Elise Winterthun

#fff

Når man leser historien om Marilyn Monroe – den kvinnen som har fått flest bøker skrevet om seg gjennom tidene – slås man av to ting: hvor merkelig det korte livet hennes var, og hvilket markant kapittel i amerikansk historie det er sammenvevd med.

I disse dager pumpes det ut enda flere bøker, artikler og podkaster, for på mandag er det 100 år siden Monroe kom til verden 1. juni 1926. Hun ble født som Norma Jean Mortenson i Los Angeles, og vokste opp fattig under den store depresjonen. Da mora utviklet schizofreni, ble Monroe sjaltet inn i det deprimerende fosterhjemssystemet, hvor hun skal ha blitt seksuelt misbrukt. 16 år gammel frigjorde hun seg ved å gifte seg med en nabo, og mens han var soldat i andre verdenskrig, stablet hun på beina en karriere som pinupmodell, som var 

i 1940-årene. Blant annet stilte hun opp på nakenbilder, som ble trykket i Playboy noen år seinere uten hennes samtykke (Hugh Hefner brukte for øvrig en formue på å bli gravlagt ved siden av Monroe – om hun er like henrykt over å hvile inntil ham i all evighet, er uvisst.)

Med en blanding av målrettethet, en ekstremt heldig hårklipp og en god porsjon flaks klatret Monroe videre på underholdningsindustriens rangstige og inntok til slutt Hollywood, som var i gullalderen på denne tida. «All About Eve» (1950) ble hennes gjennombrudd. De neste ti årene kom filmene som perler på en snor, og «Gentlemen Prefer Blondes» (1953), «The Seven Year Itch» (1955) og «Some Like It Hot» (1959) regnes som høydepunkter. Utover 1950-tallet ble Monroe minst like kjent for sitt privatliv, og hun inngikk i forhold – og noen ganger ekteskap – med landets mest berømte menn innen sport, film og politikk: Joe DiMaggio, Marlon Brando, John F. Kennedy. Den siste filmen hun spilte i var «The Misfits» (1960), med manus skrevet av hennes siste ektemann Arthur Miller, en kjent dramatiker. I 1962 døde hun av en overdose piller, etter flere års avhengighet – om det var et uhell eller selvmord, vites ikke.

Å forsøke å si noe vettugt om Marilyn Monroe kan føles litt som å snakke om McDonalds eller Iphone. Hun er allestedsnærværende, også i dag, og oppleves gjerne mer som et symbol eller et generisk 

 enn en interessant historisk person. For en som ikke opplevde hennes glansdager, altså som kinopublikum på 1950-tallet, kan det være vanskelig å forstå hva det var som var så spesielt. Verden mangler ikke pene mennesker, og folk som traff henne, rapporterte at hun var nokså alminnelig søt bak all staffasjen – en berømt fotograf hevdet at hun «fullstendig manglet beinstruktur».

Men, fortsatte han: «Hun hadde evnen til å projisere.» Det, kan man tenke seg, innebærer et talent for å lokalisere tidsånden og modellere sin persona deretter. Hva ønsker publikum at en kvinne skal være på akkurat dette tidspunktet i historien, hva vekker deres fantasier i 1952? The New Yorkers skribent Rachel Syme beskriver Monroe som den første kjendisen som fullt ut forsto fotomediets makt og samarbeidet aktivt med fotografer, heller enn å passivt la seg avbilde, slik andre pene, men forglemmelige pinuper gjorde.

Ser man en Monroe-film eller to, forstår man litt mer av appellen: Hun har den typen karisma og erotisk tiltrekningskraft som, til tross for bimboestetikken, egentlig kommer av intelligens og personlighet. Det er derfor effekten ble så laber da realitykjendisen Kim Kardashian skviste seg inn i Monroes berømte «nakenkjole» for noen år siden: Ikke bare fordi hun har andre proporsjoner enn Monroe og truet med å revne det skjøre stoffet, men fordi hun mangler elementet av mystikk og humoristisk sjarm; 

, for å sitere Gertrude Stein (rett skal være rett: Kardashian har laget en karriere ut av å treffe 

 tidsånd, som er en ganske annen enn på 1950-tallet).

Monroe døde før andrebølge­feminismen blomstret opp seint på 1960-tallet, og de som analyserte henne i retrospekt, visste ikke alltid hva de skulle gjøre med henne. Noen så ned på henne. Rolla hun spilte som begjærsobjekt, rører ved et evig dilemma: Er det automatisk undertrykkende å underkaste seg det mannlige blikket? Eller kan det være frigjørende, om man klarer å utnytte det til sin fordel, for eksempel økonomisk?

Hva skal en kvinne være?

Den kraftfulle skrivekunsten er konsis. En setning bør ikke inneholde noen unødvendige ord, og et avsnitt ingen unødvendige setninger, av samme grunn som et maleri ikke bør inneholde unødvendige streker eller en maskin unødvendige deler», heter det i W. Strunk og E. B. Whites «The Art of Writing». Jeg vet ikke om Elizabeth Strout har lest denne smått ikoniske manualen, men hun oppfyller dens idealer: Bøkene hennes er skrevet i et likefram språk uten jålete fiksfakseri, og i det enkle og hverdagslige åpner det seg noe storslått.

En rekke av bøkene hennes er oversatt til norsk, deriblant «Olive Kitteridge» og serien om Lucy Barton. Nå kan vi lese en flunkende ny roman, «Det vi aldri sier», også den iført norsk språkdrakt av den formidable Hilde Rød-Larsen. Fortellingen spiller seg ut i 2024, da Donald Trump blir valgt som president for andre gang. Hovedpersonen, Artie Dam, er en aldrende historielærer i Massachussetts, en kant av USA vi kjenner fra Strouts tidligere bøker.

 alminnelig menneske, verken voldsomt evnerik eller spesielt dum. Da vi møter ham, står han i en livskrise. Nabodama Flossie har flyttet til Ohio, og med det mister Artie sin eneste ordentlige samtalepartner, som han kunne snakke med om sånt som betyr noe – og slike vennskap vokser som kjent ikke på trær. Artie bærer i det hele tatt på en god del smerte. Han går med selvmordstanker, og tidlig i romanen forsøker han å drukne seg i sjøen. Men dødsangsten slår inn, og i siste sekund blir han reddet av en forbipasserende motorbåt.

Hva er det som plager Artie? Summen av belastning over tid. Ekteskapet med kona Evie er respektabelt, men ikke særlig nært; det mangler en sjelelig kontakt mellom dem, og Artie framstår som noe av en tøffel. Han bekymrer seg over sønnen Rob, som aldri ble den samme etter en bilulykke der kjæresten hans ble drept (bare Artie kjenner Robs skamfulle hemmelighet, nemlig at kjæresten gav ham en 

 mens hans kjørte bilen, og at det bidro til ulykken). Han er en fremmed fugl i eget liv, og som i andre av Strouts romaner skyldes det klassestrukturer: Artie vokste opp i enkle kår i en italiensk-amerikansk familie i Chicago, men giftet seg inn i sjiktet av velstående østkystamerikanere som gjerne kalles 

Selv om han ble tatt inn i varmen av svigerfamilien, har han aldri følt seg hjemme, og underveis forstår vi at klassereisen førte til tap av kontakt med hans egne foreldre, som nå er døde.

er lagt på hylla, men Artie er på sammenbruddets rand – skjønt han klarer å skjule det sånn noenlunde for omverden. Han begynner å gjøre ukarakteristiske ting, som å stjele to dyre skjorter i en herrekonfeksjon. Han blir tatt på fersken, men den snille butikksjefen lar ham gå. Artie strever med å forklare de destruktive impulsene overfor seg selv – har han fått slag? Nei, men han har desperat behov for å unnslippe det fasadepregede livet han er fanget i, tenker leseren. Muligheten til å snu opp ned på alt kommer som lyn fra klar himmel. Sønnen Rob oppdager noe sjokkerende: Artie er ikke hans egentlige far. Det viser seg at Evie hadde en affære da Rob ble unnfanget. Artie er rystet, og på nippet til å konfrontere Evie – men lar det være. Kanskje fordi hemmeligheten fører ham nærmere Rob, som han fremdeles elsker som sin sønn. Og kanskje fordi den gjør noe med maktbalansen i ekteskapet; i sitt stille sinn vet Artie hva Evie må leve med av løgner og gammelt grums.

 seg en større krise: Amerika er på vei inn i fascismen, og utviklingen griper inn i Arties lærerhverdag. Å nei, tenker jeg instinktivt da den politiske samtida først bringes på banen: Her kommer det enda flere livsfjerne liberalere som skal okke seg over de barbariske trumpistene. Heldigvis er Strout klokere enn som så. Vi ser samtida med Arties bekymrede, men rause blikk. Aller mest er dette en roman om det trumpismen forhåpentligvis aldri klarer å utslette: små glimt av solidaritet mellom vidt forskjellige mennesker. I dypet av sin depresjon får ikke Artie øye på det selv, men for leseren blir det tydelig at han inngår i et nett av relasjoner, noen varige og noen flyktige, som holder verden oppe.

