Elise Winterthun

#fff

#000

Det går et visst støt av sorg gjennom meg idet jeg ser forlagsnavnet lyse fra omslaget – ikke fordi jeg har noe som helst imot Aschehoug, men fordi det minner meg på at det finfine lille forlaget Pelikanen, som utga de forrige av Claire-Louise Bennetts bøker på norsk, ikke er blant oss mer. Forlaget hadde sitt gravøl i Oslo denne uka, og er nå historie.

Kanskje er litteraturbransjen – som må forstås som noe annet enn bokbransjen – ferdig, uttalte forlegger Eirik Bø til Bokmagasinet i et nyhetsbrev-intervju. Den diagnosen er det lett å nikke dystert til. Vel, i det minste er britiske Claire-Louise Bennetts forfatterskap litteratur i ordets rette forstand. Nå kan vi lese en flunkende ny oversettelse, om enn brakt til oss av andre forlagshender.

 brakdebut i 2015 med «Dam», som nærmest er for en moderne klassiker å regne. I 2021 kom «Kasse 19», også den svært kritikerrost. Årets bok bærer den litt søtladne tittelen «Kyss og farvel», og Bennett­-lesere vil kjenne igjen den særegne grunntonen. Historien fortelles av en kvinnelig forfatter (hun virker å være rundt de førti) som lever en fri og nærmest nomadisk tilværelse etter å ha avsluttet et langt forhold vi får tilbakeblikk på.

Ekskjæresten er en eldre mann – og da ikke en ti-femten år eldre sølvrev, men en ordentlig gammel mann med hvitt hår og gebiss som nærmer seg pleiehjem-stadiet. Hvordan de to fant hverandre, er usikkert – men forholdet er ikke lenger erotisk. Like fullt trer det fram en rørende, om enn noe bisarr kjærlighetsfortelling.

Det beste ved denne historien er at fortelleren ikke gjør all verdens nummer ut av aldersforskjellen – forholdet er i hvert fall deilig fritt for noen konvensjonell psykologisk-sosiologisk analyse. Mannen, som heter Xavier, er en av de (ufrivillig) morsomste litterære personene jeg har vært borti på lenge. I sine yngre år levde han et slags jetsettliv som finansrådgiver for den globale overklassen. I nåtid virker formuen hans i all hovedsak å være forduftet. Personen som står fram på disse sidene, er en på samme tid stusselig og vital mann med en særlig forkjærlighet for småkaker.

 opptrer Xavier med en blanding av snurt eiesyke og omsorg for sin partner: «’Jeg syns det er på tide at du slutter i den jobben din, vennen min. Den er ikke noe for deg – den gjør deg nedtrykt.’» Omsorgen kommer til uttrykk på absurde måter, som ved at han virkelig 

 på at jeg-personen skal unne seg pene blomster når hun sliter med PMS. Han legger inn et fast beløp hun kan – nei, 

 – bruke hos den lokale blomsterbutikken, et beløp så raust at det skaper en følelse av stress. Det er faktisk ikke bare-bare å velge ut snittblomster til enorme buketter stadig vekk.

Xavier framstår ikke som noen utpreget litterær person, skjønt han har forsøkt å komponere sine memoarer i hasjrus på ­Mallorca. Når det umake paret går skilte veier, er det blant annet fordi Xavier fornærmer jeg-personens bok på det mest utidige (føler hun). Men hun klarer ikke å la ham forsvinne helt ut av livet sitt. Er han hennes store romantiske kjærlighet, eller hennes beste venn? Kanskje spiller det ingen rolle. Det eksisterer i hvert fall en sjelelig forbindelse dem imellom. Jeg-personen er tildelt en «sakrosankt rolle», opplever hun: «Jeg kommer til å være ved hans side når han dør, det er det nøyaktige dekretet». Det lyder kanskje litt svulstig sånn løsrevet fra kontekst, men framstår både naturlig og gjenkjennelig. Sånn oppleves jo dyp kjærlighet – som noe vi ikke selv rår over, noe som bare 

I mange av disse scenene skinner og funkler Bennetts subtile humor, godt ivaretatt av oversetter Bjørn Alex Herrman, som også mestrer hennes tidvis eksentriske grammatikk. Forholdet med Xavier utgjør imidlertid bare deler av denne to hundre sider korte boka – og her kommer vi til det som muligens er et problem. For det veksles også mellom andre minner, symbolske drømmer, tanker og hendelser som preger jeg-personens tilværelse. En god porsjon av romanen brukes på en e-postutveksling hun har gående med sin gamle skolelærer, en mann hun ikke har sett på 30 år. 

 interessante aspekter her, som hvor nervøst besatt man kan bli av å velge riktige formuleringer i skrift, og hvor nedslående det er når svaret bier litt for lenge. Det forekommer meg at Bennett vil si noe om død og tap også – parallellen mellom skolelæreren og Xavier er neppe tilfeldig. Romanen minner dessuten om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv. Dens epigraf er et talende sitat fra Joris-Karl Huysmans «Là-bas»: «Nei, du kan ikke høre de tusen samtalene min sjel plager din med.» Men for denne leseren framstår flere deler, og sammenhengen dem imellom, kryptisk på en måte som ikke tilfører så mye.

Romanen minner om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv.

Kort brev, lang avskjed

USA er motsetningenes land – bare se på de to skikkelsene som har dominert høsten, Charlie Kirk og Zohran Mamdani. Men la oss også kikke litt på konene deres, som har fått offentlighetens lys kastet på seg. Førstedamer er tross alt en viktig faktor i amerikansk politikk.

