Mylena Kifle

Anniken C. Mohr

#fff

I fjor protesterte kunstfolket i Oslo da kommunen kastet ut over 150 kunstnere fra atelierer i Myntgata og Ila pensjonat. Politikerne kunne imidlertid berolige kunstnerne med nye, subsidierte atelierer i den gamle Veterinærhøgskolen.

Men prisen, viser det seg, er langt høyere i de nye atelierene.

Tall Klassekampen har fått fra Kulturetaten, viser at kvadratmeterprisen på atelierer på Ila lå på 85 kroner i måneden i 2023. Kvadratmeterprisen for de nylig utlyste lokalene på Veterinærhøgskolen er på 143 og 157 kroner i måneden.

Kunstner Ebba Moi flyttet fra Ila til Veterinærhøgskolen i fjor.

– Det er ganske stor prisforskjell. Det er vanskelig å få atelier, så som kunstner er man takknemlig for det man får, sier hun.

Selv betalte Moi 1100 kroner for 15 kvadratmeter i Ila pensjonat. I dag har hun et større rom, men betaler til gjengjeld mer per kvadratmeter.

Atelieret hennes på den gamle Veterinærhøgskolen er på 24 kvadratmeter og koster 3400 kroner i måneden. Hun deler rommet med en annen kunstner.

Det er felleskostnader og strøm som trekker opp prisen.

Man betaler for lange korridorer som ikke kan brukes til kunstformål.

Betaler mer for sitt atelier

Bjørgulv Braanen

#000

Historikeren Nik Brandal har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025» på oppdrag fra LO, en bok som ifølge ham selv er «et eneste langt forsvar for det fagligpolitiske samarbeidet» mellom Arbeiderpartiet og LO.

Det overordnete spørsmålet boka forsøker å svare på, er hva som kjennetegner den norske arbeiderbevegelsen i det 21. århundre. Er den fortsatt en bevegelse for radikale sosiale endringer, eller har den begrenset seg til å forsvare det som er oppnådd?

– Du hevder at Norge har Europas, kanskje verdens sterkeste fagbevegelse. Hvorfor?

– I Norge skjer det veldig få store ting uten at partene i arbeidslivet er involvert. LO har ikke veto, men det vil være veldig vanskelig for en regjering å gå kraftig mot en samlet fagbevegelse. Det henger også sammen med at arbeidsgiverne i Norge er organisert, i motsetning til for eksempel i USA.

I boka skriver Brandal at LO ikke bare har tatt ansvar for å forsvare den norske arbeidslivsmodellen, men hele samfunnsmodellen, ved å kombinere ulike strategier, tariffoppgjør, lovgivning og det fagligpolitiske samarbeidet.

Selv om historikeren hyller det fagligpolitiske samarbeidet, mener han både LO og partiet i altfor stor grad har tatt forholdet for gitt.

– Det er dårlig forankret, og de viser liten interesse for hverandre, bortsett fra de få personene som sitter overfor hverandre ved bordet. Når politikere skriver sine biografier, dukker viktige spørsmål for fagbevegelsen i liten grad opp.

Det har for eksempel vært store og dramatiske saker som har berørt fagbevegelsens stilling, som en serie EU-dommer forut for finanskrisa, den såkalte Laval-kvartetten, der handlingsrommet for statene og fagbevegelsen ble kraftig innskrenket. Dommene åpnet for at næringslivet og arbeidsgiverne kunne utfordre ethvert nasjonalt forsøk på å regulere arbeidslivet. Seinere kom en langvarig strid i det norske rettsvesenet om allmenngjøring av tariffavtaler på norske verft, blant annet reglene for reise, kost og losji. Saken handlet om utenlandske arbeidere skulle ha den samme lønna og rettighetene som norske. Norsk Industri og ni skipsverft ville bruke EØS-reglene for å innskrenke fagbevegelsens makt, noe Høyesterett til slutt avviste.

– Hadde dette lyktes, hadde vi hatt et helt annet arbeidsliv og dermed samfunn enn vi har i dag, sier historikeren.

Det er ikke uviktig hvem som ­utfører ­tjenestene, det offentlige eller ­private.

Verdens ­sterkeste?

Åse Brandvold

For snart 43 år siden ble Uma Feed adoptert fra Sør-Korea. Nå vil hun stevne Norge for menneskehandel.

Uma Feed mener Norge brøt menneskerettighetene da hun ble adoptert fra Sør-Korea til Norge for snart 43 år siden. Nå vil hun stevne staten for å få det fastslått.

– Jeg har prøvd alle andre muligheter uten at det har nådd fram, sier hun.

 Barne- og familiedepartementet for menneskehandel, dokumentforfalsking og menneskerettighetsbrudd.

