Anna Krokene

Jonas Henmo

Anniken C. Mohr

#fff

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Før jul i fjor la helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) et nytt forslag ut på høring. Med en godkjenningsordning av private virksomheter vil regjeringen sikre at det er nok folk på jobb i det offentlige helsevesenet.

Kristoffer Ingebrigtsen, daglig leder i Dr. Dropin, er uroet for at færre private aktører vil slippe gjennom nåløyet.

– Det er i praksis et næringsforbud som går utover pasienten. Helsepersonell fratas rettigheten til å velge hvor de vil jobbe, og det blir mindre konkurranse om ansatte, sier han.

Ingebrigtsen mener at forslaget likner en løsning fra Sovjetunionen.

– Staten vil bestemme hvem som får lov til å gjøre hva, hvor, og når, sier han.

Dr. Dropin-sjefen frykter at det kan føre til mindre innovasjon i helsesektoren. Den bekymringen deler lege Ai Phi Thuy Ho. Til vanlig jobber hun ved sjukehuset Kalnes i Østfold, men jobber også ekstra som videolege i Dr. Dropin.

– I årene jeg har jobbet i det offentlige, har jeg hatt en del idéer for hvordan vi skal forbedre systemet, men det er et tydelig hierarki på sjukehus, og idéene har ikke blitt tatt imot, sier hun.

Det førte til slutt at hun etablerte sitt eget selskap, der hun holder nettkurs for helsepersonell i ultralyd av ulike organer. Å etablere seg med egen privat praksis kan bli vanskeligere med en godkjenningsordning, frykter hun.

Det handler om å få mest mulig helse ut av hver krone.

– Det er i praksis et næringsforbud

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Et grått håndkle dekker underlivet til Arelí Urtubia. Fysioterapeut Kristine legger en hånd på låret hennes og fører den andre inn under håndkleet. Urtubia tar hendene til ansiktet og skjærer en grimase.

Det er fire år siden hun plutselig begynte å få vondt under samleie. Etter flere runder med feilbehandling mot soppinfeksjon, fikk hun beskjed: Du har vulvodyni.

Vulvodyni er kroniske smerter i de ytre kjønnsorganene. Det finnes lite forskning på lidelsen.

Én av fem kvinner opplever smerter i underlivet i løpet av livet, ifølge Vulvaforeningen. Hvis smertene varer i seks måneder uten at legen finner en årsak, gis diagnosen vulvodyni.

Smerte er subjektivt. For Arelí Urtubia er den invalidiserende.

– Smerten er så sterk at den er altoppslukende. Det kjennes ut som at noen har skjært meg opp nedentil med en kniv dyppa i chili, sier hun.

Det finnes ikke én behandling for vulvodyni. Yoga, smertelindrende salve, epilepsimedisin, antidepressiver, opioider. Urtubia har prøvd det meste. Etter en stund fikk hun anbefalt botoxinjeksjoner i form av sprøyter som settes i muskulaturen i underlivet. I kombinasjon med daglig yoga og manuell tøying av en fysioterapeut, opplevde hun at hun fikk kontroll på smertene.

– Botox gjør muskulaturen avslappa nok til at man kan tøye og komme over smertetoppene, sier hun og fortsetter:

– Det høres veldig rart ut, men spenninger i bekkenbunnen er ofte en del av sjukdomsbildet til vulvodynipasienter.

Det kjennes ut som at noen har skjært meg opp nedentil med en kniv dyppa i chilli.

Mens vi venter på en diagnose

Dag Eivind Undheim Larsen

#000

Tyske Uffa Jensen mener tiltak mot antisemittisme rammer bestemte grupper i samfunnet. – Ikke minst gjelder det innvandrere og muslimer.

Vi snakker om ei svært tynn linje her, sier Uffa Jensen.

Den tyske historieprofessoren kaster et ettertenksomt blikk utover Oslofjorden. Han er i Norge for å for å delta på et arrangement om antisemittisme.

Som ombudsperson mot antisemittisme ved Tekniske universitet i Berlin har Jenssen lenge vært opptatt av hvor vi skal trekke opp grensa mellom Israel-kritikk og antisemittisme.

Det er nettopp i den forbindelse han bruker uttrykket «ei svært tynn linje».

– Folk går til angrep på den israelske staten av mange ulike grunner, men det skal ikke så mye til før man tråkker inn i et antisemittisk terreng.

Midtøsten-konflikten er ikke helt som andre konflikter. Striden rundt det tidligere mandatområdet Palestina – som i 1948 ble delt som følge av opprettelsen av staten Israel – har en lang historie.

Nedfelt i de ulike historiske lagene finnes det en rekke ulike ideer og stereotypier om både jøder og palestinere, forteller Jensen.

– Disse stereotypiene er med på å intensivere konflikten og gjør den til noe helt annet enn krigen i Ukraina, sier han.

Jeg har registrert at det er blitt sagt ting i Norge som jeg ikke vil anbefale noen å si i Tyskland.

Den tynne røde linja

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

Spenningen øker minutt for minutt utenfor feltsykehuset. Folk river og sliter i porten. De roper og skriker med et sinne i øynene som forteller at de ikke kommer til å gi seg. Svettedråpene pipler i pannene deres. Lufta er tett og klam. Varmebølger danser opp fra den røde sanden på bakken.

Inne ligger pasienter, flere av dem døende, og venter på vaksiner. Prosjektleder Linn blir stadig mer urolig. De er en liten gjeng fra Leger Uten Grenser i en kristen flyktningleir i Bangui – hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk. Den rasende mobben utenfor mistenker dem for å skjule en muslim inne på sykehuset – og de har rett i mistanken. Får de tak i ham, vet alle der inne at han trolig vil bli drept på verst tenkelig vis.

Og nå er det noen som klarer å åpne porten …

Eirik Svensson ser opp fra PC-skjermen ved kjøkkenbordet.

Utenfor leiligheten i fjerde etasje i Oslo sentrum er det regn. Han har nettopp forklart i detalj hvordan filmsettet ble laget: Hvor tanken om den røde sanda kom fra, det samme med kostymene, teltene, plaststolene, og palmene. Hvorfor de gikk for akkurat den og den fargen på veggene, hvorfor likhuset måtte ligge akkurat der, operasjonssalen akkurat der – og så videre, og så videre.

– Mitt utgangspunkt var å lage dette så realistisk som mulig. Dette skjedde, sier Svensson.

I norsk film er små budsjetter og store ambisjoner regelen snarere enn unntaket, forteller Svensson. Men «Før mørket», som hadde norgespremiere i går, framstår som en stor produksjon, filmet i utlandet, med internasjonal rollebesetning.

Filmen er basert på den dramatiske opplevelsen Lindis Hurum hadde som prosjektleder på et feltsykehus i Bangui julaften 2013.

Jeg følte at folk rundt meg hadde lest flere bøker, sett flere filmer og skjønte mer enn meg

Iscenesetter virkeligheten

Åse Brandvold

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken. 

Er Donald Trump en farlig mann? Eller er han en redningsmann?

Vi stiller spørsmålet til noen av de 500 gråhåra bedehuskristne, israelsvennene og en og annen bibelskoleelev som i går sto i kø for å komme inn på Oslo Symposium.

Siden 2011 har de mønstret på denne skuta til Bjarte Ystebø, tidligere fra Kristenfolket og Norge i Dag, nå Kristen Media Norge. Ystebø elsker USA og har importert konseptet med å samle verdikonservative kristne velgere for å heie fram et nytt borgerlig styre hvert valgår. Mange mener at slike mønstringer i USA var det som fikk Donald Trump til makta. Det er derfor vi går rundt og spør folk om Trump.

– Jeg synes han er skummel, sier en eldre dame fra Grorud, som ikke vil ha navnet sitt på trykk.

– Ingen mennesker burde ha slik makt, sier venninna hennes.

Hvis Maga-revolusjonen skulle komme til Norge, ville den ha startet her i konferansesalen på Sas-hotellet på Holbergs plass, men det er ikke helt stemning for det. Selv om en og annen er sympatisk innstilt til Trump.

– Han går hardt ut og snur opp ned på verden, sier Ragnar Hatlem.

Kristne verdier er uforenelige med autoritært styre.

Langt mellom Trump-disiplene

Guri Kulås

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

 forhold til informasjon? Det hevdar den tyrkisk-britiske forfattaren Elif Shafak når Klassekampen møter henne under ein snarvisitt til Oslo.

– Hugsar du teknologioptimismen på slutten av 1990-talet? Ingen autokrat kunne overleva den digitale revolusjonen, vart det sagt. Men, som vi er vitne til dagleg, var det ein illusjon at tilgang til massiv informasjon ville gje alle sjansen til å ta opplyste og gjennomtenkte val, seier Shafak med sorgmild røyst.

