Elise Winterthun

Tom Henning Bratlie

#fff

I går skrev Klassekampen om dokumentaren «Russians at War», som vises på Vega Scene i Oslo i ettermiddag.

Dette arrangementet ønsker flere å stoppe. Filmen relativiserer invasjonen av Ukraina og sprer russisk desinformasjon, hevder den ukrainske ambassaden i Norge. Ukrainske foreninger har rykket ut mot visningen, og det er ventet en demonstrasjon.

Selv hevder regissør Anastasia Trofimova at filmen er en protest mot krig og et forsøk på å menneskeliggjøre de russiske soldatene hun følger ved fronten. Hun avviser at hun har bånd til russiske myndigheter.

Uansett er «Russians at War» en problematisk film, mener den norsk-ukrainske sosiologen og aktivisten Nataliya Yeremeyeva.

– Filmen har trekk som kan beskrives som propagandistiske, sier Yeremeyeva.

I kveld skal hun delta i en paneldebatt etter visningen på Vega, der også Trofimova deltar. Altså boikotter ikke Yeremeyeva filmen, slik flere andre ukrainere gjør.

– Man kan ikke vise den i en hvilken som helst kontekst, når krigen fremdeles pågår. Men vi befinner oss i Norge, og vi har en demokratisk kultur for å snakke om vanskelige saker. Det er også viktig å ha det ukrainske perspektivet med i debatten, sier Yeremeyeva.

– Du har altså sett filmen allerede. Hva synes du?

Protagonisten er en ukrainer som kjemper for Russland.

Mener russere blir framstilt som ofre

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

«Krigståka er så tjukk at du knapt kan se menneskene bak den», sies det i krigsdokumentaren «Russians at War» (2024), som vises på Vega Scene i Oslo i morgen.

Regissør Anastasia Trofimova følger en gruppe russiske soldater ved fronten i Ukraina i 2023. Filmen lar publikum komme tett på soldatenes følelser om krigen – som viser seg å være ganske annerledes enn versjonen de er blitt servert av russiske myndigheter.

Men er filmen et prisverdig forsøk på å menneskeliggjøre vanlige russere som utnyttes som kanonføde, eller er det snakk om en farlig relativisering av invasjonen?

Det siste, mener den ukrainske ambassaden i Norge. Til Klassekampen hevder de at filmen «fungerer som en plattform for desinformasjon og Kremls falske narrativer», og ber om at visningen i Oslo avlyses.

Selv hevder Trofimova at anklagene er uten rot i virkeligheten.

– Om man ønsker å forstå en krig, er man nødt til å dokumentere begge sider, sier hun til Klassekampen.

Morgendagens visning av «Russians at War» skjer som et samarbeid mellom Fritt Ord, Oslo Dokumentarkino og Vega Scene. Etter filmen blir det en paneldebatt der Trofimova selv deltar. Den ukrainske foreningen i Norge planlegger en demonstrasjon mot filmen.

Dette er ikke første gang det blir bruduljer om «Russians at War». Helt siden filmen ble sluppet i høst, har den vært kontroversiell. Særlig tilspisset ble det ved filmfestivalen i Toronto, hvor visninger ble avlyst. Ifølge festivalen skyldtes det sikkerhetstrusler.

Det er tomme påstander for å diskreditere meg.

Krigsfilm anklages for propaganda

#000

Selv om det er gått mange år, er det sånt man husker. Det biter seg fast», sa Bjarne Bjorvatn til Klassekampen torsdag om maidagene i 1945, da norske fanger kom hjem fra konsentrasjonsleirer.

Mens Bjorvatn endelig fikk klemme sin far igjen, brast andre i gråt over at deres kjære ikke var blant de overlevende.

Ennå finnes det tidsvitner etter andre verdenskrig, mennesker som selv følte krigen på kroppen og kan dele sine minner. Men når vi runder 80 år etter krigens slutt, melder spørsmålet seg uunngåelig:

Hva skjer når vi, i en ikke altfor fjern fortid, har mistet tilgangen på førstehåndserfaringer?

– Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt. Det skjer i en tid hvor det sås tvil om hva som egentlig er sant om krigen og jødeutryddelsen, sier filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen.

Som forsker har Vetlesen vært opptatt av spørsmål om moral, ondskap og folkemord. Han tror den felles fortellingen om andre verdenskrig står i fare for å krakelere.

– Det har alltid fantes holocaustbenektere, men de har vært marginale i den større offentligheten, sier Vetlesen.

– En endring som er slående i våre dager, er at jødeutryddelsen instrumentaliseres av den israelske regjeringen, samt av ytre høyre-partiene i Europa, med anklager om antisemittisme når det kritiseres at sivile drepes i titusentall på Gaza.

