Elise Winterthun

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Det er en av de isklare søndagene i januar, og kirkeklokkene kaller jordas kristne sjeler til gudstjeneste. Jeg har funnet veien til Vålerenga kirke i Oslo. Benkene er halvfulle. Lengst framme sitter bunadskledde dåpsgjester. Litt lenger bak det som framstår som de faste kirkegjengerne, tilårskomne folk som synger salmer med høy røst. Så et par individer som, kan jeg tenke meg, har funnet Jesus i kampen mot rusen.

Men hvor er de nyåndelige unge menneskene det snakkes så mye om, tenker jeg, idet jeg lar blikket gli over forsamlingen. Ingen her ser ut til å passe beskrivelsen – og det i en bydel med en utpreget ung befolkning.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser riktignok at det har skjedd en viss utvikling: Flere har meldt seg inn i Den norske kirke de siste årene. Vi vet også at nye frikirker har kommet til, som Passion, den karismatiske menigheten Klassekampen besøkte i høst. Eksisterende menigheter forteller om økt pågang. Da jeg slår på tråden til Messiaskirken, der Asle Toje er medlem, kan soknepresten fortelle om en liten, men merkbar økning. Aller mest trøkk virker det å være i Den katolske kirke i Norge, som opplyser om en nesten tredobling av antall påmeldte til troskursene de holder.

Noen folkevekkelse er det likevel neppe snakk om. I et intervju med Morgenbladet like før jul la Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram tall som viste at tilstrømningen til frikirkene ikke er veldig stor her til lands. Og selv om det er noen flere som velger å melde seg inn i Den norske kirke, minker den totale medlemsmassen over tid. Sekulariseringen ser altså ut til å fortsette.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at kristendom får langt mer oppmerksomhet i norsk offentlighet enn for bare noen få år siden. Onsdag kunne Klassekampen melde at det utover våren vil utgis en rekke bøker om kristendom. Fascinasjonen for kristen tro og kulturarv har fått en solid oppsving. En som har reflektert en hel del over det, er Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen.

– Det er noen åpenbare grunner, som at vi lever i en langt mer usikker verden, der faren for krig er reelt til stede. I usikre tider begynner folk å stille seg de grunnleggende, evige spørsmålene. Vi ser dessuten en konservativ bølge i Vesten, som spør: Hva har vi bygget det vestlige samfunnet på? Kun politikk, eller er det også et trosgrunnlag her? Da kommer du ganske fort til de kristne verdiene, sier Selbekk.

Det nye er den store åpenheten for å snakke om tro, et tema som lenge har vært ansett som kleint og tabu, mener han.

– Se på kronikken Marte Heian-Engdal (forsker og historiker, journ.anm.) skrev i Aftenposten i jula, om at hun er vokst opp som livssynsuavhengig, men i voksen alder har bestemt seg for å gå i kirka. Når en som henne snakker om frelse i Norges største avis, vitner det om at det har blitt et annet klima. Selv har jeg deltatt på en del realityprogrammer og opplever at populærkulturen ønsker kristne profiler, sier Selbekk.

Kristendom blir et bolverk mot sivilisatorisk forfall.

Høyresida vender seg mot Gud

Anders N. Kvammen

illustrasjoner

 høye i hatten hos Aschehoug i høst, da det ble kjent at forlaget hadde sendt inn falske samlivsspørsmål til VGs og Aftenpostens spaltister. Det som var ment som et fiffig stunt for å markedsføre Helga Flatlands nye bok, landet som et mageplask. Aftenpostens sjefredaktør avpubliserte innleggene og mente at forlaget bidro til å undergrave tilliten til redaktørstyrte medier.

Vel, vi kan være enige om at det er lurt å være ærlig om sine hensikter. Men selve grunnideen er jo ikke så dum. For har ikke høstens norske romaner vært fulle av følelsesmessige dilemmaer det er verdt å løfte fram i avisspaltene? Vi har bedt et knippe kloke hoder gi råd til dem som måtte kjenne seg igjen.

Og til deg som ennå ikke har pløyd deg gjennom bokhøsten: Den videre teksten kan inneholde spoilere. Så om det er en bok du vet du vil lese, les den først!

Fra «Du er hjemme nå» av Per Petterson.

«Kjære, jeg er forelsket i vår felles venninne», er gjerne ikke det man vil høre fra sin livsledsager. Men noe slikt er det Kasper i Per Pettersons «Du er hjemme nå» forteller kona Inger. Han har falt pladask for Signe – og det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Inger tar imot denne informasjonen med (tilsynelatende) stoisk ro. Faktisk oppfordrer hun Kasper til å fortelle Signe om sine følelser. «Hvem ville ikke blitt glad over å høre det av en mann som deg», sier hun.

Situasjonen vekker mildt sagt noen tanker. For hvor ærlig bør man være med sin partner om følelser for andre? Hvordan bør partneren reagere – med raushet eller med sinne?

Vi spør psykolog og professor Frode Thuen, en av Aftenposten-spaltistene som ble lurt av Aschehoug. At det oppstår utenomekteskapelige forelskelser, er vanlig i et langt samliv, forteller han.

Man må vise at man er ferdig med sidespranget, og at man har lært noe som gjør at det ikke skjer igjen.

Bokhøstens dilemmaer, besvart av eksperter

Dag Eivind Undheim Larsen

I Ark-bokhandelen på Karl Johan, midt i Oslo sentrum, går kassaapparatene varme i julehandelen.

Lars Erik Nordgaard mønstrer reolen med bestselgere på jakt etter presanger. I hånda har han «Grunnboka» av den profilerte kokken Eyvind Hellstrøm.

Samtidig vurderer han «Ufred» av Åsne Seierstad. Nordgaard legger ikke skjul på sin begeistring for hennes forfatterskap.

