minst gjelder det Raveloe-folkets Warwickshire-dialekt, som kreativt nok er oversatt til et troverdig sunnhordlandsk. Gi den mannen en pris!

Av menneskehånd

På lista over ord som har preget ordskiftet i år, kommer man ikke unna «kultur­kanon». Akkurat nå er det Høyre som roper høyt om vår fellesnorske arv. Men på den spede vårparten, idet krokusene sprang fram ved Henrik Ibsens grav, var det Kari Nessa Nordtun (Ap) som sto i bresjen for et slikt forslag: Hun ville ha mer vekt på norsk kulturarv i skolen.

Klassekampen sendte ballen videre til et knippe forfattere, som villig kom med anbefalinger til hvem skolebarna bør lære om. Petter Dass ble nevnt. Det ble også Ludvig Holberg og Sigrid Undset. Og selvsagt vår største dikter­høvding – Ibsen.

 vel bare å kaste den hersens Ipaden ut vinduet og smelle Ibsens samlede verker på pulten til de håpefulle små? Etterfulgt av engasjerte klasseromsdiskusjoner om livsløgner, kvinnefrigjøring og borgerlige konvensjoner?

Nei, så enkelt er det ikke å gjøre elever til lesere av klassikere, mente litteraturforsker og forfatter Grethe Fatima Syéd, som rykket ut i herværende avis. Ambisjonen om mer Ibsen og Undset i norsk skole manglet fullstendig bakkekontakt, hevdet hun: «Man kan like gjerne be elever og lærere lese Homer på gammelgresk – og resitere det utenat.»

. For om elevene skal interessere seg for Ibsen, fordrer vel det at den som står bak kateteret, kan turnere slike verker med letthet?

Skal vi tro Syéd, som underviser lærerstudenter i Bergen, er det en fjern tanke. Generasjon skjerm er nå i full sving med å utdanne seg til norsklærere (gjerne med karakter 2 på eget vitnemål). De leser knapt på papir. Og mens lærerstanden en gang var respekterte kulturbærere, glimrer dagens vordende lektorer med sitt fravær på litterære ­evenementer.

Utspillet fikk en hel del respons. Professor og forfatter Håvard Friis Nilsen fortalte om liknende erfaringer: Han kan stå foran studenter og oppdage at ingen liker å lese bøker. Også i forlagsbransjen merker man generasjonsskiftet: «Det var en tid da visse typer bøker solgte 4000–5000 eksemplarer fordi alle lektorene kjøpte dem», ifølge Nilsen. Den tida er forbi.

 for å nyansere Syéds diagnose. For så ille står det faktisk ikke til med lærer­studentenes lesing, mente høyskole­kollega Inga H. Undheim: «Vi leser Ibsen og Holberg og har gjort det i flere år.» Og har man ikke selv mulighet til å påvirke i riktig retning? Jo, var Undheims erfaring etter å ha invitert studentene sine med på litterære samtaler, teater og så videre.

For å undersøke saken sjøl avla Klassekampen lærerstudentene på Oslomet et besøk. Få av dem vi snakket med, identifiserte seg som lesehester. Kanskje er ikke det så viktig, så lenge man har basiskunnskapen på plass, mente de: at man vet at Alexander Kielland er en forfatter og ikke bare en rundkjøring, for eksempel.

Hvor blir det av rektor Ulrichsen i ‘Stompa’?

Norsklæreren som forsvant

De siste årene har frilansere og andre fått kjipe brev i posten: fakturaer på tusenvis av kroner fordi de har delt skjermdumper av mediesaker med bilder nyhetsbyrået NTB har rettigheter til.

Et ferskt eksempel er Klassekampens skribent Mariken Lauvstad, som til Journalisten forteller at hun har fått et krav på 4215 kroner etter å ha delt en skjermdump av sin egen artikkel på Instagram.

