Aina Ebube Helgheim

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Bil etter bil kjører inn på parkeringsplassen ved Vippetangen i Oslo. På taket lyser det i hvite taxilamper. Sjåfører som kjører for taxiappene Bolt og Uber, har møtt opp for å gi en beskjed til politikerne.

De pleide å fokusere mest på seg og sitt. Konkurransen har vært beinhard etter taxiliberalseringa i 2020 og frislipp av antall drosjer.

Men de siste månedene har flere begynt å samle seg om en felles sak. 

Mange forteller at de jobber halve døgnet

 for å klare seg. Nå har de fått nok. Noe må gjøres med taxiappene.

– Det er frustrerende at dette ikke tas tak i. Myndighetene har verktøyene, men ser ikke ut til å ville bruke dem, sier sjåfør Adam Abdel.

Før valget i 2021 lovet Arbeiderpartiet at dersom de kom til makta, skulle de reversere taxireformen til Solberg-­regjeringen innen 100 dager. Det har ikke skjedd.

De utenlandske plattformselskapene Uber og Bolt har etablert seg i Norge, og tusenvis av håpefulle sjåfører har begynt å kjøre for dem.

Taxiappene har snudd opp ned på drosjenæringen. Før kjørte sjåførene på taksameter med faste satser per kilometer og minutt, for dag, helg og kveld. I appene bestemmes prisene før turen er begynt.

Det er veldig praktisk for kundene, men har flytta makt fra taxisjåførene og til utenlandske appselskaper. Sjåførene tvinges til å akseptere stadig lavere betaling, forteller Abdel. Han har en tydelig beskjed til regjeringen.

Bønnfaller Stortinget om hjelp

Fra 1. november 2020 kunne nesten hvem som helst kjøre taxi, og de internasjonale appbaserte selskapene Uber og Bolt etablerte seg i Norge.

Håpefulle nye sjåfører investerte i biler og registrerte seg i appene. I dag har Bolt og Uber til sammen flere tusen registrerte sjåfører. Nesten fem år seinere kan håpet se ut til å ha blitt til frustrasjon.

I et spørreskjema på nett som Klassekampen har laga, har 118 taxisjåfører som oppgir at de kjører for appene Bolt og Uber, svart på spørsmål om arbeidsforholdene sine.

«Jeg kjører kun fordi jeg ikke har andre valg», skriver en sjåfør.

De aller fleste jobber for både Bolt og Uber. De er ikke ansatt i selskapene og derfor ikke sikra arbeid eller inntekt. De kan bli blokkert fra appene på dagen og har svart anonymt på undersøkelsen.

De har svart på spørsmål om inntekt, arbeidstid og hva de synes om arbeidsforholdene sine. De har fått spørsmål om det er noe de ønsker å forandre. Flere av sjåførene er ikke nådige.

«Bolt og Uber er moderne slaveri levert av regjeringen» skriver en sjåfør. Ytterligere ni sjåfører beskriver arbeidsforholdene som slaveri.

Det er rett og slett slaveri. Jeg kjører kun fordi jeg ikke har andre valg.

«Bolt og Uber er moderne slaveri levert av regjeringen»

Stine Gudmundsen Bergo

– Om vi ikke snur samfunnsutviklingen, så er jeg bekymra for at noe lignende vil skje igjen, sier Espen Evjenth, styreleder for Støttegruppa 25. juni.

I morgen er det tre år siden terrorangrepet 25. juni. To ble drept og mange ble såra under en masseskyting i Oslo, natta før pride-paraden skulle gå gjennom hovedstadens gater.

Evjenth var på London Pub da han ble skutt i panna av gjerningsmannen. Også skeive som ikke var der den juninatta, preges fortsatt av terrorangrepet, forteller han.

– Vi vet lite om hvordan det ramma resten av det skeive miljøet i Norge. Jeg vet om mange som ikke var til stede som synes at livet har blitt tøffere i etterkant av angrepet.

– Det er veldig mange som tenker at det kunne vært dem. Det skaper minoritetsstress, det er det mest beskrivende ordet for det.

Nå jobber han for at 25. juni aldri skal gjenta seg.

I går, ved inngangen til pride-uka, deltok Evjenth i en panelsamtale om hvordan stanse hat før det fører til vold. Utviklingen er dyster og hatkriminalitet mot skeive øker, viser tall fra politiet.

– Det er med meg hver dag

Det plinger i mobilen og lyser grønt fra Bolt-logoen. En kunde har bestilt en tur, og drosjesjåfør Abid Alshamat er spent. Han kan ikke ta øynene fra trafikken, men med vante fingre åpner han appen, gløtter lynraskt bort og ser at turen er verdt 491 kroner.

Han har bare noen sekunder på å takke ja eller nei. Det er en god sum, så han godtar oppdraget.

– Kunden skal til Lillestrøm, sier Alshamat.

Nå må han regne raskt. Han veit ikke hvor i Lillestrøm kunden skal, så det er umulig å vite sikkert om turen faktisk lønner seg. Men han kan prøve. Fra Oslo sentrum til Lillestrøm stasjon og tilbake er det 50 kilometer. Han åpner kalkulatoren på mobilen. Han må betale 12 prosent moms og rundt 15 kroner i bompenger. Det er summen nede på 417 kroner. Bolt tar 25 prosent. Da sitter Alshamat igjen med 312 kroner. Det betyr at han tjener seks kroner og 25 øre per kilometer. Det forsvinner bare i drivstoff og utgifter til bilen. Lønn til seg selv kan Alshamat glemme.

– Jeg mister penger av å ta dette oppdraget, så jeg kansellerer, sier han.

Da skjer det noe i appen. Alle sjåførene har en score basert på en rekke kriterier. Nå går Alshamat sin score ned fra 94 til 93 prosent. Blir scoren for lav, kastes han ut av appen for en periode.

– Jeg har ikke råd til å kansellere så mange flere turer, sier sjåføren.

Men han har heller ikke råd til å la være.

Nå har Alshamat fått nok. Han vil ta et oppgjør med drosjeappene og politikerne som har gitt dem fritt spillerom.

Dette handler om systemet og om tusenvis av sjåfører

Taxiopprøreren

Mari Brenna Vollan

Line Madsen Simenstad

Gjør psykologene en god jobb som eksperter i barnefordelingssaker? Det var det ingen som sjekket inntil for tre år siden.

I 2021 vedtok Stortinget at de sakkyndiges rapporter skal vurderes av en egen instans, Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Det skulle bedre kvaliteten. Men det har ikke skjedd, mener flere advokater.

Advokat Thea Totland mener at BSK heller gir de sakkyndiges rapporter et «skinn av etteretterlighet», som det ikke er grunnlag for.

– Kommisjonen fanger opp et minimum av formelle feil, men de fanger ikke opp store feil, sier Totland, som er partner og daglig leder i Barneadvokatene og har jobbet med barnesaker i 20 år.

Hun mener det er et problem at psykologer ser på arbeidet sitt som om det er vitenskap.

– Det er det ikke. Det er ekstremt mye tolkning. Jeg synes mange sakkyndige er bombastiske og lander tidlig på hvem de liker og hvem som bør få medhold. Det er skummelt, sier hun.

Lørdag skrev Klassekampen om en sak der en 

. Det skal man ikke gjøre, ifølge veilederen for sakkyndige. Statsforvalteren konkluderte seinere med at psykologen brøt helsepersonelloven, på grunn av det de mente var flere avvik fra god praksis.

Rapporten hans gikk imidlertid gjennom BSK uten bemerkninger.

Skal kontrollere psykologene

Hannah Bull Thorvik

Dag Eivind Undheim Larsen

I forrige uke skrev Klassekampen at minst elleve norske nisjepublikasjoner har avgått med døden det siste tiåret. Det gjelder blant andre Altså, Stemmer, Fanfare og Utflukt.

Tidsskriftdøden har flere årsaker, men sviktende distribusjon er en viktig faktor. De siste årene er bladhyllene i Narvesen-butikkene blitt stadig slankere.

I 2019 valgte det svenske selskapet Tidsam, som distribuerer magasiner og tidsskrifter til Narvesen, å si opp avtalene med over 30 ulike tidsskrifter. Årsaken var at salget var så lavt at det ikke dekket kostnadene med distribusjonen.

Et av tidsskriftene som forsvant ut av Narvesen-hyllene i 2019, var det anerkjente kulturtidsskriftet Prosa.

– Vi ser det som en plikt å få Prosa ut til et breiest mulig publikum, sier redaktør Roman Linneberg Eliassen.

Tidligere i år tok han kontakt med Tidsam for å høre om det var muligheter for å komme «inn i varmen» på ny. Svaret fra Tidsam var positivt – og torsdag denne uka kan man igjen få kjøpt Prosa på utvalgte Narvesen-butikker.

– Narvesen er historisk en helt avgjørende del av det frie ordets infrastruktur i Norge. Vi er veldig glad for at de fortsatt distribuerer kulturtidsskrifter, og at de tar oss inn igjen nå, sier Eliassen.

I går ettermiddag vandret Prosa-redaktøren blant bladreolene på Narvesen-butikken i Stortingsgata – midt i Oslo sentrum. En butikk som med sitt store utbud av magasiner ble regnet for å være et flaggskip i det norske tidsskriftfeltet.

Kjemper seg tilbake i hyllene

Emma Tollersrud

Kritiker, kurator og forfatter Johanne Nordby Wernø lener seg tilbake på kjøkkenstolen. Hun trekker pusten dypt og begynner å lese opp fra mobilen.

«Boka er super. Jeg var 46 da jeg fikk diagnosen. Før det var jeg feildiagnostisert som bipolar. Du var den første norske dama jeg kjenner meg igjen i.»

– Åh, jeg blir så rørt, hvisker Wernø.

Hun har fått spørsmålet om hvorfor hun skrev boka «Kaninen har stått opp» og leser nå flere av e-postene hun har fått. Boka er hennes første og handler om hvordan det var å få en autismediagnose som 42-åring. Hvordan fire tiår med annerledeshet omsider fikk et navn, som det heter i omtalen.

Med boka har Wernø åpenbart truffet en nerve. Den ligger på topp på salgslistene, og på Deichman bibliotek i Oslo er det nå over 250 på venteliste.

– Jeg skrev denne boka fordi det ikke fantes noen sånne bøker om autisme i Norge. Det er nesten umulig å finne informasjon om utredning og behandling, nettverk og noen å prate med. Jeg var i posisjon til å gjøre noe med det, sier Wernø.

Wernø har brukt to år på å skrive boka, som løper kronologisk fra sommeren 2022, da hun fikk diagnosen autisme, og fram til i vår. Det er stadige tilbakeblikk på oppveksten, tenårene og livet og henblikk til populærkulturen: David Byrne i Talking Heads, Andy Warhol, H.C. Andersen, Agatha Christie.

Det er nok en stor lettelse for mange som får diagnosen

Autist, ja visst

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

Endre Ugelstad Aas

Elise Winterthun

– Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina

– Jeg lurer på hvordan man kan lage en litteraturfestival i 2025 med 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina, sier oversetter Gøril Eldøen.

I går åpnet Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De neste seks dagene samles forfattere, kritikere, journalister og andre skrivende fra inn- og utland i OL-byen for å diskutere alle slags temaer som kan samles mellom to permer.

På programmet står alt fra stjerneforfatteren Haruki Murakami til samtaler om samisk kritikk. Men også debatter om tilstanden i Russland, Kina, Europa og USA.

Eldøen og andre fra det norske litteraturmiljøet som Klassekampen har snakket med, reagerer imidlertid på det de mener er en påfallende mangel ved årets program.

Kun ett av arrangementene handler om krigen i Gaza.

– Det både sjokkerte og forundret meg, sier Eldøen.

Eldøen viser til at en av løypene med arrangementer festivalen har laget for publikum, stiller spørsmålet «Hvor er verden på vei?». Den inneholder debatter med temaer som demokratiets oppløsning i USA og Kinas rolle i verden.

– Dette er viktige temaer, for all del. Men jeg mener debattløypa tar en enorm omvei rundt det vi alle tenker på nå: folkemordet i Gaza og den etniske rensingen av palestinere, sier hun.

Etterlyser palestinske stemmer

– Det startet med en bekymring for engelskferdighetene, sier Rudi Leo Johan Johansen.

Akkurat nå sitter han bøyd over læreverket «Explore», som utgis på Gyldendal og er rettet mot elever på barnetrinnet i norsk skole. Bøkene Johansen sitter med i hånda, har han selv kjøpt inn.

Grunnen var at Johansen merket at engelskkunnskapene til eldstemann var så som så. Familien bor i Nordre Follo – en kommune hvor man har valgt å satse på nettbrett i undervisningen – og hvor alle grunnskoleelever får utdelt egen Ipad.

– Da sønnen vår skulle begynne i tredje klasse, hadde han fremdeles problemer med enkle setninger og grammatiske bøyninger på engelsk. Da vi skjønte at de svært sjelden brukte fysiske lærebøker i faget, bestemte vi oss for å kjøpe inn dette selv.

De siste to årene har regjeringen, med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i spissen, satt av 415 millioner kroner i øremerkede midler til innkjøp av fysiske lærebøker i grunnskolen.

I samme periode har forlagene opplevd en betydelig nedgang i salget. Fra 2022 til 2023 falt omsetningen av skolebøker med 100 millioner kroner.

Klassekampen har gjort stikkprøver som underbygger dette. Fem av ti skoler har brukt 

penger i årene de fikk ekstrabevilgninger.

Til tross for de øremerkede tilskuddene fortsetter pilene å peke nedover. Hittil i år har forlagenes omsetning fra salg av skolebøker i grunnskolen falt med 15 prosent sammenliknet med i fjor.

Vi opplever at sønnen vår lettere får oversikt over stoffet med disse bøkene.

Kjøper skolebøker for egen regning

Erik Rudeng er en få her i landet som blir omtalt med tittelen «kulturentreprenør». Akkurat nå gransker han fasaden på Nationaltheatret, som ligger midt i Oslo sentrum. Bygget er et landemerke i hovedstaden, og Rudeng omtaler det som inkarnasjonen av klassisk norsk håndverk, kunsthåndverk og byggekunst.

Han er konstant bekymret for den historiske bygningens beskaffenhet.

Langs den ene ytterveggen er det reist stillaser, men Rudengs blikk dveler spesielt på de grå presenningene som strekker seg rundt byggets øvre del som et pannebånd – og som gir den monumentale bygningen et prosaisk tilsnitt.

– Dette er ikke et førsterangs nasjonalt kulturbygg verdig, sier han oppgitt.

Rudeng har en vennlig framtoning, er fast i blikket og velkledd, skjønt hvilken kulturentreprenør er ikke det?

Han er kjent for å være tydelig i talen. Denne våren har han brukt sin myndige stemme i diskusjonene rundt Nationaltheatrets framtid. Alle er enige om at teatret må rehabiliteres. Spørsmålet er i hvilken skala utbedringene skal foregå – og ikke minst – hvor mye det hele skal koste.

Et av de mer ambisiøse og høyttravende prosjektene som ligger på bordet, er et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka. Denne herligheten har en foreløpig prislapp på rundt fem milliarder kroner.

Jeg var nok bortskjemt. I hvert fall har mine ektefeller ment det

Handlingens mann

Lara Rashid

Lørdag ble det kjent at Arbeiderpartiet foretrekker å danne flertall med Høyre, SV og Venstre om ny rusreform, til tross for at de la fram et lovforslag i april basert på en avtale med Sp da de var i regjering.

Reaksjonene fra brukerorganisasjonene spriker.

– Jeg har inntrykk av at det er stor vilje for å få igjennom et endelig vedtak som er innenfor de rammene som trengs for å gjøre situasjonen for rusmiddelbrukere og mennesker som har rusutfordringer enklere, sier leder i Foreningen for human ruspolitikk, Arild Knutsen.

Kenneth Arctander fra Rio, som er en av de andre organisasjonene på rusfeltet, er derimot ikke imponert.

– Det er positivt dersom Ap har snudd og ønsker å forhandle med partier som er mer progressive. Men vi hadde ikke trengt å diskutere dette dersom Ap hadde stemt for rusreformen som ble lagt på bordet av forrige regjering, sier han.

Blant annet skal Ap ha tilbudt å innføre forenklet forelegg som reaksjonsform i mindre narkotikasaker for å få med Høyre. Det vil si at besittelse av mindre narkotikadoser straffes med en bot som betales på stedet, og at lovbruddet ikke blir registrert. Bøter er den mildeste straffarten i Norge.

– Vi er positive til forenklede forelegg fordi det innebærer en reaksjon på mindre lovbrudd og gjør dermed tvangsmiddelbruk som spyttprøve, urinprøve og ransaking enda mer uforholdsmessig. Jeg tror det knapt vil forekomme dersom regjeringen innfører det, sier Knutsen.