Historieforteljaren og menneskerettsaktivisten talar varmt for å setja ned tempoet, behovet for lengre resonnement.

– Vi blir bombarderte med rask informasjon som inneheld lite kunnskap og endå mindre visdom, som gjer det vanskeleg å tenkja. Tempoet aukar også risikoen for informasjonsutmatting. I Storbritannia, der eg bur, lir mange av 

, som igjen er ei årsak til at stadig fleire vegrar seg for å følgja nyhenda i det heile.

Shafak snakkar fram litteraturfestivalar, «saktejournalistikk» og djuptpløyande podkastar – som også aukar i popularitet – og sjølvsagt talar ho for romanen, kunstforma som vart spådd ein snarleg død då informasjonsrevolusjonen fekk momentum.

– Romanen er ikkje mindre enn eit av få rom for open, demokratisk samtale i dag, slår Shafak fast.

 romanane til Elif Shafak hugsar lengre tilbake enn slutten på førre tusenår. I fjorårets «Det er elver på himmelen», som nyleg kom på norsk i Bente Klinges omsetting, flyt bokstavleg tala millennia over i kvarandre saman med vatnet som sirkulerer frå regnskyene til jorda der det igjen fordampar frå menneske og natur. Slik blir Tigris og Themsen bundne saman, og slik blir vasskjeldene kjelder til vår felles kultur i Mesopotamia.

Etter ein prolog i kong Asurbanipals bibliotek i Ninive (på motsett breidd av Tigris til dagens Mosul), der leirtavler ved Gilgamesj-eposet vart lagra, faldar romanen seg ut i tre, samanfletta forteljingar på tre tidsplan. I Dickens’ London på 1850-talet, medan britiske arkeologar utforska den bibelske verda, blir fattigguten Arthur, «geniet frå slummen», kileskriftgranskar. I Tyrkia i 2014 legg den niårige jesidijenta Narin og bestemora ut på ei lagnadstung reise til Irak, og i London 2018 er den unge vassforskaren Zaleekhah nær ved å gå under av tyngda frå arva immigranttraume, undertrykt familiehistorie og sorg over naturøydelegginga ho forskar på. Dei er fiktive karakterar bygde på reelle røynsler.

Eg har alltid vorte dregen mot periferien heller enn sentrum, mot dei marginaliserte, dei som blir tagde i hel.

Mindre info, meir innsikt

Line Madsen Simenstad

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

Arvid Skancke-Knutsen

Renselse, rusmisbruk, forføring, prostitusjon, evig sult og eksistensiell nummenhet, samt ikke helt sunne forhold mellom kropp og sjel, mor og datter, mann og kvinne – og noen tonn med dødslengsel.

Det er de eksplosive heksegryte-ingrediensene i «Heroin Chic», den helt nyskrevne norske operaen til komponist Solveig Sørbø og forfatter Maria Kjos Fonn. Verket bygger på sistnevntes roman fra 2020 med samme navn, omtalt som «en iskald og potent skildring av rus og avhengighet». Etter å ha workshoppet materiale med forskjellige norske sangere og ensembler siden 2022, skal en konsertversjon av operaen fremføres for første gang under Classix-festivalen i Iași i Romania 25. februar i år.

Det startet med at Sørbø intervjuet Kjos Fonn på podkasten og radioprogrammet Solveigs Speisa Musikk. Etter samtalen røpet hun at hun hadde lyst til å skrive en opera basert på den kritikerroste romanen fra 2020. Det vakte interessen til forfatteren, som selv er glad i musikkteater à la Brecht og Weill. Fra før har Sørbø skrevet kammermusikk og filmmusikk, og selv stått på scener rundt om i Europa.

– Maria har jo også skrevet «Kinderwhore», men den historien er så mørk at jeg ikke tror vi hadde orket å jobbe med den, sier Sørbø.

– For øvrig inneholder «Heroin Chic» en del referanser til musikk, der hovedpersonen Elise er sanger – og blir sammen med en rockemusiker.

– Jeg prøvde å skrive «Heroin Chic» litt rytmisk, poetisk og pulserende, både på grunn av rusbeskrivelsene, situasjonene og musikk-referansene. Sånn sett egner «Heroin Chic» seg som grunnlag for en opera, selv om det er blitt veldig store forskjeller på boken og librettoen.