Når de siste vitnene faller fra, går noe uerstattelig tapt.

Forbrytelse uten vitner

I dystopisjangeren finnes det noen plottgrep som er så velbrukte at de har blitt troper. Én slik trope er at katastrofen som rammer verden, enten den er klimakollaps eller pandemi, henger sammen med menneskelig grådighet, råskap og utbytting av naturen.

Det er også tilfelle i argentinske Agustina Bazterricas «Kjøtt snakker ikke», nylig utgitt på norsk av Forlaget Press. Et katastrofalt virus har gjort dyrekjøtt uspiselig, og som erstatning har en ny industri vokst fram. Genmodifiserte mennesker avles i fabrikker, uten språk og med tilsynelatende få kognitive evner. De har ett eneste formål: å avlives og selges som «spesialkjøtt». Denne industrien har på kort tid blitt lovlig og akseptert av allmennheten, som gladelig kjøper vakuumpakkede fileter, ører og fingre på supermarkedet.

 en nokså alminnelig mann som arbeider ved en slik kjøttfabrikk. Privatlivet hans har gått i oppløsning: Den vesle sønnen er død, og den sørgende kona har flyttet fra ham. Faren sitter dement på et sykehjem. Søsteren og familien hennes er hjernedøde storkonsumenter av menneskekjøtt. Selv lider Marcos av kvaler over industrien han er delaktig i og de mange psykopatene som fyller bransjens ulike roller.

Én dag blir han gitt en levende kvinne, en ung og vakker «hunn», i gave av en forretningsforbindelse, omtrent slik man foræres en geit eller en ku. Men heller enn å slakte kvinnen, knytter den ensomme Marcos emosjonelle bånd til henne. Gradvis viser hun tegn til normal kognisjon, og det utvikler seg til et kjærlighetsforhold, en overskridelse som er forbudt og kan straffes med døden for begge to.

 altså ut for å si noe om menneskeverd, eller verdien av alle levende vesener. Marcos mistenker at viruset som førte til kannibalismen ble skapt av myndighetene for å få bukt med overbefolkning. Parallellen til vår egen kjøttindustri, der vi propper dyr fulle av medisiner og ignorerer deres lidelser for å kunne hamstre billig kjøtt, er åpenbar. Dystopier sier som regel mest om samfunnet vi lever i nå, og vi mennesker er altså skruppelløse forbrukere som heller luller oss inn i groteske livsløgner enn å endre livsstil.

som kynisk og forbrukerorientert, skrevet for å fenge lettkjøpte lesere med mest mulig sjokkerende skildringer av bestialiteter, blod og gørr. Etter få kapitler er jeg allerede matt av beskrivelser av «hunner» og «hanner» med rep om halsen som trekkes mot slakterommet hvor de avlives iskaldt og effektivt, eller slaktes av sadistiske rikinger som kjøper dem som jaktbytter.

At folk flest skal ha glemt sin iboende avsky mot å konsumere menneskekjøtt så raskt, virker usannsynlig, og budskapet man mates med, er en temmelig tynn suppe med noen overkokte biter av kapitalismekritikk. «Varene, enda et ord som mørklegger verden», tenker Marcos megetsigende om fenomenet levende mennesker som produkter. Men også kapitalismekritikk kan bli en vare, og framstår som et overfladisk grep Bazterrica tyr til for å forkle underholdningslitteratur i samfunnskritiske gevanter.

 oversettelse er som alltid solid, men kan ikke endre på det faktum at prosaen er tam, med floskler av sorten «Hva tenker disse operatørene på? Tenker de på at det de har i hendene sine, inntil nylig var et bankende organ?». Det er umulig å ikke sammenlikne denne romanen med en annen dystopi der kannibalisme spiller en sentral rolle, nemlig Cormac McCarthys «Veien» (2006). Hos McCarthy framstår imidlertid kannibalismen fullstendig troverdig, fordi samfunnskollapsen er skildret med en intens detaljrikdom og subtil oppbygning. Kort sagt, det er å sammenlikne epler med pærer – eller en indrefilet med en hamburger fra Nordfjord.

Dødt kjøtt

Selma Stormyren Larsen

Få amerikanske forfattere har vært like myteomspunne som Joan Didion. Hvem var hun egentlig bak de bekmørke Celine-brillene? Kanskje kan en fersk utgivelse gi oss flere svar.

Da Didion døde i desember 2021, åpnet redaktørene hennes et arkivskap ved siden av forfatterens skrivebord. Der fant de en umerket mappe med et lite utvalg dokumenter: en kopi av talen hun holdt i datteras bryllup, en oversikt over reservasjoner på Hotel Bristol i Paris, en liste over gjester på juleselskaper, noen passord.