Den ene opptrer som vekkelsespredikant kledd i chiffon og med aggressiv øyesminke. Den andre er en antiimperialistisk samtidskunstner som tar 

 selfies og ser ut som hun hører på Oslo-bandet Smerz. Begge er på kort tid blitt forbilder for to vilt ulike grupper av amerikanske kvinner – og representanter for to vilt ulike strømninger som kjemper om dominans, særlig over ungdomskulturen.

 har jeg latt meg fengsle av en gruppe velstående evangelister på Instagram. I første omgang var det snakk om sosiologisk nysgjerrighet på en kultur som har stor politisk påvirkning. Men gradvis har fantasien de selger, fått en mystisk tiltrekning selv på en knekkebrød-norsk ateist og feminist.

Når livet blir overveldende, er det nemlig deilig å søke tilflukt der: et hvitmalt hus i vakre Tennessee, med et amerikansk flagg som vaier i vinden. En perfekt, kjernesunn familie. Dagene består i å tenne lys og notere i sin bibel-journal (dette er det et eget marked for). Hele tida med tryggheten i hjertet: Gud følger med, og han digger det du gjør.

 har Erika Kirk en høy stjerne etter ektemannens død. Hun er Maga, hun er uredd i troa, og hun er skikkelig opptatt av familieverdier. Hun er en kvinne for vår nykonservative tid, og hun vet å smi mens jernet er varmt. Det har gitt enorm oppmerksomhet og en følelse av at denne politiske ytterkanten er på en eneste opptur.

Nylig gikk et foto som ild i tørt gress: Erika Kirk omfavner visepresident J.D. Vance. Hun lar fingrene gli gjennom håret hans. Han lar hendene hvile på hennes hofter, kledd i åletrang skinntights. Hvordan går dette hjem hos de gifte kristendamene?

Kanskje veldig bra. På internett har folk spekulert i at Vance, hvis kone nekter å konvertere til kristendommen, er på utkikk etter en ny ledsager som kan øke hans presidentsjanser. Hvem passer bedre enn fru Kirk, som høster enorm beundring i en viktig velgergruppe? Sannsynligvis er det bare tøv. Men det ville vært en himla bra plottvist.

 ikke viktig om Erika følger kristne prinsipper – det viktige er illusjonene hun tilbyr. Det vet den som har lyttet til henne på Charlie Kirks podkast. «Å underkaste seg mannen sin er en nydelig ting», proklamerer hun og opptrer samtidig med en sånn autoritet at man ikke er et øyeblikk i tvil om hvem som egentlig besitter fallosen i ekteskapet (det er en referanse til Lacan og ikke ment bokstavelig).

Kvinner som vil stulle hjemme og ikke bry seg så mye om omverden, kan gjøre det med god samvittighet i Jesu navn. Menn kan innbille seg at de «leder familien» når kona i realiteten er motoren bak.

En Balenciaga-­kjole til fru Mamdani – nå!

Kvinner for vår tid

Tirsdag møttes Aschehoug og Marius Borg Høibys forsvarere i Oslo tingrett. Retten skal ta stilling til hvorvidt boka «Hvite striper, sorte får» skal trekkes fra markedet.

Om få uker kommer enda en bok om Høiby, utgitt av Bonnier. Er bølgen av bøker om Høiby, som har stått i et mediedrev over lang tid, egentlig forsvarlig?

Man bør i hvert fall ha sin kritiske sans på plass, mener Eva Sannum.

– Forfattere som skriver om enkeltpersoner som ikke selv bidrar, har et særlig ansvar for å vise varsomhet. Dette handler ikke bare om fakta, men om et menneskes historie og ettermæle, sier Sannum.

Hun satt i Pressens Faglige Utvalg i en årrekke og har vært opptatt av hva som skjer med mennesker som utsettes for intens medieoppmerksomhet.

– Hver bok eller artikkel i mediene kan isolert sett være presseetisk forsvarlig, men summen blir likevel ødeleggende. Pressen og forlagene har ingen reell motivasjon for å dempe seg – de konkurrerer om oppmerksomheten og om å være først med nye dreininger, sier Sannum.

Mange har kritisert Høibys advokater for å gå til sak mot Aschehoug. Men hva skal folk som har noe å utsette på en bok egentlig gjøre, annet enn å gå til retten? spør Sannum på sin side.

– I mangel av en mer passende institusjon havner disse sakene i retten. Det blir fort en prinsippsak om ytringsfrihet, mens det for den det gjelder, kanskje handler mest om presisjon og sannhetsgehalt i detaljer rundt eget liv, sier hun.

­Pressen og forlagene har ingen reell ­motivasjon for å dempe seg.

– Det handler om et menneske

Dag Eivind Undheim Larsen

Anders Heger mener det vil være en skandale hvis Marius Borg Høibys forsvarere lykkes med å stoppe boka «Hvite striper, sorte får»

Det var spent stemning da Aschehoug forlag og Marius Borg Høibys forsvarere møttes i Oslo tingrett i går. Klassekampen var til stede i retten.

Striden står om sakprosaboka «Hvite striper, sorte får», skrevet av Dagbladet-journalistene Øistein Monsen og Torgeir Pedersen Krokfjord. Høibys advokater ønsker å få boka stoppet på grunn av det de mener er krenkende og feilaktige passasjer.

