Kunst ut i samfunnet, offentlig kunst, er en balansegang. Mange hensyn skal tas, og det kreves både kunnskap, innlevelse og samarbeid. Spesielt gjelder dette når store og felles hendelser skal transformeres til kunst og i særlig grad når disse inneholder dramatiske skjebner og død. Hvordan skal dette omskapes, hvilke tanker og opplevde følelser skal kunstverket formidle, hvilke materialer skal velges og fremfor alt, hvordan skal fremstillingen berøre oss som levende mennesker? Alt dette kan virke selvsagt, men dukker opp igjen hver gang en stor og viktig avgjørelse skal tas.
Vi trenger kunstneriske minnesmerker over 22. juli som ikke mister det enkelte individ av syne, skriver Per Hess.
Ufølsomhetens kunst
