Elise Winterthun

#fff

«Kan du være så snill å smøre deg med solkrem? Bare litt?»

Etter å ha sett TV 2-dokumentaren «Kollaps. Profeten i Bærum», om 

-lederen Christian Sønstebø, er det flere tanker som melder seg. Den første er: Kan du ikke være så snill å smøre deg med solkrem? Bare litt? Sønstebø, som tilbringer store deler av tida dansende ute i sola med bar overkropp, er faretruende rosa. Den andre tanken er hvor mye ordsalat om høyere selv og «vibrasjonell kompetanse», ispedd komisk mange anglisismer, et menneske kan lire av seg. Tredje tanke: Så trist det er at mennesker med spirituelle og naturmystiske interesser har så stusslige vilkår i vårt moderne samfunn at de dyttes mot steder som Nordhaug gård, der Sønstebø har fungert som kultleder. Esoteriske personlighetstyper som en gang i tida ville gått i kloster eller vandret barføtt til Nidarosdomen, aktiviteter det er stil og verdighet over, tar nå til takke med en pinlig sekt der barna mikrodoseres med fleinsopp og de voksne vurderer karrieremuligheter på Onlyfans.

Den som har vært nysgjerrig på nordiske new age-kretser, kjenner igjen markørene som låner fra en rekke urfolk og subkulturer. Dyrepels, skinn, trestaver, tribaltatoveringer, vikingaktig hår, krystaller og tovede hatter opptrer i en eklektisk blanding. Det vektlegges en dyp kontakt med naturen og et holistisk verdenssyn, som kommer til uttrykk for eksempel som mat laget av røtter eller som transcendental, sjamanistisk dans under åpen himmel. Det er en kultur det er lett å harselere med, fordi den er så preget av tåkeprat. Det er nok ikke så lett å sette ord på den diffuse opplevelsen av at man er i kontakt med noe større, og at alt som lever i verden, fra den gamle mannen til det minste blåbæret, egentlig er én og samme sjel. Det er derfor organiserte religioner har vokst fram, kan man se for seg, for å gi det åndelige mennesket et forståelig språk og tydelige konsepter i form av guder og hellige skrifter. La oss bare si at new age-sjargongen har et stykke igjen før den når nivået til Salomos høysang.

Det går an å argumentere for at «Kollaps» er en serie som gir seg ut for å avsløre noe viktig, men som egentlig bare lager underholdning av et tilfeldig fenomen uten relevans for befolkningen ellers. Det pumpes ut serier og podkaster der publikum ventes å ta stilling til bisarre, enkeltstående historier. Dessuten har new age-kulturen alltid vært marginal i Norge, et kuriøst avvik fra et gjennomrasjonelt samfunn hvor den jevne nordmann vet mer om amerikanske politikere enn om hvilke planter som vokser i våre skoger.

Spørsmålet er om den egentlig er så marginal lenger. Snarere ser den ut til å ha vokst i takt med at den har koplet seg på andre opposisjonelle bevegelser som vaksinemotstand, konspirasjonsteorier, katastrofeprepping, mannosfæren og så videre. Da jeg nylig deltok i en paneldebatt med en kjent alternativ profil, gikk jeg automatisk ut fra at han ville være outsideren i rommet. Men underveis fikk jeg inntrykk av at store deler av publikum delte hans analyser, og at det var vi «vanlige rasjonelle» som var i mindretall.

Hvorfor trekkes folk mot new age og lukkede alternative miljøer? Noen har vel en hang til å være sær og spesiell, andre hungrer etter tilhørighet etter å ha levd et vanskelig liv som sosialt utskudd. Men vi bør nok ta innover oss at en god del mennesker er grunnleggende uenig i hvordan vi organiserer samfunn, helse, arbeidsliv og familieliv, og opplever at det ikke finnes så mange måter å leve utenfor normen uten å bli møtt med hånlatter, sinne eller moralske pekefingre. Da kan man vel like gjerne vende storsamfunnet ryggen og lage sitt eget univers.

Den norske velferdsstaten er blant historiens beste oppfinnelser. Men den medfører også en hel del strenge konvensjoner, fordi vi er avhengige av at alle slutter opp om prosjektet i økonomisk og metafysisk forstand. Kanskje er det derfor forakten for de annerledeslevende blir så sterk, som vi også ser i debatter om hjemmeværende mødre. For hvorfor skal jeg jobbe 40 timer i uka og outsource egne barn til barnehagen mens en dame på Sørlandet stuller hjemme med familien, strikker og luker i kjøkkenhagen? Jeg skylder deg ingenting, kunne kvinnen ha svart: Jeg er ikke ansvarlig for å leve mitt liv på premisser jeg ikke selv har valgt. Kanskje ville hun også ha spurt: Hvorfor har vi organisert oss sånn at store deler av den norske befolkningen sitter inne på et kontor de få soltimene vi får i vinterhalvåret? Er det heldig at vi tilbringer flere timer av dagen med kolleger enn med våre små barn?

Vi lever i en tid hvor de store, overgripende fortellingene har mistet sin kraft, skriver filosofen Jean-François Lyotard i «Den postmoderne tilstand» (1979). Verdenskriger, ny teknologi, massemedienes framvekst og de gamle samfunnsbærende institusjonenes tilbakegang tok fra oss troa på store skjebnefellesskap, enten det var sivilisasjonsprosjektet eller kristendommen eller kommunismen. Flere av fortellingene var det nødvendig å legge igjen på skraphaugen. Men den menneskelige impulsen til å hengi seg til en større sammenheng, har ikke blitt mindre. Lengselen lever og bobler og kommer til uttrykk som fanatisk fotballinteresse, intens slektsforskning eller naturmystiske bofellesskap.

En famlende søken etter dyp mening

Forleden regnet jeg ut hva man tjener som frilans litteraturkritiker i Norge. La oss si at man anmelder en sakprosabok på 400 sider, og er av den grundige typen. La oss si at man bruker tre arbeidsdager på å lese boka, to på å skrive anmeldelsen og rette opp i det redaktøren måtte ha av pirk. En gjengs honorarsats ligger på 6000 kroner. Timelønna man sitter igjen med – før skatt! – er 160 kroner. Det er på nivå med lønna til en tenåring som jobber på bensinstasjon.

Av dette burde det være klart at ingen er litteraturkritiker fordi det er en gunstig levevei. I dag er nesten ingen kritiker på heltid heller. Anmeldelser er noe man gjør kvelder og helger, fordi man liker å skrive og fordi man brenner for litteraturen og for at det skal finnes en intellektuell offentlighet i dette landet. Er man samvittighetsfull, føler man også et ansvar overfor forfatteren. Ikke for å rose det middelmådige, men for å bruke nok tid på verket til at man kan gi en reell vurdering. Man vet hva det koster å skrive en bok: all tida tilbrakt i arkiver, ved tastaturet. Og kritikeren svarer med noe av den samme ånden, også ved en slakt; man blir sittende og pusse sine poenger mens familien er på tur i skogen. I tilfeller hvor en kritiker har jukset, som Bergens Tidende-kritikeren som ble tatt for plagiat i 2017, har det vært kroken på døra for karrieren.

Av dette burde det også være opplagt at tillitsforholdet går begge veier – det er ikke bare kritikeren som skylder forfatteren ærlig arbeid, forfatteren skylder kritikeren det samme. Det var det jeg tenkte da jeg leste litteraturprofessor Gisle Selnes’ anmeldelse av filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsens «Trump og filosofene», trykket i Klassekampen samme dag som det ble kjent at boka ga nesten 80 prosent utslag hos KI-detektoren Pangram. Hvorfor i alle dager skal en oppegående person bruke tida si på å anmelde noe som er mer eller mindre kokt i hop av kunstig intelligens? Hvorfor bruke krefter på å analysere eller krangle med et språk og tankestoff som ikke er bygget stein på stein av et annet menneske?

Det er kjedelig å bruke tid på en slapp bok, men å bruke tid på juks, er direkte provoserende. Det sier seg selv at om tendensen Svendsen representerer, brer om seg, vil det også bety en avvikling av kritikergjerningen slik vi kjenner den.

Men denne klagesangen faller nok på steingrunn. Det aner meg nemlig at de av forfatterne som tyr til KI-generert språk og innhold – høyst sannsynlig er de flere, så vi kan la Svendsen hvile – finner kritikergjerningen irrelevant. Misforstå meg rett: Rosende anmeldelser vil de sikkert gjerne ha, men anmeldelsene kan godt være KI-genererte, de også. Den intellektuelle utvekslingen mellom to levende mennesker, er på sin side uinteressant. Forfatteren som trer fram i den nye tida, er nemlig ikke egentlig intellektuell, men en strategisk karrierist.

Bøkene er ikke et resultat av langvarig tankearbeid og kamp med en uregjerlig tekstmasse som til slutt finner sin form. Ei heller er de motivert av en sterk følelse av nødvendighet, av at dette materialet er unikt. Nei, bøkene som spys ut fortere enn du kan si innkjøpsordningen for sakprosa er strategiske produkter, laget for at forfatteren kan smykke CV-en og reise rundt og holde KI-genererte foredrag og «være noen» i offentligheten. Det er, for ordens skyld, ikke en ny tendens – de siste årene har det blitt pumpet ut menneskeskrevne bøker det går tretten på dusinet av i alle sjangre. Men med KI når utviklingen et nytt, grelt nivå.

Det er lett å slutte seg til litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen, som på Facebook spør hvem som egentlig er ment å lese alle KI-bøkene som potensielt vil skylle over oss. Det er også noe feilslått ved ideen om at det å utgi flest mulig bøker i løpet av en karriere som akademiker og forfatter, er et gode, påpeker han. Man får lyst til å legge til: Trengs det flere bøker om amerikansk politikk i Norge?

Forfatteren i den nye tida er karrierist.

Hvem drepte HF-gutten?

#000

Venstresida har ikke noe godt svar på hvordan man skal vinne velgerne som strømmer til høyrepopulismen, sa Loren Balhorn i Klassekampen nylig. Jacobin-redaktøren analyserte veksten til Alternativ for Tyskland (AFD), som fikk 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Det mest påfallende var hvor mange hjemmesittere partiet klarte å trekke til urnene.

