Selv om Händels «Messias» kulminerer med at Frelseren blir født, er det et verk som hører adventstiden til (det ble opprinnelig fremført i påsketiden). «Messias» begynner med profetiske rop, med løfter om en bedre tid der lidelsen skal ta slutt, og mennesket skal slippe å bære byrden av sin egen ufullkommenhet. Det er litt av et ansvar en enkel snekkersønn fra Nasaret skal aksle, men noe av de tekstlige dramaenes magi ligger jo i deres relevans for oss i vår tid, selv hvor fremmed utgangspunktene er. Ikke det at jeg tenker på myndighetene som forkynnende profeter som skal frelse oss gjennom Pfizers vaksine, men i år føles det ekstra relevant å kontemplere tiden og fremtiden, særlig sett i lys av tro, håp og forhåpninger, gjennom nettopp «Messias». Og for en innspilling det er vi har foran oss.
Ta vare: Haydn, Händel og Mozart kan alle gi trøst i pandemien, men det avhenger av utøvernes tilnærming og fortolkning.
I et nytt lys