Et tema hos Strout er hvor viktige små handlinger av godhet kan være for et menneske, særlig et sårbart barn, og for noen av Arties elever er det han som spiller en slik rolle. Alle mennesker «bærer i seg et vidstrakt univers som ingen noensinne vil kjenne», forstår han på et tidspunkt, og innsikten gjør ham forbløffet. «Han skjønte at det kunne gjøre et menneske ensomt», tenker han videre, og konkluderer med at «folk måtte ta og gi til hverandre det de kunne.»

Lyder det sviskete? Strout er en forfatter som balanserer på grensa til det naive. Men nok en gang opplever jeg at hun får det til å bære: «Det vi aldri sier» er en gripende og dypt menneskelig roman.

Alt menneskelig

Tom Henning Bratlie

(foto)

#000

Da Klassekampen møter den svenske forfatteren og filmskaperen Lukas Moodysson i Stockholm, har han noe rødt surret rundt halsen. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være et supporterskjerf for … sportsklubben Brann?

Det har sin naturlige forklaring: Sønnen hans studerer i Bergen, og skjerfet er anskaffet der – og tatt fram i dag som en vennlig gest til oss norske journalister. Selv oppholder Moodysson seg som regel i Sverige. Etter mange år i Malmö har han flyttet til en gammel familiegård i det mer landlige Hultsfred.

Han slo igjennom som filmskaper på 1990-tallet og har laget en rekke ikoniske filmer, som «Fucking Åmål» (1998), «Tilsammans» (2000) og «Lilja 4-ever» (2002). I årenes løp har han også utgitt flere bøker, og i vår utkom romanen «Rebellerna» til strålende kritikker. Boka tar utgangspunkt i 

, en maoistisk bevegelse som var aktiv i Sverige i 1968, da ungdomsopprøret feide over Vesten og Skandinavia.

Som filmskaper har Moodysson en egen evne til å lage tidskapsler, der epoken som skildres, står fram med all sitt særpreg. Så også med årets roman, hvor leseren transporteres tilbake til og oppslukes av dette spesielle tidspunktet i nyere svensk historie.

Selv er Moodysson født i 1969. Han har alltid vært fengslet av hvordan verden så ut før han ble født og da han var barn, forteller han.

– Det har blitt vanlig å hevde at historien gjentar seg, at nåtida likner 1930-tallet og så videre. Men jeg er mest opptatt av 1960-tallet i seg selv. Hvordan føltes det å leve da, uten det lange perspektivet vi har nå? Det er én ting å lese Mao i dag, men hvordan var det å lese de små pamflettene som ble trykt opp i 1968? Det er den spesifikke tida som interesserer meg, sier Moodysson.

Våren 1968 var jag tjugoett och hade en känsla av att jag hade fastnat, jag ville vara någon annanstans.

Ordene tilhører Monica, romanens hovedperson, som i nåtid er blitt en gammel kvinne. Hun ser tilbake på den gangen hun var en ung kvinne fra enkle kår, som tjente til livets opphold ved å stå aktmodell for kunststudenter. En av dem, Tobias, blir inngangsbilletten til det forjettede 

Det er plagsomt når ideologien ikke henger på greip.

Reinhetens ekstase

Hva er et «kjærlighetskart»? Etter å ha lest en hel bok som tar utgangspunkt i dette begrepet, skrevet av den erfarne kunstkritikeren og forfatteren Kjetil Røed, er jeg fremdeles ikke sikker på hva det viser til. Det kan naturligvis skyldes en svikt hos meg selv, men jeg mistenker at heller ikke forfatteren har oversikt over metaforene han konstruerer. Det er symptomatisk for denne utgivelsen: Den er full av tåkeprat og tomme vidløftigheter.

Det er synd, for emnet er interessant – kjærlighet som livserfaring og politisk kraft. Røed har skrevet om kjærlighet før, men da i forbindelse med litteraturkritikk, i boka «Fra punktum til kolon». I årets bok starter han med å fortelle at han selv har gått gjennom et samlivsbrudd, og erkjenner at bruddet var hans skyld: «Jeg begynte å foreta reiser utenfor de velkjente rutene. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg var, eller hva jeg skulle peile etter.»

Herfra tar han oss med til den første forelskelsen han opplevde som ung gutt, og på vandringer i Drammen, der han nå er bosatt etter mange års fravær. Det bærer av gårde på en reise gjennom kulturelle verker og filosofiske teorier som sier et eller annet om kjærlighetens vesen, og som har betydd noe for Røed. Underveis bruker han også en del plass på kunstnerparet Hannah og Hans Ryggens kjærlighetshistorie ved midten av forrige århundre.

 som en undersøkelse av «hva kjærlighet er og kan være», og Røed legger vekt på at «kjærligheten finnes i både smått og stort» – altså ikke bare i romantiske relasjoner, men i vårt forhold til verden, naturen, musikk, bøker og så videre, og at det er vesentlig for oss mennesker. Det har han helt rett i. Men mange av analysene undersøkelsen fører til, er helt konvensjonelle. Flere av verkene tåler etter mitt syn ikke vekta av overspent mening de lastes med, som kjøttbollescenen i «Lady og landstrykeren», som ifølge Røed kan lure oss til å tro på floskler som skjebne og sjelevenner, men sier lite om «kjærligheten i det store bildet». Andre av Røeds refleksjoner er nærmest uforståelige, som følgende polemikk mot den litterære kanon i et kapittel om Virginia Woolfs «Orlando», en roman han setter høyt:

Men hva er det som i siste instans berører dem som elsker denne boka? Svaret er neppe en blåkopi av de offisielle evalueringene. Hvordan kunst og liv faktisk veves inn i hverandre, har en tendens til å skjules når verk begripes gjennom upersonlige kategorier som ‘Vestens kanon’ eller ‘europeisk litteraturhistorie’. Når vi nærmer oss kulturen på denne måten, skapes en illusjon om at slike fellesrom har en offisiell egenverdi som er viktigere enn verdien den har for hver enkelt. Men dette er en privatiserende lesemåte som skaper inntrykk av at vi ikke har fri tilgang til den litterære allmenningen.

spekter av tenkere, fra Hannah Arendt til Sara Ahmed, men stort sett holder vi oss på overflaten. Vi leser om kjærlighetens politiske dimensjoner, men lærdommene vi er ment å trekke er selvfølgelige, som at kvinner lenge var regnet som underlegen mannen og at ikke alle er frie til å elske som de vil, særlig i USA. Det er poenger verdt å gjenta, men skal det bli litteratur og tankestoff av det, må det tilføres originale perspektiver.

Teksten er betraktelig bedre i partiene der Røed legger av seg all den idéhistoriske staffasjen og beskriver det nære og hverdagslige. Han har et følsomt blikk for visuelle omgivelser, og de små snuttene av personlige erfaringer han deler med oss, er fine. Mer privatliv kunne ha fungert godt: Som leser tørster man etter noe jordnært og konkret. Noe ujålete! I stedet sklir det ut i kvasiintellektuelle passasjer jeg må lese to og tre ganger fordi de er så krøkkete skrevet, med egenproduserte, mystifiserende begreper som «undringsmiljøer» og «sedimenteringsprosessene i de delte kjærlighetskartene». Det etterlatte inntrykket er av en forfatter som ikke har så mye nytt å bringe til torgs, og som derfor må ty til ordgyteri.