AFD har særlig profilert seg på innvandringsmotstand, og det samme gjelder Sverigedemokraterna (SD) i vårt naboland. Sistnevnte gikk riktignok litt tilbake i høstens riksdagsvalg, men har de siste årene hatt stor oppslutning. AFD og SD gjør det spesielt bra i bygder og gamle industridistrikter, og en stor andel av velgerne tilhører det man litt løst kan definere som arbeiderklassen.

Men også i Norge trekkes flere mot høyreflanken, altså Fremskrittspartiet (Frp). På en måling utført for Klassekampen nylig hadde partiet en oppslutning på rekordhøye 33,4 prosent. Hva vet vi egentlig om dem som ville stemt på Frp i dag? Drives de av samme motiver som høyrevelgerne i andre land, eller er det ulike fenomener?

For å få vite litt om hvem den typiske Frp-velgeren anno 2026 er, kontakter vi valgforsker Johannes Bergh. Han understreker at det er noen viktige forskjeller mellom de europeiske partiene, der AFD er mer ekstremt enn SD og Frp.

– Men velgerne har en del til felles. De er flere menn enn kvinner, og mange har lav utdanning og tilhører arbeiderklassen.

Høyrebølgen skjer altså på tvers av landegrenser. Samtidig er det noen særnorske faktorer bak Frps formidable vekst.

– Mobiliseringen handler i stor grad om økonomi. Saker som skatt og det man kan kalle tradisjonell høyrepolitikk har betydd mer enn verdi- og identitetspolitikk. Ideen om at det offentlige sløser bort penger har fått stort gjennomslag, og Frp har klart å bli det tydeligste opposisjonspartiet og oppleves som et naturlig styringsparti, foran Høyre.

– Et inntrykk man kan få, er at arbeiderklassen er verdikonservativ – kritisk til innvandring, har et tradisjonelt syn på kjønn og så videre. Men det er altså ikke grunnen til Frps vekst?

– Det er klart at skepsis til innvandring betyr noe, det samme gjelder klimatiltak. Men det er ikke den drivende faktoren. Som helhet er ikke den norske arbeiderklassen utpreget konservativ. En liten minoritet er imot likestilling og skeive, men de fleste er mest kritiske til det de opplever som en for radikal likestillingspolitikk, overdreven politisk korrekthet og den slags, sier Bergh.

Det er ­særlig folk i ­privat sektor som ­stemmer Frp.

– Den norske arbeideren er ikke utpreget konservativ

Den som leser glansede magasiner, har kanskje fått med seg at Pier Paolo Pasolini (1922–1975) er på moten. Høstens kolleksjon fra Bottega Veneta er, ifølge Harper’s Bazaar, inspirert av hans «intellektuelle radikalitet». I vår hentet Valentino symbolikk fra en Pasolini-tekst fra andre verdenskrig. Tidligere har Fendi laget en kolleksjon basert på Pasolinis Roma. Filmstjerna Tilda Swinton har turnert med en performance-hyllest med kostymer fra filmene hans.

For den uinnvidde kan det virke som om filmskaperen, forfatteren og homoikonet har en trygg plass i hjertet av den stolte italienske kulturarven. Men i sin levetid var Pasolini en ytterst kontroversiell, ja, tidvisforhatt figur i offentligheten, og med sine talløse utspill mot styresmakter, kirka og mafiaen skaffet han seg en drøss av fiender. Var det en blant dem som sørget for at han endte sine dager på en strand utenfor Roma, overkjørt, påtent og med knuste testikler, 53 år gammel? Kan den skyldige virkelig ha vært den 17 år gamle mannlige prostituerte som ble arrestert for drapet og sonet ni år i fengsel?

Disse spørsmålene blusser stadig opp, seinest ved 50-årsmarkeringen for Pasolinis død på seinhøsten i fjor. Den britiske forfatteren Olivia Laing har utgitt den thrilleraktige romanen «The Silver Book» om Pasolinis siste tid. Deler av handlingen utspiller seg på filmsettet til «Salò eller Sodomas 120 dager». Selv om bokas konklusjon forblir åpen, har Laing luftet sin overbevisning om at Pasolinis maktkritiske utspill og advarsler om at fascismen ville vende tilbake, var grunnen til at han ble drept.

Pasolini var født i 1922, og vokste opp under Mussolini. Som ung var han aktiv i kommunistpartiet, men ble støtt ut etter homoseksuelle eskapader. Forholdet til den organiserte venstresida var betent resten av livet. Men han forble kommunist og revolusjonær, et engasjement han heller kanaliserte gjennom litteratur. Romanen «Ragazzi di vita» («Livets gutter») kretser om en gjeng fattiggutter i en rufsete del av Roma. Pasolini utga poesi og essaystikk, ofte politisk. Etter å ha skrevet manus for Federico Fellini, gjorde han overgang til filmmediet. Utover 1960-tallet kom Pasolini-filmene som perler på en snor: Den mest hyllede er «Matteusevangeliet», som ble fordømt av den katolske kirka – men som seinere har fått en høy stjerne også blant dette segmentet. Et annet høydepunkt er «Medea», hvor hovedrolla spilles av operasangeren Maria Callas, som skal ha vært forelsket i ham.

Flere av filmene inneholder konfronterende skildringer av sex, vold og moralske overskridelser, og «Salò eller Sodomas 120 dager», som låner fra Marquis de Sade, er kulminasjonen. Tittelen viser til Den italienske sosialrepublikk, den fascistiske marionettestaten opprettet av Mussolini og tyske tropper under krigen. Handlingen er grotesk og viser menneskets ondskap i sin dystreste utfoldelse: En gjeng fascister bortfører ni unge gutter og jenter, og i 120 dager utsettes de for overgrep og lemlestelser. Da filmen kom ut, var den forbudt i Norge. I løpet av livet ble Pasolini gjenstand for over 30 politianmeldelser for pornografi, blasfemi og obskøniteter. Ikke minst ble hans privatliv et yndet tema for mediene – iblant med god grunn, om man tar i betraktning at han innledet et forhold til en 15-årig gutt mens han selv var over 40.

Parallelt med kunstnerkarrieren var Pasolini engasjert i det offentlige ordskiftet og skrev et stort antall polemiske artikler, blant annet i storavisa Il Corriere della Sera. Forsøker man å få et overblikk over hans politiske analyse, danner det seg et inntrykk av et menneske fullt av motsetninger. Han foraktet kristendemokratene, som styrte Italia etter krigen, men på noen områder hadde han overlappende synspunkter med de kristenkonservative – for eksempel var han imot abort. Han var ateist og kritisk til den katolske kirka som maktinstitusjon, men intenst fascinert av kristen symbolikk. Han var marxist, men skeptisk til studentopprøret i 1968, som han mente var dominert av borgerklassens barn. Selv om han til slutt stilte seg på opprørets side, uttrykte han sympati med politiet og de statsansatte, som tross alt var barn av proletariatet. Han mente også at opprøret markerte slutten på venstresidas storhetstid, og at venstreintellektuelle ideer blir gjort til markedsvare og har tapt sitt revolusjonære potensial.

I tidsskriftet Jacobin skildrer Pasolini-kjenneren Luca Peretti hvordan hans sympati lå hos samfunnets outsidere, det man i Italia kaller 

: områder i storbyenes utkant befolket av de lavere klasser, hvis kultur han romantiserte og identifiserte seg sterkt med. Han var glødende opptatt av gamle bondespråk som friulisk, som fascistene hadde forsøkt å få bort. Pasolinis filmer er fulle av nostalgi over en kultur som er i ferd med å ebbe ut, skriver Peretti: Han sørger over epoken som tilhørte «de søritalienske bøndene som gradvis mistet sine århundrelange tradisjoner, og romerne som hadde levd som et eget samfunn uten å bli absorbert av Vatikanet eller andre styresmakter». Deres store fiende, mente Pasolini, er den totaliserende konsumerismen og nyliberalismen, som kristendemokratene la Italia åpen for. Som resultat mister arbeiderklassen identitet og ender i en håpløs streben etter å leve som borgerskapet. Mens venstresidas kamp har handlet om å vinne arbeidernes frihet, indoktrineres arbeiderklassen nå til å bytte bort livene sine mot stadig nye, meningsløse varer.

En rabiat kommunist

Kanskje var det meningen at vi skulle snakke om staten nettopp i dag. I alle fall er kong Haralds begravelse nettopp forbi, og et øredøvende jagerfly suser over hodene våre der vi sitter på en utekafé på østkanten i Oslo.

Jeg møter rettshistorikeren Marius M. Kjølstad til en samtale om hans ferske bok: den 900 sider tunge kolossen «Hvorfor stat? Diskusjoner om statens formål ca. 1800–1860». Den baserer seg på doktoravhandlingen han leverte i 2024. Har du lest Klassekampen det siste året, kjenner du kanskje Kjølstads navn. Blant annet har han 

oversatt den tyske rettsteoretikeren Hans Kelsen til norsk

Hans eget arbeid konsentrerer seg om hjemlige forhold – skjønt tysk filosofi spiller en viktig rolle også her. Kjølstad analyserer debatten som stormet blant Norges intellektuelle på 1800-tallet, idet vi tok form som en selvstendig og demokratisk nasjon: «[H]va tenkte man seg at statens formål var? Skulle den norske staten først og fremst sørge for frihet og sikkerhet, eller hadde den andre formål?».

Kjølstad kartlegger de ulike posisjonene og tar for seg et rikt spenn av aktører. Han bringer også ny informasjon til torgs, som gir et litt annet bilde av denne perioden i norsk historie enn det som har vært gjengs i forskningen. «Det har vært vanlig å se på den norske 1800-tallsstaten som utpreget liberal med ønske om begrenset statsmakt», heter det i boka. Det er en oppfatning som bør endres, mener Kjølstad. Ifølge ham ble den liberale statstenkningen langt mer kritisert enn man har trodd.

– Denne kritikken kommer fra en viktig linje av dansk-norske tenkere, fra Anders Sandøe Ørsted og Niels Treschow til Marcus Jacob Monrad, sier han til Klassekampen.

På 1700-tallet var eneveldet den utbredte statsformen i Europa. Det dominerende synet var, som Kjølstad formulerer det, «at statens formål var å sørge for undersåttenes lykksalighet». Men ideen om at staten skulle blande seg inn i hva som gjorde folk lykkelige, møtte etter hvert sterk motstand.