Særlig skal det gjelde en passasje der det hevdes at politispanere observerte Høiby selge kokain på Karl Johan. Et viktig bevis i denne forbindelse er et lydopptak hvor Høiby snakker med to politispanere.

Men partene tolker lydopptaket ulikt: Ifølge Høibys advokat avslører samtalen at spanerne ikke selv har observert Høiby i en salgssituasjon. Aschehougs advokat mener derimot at det fullstendige lydopptaket understøtter bokas påstander.

I går var det mye pressefolk til stede i sal 616 i Oslo tingrett. På tilhørerbenken satt blant annet direktør i Den norske Forleggerforening, Trine Skei Grande. Til stede var også tidligere Ap-politiker Jan Bøhler, som har skrevet positivt om boka i Nettavisen.

Høibys advokater hadde innkalt sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson som vitne i retten. Han omtalte kildebruken som «en skandale» og viste til det han mente var mangelfulle henvisninger til kilder som Facebook og svenske politidokumenter.

Dette er eksempler på slurv som svekker bokas etterrettelighet, uttalte Tønnesson.

I retten fortalte Aschehoug-sjef Mads Nygaard at forlaget har brukt mye tid på å kontrollere bokas faktagrunnlag. En del av personene som omtales, har også fått mulighet til å gi samtidig imøtegåelse.

Dette er en veldig underlig sak, bare tøv.

– En ekstrem handling i norsk sammenheng

Mang en skoleklasse har sett norsklæreren trille en tv på hjul inn i klasserommet, for så å knote febrilsk med videospilleren – før Lise Fjeldstads uforglemmelige Nora endelig flimrer over skjermen.

Hun som skjelvende, men bestemt trekker på seg den brune pelskåpa og legger gifteringen sin i den sjokkerte Thorvalds hånd – og så går ut døra aleine, ut i det ukjente.

NRK Fjernsynsteatrets filmatisering av «Et dukkehjem» ble sendt i 1973. Siden har underlig få norske filmer tolket Ibsen. Liv Ullmann prøvde å få på beina en spillefilm basert på «Et dukkehjem» i 2005, men måtte skrinlegge prosjektet grunnet manglende finansiering.

I det store utland festes Ibsen imidlertid til lerretet støtt og stadig. I disse dager vises den amerikanske stjerneregissøren Nia DaCostas «Hedda», med Tessa Thompson i hovedrolla – til strålende kritikker.

Hvorfor er det så få her hjemme som lager film basert på vår største dikter? Og er ikke det ganske sørgelig?

– Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side. Jeg skjønner det ikke, for materialet ligger jo bare der og skriker – så spennende er det, sier Lise Fjeldstad.

Hun har gestaltet Ibsens karakterer i utallige teateroppsetninger, i tillegg til Fjernsynsteatret. NRK filmet en rekke Ibsen-stykker i årene 1960–1991: «Et dukkehjem», «Fruen fra havet», «Gjengangere» og «Lille Eyolf», for å nevne noen.

Kanskje var det derfor ikke så rart at det i denne perioden var få andre som laget Ibsen-film her til lands.

Det er snakk om rein feighet fra filmfolkets side.

Hvem er redd for Henrik Ibsen?

Flere har luftet sin uro for Ibsenåret 2028, den nasjonale feiringen av dikterens 200-årsjubileum.

Erik Rudeng, tidligere Fritt Ord-redaktør, og Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge, har stilt spørsmål ved finansieringen.

Den skal foregå etter sektorprinsippet: Alle som vil lage noe jubileumsrelatert, må finne penger i egne budsjetter og sektorer.

Det gjelder også Ibsen-forskere som gjerne vil ha nytt arbeid klart til jubileet.

Men ifølge Giuliano D’Amico, leder ved Senter for Ibsen-studier, er det foreløpig lite klingende mynt å finne i hans sektor.

– Det bekymrer meg litt, for 2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid, sier D’Amico til Klassekampen.

Rudeng og Sande har etterlyst en sentral Ibsen-pott bevilget av regjeringen, med friske midler til jubileumsrelaterte initiativer.

Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen, tror D’Amico.

2028 er like om hjørnet, og forskning tar tid.

– Vi venter på startstreken

Det ser magert ut for Ibsenåret i 2028, kunne Klassekampen melde i går: Regjeringen har ikke satt av noen egen pengepott til jubileet.

«All finansiering skal i hovedsak skje gjennom institusjonenes og virksomhetenes egne budsjetter», heter det.

Det er svært uheldig, mener Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge. Stiftelsen promoterer norsk scenekunst i Norge og verden.

– Om vi skal bruke denne muligheten til å fremme Ibsen internasjonalt, trenger vi penger. Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter, sier Sande til Klassekampen.

PAHN inngår i Norwegian Arts Abroad (NAA), regjeringens virkemiddelapparat for å fremme norsk kunst og kultur internasjonalt.

Organisasjonene som er med i nettverket, mottar driftsstøtte fra Kulturdepartementet og prosjektmidler fra Utenriksdepartementet.

Men i statsbudsjettet for 2026 er det varslet et kutt på 6,3 millioner kroner til NAA i Utenriksdepartementets budsjett.

Når støtta krymper, vil det bli nesten umulig for PAHN å lage Ibsen-satsinger fram mot 2028, forteller Sande.

Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter.

Slår alarm om Ibsen i utlandet

Endre Ugelstad Aas

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

20. mars 2028 ville Henrik Ibsen fylt 200 år. Jubileet skal markeres med et nasjonalt Ibsenår, som innledes med en offisiell åpning i fødebyen Skien på selve fødselsdagen.

