Anniken C. Mohr

Redaksjonen

#fff

#000

Jane Austen 250 år

Brage Arctander Dingsøyr

Skifte av kjønn er ikke reelt, mener den nye FpU-lederen

Lars Barstad Løvold, den nye lederen av Fremskrittspartiets Ungdom, er katolikk, litt mer «kulturkrigersk» enn Simen Velle og en ihuga rusliberaler.

Etter to år som nestleder i partiet ble Løvold valgt som leder uten motkandidater under FpUs landsmøte i april.

Om noen uker er han ferdigutdannet dataingeniør ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Ålesund.

– Jeg kunne jobbet som dataingeniør og tjent dobbelt så mye. Istedenfor valgte jeg politikken. Det er gøy og viktig, men det er lange dager. Men jeg klager ikke, sier Løvold.

Det var under studietida, i 2021, at Løvold ble medlem av ungdomspartiet han nå leder. Den politiske oppvåkningen kom gjennom «de små tingene i hverdagen».

– Irriterende ting som å ikke kunne handle i en ­vanlig butikk på en søndag, at man ikke kan velge den skolen man vil gå på selv, eller at man ikke kan kjøpe øl etter klokka seks på lørdager, fordi noen politikere har ­bestemt det. Jeg har alltid vært irritert på teite reguleringer.

– Men nå er du katolikk. Er du fortsatt for søndagsåpne butikker?

Jeg har alltid vært irritert på teite reguleringer

Jonas Henmo

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Hun reiser seg brått fra bordet i stua og begynner å lete etter noe i bokhylla. Det er ikke første gang det skjer. Flere ganger under intervjuet avbryter Anne Marit Jacobsen seg selv midt i en setning, bykser opp og skynder seg for å hente et eller annet hun har kommet på.

Denne gangen er det en bok hun er på jakt etter. Den lange, grå kjortelen flakser litt i lufta mens de korte armene romsterer i hylla. På brystet har hun festet en sølvbrosje og på hodet har hun et bånd med sebramønster.

Jacobsen, en av Norges mest folkekjære og anerkjente skuespillere, sitter for tida med hodet dypt begravd i litteraturen. Hun streker og øremerker, tenker, noterer, blar fram og tilbake, åpner en ny bok, og så en til.

Det er det flere grunner til. For det første jobber hun med en ny teateroppsetting på Nationaltheatret som har urpremiere på 80-årsdagen hennes i november. Men kanskje viktigere: Hun er på et hevntokt mot ting som har plaget henne tidligere i livet. Sånn som lesing.

– Fordi jeg er dyslektiker, har jeg ikke hatt noe godt forhold til litteratur. Som barn var det et helvete. Jeg satt i timevis og slet. Men som voksen er det noe rart som har skjedd. Jeg leser og leser. Jeg flyr ikke, men jeg leser i stedet. Og jeg forsvinner. Det er fantastisk.

– Kanskje du ikke er dyslektiker likevel?

– Jo, det er det helt tydelig at jeg er. Der er den!

Hun skynder seg tilbake med en slitt pocketutgave av Ingvar Ambjørnsens krimroman «Den mekaniske kvinnen» i hånda, der vi treffer en kvinne som har mistet begge beina i en ulykke. Eller «Den meksikanske kvinnen», som Jacobsen var sikker på at den het, da hun raste gjennom boka i kveldstimene i går.

Jeg tror folk hører på meg på en annen måte nå, fordi jeg gir mer faen

Endelig fri

Line Madsen Simenstad

Tom Henning Bratlie

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Aleksander Åsnes

I leilegheita til Ebba Wergeland på Grünerløkka i Oslo er det truleg fleire tusen bøker, og det går knapt an å setje seg. Sofaen er stengd inne av bøker. Langs veggane, over borda, på golvet: stablar, rekkjer og haugar.

– De må ta bilete av rotet. Kanskje det kan kurere husmorsnevrosene til nokre av lesarane. Folk på min alder har slutta å vaske vindauga. I alle fall burde dei gjere det, seier Wergeland og viser oss vegen rundt i labyrinten av bokstablar.

Ved eitt av dei høge vindauga i den gamle bygarden står ein ergometersykkel vend mot Birkelunden. Derifrå kan ho sjå ut på unge menneske i sola, i det som no er eit av dei dyraste områda i hovudstaden.

