Leder

Et slags oppgjør

AUF må ikke bli stående aleine i kampen mot høyreekstreme konspirasjonsteorier.

Mari Skurdal
GJENOPPBYGD: Arbeidet med å gjenreise Utøya startet umiddelbart etter 22. juli. AUF har lagt ned et formidabelt arbeid etter terroren. FOTO: SIV DOLMEN Siv Dolmen/ KlassekampenGJENOPPBYGD: Arbeidet med å gjenreise Utøya startet umiddelbart etter 22. juli. AUF har lagt ned et formidabelt arbeid etter terroren. FOTO: SIV DOLMEN Siv Dolmen/ Klassekampen

«I dagene etter terroren lovet vi hverandre å aldri glemme, men hva er vi enige om å huske?» spør Tonje Brenna i boka «22. juli – og alle dagene etterpå». For ti år siden var hun generalsekretær i AUF. Hun var 23 år og en av de eldste leirdeltakerne på Utøya. Brenna var et offer for terroren, et mål for massemorderens kuler. Men hun var også en av dem som i omtrent samme øyeblikk som Anders Behring Breivik var blitt pågrepet, startet det organisatoriske arbeidet med å håndtere terroren. Allerede ved ankomsten til Sundvolden på kvelden 22. juli 2011, våt, kald og full av blod, hentet hun fram navnelister og forsøkte å få oversikt over hvem som var døde. Sammen med blant andre kulturminister Anniken Huitfeldt, som hadde kjørt rett til hotellet, samlet hun informasjon og forsøkte å gi statsministeren et så godt overblikk over situasjonen som mulig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene