Grime som punk: Slowthai finner en ny vei inn i en sosialrealisk virkelighet.

Rule, Britannia!

TREIGE TYRON: Som ikke er treig lenger og som har snudd det negativt ladede kallenavnet Slowthai til noe positivt. FOTO: TOBIAS GRUBER

Mulig han ikke vil forandre verden, men han ser åpenbart etter et nytt England – med rappen som verktøy, konsertscenen som springbrett og punk & limsniffing som en slags form for ur-inspirasjon. På debutplata kaller Slowthai Elizabeth II av Storbritannia helt enkelt og i sin mest aristokratiske aksent for en cunt innen åpnings- og tittelkuttet «Nothing Great About Britain» er omme. På liveshowene sine har han det med å rope «fuck the queen» kun iført trusa, foran flagget og mens nasjonalsangen spilles av over PA-anlegget. Og hei, happy hour, han skal ta med seg en bottle of Bucky til Buckingham Palace, sånn for å vise at britenes mest søplete alkoholholdige drikke – Buckfast Tonic Wine, en koffeinkule for hurtig fyll og spying – er like erkeengelsk (eller var det skotsk?) som det flotte slottet i Westminster.

Album