Øynene bruker overraskende lang tid på å justere seg: Lenge er det så mørkt inne i Emanuel Vigelands (1875–1948) mausoleum at man ser minimalt av hva som foregår på veggene. Smått om senn trer imidlertid de oppsiktsvekkende, seksualiserte motivene kunstneren fylte dem med, delvis frem: nakne kropper og lemmer som slynger seg om hverandre, store mengder hår, hauger av hodeskaller – helt opp til taket, som på det høyeste ruver 12,5 meter over bakken. Selv etter å ha sittet på en av rommets få stoler og studert freskene i lang tid, forblir vesentlige deler av dem i mørket. Det man ser, gjør uansett at man aner at også det som ikke avslører seg, byr på sterke scener.
Emanuel Vigeland er mindre berømt enn storebroren Gustav, men mausoleet han etterlot seg, er stadig en av Oslos mest unike severdigheter.
Lillebrors revansj