– Jeg har engasjert meg politisk, og jeg har vært offentlig, sier Feed, som i fjor 

– Siste steg er rettssak. Jeg håper det kan tvinge fram systemendringer, sier hun.

Uma Feed ble adoptert til Norge fra Sør-Korea da hun var et halvt år gammel, og fikk navnet Anne. I adopsjonspapirene sto det at hun ble funnet på gata. Som voksen begynte Feed å tvile på disse opplysningene. Hun reiste til Sør-Korea og fant ut at gata hun skal ha blitt funnet i, ikke fantes. Fylket hun var registrert i, var et annet enn der hun var på barnehjem.

Feed er kunstner, dokumentarfilmskaper og skuespiller. Blant annet er hun kjent fra TV-serien «Hva skjedde med Solveig?». Samtidig som hun spilte rolla som gravejournalist, har hun jaktet på sannheten om sitt eget opphav.

var anledningen at Sør-Korea hadde etablert en egen sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) som da hadde åpnet full gransking av en rekke individuelle adopsjonssaker. Feed var en av flere hundre adopterte fra hele den vestlige verden som hadde sendt inn sin sak til kommisjonen.

­Siste steg er rettssak. Jeg håper det kan tvinge fram system­endringer.

Vil saksøke Norge for ulovlig adopsjon

Aina Ebube Helgheim

De som sjekker pensjonskontoene sine i disse dager, kan komme til å få litt høyere puls. Den pensjonen arbeidsgiver sparer, er gjerne investert på børsen, og USAs tollkrig har ført til nedadgående piler.

– Det som skjer nå, er bare en ny påminning om pensjonssystemet vi har hatt her til lands de siste tjue åra. Vi, hver og en av oss, står overfor mer risiko og usikkerhet enn før, sier Morten Søberg.

Det er nemlig ingen selvfølge at pensjonene våre er knyttet så tett til børsen. Det er i stor grad som følge av pensjonsreformen, som ble initiert av Stoltenbergs første regjering i 2001 og satt ut i livet av regjeringer siden. Det har ført til at vi i større grad er avhengige av pensjonen arbeidsgiver investerer for oss.

Tidligere sto folketrygda for en større andel av folks pensjon. Men i dag er også pensjonen gjennom folketrygda på et vis investert på børs.

– Folketrygda ble vedtatt i 1967, og to år seinere fant vi olje så vi kunne finansiere den, sier Søberg, slik de pleier å spøke i Finansdepartementet.

Statens Pensjonsfond Utlandet – Oljefondet – skal blant annet finansiere Norges pensjonsutgifter gjennom folketrygda. Det er Søberg og resten av Representantskapet i Norges Bank som skal følge med på at det forvaltes riktig.

– Det som er klokkeklart, er at rundt halvparten av fondskapitalen er plassert i USA. Det har vært svært gode grunner til det, men det er tankevekkende å se den politiske risikoen og økonomiske usikkerheten som kjennetegner våre investeringer i USA, sier Søberg.

Han minner om at Oljefondet først og fremst er et gode og en trygghet for Norge. Dessuten har det gitt god avkastning. Men det er ingen selvfølge at det går bra i framtida, mener han.

Fortviler for de lavtlønte

Selma Stormyren Larsen

Da Klassekampen møter Marte Blikstad-Balas, er det bare to dager siden hun gikk på som styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Det skjedde på tampen av et av de mest dramatiske årsmøtene i foreningens historie. Årsmeldingen ble ved første avstemming underkjent, og stadig saftigere utspill mot det avtroppende styret haglet fra talerstolen.

At ikke alle misunner ­Blikstad-Balas’ nye posisjon, er kanskje ikke så rart. Men hun gruer seg ikke, forsikrer hun.

– Under årsmøtet sa Ingar Sletten Kolloen at vi alle er med på å gjøre Norge klokere. Vi har en så kompetent og dyktig medlemsmasse, som brenner for det foreningen jobber med, sier hun.

Blikstad-Balas, som er professor ved Institutt for ­lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo, skal lede et nærmest helt nytt styre – kun to tidligere medlemmer fortsetter.

De varsler nye takter. Første styremøte ble avholdt på dag to.

– Vi ble enige om at vi må rydde opp i problemene som ble åpenbare på søndag. ­Medlemmene må føle at de blir hørt underveis i året, slik at det ikke bygger seg opp misnøye som får fullt ­utløp på årsmøtene, sier Blikstad-Balas og legger til:

Jeg tror det tidligere styret har vært litt i utakt med medlemsmassen.

