«Sakprosa» (eller «faglitteratur», som det også kalles) er en sekk med mye rart i, som bare har det til felles at den utgir seg for å ikke være oppdiktet, og dermed ikke nyter godt av tilskuddsordningene for det som heter «skjønnlitteratur». I noen tilfeller er grensene mellom disse to kategoriene vanskelig å forstå, som da Dag Solstad ga ut en bedriftshistorie som «roman». Hva skiller for eksempel Ketil Bjørnstads selvbiografiske serie fra andre selvbiografier?
Sakprosafeltet er noe mer enn subjektive beretninger og akademiske lektyrer. Hva er det som mangler?
Innsikt i verden