Ansvaret for Ibsenåret har regjeringen delegert til Nasjonalbiblioteket. Men til forskjell fra flere tidligere dikterjubileer er det ikke satt av noen egen pengepott Ibsen-interesserte aktører kan søke prosjektmidler fra.

Det er ikke godt nok for markeringen av Norges største dikter gjennom tidene, ifølge forfatter og tidligere Fritt Ord-direktør Erik Rudeng. Han mener Ibsenåret burde være bedre finansiert – og langt mer synlig enn det framstår nå.

– Det er veldig få i den breie offentligheten som har noen som helst idé om hva som vil skje under jubileet, og med hvilken politisk støtte, sier Rudeng til Klassekampen.

Forrige Ibsen-jubileum ble avholdt i 2006, 100 år etter dikterens død. Rudeng var selv med under første del av planleggingen.

Den gang opprettet regjeringen en nasjonalkomité ledet av Lars Roar Langslet, og det ble avholdt store arrangementer i inn- og utland – blant annet en «Peer Gynt»-oppsetning ved pyramidene i Egypt, som ble kritisert i etterkant.

Staten punget ut med 60 millioner kroner, og i tillegg kom det inn over 30 millioner i sponsormidler.

Rudeng understreker at Nasjonalbiblioteket har erfaring med formidling i særklasse. Et Ibsenår er imidlertid svært komplekst og burde involvere flere sektorer, mener han.

Det går ikke an å improvisere et Ibsen-jubileum i utlandet.

Ibsenåret 2006: 60 mill. Ibsenåret 2028: 0,-

Vi har alle våre trivielle forestillinger om helvete, og min er å være lenket fast til sofaen i en stue malt i Jotun-fargen «grå harmoni», og hvor den estetiske visjonen er «hotellfølelse». Inn døra kommer ukas matkasse fra Adams. Aller verst: På Apple-tv-en kjøres en kontinuerlig loop av kjendisreality, som «Kompani Lauritzen», «16 ukers helvete» og «Spillet».

I denne helvetesversjonen er NRK avviklet eller privatisert, eller de har fullført prosessen de er godt i gang med helt på egen hånd: å bli en skattefinansiert utgave av Fem eller Discovery. Storsatsingene er utelukkende realitysmørje. Alle kulturprogrammer er lagt ned og i beste fall erstattet av konsepter fylt opp av «profiler» med en fleksibel arbeidsavtale, slik at de kan fortsette sin egentlige virksomhet, nemlig å være podkastere, influensere og narsissister.

 vi som en gang elsket statskanalen – og bruker dens rikholdige arkiv hyppig – vente litt med å synke ned i depresjonens lunkne badekar. For har vi ikke innkassert en slags seier den siste uka, i form av et tegn til at det finnes noe som minner om fornuft og substans hos programsjefene?

Den store snakkisen er artist Ulrikke Brandstorp, som i en hulkende video kunne dele at hun ikke får fornyet kontrakten som programleder for NRKs «Bakemesterskapet», realityserien hun har frontet de seineste årene. I vår fødte Brandstorp en sønn to måneder før termin, idet sesong tre skulle spilles inn. NRK valgte å sette inn sin egen journalist Julie Strømsvåg som vikar. Nå er det klart at Strømsvåg får fortsette.

Selv mener Brandstorp at NRK har diskriminert henne ved å nekte henne å gjennomføre sesong tre bare timer etter fødsel, hvilket hun selv ønsket. Støtta har kommet fra alle kanter, også fra Rødt.

Mandag møttes Brandstorp og NRK i «Dagsnytt 18». Uansett hvordan man vurderer det juridiske, var det vanskelig å ikke bli overbevist av NRKs argumenter: De vurderte det som uforsvarlig å la en nybakt mor til en prematur baby spasere direkte fra fødestua til en intens tv-innspilling. Det framstår instinktivt som fornuft, ikke som diskriminering.

 å droppe Brandstorp fra neste sesong? Tja, om det ikke bryter lovverket (Brandstorp er frilanser), er det i det minste litt sleipt. Situasjonen likner noe mange kvinner er redde for, nemlig at de etter permisjon kommer tilbake på jobb og oppdager at den framoverlente vikaren har overtatt oppgavene permanent. Det som gjør Brandstorp-gate bemerkelsesverdig i dagens NRK-sammenheng, er at den framoverlente vikaren faktisk er en skikkelig journalist.

Som offentlig skikkelse er Ulrikke Brandstorp den type altmuligkjendis som allerede svinger seg i alle offentlighetens flater. Hun ble kjent med «Idol», enda mer kjent med «Melodi Grand Prix», og har deltatt på «Skal vi danse» og «Kompani Lauritzen». Daglig deler hun talløse oppdateringer om barn, bryllup og oppussing i sosiale medier, ispedd reklame for slikt som Lyko og Tights.no – hvilket ikke er i konflikt med hennes NRK-rolle, nettopp fordi hun er frilanser.

Brandstorpble hyret inn for å lede «Bakemesterskapet» i utgangspunktet, kan man kanskje tenke seg: Man regnet med at hun med sin følgerskare, særlig blant yngre, ville gjøre programmet populært. Hun framstår da også som et usedvanlig positivt og overskuddspreget menneske, men mangler liksom den underfundige humoren som gjorde den britiske originalen, «The Great British Bake Off», så spesiell, og som det krever mye å gjenskape.

