Brutalitet: Overgrepsskildringene hos Agota Kristof har noe spekulativt over seg.

Hvordan skrive sant?

RENESSANSE: Ungarske Agota Kristof (1935–2011) omfavnes nå i Europa og USA. FOTO: PHILIPPE PACHE/GETTY Philippe PACHE

Jeg føler meg sjelden manipulert av romaner, såpass sjelden at jeg måtte komme til slutten av andre bind i Agota Kristofs krigstrilogi før jeg forsto at ubehaget jeg kjente i møte med disse bøkene skyldtes nettopp det: Jeg følte meg manipulert. Det overrasket meg. For denne fortellingen er fortalt på en distansert, liksom objektiv måte. Jeg skriver liksom fordi krigens redsler jo ikke lar seg skildre objektivt, heller ikke for en utenforstående, og det vet naturligvis Kristof, men de ulike personene historien er lagt i munnen på, er tilsynelatende uten innlevelse i forferdelighetene som utspiller seg (trolig i Ungarn, trolig under og i kjølvannet av andre verdenskrig – det blir aldri sagt eksplisitt). Det er opp til leseren, forstår man raskt, å reflektere over hendelsene. Samtidig gis man ikke rom til å tenke mye annet enn: Dette er hva krig, vold, lidelse gjør med folk; den som blir utsatt for brutalitet, blir ofte selv brutal. En ganske enkel psykologisk innsikt, om den ikke blir utforsket som individuell erfaring – og det blir den etter mitt syn ikke i disse romanene.

Bokmagasinet