Det finnes flere måter å gå seg vill i dikt på. Man kan fortape seg i kortdikt, konsentrerte og lurt labyrintiske, fulle av tvetydighet og klang. Noe annet er å bla omkring i slyngende eventyrskoger av linjer, bilder, greiner – buskas kamuflert som fortellinger (og omvendt), så blendende sammenfiltret at man til slutt ikke ser bak og fram på forfatterskapet som sådan. Sistnevnte leseganglag er intuitivt i tilfellet Pedro Carmona-Alvarez, hvis produksjon også teller romaner og personlige essays som diktene strekker seg mangefingret mot: Dikt som utgjør halve livshistorier, hele tilblivelser, hvor ulike tidsplan og identiteter opptrer samtidig og flyter rundt hverandre.
Forfriskende: «Inventarium» er forførende, og treffer suverent i livets smertepunkter.
Veltemperert vemod