Sunn fornuft

Denne uka kom nyheten om at stiftelsen Fritt Ord gjør store endringer. Arbeidet skal i større grad dreie seg om egne prosjekter og programmer, og ha større internasjonalt fokus.

«Vår internasjonale innsats blir om lag doblet, fortsatt med særlig fokus på Øst- og Sentral-Europa», uttaler direktør Knut Olav Åmås på Fritt Ords nettsider.

Da Klassekampen får Åmås på tråden, forteller han at en endret verdenssituasjon er noe av årsaken til dreiningen.

– Den frie journalistikken er i ferd med å bli kvalt ikke bare i Øst-Europa, men nå også i Sentral-Europa, i land som inntil nylig har vært lovende demokratier, sier han.

Endringen innebærer også en delvis utskiftning av staben. Det er «inngått frivillige sluttavtaler med 3,7 av stiftelsens 9,7 årsverk», melder Fritt Ord.

Tre nye prosjektstillinger skal opprettes, leser vi.

– Hvorfor byttes nesten halve staben ut, heller enn at de ansatte får nye stillingsbeskrivelser?

– Klart, endringene berører en del av staben. Styret har vurdert det som at vi trenger tilførsel av ny, spisset kompetanse utenfra for å håndtere de store nye satsingene vi skal ha. Derfor velger vi å rekruttere eksternt, sier Åmås.

Den frie journalistikken er i ferd med å bli kvalt.

Vil støtte pressa i Øst-Europa

Selma Stormyren Larsen

– Det dummeste man kan gjøre, er å ta det bort, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Han er uenig i slagordet som ljomet fra et titall kunstnere i Nasjonalmuseets rom 76 i forrige uke: «Ta teppet ned!»

Det skjedde under en aksjon mot at museet viser verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» i rom 76, som er viet politisk kunst.

Verket er laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol (1924–2007), til minne om ofrene etter et palestinsk terrorangrep mot Israel i 1974 – men kritikerne mener det forfekter Israels offisielle versjon av okkupasjonen av Palestina. Kunstner Victor Lind har hevdet at Nasjonalmuseets kuratering «legitimerer folkemord og fascisme».

– Jeg synes kurateringen er litt tonedøv, men dette er en mulighet for dialog. Nå kan man ha en ordentlig diskusjon om kunstens rolle, sier Homstvedt.

Det er riktignok ikke alle aksjonistene som ønsker å fjerne verket. Et alternativ er å sette verket i tydeligere kontekst, hevdet initiativtakerne i Klassekampen i forrige uke.

Homstvedt mener det vil være synd å ta verket ned.

– Jeg er veldig lite glad i sensurering og kanselleringskultur. Dette er ikke en landskamp. Kunstneren representerer ikke nødvendigvis landet sitt, men står på egne bein, sier han.

Det dummeste man kan gjøre, er å ta det bort.

Ber om at sørgeteppet får bli

Liv Køltzow, en av etterkrigstidas største norske forfattere, er gått bort

Nei, slutte – det er ikke noen vits i å slutte for meg. Mere vits i å fortsette når jeg først 

sånn og endelig begynner å finne meg i og 

Dette førte Liv Køltzow inn i sin nye dagbok sommeren 1964. Mer enn 60 år seinere kan vi prise oss lykkelig for at Køltzow nettopp ikke greide å slutte å skrive, men i stedet omfavnet trangen til å notere og «realisere en defekt» i henne selv, slik hun formulerte det denne sommerdagen.

I går ble det kjent at forfatteren har gått bort, 80 år gammel, etter å ha levd med Parkinsons sykdom i mer enn 20 år.

– Det var veldig vemodig å høre om Livs bortgang. Hun har vært syk lenge, så det var ikke direkte uventet. Men det er rart, sier Kaja Schjerven Mollerin.

Sammen med forfatter Hans Petter Blad har Mollerin samlet og redigert dagboksnotatene til Køltzow, som ble utgitt i boka «Dagbøker i utvalg» i 2021. Siden den gang har de holdt sporadisk kontakt, og seinest i fjor vinter satt de foran peisen i Køltzows hjem og snakket om prosessen, forteller Mollerin.

– Det var et intenst og merkelig arbeid, for ingen av oss ante om det skulle bli noe. Det har med materialet å gjøre – det er av veldig privat karakter, men det er også av stor allmenn interesse som en del av norsk litteraturhistorie, i hennes skildringer av for eksempel Profil-miljøet og hvordan det var å være en skrivende og tenkende kvinne i etterkrigstidas Norge, sier Mollerin.

– Det var noen durabelige fighter, men det var først og fremst mange store gleder. Hun viste en enorm sjenerøsitet og tillit ved å invitere Hans Petter og meg inn i materialet.

Køltzow var investert i arbeidet, tross i at hun var svekket av sykdommen, forteller Mollerin.

Hun sluttet helhjertet opp om kvinnekampen, men hun ville også være fullt og helt sin egen stemme.

Ingen vits i å slutte nå

For tida arrangeres Lorch Schive Kunstpris ved Trondheim kunstmuseum. Fire kunstnere konkurrerer om en halv million, og verkene vises fram til 4. januar.

En av kunstnerne er Marthe Ramm Fortun, som viser performancen «Musevisa» en gang i uka. Den inkluderer blant annet nakenopptredener i området rundt Nidarosdomen, som er museets nærmeste nabo.