Den har forlaget Knopf nå utgitt under tittelen «Notes to John». Utgivelsen, som kommer på norsk i sommer, har fått flere til å heve øyenbrynene. For er det egentlig etisk forsvarlig å publisere en død forfatters private notater?

. Det var det jeg følte da jeg leste boka, sier forfatter og kritiker Lynn Steger Strong til Klassekampen på linje fra USA.

I en anmeldelse i The Atlantic sammenlikner hun opplevelsen med den gangen hun så bestemora si 

ved ektemannens sykeseng, en kvinne som ellers aldri viste seg uten leppestift og hårspray.

– Uansett hvor mye kontroll Didion hadde i setningene sine, kunne hun ikke alltid ha kontroll i livet, sier Strong.

– Dette beviser at det var vanskelig også for Didion å være menneske. Men jeg vet ikke om vi trengte en bok for å forstå det.

Det er så enkelt som at denne boka inneholder klisjeer.

Didion og livet etter døden

Kall meg tabloid – men disse ordene pipler faktisk fram fra dypet i min sjel. Der syder det nemlig av frustrasjon etter NRKs avsløringer om de massive naturinngrepene som ødelegger vårt land.

Tirsdag kom nok en nyhet: Planlagt hyttebygging truer over 300 kvadratkilometer norsk naturskog, ifølge miljøorganisasjonen Sabima. Det får man kalle litt av en bakrus etter en påske så varm at skirenn er en saga blott. Hvordan skal vi komme ut av massepsykosen, nemlig ideen om at hver eneste nordmann skal eie en egen hytte?

er vanskelig å forstå, hyttedrømmen. Den passer med vår urgamle dragning mot fjell og hav, mot å søke tilflukt i en koie mens naturkreftene raser. Det er innmari koselig. Som en kjent intellektuell uttrykte det, sitert fritt etter minnet: Norge er et godt land å bo i om du liker å sitte på en fjelltopp. Om du har et urbant sinnelag, har vi litt å gå på.

Her til lands har tradisjonen dessuten vært oppnåelig for hvermannsen. Lenge varhyttene prosjekter for arbeidsfolk som med kyndige never bygde seg opp til et verdig liv, påpekte Marit Eikemo i Klassekampen nylig. Hyttene var av solid håndverk og enkel standard, og ofte ble det brukt overskuddsmaterialer fra industrien.

hyttemanien imidlertid som en sykdom ute av kontroll. Det finnes 451.181 hytter i Norge, og flere skal det bli. Hyttene er gjerne pakkeløsninger satt opp av innleid arbeidskraft. De skal ha ymse fasiliteter og egne veier. Som stipendiat Carmen Mapis beskrev i et innlegg på NRK onsdag, svekkes allemannsretten bit for bit.

Det er et paradoks her, som organisasjonen Sabima også påpeker: Folk vil leve tett på naturen, og i prosessen raserer de den. Kommunene hevder seg avhengig av hyttefolket, men ofrer sitt arvesølv. Hyttelivet oppfattes stadig som noe rotnorsk og kjernesunt, selv om det i dag er langt fra sine røtter. Som alltid er det fristende å vifte med George Eliots «Middlemarch», romanen som forklarer absolutt alt som rører seg i mennesket: Vi har en formidabel evne til å pakke våre synder inn i gode hensikter, slik at materiell tilranelse og edel moral framstår som to sider av samme sak.

er at politikerne setter en øyeblikkelig stopper for hyttebygging i sårbare naturområder. Men om hyttemanien skal dabbe av i de breie lag, tror jeg det trengs noe mer: et kulturelt skifte, sosiale sanksjoner. Det må rett og slett bli smakløst å skaffe seg hytte i visse områder. Det må signalisere en grådighet man ikke ønsker å assosieres med.

For er det ikke først og fremst kulturelle bølger som får så mange til å skaffe seg hytte i utgangspunktet? Sju av ti norske hytter står tomme mer enn 300 dager i året, viser tall fra 2022. Det burde gi et hint om at langt fra alle er frilufts­entusiaster som bruker enhver anledning til å stulle på hytta.

 ofte dreier seg om noe annet: en automatisert forestilling om hva som utgjør den norske «pakka», modellen for et godt liv. Kommer du opp på et visst inntektsnivå, eller i en viss alder, skal du ha en fritidseiendom. Det holder ikke at dine gamle foreldre eier en hytte i et dalsøkk, helst skal hvert søsken ha en egen hytte, tilpasset sin lille kjernefamilies behov.

Helst skal hvert søsken ha en egen hytte

Hytter er harry!

