Slippe jubelen løs, ja. Men marsipankake og champagne allerede nå? Eller vente litt? Et forskerkollektiv har gjort en ny og banebrytende oppdagelse og vil markere det. Det som gjør feiringen tilbakeholden, er at alle involverte vet at det neste steget er mer avgjørende: Å gjøre funnene kjent for resten av verden og få anerkjennelse. Dette arbeidet begynner utenfor laboratoriet. Historien er full av eksempler på at det kan ta år og tiår før forskningsresultater og oppdagelser omsider blir ansett som etablerte fakta. Forsinkelsene kan skyldes forskernes manglende innflytelse eller evnen til å vinne gehør, eller kanskje andre forskere er tjent med å nedtone det nye, fordi det truer deres egen kunnskap og kan gjøre dyrekjøpt kompetanse overflødig. Eller kanskje forskningsrapporten med den nye oppdagelsen vil kreve kostbare endringer. Sannsynligheten for at den i påvente av bedre økonomiske tider blir resolutt lagt i en skuff er overhengende. Eller kanskje forskningsmiljøet selv ikke fullt ut forstår hvordan oppdagelsen kan brukes. Den manglende anerkjennelsen kan med andre ord forklares av faktorer som knyttet til miljøet, den politiske makten eller individuelle faktorer, manglende selvtillit eller oversikt.
I Henrik Ibsens «En folkefiende» blir medisinske fremskritt ignorert og varsleren gjort til problemet. Det samme skjedde i London i 1848.
Gjærende ekskrementer