– Jeg klarer ikke å jobbe med noe uten å gjøre om på det, røper Sørbø.

– Jeg må se ting gjennom min egen linse, fordreid gjennom min egen fantasi. Så vi har gitt enkelte elementer og sekvenser mye større plass i operaen, samtidig som det er føyd til en del nytt, legger hun til.

Pulverheksene

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet. 

Manglende nøytralitet, saklighet og menneskerettighetsfokus.

Det er dommen fra Kari og Mariam Kvernberg Dajani over Holocaustsenteret dagskurs 12. april i fjor: «Klasse­romssamtalen etter 7. oktober».

Kurset var en del av et større prosjekt: «Å undervise om kontroversielle tema i skolen med fokus på Israel-­Palestina». Kari, som er lektor, deltok. Mariam er medisinstudent og fulgte seminarets direktesending på nett.

I en rapport fra oktober i fjor konkluderer lektoren og studenten, som også er mor og datter, med at dagskurset ikke innfrir det som forventes av en institusjon med et nasjonalt ansvar for opplæring i menneskerettigheter og demokrati. Innholdet i rapporten står for forfatternes regning.

Rapporten «Blind­soner og relativisering» ble sendt til Kunnskaps­departementet og Utdanningsdirektoratet samtidig med at den ble sendt til HL-senteret og andre norske freds- og menneskerettighetssentrene. I november ble de innkalt til et møte i Villa Grande på Bygdøy i Oslo der HL-senteret holder til.

I Vidkun Quislings gamle kontor fikk de beskjed fra HL-senterets direktør og lederen for HL-senterets undervisningssatsing at senteret ikke kunne forholde seg til rapporten. Det var fordi den inneholdt transkripsjoner av lydopptak fra navngitte foredragsholdere. De sa også at det var en belastning for deres ansatte, og at jurister så på saken.

– Vi ble truet med juridiske teknikaliteter. De påførte oss skyld og skam. Det var en ufin hersketeknikk, sier Kari Kvernberg Dajani og legger til:

Å reagere på brudd på menneskerettighetene, er ikke politikk.

Kalt inn på teppet for kritisk rapport

Selma Stormyren Larsen

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Dag Solstad har vendt seg mot Torø Teddy, en ni år gammel vallak – kastrert hingst, altså – og snakker til ham med myk stemme. Nede i stallen kommer dampende hingster og hopper inn etter tur, anført av kusker med gjørme i fjeset. Snart er det Torø Teddys tur til å stille til start på Bjerkebanen i Oslo.

– Så flott og rød den er! sier Solstad og snur seg igjen mot sin nye kamerat:

Solstads nyeste bok, «En sann svir!», handler om sånne som ham. Boka vitner om forfatterens klisterhjerne: Travhistorie, tider og resultatlister kommer på løpende bånd.

Det er tirsdag og duket for V75 Express da Klassekampen møter Solstad på Bjerke, flankert av kona Therese Bjørneboe og Torbjørn Frøysnes, leder i Norsk Travselskaps jubileumsutvalg.

– Vi vil gjerne presentere en Dag Solstads guide til travsporten.

Jeg kom inn i travsporten i et virkelig stort øyeblikk. 

Dag Solstads guide til trav

tekst

foto

Med karakteristisk blått arbeidstøy leverer Wolt-bud restaurantmat til norske hjem. Fra plattformselskapets inntog i Norge i 2018 har ingen av disse budene vært fast ansatt.

Det vil tre sykkelbud ha en endring på. I går møtte de Wolt i Oslo tingrett for å kreve fast ansettelse.

Spørsmålet som skal prøves for retten, er om budene skal ha rettigheter som ­arbeidstakere og i så fall ­hvilke konsekvenser dette vil få.

Det er satt av éi uke til saken i tingretten. Rettens første dag var det forsvareren til saksøkerne, altså budene, som innledet saken.

Advokat Lars Christian Fjeldstad, som jobber i LO, begynte med å fortelle om ­vilkårene budene jobber under. Fjeldstad argumenterte for at avtalen mellom selskapet og budene er lite balansert.

De selvstendig næringsdrivende budene kan selv bestemme når de vil jobbe. Leveringsoppdragene får de gjennom en app. Når de logger seg på, står de som tilgjengelige for oppdrag. Wolt bestemmer hvem som får oppdraget. Budene er ikke garantert å få noen oppdrag i løpet av en dag.