Tomme tønner

Du er i din ungdoms vår, og så pang! er du en voksen kontorrotte som blir pepret med reklame for 

-hormoner (siste nytt fra legemiddelindustrien er at vi kvinner entrer overgangsalderen i midten av trettiårene). Du ser tilbake på dine tjueår med en blanding av lengsel og lettelse over å ha kommet gjennom strabasene. Men også med forundret fascinasjon. For brått ser du den på avstand, den kulturelle epoken som tilhørte deg og din kohort, i dette tilfellet millenniumsgenerasjonen.

De eldste blant disse hadde sine formative år rundt årtusenskiftet. Vi litt yngre en gang mellom 2007 og koronapandemien. Hvilke fenomener preget denne epoken? Musikkfestivaler, en evig kjede av festivaler med gnålete indiemusikk. Paddeflate ballerinasko og hårdott midt oppå knollen. Tre nye kaffebarer på hvert gatehjørne (det ble regnet som en bra ting). Obama på tv-en, før, vel, han ikke var der lenger. Optimisme knyttet til internett og stadig flere apper. Nøye regissert kommunikasjon på sosiale medier. Mye det er lett å latterliggjøre, for vi ble assosiert med en rekke kjipe kvaliteter, som gentrifisering, livsfjernhet og narsissisme. Mest av alt latterliggjorde vi oss selv, for aldri har det vel eksistert en så selvrefererende generasjon.

Men tida kaster sitt slør over alle ting, og kanskje har det nå gått så lang tid at romantiseringen kan begynne. Det slo meg da jeg leste Vincenzo Latronicos roman «Det perfekte», som tegner et nokså dystert portrett av et stereotypisk millenniumspar, men neppe ville solgt i bøtter og spann om det ikke fantes en god del nostalgi der ute. Og den siste måneden har folk benket seg foran en artefakt som mer enn noe annet fanget tidsånden: tv-serien «Girls» (2012–2017). Den har fått sin renessanse ettersom serieskaper og hovedrolleinnehaver Lena Dunham har utgitt sin selvbiografi, «Famesick». Hundrevis av artikler har diskutert det hun forteller om, nemlig at hun ble gjort til syndebukk for alt som var galt med sin navlebeskuende samtid, og hetset fordi hun vågde å vise seg naken på tv uten å være kledelig Hollywood-anorektisk.

Dunham fortjener både sympati og en slags kollektiv beklagelse etter å ha blitt utsatt for så mye pepper som noen-og-tjueåring. Men om vi overfokuserer på de negative reaksjonene hun ble gjenstand for, overser vi kanskje noe annet: at «Girls» framfor alt var en helt vill suksess, og at den formet samtidskulturen og det offentlige ordskiftet på en måte som har vært få andre serier forunt – og som er nærmest umulig å forestille seg i dagens kaotiske strømmekultur hvor ingen følger med på det samme.

Tenk bare på hvilken epoke datidas unge hadde gjennomlevd før 2012, og hvilke idealer vestlige jenter ble tilbudt av den hegemoniske amerikanske underholdningsindustrien. Var du i målgruppa til «Girls», hadde du vært tenåring på det markant postfeministiske tidlige 2000-tallet, kjennetegnet av Lolita-flørtende popstjerner og realityprogrammer hvis omdreiningspunkt var mobbing av helt vanlige kropper (Frida Fliflet skildret sistnevnte fenomen svært treffende i herværende avis nylig). The Atlantic-skribenten Sophie Gilbert har betegnet denne kulturelle æraen som 

, der unge kvinner ble fortalt at det var noe mektig og frigjørende ved å selv by seg fram som seksuell handelsvare, ironisk eller inderlig.

Jenter og kvinner har tradisjonelt vært den sammenfiltrede massekulturens og reklameindustriens viktigste markedssegment, fordi det er denne gruppa man lettest kan ødelegge selvtilliten til og tyne for penger. «Girls» var den første mainstream-serien som for alvor representerte noe helt annet: Den var laget av og for unge kvinner, og verden ble sett med deres blikk. Den viste noe som minnet om rå erfaring, hvordan det var å være ung på et bestemt tidspunkt i historien og økonomien. Når jeg ser serien i dag, framstår mye av kritikken den mottok, særlig for det (angivelig) privilegerte middelklasseperspektivet, som ganske malplassert. Riktignok zoomer den inn på et ørlite miljø i New York, som Dunham selv kjente ut og inn, men den har klare satiriske elementer. Gjennom det snevre åpner det seg noe allment, og serien forteller om et vestlig samfunn i endring, som også var gjenkjennelig i Norge – om en urban, uforpliktende og ofte nådeløs datingkultur og et flytende, stadig mer nettbasert arbeidsmarked hvor du ikke selger arbeidet ditt, men en nøye utvalgt versjon av deg selv, og hvor det har gått inflasjon i høyere utdanning.

Ennå er sexscenene rystende i all sin nakne, uperfekte og ofte ubehagelige likeframhet – de viste hvordan pornoens troper snek seg inn i unge folks sexliv og selvframstilling, uten at serien som helhet ble pornografisk eller spekulativ. Framsto «Girls» dermed som et feministisk prosjekt? Både ja og nei, og nettopp det var seriens styrke. Den tok kvinners erfaringer på alvor, men uten den overtydelige etikken eller pedagogikken som preget mye av den påfølgende seriekulturen. I Dunhams univers var kvinner irriterende, urimelige, ukloke og iblant stokk dumme, akkurat som menn.

Den siste feministen i Amerika

Nylig kom jeg over et bilde av et glanset amerikansk herremagasin anno 1995 – på internett, naturligvis. Magasinet hadde utformet en liste over hva som var årets mest overvurderte trender, som inkluderte så mangfoldige fenomener som «tegneserier», «Jay Lenos comeback», «ungdommelig livslede», «enhver britisk kvinne som blir beskrevet som en skjønnhet», «Plinius den eldre» og «Martin Amis».

At lista ikke ville truffet tidsånden i våre dager, er opplagt: Den innbefattet også slikt som «kroppen til Demi Moore» og «homofil standup-komedie». Men det som slo meg som mest foreldet, var noe annet, nemlig at lista var henvendt til et allment og på samme tid lesende publikum. Man regnet med at folk hadde en formening om en som Martin Amis (for ordens skyld: Han var en britisk, nå avdød kvalitetsforfatter).

I 1995 tok man rett og slett for gitt at folk som interesserte seg for popkultur og pene damer, også hadde en viss kjennskap til aktuell litteratur.

Siden den gang har popkulturen og den ambisiøse litteraturen skilt lag. Den som er glad i å lese bøker, er blitt vant til å tilhøre en eksklusiv krets; liker du å føle deg som en frik, er det bare å blafre med noe mellomkrigspoesi. Men også lidenskapelige bokormer merker at lesegnisten er i ferd med å slukne.

Det er en erfaring den britiske The Times-journalisten James Marriott har gjort seg. Han, som hadde slukt bøker med stor appetitt hele livet, sleit plutselig med å fullføre en eneste bok. For tida gjør han et formidabelt arbeid med å rette søkelyset mot den massive endringen i den vestlige befolkningens lesevaner, og til høsten kommer boka «The New Dark Ages. The Death of Reading and the Dawn of the Post-Literate Society». Den siste uka har jeg lyttet meg gjennom en tre episoders radiodokumentar Marriott har laget for BBC, der han samtaler med en rekke forskere.

Vi er blitt vant til å snakke om lesekrisa, også i Norge, hvor dalende leseferdigheter blant skolebarn har fått oppmerksomhet. De fleste er enige om at det er bekymringsverdig – vi har en litt vag oppfatning om at lesing er «viktig for oss». Men hvor dramatisk nedgangen i lesing av bøker, aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner faktisk er, og hva som kan bli konsekvensene for samfunnet på kort sikt, er underkommunisert.

Tallene Marriott legger fram, er rystende: De siste 20 årene har lesingen sunket med 40 prosent i USA. I Storbritannia har mer enn en tredel av alle voksne sluttet å lystlese. Parallelt daler leseferdighetene i de fleste industriland. Financial Times-statistikeren John Burn-Murdoch påpeker at utviklingen sammenfaller temmelig nøyaktig med smarttelefonens inntog – det virkelig store fallet i lesing begynte i 2010. I dag tilbringer gjennomsnittsmennesket minst sju timer daglig på telefonen. Det er grunn til å frykte at dette bare er starten. Vi er i ferd med å entre en ny historisk epoke, mener Marriott, som døper den «det postlitterære samfunn».

Lesing har alltid vært en politisk handling.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Hvor går grensa mellom sjarmerende tøys og anmassende fjas? Arne Henning Årskaugs «Grell kabaret» inneholder en god del av det første, men bikker stadig over i det siste. Konseptet til denne vesle romanen er originalt nok: Den er organisert som en kabaret, altså en folkelig forestilling med gøyale underholdningsnumre. Kabaretartisten, eller jeg-­personen, er en mann som nærmer seg midtlivet, og som befinner seg i en uvant og litt deprimerende livssituasjon. «Det har vorte slutt mellom kjærasten min og meg, og eg veit ikkje kvar eg skal gjere av meg», lyder romanens første setning, som framstår som en referanse til Jon Fosses «Naustet».

Herfra bærer det av sted på en burlesk heisatur gjennom det nye singellivet: Vi får henge med på tilfeldige fester, triste by­turer, halvmotiverte ligg og ensom hjemmedrikking. Det hele er ispedd den mer allmenne miseren som rammer de fleste, single eller ei, som gørrkjedelig kontorjobb, kommunal estetikk, vennskap som ebber ut, påtrengende barndomsminner og så videre. Kort sagt, det er en uromantisk framstilling av et vanlig norsk voksenliv som utspiller seg på scenen. Noen av Årskaugs kabaretnumre framstår for meg som noe vilkårlig knyttet til resten, og vitner om en forfatter som mest av alt har det sabla morsomt med ord og språk.

pratsomt, dette: Mens romanens anslag gir hint om en forfatter som er inspirert av Fosse, er det lite av Nobelprisvinnerens sans for taushet og det uutsigelige å spore i det som følger. Snarere er det Ragnar Hovland på kokain som melder seg som spontan assosiasjon. Ikke at det er negativt i seg selv – jeg for min del liker en porsjon absurdisme, og drar saktens på smilebåndet av flere av Årkaugs merksnodigheter, som for eksempel når jeg-personen oppsøker et taksidermistevne og vennlig tilbyr sin dvaske kropp til utstopping, et tilbud ingen av konferansedeltakerne virker spesielt interessert i. Andre ganger blir det for mange spillopper. Boka er lesset med finurlige språklige bilder, som for eksempel her: «Vi veit kva slag du er, veit godt at du er oppvaksen i skur bygde av gusten rekved og gråbleike, utblinka neonskilt, i skur bygde av vindknekte xylofonar og beinlause strykebrett.»

 kreative sammenkoblinger av ord, men hva tilfører de, og hva er de ment å framkalle hos leseren? Følelsen av å bli matet med uviktigheter forsterkes av innslag av oppramsing (kjepphest: det er altfor mye av det i skandinavisk samtidslitteratur). Da er det en lettelse å gli over i partier av mer dempet karakter, som når jeg-personen erkjenner at han savner den kranglevorne ekskjæresten – ja, «til og med lyden av vibratoren hennar saknar eg. Han høyrdest ut som ei døyande humle i vindaugskarmen, men det var ein trygg lyd, ein lyd det gjekk an å vere i.»

Humoren er lakonisk og underspilt, i beste Hovland-ånd, og oppleves dermed mer virkningsfull. Ikke minst sies det noe av betydning her, for er det ikke nettopp sånn det er – at når vi mister noen vi har delt livet vårt med, er det de mest bisarre småting vi savner? Det aner meg at Årskaug, med sine åpenbare språklige evner, besitter et stort potensial for slike utforskninger. Mer nerve og strengere rammer ville i hvert fall løftet denne boka betraktelig.

Rotete revy

Fikk den tjafsete Grigorij Rasputin krype under lakenene til tsaritsa Aleksandra av Russland? Mest sannsynlig ikke, og om han fikk det, var det nok mer som trøstende varmeflaske enn som elsker, forteller Antony Beevor da jeg intervjuer ham over skjerm. Den britiske historikeren er aktuell med en biografi over munken som vant keiserparets gunst og ble den mest myteomspunne skikkelsen i nyere russisk historie.

Selv risikerer Beevor fengselsstraff om han entrer Russland, etter en tidligere bok hvor han skildret Den røde armés massevoldtekter. Deler av arbeidet bak årets bok har han derfor fått hjelp til av venner som bor i landet. Resultatet har blitt en detaljert fortelling som følger Rasputin fra hans unge år som fanatisk religiøs til han ankommer St. Petersburg, klatrer til topps på maktas tinder og ender sine dager som mordoffer i elva Neva.

Underveis legger Beevor fram følgende argument: at Rasputin var en utløsende årsak til tsarveldets kollaps og den russiske revolusjonen.

– Jeg er interessert i Rasputin som politisk figur, og effekten han hadde ikke bare på russisk historie, men på verdenshistorien. Uten Rasputin ville det ikke vært noen Lenin. Det fengslende er alle motsetningene han rommet: intens religiøsitet og ukontrollert lyst. Korrupsjon og sjenerøsitet. Konflikt mellom Europa og Asia. Jeg forsøker ikke nødvendigvis å framstille ham som en arketypisk russisk karakter, men alle elementene er til stede, sier Beevor.

Rasputin ble født som fattig bondesønn i Vest-Sibir i 1869, i et område Beevor beskriver som grønt og frodig. Vi vet at han tidlig fikk rykte på seg for å være glad i fyll og slåssing. Vi vet også at han giftet seg med en jente av samme stand og fikk sju barn, hvorav tre døde som spedbarn. Én teori er at Rasputins religiøse oppvåkning ble utløst av dette tapet. Han forlot familien og sluttet seg til strannikene, en gruppe pilegrimer som flakket rundt i Russland. Beevors bok gir innblikk i en åndelig kultur som er fremmed for en europeer, ikke minst vektleggingen av det okkulte, en tradisjon med røtter tilbake til Ivan den grusomme og enda lenger.

Snart oppsto det mystiske historier omkring Rasputins person, som spredte seg over store avstander: Det ble sagt at han var klarsynt, og at han kunne lege sykdom med hendene. De overnaturlige evnene ble inngangsbilletten til samfunnets høyere lag. De brakte ham først til tatarbyen Kazar, hvor han ble tatt under vingen til en velstående enke, som satte ham i kontakt med biskoper og geistlige. Så gikk ferden videre til St. Petersburg, imperiets overdådige maktsentrum. Tronarvingen Aleksej var bløder, og da han ble akutt syk, ble Rasputin tilkalt – og han fikk gutten til å friskne til.

– Han beveget hendene opp og ned uten faktisk å røre kroppen, og det hadde en viss virkning. Noen har slike evner, jeg har selv opplevd det. Men det handlet også om noe annet: Rasputin hadde en helt spesiell aura av trøst. Når vi ser bilder av ham, tenker vi at han må ha vært skremmende for barn, men faktisk ble de betrygget. Noen mente at han brukte øynene til å hypnotisere, men framfor alt var det stemmen folk ble trukket mot. Og når det gjelder hemofili, har det å roe blodtrykket stor effekt på smerter, sier Beevor.

Uten ­Rasputin ville det ikke vært noen Lenin.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Forestill deg en verden uten fuglekvitter, sies det når vi snakker om klimaendringer. Hva ville mars ha vært uten den gledesprengende opplevelsen det er å høre kakofonien som strømmer ut fra en ennå bladløs hekk?

