Øynene bruker overraskende lang tid på å justere seg: Lenge er det så mørkt inne i Emanuel Vigelands (1875–1948) mausoleum at man ser minimalt av hva som foregår på veggene. Smått om senn trer imidlertid de oppsiktsvekkende, seksualiserte motivene kunstneren fylte dem med, delvis frem: nakne kropper og lemmer som slynger seg om hverandre, store mengder hår, hauger av hodeskaller – helt opp til taket, som på det høyeste ruver 12,5 meter over bakken. Selv etter å ha sittet på en av rommets få stoler og studert freskene i lang tid, forblir vesentlige deler av dem i mørket. Det man ser, gjør uansett at man aner at også det som ikke avslører seg, byr på sterke scener.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