Han er en av flere fra brukerorganisasjonene som har vært på møte med Venstre og SV for å snakke om forhandlingene som nå pågår på Stortinget.

Rusfeltet er splittet i synet på Aps sving

Selma Stormyren Larsen

Den amerikanske sosiologen Karen V. Hansen ville undersøke bestemoras oppvekst. Der fant hun skandinavere i urfolksreservat.

Hønefoss–Nord-Dakota, én vei. På et tidspunkt i historien var ikke denne traseen så oppsiktsvekkende. I dag har hver tredje innbygger i den amerikanske delstaten norske aner.

En av dem som reiste fra Hønefoss – nærmere bestemt Sokna, noen mil lenger vest – til de store slettene nord i USA, var ti år gamle Helene. Sammen med søsknene og mora, som var blitt enke, kom de til USA i 1902. I Nord-Dakota ble de nybyggere, og mora livnærte familien som enslig, kvinnelig småbonde.

– Min bestemor ble født i Norge og utvandret til USA. Jeg ville finne plassen hun hadde vokst opp, sier Karen V. Hansen.

Hun er professor i sosiologi ved Brandeis University i USA, og en av etterkommerne til Helene Haugen, seinere Kanten. Selv har hun vokst opp i California, og som barn så hun lite til bestemora med den tunge, norske aksenten.

– Men jeg var interessert i kvinnehistorie, og det ble klart for meg at hun var en inngang til den historien. Jeg satte meg fore å forstå min bestemors liv.

Det begynte med skepsis. Bestemora hevdet at hun hadde bodd i et urfolksreservat. For sosiologen Hansen framsto det som en kuriositet – og kunne umulig stemme, tenkte hun.

– Men jeg dro dit, og sannelig: Det var en masse nordmenn som bodde i reservatet, sier Hansen.

Bestemoras historie ble begynnelsen på et omfattende forskningprosjekt. I nesten 15 år gjorde Hansen en rekke feltstudier og intervjuer om historien til Spirit Lake Dakota Indian Reservation i Nord-Dakota.

Jeg brukte år på å leite etter kilder som kunne snakke om bestemors erfaringer.

En fremmed i reservatet

Ida Messel

Elleve år, lang og tynn som en flis, bøttehatt på hodet, briller og et bredt glis. Etter at Ari Bajgora fra Grünerløkka i Oslo hadde konkurrert hjemme med søstera om hvem som kunne memorere og framføre en amerikansk raplåt best, tok han raskt den nyervervete kunnskapen med seg gjennom ytterdøra og ut i de folksomme parkene. Blant kastanjetrær, slakk line, engangsgriller, hundelufting, pingpong-spillere, barnefamilier og kjeltringer i ulike grader, fant gutten opp sin helt egen inntjeningsform.

Bajgora (11) henvendte seg til besøkende i Sofienbergparken, Birkelunden, Olaf Ryes plass og de andre uteområdene på Løkka, justerte stemmen til den var mange hakk dypere og rappet på standhaftig amerikansk. Så spurte han om de ikke kunne «avse en liten slant mot en liten rap?» Selv myke kattunger som tigger ved bordet kan bli irriterende, men han fyren her var jo flink. Det funket som fy.

– Til slutt var det … mye penger, liksom. Man satt og rappa i en halvtime og folk var fulle og ga kontanter her og der, forteller Bajgora fra en kontorstol i dyrt design, ti år senere.

Sola steiker på en av de flotteste dagene hittil i år, men Ari Bajgora holder seg innendørs med produsenten Andrew Murray. Omgivelsene er like flotte her inne, framhever de, med aircondition av ypperste klasse. Studiofasilitetene i Sandvika har en miksepult på størrelse med en gjennomsnittlig norsk ettroms leilighet. Det er keyboard og forsterkere uten et støvkorn og eksklusivt hardtre på alle overflater. Gjennom vinduet til innspillingsrommet står et flygel og glinser.

Rapperen rakk nylig å bli kåret til «Årets gjennombrudd» under Spellemann, selv om debutskiva – laget i rommet vi befinner oss i – ikke har havnet i hyllene ennå. «Valget å gå, og vi gikk» kommer onsdag 28. mai.

Han bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa på Løkka, der karrieren tok fart ti år tidligere. Stedet hadde etter alt å dømme mye å si.