Christopher Olssøn

Det tar på å være redaktør: Da Klassekampen banker på hos Mazdak Shafieian, har han knapt sovet den natta. Han har nemlig lagt siste hånd på Cloaca Maxima – tidsskrift for litteratur og kritisk tenkning.

17 tekster er publisert på Kloakken.no, og blant bidragsyterne finner vi Kari Løvaas, Jørn H. Sværen og Anne Carson – sistnevnte i oversettelse. Tidsskriftet publiserer et spekter av sjangre og skal romme «litterært grubleri og spekulerende tenkning, også av det eksperimentelle slaget».

Akkurat dét har vært en mangelvare de siste årene, mener Shafieian.

– Jeg har opplevd den norske litterære offentligheten som så rigid, moralistisk og konform at det ikke er noe liv i litteraturen lenger. Jeg hadde behov for å skape et eget gatehjørne, for å diskutere litteratur på et annet plan, sier han.

Selv har Shafieian i en årrekke gjort seg bemerket som essayist og forfatter. Dette er ikke første gang han lager tidsskrift; for eksempel redigerte han det massive Teologi sammen med nevnte Sværen i 2012.

Men mye vann har rent ut i havet siden den gang. I et eget essay i Cloaca Maxima går Shafieian i rette med det han anser som en økende tendens: minoritetserfaring som vare på det litterære markedet.

Den norske litterære offentligheten handler ikke lenger om litteratur, men om omstendigheter 

litteraturen, om forfatterens identitet, hevder Shafieian.

Han skildrer hvordan insisteringen på «mangfold» har gjennomsyret bokbransjen og blitt et eget kretsløp. Forlagene lager stipender og skriveskoler for forfatterspirer med minoritetsbakgrunn. De store festivalene produserer talløse programposter om utenforskap. De samme forfatterne intervjues om sin minoritetserfaring i avisene, mens den såkalt hvite majoriteten klapper seg selv på skuldra.

Folk er livredde for å falle utenfor det gode selskap.

Vil åpne kloakken

Endre Ugelstad Aas

Nå skjer det: Fosseforedraget og Fosseprisen avholdes for første gang, en ny tradisjon etablert av regjeringen etter at Jon Fosse vant nobelprisen i litteratur i 2023.

Den franske filosofen Jean-Luc Marion foredrar, og den tyske oversetteren 

mottar pris av kronprinsesse Mette-Marit på Det kongelige slott.

Men hører Fosseprisen hjemme i bokmålsbastionen Oslo? Nei, egentlig ikke, mener Rødts Mímir Kristjánsson.

– Man må ikke miste av syne at dette skal være en feiring av nynorsk skriftkultur. Det bør ikke foregå i Oslo hvert år, sier han til Klassekampen.

Kristjánsson mener det er bra at kongehuset gjør stas på forfattere, og har ikke noe imot at seansen avholdes på Slottet i år. Selv bor Fosse praktisk talt på kongelig grunn, i Grotten.

– Men det er en ganske morsom kulturkrasj mellom Fosse som en motkulturell type og de hedersbevisningene han får, sier Kristjánsson.

Han påpeker at nynorsken historisk er blitt hundset og undertrykt i Norge.

– Fosse er ikke en Oslo-­forfatter, og Oslo er ikke Norges litterære midtpunkt selv om det er hovedstaden. Han fortjener ikke å få en klam omfavnelse av folk som ikke vil nynorsken noe godt, sier Kristjánsson.

Fosse er ikke en Oslo-­forfatter, og Oslo er ikke Norges ­litterære midtpunkt.

Vil hente Fosse hjem

Anders Kvammen

­(illustrasjoner

Du har kanskje lagt merke til det: Sosiale medier er full av solbrilletryner, snøhvite vidder, tømmervegger og dampende lammelår. Årets påskefeiring er i gang.

For mange er det synonymt med tur til hytta og alle tradisjonene som følger med. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 451.181 hytter her til lands, og tallet er stigende.

Kanskje ikke så rart, for det finnes nordmenn med penger å bruke, viser en rapport gjengitt av NRK mandag. De rikeste i Norge eier stadig mer, og formuesulikheten øker.

Må påskeferien kanskje anses som en krystallisering av denne tendensen, der ulikhet i eiendom, livsstil og familiebakgrunn kommer ekstra tydelig fram?

Komiker Javad El Bakali, som selv er oppvokst på Haugenstua på Oslos østkant, tror teorien har noe for seg.

– Påska er en høytid der man ser klasseforskjellene tydelig i praksis, sier han.

En som kjenner den velbemidlede norske hyttepåska ut og inn, er den populære eiendomsmekleren Christian Haatuft.

Han formidler hytter i Geilo-området. Da Klassekampen får ham på tråden, sitter han i bilen på vei fra visning. Påska er en travel arbeidsuke, forteller han.