I avtalen Wolt har med selvstendig næringsdrivende, har ikke budene selv mulighet til å forhandle nivået på betalingen de får for utførte oppdrag. Wolt kan endre lønns- og arbeidsvilkår når de ønsker.

Videre redegjorde advokat Fjeldstad for hvordan minimumsbetalingen per oppdrag har blitt mindre over år. ­Ifølge forsvarerne har det vært stadige kutt i minimums­betalingen. Til dette har budene ikke noe de skal ha sagt.

Wolt stiller krav om at budene har god personlig hygiene.

Tre sykkelbud tar Wolt til retten for å bli fast ansatt

Håvard Yttredal

USAs president Donald Trump har gått til frontalangrep på internasjonale skattesamarbeid. Skatte- og ulikhetsforsker Gabriel Zucman ber resten av verden gå til motangrep.

På 40 år har den globale ulikheten eksplodert. Mens økonomien har blitt globalisert, følger skattereglene stort sett landegrensene. De superrike og selskapene deres kan velge å etablere seg der reglene passer dem best.

– En globalisert økonomi med utøylet skattekonkurranse, altså ingen koordinering mellom land, er en kraftig ulikhetsdriver. Det legger et voldsomt press på land, og særlig små land, om å kutte skattene for å tiltrekke seg formuer og unngå kapitalflukt, sier Gabriel Zucman.

Zucman er professor i samfunnsøkonomi ved École d’économie de Paris og er tilknyttet amerikanske Berkeley. Han leder i tillegg EU Tax Observatory.

– Det skaper et kappløp mot bunnen, hvor de som har vunnet på økonomisk globalisering – de multinasjonale selskapene og eierne deres – også vinner en andre gang, siden overskuddet deres skattlegges mindre og mindre. Samtidig må resten av befolkningen, pensjonister og middelklassen som ikke har tjent mye, eller til og med har tapt på globaliseringen, betale mer og mer.

Dette er bare én av flere mulige måter å organisere en globalisert økonomi på, påpeker Zucman. På oppdrag fra Brasil, som da hadde presidentskapet i G20, utarbeidet han et forslag til en global minsteskatt på verdens rikeste. Forslaget var klart i juni i fjor.

Utformingen er enkel: Har du formue over en viss grense, må du betale minst 2 prosent av den i skatt. Dersom du betaler mye i inntektsskatt fra før, vil ikke minstesatsen påvirke deg. Hvis du i stor grad har organisert deg vekk fra å betale skatt, kommer det en ekstraregning sånn at du når minimumsgrensa.

2 prosent vil ikke stanse eller reversere økningen i ulikhet, men det vil bremse den.

Ypper til skattekrig mot Trump

Monika løftet pasient på 175 kilo og skadet seg: Får ikke erstatning

Med vante bevegelser løfter Monika Dawid-Sjøenden (36) seks måneder gamle Klara opp fra gulvet. Noen dager, som i dag, merker hun ikke så mye til smertene i kneet. Andre ganger holder det henne våken om natta.

I september 2022 gikk det galt for intensivsjukepleieren.

Sammen med en kollega skulle hun hjelpe en pasient opp av senga. Pasienten veide 175 kilo og lå i en spesiell intensivseng, derfor var de nøye med forberedelsene. Tross avtalen om å vente, ville pasienten plutselig reise seg. Samtidig holdt pasienten fast i uniformsskjorta til Dawid-Sjøenden.

Reaksjonen til den erfarne sjukepleieren var instinktiv. Hun snudde seg mot pasienten, for å forhindre et fall. Kombinasjonen av vridningen og den tunge belastningen ga umiddelbare smerter i kneet. Korsbåndet var delvis revet av, menisken var skadet, og det var en blødning inne i kneet.

Mens Nav kaller det en yrkesskade, har forsikringsselskapet KLP avslått søknaden hennes om yrkesskadeerstatning.

KLP mener at hun burde ha forutsett hendelsen.

– Hvordan skulle vi håndtert den situasjonen annerledes? Vi forberedte pasienten på hva som skulle skje, men pasienten gjorde ikke det vi var enige om, sier Dawid-Sjøenden i dag.

– Hvordan skal jeg som sjukepleier vite at en pasient vil reise seg, når jeg har bedt pasienten om å ikke gjøre det?

Jeg klarer ikke å gjøre arbeidsoppgavene mine uten å få smerter.