– Det er ikke det samme som å vokse opp på Holmlia eller Nordberg. Det er reklameskilt og butikker overalt. Så det er jo ting overalt man er gira på hele tiden, liksom. Og som 11-åring har man ikke så mye spenn.

Virksomheten med å rappe for penger i parken gjorde at flere enn Bajgora kunne kle seg i 

Jeg har ikke lyst til at noen skal gjøre de tingene jeg har gjort

Bydels­politiker

Åse Brandvold

– Uten ID i dette landet kan du ikke gjøre noen ting.

Det sier eritreiske Merharvit Teklia gjennom tolk.

Hun kom til Norge for tre år siden, men snakker fortsatt ikke godt norsk. I Norge har hun fått midlertidig oppholdstillatelse basert på familiegjenforening med mannen Tesfalem Amanuel Abraha, som er norsk statsborger.

Teklia var flyktning i Uganda da hun giftet seg med Abraha. Hadde hun blitt gjenforent med ham før 2022, ville hun fått mulighet til å søke asyl og fått flyktningstatus i Norge. Da ville hun også fått reisebevis, som er det eneste gyldige ID-dokumentet for flyktninger.

Det samme året hun kom til Norge, instruerte daværende justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) Utlendingsdirektoratet (UDI) om å ikke behandle asylsøknader fra personer som har kommet på familiegjenforening. Dermed har ikke Teklia gyldige ID-papirer.

Det er utfordrende for henne og familien.

– Det er som å eie en bil uten å ha nøkler til den, sier mannen Abraha.

Ekteparet bor i en toromsleilighet i Bærum. Barna på fem og snart tre år er i barnehagen. Teklia lærer seg norsk via Youtube og får god hjelp av mannen, som er bussjåfør. Hun går også på norskkurs fire dager i uka.

Ugyldig instruks hindrer Merharvit i å klare seg selv

Anna Krokene

LO-nestor Peggy Hessen Følsvik henter inspirasjon fra gamle helter. 

«Ja, vi elsker», sang de. Og nazistene skjøt. For Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm tok livet slutt der, på skytebanen på Årvoll i Oslo 10. september 1941.

Henrettelse av Hansteen og Wickstrøm var nazistenes forsøk på å få bukt med fagbevegelsens motstandskamp i det okkuperte Norge: Som advokat i LO var Hansteen sentral i å breie ut motstandskampen. Wickstrøm, som var utdanna sveiser, var klubbleder ved Skabo jernbanevognfabrikk.

Det er noen dager før 17. mai. Torsdag morgen forrige uke var Peggy Hessen Følsvik fortsatt LO-leder. Lørdag sto det et nytt navn på kontordøra. Nå går Følsvik mellom gravene i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Her hviler våre «fremste menn og kvinner». Foran grava til fagforeningsmennene blomstrer rader med forglemmegei. Som følge av den så kalte melkestreiken ble 225 personer arrestert i 1941. Det var ledere i LO, fagforeningsrepresentanter, arbeidere, pressefolk og universitetslærere. 25 av arbeiderbevegelsens folk fikk kort prosess i en militær domstol. Fem ble dømt til døden, men kun to ble henrettet: Hansteen og Wickstrøm.

– Hvorfor er nettopp fagbevegelsen utsatt i møte med autoritære krefter, tror du?

– Det er fordi vi er en folkebevegelse. En bevegelse som, hvis vi er godt organisert, kan skape endring i samfunnet. Det er dårlig nytt for autoritære krefter. Fagbevegelsen er en representant for folkemakta og blir dermed en trussel, sier Følsvik.

For folk flest er Norges nasjonaldag først og fremst barnas dag. Det er det også for Følsvik, som skal være tilskuer til at barnebarnet hennes går i sitt aller første 17. mai-tog.

Som ung var nasjonaldagen synonymt med korps for Følsvik, som spilte saksofon.

Jeg har håp når jeg ser engasjementet i LO.

Størst av alt er fellesskapet

– Trønderrock meg her og der. Jeg har aldri likt det jævla ordet, sier Åge Aleksandersen 

Vi må snakke høyt og tydelig i dag, og det er ikke fordi Åge Aleksandersen, som skal legge ut på siste etappe av avslutningsturnen med Sambandet i dag, har blitt så fryktelig gammel. Grunnen er at det fortsatt piper i ørene fra dagen før. Da avsluttet Åge og bandet festen etter LO-kongressen i lokalene på Youngstorget, og stemningen var i taket.