– Mot slutten av århundret får man den politisk-filosofiske dobbeltrevolusjonen, med den franske revolusjon, menneskerettigheter og så videre. Ikke minst kommer Kant med en skarp kritikk av idealet om lykksalighet, og introduserer i stedet idealet om at staten kun skal sikre folkets frihet og sikkerhet.

Kants posisjon får enorm innflytelse, også i Danmark-Norge. Her blir juristen Johan Frederik Vilhelm Schlegel den viktigste representanten for en slik måte å tenke om staten på. En annen sentral jurist i Kjølstads bok er Henrik Steenbuch, som lar seg inspirere av Schlegel. Steenbuch er den sentrale personligheten ved det juridiske fakultetet i Christiania fra 1814 til rundt 1830, og han er også en ledende skribent i Morgenbladet. Fra kateteret og i offentligheten får han en nøkkelrolle i å spre det liberale budskap.

Til kamp for en aktiv stat

Det ble en blytung start på uka: Det tyske ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD) stakk av med 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Sjokket blant de sentrums- og venstreorienterte har fulgt et forutsigbart mønster. Søndag kan vi få nok en kalddusj, idet svenskene går til urnene ved Riksdagsvalget. Sverigedemokraterna (SD) spås å bli nest største parti.

I sosiale medier har diskusjonen løpt om hva som er de tyske velgernes motivasjon. Er det snakk om industridød og tap av arbeidsplasser, som leder dem motvillig i klørne på ytre høyre? Eller er den økonomiske nedturen noe disse menneskene innbiller seg, en falsk fortelling ytre høyre har kokt opp for å piske sinnene i kok mot innvandring? Eller kanskje er en forstyrrende stor andel av befolkningen faktisk rasister helt på ekte, en tendens man bør slå hardt ned på?

ta innover oss at mennesket er komplekst, og at én forklaring sjelden er nok for å forstå store, transnasjonale fenomener som høyrebølgen. For eksempel kan det være sånn at når vi mennesker opplever å stagnere sosialt, aktiverer det også primitive og destruktive strukturer som ligger latent i oss, som etnosentrisme. Det mente i hvert fall Carl Jung, som religionsviter Jørg Inge Jørgensen løftet fram i et intervju med Klassekampen før sommeren. Jung analyserte sin tids Nazi-Tyskland, som han tolket som en reaksjon på altfor raske omveltninger i det moderne samfunnet. Når folk føler at grunnen vakler under føttene deres, blir det fort farlig.

Det slo meg da jeg leste Weekendavisens nylige artikkel om den vesle byen Ramsele i Västernorrland. Her har det, som ellers i den svenske periferien, skjedd en dyster utvikling: fraflytting, avvikling av tjenester og kulturtilbud, en generell følelse av forfall. På samme tid har tilslutningen til SD vokst. Avisa refererer til forskning som viser at tiltroa til demokratiske institusjoner synker på den svenske landsbygda. Folk har en opplevelse av å være urettferdig behandlet, som «får sterke følelser fram», ifølge en forsker avisa intervjuer. Antakelig må vi forstå høyreglidningen delvis som en hevn, et uttrykk for det samfunnsgeografen Andrés Rodríguez-Pose betegner som «de betydningsløse steders revansj».

 høy status i vår tids politiske debatter, de sterke følelsene – og kanskje er det et feilgrep. Antakelig er opplevelsen av at samfunnet endrer seg kjappere enn man klarer å henge med, enten det gjelder urbanisering eller befolkningsutvikling, oppriktig skakende for mange. Til Klassekampen påpekte Jørgensen at ulike mennesker har helt ulike livsanskuelser og moralske vurderinger. Går det an å forstå betydningen tradisjon, kontinuitet og dypt forankrede lokalsamfunn har for folk, selv om man for egen del turnerer det moderne, urbane og mangfoldige samfunnet med letthet? Går det an å møte dem med noe annet enn forakt for verdiene de tror på?

Det som antakelig ikke overbeviser SD-velgerne, er å kun terpe på hvor ekstremistisk partiet er, som Tankesmien Agenda gjorde på «Politisk kvarter» denne uka. Da virker forslaget til Minervas Nils August Andresen mer fruktbart, nemlig å «komme med politiske forslag som løser bekymringen på en bedre måte». Kanskje må vi innse at folks følelser betyr noe, og at vi ikke kommer langt om vi ikke klarer å integrere det i vårt felles prosjekt. Uansett hva som skjer, skal vi jo dele verden med hverandre.

Beistet som ikke lar seg temme

La oss dra tilbake til 1980-årene. Se for deg at du studerer litteratur på Harvard. Du er kledd i svarte klær og Doc Martens. Du kultiverer en intellektuell og litt 

 aura. I kveld skal du på festen til din medstudent Elizabeth Wurtzel, som noen år fram i tid utgir boka «Prozac Nation». Men akkurat nå er du på Café Pamplona, som, til tross for at den ligger i Massachusetts, ser ut som en parisisk kafé. Du bestiller en espresso frappe og åpner en bok av Roland Barthes, og når du gløtter rundt deg, ser du at de andre også er kledd i svart, drikker frappe og leser Barthes.

Dette er atmosfæren The New York Times-journalist Emily Eakin skildrer i boka «The Frenchmen. Or, My Life in Theory». Den forteller om da poststrukturalismen og dekonstruksjonen kom til USA, idéretninger som får betegnelsen «fransk teori». Hvordan kunne en gjeng franske filosofer som skrev nærmest ugjennomtrengelige tekster få gudestatus ved amerikanske universiteter? Og hvordan endte de opp som symbolet på alt som er feil med humaniora? Med utgangspunkt i sin fortid som teorifrelst student skriver Eakin et generasjonsportrett, og henter fram tenkerne som var dominerende: Roland Barthes, Louis Althusser, Jacques Derrida, Michel Foucault, Gilles Deleuze, Félix Guattari, Jacques Lacan og Paul de Man.

Riktignok var disse mangfoldige tenkere, sier Eakin over skjerm fra New York. Noen var gamle marxister, andre psykoanalytikere.

– Men alle opponerte de mot strømningen som dominerte tidlig i deres karrierer, nemlig eksistensialismen. Det håpefulle øyeblikket etter krigen, der man vant over fascismen og imperialismen, endte i skuffelse. Verden ble delt mellom supermaktene USA og Sovjet, og ny teknologi fikk mennesket til å framstå som en puslete skapning. Franske intellektuelle ble overbevist om at verden ikke var styrt av folk, men systemer.

Nå flokket man til strukturalismen, en teori om at språket er det viktigste systemet av alle og kontrollerer mennesket – ubevisste kulturelle strømninger setter grenser for hva det er mulig å tenke. Mange filosofer flyttet til USA og utviklet avleggere. En av dem var Derrida, som endte på Yale og sto i bresjen for dekonstruksjonen. Han var blant de første teoretikerne som bergtok litteraturstudenten Eakin.

– I «Hvite mytologier», som jeg ennå setter høyt, presenterer han sin grunnleggende idé: Vi er alle fanget av språket, som er metaforisk. Det korresponderer ikke med noe utenfor seg selv – ord gir bare mening i forhold til andre ord. Da blir spørsmålet hvordan filosofien kan gripe det som befinner seg bortenfor språket, som væren, virkelighet og sannhet, sier hun.

En annen ruvende skikkelse var Michel Foucault, som etablerte seg ved Berkeley. Mens Derrida var mest opptatt av metafysiske konsepter, var Foucault mer en politisk aktivist og analyserte fenomener i det moderne samfunn, påpeker Eakin.

– Ideene hans kretser om makt. I takt med at samfunnet går framover, får statsmakta mindre groteske uttrykk. Men det er ikke noe framskritt, ifølge Foucault: Makta blir bare usynlig og i realiteten mørkere idet den tar form som overvåking. Det har åpenbar relevans i dag.

De innvidde

Før var vennskap livsnødvendige. Nå er de en markør for vellykkethet.

Hadde våre forfedre en like reflektert forståelse av konseptet «venner» som det vi har? Det enkle svaret er ja. Se på Aristoteles, som på 300-tallet før vår tid forfattet «Den nikomakiske etikk», hvor han tar for seg vennskap. Det finnes tre typer venner, hevder filosofen: De man drar nytte av, de man har det moro sammen med og de man verdsetter for deres karakter. Ikke overraskende er det den siste typen vennskap Aristoteles setter høyest.

Folk har hatt perlevenner, svirevenner, svikefulle venner og pennevenner til alle tider. Men leser du en bok fra forrige hundreår, får man inntrykk av at de sosiale dynamikkene var ganske annerledes likevel. Det man hadde, i tillegg til nære venner, var det vi litt stivt kan kalle «nettverk». Jeg tenker på miljøet Vivian Gornick skildrer i «Heftige bånd», om et myldrende jødisk nabolag i New York på 1940-tallet. Eller på det like myldrende bergensnabolaget i Torborg Nedreaas’ «Trylleglasset». Menneskene som utfolder seg her, har ikke valgt hverandre. De er kastet sammen av skjebnen, eller byutvikling, eller klassetilhørighet. Når min bestemor forteller om sin oppvekst, bretter hun ut lokalmiljøet i Bergen på 1950-tallet med en vanvittig detaljrikdom. Ikke bare forteller hun om familie og venninner («vennindar»), men hele mikrokosmoset av naboer, butikkdamer, slaktere, byoriginaler og så videre. Hvem av oss bybeboere er i stand til noe slikt i dag?

 på dette med svunne mikrokosmos etter å ha lest et intervju med den svenske sosialdemokraten Payam Moula i herværende seksjon nylig. Han er opptatt av moderne meningstap, av følelsen mange bærer på: at livet mangler noen sentrale komponenter. At man selv savner en funksjon i verden. Vi lever i misnøyens tidsalder, mener Moula, og blant problemene han legger stor vekt på, er tap av sosiale relasjoner. «Hver femte mann har ingen å prate med og savner en nær venn», sier han, og påpeker at det har omgripende konsekvenser, personlig og politisk.

Lite av dette er nytt i den vestlige verden. I USA opererer man med begrepet 

, en markant tilbakegang i antall venner folk flest pleier kontakt med. Forskning viser at vi ytrer stadig færre ord per dag. Vi lever i ensomhetens hundreår, hevder noen. Følgene er fatale: Ensomhet er like ille for helsa som å røyke 15 sigaretter om dagen, ifølge en rapport fra 2015. Ikke at de som er rammet, trenger slike skremmebilder. Alle som har kjent på dyp ensomhet, vet hvilken avgrunn det er.