Monika ble skadet på jobb, men får ikke godkjent yrkesskade

Mari Brenna Vollan

Ida Bakken

illustrasjon

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

For noen år siden raste en dryppende våt kollega inn på kontoret til Yngvill Ofstad. Hun kom rett fra en såkalt dusjtest, og hun var ikke fornøyd. Som bærekraftsansvarlig i Bergans ble kanskje Ofstad utpekt som den skyldige.

For noen sekunder siden hadde kollegaen stått i dusjen, fullt påkledd med testeksemplarer av ei skalljakke og -bukse. Hun var der for å teste et nytt materiale med en ny type impregnering. Forhåpentligvis var dette en løsning som turtøyprodusenten snart kunne tilby kundene sine. Men akk, ganske raskt hadde hun merket hvordan ytterstoffet trakk til seg fuktigheten fra vannstrålene. Da hun stormet inn på kontoret til Ofstad, lyste frustrasjonen i ansiktet hennes.

«Dette funker ikke!» ropte hun ut i rommet.

Liknende scener har trolig utspilt seg på flere kontorer de siste åra. For det begynner å dra seg til for alle som har vært avhengige av noen helt spesielle kjemikalier. Lenge har klesbransjen, og særlig de som lager turtøy, nytt godt av vidundermidler som avviser både vann, olje og skitt. De kalles evighetskjemikalier, eller Pfas, og er en stor gruppe med fluorforbindelser. Etter hvert har det blitt kjent at de hoper seg opp i naturen og skader både miljøet og helsa vår. Enkelte av dem er blitt forbudt.

Akkurat nå sitter EU-byråkrater og jobber med et forslag om universelle restriksjoner for de mer enn 10.000 stoffene i Pfas-familien.

Jakta på alternativer er i full gang. Men hvordan erstatter man et vidundermiddel som brukes overalt?

Jelena og familien spiste bær fra hagen til frokost hver dag. Så fikk de høre om gifta i jorda.

Du rekker knapt å stå opp om morgenen før du kommer i kontakt med din første Pfas. Stoffene kan finnes i dopapiret du tørker deg med. De kan skjule seg i kontaktlinsene du tar på deg, maskaraen du farger vippene med og leppepomaden du smører på leppene. Kanskje har de sneket seg inn i gryta du lager grøt i, og de finnes helt sikkert i havregrynet og melka du heller oppi.

Jakke­kappløpet

– Han velger stadig å smelle med dørene i denne saken. Det er som å kortslutte en prosess som vi har venta på i snart 20 år. Det er utidig og respektløst, sier Marthe Scharning Lund.

Hun er Oslo Aps gruppeleder i bystyret – og kraftig lei av at finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) uttaler seg om Nationaltheatrets rehabilitering og framtid.

– Nå venter vi på kvalitetssikringen av Statsbyggs rapport. Den er rett rundt hjørnet, og det veit finansministeren veldig godt.

– Mot alle som er opptatt av kultur, bygningen og institusjonen Nationaltheatret.

På tirsdag skrev Klassekampen at Vedum før helga hadde et møte om teateret, hvor Add Arkitekter og Økern Sentrum la fram et forslag om å bygge nye to scener på Økern.

«Denne løsningen er god», sa Vedum i Klassekampen og presiserte at han ikke hadde gått inn for ett alternativ ennå. Samtidig er altså Statsbyggs rapport om de ulike alternativene for Nationaltheatrets rehabilitering til kvalitetssikring i regjeringen.

– Var det møtet som fikk begeret til å renne over for deg?

Ber Vedum ta av seg Sp-hatten

Aleksander Åsnes

Provosert av snakkisboka «Landet som ble for rikt» – ikkje einig i at nordmenn er late

Om Martin Bech Holte fekk bestemme, ville ikkje Noreg ha blitt så rikt. Det er den beinharde dommen frå Raudt-leiar Marie Sneve Martinussen og SV-profil Kari Elisabeth Kaski, som har lese boka på oppdrag frå Klassekampen.

har sett dagsorden ettertrykkeleg med boka «Landet som ble for rikt».

Forteljinga om at oljeformuen har gjort nordmenn late og politikarane svake er trykt i 24.000 eksemplar. Holte tek i boka til orde for å kutte i skattar og offentlege utgifter med fleire hundre milliardar. Alle på Stortinget fekk boka i julegåve av investor Jan Petter Sissener, mellom andre Martinussen og Kaski.

Dei to studerte samfunnsøkonomi saman på Universitetet i Oslo. Det er også bakgrunnen til forfattar Holte.

