Å klandre Pearl Jam for all den begredelige post-grungen som fulgte, er som å klandre The Who for Grand Funk Railroad. Og å klandre Eddie Vedder for han kisen i Creed; vel, det er bare dårlig gjort – Vedders vokal viste tidlig en fleksibilitet som strakte seg langt forbi buldrende arena-baryton med mye hals og litt gane. Samtidig var ikke de oppløftende Obama-årene (oppløftende?) synonymt med de fremste eller en gang gode PJ-årene, til tross for live-appell og at «Backspacer» (2009) var/er mer moro enn de fleste later til å huske.