Ulikhetspåska

Christopher 
Olssøn

Det var trengsel og spent stemning da Koro åpnet pressekonferansen på Kunstnernes Hus i Oslo i går. Etter taler fra blant andre statsråd Karianne Tung (Ap) og ledere for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli entret juryleder Marianne Borgen scenen.

Hun kunne endelig avsløre at minnestedet i regjeringskvartalet skal utformes av kunstner Matias Faldbakken.

Hans forslag, «En opprettholdelse», består av en stor stålrigg, opprinnelig konstruert for å holde på plass ­Picasso- og Carl Nesjar-­verket «Fiskerne» da det ble skåret ut av Y-blokka.

Stålriggen skal males blå og fylles med en mosaikk bestående av en halv million små steiner. Mosaikkens motiv er en vadefugl og noen kvister og strå, etter ­Faldbakkens tegninger fra Utøya og Tyrifjorden.

Dette skal plasseres på Johan Nygaardsvolds plass, og skal være åpen for markeringer døgnet rundt.

Juryen leste opp begrunnelsen i fellesskap. Verket er «krevende, stort og insisterende» og blir stående som en vedvarende protestplakat, hevdet én. En annen uttalte at mosaikken representerer det flerkulturelle Norge.

I mylderet etterpå møter vi Klassekampens egen kunstkritiker Andreas Breivik. Han ble både overrasket og rørt over juryens valg.

– Jeg trodde at «Minne­lunden» (av Sune, Stange og Tyrmi, journ.anm.) skulle vinne. Det virket som et mye snillere opplegg. Jeg ­synes, som Faldbakken selv sa, at det var modig av juryen å ­velge noe som ikke er så ­diplomatisk.

Det er et godt verk, men det har en litt for løs forbindelse med traumet.

«Krevende» forslag vant

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Hvordan er det å være barn av en folkekjær forfatter? De siste årene har en rekke førstehåndserfaringer nådd den skandinaviske offentligheten.

En mildt sagt sjokkerende oppvekstskildring er kommet fra Jotun Hein, professor i bioinformatikk ved Oxford-universitetet og sønn av den danske multikunstneren Piet Hein (1905–1996).

I et stort intervju med Weekendavisens Bo Bjørnvig i mars hevder Jotun Hein at barndommen hans var preget av grov fysisk og psykisk mishandling.

– Han forteller om en tyrannisk og ekstremt selvopptatt far, sier Bo Bjørnvig på telefon til Klassekampen.

Bakgrunnen for intervjuet dem imellom er en stor biografi om Piet Hein, ført i pennen av Peter Borberg. Andre bind utkom i januar.

Mens biografien er langt fra smigrende – dikteren framstår som en kjendisgal snobb med store relasjonelle problemer – hevder Jotun Hein at faren hadde langt mørkere sider enn det som kommer fram.

Hein skal også ha vært voldelig mot sin kone, den svenske skuespilleren Gerd Ericsson, som tok sitt eget liv i 1968. I intervjuet forteller Jotun Hein om en bekymring han har båret på: at faren hadde en finger med i spillet da mora døde.

Familiens vennekrets grep ikke inn i Piet Heins oppførsel, men var blendet av hans berømmelse, hevder sønnen.

Kunsten kommer foran alt. Det blir en form for medavhengighet.

I skyggen av store diktere

Hvem har sagt at døden må være så innmari gøy?

Hva ville du gjort om du visste at du hadde noen få dager igjen å leve? Spørsmålet streifer de fleste med jevne mellomrom. Men når vår tid endelig kommer, er problemstillingen mindre relevant. Døden inntreffer som regel langsomt, i en sky av sykdomsdelirium og morfinrus.

For Daniel Kahneman var spørsmålet imidlertid konkret. Ifølge et nylig essay i Wall Street Journal tilbrakte stjernepsykologen sine siste dager i Paris på denne tida i fjor. Sammen med familie besøkte han museer, så ballett og nøt suffleer og sjokolademousse i byens restauranter. Da helga var omme, dro han til Sveits og endte sitt liv med aktiv dødshjelp.

90 år, og bortsett fra vanlige alderstegn var han frisk. Selv mente han at det var på tide å vandre heden mens leken var god. «Helt siden jeg var tenåring har jeg tenkt at elendigheten og uverdigheten ved livets slutt er overflødig», skrev Kahneman før han døde.

Det høres jo forlokkende ut, å ende sine dager på effektivt, smertefritt vis mens bruset fra Paris’ operascener ennå klinger i ørene, og med vissheten om at dine kjære slipper å se deg svekket i en sykeseng. Så hvorfor er det noe med dette tilsynelatende ideelle scenarioet som skurrer for meg?