– Hun er en dronning! Seierstad skriver lettlest, har gjort research og har fått tilgang til steder man ikke hører mye fra, sier han.

Lars Erik Nordgaard er ikke den eneste som har kjøpt bøkene til Hellstrøm og Seierstad i år. Årets statistikk fra Bokhandlerforeningen er klar tale: De to forfatterne troner på toppen av bestselgerlista – og gir forlaget Cappelen Damm en etterlengtet dobbeltseier.

Selv om de faktiske salgstallene ikke er kjent, kan kommunikasjonssjef Tone Hansen opplyse at «Grunnboka» er trykket i et opplag på imponerende 210.000 eksemplarer. Seierstads «Ufred» er oppe i 120.000 eksemplarer.

I «Ufred» skildrer Åsne Seierstad det russiske samfunnet innenfra. Tone Hansen tror salgssuksessen henger sammen med at Seierstad regnes for å være en av landets fremste sakprosaforfattere, men peker også på at boka «gir innsiktsfulle og dyptgående skildringer av livet i Russland under Putins regime».

Årsakene til sakprosaens dominans på salgslistene er både mange og sammensatte, tror kommunikasjonssjefen.

Romanen virker dødere og dødere for hvert år, så den kan vi snart begrave.

Sakprosa tar storeslem

Endre Ugelstad Aas

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest har vært en av årets store kulturdebatter. Men hva mener egentlig folket?

En fersk undersøkelse Omnibus har utført på vegne av Fagforbundet, viser at 52 prosent mener Norge bør avstå fra å delta i konkurransen all den tid Israel også står på scenen.

EBU (den europeiske kringkastingsunionen) besluttet på et møte i starten av desember at Israel får være med i neste års Eurovision-finale. Etter dette bekreftet Spania, Nederland, Slovenia og Irland at de boikotter konkurransen. Seinere har Island fulgt etter.

NRK har imidlertid stått fast ved at de ikke vil boikotte Eurovision.

– Den umenneskelige situasjonen i Gaza er bare blitt verre og verre de siste årene. Det vitner om en dobbeltstandard når Russland kuttes ut fra konkurransen, mens Israel får fortsette å delta, sier Cathrine Ertsås.

Hun sitter i Fagforbundets ledelse, med ansvar for forbundets Palestina-engasjement.

– Vi ville undersøke om det er flere enn bare oss og artistene som er kritiske til Israels deltakelse.

NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling.

– Avlys hele dritten

Noen ville hevde at pasienten hadde vært steindau en stund, og at liket utsondret en temmelig ram dunst. Men i juni ble det endelig slått fast av en vaskeekte litteraturprofessor: Virkelighetslitteraturens æra er forbi i Skandinavia.

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju i herværende avis – gjorde Frode Helmich Pedersen noe få andre har gjort. Han behandlet den mangslungne tendensen som en litteraturhistorisk epoke heller enn en sjanger, og tidfestet den til årene 1997–2024.

Startskuddet var bøker som Stig Larssons «Natta de mina», Carina Rydbergs «Den högsta kasten» og Lars Ramslies «Biopsi». Og de neste 25 årene rant det på med virkelighetslitterære utgivelser av ulik støpning – og av varierende kvalitet.

den tidlige virkelighetslitteraturen som en reaksjon på «postmodernismens maskespill», mente Pedersen. Man lengtet etter noe ekte og ærlig, og sannelig kom det glitrende eksempler på at det hadde noe for seg. Ta Dag Solstads «16.07.41», som mange regner som et høydepunkt. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» vil nok også ha sin plass i den norske kanon (om man bryr seg om slikt om femti år).

Men disse verkene markerte også begynnelsen på slutten, ifølge Pedersen. For mens virkelighetslitteraturen opprinnelig var et estetisk, avantgardistisk prosjekt i opposisjon til det rådende hegemoni, stilte det seg snart motsatt. «Forfallet kommer når folk bare begynner å skrive sin egen historie. Da mangler den kunstneriske impulsen i prosjektet», påpekte han. De selvopplevde fortellingene ble norm – og passet, kan man tenke, som hånd i hanske med en framvoksende terapeutisk-narsissistisk offentlighet.

 så innovative, alle de virkelighetsbaserte fortellingene som piplet fram på vår skandinaviske halvøy. Snarere fikk man følelsen av noe innadvendt og humørløst, i verste fall lettvint eller spekulativt. Man så liksom for seg forfatteren leite med lys og lykte i egen historikk. En slektning med brunstripete sympatier under krigen, duger det? Møte skyld og skam 

 i en dønn ærlig råtekst? Turnere landets litteraturhus i et års tid etterpå, revitalisere karrieren?

Men vinden har snudd, og de siste årene har kritikken av de selvsentrerte fortellingene økt. Debatten har også fått ymse avleggere. Samme måned som Frode Helmich Pedersen holdt sin gravtale over virkelighetslitteraturen, analyserte professorkollega Eirik Vassenden norsk samtidspoesi i Vagant, som han mente bar preg av selvbiografisk knekkprosa. I Morgenbladet sparket Ivo de Figueiredo i gang en diskusjon om minoritetslitteraturens memoarbøker og det han anså som innforståtte og i verste fall autoritære fortellere som levnet lite plass til leserens refleksjon.

som alltid når man har fått en tendens opp i halsen, en fare for at man overser at den også brakte mye fint med seg. Det var et poeng Klassekampens Bendik Wold gjorde seg om virkelighetslitteraturen, og han siterte følgende evig vitale linjer fra Stig Larssons «Deras ordning» (som faktisk kom så tidlig som i 1987!): «Penisen min er våt./ Jeg har vasket den./ Nå venter jeg på at/ raviolien skal bli varm.»