Nå har mediebyrået valgt å moderere seg litt, melder de til Medier24: Krav skal ikke lenger sendes til skribenter som viser at de er tilknyttet medier med NTB-avtale.

Men det betyr ikke at byrået har gjort feil i utgangspunktet, mener kommersiell direktør Joakim Nilsson.

– Det er ikke noe juridisk feil med kravene. Men vi ser behovet for å ha et godt forhold til våre kunder, sier han til Klassekampen.

I 2019 inngikk NTB et samarbeid med det danske selskapet Copyright Agent, som bruker ny teknologi til å oppspore NTB-eide bilder som brukes uten tillatelse. Synderen mottar så et betalingskrav i posten.

Mariken Lauvstad er langt fra den eneste. I august intervjuet Klassekampen forfatter Gunnar R. Tjomlid, som mottok et krav på 12.000 kroner etter å ha delt tre NTB-bilder på egen blogg. NTB valgte omsider å trekke deler av kravet.

Klassekampens kunstanmelder Andreas Breivik ble avkrevd 5050 kroner etter å ha delt en pdf-fil av egen aviskommentar på sin hjemmeside. Dette kravet ble også trukket.

NTB mener folk må betale for seg

Det finnes fem kjærlighetsspråk, ifølge en populær bok på 1990-tallet, og ett av dem er å uttrykke sine følelser verbalt eller skriftlig.

Den siste tida er én ting blitt åpenbart: USAs helseminister, Robert F. Kennedy jr., har det som sitt kjærlighetsspråk. Når blodet bruser, griper han til pennen og komponerer noen lidenskapelige vers til den utkårede.

Det var i oktober i fjorat deler av den bisarre historien først ble kjent. Det kom for en dag at Kennedy, som den gang var presidentkandidat, hadde hatt en utenom­ekteskapelig affære med Olivia Nuzzi, en 25 år yngre stjernejournalist med en rekke imponerende bylines. Forholdet skal ha startet da hun profilerte ham i New York Magazine.

 var det Nuzzi som kom verst ut av avsløringen: Hun mistet kredibilitet som politisk reporter, ble faset ut av New York Magazine og dumpet av forloveden. Ikke minst var det noe pinlig og uforståelig over hele affæren. For av alle hun kunne ha valgt, hvorfor vaksinemotstanderen Kennedy, som ikke akkurat kan sies å ha samme statsmannsaktige karisma og sex appeal som Kennedy-­mennene i forrige generasjon?

Nuzzi er åpenbartav den handlekraftige typen, for snart klarte hun å vri skandalen til sin fordel og kapitalisere på berømmelsen. Hun ble ansatt i Vanity Fair og profilert i The New York Times med glamorøse fotografier. Forlag sto i kø for å utgi hennes historie, og på tirsdag var dagen her: Nuzzis memoarer ble lansert under den høystemte tittelen «American Canto».

Boka framstår som et forsøk på å ta kontroll over narrativet, som det heter på godt anglo-norsk. For heller enn å komme med saftige avsløringer om Kennedy, bruker hun affæren som springbrett for en liksom-highbrow analyse av Amerika under trumpismen (gjesp). Man kan vel mistenke at tanken er å relansere seg som kredibel journalist – eller foredragsholder – med en dyrekjøpt tabbe som har gitt henne uvurderlige innsikter.

 det skjedd en utvikling. Nuzzis forsmådde eks, en kjent Politico-reporter, har lagt ut på en nådeløs hevntokt. På Substack har han, i pompøse vendinger, brettet ut om sviket han ble utsatt for. Og her kommer Kennedys skriblerier inn: Nuzzis eks siterer raust fra et brev politikeren skal ha sendt henne, med vovede kjærlighetsdikt som ville fått Sapfo til å rødme.

Flere strofer er for eksplisitte til at de kan settes på trykk i en respektabel avis, og vi får nøye oss med en liten, men talende smakebit: 

Yr open mouth awaiting my harvest […] Drink from me Love

, synger Orfeus til sin Eurydike. La oss bare si at det neppe er solhattinktur den vitenskapsfiendtlige helseministeren anbefaler Nuzzi å innta.