Ny NFFO-leder varsler nye takter

Pål Hellesnes

Anna Krokene

Ny LO-seier er godt nytt for lommeboka til servitør Evaldo: – Veldig bra

Mellom dressjakker, bannere og pausefrukt går servitør Evaldo Alves. Hundrevis av representanter fra Kommune-Norge er samla på hotellet Radisson Scandinavia i Oslo.

Inne på et møterom tar Alves en pust i bakken. Han har jobbet på hotellet i 17 år, og i flere av dem har han vært tillitsvalgt for Fellesforbundet.

Mandag ble NHO, LO og YS enige om lønnsoppgjøret. I hotell- og restaurantbransjen var gjennomsnittslønna 468.900 kroner i 2024. For servitørene på Radisson betyr lønnsoppgjøret fem kroner i generelt timetillegg, og to kroner i lavlønnstillegg. Det gir 13.650 kroner mer i året.

– Jeg synes faktisk at lønnsoppgjøret ble veldig bra. Jeg har snakket med en del av våre medlemmer som er fornøyde, sier Alves.

Ved de årlige lønnsoppgjørene forhandles en del sentralt og en del lokalt i bedriften. Slik var det ikke før for hotell- og restaurantansatte. De vant først retten til lokale forhandlinger etter en streik i 2016. De lokale forhandlingene har imidlertid siden den gang gitt lite uttelling. Derfor er det viktig med gode sentrale oppgjør, forteller Alves.

En gjennomgang Klassekampen har gjort, viser at en økende andel norske lønninger forhandles sentralt.

Hvert år, når forhandlinger og meklinger er ferdige i lønnsoppgjøret, legger NHO, i samforståelse med LO, fram en vurdering av hva den såkalte «ramma» i lønnsoppgjøret er.

En klar utvikling viser seg fra 2015 til i dag: Stadig større andel av lønnstilleggene har blitt tatt ut i sentrale tillegg, og mindre overlates til de lokale forhandlingene.

LO-seier gir penger i lomma

Færre Foodora-bud har tariff­avtale. Klubbleder skylder på konkurrenten Wolt.

I 2019 hadde Fellesforbundet grunn til å feire. Etter en lang streik fikk sykkelbudene i Foodora tariffavtale. Det var en viktig seier for fagbevegelsen.

Men stadig færre bud er omfattet av tariffavtalen. I oktober 2019 hadde tariffavtalen 264 medlemmer. I mars i år er antallet 96 medlemmer.

– Vi har brukt mye krefter på rekruttering til klubben, uten at vi har hatt så mye hell, sier Philip Rein, som har vært tillitsvalgt i Foodora de siste fire årene og klubbleder siden i fjor.

Paul Olai-Olssen var Foodora-bud og streike­general da de fikk på plass den historiske avtalen i 2019.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så lang tid før vi fikk orden på budmarkedet. Men jeg skjønner nå at det kommer til å ta en god stund.

I dag er han organisasjonsarbeider i Oslo Transportarbeiderforening i Fellesforbundet.

– Er medlemstallene lavere fordi det er færre ansatte eller at færre organiserer seg?

Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så lang tid før vi fikk orden på budmarkedet.

Færre med tariffavtale i Foodora

I 2023 ble uføre Merethe Sørensen valgt inn i brukerutvalget ved Akershus universitetssykehus. Hun så på det som en bra måte å utnytte den lille restarbeidsevnen hun har, til noe fornuftig. Men så kom den økonomiske smellen.

For møtene hun deltok på, fikk hun møtegodtgjørelse, og summen i løpet av ett år gikk over grensa uføre har lov til å tjene, uten trekk i trygda. Dermed ble uføretrygda trukket med 10.000 kroner. Men ikke bare det, siden inntekten hadde økt fikk hun også restskatt på 12.000 kroner. Og siden hun hadde økt inntekt, økte satsen hun må betale for brukerstyrt personlig assistent (BPA) fra 220 kroner, til 710 kroner, noe som utgjorde 6000 kroner årlig.

– Jeg sluttet i vervet. Ut fra hvor mye krefter jeg brukte på det, og hvor mye trekk og andre konsekvenser som kom, så gikk det ikke i pluss for meg, sier Sørensen.

Fribeløpet for uføre angir hvor mye inntekt fra småjobber eller betalte verv uføre kan motta, før det fører til avkorting av trygda. Tidligere var grensa på ett grunnbeløp (G), som i dag utgjør 124.000 kroner. Men under Solberg-regjeringen ble fribeløpet kuttet til 0,4 G eller cirka 50.000 kroner.

Organisasjoner som Norges Handikapforbund og flere partier har i årevis jobbet for å øke fribeløpet opp til 1 G igjen. Nå kan det se ut som arbeidet krones med seier.

Tirsdag skal arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget behandle regjeringens arbeidsmelding. I den forbindelse vil flere partier fremme forslag om å øke fribeløpsgrensa. Rødt, SV, Venstre og Sp har alle vedtatt programmer eller har programforslag om å øke grensa til 1 G. Også Ap, Høyre og Frp har programvedtak eller -forslag om økning av grensa.

– Om det skjer, vil jeg si at jeg får mer lyst til å forsøke å finne noe som kan gi en liten ekstrainntekt, sier Sørensen.

Hun har latt seg provosere av debatten om uføre og arbeid.

De som har litt rest­arbeidsevne, straffes for å jobbe.

Fribeløp for uføre kan bli økt

Anne Kari Hinna

Pernille Ekornrud Grøndal

De siste årene har dyrtida svidd for mange med lav lønn. Et viktig mål for LO i årets lønnsoppgjør er derfor nettopp å gi et ekstra løft til de som henger etter lønnsmessig. Det mener den trønderske bakeren Erlend Rekkebo trengs.

– Det er trangt for alle nå, også for meg, som har familie. Vi merker det, sier han.

Rekkebo er tillitsvalgt for de ansatte ved Kløverbakeriet AS, som ligger på Flatåsen i Trondheim. De rundt 30 ansatte, som har tariffavtale gjennom LO-forbundet NNN, produserer pallevis med bakervarer for Christian Lykkes Bunnpris-konsern daglig og leverer til hele landet.

Det ble brudd i forhandlingene mellom LO og NHO, og nå er oppgjøret i mekling. Det bruddet gir Rekkebo tommel opp til.

– Jeg tenker at det er positivt at LO i de seinere årene er såpass harde. Vi merker det og setter pris på det, sier han.

De med lav lønn har blitt prioritert i mange lønnsoppgjør, og bakerne er en av gruppene som har blitt prioritert. Like fullt har det blitt flere lavtlønte over tid. Det regjeringsoppnevnte lavlønnsutvalget konkluderte i sin rapport i 2024 med at andelen som tjener mindre enn to tredeler av medianlønn, har økt fra rundt 2 prosent i 1997 til over sju prosent i 2023.

En viktig grunn til det er at lønnsforskjellene i samfunnet har økt, så de som tjener godt, løper fra de lavtlønte. I tariffpolitikken LO vedtok foran årets lønnsoppgjør, slår de fast at det å holde lønnsforskjellene nede gjennom å løfte de med lave lønninger er viktig, ikke bare for de det gjelder, men også for å sikre produktiviteten i samfunnet.

«Det betyr høye generelle tillegg, heving av tariffavtalens minstelønnssatser og egne lavlønnstillegg», skriver de.

Baker ber LO heve lønna

Jonas Henmo

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Før jul i fjor la helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) et nytt forslag ut på høring. Med en godkjenningsordning av private virksomheter vil regjeringen sikre at det er nok folk på jobb i det offentlige helsevesenet.

Kristoffer Ingebrigtsen, daglig leder i Dr. Dropin, er uroet for at færre private aktører vil slippe gjennom nåløyet.

– Det er i praksis et næringsforbud som går utover pasienten. Helsepersonell fratas rettigheten til å velge hvor de vil jobbe, og det blir mindre konkurranse om ansatte, sier han.

Ingebrigtsen mener at forslaget likner en løsning fra Sovjetunionen.

– Staten vil bestemme hvem som får lov til å gjøre hva, hvor, og når, sier han.

Dr. Dropin-sjefen frykter at det kan føre til mindre innovasjon i helsesektoren. Den bekymringen deler lege Ai Phi Thuy Ho. Til vanlig jobber hun ved sjukehuset Kalnes i Østfold, men jobber også ekstra som videolege i Dr. Dropin.

– I årene jeg har jobbet i det offentlige, har jeg hatt en del idéer for hvordan vi skal forbedre systemet, men det er et tydelig hierarki på sjukehus, og idéene har ikke blitt tatt imot, sier hun.

Det førte til slutt at hun etablerte sitt eget selskap, der hun holder nettkurs for helsepersonell i ultralyd av ulike organer. Å etablere seg med egen privat praksis kan bli vanskeligere med en godkjenningsordning, frykter hun.

Det handler om å få mest mulig helse ut av hver krone.

– Det er i praksis et næringsforbud

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Et grått håndkle dekker underlivet til Arelí Urtubia. Fysioterapeut Kristine legger en hånd på låret hennes og fører den andre inn under håndkleet. Urtubia tar hendene til ansiktet og skjærer en grimase.

Det er fire år siden hun plutselig begynte å få vondt under samleie. Etter flere runder med feilbehandling mot soppinfeksjon, fikk hun beskjed: Du har vulvodyni.

Vulvodyni er kroniske smerter i de ytre kjønnsorganene. Det finnes lite forskning på lidelsen.

Én av fem kvinner opplever smerter i underlivet i løpet av livet, ifølge Vulvaforeningen. Hvis smertene varer i seks måneder uten at legen finner en årsak, gis diagnosen vulvodyni.

Smerte er subjektivt. For Arelí Urtubia er den invalidiserende.

– Smerten er så sterk at den er altoppslukende. Det kjennes ut som at noen har skjært meg opp nedentil med en kniv dyppa i chili, sier hun.

Det finnes ikke én behandling for vulvodyni. Yoga, smertelindrende salve, epilepsimedisin, antidepressiver, opioider. Urtubia har prøvd det meste. Etter en stund fikk hun anbefalt botoxinjeksjoner i form av sprøyter som settes i muskulaturen i underlivet. I kombinasjon med daglig yoga og manuell tøying av en fysioterapeut, opplevde hun at hun fikk kontroll på smertene.

– Botox gjør muskulaturen avslappa nok til at man kan tøye og komme over smertetoppene, sier hun og fortsetter:

– Det høres veldig rart ut, men spenninger i bekkenbunnen er ofte en del av sjukdomsbildet til vulvodynipasienter.

Det kjennes ut som at noen har skjært meg opp nedentil med en kniv dyppa i chilli.

Mens vi venter på en diagnose

Dag Eivind Undheim Larsen

Tyske Uffa Jensen mener tiltak mot antisemittisme rammer bestemte grupper i samfunnet. – Ikke minst gjelder det innvandrere og muslimer.

Vi snakker om ei svært tynn linje her, sier Uffa Jensen.

Den tyske historieprofessoren kaster et ettertenksomt blikk utover Oslofjorden. Han er i Norge for å for å delta på et arrangement om antisemittisme.

Som ombudsperson mot antisemittisme ved Tekniske universitet i Berlin har Jenssen lenge vært opptatt av hvor vi skal trekke opp grensa mellom Israel-kritikk og antisemittisme.

Det er nettopp i den forbindelse han bruker uttrykket «ei svært tynn linje».

– Folk går til angrep på den israelske staten av mange ulike grunner, men det skal ikke så mye til før man tråkker inn i et antisemittisk terreng.

Midtøsten-konflikten er ikke helt som andre konflikter. Striden rundt det tidligere mandatområdet Palestina – som i 1948 ble delt som følge av opprettelsen av staten Israel – har en lang historie.

Nedfelt i de ulike historiske lagene finnes det en rekke ulike ideer og stereotypier om både jøder og palestinere, forteller Jensen.

– Disse stereotypiene er med på å intensivere konflikten og gjør den til noe helt annet enn krigen i Ukraina, sier han.

Jeg har registrert at det er blitt sagt ting i Norge som jeg ikke vil anbefale noen å si i Tyskland.

Den tynne røde linja

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

Spenningen øker minutt for minutt utenfor feltsykehuset. Folk river og sliter i porten. De roper og skriker med et sinne i øynene som forteller at de ikke kommer til å gi seg. Svettedråpene pipler i pannene deres. Lufta er tett og klam. Varmebølger danser opp fra den røde sanden på bakken.

Inne ligger pasienter, flere av dem døende, og venter på vaksiner. Prosjektleder Linn blir stadig mer urolig. De er en liten gjeng fra Leger Uten Grenser i en kristen flyktningleir i Bangui – hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk. Den rasende mobben utenfor mistenker dem for å skjule en muslim inne på sykehuset – og de har rett i mistanken. Får de tak i ham, vet alle der inne at han trolig vil bli drept på verst tenkelig vis.

Og nå er det noen som klarer å åpne porten …

Eirik Svensson ser opp fra PC-skjermen ved kjøkkenbordet.

Utenfor leiligheten i fjerde etasje i Oslo sentrum er det regn. Han har nettopp forklart i detalj hvordan filmsettet ble laget: Hvor tanken om den røde sanda kom fra, det samme med kostymene, teltene, plaststolene, og palmene. Hvorfor de gikk for akkurat den og den fargen på veggene, hvorfor likhuset måtte ligge akkurat der, operasjonssalen akkurat der – og så videre, og så videre.

– Mitt utgangspunkt var å lage dette så realistisk som mulig. Dette skjedde, sier Svensson.

I norsk film er små budsjetter og store ambisjoner regelen snarere enn unntaket, forteller Svensson. Men «Før mørket», som hadde norgespremiere i går, framstår som en stor produksjon, filmet i utlandet, med internasjonal rollebesetning.

Filmen er basert på den dramatiske opplevelsen Lindis Hurum hadde som prosjektleder på et feltsykehus i Bangui julaften 2013.

Jeg følte at folk rundt meg hadde lest flere bøker, sett flere filmer og skjønte mer enn meg

Iscenesetter virkeligheten

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken. 

Er Donald Trump en farlig mann? Eller er han en redningsmann?

Vi stiller spørsmålet til noen av de 500 gråhåra bedehuskristne, israelsvennene og en og annen bibelskoleelev som i går sto i kø for å komme inn på Oslo Symposium.

Siden 2011 har de mønstret på denne skuta til Bjarte Ystebø, tidligere fra Kristenfolket og Norge i Dag, nå Kristen Media Norge. Ystebø elsker USA og har importert konseptet med å samle verdikonservative kristne velgere for å heie fram et nytt borgerlig styre hvert valgår. Mange mener at slike mønstringer i USA var det som fikk Donald Trump til makta. Det er derfor vi går rundt og spør folk om Trump.

– Jeg synes han er skummel, sier en eldre dame fra Grorud, som ikke vil ha navnet sitt på trykk.

– Ingen mennesker burde ha slik makt, sier venninna hennes.

Hvis Maga-revolusjonen skulle komme til Norge, ville den ha startet her i konferansesalen på Sas-hotellet på Holbergs plass, men det er ikke helt stemning for det. Selv om en og annen er sympatisk innstilt til Trump.

– Han går hardt ut og snur opp ned på verden, sier Ragnar Hatlem.

Kristne verdier er uforenelige med autoritært styre.

Langt mellom Trump-disiplene

Guri Kulås

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

 forhold til informasjon? Det hevdar den tyrkisk-britiske forfattaren Elif Shafak når Klassekampen møter henne under ein snarvisitt til Oslo.

– Hugsar du teknologioptimismen på slutten av 1990-talet? Ingen autokrat kunne overleva den digitale revolusjonen, vart det sagt. Men, som vi er vitne til dagleg, var det ein illusjon at tilgang til massiv informasjon ville gje alle sjansen til å ta opplyste og gjennomtenkte val, seier Shafak med sorgmild røyst.

Historieforteljaren og menneskerettsaktivisten talar varmt for å setja ned tempoet, behovet for lengre resonnement.

– Vi blir bombarderte med rask informasjon som inneheld lite kunnskap og endå mindre visdom, som gjer det vanskeleg å tenkja. Tempoet aukar også risikoen for informasjonsutmatting. I Storbritannia, der eg bur, lir mange av 

, som igjen er ei årsak til at stadig fleire vegrar seg for å følgja nyhenda i det heile.

Shafak snakkar fram litteraturfestivalar, «saktejournalistikk» og djuptpløyande podkastar – som også aukar i popularitet – og sjølvsagt talar ho for romanen, kunstforma som vart spådd ein snarleg død då informasjonsrevolusjonen fekk momentum.

– Romanen er ikkje mindre enn eit av få rom for open, demokratisk samtale i dag, slår Shafak fast.

 romanane til Elif Shafak hugsar lengre tilbake enn slutten på førre tusenår. I fjorårets «Det er elver på himmelen», som nyleg kom på norsk i Bente Klinges omsetting, flyt bokstavleg tala millennia over i kvarandre saman med vatnet som sirkulerer frå regnskyene til jorda der det igjen fordampar frå menneske og natur. Slik blir Tigris og Themsen bundne saman, og slik blir vasskjeldene kjelder til vår felles kultur i Mesopotamia.

Etter ein prolog i kong Asurbanipals bibliotek i Ninive (på motsett breidd av Tigris til dagens Mosul), der leirtavler ved Gilgamesj-eposet vart lagra, faldar romanen seg ut i tre, samanfletta forteljingar på tre tidsplan. I Dickens’ London på 1850-talet, medan britiske arkeologar utforska den bibelske verda, blir fattigguten Arthur, «geniet frå slummen», kileskriftgranskar. I Tyrkia i 2014 legg den niårige jesidijenta Narin og bestemora ut på ei lagnadstung reise til Irak, og i London 2018 er den unge vassforskaren Zaleekhah nær ved å gå under av tyngda frå arva immigranttraume, undertrykt familiehistorie og sorg over naturøydelegginga ho forskar på. Dei er fiktive karakterar bygde på reelle røynsler.

Eg har alltid vorte dregen mot periferien heller enn sentrum, mot dei marginaliserte, dei som blir tagde i hel.

Mindre info, meir innsikt

Line Madsen Simenstad

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

Arvid Skancke-Knutsen

Renselse, rusmisbruk, forføring, prostitusjon, evig sult og eksistensiell nummenhet, samt ikke helt sunne forhold mellom kropp og sjel, mor og datter, mann og kvinne – og noen tonn med dødslengsel.

Det er de eksplosive heksegryte-ingrediensene i «Heroin Chic», den helt nyskrevne norske operaen til komponist Solveig Sørbø og forfatter Maria Kjos Fonn. Verket bygger på sistnevntes roman fra 2020 med samme navn, omtalt som «en iskald og potent skildring av rus og avhengighet». Etter å ha workshoppet materiale med forskjellige norske sangere og ensembler siden 2022, skal en konsertversjon av operaen fremføres for første gang under Classix-festivalen i Iași i Romania 25. februar i år.

Det startet med at Sørbø intervjuet Kjos Fonn på podkasten og radioprogrammet Solveigs Speisa Musikk. Etter samtalen røpet hun at hun hadde lyst til å skrive en opera basert på den kritikerroste romanen fra 2020. Det vakte interessen til forfatteren, som selv er glad i musikkteater à la Brecht og Weill. Fra før har Sørbø skrevet kammermusikk og filmmusikk, og selv stått på scener rundt om i Europa.

– Maria har jo også skrevet «Kinderwhore», men den historien er så mørk at jeg ikke tror vi hadde orket å jobbe med den, sier Sørbø.

– For øvrig inneholder «Heroin Chic» en del referanser til musikk, der hovedpersonen Elise er sanger – og blir sammen med en rockemusiker.

– Jeg prøvde å skrive «Heroin Chic» litt rytmisk, poetisk og pulserende, både på grunn av rusbeskrivelsene, situasjonene og musikk-referansene. Sånn sett egner «Heroin Chic» seg som grunnlag for en opera, selv om det er blitt veldig store forskjeller på boken og librettoen.

– Jeg klarer ikke å jobbe med noe uten å gjøre om på det, røper Sørbø.

– Jeg må se ting gjennom min egen linse, fordreid gjennom min egen fantasi. Så vi har gitt enkelte elementer og sekvenser mye større plass i operaen, samtidig som det er føyd til en del nytt, legger hun til.

Pulverheksene

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet. 

Manglende nøytralitet, saklighet og menneskerettighetsfokus.

Det er dommen fra Kari og Mariam Kvernberg Dajani over Holocaustsenteret dagskurs 12. april i fjor: «Klasse­romssamtalen etter 7. oktober».

Kurset var en del av et større prosjekt: «Å undervise om kontroversielle tema i skolen med fokus på Israel-­Palestina». Kari, som er lektor, deltok. Mariam er medisinstudent og fulgte seminarets direktesending på nett.

I en rapport fra oktober i fjor konkluderer lektoren og studenten, som også er mor og datter, med at dagskurset ikke innfrir det som forventes av en institusjon med et nasjonalt ansvar for opplæring i menneskerettigheter og demokrati. Innholdet i rapporten står for forfatternes regning.

Rapporten «Blind­soner og relativisering» ble sendt til Kunnskaps­departementet og Utdanningsdirektoratet samtidig med at den ble sendt til HL-senteret og andre norske freds- og menneskerettighetssentrene. I november ble de innkalt til et møte i Villa Grande på Bygdøy i Oslo der HL-senteret holder til.

I Vidkun Quislings gamle kontor fikk de beskjed fra HL-senterets direktør og lederen for HL-senterets undervisningssatsing at senteret ikke kunne forholde seg til rapporten. Det var fordi den inneholdt transkripsjoner av lydopptak fra navngitte foredragsholdere. De sa også at det var en belastning for deres ansatte, og at jurister så på saken.

– Vi ble truet med juridiske teknikaliteter. De påførte oss skyld og skam. Det var en ufin hersketeknikk, sier Kari Kvernberg Dajani og legger til:

Å reagere på brudd på menneskerettighetene, er ikke politikk.

Anniken C. Mohr

Artikler

Kunstner Ebba Moi ble kastet ut av atelieret på Ila i Oslo. Nå må hun betale betydelig mer for arbeidsrom på den gamle Veterinærhøgskolen.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

For snart 43 år siden ble Uma Feed adoptert fra Sør-Korea. Nå vil hun stevne Norge for menneskehandel.

Fortviler for de lavtlønte

Marte Blikstad-Balas gikk på som styreleder etter et av de mest dramatiske årsmøtene i NFFOs historie. – Jeg kan ikke lede denne foreningen uten å snakke med folk.

Ny LO-seier er godt nytt for lommeboka til servitør Evaldo: – Veldig bra

Færre Foodora-bud har tariffavtale. Klubbleder skylder på konkurrenten Wolt.