– McKinsey sitt syn på økonomi og marknad ville ha ført til at Noreg hadde gitt frå seg industrien. Han glorifiserer perioden frå 1990 til 2013. Men det var òg i denne perioden at mykje av det vi i dag kritiserer, blei innført. Som helseføretaksmodellen og New Public Management. Han overser at desse reformene har hatt store kostnader for offentleg sektor og har gjort offentleg sektor dårlegare, seier Martinussen.

Holte har vore toppsjef i den norske avdelinga av konsulentselskapet McKinsey, som er notorisk for beinhard konkurranse om jobbane og ekstreme leiarlønningar. Han har òg fortid som akademikar og direktør i Kjell Inge Røkkes forretningsimperium.

– Det store problemet med offentleg sektor i Noreg er byråkratiseringa. Det at sjukepleiarar og lærarar må bruke store delar av tida si på å fylle ut skjema. Det er jo aktørar som McKinsey som har pressa fram denne utviklinga, med si store tru på målstyring, seier Martinussen.

Raudt-leiaren må innrømme at ho er samd med Holte på eitt viktig punkt.

Rettar skytset mot suksessforfattar

Tarjei Leer-Salvesen

Verst i klassen

Tyrifjorden renner over av miljøgifter som aldri forsvinner.

Fargespillet på Tyrifjorden er vakkert i vinterværet. Men under overflata ligger Norges aller største forurensingspunkt for evighetskjemikaliene Pfas.

Når Klassekampen ber professor Hans Peter Heinrich Arp peke ut landets største Pfas-punkt, nøler han ikke et sekund.

– Det må være Tyrifjorden. Det var en tidligere papirfabrikk på Viul, hvor det ble produsert engangsemballasje med beskyttelseslag som inneholdt Pfas. Både jordmasser og elva er forurenset, og det har spredt seg nedstrøms til Tyrifjorden, sier Arp.

Han er professor ved Norges Geotekniske Institutt og en av landets fremste eksperter på miljøgifter.

Tyrifjorden er drikkevannskilde for nærområdet og har populære badeplasser. Det er ikke restriksjoner på bading eller advarsler mot bruk av drikkevann fra innsjøen. Pfas-utslippene som er funnet her, er ikke veldig vannløselige. Men de akkumuleres i næringskjeden, og i 2019 advarte Mattilsynet mot å spise abbor og gjedde fra Tyrifjorden og Randselva.

Ansvaret for å rydde opp i utslippene fra den gamle emballasjefabrikken ligger på det finske selskapet Huhtamaki, som har fått pålegg fra Miljødirektoratet.

Huhtamaki sier til Klassekampen at selskapet erkjenner ansvar og tar miljøforpliktelsene sine alvorlig. Selskapet brukte noen typer Pfas i emballasjeproduksjon på Viul og drev anlegget fra 1999 til 2013.

Siden 2018 har selskapet jobbet for å dokumentere utslippene, og de siste to årene har de jobbet med å rense og fjerne forurenset jord.

«Vi tar dette på alvor og skal fullføre jobben. Huhtamaki bruker ikke lenger Pfas I sine produksjonsprosesser», skriver selskapet.

Renner over av ­kjemikalier som aldri forsvinner

Elise Winterthun

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde. 

Et par slanke pianofingre beveger seg hurtig over papiret. Har man litt tildoggede kontaktlinser, som Klassekampens utsendte, må man bøye seg et stykke fram for å få øye på de små, opphøyde punkteringene i arket.

Fingrene tilhører Per Inge Bjerknes, og boka er novellesamlingen «Studie i menneskelig atferd», skrevet av Lena Andersson. «Hun skriver jo så godt!» sier Bjerknes.

Til daglig er han generalsekretær i Norges Blindeforbund. Han er født som svaksynt. Evnen til å lese med fingrene er relativt ny: Etter mange år med lydbøker lærte han seg punktskrift som 40-åring.

– Jeg hadde flere motivasjoner. Men en av dem var å lese Knausgård, ler Bjerknes.

Bjerknes møter Klassekampen på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Sammen med Blindeforbundet markerer biblioteket punktskriftens 200-årsjubileum i år, med flere arrangementer gratis for publikum.