De snusketediktene har gått sin seiersgang i amerikanske medier, som gosser seg i skandalen med fornyet iver. Det er ikke ofte poesi slår selvbiografi ned i støvlene hva spredning angår, men det er tilfellet nå. Eksens hevn har lykkes: Nuzzis nøye regisserte comeback-bok har druknet i sammenlikning med de pirrende Substack-avsløringene.

Pirrende strofer

Jeg har alltid hatt litt lyst til å være kristen. På en måte var jeg det som barn – det hang et Fadervår over senga mi, og barnebibelen ble lest i filler. Men egentlig var ikke familien min religiøs, og snart smuldret barnetroa opp som en gjenglemt pocketbok i regnvær.

Siden har jeg forsøkt å komme i kontakt med det guddommelige – og det lykkes nesten når jeg hører Bachs «Johannespasjonen» eller ser opp mot stjernene en vinternatt. Noen bibelord gir meg frysninger, som det om at de første skal bli de siste. Men egentlig vet jeg at det ikke er Guds nærvær jeg merker – det er storheten i mennesket, naturen og Karl Marx.

Gudstjenestene jeg har vært med på, er stort sett konfirmasjoner i gørrkjedelige vestlandskirker som ikke inspirerer til indre overskridelser. Det har imidlertid vist seg at det hjelper å skru opp glamouren noen hakk: nærmere bestemt å tilbringe en mai morgen i Nidarosdomen.

 jeg Trondheim for et Nedreaas-arrangement. Byen var irrgrønn og badet i disig sol. Over den dovne elva tronet katedralen. Jeg så for meg middelalderens munker og var ikke vanskelig å be da en medpanelist inviterte meg med på domens faste morgensang. Vi troppet opp grytidlig neste dag, med et knippe andre morgenfugler.

Litt skuffet ble jeg da vi ble ført inn i et siderom og ikke hovedrommet. Skuffelsen vek plass for henrykkelse idet forsamlingen tok til å synge gamle norske salmer. Først forsiktig, så med mer selvtillit. Det føltes som et intimt, utvalgt fellesskap. Ordene om Guds storhet klang sant. Flere prester ble med, ikledd vakre kapper og med kraftfulle sangstemmer. Da det var tid for privat bønn, falt en av dem på kne – ikke melodramatisk, men kledelig fromt. Ansiktet var intenst konsentrert, leppene bevegde seg stumt.

Et grøss gikk gjennom meg. Det var som om hans indre møte med det overjordiske smittet. Ubeskrivelig! En kort stund følte jeg det alle de nyåndelige unge mennene må oppleve: Verdens strev og smerte forsvinner. Ydmykelsene forsvinner. Med troa som skjold kan ingen ramme meg. Tenk å få være i en slik tilstand hver dag, attpåtil med lønn og pensjonspoeng? Du må endre ditt liv, skriver Rilke. Burde jeg omskolere meg til prest?

 dabbet det litt av. Fem–seks år med teologi? Og det er vel ikke bare-bare å få jobb i Nidarosdomen. Sjansen var stor for at jeg måtte preke for luselønn i en gørrkjedelig vestlandskirke. Min nyvunne tro var kanskje ikke sterk nok til å tåle noe slikt. Jeg åt en skillingsbolle på Dromedar, så en utstilling på K-U-K og dro hjem. Det ble nok en gudløs sommer, og en like gudløs høst. I disse dager leiter jeg febrilsk etter J. E. Gardiners Bach-innspilling på vinyl til en levelig pris.

Guds uendelige lys

Den er full av kuriøse hendelser, livshistorien til René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke, som ble født på denne dag i Praha (den gang Østerrike-Ungarn) i 1875, altså for 150 år siden.