– Det var stilig. Det var som å spille på klubb. Det er ikke noe vi gjør ofte.

Da snakker Åge om størrelsen på konsertstedet, for fagforeninger har han spilt for opptil flere ganger. Han har 

ikke inntrykk av at de misliker ham, akkurat,

 understreker han med et skuldertrekk. Gårsdagen bød også på et gjensyn med Serigo Ramirez, tidligere visepresident i Nicaragua. De hadde ikke truffet hverandre siden starten på 1990-tallet, da Åge drev bistandsarbeid med Björn Afzelius.

– Jeg har fått med meg diskusjonene om retorikk, sier Åge, og viser til debatten rundt språkbruken til Kine Asper Vistnes, LOs nyvalgte leder.

– Det er et vesentlig poeng når man skal snakke om dagens brutale direkthet, at alt skjer så fort. Hva har skjedd med muligheten for å tenke seg om?

Åge stusser. Det er jo noe som er litt fint med det også, tydelighet. Det er klart vi trenger det, reflekterer han, og en spade er en spade, er en spade, ljomer det nesten som ekko langs det signalfargede teppegulvet i loungen der vi sitter.

Han liker seg høyt i landskapet, Åge, og har holdt toppen av et tårn i Trondheim som platestudio og øvingslokale en god stund. Nå befinner vi oss i tjukkeste hotellsentrum av Oslo, med panoramautsikt, og tilsvarende graverende lysinnslipp.

Det er sikkert masse foreldre og besteforeldre som har plaga ungene sine med musikken min

Fått til noe

Bjørn S. Kristiansen

Benedikte Moltumyr Høgberg er på beina, så borte ved døra på kontoret med utsikt mot Slottsparken i Oslo og mottar gratulasjoner og en bukett. Blomstene setter hun ved de andre.

Det er andre gang hun blir avbrutt. Den første var på trappa utenfor mens fotografen og professoren jaktet det perfekte lyset.

«Hei Benedikte, bra jobbet! Du veit hva jeg snakker om», sier en av de to doktorgradsstipendiatene som passerer fotoseansen utenfor universitetslokalene ved Karl Johans gate der Høgberg underviser.

Denne våren har Høgberg undervist den norske offentligheten. Det begynte med sju tekster om demokrati og rettsstat på professorens Facebook-side i påska og endte med at Stortinget avbrøt behandling av sivilbeskyttelsesloven.

– Det å se seg selv i speilet er viktig for alle land. Det skjer ting i Norge som mange jurister fanger opp, men som offentligheten ikke syntes å vite om eller kanskje ikke forstår, sier hun.

Hun kunne vært lettet, men er framfor alt forbløffet over at det gikk så langt. Et flertall i Stortinget stemte nemlig for sivilbeskyttelsesloven før påske. Etter påskehøytiden skjedde imidlertid noe helt spesielt: Kort tid før saken skulle opp til andregangsvotering – vanligvis en formalitet – snudde parti etter parti. Voteringen ble lagt på is, og der har saken ligget siden.

For å ta det først: Regjeringen har foreslått endringer i loven, deriblant fullmakt til å pålegge sivil arbeidsplikt i krig eller når rikets sikkerhet er truet. Forslaget er kritisert fra flere hold og fra landets fremste juridiske miljøer, blant annet for å overføre makt fra Stortinget til regjeringen uten tilstrekkelige kontrollmekanismer.

Du kan gjerne sitere meg på at jeg syns at det er påfallende.

– Enkelte embetsfolk på høyt nivå har en holdning om at Stortinget er litt til bry

Uføreskrekken: Malena (34) sikrer seg privat 

Middagstallerkenene er skrapet for biffstrimler, brokkoli og ris hjemme hos Malena Strømmen Malakzadeh og dattera Ellinor på seks år i Ålesund.

Da Malakzadeh kjøpte sin første bolig, oppfordret banken henne til å tegne forsikringsavtaler. Og det gjorde hun: nærmere bestemt ulykkesforsikring, kritisk sjukdomsforsikring, livsforsikring og uføreforsikring.

– Jeg hadde hørt om private helseforsikringer som en typisk amerikansk greie, men alle disse privatforsikringene hadde jeg ingen snøring på. Jeg ble overrasket over at det fantes, sier Malakzadeh.