Når vi runder av bokåret 2025, er det også en annen tanke som melder seg. For hvilken epoke har vi entret nå – hva i alle dager er det som blomstrer på virkelighetslitteraturens grav? Fantastisk fiksjon, håper noen. KI-genererte bøker skreddersydd til kommerse impulser og en endelig avvikling av den litterære offentligheten slik vi har kjent den, frykter andre.

Paradigmeskifte

Hun var ikke noen skjønnhet, George Eliot (1819-1880) – Henry James sammenliknet henne med en hest. Men graver man litt i biografien hennes, får man inntrykk av at det uheldige utseendet var en velsignelse. Det var en årsak til at foreldrene ikke la gifteplaner for henne, og hun fikk mer skolegang enn det som var vanlig for jenter på denne tida.

Som voksen kom hun inn i et radikalt miljø i London, og ble av sine samtidige beundret for sitt formidable intellekt. Hun turnerte en rekke litterære sjangre – skjønt det var for sine romaner hun ble mest kjent. Det maskuline «George Eliot» var et pseudonym; fødenavnet var Mary Ann Evans. Men ved midten av 1800-tallet sto romaner skrevet av kvinner ikke særlig høyt i kurs.

idéromanen «Middlemarch» (1871–72), som ble trykket som føljetong i Aftenposten og Bergensposten året etter. Generelt hadde Eliot en høy stjerne i Norge – Ivar Aasen skal ha forsøkt å oversette debutromanen «Adam Bede» til landsmål. Nå smiler han kanskje i det hinsidige, for det foreligger en fersk Eliot-oversettelse på nynorsk: «Silas Marner. Vevaren frå Raveloe», som del av Skalds suverene klassikerserie.

Romanen kom opprinnelig ut i 1861, men handlingen utspiller seg rundt år 1800. Som tittelen antyder, følger vi veveren Silas, som har slått seg ned i Raveloe – en landsby midt i England. Her lever han som en mystisk, mistenkeliggjort outsider, tilbaketrukket i en liten hytte. Bak seg har han en dyster fortid. I hjembyen ble han utsatt for et komplott av sin beste venn, som fikk ham urettmessig anklaget for tyveri, og stjal forloveden hans i samme slengen. Sviket har fratatt Silas troen på Gud og på vennskap med andre mennesker. Det eneste han har igjen, er sitt talent for tekstilarbeid, og han får oppdrag for de velstående husstandene i Raveloe. Pengene han tjener, sparer han under senga. Gullmyntene får en besettende makt over ham; om kveldene henter ham dem fram for å kikke på dem, liksom nyte at de finnes.

 bygdas godseierfamilie og deres udugelige og moralsk forkvaklede sønner som soser bort sine privilegier og vasser i gjeld. Ryktene om Silas’ oppsparte midler har kommet dem for øret, og en dag sniker den ene seg inn i hytta og stjeler myntene. Den slags kriminalitet strider mot landsbyjustisen i Raveloe, og hele bygda setter seg i bevegelse for å fakke tyven. Han forblir sporløst borte, og Silas synker ned i dyp depresjon. Men det viser seg at tapet er det beste som kunne skje. Ikke bare setter det ham i kontakt med sambygdingene; han får også en skatt av langt mer dyrebart kaliber i fanget.

Den andre godseiersønnen har nemlig også svin på skogen. I et øyeblikks lidenskap har han giftet seg med og satt barn på en fattigkvinne, en skamfull hemmelighet han prøver å holde unna offentlighetens lys. Den forsmådde kvinnen begir seg ut på hevntokt i morfinrus (!), men fryser i hjel i en snøfonn. Barnet overlever ved at det stabber mot nærmeste varmekilde – hytta til Silas. Scenen da han får øye på den vesle ungen, er gripende i all sin tydelige symbolikk. Barnets hår skinner i lyset fra grua, og et øyeblikk tror Silas at det er gullet som har kommet tilbake: «Endeleg lente han seg fram og strekte ut handa, men i staden for dei harde myntane med den velkjende faste forma møtte fingrane mjuke, varme krøllar.»

 kjøtt og blod har altså tvunget seg inn i Silas’ ensomhet – en som trenger ham. Han velger å beholde jenta, og når farskjærligheten gror fram, våkner også hans sjel fra slummeren. Arbeidet får en dypere mening. Du kan ikke elske et barn uten å, på et eller annet nivå, ha troa på framtida og på det gode i mennesket – og gjennom barnet oppstår det vennskap mellom Silas og andre i deres omkrets. Som en engel har den vesle barnehånda leiet ham bort fra mørket og mot «eit stillare og lysare land». Som leser er det umulig å ikke assosiere til Jesu’ ord i Johannes’ åpenbaring: «Se! Jeg gjør alle ting nye.» Det ville ikke vært en viktoriansk roman uten en god porsjon intriger, og forholdet mellom far og datter settes på prøve da hennes biologiske far etter flere års fravær prøver å ta over jenta.

 professor John Mullan i forbindelse med Jane Austen-jubileet nylig, påpekte han hvor ulikt de to forfatterne skriver. Mens Austen holder seg i bakgrunnen og lar romanpersonenes perspektiv tre fram, er Eliot en aktiv forteller som villig tolker på vegne av personer og miljøer. Og der Austens politiske brodd er subtil, er Eliots oppe i dagen; særlig er det framveksten av det industrielle samfunnet hun interesserer seg for. Hun skriver om brytningstida der arbeid utført av menneskehånd ennå har verdi, om den gamle verden der «rokkene enno snurra i stovene på gardane». Ennå utgjør hver landsby et mikrokosmos hvor alle utvekslinger er personlige, og hvor man er avhengige av hverandres omsorg. Det er øyeblikket før fabrikkene driver folk fra bygd til by og forandrer samfunnet på grunnleggende måter. Religionen smuldrer bort. Hva kommer nå? Hva skal være menneskenes livsprosjekt? Hvilket liv venter en som Silas noen få tiår fram i tid?

