Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I Henrik Ibsens «En folkefiende» blir medisinske fremskritt ignorert og varsleren gjort til problemet. Det samme skjedde i London i 1848.

Gjærende ekskrementer

MOTVILJE: Legen John Snow hadde kartlagt et mønster i koleraspredningen rundt en drikkevannskilde forurenset av kloakkvann. På samme måte som hovedfiguren i Ibsens «En folkefiende», ble hans oppdagelser møtt med motstand, fra eget fagmiljø eller myndigheter, skriver forfatteren. ­ILLUSTRASJON: «DEATH´S DISPENSARY» (1866) AV JOHN PINWELL

Slippe jubelen løs, ja. Men marsipankake og champagne allerede nå? Eller vente litt? Et forskerkollektiv har gjort en ny og banebrytende oppdagelse og vil markere det. Det som gjør feiringen tilbakeholden, er at alle involverte vet at det neste steget er mer avgjørende: Å gjøre funnene kjent for resten av verden og få anerkjennelse. Dette arbeidet begynner utenfor laboratoriet. Historien er full av eksempler på at det kan ta år og tiår før forskningsresultater og oppdagelser omsider blir ansett som etablerte fakta. Forsinkelsene kan skyldes forskernes manglende innflytelse eller evnen til å vinne gehør, eller kanskje andre forskere er tjent med å nedtone det nye, fordi det truer deres egen kunnskap og kan gjøre dyrekjøpt kompetanse overflødig. Eller kanskje forskningsrapporten med den nye oppdagelsen vil kreve kostbare endringer. Sannsynligheten for at den i påvente av bedre økonomiske tider blir resolutt lagt i en skuff er overhengende. Eller kanskje forskningsmiljøet selv ikke fullt ut forstår hvordan oppdagelsen kan brukes. Den manglende anerkjennelsen kan med andre ord forklares av faktorer som knyttet til miljøet, den politiske makten eller individuelle faktorer, manglende selvtillit eller oversikt.

Tregheten i systemet, konservatismen, trenger i og for seg ikke nødvendigvis å være negativ. Den kan skyldes at det må mer og bedre dokumentasjon før ny kunnskap kan omsettes i praksis. Vitenskapsfilosofier liker å vise til det medisinske feltet når de trenger eksempler på at det kan ta tid før nye forklaringsmodeller blir etablert.

Under koronaepidemien, med en skriveinvitasjon fra Klassekampen som et nødvendig tupp i baken, har jeg omsider fått lest Henrik Ibsens teaterstykke «En folkefiende» (1882). Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvordan Ibsen integrerer det medisinske temaet i plotet. Er stykkets hovedperson, dr. Stockmann, overbevisende som lege? Handler stykket primært om individets heroiske kamp med kollektivet? Er heroismen forsert eller klarer Ibsen å iscenesette et plot hvor samfunnsmedisin og helsespørsmål fremstår som like brennaktuelle som de var i hans samtid?

Kan Stockmanns avslørende funn av bakterier i kurbadet og samfunnets motstand mot at funnet skal bli offentlig kjent, illustrere motstanden ny forskning møter? Og hva sto de for, de virkelige legene som sies å ha tjent som modeller for karakteren Dr. Stockmann?

«En folkefiende» er et farsepreget teaterstykke som eskalerer i komikk og overraskende vendinger. I den første av de fem aktene får vi vite at Stockmann har mistanke om at byens kurbad er forurenset av et smittestoff som gir «tyføse og gastriske sykdomstilfeller». Stockmann mangler de «videnskabelige hjælpemidler» til å analysere vannprøvene og har sendt prøver til «universitetet for at få en exakt analyse af en kemiker».

Det klassiske virkemiddelet «budbringeren som bringer omkalfatrende nyheter», her i form av et brev, bekrefter Stockmanns mistanke. Han konkluderer raskt: «Hele badet er en pesthule.» Vannet består av «infusorier i mengdevis». Infusorier, sa du? Det er et ord medisinere brukte om knøttsmå organismer. I «En folkefiende» fremstilles infusoriene som «absolut skadeligt for sundheden». Infusorier var ikke nødvendigvis farlige bakterier, men i «En folkefiende» symboliserer de sykdom. Med dette hinter Ibsen til den medisinske bakteriologien, som var et nytt fag. Den tidlige fasen i bakteriologien som forskning er knyttet til medisinere som Robert Koch (1843–1910), Gerhard Armauer Hansen (1841–1912) og Louis Pasteur (1822–1895). Ibsen var altså godt orientert.