Nå har domprosten satt foten ned og stoppet Fortun i å gjennomføre flere performancer på kirkelig grunn.

– Jeg kjenner et gufs fra fortida. Det er viktig at folk vet at domprosten er villig til å flekse muskler på denne måten, sier Fortun til Klassekampen.

Ruta hun tar publikum med på i «Musevisa» varierer, men går blant annet innom et gammelt tre utenfor Nidarosdomen, et minnesmerke over falne i andre verdenskrig og Waisenhuset, som en gang var et barnehjem. Underveis leser Fortun litterære tekster – og iblant er hun avkledd i nærkontakt med skulpturer og gjenstander.

Verket tematiserer mellom annet ytre høyres framvekst, fascisme og maktmisbruk. Kroppens sårbarhet i møte med stein er et kunstnerisk poeng.

– Nakenheten har en funksjon, men blir ikke anvendt i alle performancer – kun som et grep der det virker viktig. Det kan være avvæpnende og komisk, sier Fortun.

Hun forteller at performancen er lagt utenfor kirketid, og at publikum er med på notene.

Stoppes av domprosten

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Spenningen var stor da Svenska Akademiens Mats Malm tok ordet i går: Laszlo Krasznahorkai tildeles årets nobelpris i litteratur, verdens gjeveste bokpris.

Han får prisen for sitt «visjonære og kraftfulle forfatterskap som midt i undergangens fase opprettholder troen på kunstens muligheter», skriver juryen.

Den ungarske forfatteren, født i 1954, har ligget høyt på bettinglistene de siste årene. Fire av hans bøker er oversatt til norsk: «Satantango», «Seiobo der nede», «Baron Wenckheim vender hjem» og «Herscht 07769».

Alle er utgitt av Cappelen Damm. Da Klassekampen får forlagets Ole Bjerkebakke på tråden, er han rørt og glad over nyheten.

– Det er noen fantastiske bøker, og Krasznahorkai er en veldig fin fyr. Han er en språklig virtuos og en viktig europeisk stemme, ikke minst med tanke på den politiske situasjonen i Ungarn, sier han.

Oversetter Ove Lund har gitt tre av Krasznahorkais bøker norsk språkdrakt. For novellesamlingen «Seiobo der nede» fikk han Kritikerprisen for beste oversettelse 2019.

Da Klassekampen ringer, har han ikke fått med seg nyheten – han er nemlig på sykkeltur, passende nok i Ungarn. Men da han får vite hva det gjelder, sitter jubelen løst.

På spørsmål om hva som er særpreget ved Krasznahorkais forfatterskap, trekker Lund fram det dystopiske aspektet som går igjen i bok etter bok.

Jeg har ofte fått en heavy metal-­følelse.

Apokalypsens humorist

Da Jamaica Kincaid var 17 år gammel, ble hun sendt fra Antigua til New York for å arbeide som au pair. Egentlig skulle hun sende penger hjem til den fattige familien sin, men i stedet kuttet hun kontakten og snakket ikke med dem på tjue år. Hva får et menneske til å ta et slikt valg? Den vesle, betagende memoarboka «Broren min» gir noen svar. Den ble opprinnelig utgitt i 1997, og foreligger nå på norsk.

På bokas nåtidsplan er Kincaid en godt voksen familiemor i USA, og selv om kontakten med den antiguanske familien er gjenopptatt, er den sporadisk og skjør. Da hun får vite at yngstebroren Devon ligger syk av aids på et lurvete sykehus, reiser hun ned til hjemlandet. Ved hjelp av sin amerikanske kjøpekraft får hun skaffet ham en medisin som bremser utviklingen, og en stund kvikner han til. Men snart innhenter sykdommen ham, og han dør bare 33 år gammel.

dødsleiets pinsler likefram og ufiltrert; brorens kropp spises opp av trøske, en type sopp som rammer aidssyke. Mot slutten mister han kontrollen over kroppsfunksjoner, og da han endelig forlater denne jorda, er det med angst og skrik. Begravelsen blir en stille affære – på Antigua er aids både utbredt og svært stigmatisert.

Også broren selv er gjenstand for et usentimentalt portrett. Det har aldri blitt orden på livet hans; han har drevet dank som rastafari, rusmisbruker og forfører, og eier ikke nåla i veggen. Da medisinen for en kort stund gjør ham bedre, faller han tilbake i gamle vaner, og har ubeskyttet sex med prostituerte. Etter brorens død får Kincaid vite noe som stiller ham i et nytt lys. Det blir åpenbart at han er et menneske som aldri riktig er blitt sett av noen. For Kincaid blir brorens skjebne en rystende påminner om hva som kunne hendt henne om hun ble på Antigua: «livet hans er det jeg ikke levde». Slått i bakken av sorg – over en lillebror hun egentlig ikke kjente – reflekterer Kincaid slik over tragedien hans:

det hadde ikke vært noen blomstring i livet hans, livet hans var det motsatte av det, av blomstring, livet hans var som en svulmende blomsterknopp som i stedet for å åpne seg i blomst blir brun og faller av foran føttene på en.

aldri kommet seg bort fra deres dominerende mor, familiens matriark. Hun er en intelligent kvinne, med en form for praktisk omsorg, men livet har gjort henne hatefull. Elsker hun egentlig barna sine? For Kincaid virvler besøkene opp en rekke minner. Selv var hun morens barn fra et tidligere forhold. Moren giftet seg med en ny mann og fikk tre sønner, men da mannen ble syk, havarerte familiens økonomi. Særlig var det yngstegutten Devons tilkomst som førte til at de «falt utfor» – helt fra han ble født var han et problem, en byrde. Lesehesten Kincaid ble tatt ut av skolen for å passe sine brødre. Et særlig opprivende minne er av moren som, i raseri over at Kincaid glemmer å skifte bleie på Devon, samler alle de høyt elskede bøkene hennes i en haug og setter fyr på dem.