Det er denne sorten spørsmål Eliot utforsker over 800 sider i den uovertrufne «Middlemarch». «Silas Marner», som altså ble skrevet ti år før, er ikke på det nivået – den er mer sentimental og noe stivere i personportrettene. Men den sår mange av frøene som seinere skal slå ut i full blomst, og for den som vil prøve seg på Eliot, er den en høyst leseverdig introduksjon. Og la meg avslutte med å uttrykke min beundring for Øystein Vidnes’ oversettelse. For den er fenomenal – ikke minst gjelder det Raveloe-folkets Warwickshire-dialekt, som kreativt nok er oversatt til et troverdig sunnhordlandsk. Gi den mannen en pris!

Av menneskehånd

På lista over ord som har preget ordskiftet i år, kommer man ikke unna «kultur­kanon». Akkurat nå er det Høyre som roper høyt om vår fellesnorske arv. Men på den spede vårparten, idet krokusene sprang fram ved Henrik Ibsens grav, var det Kari Nessa Nordtun (Ap) som sto i bresjen for et slikt forslag: Hun ville ha mer vekt på norsk kulturarv i skolen.

Klassekampen sendte ballen videre til et knippe forfattere, som villig kom med anbefalinger til hvem skolebarna bør lære om. Petter Dass ble nevnt. Det ble også Ludvig Holberg og Sigrid Undset. Og selvsagt vår største dikter­høvding – Ibsen.

 vel bare å kaste den hersens Ipaden ut vinduet og smelle Ibsens samlede verker på pulten til de håpefulle små? Etterfulgt av engasjerte klasseromsdiskusjoner om livsløgner, kvinnefrigjøring og borgerlige konvensjoner?

Nei, så enkelt er det ikke å gjøre elever til lesere av klassikere, mente litteraturforsker og forfatter Grethe Fatima Syéd, som rykket ut i herværende avis. Ambisjonen om mer Ibsen og Undset i norsk skole manglet fullstendig bakkekontakt, hevdet hun: «Man kan like gjerne be elever og lærere lese Homer på gammelgresk – og resitere det utenat.»

. For om elevene skal interessere seg for Ibsen, fordrer vel det at den som står bak kateteret, kan turnere slike verker med letthet?

Skal vi tro Syéd, som underviser lærerstudenter i Bergen, er det en fjern tanke. Generasjon skjerm er nå i full sving med å utdanne seg til norsklærere (gjerne med karakter 2 på eget vitnemål). De leser knapt på papir. Og mens lærerstanden en gang var respekterte kulturbærere, glimrer dagens vordende lektorer med sitt fravær på litterære ­evenementer.

Utspillet fikk en hel del respons. Professor og forfatter Håvard Friis Nilsen fortalte om liknende erfaringer: Han kan stå foran studenter og oppdage at ingen liker å lese bøker. Også i forlagsbransjen merker man generasjonsskiftet: «Det var en tid da visse typer bøker solgte 4000–5000 eksemplarer fordi alle lektorene kjøpte dem», ifølge Nilsen. Den tida er forbi.

 for å nyansere Syéds diagnose. For så ille står det faktisk ikke til med lærer­studentenes lesing, mente høyskole­kollega Inga H. Undheim: «Vi leser Ibsen og Holberg og har gjort det i flere år.» Og har man ikke selv mulighet til å påvirke i riktig retning? Jo, var Undheims erfaring etter å ha invitert studentene sine med på litterære samtaler, teater og så videre.

For å undersøke saken sjøl avla Klassekampen lærerstudentene på Oslomet et besøk. Få av dem vi snakket med, identifiserte seg som lesehester. Kanskje er ikke det så viktig, så lenge man har basiskunnskapen på plass, mente de: at man vet at Alexander Kielland er en forfatter og ikke bare en rundkjøring, for eksempel.

Hvor blir det av rektor Ulrichsen i ‘Stompa’?

Norsklæreren som forsvant

De siste årene har frilansere og andre fått kjipe brev i posten: fakturaer på tusenvis av kroner fordi de har delt skjermdumper av mediesaker med bilder nyhetsbyrået NTB har rettigheter til.

Et ferskt eksempel er Klassekampens skribent Mariken Lauvstad, som til Journalisten forteller at hun har fått et krav på 4215 kroner etter å ha delt en skjermdump av sin egen artikkel på Instagram.

Nå har mediebyrået valgt å moderere seg litt, melder de til Medier24: Krav skal ikke lenger sendes til skribenter som viser at de er tilknyttet medier med NTB-avtale.

Men det betyr ikke at byrået har gjort feil i utgangspunktet, mener kommersiell direktør Joakim Nilsson.

– Det er ikke noe juridisk feil med kravene. Men vi ser behovet for å ha et godt forhold til våre kunder, sier han til Klassekampen.

I 2019 inngikk NTB et samarbeid med det danske selskapet Copyright Agent, som bruker ny teknologi til å oppspore NTB-eide bilder som brukes uten tillatelse. Synderen mottar så et betalingskrav i posten.

Mariken Lauvstad er langt fra den eneste. I august intervjuet Klassekampen forfatter Gunnar R. Tjomlid, som mottok et krav på 12.000 kroner etter å ha delt tre NTB-bilder på egen blogg. NTB valgte omsider å trekke deler av kravet.

Klassekampens kunstanmelder Andreas Breivik ble avkrevd 5050 kroner etter å ha delt en pdf-fil av egen aviskommentar på sin hjemmeside. Dette kravet ble også trukket.

NTB mener folk må betale for seg

Det finnes fem kjærlighetsspråk, ifølge en populær bok på 1990-tallet, og ett av dem er å uttrykke sine følelser verbalt eller skriftlig.