«Byens vanntilførsel er plassert nær noen kloakkrør»

Stockmann vil at byens lokalavis skal publisere nyheten om kontamineringen. Han anslår at årsaken til kontamineringen er tilførsel av avfallsstoffer fra et garveri i Mølledalen. Arbeidet med å legge rør som skal sikre hygienen er slendrian. Slurven skyldes at politikerne ville spare penger. Byens vanntilførsel er plassert nær noen kloakkrør, men lavere i terrenget: «indtaget ligger for lavt; det må flyttes til et sted meget højere oppe». Sykdomsårsaken er lekkasje fra kloakken. «Hele vandledningen må lægges om», anslår Stockmann.

Dette minner sterkt om en hendelse i London i 1848. I et grusomt kolerautbrudd i en enkeltstående bydel døde hele 600 mennesker. Legen John Snow klarte å spore smittekilden til en bestemt vannkran, og brakte på det rene at kloakkrørene gikk rett ved vannkilden, noen fot høyere i bakken. Snows rapport ble ignorert av myndighetene. Politikerne anså trolig at det ville bli for dyrt å utbedre vann- og kloakknettet. Først flere tiår etter at Snow påviste smittekilden fikk han den anerkjennelsen han utvilsomt fortjente.

Han var den første som påviste årsakssammenhengen mellom kloakk og drikkevann, og dermed at kolera var en bakteriesykdom. I Norge var han lenge ukjent. Først i 1867 nevnes han av legen Ferdinand Lochmann, i en rapport om et kolerautbrudd i Norge. Også Lochmann var miskjent i sitt kollegium, og Snows navn vakte på ingen måte beundring. Når Lochmann nevner Snow i Det medicinske Selskab, får han til svar at påvisningen om bakteriell smitte bare er gjetning.

Kolera var gjenstand for mye diskusjon i legemiljøene, i likhet med enkelte andre alvorlige sykdommer, som for eksempel lepra og dysenteri. Før bakteriologiens gjennombrudd rundt 1870–1880 var ikke sykdommens årsak egentlig dokumentert. Legene antok nok at de visste hva sykdommenes årsak var, men var ikke sikre. Under utbruddet av kolera i 1866 pågikk gode, faglige diskusjoner i Det medicinske Selskab i Christiania. Det vanlige var å anta at kolera skyldtes miasmer, såkalt tellurisk smitte som oppsto i bakken og vannkilder lokalt, eller atmosfærisk med sykdomsbringende stoffer i vinder og lufta.

Som i dag diskuterte man hvor langt smittestoffet var virksomt i lufta (contagium volatile): man var uenige om hvor langt smitten bar. Overføring av smittestoff, «diffusjon», ble antatt å kunne skje innenfor en radius helt opp mot 400 fot (cirka 120 meter). Man mente dette hadde skjedd i forbindelse med at det anløp et skip med kolerasmitte. Samtidig var man i varierende grad tilbøyelig til å anerkjenne at menneskets avføring kunne smitte: fra kloakkrør og septikbassenger (som ble desinfisert ved hjelp av lesket kalk), og fra person til person. I tillegg kunne klær og gjenstander være agenter for smitteoverføring. Lenge var det enkelte som insisterte på at det ikke fantes eksempler på at «smitte [kan] være en Følge af gjærende Excrementer eller en Forurenselse af Drikkevandet med Choleraexcrementer». Legen Wilhelm Boeck viste et diplomatisk sinnelag ved å ta til orde for å kartlegge hva man var enige om og hva man var uenige om, for å «undersøge hvorledes de Facta vi have, kunne forklares efter de forskjellige opstillede Theorier».

Smittestoffets, miasmets virkeområde, slik ordet tradisjonelt ble forstått, var snevrere enn de faktiske smittetilfellene tilsa. Det var ikke bare stedbunden smitte. Forklaringen sto for fall, men det satt langt inne å vedkjenne. En av Lochmanns strategier besto i å vise til sykdomstilfeller som den miasmatiske teori ikke kunne forklare logisk: «I denne Epidemi havde man ikke kunnet paavise nogen Kjendsgjerning, der kunde bestyrke den omtalte Theori».

