Debussy ville ikke vedkjenne seg begrepet «impresjonisme» – at man sammenfattet hans virksomhet i et samlebegrep som gjør det vanskelig å forklare flere av hans sider. Ta Sonate for fiolin og klaver som eksempel. Den bruker så vidt dur/moll-akkorder i rekker som frarøver akkordene deres tonalitet, noe som ligger i kjernen av Debussys impresjonisme. Men sonaten har så mye spiss modernisme, så mange spretne artikulasjoner som hører hjemme i klassisismen eller hos Stravinskij, eller hva Poulenc, Milhaud og Honegger kom til å skrive i fremtiden, at impresjonisme-begrepet blir meningsløst.
Veteraner: Med vekt på Debussys ukonvensjonelle sider.
Mestermøter