Leseren forstår at slike hendelser har vært utilgivelige for Kincaid, og en årsak til at hun, med en gang hun fikk muligheten, løsrev seg kort og brutalt: «[J]eg kunne ikke ha blitt meg selv hvis jeg hadde fortsatt å bo sammen med de menneskene jeg kjente best», slår hun fast. Samtidig viser brorens sykdom hvor sterk tilknytningen faktisk er – når alt kommer til alt, er disse menneskene en uløselig del av henne.

som en kandidat til Nobelprisen i litteratur, og denne boka vitner om en usedvanlig språklig varsomhet og emosjonell dybde, førsteklasses oversatt av Ingrid Haug. Selv kunne jeg iblant ønske meg færre parenteser – Kincaid er svært glad i dem, også når de drar lesningens tempo ned. Det er i de enkle, likeframme partiene boka virkelig skinner; når relasjonene får tre fram uten for mye stilistisk fiksfakseri.

Familien er flokken din, sies det, og det innebærer vel at det ikke er vennskap, felles interesser eller et sammenfallende verdisyn som binder en sammen, men noe dyrisk, kanskje også monstrøst. Ingen kan skade oss så intenst som vårt nærmeste kjøtt og blod, og ingen er vi villige til å gå gjennom ild og vann for bortsett fra dem. I de tjue årene Kincaid ikke snakket med sin mor, var hun likevel «det første jeg tenkte på om morgenen og det siste jeg tenkte på om kvelden». Vi aner at sorgen over Devon vil være en følgesvenn resten av hennes dager. «Broren min» er en lavmælt, men storslått fortelling om familiekjærlighetens på samme tid farlige og helende kraft.

Hva får et menneske til å ta et slikt valg?

Heftige bånd

Hvorfor ser alle nye barer så like ut? Eikefinér. Lave krakker. Naturvin. Ansjos rett fra tinnboksen. Enten du er i Bergen eller Madrid, kan du banne på at du finner et sånt sted, og på at samtlige anser seg for å være et helt unikt tilskudd til byen.

Ja, har ikke mye i Europa blitt likt? Det er omdreiningspunktet i Vincenzo Latronicos «Le perfezioni» («Perfeksjon»). Da boka ble oversatt fra italiensk til engelsk i fjor, ble den en liten sensasjon. Den ble kortlistet til Bookerprisen og topper ennå salgslister.

Boka er et portrett av et visst segment av millenniumsgenerasjonen, som hadde sine glansdager på 2000-tallet – og som omfavnet livsstilskapitalisme, sosiale medier og en ny, global tilværelse.

 historie, om en særegen europeisk epoke, sier Latronico til Klassekampen.

«Perfection» åpner i 2009, og paret Anna og Tom har flyttet til Berlin for å arbeide som kreative frilansere – rettere sagt digitale nomader. Hvor de kommer fra, får vi aldri vite; det er ikke viktig. Heller enn komplekse personer er de 

, representanter for en særegen mentalitet.

Romanen er holdt i en kjølig stil, blottet for indre liv. Det vi leser om, er alle livsstilsmarkørene Anna og Tom bygger sin identitet på. Ideen stjal Latronico fra Georges Perecs «Tingene» (1965).

Mens livet Anna og Tom jobber for å opprettholde, ser misunnelsesverdig ut på Instagram, blir det stadig tydeligere for leseren at det er fylt av en stor tomhet.

– Disse menneskene lider av en fullstendig mangel på en kollektiv horisont og dermed mangel på mening – uten at de er i stand til å artikulere det selv, sier Latronico.

Ekte fellesskap krever en innsats både å entre og forlate.

Et rotløst liv

I går kom nyheten om at Aslak Sira Myhre forlater stillingen som sjef for Nasjonalbiblioteket. Han skifter beite og tiltrer en sentral stilling i energi- og telegiganten Lyse, meldte Aftenbladet.

Med det er et kapittel i norsk bibliotekhistorie over: Myhre har vært nasjonalbibliotekar i hele elleve år.

Selv forteller han at avgjørelsen er motivert av en mangeårig interesse for industri, kraft og forvaltning av naturressurser.

– Jeg har vært privilegert i mitt yrkesliv – jeg var RV-politiker (Rød Valgallianse, journ.anm.) i ti år, jobbet med litteraturformidling i ti år og så med folkeopplysning og kulturarv i spennet fra middelalder til kunstig intelligens. Nå hadde jeg lyst til å prøve en runde med noe helt annet, sier han til Klassekampen.

Lyse er eid av kommunene i Rogaland, Myhres hjemfylke, og han kommer til å pendle mellom Oslo og Stavanger, forteller han.

– Men Lyse har faktisk distriktskontor i Oslo, så jeg får jobbet der også, sier han.

– Du entrer et område som tidvis er svært betent?

– Ja, kraftpolitikken er i ferd med å bli den mest polariserte politiske arenaen i Norge. Det er et problem, for der det polariseres, brytes fellesskapet opp. Det å sikre fellesskapsfølelsen og forvaltningen av våre felles ressurser er helt avgjørende i vår tid. Det er dette vi skal leve av og med i framtida, sier Myhre.