Man skal vokte seg for å skjønnmale fortida, og årsaken til at folk inngikk i intrikate nettverk før, var at det var nødvendig. Kjente du naboene, hadde du noen som kunne se til barna når du tok et ekstra skift; kjente du kolonialhandleren, fikk du strukket kreditten litt lenger når skiftene uteble. Samfunnet var et uformelt system av gjensidig avhengighet, og antakelig tenkte man ikke så mye over det. Mye godt har skjedd siden da, i hvert fall i vår krok av verden: Sosialdemokratiet, som Payam Moula vil gjenreise til gamle høyder, lyktes i å innføre en rekke velferdsordninger som gjorde oss mindre avhengige av andres nåde. Kvinnene ble yrkesaktive, og det å velge bort store familier, ble et reelt valg. I dag kan vi skille oss og flytte og bytte jobb og starte mange kapitler. Vi kan organisere livet vårt i bolker, slik at jobb er jobb og fritid er fritid. Vi kan prioritere tid med barn. Privatlivet har, tross sosiale medier, aldri vært så privat. Mye av dette er framskritt. Men samtidig legger vi noe bak oss, og det synes å være den komplekse og tilfeldighetspregede sosiale veven som var så definerende for menneskelivet. Situasjonene slike dynamikker springer ut av, er blitt færre.

 har blitt mindre viktige. Nei, kanskje har vennskap aldri vært mer symboltungt, mer avgjørende for hvordan vi forstår vår posisjon her i verden. Om vi ikke kan regne med å tilhøre et fellesskap i kraft av vår geografiske plassering, eller gjennom yrket vårt, er det de personlige egenskapene det kommer an på. Noen navigerer vennemarkedet med selvfølgelighet; det finnes forskning som viser at de som er populære på skolen, forblir populære som voksne. Andre faller utenfor. Det er også lett å se for seg at måten de moderne vennskapene utspiller seg på, har betydning. I sommer skildret Aftenposten en såkalt «catchup-kultur», som typisk oppstår i 30-årene: Man treffer venner med lange mellomrom, og når man ses, tar samværet form av en samtale om alt som har hendt siden sist. Eller, for å låne ordene til en innsender i danske Information i 2021: Man går fra å være en integrert del av hverandres liv til å bli «en flokk venner som møtes hver tredje måned til en chai latte, eller – mer realistisk – utsetter avtalen fordi barnet har fått hund- og klovsyke». Hva gjør man når vennskapene renner ut i sanden? Vi får ikke en drøss med anledninger til å møte nye folk; maks fem i året, som en venn av meg regnet seg fram til.

Når vennskap er organisert som en serie 

, er det kanskje ikke så rart at det oppstår en hel del sosial paranoia. Er det du har å tilby attraktivt nok til at noen vil avse sin strengt avgrensede fritid på deg? Kanskje er det også sånn vi må tolke det overdrevne fokuset på personlighetstrekket introversjon: Når du føler at du ikke mestrer det sosiale livet, er det fortrøstningsfullt å gjemme seg bak en merkelapp, gi seg selv tillatelse til ikke lenger å forsøke. Og kanskje må vi ta innover oss at den avtalebaserte vennskapskulturen kan oppleves ekstra vrien for menn, som virker å falle utenfor litt oftere enn kvinner: «De fleste menn er en skilsmisse eller en oppsigelse fra å sitte i en leid ettroms med fiskestanga si og et alkoholproblem», som det ble formulert lakonisk i Politiken i juni.

 av sosiale fellesskap som med klimaendringer: Vi vet at det ikke er bra, men vi har nå en gang rigget oss til sånn måte at vi ikke ser så mange utveier. Ingen vil tilbake til trangbodde gettoer. Men jeg tror vi må forstå at sivilsamfunnet har betydning; vi trenger at det finnes en omfangsrik sone mellom det strengt profesjonelle og det helt private. For tida ruller debatten om hjemmekontor. Er det her arbeidstakernes kamp bør stå? Går det an å ønske seg romslighet uten å normalisere det å bare være hjemme og å frata andre et arbeidsmiljø?

Denne sommeren har tidsskriftet The Atlantic publisert en rekke gode artikler om sosiale fellesskap. Kanskje bør vi slippe hverandre til i hverdagens små øyeblikk, foreslår en. Hvorfor kan man ikke henge opp klesvasken sammen innimellom? Tyler Austin Harper slår et slag for det tradisjonelle og undervurderte vennskapet mellom menn, der man samles omkring en hobby heller enn å prate sammen. Han viser til en britisk professor som, under en skilsmisse, opplevde at de vanlige rådene om å snakke med venner ikke lindret. Det som hjalp, var å melde seg inn i en gruppe som konserverte gamle jernbaneskinner. «På sitt beste kan slike vennskap stimulere til en form for samfunnsengasjement, en måte å investere i en felles ytre verden, heller enn å anse sine private psykodrama som sentrum i sosiale dynamikker», skriver Harper. Men dette er avhengig av at andre møter opp.

Hva kan du tilby meg?

I essayet «Deltakar og tilskodar» (1957) går Hans Skjervheim i rette med det han kaller objektivering. Det betyr å forholde seg til mennesker som objekter: «Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd.» Tendensen har røtter i opplysningstida, men får en blomstring i takt med at de positivistiske vitenskapene vinner terreng. Ifølge Skjerv­heim er den utbredt innen psykologi og sosiologi, som gjør mennesker til kasus man kan analysere på avstand.

«Vi kjenner alle dette spesielle gjennomskod­ande, avkledande, psykologiske blikket», skriver Skjervheim. Han anser objektivering som et maktovergrep, et angrep på andres frihet. Ikke minst er det «eit radikalt brot med den platoniske tradisjonen», selve grunnlaget for europeisk åndsliv. Det Platon gjorde, var å diskutere med folk i øyehøyde: «Han let seg engasjera i deira problem». Idealet var å samtale seg fram til fornuftige svar på vanskelige spørsmål. Det er i ferd med å bli borte, mener Skjervheim, som gjør samtale til sitt modus operandi.

I høst er det 100 år siden en av Norges mest markante filosofer ble født. Hans Skjervheim vokste opp i Myrkdalen i nærheten av Voss. Som ung tok han magistergraden i filosofi i Oslo, og karrieren ble delvis omflakkende i Norge, Tyskland og Danmark. Han ble berømt for sine velskrevne essayer og for de mange intellektuelle kampene han kastet seg inn i. Han ble redusert etter et slag i 1991, og døde i 1999. Hvert år arrangeres Skjervheimseminaret på Stalheim i hans ånd.

I nyere tid har det vært vanskelig å få tak i Skjervheims essayer. Nå utgir forlaget Dreyer en antologi med utvalgte tekster og flere forord, redigert av statsviter Andreas H. Hvidsten. Han har tidligere redigert boka «Arven etter Skjervheim» i 2022 og er blant filosofens formidlere i en yngre generasjon.

– Skjervheim etterlater seg en levende arv. Tekstene er tidløse, og prinsippene oppleves like gyldige som i 1957, sier Hvidsten.

Da Skjervheim begynte karrieren på 1950-tallet, pågikk det to store endringer i norsk akademia: Det kom et ordentlig filosofisk miljø til i Oslo, og de nye samfunnsvitenskapene fikk sitt eget fakultet. Begge deler ble ledet an av filosofen Arne Næss. Skjervheim, som var Næss’ student, så med skepsis på sistnevnte forandring.

– Han var kritisk til den positivistiske ideen som lå til grunn for institusjonaliseringen av samfunnsvitenskapene, nemlig at man kunne overføre prinsipper fra naturvitenskapene til studier av samfunn og mennesker. Han fryktet at det ville fortrenge filosofisk refleksjon til fordel for reint empiriske undersøkelser. Han var kritisk til observatørperspektivet, der samfunnsviteren kartlegger og søker å optimalisere samfunnet heller enn å engasjere seg direkte, sier Hvidsten.

Konsekvensen er at man mister enkeltmennesket og det mellommenneskelige av syne og sitter igjen med en reint instrumentell tilnærming. Da forsvinner filosofien og mye av grunnlaget for et delib­erativt demokrati, mente Skjerv­heim, som så med skepsis på et framvoksende teknokrati. Skjervheims kritikk utløste den berømte positivismestriden på 1960-tallet, og det ble omdreiningspunkt for flere av hans tekster. Mens mange filosofer søker å skrive store hovedverk, forble det allment tilgjengelige essayet Skjervheims signatur, og mange av tekstene sprang ut fra muntlige utvekslinger.

En stridbar humanist

Mannen min døydde, og eg slutta å tru at livet ville meg vel», leser vi tidlig i den andre romanen til Margreth Olin, som for de fleste er mest kjent som filmskaper. Jeg-personen, en middelaldrende kvinne, har levd alene og tynget av sorg etter at ektemannen døde. Under et besøk i hjemtraktene på Vestlandet treffer hun sin ungdoms store forelskelse, som fremdeles er bosatt i bygda. Han har vært den som på godt norsk kalles 

, altså en person hun har en spesiell kjemi med, men som det aldri har utviklet seg noe videre med.

Kanskje har tida endelig kommet for dem nå? De innleder et erotisk forhold med lidenskapelige møter hjemme hos barndomsvennen, til fjells og i Oslo, der jeg-personen er bosatt. Samtidig som hun forelsker seg hodestups, knytter hun seg nærmere barndommens landskap og de aldrende foreldrene, og vi forstår at dette er en historie om å komme hjem på flere vis.

 ikke reisa. Barndomsvennen er en klassisk ungkar og spelemann: Bak seg har han et liv som damemagnet, og et par-tre havarerte samliv med barn involvert (det har for øvrig også jeg-personen). Kontakten dem imellom vil han helst holde diskret, for å unngå bygdesnakk. Så hva er det han vil? Forholdet får aldri noen merkelapp, og jeg-personen frykter at hun har rotet seg borti et såkalt 

, et uforpliktende forhold uten framtid. Usikkerheten tærer på henne, og det følger en rekke feilslåtte forsøk på kommunikasjon. Gradvis forstår vi at også barndomsvennen har gamle sår i bagasjen, og at det må noen modige samtaler til om det skal bli de to på ordentlig.