Men kanskje er det ikke bare fuglesang vi må venne oss til å leve uten. Kanskje også lyden av barn – håpefulle små som pludrer fra vogna, leker i sandkassa, sparker fotball i gata. «Er vi fortapte?», spurte Cambridge-professor David Runciman i London Review of Books før jul. Han tok for seg et knippe bøker om befolkningsutvikling, og konklusjonen var nedslående: Menneskeheten står i fare for å dø ut – i hvert fall i løpet av seks tusen år. I stadig større del av verden ligger fødselstallet på under 2,1 barn per kvinne, som betyr at befolkningen ikke reproduseres. Samtidig blir vi eldre. I Japan lages det nå flere bleier for inkontinente voksne enn for spedbarn.

Mest dramatisk er nedgangen i rike land, og Norge er intet unntak. I 2023 nådde vi et bunnpunkt med 1,4 fødte barn per kvinne. Siden har tallet gått litt opp, men er langt under det som trengs for å holde befolkningen stabil. For å finne ut av hva den økende barnløsheten skyldes, nedsatte regjeringen et utvalg som nylig presenterte funnene sine. Interessant nok er det ikke 

 om barn som er problemet her til lands – det er gjennomføringen av denne drømmen.

Hvorfor får ikke nordmenn de barna de sier de vil ha, og hva kan føre til flere fødsler? Utvalget ble ledet av førsteamanuensis Rannveig Kaldager Hart, som forsker på fruktbarhet og demografi.

– For å ta det grunnleggende først: Er det egentlig så viktig å opprettholde befolkningen vår på nåværende nivå?

– Det kan være fordeler ved at befolkningen krymper, og utvalget er ikke så opptatt av størrelsen i seg selv. Men aldersfordelingen har betydning. Strukturen her til lands er at vi betaler inn til fellesskapet midt i livet og tar ut tidlig og seint. Men når de eldre blir flere enn dem som er i jobb, blir modellen krevende å opprettholde. Fødselstallet må ikke ligge på 2,1, men vi sier at tall under 1,4 bør unngås. Havner vi der, bør vi se på flere tiltak enn dem vi foreslår, sier Hart.

– Store generasjonsforskjeller kan vel også bli et politisk problem, fordi de eldre, som stemmer annerledes enn de yngre, blir en for stor velgergruppe?

– Ja, det er gjort noen studier som ikke finner veldig store effekter. Men det er viktig å huske på at den framtidige eldrebølgen som er beregnet, ikke likner noe vi har opplevd før. Små doser av generasjonsmessig ubalanse ser det ut til at demokratiet klarer å absorbere, men jeg tror ikke vi kan være sikre på å håndtere det om ubalansen blir større.

Folk ­ønsker å jobbe, men de ­ønsker også tid med barn.

Hva gir folk lyst til å få unger?

Få hendelser i et menneskeliv er helt umulige å gjøre om. Døden er én. Foreldreskapet er en annen, og på et vis er de to forbundet: Mange har skildret det å bli forelder som en slags død. Den gamle deg er borte, heretter vil alt være preget av hensynet til en annen. Kanskje er det når man setter barn til verden at man 

 forstår at også mennesket er et dyr. Hele kroppen sier fra når barnet er truet; man får ikke ro før man befinner seg godt innenfor det Samanta Schweblin i en roman har kalt «bergingsavstand».

Den «vanskelige, mirakuløse og helt vanlige» erfaringen det er å få barn legges under lupen i Kristin Vegos essaybok «Kanskje det er mitt hjerte». Den dansk-norske forfatteren har tidligere utgitt to skjønnlitterære bøker, men er også kjent som en innsiktsfull kritiker. Årets bok er delt opp i to deler. Den første, ‘Litterære metoder’, består av tekster Vego har publisert før. De forteller om Vegos poetikk, og om bøker hun setter høyt og som har med moderskap å gjøre. Vi leser om Judith Hermann, Cora Sandel, Sigrid Undset og flere. Bokas andre del er et nyskrevet essay kalt ‘Om mødre og døtre’, som springer ut fra Vegos egen barseltid. Her er de litterære koblingene hun gjør punktert av små, stemningsfulle snutter om det man antar er hennes hverdagsliv med den vesle datteren.

en hardtslående analyse som river i moderskapets politiske dimensjoner, må leite videre: Vego er ingen polemiker. Perspektivet er mildt og undersøkende, og hun er opptatt av den eksistensielle og kroppslige opplevelsen det er å bli mor slik den er beskrevet i litteraturen. Hennes litterære smak trer fram: Hun har sansen for det drømmeaktige, gåtefulle. Særlig er hun opptatt av erindring, og av lesing og skriving som måter å holde fast ved det som renner ut mellom fingrene våre. Å få barn er å entre en tilstand av tap – barnet vokser ut av magen din, armene dine, fanget ditt, huset ditt. «Kanskje dette er moderskapets virkelige sorg, at vi mister barna våre dag for dag. De kommer aldri tilbake», lyder en linje som siteres fra Marlen Haushofer. Vego gir rom til en dobbelthet: På den ene sida er forholdet mellom mor og barn intenst symbiotisk. På den andre sida må det innebære en respekt for barnets egenart som individ. En forfatter Vego vender tilbake til, er Elizabeth Strout, og hun siterer fra «Lucy ved havet»:

Så kom jeg på den gangen jeg var gravid med Chrissy og så ned på den store magen min og la en hånd på den og tenkte: Uansett hvem du er, så tilhører du meg ikke. Jobben min er å hjelpe deg ut i verden, men du tilhører meg ikke.

Noen av mødrene Vego skriver om, trår feil og svikter sine barn, som i Alice Munro-novellen ‘Barna blir her’, en av de sterkeste tekstene om moderskap som er skrevet, og som jeg umiddelbart fikk lyst til å gjenlese.

kan føles litt uforpliktende», skriver Vego om en roman av Christina Hesselholdt, og det samme kan man si om hennes egen bok; valget om å la tidligere publiserte tekster utgjøre halvparten, gir en springende komposisjon, og iblant er moderskapsrelevansen vag. Men det plager meg ikke så mye; jeg liker å oppholde meg i Vegos «litterære rom», gleder meg over å lese litterære tolkninger med en slik intelligens. Mange av Vegos egne innskytelser er ansporende, som denne:

Nylig bemerket moren min at jeg er i ferd med å bli litt grå. Jeg har selv lagt merke til det. Jeg elsker det. For meg er det vakkert. Jeg merker at ting endrer seg, kroppen føles annerledes, her kommer de første grå hårene, flere linjer rundt øynene. Hendene mine som er solbrente etter å ha trillet barnevognen hver dag – det gir meg så mye glede.

Ja, kan man ikke som kvinne se slik på det å eldes, at det er storslått å få merkes av naturen, det store mysteriet? Jeg tror jeg velger det.

Det store spranget

Ofte kan det føles som om hver stein er snudd i historien om andre verdenskrig i Norge. Men at hele 20.000 norske kvinner meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), og at 16.000 av dem fremdeles var medlemmer ved krigens slutt, er underlig lite diskutert. Det er utgangspunktet for en fersk bok av Bodil Stenseth, kalt «Kvinnekamp for Quisling. Den nazistiske kvinnebevegelsen». Hun har sett nærmere på ni norske NS-kvinner, sju med toppverv og to inngifte, og spør: Hvem var de, og hva motiverte dem?

Da jeg møter Stenseth til en prat om boka, påpeker hun det besynderlige ved at det fram til nå ikke har fantes en samlet framstilling av NS-kvinnene i bokform – tross alle hyllemeterne som er skrevet om andre verdenskrig.

– Det er jo bemerkelsesverdig at vi har en historie om høyreekstremisme i Norge der kvinner var sterkt involvert. Men det finnes kanskje en berøringsangst for disse kvinnene som svek, sier Stenseth.

Dagens geopolitiske situasjon, der kvinner igjen klatrer til topps i høyreekstreme partier, var noe av motivasjonen til å se nærmere på NS-kvinnene, forteller Stenseth. Da hun begynte det møysommelige arbeidet med å leite i arkiver, oppdaget hun kvinner som var sentrale aktører i Vidkun Quislings parti og dets kvinneorganisasjon, men som ikke har vært kjent for den breie offentligheten.

