«Hei, hallo. Er det noen der ute? La meg vite om du kan høre meg. Det kjennes så kaldt og ensomt.» Sånn cirka starter det fjerde albumet til bassist/sanger/låtskriver-fenomenet Stephen «Thundercat» Bruner, om vi oversetter kjapt til norsk. En tone et sted mellom Pink Floyd-høystemt og «sitter her aleine»-klisjeer, og svært treffende for tidsånden, kan man si. Såkalt tidstypisk.
I skjønneste torden
