En skal ikke ha lest mye økonomisk historie før en legger merke til at det må være mange veier til velstand. Enkle statistiske framstillinger gir oss et interessant bilde av forskjellen mellom for eksempel britisk og norsk økonomisk utvikling: I England og Wales foregikk industrialisering og byvekst svært raskt: Fra om lag ti prosent byfolk i 1801 til 58 prosent i 1901. I Storbritannia, der den såkalte industrielle revolusjonen først skjøt fart, forlot arbeidsfolk jordbruket til fordel for industrien. Grafen som viser norske forhold (se figur), må derimot tolkes slik at norsk industrisysselsetting og arbeidskraftinnsatsen i norsk jordbruk øker jevnt i omtrent samme takt fra utviklinga av moderne industri kom i gang omkring 1840, og fram til etter andre verdenskrig. Intuitivt ville vel de fleste av oss anta at industrien hadde større lønnsevne og ville trekke til seg dem som det ikke lenger var bruk for i jordbruket. Men da burde altså de to kurvene i figuren ha dannet et kryss, og ikke gått praktisk talt parallelt.
Norske fattigfolks mulighet til sjølberging i hele landet satte grenser for hva slags lønn og arbeidsvilkår folk kunne tilbys i industrien.
Småbrukets bidrag til velstand