Den siste tida er én ting blitt åpenbart: USAs helseminister, Robert F. Kennedy jr., har det som sitt kjærlighetsspråk. Når blodet bruser, griper han til pennen og komponerer noen lidenskapelige vers til den utkårede.

Det var i oktober i fjorat deler av den bisarre historien først ble kjent. Det kom for en dag at Kennedy, som den gang var presidentkandidat, hadde hatt en utenom­ekteskapelig affære med Olivia Nuzzi, en 25 år yngre stjernejournalist med en rekke imponerende bylines. Forholdet skal ha startet da hun profilerte ham i New York Magazine.

 var det Nuzzi som kom verst ut av avsløringen: Hun mistet kredibilitet som politisk reporter, ble faset ut av New York Magazine og dumpet av forloveden. Ikke minst var det noe pinlig og uforståelig over hele affæren. For av alle hun kunne ha valgt, hvorfor vaksinemotstanderen Kennedy, som ikke akkurat kan sies å ha samme statsmannsaktige karisma og sex appeal som Kennedy-­mennene i forrige generasjon?

Nuzzi er åpenbartav den handlekraftige typen, for snart klarte hun å vri skandalen til sin fordel og kapitalisere på berømmelsen. Hun ble ansatt i Vanity Fair og profilert i The New York Times med glamorøse fotografier. Forlag sto i kø for å utgi hennes historie, og på tirsdag var dagen her: Nuzzis memoarer ble lansert under den høystemte tittelen «American Canto».

Boka framstår som et forsøk på å ta kontroll over narrativet, som det heter på godt anglo-norsk. For heller enn å komme med saftige avsløringer om Kennedy, bruker hun affæren som springbrett for en liksom-highbrow analyse av Amerika under trumpismen (gjesp). Man kan vel mistenke at tanken er å relansere seg som kredibel journalist – eller foredragsholder – med en dyrekjøpt tabbe som har gitt henne uvurderlige innsikter.

 det skjedd en utvikling. Nuzzis forsmådde eks, en kjent Politico-reporter, har lagt ut på en nådeløs hevntokt. På Substack har han, i pompøse vendinger, brettet ut om sviket han ble utsatt for. Og her kommer Kennedys skriblerier inn: Nuzzis eks siterer raust fra et brev politikeren skal ha sendt henne, med vovede kjærlighetsdikt som ville fått Sapfo til å rødme.

Flere strofer er for eksplisitte til at de kan settes på trykk i en respektabel avis, og vi får nøye oss med en liten, men talende smakebit: 

Yr open mouth awaiting my harvest […] Drink from me Love

, synger Orfeus til sin Eurydike. La oss bare si at det neppe er solhattinktur den vitenskapsfiendtlige helseministeren anbefaler Nuzzi å innta.

De snusketediktene har gått sin seiersgang i amerikanske medier, som gosser seg i skandalen med fornyet iver. Det er ikke ofte poesi slår selvbiografi ned i støvlene hva spredning angår, men det er tilfellet nå. Eksens hevn har lykkes: Nuzzis nøye regisserte comeback-bok har druknet i sammenlikning med de pirrende Substack-avsløringene.

Pirrende strofer

Jeg har alltid hatt litt lyst til å være kristen. På en måte var jeg det som barn – det hang et Fadervår over senga mi, og barnebibelen ble lest i filler. Men egentlig var ikke familien min religiøs, og snart smuldret barnetroa opp som en gjenglemt pocketbok i regnvær.

Siden har jeg forsøkt å komme i kontakt med det guddommelige – og det lykkes nesten når jeg hører Bachs «Johannespasjonen» eller ser opp mot stjernene en vinternatt. Noen bibelord gir meg frysninger, som det om at de første skal bli de siste. Men egentlig vet jeg at det ikke er Guds nærvær jeg merker – det er storheten i mennesket, naturen og Karl Marx.

Gudstjenestene jeg har vært med på, er stort sett konfirmasjoner i gørrkjedelige vestlandskirker som ikke inspirerer til indre overskridelser. Det har imidlertid vist seg at det hjelper å skru opp glamouren noen hakk: nærmere bestemt å tilbringe en mai morgen i Nidarosdomen.

 jeg Trondheim for et Nedreaas-arrangement. Byen var irrgrønn og badet i disig sol. Over den dovne elva tronet katedralen. Jeg så for meg middelalderens munker og var ikke vanskelig å be da en medpanelist inviterte meg med på domens faste morgensang. Vi troppet opp grytidlig neste dag, med et knippe andre morgenfugler.

Litt skuffet ble jeg da vi ble ført inn i et siderom og ikke hovedrommet. Skuffelsen vek plass for henrykkelse idet forsamlingen tok til å synge gamle norske salmer. Først forsiktig, så med mer selvtillit. Det føltes som et intimt, utvalgt fellesskap. Ordene om Guds storhet klang sant. Flere prester ble med, ikledd vakre kapper og med kraftfulle sangstemmer. Da det var tid for privat bønn, falt en av dem på kne – ikke melodramatisk, men kledelig fromt. Ansiktet var intenst konsentrert, leppene bevegde seg stumt.

Et grøss gikk gjennom meg. Det var som om hans indre møte med det overjordiske smittet. Ubeskrivelig! En kort stund følte jeg det alle de nyåndelige unge mennene må oppleve: Verdens strev og smerte forsvinner. Ydmykelsene forsvinner. Med troa som skjold kan ingen ramme meg. Tenk å få være i en slik tilstand hver dag, attpåtil med lønn og pensjonspoeng? Du må endre ditt liv, skriver Rilke. Burde jeg omskolere meg til prest?

 dabbet det litt av. Fem–seks år med teologi? Og det er vel ikke bare-bare å få jobb i Nidarosdomen. Sjansen var stor for at jeg måtte preke for luselønn i en gørrkjedelig vestlandskirke. Min nyvunne tro var kanskje ikke sterk nok til å tåle noe slikt. Jeg åt en skillingsbolle på Dromedar, så en utstilling på K-U-K og dro hjem. Det ble nok en gudløs sommer, og en like gudløs høst. I disse dager leiter jeg febrilsk etter J. E. Gardiners Bach-innspilling på vinyl til en levelig pris.