Jeg feller ikke dom over døende som ønsker det slik eller sånn. Det jeg bekymrer meg for, er fortellingen som synes å feste seg, også for pårørende. Hva gjør det med oss å bli fortalt igjen og igjen at sykdom og død bare er elendighet? Og hvorfor denne ideen om at lidelsen er overflødig, uten funksjon?

 dødshjelp er brennaktuell, særlig etter TV 2-dokumentaren «Dødsenglene». Diskusjonen ruller på Klassekampens debattsider. I mars vedtok Venstre å utrede aktiv dødshjelp, mens SV vedtok å ikke gjøre det.

Argumentene forkjemperne bruker, er etter hvert velkjente. «Jeg mener at det bør være opp til den enkelte å kunne definere hva som er en verdig avslutning på livet», uttalte SVs Heming Olaussen. Spørsmålet er om ikke oppfatningen av «verdighet» er temmelig plastisk, formet av samtidas idealer.

For våre forfedre må problemstillingen ha vært fjern. Det poengterer den franske forfatteren Michel Houellebecq i et mye lest essay der han analyserer sin egen moralske og følelsesmessige motvilje mot aktiv dødshjelp. Utraderer man dødsleiet, fjerner man også et ytterst meningsfullt overgangsrite for mennesket, mener han: «Dette er konsensusen til alle de sivilisasjoner, religioner og kulturer som har eksistert før oss, og det er dette den såkalte progressiviteten er klar for å ødelegge.»

 det knapt smerter medisin ikke kan lindre, hevder Houellebecq. Alle som har sett sine kjære gå bort i sykdom, vet hvilken påkjenning den siste tida uansett er for alle involverte: uvirkelighetsfølelse, angst, ventesorg. Men side om side med lidelsen – eller kanskje på grunn av den – finnes det også øyeblikk av særlig tyngde, med ord, berøringer og fellesskap som bare finner sted i en sådan stund.

Hvorfor denne ideen om at lidelsen er overflødig?

Kjærlighetens pris

Onsdag gikk bildekunstneren Rolf Groven ut av tida. Han ble 82 år gammel.

Med det har Norge mistet en av sine mest folkekjære kunstnere, hvis satiriske motiver har prydet veggen i tusener av norske hjem.

Da Klassekampen snakker med Grovens sønn, forteller han om et snilt, humoristisk og utpreget politisk menneske.

– Han ville inspirere til rettferdighet og fred, sier Harald Groven.

Rolf Groven vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Romsdal og fikk sin politiske oppvåkning som student i Trondheim rundt 1968.

Han hadde et livslangt engasjement mot blant annet militarisme, rasisme, religiøs undertrykking og EU-medlemskap. Selv om Groven befant seg langt til venstre politisk, ble han aldri en del av de organiserte politiske bevegelsene på 1970-tallet.

– Han var pasifist og ble aldri helt fortrolig med noe bestemt parti eller fløy. Han holdt seg litt på utsida og ville kritisere urettferdighet i norsk og internasjonal politikk med et humoristisk blikk, sier Harald Groven.

Med hjertet som ledestjerne

Trenger Europa en kulturell opprustning, parallelt med den militære?

hevdet den danske psykologen Svend Brinkmann nylig

. Siden har debatten løpt i skandinaviske aviser, også i Klassekampen.

Flere har etterlyst et fornyet fokus på kulturarven som binder oss sammen. Andre har ment at det er vanskelig å definere en europeisk identitet og at Kant og Goethe neppe kan redde oss fra truslene vi står overfor.

Men kanskje trenger ikke en europeisk identitet å handle om Goethe for å ha appell?

– Jeg tenker at det først og fremst bør handle om å forsvare en politisk kultur, noe som er enkelt for folk å forstå, sier journalist og forfatter Simen Ekern.

Karrieren hans har hatt Europa som omdreiningspunkt. De siste årene har Ekern vært Europa-korrespondent for NRK. Etter påske tiltrer han som utenrikskommentator i Dagens Næringsliv.

Nå om dagen er han i Italia for å skrive oppfølgeren til den kritikerroste boka «Europeere» fra 2015.

I boka stilte Ekern spørsmålet om hva Europas identitet egentlig er. Han skildret sin tid som utvekslingsstudent i Brussel på seint 1990-tall, en utpreget optimistisk tid for europeisk samhold.

­Bøker av ­Giorgia ­Meloni eller Eric Zemmour er skrevet som Ringenes Herre.

Mener ytre høyre har kuppet ideen om Europa

I helga gikk årsmøtet til Den norske Forfatterforening (DNF) av stabelen på Hotel Bristol i Oslo.

