Intervju

Mannen foran masken

Magisk distanse: Unge Ferrari er et univers i seg selv, tvetydig og evig utbyggelig, slik opphavsmannen ser det selv.

VED MJØSAS BREDDER: Med det beryktede stupetårnet i bakgrunnen. Joda, Unge Ferrari er full av kjærlighet til Hamar, rent ut takknemlig for å ha vokst opp her. Men kanskje først og fremst på grunn av utfartstrangen det ga ham. Anniken C. Mohr/ KlassekampenVED MJØSAS BREDDER: Med det beryktede stupetårnet i bakgrunnen. Joda, Unge Ferrari er full av kjærlighet til Hamar, rent ut takknemlig for å ha vokst opp her. Men kanskje først og fremst på grunn av utfartstrangen det ga ham. Anniken C. Mohr/ Klassekampen

«Midt imellom magisk og manisk» heter det nye albumet til Unge Ferrari, som kom på fredag. 11 låter med en spillelengde som strekker seg omtrent fra bygrensa i Oslo til Espa Bolleland. Og vi er omtrent ved slutten av det strekket, der Mjøsa åpner seg med alvedans over vannet ved Minnesund, i en bil med Musikkmagasinet inkl. fotograf i førersetet, og Unge Ferrari selv med plateselskapsrepresentant i baksetet, på vei tilbake til røttene kan man si. Det er idet de munner ut, de følsomme flygeltonene på «Balkong», singelkuttet han nylig fremførte direktesendt på NRK under årets P3 Gull-utdeling, jeg snur meg bakover og stiller spørsmålet, litt for sent. Jeg burde jo spurt alt på Oslo-strekket av E6, samtidig som jeg foreslo at vi burde høre på albumet som tross alt er anledningen til utflukten, og Stig Joar, som han heter i det sivile, tilsynelatende villig koblet telefonen til blåtannanlegget i leiebilen – for det er jo ikke alle som er komfortable med å sitte å høre på egen musikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.