Et befriende trekk ved Olins roman er at den er skamløst inderlig hva angår sex og begjær. Heller enn å trekke seg sobert tilbake i det seine midtlivets trygge boble, lever romanpersonene livet med hjertet som innsats, og uten å hemmes av forakt knyttet til egen kropp. Historien byr på naken hud, tander berøring og sex i alskens kriker og kroker, om enn ikke spesielt grafisk beskrevet. Det er godt å slippe den kyniske eller nedstemte tonen som hefter ved mye av det som skrives om dating i godt voksen alder.

 romanen av et par andre problemer. For det første er den for lang: Paringsdansen smyger seg langsomt fram, uten nok dramatikk og med så mye grunning hos jeg-personen at leseren sliter med å holde interessen oppe. Så snakk med hverandre, da! vil man rope til de to. Det gjør de heldigvis til slutt, men da trer romanens andre problem fram, nemlig rause doser patos. Tredje problem er at mens Olin har noen sanselige skildringer av sorg og forelskelse, skorter det på de dype innsikter; vi er ment å sympatisere med jeg-personen, men i likhet med barndomsvennen framstår hun mest som en umoden seriemonogamist (jeg merker meg blant annet en romantisert trang til å lage barn med alle hun elsker, uten nevneverdig refleksjon deromkring). Kanskje får man ikke alt på en gang – kanskje er kloke mennesker for kjedelige til å knulle på et pubtoalett? «Utan språk for kjærleik» er i alle tilfeller en bramfri bok som knaker under vekta av banaliteter.

Kroppene våre

Mitt indre kartotek over litterære kjærlighetsscener inkluderer en fra romanen «Lol Valérie Stein» av Marguerite Duras. Hovedpersonen, Lol, er på ball med sin forlovede. En fremmed kvinne entrer salen, og Lols forlovede blir som forhekset: Han går bort til kvinnen, ber henne opp og danser med henne hele kvelden, mens Lol står befippet i et hjørne og ser på. De to som danser har bare øyne for hverandre, og til slutt forlater de ballet sammen, hånd i hånd, uten å skjenke den forsmådde Lol en eneste tanke.

Scenen er rystende, fordi den sier noe om hvor hensynsløs kjærligheten kan være. Den kan også vekke litt ubehag, for hva om man selv aldri får oppleve noe slikt? Det er vel sånn den store kjærligheten er, at den rammer oss som lyn fra klar himmel som noe nesten overnaturlig, og at den ikke levner noen tvil om hvem vi burde tilbringe resten av livet sammen med?

Slik går en del av oss moderne mennesker rundt, kan man se for seg, og venter på at lynet skal slå ned. Vi skroller og sveiper og dater og ligger rundt og venter på den kriblende følelsen av at alt bare stemmer, at vi har møtt vår person, den som får alle andre til å blekne. Men hva om det er feil måte å tenke på? Hva om det ikke er kjærligheten som velger oss, men vi som må velge kjærligheten, aktivt og med et solid stykke innsats?

Tidligere i sommer leste jeg en interessant artikkel kalt «Kjærlighetens dobbeltbevegelse», skrevet av filosof Lina Holte-Leyk og trykket i avisa Vårt Land. Hun peker på paradokset at mens vi aldri har hatt så mange kanaler for dating og mellommenneskelig kontakt, forblir stadig flere av oss ufrivillig single. Hva i alle dager skyldes det?

Da jeg slår på tråden til Holte-Leyk for å høre mer om hennes resonnement, forteller hun at hun har drevet en egen praksis i 15 år, der hun bistår klienter som er ufrivillig single eller par som sliter. Hun mener at de typiske samlivsterapeutene har fått i overkant stor plass i offentligheten, og at vi har behov for en annen samtale om kjærlighet og samliv.

– Diskusjonen har blitt psykologisert, framfor filosofisk og eksistensiell. Vi er blitt mer opptatt av konsepter som tilknytningsstil og kjærlighetsspråk enn av hvordan vi mennesker tåler avhengighet, nærhet og tap, hvordan vi ønsker å leve – og konsekvensene av det valget. Jeg tror vi bør tenke litt mindre på hvordan vi finner kjærligheten og mer på hvordan vi blir i stand til å bære kjærligheten som prosjekt – hva den krever av oss, sier hun på telefon fra ferie på Nord-Sjælland.

Holte-Leyk er særlig opptatt av Søren Kierkegaard (1813–1855) og hans begrep om «dobbeltbevegelse». Hos den danske filosofen handler begrepet om den kristne tro. Men Holte-Leyk mener det kan overføres til kjærlighetslivet: Først må vi gi avkall på forestillingen om den perfekte kjærligheten, noe liknende det Kierkegaard betegner som «den uendelige resignasjon». Deretter må vi vende tilbake til det konkrete mennesket og elske den som faktisk er gitt oss, en såkalt «troens bevegelse».

– Uten den første bevegelsen blir vi værende i fantasien, og uten den andre blir kjærligheten aldri virkelig, sier Holte-Leyk.

Jeg kunne levd et helt annet liv

Når man ser for seg et amerikansk eliteuniversitet, er det gjerne Hollywood-filmenes klisjeer som melder seg: Studenter iført blazere og hornbriller som haster gjennom høstløvet på vei til forelesning i en dunkelt opplyst sal med romerskinspirerte buer. Klisjeene ser ut til å stemme greit for historien til ærverdige Hillsdale College, som ligger vakkert til i det landlige Michigan.

For den jevne nordmann har universitetet ikke vært særlig kjent, før cruiseskipet Silver Dawn seilte i Norge tidligere i juni. Luksusbåten brakte med seg 600 Maga-tilhengere, som fikk cruise rundt i norsk fjordidyll samtidig som de lot seg inspirere av konservative foredragsholdere om bord. Arrangør var Hillsdale College, og 190 av plassene var fylt opp av universitetets egne representanter. Som Klassekampen meldte om, fikk cruiseturistene en heller kald mottakelse da de seilte inn i Trondheim.

Det kristne universitetet ble grunnlagt av baptister i 1844 og har en rik og interessant historie. Under borgerkrigen kjempet store deler av studentmassen på nordstatenes side. Universitetet var blant de første i landet til å slippe inn kvinner og svarte, og abolisjonisten og den tidligere slaven Frederick Douglass talte ved campus i sin tid.

som vektlegger vitenskap og humaniora. Dets fokus har tradisjonelt vært vestlig idéhistorie og innbefatter slikt som teologi, filosofi og økonomi. Ifølge en reportasje i The New Yorker i 2023 lærer man blant annet om den østerrikske økonomen Ludwig von Mises, som donerte sitt private bibliotek til Hillsdale (von Mises nevnes for øvrig av Richard Cockett på de foregående sidene i denne seksjonen av Tidens tegn). Det skal også være et av få amerikanske universiteter som fremdeles stiller høye krav til studentenes lesing av originaltekster.

Hillsdale har alltid vært ansett som konservativt, og på campus finner man statuer av Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I seinere tid har det imidlertid skjedd en dreining som minner om Det republikanske partiet: Universitetet har knyttet seg stadig nærmere Trump og Maga-bevegelsen. Utviklingen skal særlig skyldes nåværende rektor Larry P. Arnn, som deltok på norgescruiset og som Trump på et tidspunkt skal ha vurdert å utnevne til utdanningsminister. Arnn er en av grunnleggerne bak den høyrevridde tankesmia Claremont Institute, som amerikanske publikasjoner beskriver som et intellektuelt hjem for Trump-miljøet. Her finner man også jussprofessoren John Eastman, som i 2020 ville omgjøre valget etter Trumps tap.

Leser man noen av artiklene som er skrevet om Hillsdale College de siste årene, blir man slått av hvor intrikate forbindelser universitetet har med sentrale krefter på den ytre høyresida. Allerede i 2009 opprettet Hillsdale en egen campus på Capitol Hill i Washington, over gata for tenketanken Heritage Foundation, som seinere sto bak det famøse «Project 2025», en rapport med forslag til strategi for Trump som særlig innebar å kjempe mot 

 liberalere. Også det sterkt høyrevridde nettidsskriftet The Federalist, som hevdet at Trumps valgnederlag i 2020 var resultatet av en konspirasjon, er tett knyttet til Hillsdale: Redaktør Mollie Hemingway, en kjent Trump-supporter, underviser studentene i journalistikk.

Påfallende mange av Hillsdales ansatte har vært innom Trump-administrasjonen eller omkringliggende miljøer. En av dem er professor og tidligere Heritage Foundation-profil David Azerrad, som vakte oppsikt da han i 2022 hevdet at USA er bygget på «svarte privilegier». Ifølge Hillsdales nettsider underviser han i dag studentene i «klassisk liberalisme, konservativ politisk ideologi og identitetspolitikk». En rekke ytre høyre-profiler har vært invitert som talere, som sosiale medier-kjendisen Andy Ngo. I fjor høst besøkte Reform UK-leder Nigel Farage Hillsdale, og ifølge The Guardian brukte han taletida på å hevde at britiske lærere «forgifter elever» og at det britiske utdanningssystemet er kontrollert av den «marxistiske venstresida». Taleren ved årets avgangsseremoni i mai var Erika Kirk.

Skolen framstår som en ideologi­fabrikk.

Han dyrker framtidas trumpister

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Da Klassekampen nylig intervjuet Rune Slagstad om venstrepopulisme, kom idéhistorikeren inn på et emne som fikk en til å tenke litt. «Det er noe rasjonalistisk over politikkens univers. En har ikke forbindelse med de bevegende kreftene», mente Slagstad om venstresida, som er for opptatt av saker og lite opptatt av følelser. Skal man vinne folk, må man forstå at de drives av mer enn økonomi og politikk; man må være i kontakt med deres romantiske drømmer.

Slagstad viste til den marxistiske filosofen Ernst Bloch, som på 1930-tallet hevdet at nazismen hadde vunnet kampen om menneskenes sjelsliv, som han kalte «det irrasjonelle». I dag har høyrepopulismen ny vind i seilene, og kanskje er det av samme grunn – de har forstått hvilke følelser som ulmer i folkedypet, som kan mobiliseres hit eller dit. Hva skal venstresidas svar være? Kanskje å åpne mer opp for at mennesket også er et irrasjonelt vesen. Gjennom historien har folk av alle politiske støpninger interessert seg for slikt som ikke kan forklares i politiske eller økonomiske formler, som det religiøse, spirituelle og mystiske. Men i nyere tid har slikt vært nærmest fraværende i venstresidas prosjekt: Vi holder oss til det faktabaserte, sobre og sekulære. Kanskje er det dét som klusser det til i debatter om alt fra fotballnasjonalisme til 

 eller vindmøller: Det går ikke an å forstå folks beveggrunner fra et reint rasjonelt standpunkt.

Intervjuet med Slagstad tok utgangspunkt i et foredrag han holdt på Wonderful World, en stavangerbasert festival for filosofi og vitenskap som søker å «åpne rommet for undring og det overgripende». Festivalen ledes av Jørg Arne Jørgensen, religionsviter og skribent i Klassekampens spalte «I god tro», hvor han har slått et slag for det gåtefulle og mystiske ved tilværelsen – ikke som en motsetning til vitenskap, men som en ekstra dimensjon. Det finnes flere måter å tolke verden på, mener Jørgensen, som har interessert seg for ideene til Carl Jung.

Da vi slår på tråden, utdyper Jørgensen litt om hva han finner så ansporende hos den østerrikske psykiateren, som levde mellom 1875 og 1961. Det handler nettopp om vekta Jung legger på de irrasjonelle drivkreftene i et menneskeliv.

– Jung er opptatt av understrømmene og det han kaller 

, arkaiske rester som ligger i oss, sier Jørgensen.

Som begrepet tilsier, innebærer det at menneskeheten deler en del psykiske strukturer som er nedarvet fra våre forfedre – som er forklaringen på hvorfor en rekke symboler og fortellinger (det Jung kaller arketyper) går igjen i alle slags kulturer. Blant annet har vi arvet en del voldelige, krigerske impulser, mener Jung – og de lar seg ikke sivilisere bort i en håndvending.

– Vi kan ikke vedta oss bort fra langvarige psykiske disposisjoner. Om vi prøver å bestemme oss for at menneskeheten er noe helt annet enn den er, og fører samfunnet i en altfor idealistisk retning, vil det kollektive ubevisste slå tilbake. I verste fall blir resultatet slikt som Nazi-Tyskland, som Jung tolket som en reaksjon på altfor raske endringer i moderniteten, kombinert med sosial nød og påført skyld etter verdenskrigen, som vekket noe urgammelt og etnosentrisk. For Jung har mennesket også primitive sider som elsker makt, sier Jørgensen.

Han medgir at det er «litt deprimerende å tenke på». Men den beste måten å holde slike impulser i sjakk, og forhindre at de får destruktive utslag, er å erkjenne at de finnes.

Hvem skal lytte til våre romantiske drømmer?

Maria Høy Hansen

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Er Norge et kapitalistisk klassesamfunn, i tråd med Karl Marx’ ideer?

Ja, mener mange. Nei, mener sosiolog og professor Gunnar C. Aakvaag. Han er blant bidragsyterne i det nye nummeret av tidsskriftet Agora, som har tema «Marx i dag».

Vi møter Aakvaag i Oslo for en prat om artikkelen, hvor han ser nærmere på sentrale poenger i Marx’ «Kapitalen» (1867) – for så å argumentere mot at dette er relevant for norske forhold.

Han mener Marx’ teori om det kapitalistiske klassesamfunnet er overbrukt blant sosiologer som analyserer Norges historie.

– Dette er faglig oppegående folk jeg har stor respekt for, men jeg er rykende uenig med dem om den overordnede analysen av det norske samfunnet, sier Aakvaag.

– La oss først klargjøre hva Marx’ tese går ut på, kort oppsummert?

– Det er ekstremt viktig å trekke et skille mellom 

. Du kan ikke snakke om et klassesamfunn bare fordi man har klasser. Det er som å snakke om et familiesamfunn fordi man har familier. Marx’ argumentasjon er langt mer forpliktende, hvor klassedynamikker og kapitalismens logikk styrer hele samfunnet.

Aakvaag peker på tre antakelser hos Marx. Den første er at kapitalismen har en form for essens eller lovmessighet. Den andre er at essensen er det han kaller de økonomiske omstendigheters stumme tvang, der kapitalismen etablerer en økonomisk logikk som ubønnhørlig presser folk til å gjøre bestemte ting. Den tredje er at et samfunn først blir kapitalistisk når denne logikken underlegger seg alle samfunnets sfærer.

Politikken sitter i førersetet, ikke økonomien.

Derfor tar Marx feil

Når man leser historien om Marilyn Monroe – den kvinnen som har fått flest bøker skrevet om seg gjennom tidene – slås man av to ting: hvor merkelig det korte livet hennes var, og hvilket markant kapittel i amerikansk historie det er sammenvevd med.

I disse dager pumpes det ut enda flere bøker, artikler og podkaster, for på mandag er det 100 år siden Monroe kom til verden 1. juni 1926. Hun ble født som Norma Jean Mortenson i Los Angeles, og vokste opp fattig under den store depresjonen. Da mora utviklet schizofreni, ble Monroe sjaltet inn i det deprimerende fosterhjemssystemet, hvor hun skal ha blitt seksuelt misbrukt. 16 år gammel frigjorde hun seg ved å gifte seg med en nabo, og mens han var soldat i andre verdenskrig, stablet hun på beina en karriere som pinupmodell, som var 

i 1940-årene. Blant annet stilte hun opp på nakenbilder, som ble trykket i Playboy noen år seinere uten hennes samtykke (Hugh Hefner brukte for øvrig en formue på å bli gravlagt ved siden av Monroe – om hun er like henrykt over å hvile inntil ham i all evighet, er uvisst.)

Med en blanding av målrettethet, en ekstremt heldig hårklipp og en god porsjon flaks klatret Monroe videre på underholdningsindustriens rangstige og inntok til slutt Hollywood, som var i gullalderen på denne tida. «All About Eve» (1950) ble hennes gjennombrudd. De neste ti årene kom filmene som perler på en snor, og «Gentlemen Prefer Blondes» (1953), «The Seven Year Itch» (1955) og «Some Like It Hot» (1959) regnes som høydepunkter. Utover 1950-tallet ble Monroe minst like kjent for sitt privatliv, og hun inngikk i forhold – og noen ganger ekteskap – med landets mest berømte menn innen sport, film og politikk: Joe DiMaggio, Marlon Brando, John F. Kennedy. Den siste filmen hun spilte i var «The Misfits» (1960), med manus skrevet av hennes siste ektemann Arthur Miller, en kjent dramatiker. I 1962 døde hun av en overdose piller, etter flere års avhengighet – om det var et uhell eller selvmord, vites ikke.

Å forsøke å si noe vettugt om Marilyn Monroe kan føles litt som å snakke om McDonalds eller Iphone. Hun er allestedsnærværende, også i dag, og oppleves gjerne mer som et symbol eller et generisk 

 enn en interessant historisk person. For en som ikke opplevde hennes glansdager, altså som kinopublikum på 1950-tallet, kan det være vanskelig å forstå hva det var som var så spesielt. Verden mangler ikke pene mennesker, og folk som traff henne, rapporterte at hun var nokså alminnelig søt bak all staffasjen – en berømt fotograf hevdet at hun «fullstendig manglet beinstruktur».

Men, fortsatte han: «Hun hadde evnen til å projisere.» Det, kan man tenke seg, innebærer et talent for å lokalisere tidsånden og modellere sin persona deretter. Hva ønsker publikum at en kvinne skal være på akkurat dette tidspunktet i historien, hva vekker deres fantasier i 1952? The New Yorkers skribent Rachel Syme beskriver Monroe som den første kjendisen som fullt ut forsto fotomediets makt og samarbeidet aktivt med fotografer, heller enn å passivt la seg avbilde, slik andre pene, men forglemmelige pinuper gjorde.

Ser man en Monroe-film eller to, forstår man litt mer av appellen: Hun har den typen karisma og erotisk tiltrekningskraft som, til tross for bimboestetikken, egentlig kommer av intelligens og personlighet. Det er derfor effekten ble så laber da realitykjendisen Kim Kardashian skviste seg inn i Monroes berømte «nakenkjole» for noen år siden: Ikke bare fordi hun har andre proporsjoner enn Monroe og truet med å revne det skjøre stoffet, men fordi hun mangler elementet av mystikk og humoristisk sjarm; 

, for å sitere Gertrude Stein (rett skal være rett: Kardashian har laget en karriere ut av å treffe 

 tidsånd, som er en ganske annen enn på 1950-tallet).

Monroe døde før andrebølge­feminismen blomstret opp seint på 1960-tallet, og de som analyserte henne i retrospekt, visste ikke alltid hva de skulle gjøre med henne. Noen så ned på henne. Rolla hun spilte som begjærsobjekt, rører ved et evig dilemma: Er det automatisk undertrykkende å underkaste seg det mannlige blikket? Eller kan det være frigjørende, om man klarer å utnytte det til sin fordel, for eksempel økonomisk?

Hva skal en kvinne være?

Den kraftfulle skrivekunsten er konsis. En setning bør ikke inneholde noen unødvendige ord, og et avsnitt ingen unødvendige setninger, av samme grunn som et maleri ikke bør inneholde unødvendige streker eller en maskin unødvendige deler», heter det i W. Strunk og E. B. Whites «The Art of Writing». Jeg vet ikke om Elizabeth Strout har lest denne smått ikoniske manualen, men hun oppfyller dens idealer: Bøkene hennes er skrevet i et likefram språk uten jålete fiksfakseri, og i det enkle og hverdagslige åpner det seg noe storslått.

En rekke av bøkene hennes er oversatt til norsk, deriblant «Olive Kitteridge» og serien om Lucy Barton. Nå kan vi lese en flunkende ny roman, «Det vi aldri sier», også den iført norsk språkdrakt av den formidable Hilde Rød-Larsen. Fortellingen spiller seg ut i 2024, da Donald Trump blir valgt som president for andre gang. Hovedpersonen, Artie Dam, er en aldrende historielærer i Massachussetts, en kant av USA vi kjenner fra Strouts tidligere bøker.

 alminnelig menneske, verken voldsomt evnerik eller spesielt dum. Da vi møter ham, står han i en livskrise. Nabodama Flossie har flyttet til Ohio, og med det mister Artie sin eneste ordentlige samtalepartner, som han kunne snakke med om sånt som betyr noe – og slike vennskap vokser som kjent ikke på trær. Artie bærer i det hele tatt på en god del smerte. Han går med selvmordstanker, og tidlig i romanen forsøker han å drukne seg i sjøen. Men dødsangsten slår inn, og i siste sekund blir han reddet av en forbipasserende motorbåt.

