For omtrent et år siden skapte Klassekampen brudulje ved å la et par korrekturlesere gå løs på Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen for å finne «feil» i språk og tegnsetting. Forfatteren selv likte stuntet dårlig, ja, så dårlig at avisas sjefredaktør pent måtte legge seg flat og ete støv. Til alt hell slapp hun likevel å kysse fornærmede i r***, som han så fyndig hadde oppfordret til.
I Aschehougs modernisering av Magnhild Haalkes «Allis sønn» fra 1935 forsvinner forfatterintensjonene ut med badevannet.
Hva ville Haalke ha sagt?