– Eg høyrer til det vesle sjiktet av intellektuelle i samfunnet. Folk som kan bruke tida si på å diskutere, lese og tenkje. Det er eit farleg sjikt, for vi blir så lett narra til å tru at livet under kapitalismen er like godt og behageleg for alle. Og at samfunnet blir styrt ved at gode argument vinn fram. At berre vi kjem på gode nok argument, så kan vi forandre samfunnet.

– Nei. Det står veldig klart for meg no som eg er gammal. Argument er bra, men det må felles kamp til for å nå fram. Det er berre dei som sjølve kjenner rovdyrkapitalismen på kroppen, som skjønar at endring er naudsynt og ser kva som skal til.

Ho flytta hit i 1981, etter ti år i ei anna gate på Grünerløkka. Då ho fekk høve til å kjøpe leilegheita, nølte ho.

Friedrich Engels skreiv i «Zur Wohnungsfrage» i 1871 at bustadeigarskap blant arbeidarar kunne vere ei avleiing. Så kom det ein mann på døra.

Mennene kom til meg med bronkitt, og kvinnene med nerver

Bur i bokhylla

Åse Brandvold

– Oslos 15 bydeler skal bli til 8. Og ingen av de nye bydelene får lavere innbyggertall enn Kristiansand. Hvorfor er det nødvendig?

– Selv om Oslo er én kommune, gis det ikke likeverdige tjenester innad i Oslo. Det gjør vi noe med nå.

– Hvordan skal sammenslåing løse problemet?

– Vi har organisert oss på en veldig uhensiktsmessig måte i dag. Helsehus, kommunale akuttdøgn-enheter og en rekke viktige tiltak for innbyggerne er organisert i etater, mens bydelene har blant annet hjemmetjenester og seniorsenter. Bydelene kjøper tjenester gjennom ulike modeller, som fører til at pasientenes beste ikke alltid er i fokus. Ved å samle alt i hver bydel, vil for eksempel eldre kunne bo trygt hjemme lenger.

– Bydelene får flere oppgaver og mer ansvar, men de får ikke myndighet til å hente inn penger. Kan vi da snakke om at bydelsutvalgene har et reelt demokrati?

– Én av oppgavene vi vil flytte til bydelene, er fastsettelse av takster på beboerparkering. Det blir en mulighet for bydelsutvalgene å hente inn mer penger. Så vil alle oppgaver som flyttes fra etater til bydelene, bli fulgt av folk og penger. Bydelene ønsker flere oppgaver. Vi foreslår å flytte nesten alle idrettsanlegg fra kommunen og ut i bydelene, det samme med kulturskolen og uteseksjonen.

– Du argumenterer med å sikre solide fagmiljøer i bydelene, et argument vi ofte hører i forbindelse med kommunesammenslåing. Det gir mening i Utkant-Norge, der det mangler folk og kompetanse. Men det problemet har vel ikke Oslo?

– Hovedutfordringen i Oslo er ikke antall innbyggere per bydel. Den er at vi har 15 bydeler og mer enn 30 sentrale etater og foretak oppå der. Utredninger viser at det er uklare ansvarsforhold, dobbeltarbeid og stor risiko for at folk blir kasteballer i et svarteperspill mellom etater og bydeler. Alle partier bortsett fra Rødt har stemt for å utrede en ny organisering rundt tre mål: Helhetlige og likeverdige tjenester, gode og effektive tjenester og styrket lokaldemokrati. Bydelene må ha en viss størrelse for å kunne oppnå de målene.

– Kommentator Erik Mosveen i Avisa Oslo kaller bydelsreformen for «et politisk produkt uten prislapp» i en tid der dere sparer og kutter. Hvordan kan dere sjøsette en reform dere ikke vet hva koster?

Handler lokalt, tenker nasjonalt

Mylena Kifle

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

«You used to say that I was special, but now I’m just another ex.»

Slik starter den nye pop-pønk-singelen til jazzmusiker Eyolf Dale. «Don’t Say Goodbye» er én av flere låter som de siste ukene er blitt lagt ut på Tidal, Spotify og Youtube under Dales navn.

Låta markerer ikke et reelt stilskifte for pianisten, men er en del av en større trend i Norge og i utlandet.

Flere musikere, spesielt innenfor jazz, har den siste tida oppdaget at noen har brukt navnene deres til å utgi det som trolig er låter generert med kunstig intelligens (KI) på flere strømmetjenester.