Hva er det som plager Artie? Summen av belastning over tid. Ekteskapet med kona Evie er respektabelt, men ikke særlig nært; det mangler en sjelelig kontakt mellom dem, og Artie framstår som noe av en tøffel. Han bekymrer seg over sønnen Rob, som aldri ble den samme etter en bilulykke der kjæresten hans ble drept (bare Artie kjenner Robs skamfulle hemmelighet, nemlig at kjæresten gav ham en 

 mens hans kjørte bilen, og at det bidro til ulykken). Han er en fremmed fugl i eget liv, og som i andre av Strouts romaner skyldes det klassestrukturer: Artie vokste opp i enkle kår i en italiensk-amerikansk familie i Chicago, men giftet seg inn i sjiktet av velstående østkystamerikanere som gjerne kalles 

Selv om han ble tatt inn i varmen av svigerfamilien, har han aldri følt seg hjemme, og underveis forstår vi at klassereisen førte til tap av kontakt med hans egne foreldre, som nå er døde.

er lagt på hylla, men Artie er på sammenbruddets rand – skjønt han klarer å skjule det sånn noenlunde for omverden. Han begynner å gjøre ukarakteristiske ting, som å stjele to dyre skjorter i en herrekonfeksjon. Han blir tatt på fersken, men den snille butikksjefen lar ham gå. Artie strever med å forklare de destruktive impulsene overfor seg selv – har han fått slag? Nei, men han har desperat behov for å unnslippe det fasadepregede livet han er fanget i, tenker leseren. Muligheten til å snu opp ned på alt kommer som lyn fra klar himmel. Sønnen Rob oppdager noe sjokkerende: Artie er ikke hans egentlige far. Det viser seg at Evie hadde en affære da Rob ble unnfanget. Artie er rystet, og på nippet til å konfrontere Evie – men lar det være. Kanskje fordi hemmeligheten fører ham nærmere Rob, som han fremdeles elsker som sin sønn. Og kanskje fordi den gjør noe med maktbalansen i ekteskapet; i sitt stille sinn vet Artie hva Evie må leve med av løgner og gammelt grums.

 seg en større krise: Amerika er på vei inn i fascismen, og utviklingen griper inn i Arties lærerhverdag. Å nei, tenker jeg instinktivt da den politiske samtida først bringes på banen: Her kommer det enda flere livsfjerne liberalere som skal okke seg over de barbariske trumpistene. Heldigvis er Strout klokere enn som så. Vi ser samtida med Arties bekymrede, men rause blikk. Aller mest er dette en roman om det trumpismen forhåpentligvis aldri klarer å utslette: små glimt av solidaritet mellom vidt forskjellige mennesker. I dypet av sin depresjon får ikke Artie øye på det selv, men for leseren blir det tydelig at han inngår i et nett av relasjoner, noen varige og noen flyktige, som holder verden oppe.

Et tema hos Strout er hvor viktige små handlinger av godhet kan være for et menneske, særlig et sårbart barn, og for noen av Arties elever er det han som spiller en slik rolle. Alle mennesker «bærer i seg et vidstrakt univers som ingen noensinne vil kjenne», forstår han på et tidspunkt, og innsikten gjør ham forbløffet. «Han skjønte at det kunne gjøre et menneske ensomt», tenker han videre, og konkluderer med at «folk måtte ta og gi til hverandre det de kunne.»

Lyder det sviskete? Strout er en forfatter som balanserer på grensa til det naive. Men nok en gang opplever jeg at hun får det til å bære: «Det vi aldri sier» er en gripende og dypt menneskelig roman.

Alt menneskelig

Tom Henning Bratlie

(foto)

Da Klassekampen møter den svenske forfatteren og filmskaperen Lukas Moodysson i Stockholm, har han noe rødt surret rundt halsen. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være et supporterskjerf for … sportsklubben Brann?

Det har sin naturlige forklaring: Sønnen hans studerer i Bergen, og skjerfet er anskaffet der – og tatt fram i dag som en vennlig gest til oss norske journalister. Selv oppholder Moodysson seg som regel i Sverige. Etter mange år i Malmö har han flyttet til en gammel familiegård i det mer landlige Hultsfred.

Han slo igjennom som filmskaper på 1990-tallet og har laget en rekke ikoniske filmer, som «Fucking Åmål» (1998), «Tilsammans» (2000) og «Lilja 4-ever» (2002). I årenes løp har han også utgitt flere bøker, og i vår utkom romanen «Rebellerna» til strålende kritikker. Boka tar utgangspunkt i 

, en maoistisk bevegelse som var aktiv i Sverige i 1968, da ungdomsopprøret feide over Vesten og Skandinavia.

Som filmskaper har Moodysson en egen evne til å lage tidskapsler, der epoken som skildres, står fram med all sitt særpreg. Så også med årets roman, hvor leseren transporteres tilbake til og oppslukes av dette spesielle tidspunktet i nyere svensk historie.

Selv er Moodysson født i 1969. Han har alltid vært fengslet av hvordan verden så ut før han ble født og da han var barn, forteller han.

– Det har blitt vanlig å hevde at historien gjentar seg, at nåtida likner 1930-tallet og så videre. Men jeg er mest opptatt av 1960-tallet i seg selv. Hvordan føltes det å leve da, uten det lange perspektivet vi har nå? Det er én ting å lese Mao i dag, men hvordan var det å lese de små pamflettene som ble trykt opp i 1968? Det er den spesifikke tida som interesserer meg, sier Moodysson.

Våren 1968 var jag tjugoett och hade en känsla av att jag hade fastnat, jag ville vara någon annanstans.

Ordene tilhører Monica, romanens hovedperson, som i nåtid er blitt en gammel kvinne. Hun ser tilbake på den gangen hun var en ung kvinne fra enkle kår, som tjente til livets opphold ved å stå aktmodell for kunststudenter. En av dem, Tobias, blir inngangsbilletten til det forjettede 

Det er plagsomt når ideologien ikke henger på greip.

Reinhetens ekstase

Hva er et «kjærlighetskart»? Etter å ha lest en hel bok som tar utgangspunkt i dette begrepet, skrevet av den erfarne kunstkritikeren og forfatteren Kjetil Røed, er jeg fremdeles ikke sikker på hva det viser til. Det kan naturligvis skyldes en svikt hos meg selv, men jeg mistenker at heller ikke forfatteren har oversikt over metaforene han konstruerer. Det er symptomatisk for denne utgivelsen: Den er full av tåkeprat og tomme vidløftigheter.

Det er synd, for emnet er interessant – kjærlighet som livserfaring og politisk kraft. Røed har skrevet om kjærlighet før, men da i forbindelse med litteraturkritikk, i boka «Fra punktum til kolon». I årets bok starter han med å fortelle at han selv har gått gjennom et samlivsbrudd, og erkjenner at bruddet var hans skyld: «Jeg begynte å foreta reiser utenfor de velkjente rutene. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg var, eller hva jeg skulle peile etter.»

Herfra tar han oss med til den første forelskelsen han opplevde som ung gutt, og på vandringer i Drammen, der han nå er bosatt etter mange års fravær. Det bærer av gårde på en reise gjennom kulturelle verker og filosofiske teorier som sier et eller annet om kjærlighetens vesen, og som har betydd noe for Røed. Underveis bruker han også en del plass på kunstnerparet Hannah og Hans Ryggens kjærlighetshistorie ved midten av forrige århundre.

 som en undersøkelse av «hva kjærlighet er og kan være», og Røed legger vekt på at «kjærligheten finnes i både smått og stort» – altså ikke bare i romantiske relasjoner, men i vårt forhold til verden, naturen, musikk, bøker og så videre, og at det er vesentlig for oss mennesker. Det har han helt rett i. Men mange av analysene undersøkelsen fører til, er helt konvensjonelle. Flere av verkene tåler etter mitt syn ikke vekta av overspent mening de lastes med, som kjøttbollescenen i «Lady og landstrykeren», som ifølge Røed kan lure oss til å tro på floskler som skjebne og sjelevenner, men sier lite om «kjærligheten i det store bildet». Andre av Røeds refleksjoner er nærmest uforståelige, som følgende polemikk mot den litterære kanon i et kapittel om Virginia Woolfs «Orlando», en roman han setter høyt:

Men hva er det som i siste instans berører dem som elsker denne boka? Svaret er neppe en blåkopi av de offisielle evalueringene. Hvordan kunst og liv faktisk veves inn i hverandre, har en tendens til å skjules når verk begripes gjennom upersonlige kategorier som ‘Vestens kanon’ eller ‘europeisk litteraturhistorie’. Når vi nærmer oss kulturen på denne måten, skapes en illusjon om at slike fellesrom har en offisiell egenverdi som er viktigere enn verdien den har for hver enkelt. Men dette er en privatiserende lesemåte som skaper inntrykk av at vi ikke har fri tilgang til den litterære allmenningen.

spekter av tenkere, fra Hannah Arendt til Sara Ahmed, men stort sett holder vi oss på overflaten. Vi leser om kjærlighetens politiske dimensjoner, men lærdommene vi er ment å trekke er selvfølgelige, som at kvinner lenge var regnet som underlegen mannen og at ikke alle er frie til å elske som de vil, særlig i USA. Det er poenger verdt å gjenta, men skal det bli litteratur og tankestoff av det, må det tilføres originale perspektiver.

Teksten er betraktelig bedre i partiene der Røed legger av seg all den idéhistoriske staffasjen og beskriver det nære og hverdagslige. Han har et følsomt blikk for visuelle omgivelser, og de små snuttene av personlige erfaringer han deler med oss, er fine. Mer privatliv kunne ha fungert godt: Som leser tørster man etter noe jordnært og konkret. Noe ujålete! I stedet sklir det ut i kvasiintellektuelle passasjer jeg må lese to og tre ganger fordi de er så krøkkete skrevet, med egenproduserte, mystifiserende begreper som «undringsmiljøer» og «sedimenteringsprosessene i de delte kjærlighetskartene». Det etterlatte inntrykket er av en forfatter som ikke har så mye nytt å bringe til torgs, og som derfor må ty til ordgyteri.

Tomme tønner

Du er i din ungdoms vår, og så pang! er du en voksen kontorrotte som blir pepret med reklame for 

-hormoner (siste nytt fra legemiddelindustrien er at vi kvinner entrer overgangsalderen i midten av trettiårene). Du ser tilbake på dine tjueår med en blanding av lengsel og lettelse over å ha kommet gjennom strabasene. Men også med forundret fascinasjon. For brått ser du den på avstand, den kulturelle epoken som tilhørte deg og din kohort, i dette tilfellet millenniumsgenerasjonen.

De eldste blant disse hadde sine formative år rundt årtusenskiftet. Vi litt yngre en gang mellom 2007 og koronapandemien. Hvilke fenomener preget denne epoken? Musikkfestivaler, en evig kjede av festivaler med gnålete indiemusikk. Paddeflate ballerinasko og hårdott midt oppå knollen. Tre nye kaffebarer på hvert gatehjørne (det ble regnet som en bra ting). Obama på tv-en, før, vel, han ikke var der lenger. Optimisme knyttet til internett og stadig flere apper. Nøye regissert kommunikasjon på sosiale medier. Mye det er lett å latterliggjøre, for vi ble assosiert med en rekke kjipe kvaliteter, som gentrifisering, livsfjernhet og narsissisme. Mest av alt latterliggjorde vi oss selv, for aldri har det vel eksistert en så selvrefererende generasjon.

Men tida kaster sitt slør over alle ting, og kanskje har det nå gått så lang tid at romantiseringen kan begynne. Det slo meg da jeg leste Vincenzo Latronicos roman «Det perfekte», som tegner et nokså dystert portrett av et stereotypisk millenniumspar, men neppe ville solgt i bøtter og spann om det ikke fantes en god del nostalgi der ute. Og den siste måneden har folk benket seg foran en artefakt som mer enn noe annet fanget tidsånden: tv-serien «Girls» (2012–2017). Den har fått sin renessanse ettersom serieskaper og hovedrolleinnehaver Lena Dunham har utgitt sin selvbiografi, «Famesick». Hundrevis av artikler har diskutert det hun forteller om, nemlig at hun ble gjort til syndebukk for alt som var galt med sin navlebeskuende samtid, og hetset fordi hun vågde å vise seg naken på tv uten å være kledelig Hollywood-anorektisk.

Dunham fortjener både sympati og en slags kollektiv beklagelse etter å ha blitt utsatt for så mye pepper som noen-og-tjueåring. Men om vi overfokuserer på de negative reaksjonene hun ble gjenstand for, overser vi kanskje noe annet: at «Girls» framfor alt var en helt vill suksess, og at den formet samtidskulturen og det offentlige ordskiftet på en måte som har vært få andre serier forunt – og som er nærmest umulig å forestille seg i dagens kaotiske strømmekultur hvor ingen følger med på det samme.

Tenk bare på hvilken epoke datidas unge hadde gjennomlevd før 2012, og hvilke idealer vestlige jenter ble tilbudt av den hegemoniske amerikanske underholdningsindustrien. Var du i målgruppa til «Girls», hadde du vært tenåring på det markant postfeministiske tidlige 2000-tallet, kjennetegnet av Lolita-flørtende popstjerner og realityprogrammer hvis omdreiningspunkt var mobbing av helt vanlige kropper (Frida Fliflet skildret sistnevnte fenomen svært treffende i herværende avis nylig). The Atlantic-skribenten Sophie Gilbert har betegnet denne kulturelle æraen som 

, der unge kvinner ble fortalt at det var noe mektig og frigjørende ved å selv by seg fram som seksuell handelsvare, ironisk eller inderlig.

Jenter og kvinner har tradisjonelt vært den sammenfiltrede massekulturens og reklameindustriens viktigste markedssegment, fordi det er denne gruppa man lettest kan ødelegge selvtilliten til og tyne for penger. «Girls» var den første mainstream-serien som for alvor representerte noe helt annet: Den var laget av og for unge kvinner, og verden ble sett med deres blikk. Den viste noe som minnet om rå erfaring, hvordan det var å være ung på et bestemt tidspunkt i historien og økonomien. Når jeg ser serien i dag, framstår mye av kritikken den mottok, særlig for det (angivelig) privilegerte middelklasseperspektivet, som ganske malplassert. Riktignok zoomer den inn på et ørlite miljø i New York, som Dunham selv kjente ut og inn, men den har klare satiriske elementer. Gjennom det snevre åpner det seg noe allment, og serien forteller om et vestlig samfunn i endring, som også var gjenkjennelig i Norge – om en urban, uforpliktende og ofte nådeløs datingkultur og et flytende, stadig mer nettbasert arbeidsmarked hvor du ikke selger arbeidet ditt, men en nøye utvalgt versjon av deg selv, og hvor det har gått inflasjon i høyere utdanning.

Ennå er sexscenene rystende i all sin nakne, uperfekte og ofte ubehagelige likeframhet – de viste hvordan pornoens troper snek seg inn i unge folks sexliv og selvframstilling, uten at serien som helhet ble pornografisk eller spekulativ. Framsto «Girls» dermed som et feministisk prosjekt? Både ja og nei, og nettopp det var seriens styrke. Den tok kvinners erfaringer på alvor, men uten den overtydelige etikken eller pedagogikken som preget mye av den påfølgende seriekulturen. I Dunhams univers var kvinner irriterende, urimelige, ukloke og iblant stokk dumme, akkurat som menn.

Den siste feministen i Amerika

Nylig kom jeg over et bilde av et glanset amerikansk herremagasin anno 1995 – på internett, naturligvis. Magasinet hadde utformet en liste over hva som var årets mest overvurderte trender, som inkluderte så mangfoldige fenomener som «tegneserier», «Jay Lenos comeback», «ungdommelig livslede», «enhver britisk kvinne som blir beskrevet som en skjønnhet», «Plinius den eldre» og «Martin Amis».

At lista ikke ville truffet tidsånden i våre dager, er opplagt: Den innbefattet også slikt som «kroppen til Demi Moore» og «homofil standup-komedie». Men det som slo meg som mest foreldet, var noe annet, nemlig at lista var henvendt til et allment og på samme tid lesende publikum. Man regnet med at folk hadde en formening om en som Martin Amis (for ordens skyld: Han var en britisk, nå avdød kvalitetsforfatter).

I 1995 tok man rett og slett for gitt at folk som interesserte seg for popkultur og pene damer, også hadde en viss kjennskap til aktuell litteratur.

Siden den gang har popkulturen og den ambisiøse litteraturen skilt lag. Den som er glad i å lese bøker, er blitt vant til å tilhøre en eksklusiv krets; liker du å føle deg som en frik, er det bare å blafre med noe mellomkrigspoesi. Men også lidenskapelige bokormer merker at lesegnisten er i ferd med å slukne.

Elise Winterthun

Artikler

«Kan du være så snill å smøre deg med solkrem? Bare litt?»

KI-forfatterne får meg til å savne den irriterende, men tross alt seriøse unge streberen.

Valgforsker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

En rabiat kommunist

Man har undervurdert den norske motstanden mot liberalismen på 1800-tallet, mener Marius M. Kjølstad.

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Hva kan du tilby meg?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Bramfritt, men banalt om gjenvunnen kjærlighet.

Hvorfor er det så vanskelig å slå seg til ro med en partner?

Han dyrker framtidas trumpister

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Alt menneskelig

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Kjetil Røeds kjærlighetsanalyse nærmer seg den komplette svada.

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Søt, men snikksnakkete singellivsroman.

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Det store spranget

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

«Kan du være så snill å smøre deg med solkrem? Bare litt?»

KI-for­fat­terne får meg til å savne den irri­te­rende, men tross alt seriøse unge streberen.

Valg­fors­ker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

En rabiat kommunist

Man har under­vurdert den norske motstanden mot libe­ra­lismen på 1800-tallet, mener Marius M. Kjølstad.

Kan vi forstå ytre høyre-velgerne?

1980-årenes franske teori var som en euforisk rus.

Hva kan du tilby meg?

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instru­mentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demo­kra­tiske samtalen.

Bramfritt, men banalt om gjenvunnen kjærlighet.

Hvorfor er det så vanskelig å slå seg til ro med en partner?

Han dyrker framtidas trumpister

Er det følelser som mangler i venstre­si­das prosjekt?

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapi­ta­listisk klasse­sam­funn

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latter­lig­gjort. Nå fyller hun 100 år.

Alt mennes­kelig

Lukas Moodysson dykker ned i den svenske 68-vänsterns mest ekstreme utslag.

Kjetil Røeds kjærlig­hets­ana­lyse nærmer seg den komplette svada.

TV-serien «Girls» er en tidskapsel fra en æra som nå føles veldig, veldig langt borte.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kan lese?

Søt, men snikk­snak­kete singellivs­roman.

Rasputin var fattig­gutten som ble keiser­parets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødsels­tal­lene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

Det store spranget

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlok­kende muligheter.

Høyresida kupper nasjo­na­lismen. Bør venstre­sida finne tilbake til sine røtter?

Legevi­ten­skapen har mis­for­stått kvinners seksu­alitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.

KI-forfatterne får meg til å savne den irriterende, men tross alt seriøse unge streberen.

Valgforsker Johannes Bergh avliver myter om norske velgere.

Man har undervurdert den norske motstanden mot liberalismen på 1800-tallet, mener Marius M. Kjølstad.

Hans Skjervheim kjempet med nebb og klør mot et instrumentelt syn på mennesket – og for den likestilte, demokratiske samtalen.

Er det følelser som mangler i venstresidas prosjekt?

Mener Marx tok feil: – Norge er ikke et kapitalistisk klassesamfunn

Marilyn Monroe var intenst begjært, fordømt og latterliggjort. Nå fyller hun 100 år.

Alt menneskelig

Kjetil Røeds kjærlighetsanalyse nærmer seg den komplette svada.

Søt, men snikksnakkete singellivsroman.

Rasputin var fattiggutten som ble keiserparets fortrolige – og som fikk tsarveldet til å kollapse.

Norge vil ha fødselstallene opp. Spørsmålet er hvordan vi kan snu en hardnakket trend.

For damer med ambisjoner om karriere bød Nasjonal Samling på forlokkende muligheter.

Høyresida kupper nasjonalismen. Bør venstresida finne tilbake til sine røtter?

Legevitenskapen har misforstått kvinners seksualitet i tusener av år. Selv i dag krever kvinner for lite, mener Nina Brochmann.