En av sakene på agendaen var premissene for sammenslåing med Forfatterforbundet (FF). I januar møttes ledelsen i de to organisasjonene for en kartlegging av hva som må være på plass for at en fusjon skal være aktuelt.

Forholdet mellom DNF og FF har lenge vært betent. Like før jul varslet FF søksmål om bibliotekvederlaget.

Like fullt er de to foreningene altså blitt enige om betingelser for sammenslåing. Foreløpig er det ikke tatt stilling til om kravene er oppfylt.

Blant kravene finner vi følgende: «At medlemmene i begge organisasjoner ønsker en sammenslåing» og «at det er mulig å oppnå en lik tolkning av formålene med den statlige litteraturpolitikken».

«At det har vært gjensidig tillit, respekt og godt samarbeid mellom partene over tid» er et annet krav.

DNF-medlemmene virket stort sett fornøyd med premissene. Flere tok til talerstolen for å understreke betydningen av litterær kvalitet, og noen mente at de to organisasjonene har et for avvikende syn på litteraturpolitikk.

Enige om betingelser

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Den siste tida har skandinaviske intellektuelle tatt til orde for en kulturell opprustning av Europa, for å kunne frigjøre oss fra et stadig mer autoritært USA.

Men hva med internett, som i stor grad er styrt av amerikanske tekselskaper?

Én mulighet kan være en felles europeisk eller nordisk digital infrastruktur som statene selv har kontroll over, tror jurist og krigsforsker Cecilie Hellestveit.

– Det bør etableres så fort som overhodet teknisk mulig, sier hun.

Hellestveit holder for tida på med en bok om hybride virkemidler og informasjonsdomenet. Det siste året har hun blitt stadig mer bekymret for hvor sårbart det høydigitaliserte Norge er.

– Vi har en grunnleggende infrastruktur i samfunnet som norske myndigheter verken drifter eller kontrollerer, sier Hellestveit.

– I dag kan aktører med interesser i hvor norsk offentlighet beveger seg, kjøpe seg tilgang til denne infrastrukturen. De har vi ingen makt over, særlig ikke når tekselskaper har kuppet den amerikanske staten.

Det kan være på tide med radikale grep, mener hun.

Viljen til å samhandle i Europa er elendig.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Europas rike kulturarv kan brukes som bolverk mot truslene fra USA og Russland, hevdet flere norske intellektuelle i gårsdagens avis.

Debatten har utspring i Danmark: Psykologen Svend Brinkmann har tatt til orde for en kulturell opprustning av Europa, parallelt med den militære opprustningen.

Vi trenger en felles identitet å kjempe for og bør dyrke vår europeiske kulturarv, hevder han.

Men ikke alle mener det er riktig taktikk. Weekendavisens skribent Lasse Winther Jensen er skeptisk til forslaget.

– Kulturell opprustning høres ut som en fantastisk idé. Men det strander i henvisninger til en fjern fortid, ting som Europa har bedrevet for flere sivilisasjoner siden, sier han til Klassekampen.

Jostein Gaarder: – Donald Trump har styrket min identitet som europeer.

I Weekendavisen har Svend Brinkmann delt sine forslag til et europeisk pensum. På denne lista finner vi fortidige storheter som Sokrates, John Locke, Immanuel Kant og Mary Wollstonecraft.

Hva dette pensumet sier om Europa i 2025, og hva vi skal bruke det til, er temmelig uklart, mener Jensen.

Vi mangler forsvar, og vi har glemt å lese bøker.

Kritisk til kulturell opprustning

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Hva gjør Europa nå som forholdet til USA slår sprekker? Hvordan skal vi klare oss uten vår beskytter i vest? Det spør mange seg om dagen.

I Danmark har psykologen Svend Brinkmann startet en debatt: Han mener at Europa behøver en kulturell opprustning, med fokus på kulturarven som forener oss.

«Om man ikke vet hva pokker man kjemper for og gjerne vil forsvare, er det vanskelig å mobilisere til militær opprustning», hevder Brinkmann i Weekendavisen.

I nyere tid har europeere gjerne tenkt på seg selv som 

, og vi har importert amerikansk kultur i stort monn. Er det på tide å dyrke vår egen identitet?

– Det er ekstremt viktig. For et år siden ville jeg kanskje kalt meg vestlig. Trump har styrket min identitet som europeer, sier forfatter Jostein Gaarder.

Også i Sverige ruller diskusjonen om Europas framtid. I Expressen har kulturredaktør Victor Malm og forfatter Jonas Gardell pekt på betydningen av europeisk patriotisme i møte med samtidas trusler.

Det er en holdning Gaarder deler. Selv ble han verdensberømt for den filosofisk orienterte romanen «Sofies verden».

På spørsmål om hva som er essensen av europeisk kultur, og som vi bør hente fram i disse dager, peker Gaarder på vår rike idéhistorie.

