Seks år etter at Nasjonalmuseet overtok Villa Stenersen, mangler restaureringsarbeidet både penger og lederskap.

Historien om et hus i forfall

FLASS, RIPER OG SKÅR: På avstand er Villa Stenersen like fjetrende som den alltid har vært. Går man nærmere, slik Klassekampens fotograf har gjort her, ser man at ikonbygget er skjemt av rustflekker, avskallet puss, ødelagte trappetrinn og knust glass. For tida blir østveggen reparert av Statsbygg, men det finnes ikke øremerkede midler til en fullstendig restaurering av villaen. ALLE FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Ennå er det uklart når hvermannsen kan skride inn i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo og daske tåballene prøvende i parketten. Først het det seg at sikkerhetsdørene var forsinket, så var det noe med «elektro, rør og ventilasjon», og på toppen av det hele en pandemi – nå står det ikke lenger «våren 2021» på museets nettsider, bare «2021». Det betyr nok høst, kanskje seinhøst, om ikke «mars 2022». Helt uten trøstens ord og ventegaver er museumsledelsen riktignok ikke: På den såkalte Mellomstasjonen kan man inspisere planene for det nye museumsbygget, ved Arkitekturmuseet på Bankplassen vises en utstilling av rundt 130 av museets seineste ervervelser, og på en kolle vest i byen – den tredje og siste av museets eiendommer som fortsatt er tilgjengelig for allmennheten – kan man hver søndag få en omvisning (reservasjon påkrevd) i et av hovedverkene i norsk funksjonalisme.

Kommentar