– ble oppfunnet av franskmannen Louis Braille i 1825. Han mistet synet som helt liten og hadde et sterkt ønske om å kunne lese. Han fikk høre om noe man i militæret kalte nattskrift, en metode soldatene brukte for å kommunisere lydløst i mørket. Det ble inspirasjonen for et system basert på kombinasjoner av seks punkter, som Braille utviklet bare 16 år gammel.

I århundrene som har gått, har punktskriften gått igjennom flere utviklingsfaser. Det gjelder ikke minst teknologien man bruker for å produsere bøker. Før moderne trykkemetoder kom på banen, var det et nitid arbeid for hånd – prikk for prikk.

Anniken C. Mohr

Artikler

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Tyske Uffa Jensen mener tiltak mot antisemittisme rammer bestemte grupper i samfunnet. – Ikke minst gjelder det innvandrere og muslimer.

Iscenesetter virkeligheten

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

Pulverheksene

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Med støtte fra Fellesforbundet saksøker tre bud plattformselskapet Wolt, fordi de mener at de bør være fast ansatt.

Ypper til skattekrig mot Trump

Monika løftet pasient på 175 kilo og skadet seg: Får ikke erstatning

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Finansministerens uttalelser om Nationaltheatret er «utidige og respektløse», mener gruppeleder i Oslo Ap.

Rettar skytset mot suksessforfattar

Tyrifjorden renner over av miljøgifter som aldri forsvinner.

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.

Tegneserieskaper Liv Strömquist vil «pen- og glad-industrien» til livs.

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Kari Elisabeth Kaski er redd SV skal bli som Arbeiderpartiet.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

Løfter det lille livet

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et treningssenter.

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Britiske Beth Brittan kommer seg ikke hjem til jul. UDI somler nemlig med visumsøknaden hennes.

Dr. Dropin-sjef sammen­likner regje­ringen med Sovjet­unionen.

Arelí har vært hos 30 gyne­ko­loger. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Tyske Uffa Jensen mener tiltak mot antise­mit­tisme rammer bestemte grupper i samfunnet. – Ikke minst gjelder det innvand­rere og muslimer.

Iscene­set­ter virke­lig­heten

På den kristen­kon­ser­va­tive møte­plas­sen Oslo Symposium er begeist­ringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerne­for­fat­teren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhets­ve­gring.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

Pulver­hek­sene

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Med støtte fra Felles­for­bundet saksøker tre bud platt­form­sel­skapet Wolt, fordi de mener at de bør være fast ansatt.

Ypper til skattekrig mot Trump

Monika løftet pasient på 175 kilo og skadet seg: Får ikke erstatning

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Finans­mi­nis­terens uttalelser om Natio­nal­theatret er «utidige og respekt­løse», mener gruppe­le­der i Oslo Ap.

Rettar skytset mot suksess­for­fattar

Tyri­fjor­den renner over av miljø­gif­ter som aldri forsvinner.

I 200 år har punkt­skrift åpnet samfunnet for blinde.

Tegne­se­rie­skaper Liv Strömquist vil «pen- og glad-in­du­strien» til livs.

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtids­ut­sikter

Kari Elisabeth Kaski er redd SV skal bli som Arbei­der­par­tiet.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trette­berg­stuen. På trass klippa hun hockey­sveis.

Løfter det lille livet

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et trenings­senter.

Litte­ra­turen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Britiske Beth Brittan kommer seg ikke hjem til jul. UDI somler nemlig med visum­søk­naden hennes.

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Tyske Uffa Jensen mener tiltak mot antisemittisme rammer bestemte grupper i samfunnet. – Ikke minst gjelder det innvandrere og muslimer.

Iscenesetter virkeligheten

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

Pulverheksene

Med støtte fra Fellesforbundet saksøker tre bud plattformselskapet Wolt, fordi de mener at de bør være fast ansatt.

Finansministerens uttalelser om Nationaltheatret er «utidige og respektløse», mener gruppeleder i Oslo Ap.

Rettar skytset mot suksessforfattar

Tyrifjorden renner over av miljøgifter som aldri forsvinner.

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.

Tegneserieskaper Liv Strömquist vil «pen- og glad-industrien» til livs.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Kari Elisabeth Kaski er redd SV skal bli som Arbeiderpartiet.

I løpet av et døgn raste verden for Anette Trettebergstuen. På trass klippa hun hockeysveis.

På fritida er Oslos nye biskop Sunniva Gylver instruktør på et treningssenter.

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Britiske Beth Brittan kommer seg ikke hjem til jul. UDI somler nemlig med visumsøknaden hennes.