Raphistorie

Metafo­r­fed­rene

Morsmålsrap: Da Native Tongues snudde opp ned på rapspråket.

HVA VAR EGENTLIG GREIA: Derom strides de lærde, men ingen tvil om at det var gøy mens det sto på, rapkollektivet Native Tongues. Her avbildet for ganske nøyaktig tretti år siden, representert ved grunnstammen fra De La Soul, Jungle Brothers og A Tribe Called Quest, samt britiske Monie Love. FOTO: JANETTE BECKMAN/GETTY IMAGES Janette BeckmanHVA VAR EGENTLIG GREIA: Derom strides de lærde, men ingen tvil om at det var gøy mens det sto på, rapkollektivet Native Tongues. Her avbildet for ganske nøyaktig tretti år siden, representert ved grunnstammen fra De La Soul, Jungle Brothers og A Tribe Called Quest, samt britiske Monie Love. FOTO: JANETTE BECKMAN/GETTY IMAGES Janette Beckman

Til å være et fenomen som den dag i dag med jevne mellomrom trekkes fram som en milepæl i hiphop-historien, er det neigu ikke helt enkelt å sette fingeren på eksakt hva og hvem det løse kollektivet Native Tongues egentlig var, hva de representerte eller engang når det hele startet og sluttet. Men røttene finner man en gang rundt midten av åttitallet, på Murry Bergtraum High School nederst på Manhattan, der fire unge menn som noen år senere ble kjent som kjernen i de to rapgruppene Jungle Brothers og A Tribe Called Quest, fant et fellesskap i sin kjærlighet for rapmusikken og noen vidløftige felles aspirasjoner for hvor de kunne gå. Dermed fungerte Jungle Brothers-debuten «Straight out the Jungle» fra 1988 også som plattform for platedebuten til Q-Tip fra A Tribe Called Quest. Fellesskapet ble utvidet da Jungle Brothers møtte Long Island-trioen De La Soul under en felles opptreden i Boston rundt samme tid, det hele formalisert og navngitt under innspillingen av sistnevntes debutalbum «3 Feet High and Rising», utgitt i 1989, der alle de tre gruppene som utgjorde kjernen av Native Tongues opptrådte sammen på sporet «Buddy».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Suno, fornuft

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Kommentar

Live-nasjonen

Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen. Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen. Små og mellomstore spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning.

Livealbum

Inn i det ukjente

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.