– Det jeg så hos alle disse kvinnene med toppverv, var at de var høyt utdannede, oppegående og ressurssterke middelklassekvinner. Mange av dem var journalister og skrivekyndige, eller de var organisasjonsmennesker og hadde bakgrunn fra andre partier. Å melde seg inn i NS ga dem nye muligheter, sier Stenseth.

Mer bestemt ga det karrieremuligheter. Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge, var 98 prosent av norske, gifte kvinner husmødre. Artium var en sjeldenhet. Selv om kvinner hadde tilkjempet seg mange formelle rettigheter, som stemmerett og tilgang på utdanning, var storsamfunnets interesse for kvinnesak nede i en bølgedal i mellomkrigstida, og kvinneforakten var utbredt.

Den vesle minoriteten aktive yrkeskvinner var en uglesett gruppe, og ble omtalt som et problem av partier over hele det politiske spekteret. Mange var skeptiske til om det gikk an å kombinere jobb med rolla som kone og mor. Yrkeskvinnene var også formelt diskriminert: Var du gift, ble du lignet sammen med mannen din, skattet fra første krone og ilagt toppskatt. Det var altså lagt opp til at det ikke skulle være lønnsomt å jobbe.

Kvinnene ble også diskriminert på mer subtilt vis i selve arbeidslivet, forteller Stenseth. De fikk være assistenter, kanskje sekretærer – og så stoppet karriereklatringen opp. Det var tilfelle for Oslo-kvinnen Solveig Stang, som var i 30-årene da den såkalte nyordningen ble innført. Bilder av bokholderdattera fra Majorstua viser en vakker kvinne med et smittende smil.

Man utviklet en radikal forskjellsfeminisme.

Klubben for kvinner som vil opp og fram

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Hva tenker en venstreorientert, relativt ung nordmann når hun hører ordene «den norske nasjonen»? La meg gripe til meg selv. Assosiasjonene er et salig virvar: Eidsvollmennene. Bunad. Folkeliv og flagg på 17. mai. Snøkledde fjell og grønnblå fjorder. Gutta på skauen. Rødkinnet ungdom på langrennsski. Noe selvfornøyd, i verste fall lukket og ekskluderende. Kort sagt, motstridende bilder – og som et resultat, er ikke nasjonale følelser noe jeg har dyrket særlig aktivt.

Det samme gjelder mange i min demografi, har jeg inntrykk av: Vi tilhører tross alt den globale internettgenerasjonen, og har hatt identitetsbyggende utvekslinger med det store utland i form av reiser, studieopphold, kjærester og venner. Vi tenker gjerne på oss selv som en slags kosmopolitter, selv når vi i praksis har hele vår materielle tilværelse innenfor Norges grenser. I dette lyset kan det nasjonale, særlig vektleggingen av norsk kultur, framstå som noe bakstreversk og uinteressant.

Men hva om det er et feilgrep? Motsatt side av det politiske landskapet interesserer seg nemlig intenst for hvordan nasjonen Norge skal defineres i vår komplekse samtid, og har i stor grad tatt eierskapet over samtalen. «Enhetskulturen har snart gått tapt», proklamerte Asle Toje, som kaller seg konservativ, i Aftenposten rundt jul: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert.» Toje hevdet at en nasjon er mer enn geografi: «Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»

Tojes dommedagsaktige samfunnsdiagnose fikk mye motbør, fordi den ga inntrykk av at innvandrere uten lange røtter i landet bidrar til at Norge smuldrer opp. Journalist Mustafa Can kritiserte Tojes forestilling om nasjonen som en nærmest metafysisk størrelse, og han advarte om at den slags tankegang vil føre til et hierarki mellom gamle og nye borgere. Heller enn å insistere på at det finnes en nasjonal essens som man bør føle lojalitet til, bør man vektlegge «samhold gjennom like rettigheter», mente Can.

Historisk har den norske venstresida imidlertid vært svært opptatt av at nasjonen innebærer et kulturelt fellesskap – man var nasjonalister i den moderate, antikolonialistiske betydningen av begrepet, før høyrevridde, rasistiske bevegelser ga det en sjåvinistisk betydning. Den norske nasjonsbyggingen var 1800-tallets sentrale politiske kamp, og de som i stor grad kjempet dette fram, var den breie (og riktignok konfliktfylte) venstrekoalisjonen. Samtidig var mange av de viktigste venstrenasjonale tenkerne også vendt mot resten av verden og vektla utveksling av kulturelle impulser. En av dem var Arne Garborg, som kjempet for nynorsk språk og kultur og samtidig identifiserte seg som europeer.

Den gang var Norge et kolonisert land, og nasjonsbyggingen var nødvendig for å frigjøre oss fra Sverige og Danmark. Men har det egentlig blitt mindre viktig å definere hvem vi er og hva som binder oss sammen? Truslene mot den norske nasjonen er noen helt andre i dag, men de finnes. Enorme geopolitiske omveltninger gjør tanken på en ny krig på norsk jord mindre utenkelig enn for bare noen få år siden. Og de siste tiårene har stadig mer av makta over våre liv blitt overført til overnasjonalt nivå.

En som har tenkt en hel del over sistnevnte, er Nupi-forsker Stein Sundstøl Eriksen. I 2017 var han redaktør for et Agora-nummer om globalisering, som han stilte seg kritisk til og mente var et problem for det nasjonale demokratiet. Det mener han ennå, forteller han da Klassekampen slår på tråden.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

I 1844 går en besynderlig sak til Høyesterett. Den bramfrie bondeenka Simonette fra Helgeland står tiltalt for unaturlig sex – hun har ligget med andre kvinner og laget skandale i lokalmiljøet. Retten befinner seg i et medisinsk dilemma: For hva er egentlig sex? Teller samkvem uten penetrasjon? Ryktene om at Simonette er en 

, et uttrykk for kvinner med monstrøse klitoriser de kan bruke som penis, viser seg å ikke stemme. Selv beskriver Simonette akten som å «daske fladkunt». Retten lander på ett års straffarbeid.

Denne er en av mange absurde historier lege Nina Brochmann løfter fram i boka «Avkledd. Den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen». Hun sirkler inn hvordan legevitenskapen har feiltolket kvinners kropp i tusener av år. Mens legene har ansett seg som objektive vitenskapsmenn, har konklusjonene vært formet av samfunnets rådende kvinnesyn, ofte misogyni. Brochmanns argument er at tendensen ikke 

 er et historisk fenomen, men at det også i dag, selv i verdens mest likestilte land, finnes blindsoner omkring kvinnelig seksualitet. Manglende kunnskap former også kvinnenes eget selvbilde.

– Noe av motivasjonen for å skrive denne boka, er alle pasientene jeg har møtt. De har så utrolig lave forventninger til hvordan de skal ha det i sin egen kropp: Det er mye dårlig sex, manglende lyst og orgasmer, seksuell kontroll, underlivsplager de har gått med i mange år. Samtidig ser jeg en laber interesse for kvinnelig seksualitet og underliv i medisinen, sier Brochmann.

Men la oss først dvele litt i fortida. Det er et stort lerret Brochmann spenner opp: Hun tar oss med til oldtidas sivilisasjoner og de første gynekologene, som særlig konsentrerte seg om kvinners reinhet. Med ekko fra Simone de Beauvoir knytter Brochmann betydningen av jomfruelighet til framveksten av eiendomsretten, som gjorde arverekka til samfunnets viktigste struktur. Leger og jordmødre fungerte som kvinnenes kontrollører.

Med stor detaljrikdom skildrer Brochmann hvordan kontrollbehovet krevde innfløkte metoder. En utbredt forestilling som varte langt inn i middelalderen, var at jomfruelighet var noe man kunne bedømme ut fra ymse deler av kvinnens kropp. Var brystene store, slappe og vulgære? Tisset hun som en foss? I så fall hadde hun antakelig latt seg merke av en manns penis. Parallelt har kvinner tydd til ekstreme metoder for å forfalske reinhet, gjerne etter råd fra leger – som å putte igler i skjeden for å få blodet til å skvette på bryllupsnatta.

