Siden 1954 har Newport Jazz båret jazztradisjonene videre. Bare ikke i år.
Via «Jazz on a Summer’s Day», jazzfilmklassikeren, er det lett å anta at Newport Jazz 1958 var en boltreplass for den rike overklassen med sine spisse solbriller. For de er jo stort sett hvite, Wimbledon-hvite; de som sitter benket tett-i-tett på klappstoler på en gressplen i Rhode Island, en overklassehvithet som dokumentarfilmen ytterligere uthever ved å kryssklippe bilder fra jazzfestival med bilder fra samme sommers America’s Cup, seilsportens store prestisjeregatta. Men inntrykket er også en finte, i hvert fall delvis.