Seinere skiftet han fornavn, visstnok for å markere en frigjøring fra den depressive mora, som hadde forsøkt å oppdra ham som jente. Under navnet Rainer Maria Rilke ble han en berømt dikter, og hans bekjentskapskrets talte en rekke toneangivende kunstnere på det tidlige 1900-tall – Lev Tolstoj, Auguste Rodin og Lou Andreas-Salomé, for å nevne noen.

Rilkes poesi, prosa og omfattende brevskriving har inspirert en lang rekke skrivende i hundreåret som har gått siden hans død av leukemi i 1926. Også i den norske forfatterstanden har østerrikeren en høy stjerne. En av dem som har latt seg inspirere, er poet Ingrid Storholmen.

– Rilke er den ultimate kunstnertypen, den sarte og fornemme betrakteren med en radar for livets vibrasjoner. Jeg tok mye buss i Trondheim i en periode, og pleide å lese én Rilke-elegi per tur. Det er bra for å holde seg i form og vite hvor standarden ligger, ler Storholmen.

For nye lesere som er nysgjerrige på Rilke, kan «Malte Laurids Brigges opptegnelser» være et godt sted å begynne, tror hun.

Prosaverket fra 1904–1910 omhandler en fenrik og er fortalt i fragmentarisk form – og regnes blant de beste som er skrevet på tysk. Boka ble oversatt til norsk ved Trond Winje i 1965.

Dette var også boka som først bergtok forfatter Tomas Espedal, en annen norsk Rilke-entusiast. Han har lest den fire ganger, forteller han på telefon.

– Jeg ser Rilke først og fremst som en lyriker som skriver prosa, i likhet med Paul Valéry og Friederike Mayröcker. Det interesserer meg; hvor annerledes prosa lyrikerne skriver enn det vi er vant til, sier Espedal.

Rilke er mer enn 100 prosent ­forfatter. Vi har ikke den type ­forfattere lenger.

Elegi over tidas forfall

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Da vi går av toget ved havet, er det kaldt, vått og hustrig – det er seint på høsten, denne årstida som, ifølge Jane Austens «Overtalelse» (1818), «så eiendommelig og utrettelig stemmer sinnet til følelse og ettertanke».

Elise Winterthun

Artikler

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksistensielt og intelligent om det å bli mor.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Samfunnet på divanen

Den kristne vekkelsen griper om seg blant profiler på ytre høyre. Hva i alle dager skyldes det?

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

– Avlys hele dritten

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

NTB mener folk må betale for seg

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

På leiting etter Jane

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Medietopper sparker tilbake mot KI-kritiker

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.

Rasputin var fattig­gutten som ble keiser­parets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødsels­tal­lene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksis­ten­sielt og intel­ligent om det å bli mor.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

Høyresida kupper nasjo­na­lismen. Bør venstre­sida finne tilbake til sine røtter?

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra under­gangen, mener den konser­va­tive forfat­teren Rod Dreher.

Samfunnet på divanen

Den kristne vekkelsen griper om seg blant profiler på ytre høyre. Hva i alle dager skyldes det?

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Bare fire skjønn­lit­terære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

– Avlys hele dritten

Da vi danset på virke­lig­hets­lit­te­ra­turens grav.

George Eliot skriver fengslende om det før­in­du­stri­elle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassi­kerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

NTB mener folk må betale for seg

De vovede kjærlig­hets­dik­tene til USAs helse­mi­nister har nådd offent­lig­hetens lys.

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

150-års­ju­bilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsen­trasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

På leiting etter Jane

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Over­ta­lelse» er Jane Austen på sitt beste.

Profes­soren tror akade­mi­kerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes moti­va­sjonen, sier lektor Anne Grønlie

Medie­top­per sparker tilbake mot KI-kritiker

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne tekno­lo­gien ukritisk

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og sam­tids­kunst eller Jesus og skinn­tights.

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksistensielt og intelligent om det å bli mor.

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Medietopper sparker tilbake mot KI-kritiker

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.