Interessant nok ble jomfruhinnas eksistens avkreftet allerede på 100-tallet av Soranos av Efesos, forfatteren av det innflytelsesrike 

. Hinna ble lagt bort i hundrevis av år, også gjennom middelalderen. Først på 1500-tallet ble jomfruhinna «oppfunnet» på nytt av den flamske anatomen Vesalius, som omtales som anatomiens far. Tidspunktet var ikke tilfeldig, forteller Brochmann.

– Det var på denne tida man i medisinen begynte å dissekere menneskekropper, noe man tidligere primært hadde gjort på dyr. Nå skulle man finne ut hvordan kroppen var bygd opp, og det ble kniving mellom gutta om å oppdage ting først: en intens periode der anatomene ivret etter å være den som plantet flagg. Leger var allerede dypt involvert i prosjektet jomfrudom, og var veldig fornøyd da de fant denne hinna, som de kastet seg over med stor iver.

I dag er jomfruhinna ansett som en myte – slimhinnefolden kvinner har i skjedeåpningen, sier lite jomfruelighet. Så, hva var det anatomene så?

Skam og ekstase

Forrige helg, mens Epstein-lekkasjene gikk av som en bombe, befant et par hundre mennesker seg i en egen boble i misjonskirka Håp i Oslo. Den kristne tankesmia Skaperkraft inviterte til konferansen Tenk, hvor man skulle diskutere et spørsmål som framstår stadig mer presserende: «Hva betyr kristen tro for morgendagens samfunn?».

Talelista var fylt opp med representanter fra det som framsto som det breie Kristen-Norge: prester, teologer, Krf-ere, pinsevenner, katolikker, ja, en djevelutdriver var det også funnet plass til. Men hovedpersonen var utvilsomt den amerikanske forfatteren og skribenten Rod Dreher, som inntok scenen i tweedjakke, golfgenser og med grått, uryddig hår.

De siste årene har Dreher blitt en stemme mange lytter til i det kristenkonservative landskapet. Han vokste opp i Louisiana og ble troende som ung voksen. I mange år var han katolikk, før han, etter å ha latt seg frastøte av de mange overgrepssakene i den katolske kirka, meldte overgang til den østlige ortodokse kirke. Nå bor han i Ungarn, hvor han arbeider for tenketanken Danube Institute, som har nær tilknytning til statsminister Viktor Orbán – en mann Dreher har beundring for, og som er klokere og mer intellektuell enn man kanskje tror, forsikrer han i intervjuer.

Lenge var Dreher sentral i The American Conservative, tidsskriftet hvor han i 2016 løftet den da ukjente forfatteren J.D. Vance og hans «Hillbillyens klagesang» fram i offentlighets lys. Siden har de to vært nære venner og støttespillere; avlegger man Drehers Instagram-konto et besøk, finner man et bilde av den amerikanske visepresidenten iført baseballcap som spiser pølse og drikker øl på en fortauskafé i Budapest.

La oss dvele litt ved det som ble Drehers eget gjennombrudd som forfatter, boka «The Benedict Option», som ble en bestselger i 2017, og som han ble intervjuet om på scenen i Oslo. Tittelen henspiller på den katolske helgenen Benedikt fra Nursia, som levde som munk i Italia på 500-tallet, og som var forferdet over det moralske forfallet som preget Romerrikets siste fase. Som reaksjon søkte han mot de ensomme skoger og grunnla det som skulle bli kjent som benediktinerordenen, en klosterbevegelse som spredte seg over hele Europa i hundreårene etter hans død – også til Norge med de beslektede cistercienserklostrene.

I våre dager befinner Vesten seg i et liknende forfall og er nær kollaps, mener Dreher, en påstand han gjentok flere ganger under konferansen. Sekulariseringen ruller i et voldsomt tempo. Vi har glemt vår kristne kulturarv, også i USA, hvor den har stått særlig sterkt. Selv om det formelt er religionsfrihet i landet, blir kristendommen marginalisert i det offentlige rom, hvor den har mistet alt som minner om autoritet; i intervjuer hevder Dreher at legaliseringen av likekjønnet ekteskap i USA var en spiker i kista. Mange av verdiene som er sentrale for kristne, blir ansett som fordomsfulle og uakseptable i det liberale samfunnet. Men krisa rammer også dem som fremdeles regner seg som kristne; de praktiserer en stadig mer overflatisk – «tynn» – kristendom med lite kunnskap om det som alltid har vært kjernen i troa, nemlig bønn, bibellesning og nærhet til Gud.

Hvordan kan kristendommen overleve under slike vilkår? Dreher nærer i 2017 ingen forhåpninger om at religionen kan gjenvinne sin plass i sentrum for politikk og samfunn i overskuelig framtid. I stedet bør kristenfolket la seg inspirere av Benedikt fra Nursia: Man bør la storsamfunnet rulle som det gjør og konsentrere seg om det man faktisk kan påvirke, nemlig sine umiddelbare omgivelser. Kristne, enten de er evangelikere, katolikker eller ortodokse, bør finne sammen i allianser og bygge lokalsamfunn tuftet på kristen tradisjon. Slik holder man kristendommens fakkel tent som et lys i mørket, mens man venter på bedre tider.

Trump framstår som det eneste alternativet.

Maner til kamp for troa

Anniken C. Mohr

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Det er en av de isklare søndagene i januar, og kirkeklokkene kaller jordas kristne sjeler til gudstjeneste. Jeg har funnet veien til Vålerenga kirke i Oslo. Benkene er halvfulle. Lengst framme sitter bunadskledde dåpsgjester. Litt lenger bak det som framstår som de faste kirkegjengerne, tilårskomne folk som synger salmer med høy røst. Så et par individer som, kan jeg tenke meg, har funnet Jesus i kampen mot rusen.

Men hvor er de nyåndelige unge menneskene det snakkes så mye om, tenker jeg, idet jeg lar blikket gli over forsamlingen. Ingen her ser ut til å passe beskrivelsen – og det i en bydel med en utpreget ung befolkning.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser riktignok at det har skjedd en viss utvikling: Flere har meldt seg inn i Den norske kirke de siste årene. Vi vet også at nye frikirker har kommet til, som Passion, den karismatiske menigheten Klassekampen besøkte i høst. Eksisterende menigheter forteller om økt pågang. Da jeg slår på tråden til Messiaskirken, der Asle Toje er medlem, kan soknepresten fortelle om en liten, men merkbar økning. Aller mest trøkk virker det å være i Den katolske kirke i Norge, som opplyser om en nesten tredobling av antall påmeldte til troskursene de holder.

Noen folkevekkelse er det likevel neppe snakk om. I et intervju med Morgenbladet like før jul la Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram tall som viste at tilstrømningen til frikirkene ikke er veldig stor her til lands. Og selv om det er noen flere som velger å melde seg inn i Den norske kirke, minker den totale medlemsmassen over tid. Sekulariseringen ser altså ut til å fortsette.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at kristendom får langt mer oppmerksomhet i norsk offentlighet enn for bare noen få år siden. Onsdag kunne Klassekampen melde at det utover våren vil utgis en rekke bøker om kristendom. Fascinasjonen for kristen tro og kulturarv har fått en solid oppsving. En som har reflektert en hel del over det, er Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen.

– Det er noen åpenbare grunner, som at vi lever i en langt mer usikker verden, der faren for krig er reelt til stede. I usikre tider begynner folk å stille seg de grunnleggende, evige spørsmålene. Vi ser dessuten en konservativ bølge i Vesten, som spør: Hva har vi bygget det vestlige samfunnet på? Kun politikk, eller er det også et trosgrunnlag her? Da kommer du ganske fort til de kristne verdiene, sier Selbekk.

Det nye er den store åpenheten for å snakke om tro, et tema som lenge har vært ansett som kleint og tabu, mener han.

– Se på kronikken Marte Heian-Engdal (forsker og historiker, journ.anm.) skrev i Aftenposten i jula, om at hun er vokst opp som livssynsuavhengig, men i voksen alder har bestemt seg for å gå i kirka. Når en som henne snakker om frelse i Norges største avis, vitner det om at det har blitt et annet klima. Selv har jeg deltatt på en del realityprogrammer og opplever at populærkulturen ønsker kristne profiler, sier Selbekk.