Myhre går fra borde

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, sier forfatter Bjørn Westlie.

Det blåser friskt rundt HL-senteret i Oslo, som forsker på holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn. I forrige uke skrev Klassekampen om en 

74 sider lang rapport hvor HL-senteret blir anklaget for å ha sviktet sitt oppdrag om å ivareta norske jøder

Det er den jødiske organisasjonen B’nai B’rith Norgeslosjen som står bak rapporten, hvor det blant annet hevdes at HL-senteret har nedprioritert forskningen på antisemittisme.

I tillegg har styreleder i Det Mosaiske Trossamfund (DMT), Marius Gaarder, sendt et bekymringsbrev til HL-senteret.

«Det jeg kan si, er at et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av HL-senteret og mener at de har vært for passive i møte med antisemittiske ytringer i det norske samfunnet etter 7. oktober 2023», sa Gaarder til Klassekampen i forrige uke.

Forfatter Bjørn Westlie har ikke jødisk bakgrunn, men har arbeidet mye med antisemittisme i sine bøker. I «Det norske jødehatet» fra 2019 gransker han den antisemittiske propagandaen i Norge under andre verdenskrig.

Westlie mener anklagene som nå rettes mot HL-senteret, er urimelige.

– Jeg skjønner ikke helt hvor denne kritikken kommer fra. Man kan jo ikke kreve at et HL-senteret skal delta aktivt i samfunnsdebatten på lik linje med alle andre. Dersom et forskningssenter skal bli sett på som seriøst, kan ikke fungere som politisk instrument for bestemte interesser, sier Westlie.

Ser ingen grunn til mistillit

Tom Henning Bratlie

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret i Oslo har som formål å drive forskning om holocaust, andre folkemord og minoriteters vilkår i moderne samfunn.

Nå er forskningssenteret kommet i hardt vær. 

Elise Winterthun

Artikler

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

– En ekstrem handling i norsk sammenheng

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Ibsenåret 2006: 60 mill. Ibsenåret 2028: 0,-

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Ingen vits i å slutte nå

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns performance ved Nidarosdomen. Det truer ytringsfriheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

Et rotløst liv

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjonalbibliotekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Solstads siste stikk

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Hevnen er søt

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønnsroller og fordummende kunstsyn.

Dokumentaren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.

Det finnes en strålende roman gjemt et sted inni Claire-Louise Bennetts kryptiske bok.

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og sam­tids­kunst eller Jesus og skinn­tights.

Folk som har noe å utsette på en bok, har ikke så mye annet å gjøre enn å gå til retten, mener Eva Sannum.

– En ekstrem handling i norsk sammenheng

Mens en amerikansk «Hedda» går sin seiersgang, glimrer Ibsen med sitt fravær i norsk film.

Hvis man ønsker ny forskning til Ibsen-jubileet i 2028, begynner det å haste, advarer professor Giuliano D’Amico.

Uten mer penger vil få norske scene­kunst­nere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scene­kunst­di­rektør.

Ibsenåret 2006: 60 mill. Ibsenåret 2028: 0,-

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brand­storps exit?

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjo­nal­mu­seet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Ingen vits i å slutte nå

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns per­for­mance ved Nidaros­domen. Det truer ytrings­friheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Kraszna­hor­kai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Jamaica Kincaid skriver ømt om det å elske en familie man ikke engang liker.

Et rotløst liv

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjo­nal­bi­blio­tekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

Det er ingen grunn til at norske jøder skal miste tilliten til HL-senteret, mener forfatter Bjørn Westlie.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaust­senteret

HL-senteret får refs av jødisk orga­ni­sasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minne­stun­den for Charlie Kirk i sin helhet. Journa­listisk kollaps, mener Jonas Bals.

Solstads siste stikk

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Hevnen er søt

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønns­rol­ler og fordum­mende kunstsyn.

Doku­men­taren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjen­inn­føre rasehie­rar­kiet, mener flere.

Velg din framtid, Amerika: sosialisme og samtidskunst eller Jesus og skinntights.

Uten mer penger vil få norske scenekunstnere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scenekunstdirektør.

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

«Ta teppet ned!» lød slagordet mot et israelsk verk på Nasjonalmuseet. – Dette er ikke en landskamp, sier kunstner Håvard Homstvedt.

Kirka setter foten ned for Marthe Ramm Fortuns performance ved Nidarosdomen. Det truer ytringsfriheten, mener kunstneren.

Bøkene til nobelpris-vinner Laszlo Krasznahorkai er bekmørke – men også komiske, ifølge kritikere

Aslak Sira Myhre trer av etter elleve år som nasjonalbibliotekar. Nå skal han arbeide med kraft og industri.

– Et stort antall av våre medlemmer føler seg forrådt av Holocaustsenteret

HL-senteret får refs av jødisk organisasjon

Kritikken hagler etter at NRK sendte minnestunden for Charlie Kirk i sin helhet. Journalistisk kollaps, mener Jonas Bals.

Med et nytt verk vil kunstner Sverre Malling utfordre snevre kjønnsroller og fordummende kunstsyn.

Dokumentaren «Tre fedre» følger en transmann som venter barn med sine to kjærester. Er det egentlig noen big deal?

Hvorfor går Trump til angrep på kulturen? Målet er å gjeninnføre rasehierarkiet, mener flere.