Grieg og en saksofon

Alle vet at musikk er mer enn musikk. Vi kjenner det igjen, særlig fra ungdommen. At musikk også er med på å forme det vi kaller identitet. Det betyr vel noe sånt som at den musikken vi liker når vi er unge er med på å forme den vi framstår som. Og særlig da i disse årene da vi er formbare og mer sårbare enn vi blir senere, håper jeg. Den musikken vi liker, sier noe om den vi er. Selv begynte jeg å like Arne Nordheim på videregående fordi jeg var så lei av noen av mine medelever som syntes Pink Floyd var alternativ musikk til listepop. De hadde lengre hår enn meg og framstod som kulere, og hadde mer drag på damene. Men de hadde ikke skjønt det. De var degenererte tullinger som ikke hadde skjønt at elgitarer bare funka i sammenheng med Miles Davis på syretur. De trodde de var med. Derfor gikk jeg videre og satsa på Stockhausen. Jeg prøvde å bli kul, jeg også. Dårlig tilfang på damer, det må innrømmes, og Stockhausen er en komponist jeg setter høyt som innovatør og visjonær, men sjelden lytter til. For meg betyr det at, for å sitere meg selv og alle andre, at musikk er mer enn musikk.