Fribeløp for uføre kan bli økt

Baker Erlend Rekkebo og familien har merket dyrtida godt. Nå forventer han og andre lavtlønte at LO sikrer solide sentrale tillegg.

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Den tynne røde linja

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

Hjemme igjen

Når Solveig Sørbø gjør om «Heroin Chic» fra roman til opera, gjør hun nettopp – om på den.

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Tre sykkelbud tar Wolt til retten for å bli fast ansatt

Stjerneøkonom Gabriel Zucman vil ha global milliardærskatt. Han er ikke bekymret over Donald Trumps forsøk på å stikke kjepper i hjulene.

Monika løftet pasient på 175 kilo og skadet seg: Får ikke erstatning

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Ber Vedum ta av seg Sp-hatten

Provosert av snakkisboka «Landet som ble for rikt» – ikkje einig i at nordmenn er late

Tyrifjorden renner over av miljøgifter som aldri forsvinner.

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.

Kunstner Ebba Moi ble kastet ut av atelieret på Ila i Oslo. Nå må hun betale betydelig mer for arbeidsrom på den gamle Vete­ri­nær­høg­skolen.

Ny bok om arbei­der­be­ve­gelsens historie de siste 25 årene.

For snart 43 år siden ble Uma Feed adoptert fra Sør-Korea. Nå vil hun stevne Norge for menneske­handel.

Fortviler for de lavtlønte

Marte Blikstad-Balas gikk på som styreleder etter et av de mest dramatiske årsmøtene i NFFOs historie. – Jeg kan ikke lede denne foreningen uten å snakke med folk.

Ny LO-seier er godt nytt for lommeboka til servitør Evaldo: – Veldig bra

Færre Foodora-bud har tariff­avtale. Klubbleder skylder på konkur­renten Wolt.

Fribeløp for uføre kan bli økt

Baker Erlend Rekkebo og familien har merket dyrtida godt. Nå forventer han og andre lavtlønte at LO sikrer solide sentrale tillegg.

Dr. Dropin-sjef sammen­likner regje­ringen med Sovjet­unionen.

Arelí har vært hos 30 gyne­ko­loger. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Den tynne røde linja

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de mennes­ke­lige historiene.

På den kristen­kon­ser­va­tive møte­plas­sen Oslo Symposium er begeist­ringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerne­for­fat­teren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhets­ve­gring.

Hjemme igjen

Når Solveig Sørbø gjør om «Heroin Chic» fra roman til opera, gjør hun nettopp – om på den.

Kari Kvernberg Dajani og dattera kritiserte HL-senterets lærerkurs. Da ble de kalt inn på teppet.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Tre sykkelbud tar Wolt til retten for å bli fast ansatt

Stjerne­øko­nom Gabriel Zucman vil ha global milli­ar­dær­skatt. Han er ikke bekymret over Donald Trumps forsøk på å stikke kjepper i hjulene.

Monika løftet pasient på 175 kilo og skadet seg: Får ikke erstatning

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Ber Vedum ta av seg Sp-hatten

Provosert av snakk­is­boka «Landet som ble for rikt» – ikkje einig i at nordmenn er late

Tyri­fjor­den renner over av miljø­gif­ter som aldri forsvinner.

I 200 år har punkt­skrift åpnet samfunnet for blinde.

Kunstner Ebba Moi ble kastet ut av atelieret på Ila i Oslo. Nå må hun betale betydelig mer for arbeidsrom på den gamle Veterinærhøgskolen.

Ny bok om arbeiderbevegelsens historie de siste 25 årene.

For snart 43 år siden ble Uma Feed adoptert fra Sør-Korea. Nå vil hun stevne Norge for menneskehandel.

Færre Foodora-bud har tariffavtale. Klubbleder skylder på konkurrenten Wolt.

Dr. Dropin-sjef sammenlikner regjeringen med Sovjetunionen.

Arelí har vært hos 30 gynekologer. Likevel mangler hun svar på hvorfor hun har så vondt.

Eirik Svensson ville unngå et «white saviour»-narrativ i sin nye film. – Det som betyr noe, er de menneskelige historiene.

På den kristenkonservative møteplassen Oslo Symposium er begeistringen for Trump lunken.

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak sverger til romanen som medisin mot nyhetsvegring.

Stjerneøkonom Gabriel Zucman vil ha global milliardærskatt. Han er ikke bekymret over Donald Trumps forsøk på å stikke kjepper i hjulene.

Provosert av snakkisboka «Landet som ble for rikt» – ikkje einig i at nordmenn er late

Tyrifjorden renner over av miljøgifter som aldri forsvinner.

I 200 år har punktskrift åpnet samfunnet for blinde.