Med påvisningen av bakterier forelå en uomtvistelig forklaring på infeksjonssykdommenes årsak, men diskusjonen om kolera på slutten av 1860-tallet viser at forklaringen ikke umiddelbart ble godtatt. I «En folkefiende» forklares sykdommen både miasmatisk og kontagistisk: bakken er «pestsvanger» og de bakterielle infusoriene er smittebærende.

«En folkefiende» er skrevet 15 år etter de omfattende koleradiskusjonene i Det medicinske Selskab. Diskusjonene ble utførlig referert i Norsk Magasin for Lægevidenskaben. Den legen som gjorde seg mest bemerket, på grunn av at han var en ubetinget kontagionist, er altså Ernst Ferdinand Lochmann. Han kom fra Kristiansand (født 1820). Han tok eksamen med den uvanlige utmerkelsen «innstilling til Kongen» i 1843. Så ble han stipendiat i fødselsvitenskap. Det var forventet at han ville bli professor, men han forlot Christiania og etablerte legepraksis i fødebyen, der han også virket som militærlege.

Sommeren 1845 og de to påfølgende somrene arbeidet han ved Eidsvold Bad. Henrik Wergeland hadde tatt initiativ til kurbadet, etter å ha oppdaget en jernholdig vannkilde. Christian Boeck, Lochmanns tidligere lærer, gikk god for den medisinske nytten av vannet på Eidsvold. Boech var professor i fysiologi og anatomi, og i tillegg en ivrig geolog. Han skrev Norges første katalog over godkjente legemidler. Lochmann ble altså nysgjerrig på den medisinske virkningen av å drikke vannet, og han skrev en artikkel om det i Norsk Magasin for Lægevidenskaben.

Spilte noe av dette med da Henrik Ibsen kalte sin hovedperson Stockmann? Åpenbart. Enkelte litteraturhistorier nevner at Ibsen bygget Stockmann-karakteren på Lochmann, men er tilbakeholdne med å tolke forholdet nærmere. Ibsen selv tåkela spørsmålet.

Lochmann ivret for at myndighetene bedret hygienen ved å utbedre vann- og kloakkanlegg. Han påpekte at «de communale Autoriteter» i Christiania, og «øconomiske Vanskeligheder», hadde bremset arbeidet. Hans overbevisning om at kolera var en smittesykdom ble motarbeidet i miljøet. Senere skrev han, selvbevisst som få, at det pågikk en «Undertrykkelse af en afvigende Mening […] en forbitret Kamp imod en liden Minoritet, der foran de øvrige fordomsfrit havde iagtaget de epidemiske Sygdommes Udbredelsesmaade. Disse Meninger bleve undertrykte af Autoriteterne, haanede og spottede i lærde Selskaber og Naturforskeremøders Forhandlinger, ligesom den offentlige Mening erklærede sig afgjort imot dem.» Så ille var det, ifølge Lochmann, at han hentet frem en replikk fra Naturforskermøtet i København i 1853, der det ble hevdet at det å være kontagionist og det å være «Tilhænger af den røde Republik» gikk for det samme.

Motstanden Stockmann møter er av en annen type. Den likner den varslere blir utsatt for. Ingen betviler verken Stockmanns faglige kompetanse, funnenes realitet eller forklaringen av sykdomsårsak, men de sverter og truer ham. Avisens redaktør nekter å publisere Stockmanns funn, og flertallstyranniet knebler Stockmann i det offentlige rommet. Han kastes ut av hjemmet. Før han rekker å flytte ut har mobben kastet steiner gjennom rutene. Hans datter, som er lærer, blir oppsagt.

Stockmanns kamp mot den «kompakte majoritet» tilsvarer slik sett ikke forskerens kamp mot den etablerte medisinskfaglige forklaringsmodellen. Ibsen vil vise en dynamikk hvor et problems budbringer blir tatt, mens problemet gjenstår. Stykket ender med en høyst vaklevoren harmoni, samfunnets harmoni, mens infusoriene gjærer i det helsebringende vannet: naturen er i ubalanse.

Git: master, Env: production, Sanity: production