Kristendom blir et bolverk mot sivilisatorisk forfall.

Høyresida vender seg mot Gud

Anders N. Kvammen

illustrasjoner

 høye i hatten hos Aschehoug i høst, da det ble kjent at forlaget hadde sendt inn falske samlivsspørsmål til VGs og Aftenpostens spaltister. Det som var ment som et fiffig stunt for å markedsføre Helga Flatlands nye bok, landet som et mageplask. Aftenpostens sjefredaktør avpubliserte innleggene og mente at forlaget bidro til å undergrave tilliten til redaktørstyrte medier.

Vel, vi kan være enige om at det er lurt å være ærlig om sine hensikter. Men selve grunnideen er jo ikke så dum. For har ikke høstens norske romaner vært fulle av følelsesmessige dilemmaer det er verdt å løfte fram i avisspaltene? Vi har bedt et knippe kloke hoder gi råd til dem som måtte kjenne seg igjen.

Og til deg som ennå ikke har pløyd deg gjennom bokhøsten: Den videre teksten kan inneholde spoilere. Så om det er en bok du vet du vil lese, les den først!

Fra «Du er hjemme nå» av Per Petterson.

«Kjære, jeg er forelsket i vår felles venninne», er gjerne ikke det man vil høre fra sin livsledsager. Men noe slikt er det Kasper i Per Pettersons «Du er hjemme nå» forteller kona Inger. Han har falt pladask for Signe – og det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Inger tar imot denne informasjonen med (tilsynelatende) stoisk ro. Faktisk oppfordrer hun Kasper til å fortelle Signe om sine følelser. «Hvem ville ikke blitt glad over å høre det av en mann som deg», sier hun.

Situasjonen vekker mildt sagt noen tanker. For hvor ærlig bør man være med sin partner om følelser for andre? Hvordan bør partneren reagere – med raushet eller med sinne?

Vi spør psykolog og professor Frode Thuen, en av Aftenposten-spaltistene som ble lurt av Aschehoug. At det oppstår utenomekteskapelige forelskelser, er vanlig i et langt samliv, forteller han.

Man må vise at man er ferdig med sidespranget, og at man har lært noe som gjør at det ikke skjer igjen.

Bokhøstens dilemmaer, besvart av eksperter

Dag Eivind Undheim Larsen

I Ark-bokhandelen på Karl Johan, midt i Oslo sentrum, går kassaapparatene varme i julehandelen.

Lars Erik Nordgaard mønstrer reolen med bestselgere på jakt etter presanger. I hånda har han «Grunnboka» av den profilerte kokken Eyvind Hellstrøm.

Samtidig vurderer han «Ufred» av Åsne Seierstad. Nordgaard legger ikke skjul på sin begeistring for hennes forfatterskap.

– Hun er en dronning! Seierstad skriver lettlest, har gjort research og har fått tilgang til steder man ikke hører mye fra, sier han.

Lars Erik Nordgaard er ikke den eneste som har kjøpt bøkene til Hellstrøm og Seierstad i år. Årets statistikk fra Bokhandlerforeningen er klar tale: De to forfatterne troner på toppen av bestselgerlista – og gir forlaget Cappelen Damm en etterlengtet dobbeltseier.

Selv om de faktiske salgstallene ikke er kjent, kan kommunikasjonssjef Tone Hansen opplyse at «Grunnboka» er trykket i et opplag på imponerende 210.000 eksemplarer. Seierstads «Ufred» er oppe i 120.000 eksemplarer.

I «Ufred» skildrer Åsne Seierstad det russiske samfunnet innenfra. Tone Hansen tror salgssuksessen henger sammen med at Seierstad regnes for å være en av landets fremste sakprosaforfattere, men peker også på at boka «gir innsiktsfulle og dyptgående skildringer av livet i Russland under Putins regime».

Årsakene til sakprosaens dominans på salgslistene er både mange og sammensatte, tror kommunikasjonssjefen.

Romanen virker dødere og dødere for hvert år, så den kan vi snart begrave.

Sakprosa tar storeslem

Endre Ugelstad Aas

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest har vært en av årets store kulturdebatter. Men hva mener egentlig folket?

En fersk undersøkelse Omnibus har utført på vegne av Fagforbundet, viser at 52 prosent mener Norge bør avstå fra å delta i konkurransen all den tid Israel også står på scenen.

EBU (den europeiske kringkastingsunionen) besluttet på et møte i starten av desember at Israel får være med i neste års Eurovision-finale. Etter dette bekreftet Spania, Nederland, Slovenia og Irland at de boikotter konkurransen. Seinere har Island fulgt etter.

NRK har imidlertid stått fast ved at de ikke vil boikotte Eurovision.

– Den umenneskelige situasjonen i Gaza er bare blitt verre og verre de siste årene. Det vitner om en dobbeltstandard når Russland kuttes ut fra konkurransen, mens Israel får fortsette å delta, sier Cathrine Ertsås.

Hun sitter i Fagforbundets ledelse, med ansvar for forbundets Palestina-engasjement.

– Vi ville undersøke om det er flere enn bare oss og artistene som er kritiske til Israels deltakelse.

NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling.

– Avlys hele dritten

Noen ville hevde at pasienten hadde vært steindau en stund, og at liket utsondret en temmelig ram dunst. Men i juni ble det endelig slått fast av en vaskeekte litteraturprofessor: Virkelighetslitteraturens æra er forbi i Skandinavia.

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju i herværende avis – gjorde Frode Helmich Pedersen noe få andre har gjort. Han behandlet den mangslungne tendensen som en litteraturhistorisk epoke heller enn en sjanger, og tidfestet den til årene 1997–2024.

Startskuddet var bøker som Stig Larssons «Natta de mina», Carina Rydbergs «Den högsta kasten» og Lars Ramslies «Biopsi». Og de neste 25 årene rant det på med virkelighetslitterære utgivelser av ulik støpning – og av varierende kvalitet.

den tidlige virkelighetslitteraturen som en reaksjon på «postmodernismens maskespill», mente Pedersen. Man lengtet etter noe ekte og ærlig, og sannelig kom det glitrende eksempler på at det hadde noe for seg. Ta Dag Solstads «16.07.41», som mange regner som et høydepunkt. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» vil nok også ha sin plass i den norske kanon (om man bryr seg om slikt om femti år).

Elise Winterthun

Artikler

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Elizabeth Strout ser på sin brutale samtid med et mildt, klokt blikk.

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Tomme tønner

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

Vi står i fare for å bli som middelalderens analfabeter.

Søt, men snikksnakkete singellivsroman.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksistensielt og intelligent om det å bli mor.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Høyresida vender seg mot Gud

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Paradigmeskifte

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

Pirrende strofer

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latter­lig­gjort. Nå fyller hun 100 år.

Elizabeth Strout ser på sin brutale samtid med et mildt, klokt blikk.

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Tomme tønner

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

Vi står i fare for å bli som middel­al­derens analfa­beter.

Søt, men snikk­snak­kete singellivs­roman.

En sensuell sjarlatans siste stunt

Norge vil ha fødsels­tal­lene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksis­ten­sielt og intel­ligent om det å bli mor.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlok­kende muligheter.

Hvem er redd for å snakke om nasjonen?

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra under­gangen, mener den konser­va­tive forfat­teren Rod Dreher.

Psyko­ana­lysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Høyresida vender seg mot Gud

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Bare fire skjønn­lit­terære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Para­digme­skifte

George Eliot skriver fengslende om det før­in­du­stri­elle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassi­kerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhets­by­rået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjerm­dum­per – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

Pirrende strofer

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

150-års­ju­bilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsen­trasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Vi står i fare for å bli som middelalderens analfabeter.

Søt, men snikksnakkete singellivsroman.

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Eksistensielt og intelligent om det å bli mor.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

Det haster med å redde Vesten fra undergangen, mener den konservative forfatteren Rod Dreher.

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Paradigmeskifte

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

150-årsjubilant Rainer Maria Rilke skrev poesi med en konsentrasjon som i dag ville vært utenkelig, mener norske forfattere.