Guds uendelige lys

Den er full av kuriøse hendelser, livshistorien til René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke, som ble født på denne dag i Praha (den gang Østerrike-Ungarn) i 1875, altså for 150 år siden.

Seinere skiftet han fornavn, visstnok for å markere en frigjøring fra den depressive mora, som hadde forsøkt å oppdra ham som jente. Under navnet Rainer Maria Rilke ble han en berømt dikter, og hans bekjentskapskrets talte en rekke toneangivende kunstnere på det tidlige 1900-tall – Lev Tolstoj, Auguste Rodin og Lou Andreas-Salomé, for å nevne noen.

Rilkes poesi, prosa og omfattende brevskriving har inspirert en lang rekke skrivende i hundreåret som har gått siden hans død av leukemi i 1926. Også i den norske forfatterstanden har østerrikeren en høy stjerne. En av dem som har latt seg inspirere, er poet Ingrid Storholmen.

– Rilke er den ultimate kunstnertypen, den sarte og fornemme betrakteren med en radar for livets vibrasjoner. Jeg tok mye buss i Trondheim i en periode, og pleide å lese én Rilke-elegi per tur. Det er bra for å holde seg i form og vite hvor standarden ligger, ler Storholmen.

For nye lesere som er nysgjerrige på Rilke, kan «Malte Laurids Brigges opptegnelser» være et godt sted å begynne, tror hun.

Prosaverket fra 1904–1910 omhandler en fenrik og er fortalt i fragmentarisk form – og regnes blant de beste som er skrevet på tysk. Boka ble oversatt til norsk ved Trond Winje i 1965.

Dette var også boka som først bergtok forfatter Tomas Espedal, en annen norsk Rilke-entusiast. Han har lest den fire ganger, forteller han på telefon.

– Jeg ser Rilke først og fremst som en lyriker som skriver prosa, i likhet med Paul Valéry og Friederike Mayröcker. Det interesserer meg; hvor annerledes prosa lyrikerne skriver enn det vi er vant til, sier Espedal.

Rilke er mer enn 100 prosent ­forfatter. Vi har ikke den type ­forfattere lenger.

Elegi over tidas forfall

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Da vi går av toget ved havet, er det kaldt, vått og hustrig – det er seint på høsten, denne årstida som, ifølge Jane Austens «Overtalelse» (1818), «så eiendommelig og utrettelig stemmer sinnet til følelse og ettertanke».

Akkurat nå er vårt sinn mest stemt til forvirring. For hvor er klosterruinene vi leter etter? På veien gjennom den søvnige landsbyen møter vi en mann med en ørliten hund («Bella»). Han peker oss i riktig retning – men advarer om forbannelsen som hefter ved klosteret.

– Det blir sagt at det venter helvete og evig fortapelse for den som stjeler med seg en eneste stein derfra, sier mannen alvorlig.

Vi befinner oss i Austens trakter: Sør-England. 250 år etter hennes fødsel er vi her for å oppsøke et knippe steder i hennes liv og forsøke å pusle sammen et inntrykk av denne kvinnen på tvers av århundrer. Hvilke spor finner vi av hennes samtid? Hva betyr Austen for dem vi treffer på?

Første stopp er Netley Abbey, ruinene av et kloster fra 1200-tallet. Under reformasjonen ble det robbet, og munkene sendt på dør – og her kommer forbannelsen inn. Visstnok går det munker igjen som gjenferd, og det ryktes om en nedgravd skatt.

Det var en fortelling som fenget de romantiske poetene, som flokket til det som nå var en uhyggelig ruin. Stedet var også sentralt i den purunge Jane Austens fantasi. Man tror nemlig at hun besøkte Netley Abbey, og at det er inspirasjonen bak hennes aller første roman, «Northanger Abbey».

Utenfor klostermurene står et eiketre som må være eldgammelt. Satt Austen her, lent mot stammen, og tok notater? Kanskje tegnet hun klosteret, slik at hun skulle huske buene og søylene. Det er mye vi aldri får vite, ikke minst fordi søstera Cassandra brant så mange av hennes private skrifter etter hennes død.

Da vi vandrer gjennom ruinene, er det ikke til å unngå at den påtakelige hasjlukta bringer samtida noe i forgrunnen. Om natta sniker det seg inn folk med metalldetektor på jakt etter gull, får vi vite av oppsynsmannen, en blid sjubarnsfar som pleide å være dørvakt på nattklubb («man kunne få hvilken dame som helst!»).

På leiting etter Jane

Finnes det noe tristere enn å ha gått glipp av ekte kjærlighet? Ja – å vite at man har seg selv å takke, fordi man føyde seg etter folk som er langt dummere enn en selv. Nå lever man et slags halv-liv, med bare minner å varme seg på, mens framtida fortoner seg som et grått hav.

Det er situasjonen til Anne Elliot i «Overtalelse», den siste romanen Jane Austen fullførte. Boka ble utgitt i 1817, men følelsene den målbærer, er tidløse. Den handler om å være en fremmed fugl i sin egen familie. Den handler om å gjøre katastrofale feil. Og den handler, som alltid hos Austen, om den krevende øvelsen det er å overvinne egen stolthet, slik at man kanskje, kanskje får en sjanse til.