Nå framstår det sannsynlig at amerikansk kultur begår en form for harakiri.

Vil væpne Europa med kultur

Før jul falt en stor, innrammet plakat ned fra veggen min og knuste. Egentlig skulle jeg henge den opp på nytt, men foreløpig står den litt beskjemmet i en krok. 

: en følelse av at denne plakaten ikke lenger representerer meg og min person på en fordelaktig måte.

Plakaten er en kopi av Hilma af Klints «No. 6» og er, ifølge en venninne, «noe av det mest 

 man kan ha på veggen». Min interesse for Klint er omtrent lik null. Plakaten ble kjøpt av én eneste grunn, nemlig den rosa fargen som sto så pent til soverommet malt i Fargerike-nyansen «Sitron». Samlet skulle det vel gi følgende inntrykk: Her bor ingen gråmus, men en bohemsk eksentriker!

 meg med at jeg ikke er aleine om den slags filistinsk idioti. Etter at Klint fikk sitt posthume gjennombrudd i 2013, har de fargerike motivene fått enorm spredning – først ved internasjonale utstillinger og så i form av plakater, sofaputer, skrivebøker og annet fjas.

Elise Winterthun

Artikler

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Suksessforfatter trekkes for retten

Ursula K. Le Guins sci-fi-klassiker fra 1969 stråler fremdeles like sterkt.

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.

Vondt underveis, deilig etterpå

Professoren advarer om klasseskiller i den digitale hverdagen: – Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kulturfeltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-­krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens film­vis­ning.

Erik Åsard avslutter sin nye bok om Hitlers vei til makta, med Donald Trump.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre ver­dens­krig, være borte. Hvordan vil fortel­lingen om krigen se ut da?

Dødt kjøtt

Terapi, antide­pres­siva og datteras alko­hol­misbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Forsøk på et kulturelt «vibe shift».

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offent­lighet.

Vil hente Fosse hjem

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokk­lei­lighet. Er påska vår mest klasse­del­te høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regje­rings­kvar­talets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfat­ter­barnas oppvekst­skild­ringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlig­hetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunst­his­to­riker.

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

Forfat­ter­for­eningen og Forfatter­forbundet er enige om hva som må til for at forenin­gene kan slås sammen.

Mener vi trenger USA

Ideen om det felles­euro­pe­iske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Jostein Gaarder: – Trump har styrket min identitet som europeer

Det er på høy tid å bure Hilma af Klint inne i et tempel.

Suksess­for­fatter trekkes for retten

Ursula K. Le Guins sci-fi-klassiker fra 1969 stråler fremdeles like sterkt.

Lærer­stu­den­tene er slett ikke så uinter­es­serte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskole­kol­lega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klasse­kam­pen har spurt ti lærere fra hele landet om litte­ra­turens rolle i skolen.

Vondt underveis, deilig etterpå

Profes­soren advarer om klasse­skil­ler i den digitale hverdagen: – Elitens barn vil alltid få med seg kultur­arven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kultur­feltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunn­sko­len? Her er kultur­feltets råd til Kari Nessa Nordtun.

«Russians at War» tåkelegger vanlige russeres ansvar i Ukraina-krigen, mener Nataliya Yeremeyeva. Fritt Ords Knut Olav Åmås forsvarer dagens filmvisning.

Om noen år vil alle som selv opplevde andre verdenskrig, være borte. Hvordan vil fortellingen om krigen se ut da?

Terapi, antidepressiva og datteras alkoholmisbruk fyller sidene i Joan Didions posthume bok. Men er det kunst?

Med et flunkende nytt tidsskrift tar Mazdak Shafieian opp kampen mot en konform litterær offentlighet.

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Forfatterbarnas oppvekstskildringer forteller oss noe vesentlig om hva skriving er, mener Åsa Beckman.

Kjærlighetens pris

Rolf Groven (1943–2025) er død. Han vil bli husket som en usedvanlig folkekjær kunstner, mener kunsthistoriker.

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Ideen om det felleseuropeiske er kunstig, ifølge dansk skribent.

Suksessforfatter trekkes for retten

Lærerstudentene er slett ikke så uinteresserte i litteratur som Grethe Fatima Syéd skal ha det til, mener høyskolekollega.

Hvordan står det egentlig til med Ibsen, Hamsun og Undset i norske klasserom? Klassekampen har spurt ti lærere fra hele landet om litteraturens rolle i skolen.

Professoren advarer om klasseskiller i den digitale hverdagen: – Elitens barn vil alltid få med seg kulturarven

Da Grethe Fatima Syéd hørte kulturfeltets forslag om mer Ibsen i skolen, lo hun høyt.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.