«Overtalelse» er ikke Austens mest berømte roman, men seiler påfallende ofte opp som lesernes favoritt. Den er hennes mest gripende bok, der mange av hennes kvaliteter – humor, innsikt i sosial dynamikk og et medrivende fortellerperspektiv – når sitt toppunkt.

 holder til på godset Kellynch Hall i Somerset. Mens Austen selv var prestedatter, befinner Anne Elliot seg et knepp over i det intrikate hierarkiet i England på denne tida: Hennes far er baronett, og slekta tilhører dermed lavadelen.

Den som kjenner Austen, vet at forfengelighet er en menneskelig svakhet som går igjen. Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott? Han er så oppblåst at han nesten tar av og svever mot himmelen som en sprekkeferdig ballong. Når han ikke kjæler for sin stolte slektshistorie, bruker han penger som en full sjømann.

Nå er dette luksusdyret så forgjeldet at han ikke klarer utgiftene på Kellynch Hall. Hans støttespillere overtaler ham til å leie ut godset, et ytterst pinlig nederlag for en aristokrat. Leietakerne er admiral Croft og hans kone – og med dem følger konas bror, kaptein Wentworth, som ikke har vært sett i distriktet på mange år.

 døtre er nesten like store nek som ham selv. Den mellomste, Anne, er annerledes, og har mye til felles med sin avdøde mor. Hun er nøktern, omtenksom og lynende skarp.

Men ingen er perfekte, og Annes svakhet er at hun for lett har latt seg overtale av sterkere personligheter. Som 19-åring var hun forlovet med nevnte Wentworth, den gang et ubeskrevet blad uten formue, men med uovertrufne personlige kvaliteter. Den snobbete Elliot-familien hadde kun forakt til overs for ham, og familievennen Lady Russell rådet henne til å bryte forlovelsen.

Anne fulgte det elendige rådet og dumpet den elskede Wentworth. I dyp skuffelse over hennes mangel på troskap og ryggrad dro han til sjøs. Der har han steget i gradene og er nå en rik og beundret kaptein.

Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott?

En sjanse til

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Det var ikke helt opplagt at hun skulle bli en av verdenshistoriens ypperste forfattere, prestedattera som så dagens lys i Steventon i adventsdagene i 1775. Romanene hun etterlot seg, vitner imidlertid om en språklig og menneskelig innsikt få har kommet i nærheten av.

I år ville Jane Austen fylt 250 år, og Klassekampen markerer jubileet hele denne uka. Vi dykker ned i hennes liv og forfatterskap – og fankulturen som har oppstått deromkring. Vår første veiviser er professor og Austen-ekspert John Mullan, som vi møter i London.

– Jeg tror appellen hennes er en kombinasjon av tilgjengelighet og dybde. Du kan lese en Austen-roman når du er fjorten og forstå den. Så kan du lese den for tiende gang når du er seksti og se helt andre ting, sier han.

Austen fullførte seks romaner: «Fornuft og følelse» (1811), «Stolthet og fordom» (1813), «Mansfield Park» (1814), «Emma» (1816), «Northanger Abbey» (1818) og «Overtalelse» (1818). De to siste ble utgitt posthumt.

Hun ble aldri gift, og i sin mest aktive skriveperiode levde hun et tilbaketrukket liv i Hampshire. Informasjonen vi har om skriveprosessen hennes er sparsommelig. Det som er åpenbart, er at bøkene var nøye konstruert, ifølge John Mullan, som i 2013 utga boka «What Matters in Jane Austen?».

– Du er opptatt av Jane Austens litterære stil. Hva skiller den fra, la oss si, George Eliots?

– Om du leser en Eliot-bok, er hun sammen med deg hele tida: Hun reflekterer over personene sine, forundres over dem. Austen gjør det motsatte. Hun gir ordet til sine romanpersoner, lar deres bevissthet og fordommer spille seg ut, sier Mullan.

, som franskmenn feilaktig tilskriver Flaubert og amerikanere Henry James. Det som ser ut som enkle setninger hos Austen, er egentlig svært komplekst – hun gir oss hele tankesettet til personen.

Liberale skilsmisse­lover har vært en katastrofe for den engelske romanen.

Fornuft og fantasi

Christopher Olssøn

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Chatboter har ingenting i kunnskapsarbeid å gjøre, hevdet professor Jill Walker Rettberg i en kronikk i ­Aftenposten nylig. 

 pekte hun på det store merarbeidet kunstig intelligens (KI) fører med seg for ansatte i ymse sektorer.

Det kan lærerne skrive under på. Ifølge en undersøkelse gjort av Norsk Lektorlag opplever 75 prosent av lektorene merarbeid i vurderinger fordi de må kontrollere ­elevenes innleveringer for KI-juks.

De melder også om dalende motivasjon i jobben.

Anne Grønlie, lektor på videregående skole i Drammen, kjenner seg igjen i den dystre tilstandsrapporten.

– Utviklingen med KI i skolen har vært revolusjonær. Vi opplever at nivåene over oss har abdisert, sier hun.

Til forskjell fra Oslo har ikke Buskerud fylkeskommune installert chatboter på elevenes pc-er. Det klarer imidlertid elevene fint selv. ­Konsekvensene har vært dramatiske, forteller Grønlie, som underviser i blant annet historie.

Mens det alltid har funnes elever som jukser, er juks nå blitt svært utbredt og preger alle slags skolearbeider der elevene har forberedelsestid. Læreren opplever på sin side maktesløshet – og skrantende tillit til elevene.

– Man merker at det som er levert inn til vurdering, er produsert av Chat GPT. Eleven kan på sin side nekte, og da har man en konflikt gående som er svært ubehagelig, sier Grønlie og fortsetter:

I stedet for å være en voksen støtte og venn, går man over til å bli en mistenksom detektiv.

Lærere mister gnisten av KI

Selma Stormyren Larsen

– Jeg er fundamentalt uenig, sier Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen.

Han er en av flere medieledere som lar journalistene benytte seg av kunstig intelligens (KI). Det går ikke ubemerket hen: 

I går sa professor Jill Walker Rettberg til Klassekampen

 at medienes KI-bruk er et demokratisk problem.

I tillegg er det selvsabotasje, ifølge Rettberg: Mediene gjør seg irrelevante om de fortsetter å bruke KI. Professoren etterlyste «bevissthet om at noen prøver å tjene veldig masse penger på oss».

Stavrum lar seg ikke skremme av Rettbergs kritikk.

– KI vil revolusjonere ikke bare mediebransjen, men mange andre bransjer. Det er en oppfinnelse på linje med internett i størrelse, sier Stavrum.

– De som ikke bruker mulighetene som ligger i KI, gjør en kjempetabbe.

Stavrum medgir at KI har ført til noen feil i mediene, men påpeker at heller ikke mennesker er feilfrie.

– Rettberg mener det ikke er særlig tidsbesparende fordi alt må faktasjekkes?

De som ikke bruker mulighetene som ligger i KI, gjør en kjempetabbe. 

Medietopper sparker tilbake mot KI-kritiker

Tom Henning Bratlie

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk 

«Den norske staten har slukt tekgigantenes PR rått», skrev Jill Walker Rettberg i en mye lest kronikk i Aftenposten i forrige uke.

Professoren, som har digital kultur som sitt område, går i rette med den utstrakte bruken av kunstig intelligens (KI) i bransjer som journalistikk, skole og forskning – og i offentlig sektor.

Det er i ferd med å bli et demokratisk problem, mener hun: «Språkmodeller som Copilot og ChatGPT hører ikke hjemme i kunnskapsarbeid. Faktisk truer teknologien hele kunnskapssystemet vårt.»

Til Klassekampen utdyper hun sin bekymring.

– Vi trenger langt mer kritisk tenkning om KI og en langt større bevissthet om at noen prøver å tjene veldig masse penger på oss, sier Rettberg.

Hun møter oss blant mahogni og silketapeter i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, hvor hun sitter i en komité. KI skal være akademiets fokusområde neste år.

Egentlig elsker hun teknologi, forteller hun.

– Det er mange former for KI som er bra – det er åpenbart nyttig når man lager en tunnel, for eksempel. Men det gjelder stort sett ikke språkmodeller som Copilot og Chat GPT, sier Rettberg.

Enormt mange bedrifter bruker språkmodeller, men en studie viser at 95 prosent opplever null effektivitetsøkning.

– Vi trenger mediene som vaktbikkje

Det går et visst støt av sorg gjennom meg idet jeg ser forlagsnavnet lyse fra omslaget – ikke fordi jeg har noe som helst imot Aschehoug, men fordi det minner meg på at det finfine lille forlaget Pelikanen, som utga de forrige av Claire-Louise Bennetts bøker på norsk, ikke er blant oss mer. Forlaget hadde sitt gravøl i Oslo denne uka, og er nå historie.

Kanskje er litteraturbransjen – som må forstås som noe annet enn bokbransjen – ferdig, uttalte forlegger Eirik Bø til Bokmagasinet i et nyhetsbrev-intervju. Den diagnosen er det lett å nikke dystert til. Vel, i det minste er britiske Claire-Louise Bennetts forfatterskap litteratur i ordets rette forstand. Nå kan vi lese en flunkende ny oversettelse, om enn brakt til oss av andre forlagshender.

Elise Winterthun

Artikler

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Den kristne vekkelsen griper om seg blant profiler på ytre høyre. Hva i alle dager skyldes det?

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Sakprosa tar storeslem

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Norsklæreren som forsvant

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

Elegi over tidas forfall

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Lærere mister gnisten av KI

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Kvinner for vår tid

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

– Vi venter på startstreken

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

Psyko­ana­lysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Den kristne vekkelsen griper om seg blant profiler på ytre høyre. Hva i alle dager skyldes det?

Kan man bryte med en bror man synes er litt dum? Vi har bedt kloke hoder gi råd om dette og andre problemer fra årets norske romaner.

Sakprosa tar storeslem

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Da vi danset på virke­lig­hets­lit­te­ra­turens grav.

George Eliot skriver fengslende om det før­in­du­stri­elle Englands aller siste fase.

Norsk­læ­reren som forsvant

Nyhets­by­rået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjerm­dum­per – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlig­hets­dik­tene til USAs helse­mi­nister har nådd offent­lig­hetens lys.

Da jeg ble en nyåndelig ung mann.

Elegi over tidas forfall

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Over­ta­lelse» er Jane Austen på sitt beste.

Profes­soren tror akade­mi­kerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Lærere mister gnisten av KI

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne tekno­lo­gien ukritisk

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Kvinner for vår tid

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

– Vi venter på start­stre­ken

Uten mer penger vil få norske scene­kunst­nere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scene­kunst­di­rektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regje­ringen har ikke satt av en krone til kalaset

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brand­storps exit?

Psykoanalysen er på vikende front. Men kanskje er den viktigere enn noen gang.

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

George Eliot skriver fengslende om det førindustrielle Englands aller siste fase.

Norsklæreren som forsvant

Nyhetsbyrået NTB lemper på krava overfor skribenter som deler skjermdumper – men vil ikke gå med på at de har gjort feil.

De vovede kjærlighetsdiktene til USAs helseminister har nådd offentlighetens lys.

Kjærlighet som skusles bort, anger, sjalusi og selvhat – «Overtalelse» er Jane Austen på sitt beste.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Advarer ministeren: – Det er farlig å innføre denne teknologien ukritisk

– Vi venter på startstreken

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?