Dale forteller at han tok kontakt med plateselskapet sitt da han oppdaget låtene.

– Det var fire eller fem sanger – samtlige like blodfattige. Plateselskapet sa at de nettopp hadde opplevd det samme med flere amerikanske artister, sier Dale.

Også jazzlegender som for lengst er gått bort, som Billy Strayhorn og Abbey Lincoln, har «sluppet» nye KI-låter. Disse er imidlertid blitt tatt ned.

Norske artister som Karin Krog, Arild Andersen og Tord Gustavsen har opplevd det samme, men de sliter fremdeles med å få låtene fjernet.

Hvis strømmetjenestene­ ikke stanser dette nå, graver de sin egen grav.

KI-låter ble utgitt i hans navn

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

– Dette må ses i et surrealistisk perspektiv. Det handler om hvem som er den egentlige lovbryteren, og det er staten. Så skal altså lovbryteren dømme dem som er ofre for forbrytelsen.

Det sier Leif Engesæth (77). Sammen med jurist Bjørn Kvernberg og «Foreningen for Nav-skandalens ofre» har han anlagt et gruppesøksmål mot norske myndigheter.

Kravet er at staten aksepterer ansvar for å betale oppreisning til dem som ble rammet av trygdeskandalen. To tidligere søksmål har ikke fått medhold i kravet om oppreisning av domstolene.

Nå går det mot et tredje forsøk, og det kan få betydning for mange tusen nordmenn, tror Engesæth.

Det skjer samtidig som trygdeskandalen, som sprakk i oktober 2019, igjen er aktuell. Gjennom en serie artikler har Klassekampen fortalt om 

 i regjeringsapparatet, i forbindelse med opprydningen etter skandalen.

Engesæth er en av dem som fikk et feilaktig tilbakebetalingskrav etter opphold i utlandet mens han mottok arbeidsavklaringspenger (AAP). Gift gresk og med gresk familie, har han i en årrekke vekslet på å oppholde seg i Hellas og Norge. Det gjorde han også da han en periode mottok AAP etter en gammel ryggskade.

– Muntlig fikk jeg lovnad om at det var uproblematisk. Så går det noe tid, og jeg får melding fra Nav om at jeg har forbrutt meg mot regelverket og vil være erstatningsansvarlig.

Tilbakebetalingskravet var på noen hundre tusen kroner. Men så kom avsløringen av trygdeskandalen. Som med tusenvis av andre nordmenn, var også kravet mot Engesæth feil.

Det handler om hvem som er den egentlige lovbryteren, og det er staten.

Varsler søksmål mot staten

KrFU vil kurse alle unge i krig

Ungdomspartiet til KrF har teke tydelege skritt i konservativ retning dei siste åra, og no vil programkomiteen stramme skrustikka fleire hakk.

Det nye utkastet til KrFU-program varslar ein tydeleg kurssving mot høgre. Her er nokre av hovudpoenga i det nye programmet:

Statleg sløsing: Handlingsregelen skal ned til 2 prosent frå dagens 4 prosent. Legge ned Innovasjon Noreg og kutte budsjetta i offentleg sektor.

Skattekutt: Formues­skatten og exit-skatten skal vekk.

Krigskurs: Alle 19-åringar skal bli pålagt eit beredskapskurs, og rolla deira i ein eventuell krig skal bli kartlagt.

Kulturell opprustnad: KrF vil innføre ein norsk kulturkanon, krevje at innvandrarar teiknar «verdikontrakt» og leggje større vekt på den kristne fellesskapen kring nasjonen.

– Me er ikkje så opptekne av om folk kallar det høgre eller venstre. Det viktigaste er at dette er dei ­løysingane som Noreg treng. Det er ­verda som har endra seg. Då må ­politikken endre seg òg, seier Torkel Bjuland, leiar for programnemnda i KrFU.

KrFU-leiar Ingrid Olina Hovland fekk i haust merksemd etter at ho sa at ein ikkje bør ta abort, sjølv om graviditeten skuldast valdtekt. Hovland har seinare presisert at ho snakka om kva ho sjølv ville ha gjort.

Alle kan ha nytte av å lære å beskytte seg sjølv.

Vil kurse alle unge i krig

Emma Tollersrud

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

På en parkeringsplass i Sisimiut, Grønlands nest største by, står en kvinne og vifter med et ark. Hun smiler om kapp med ettermiddagssola, sprekkeferdig av stolthet. Hun har nettopp hentet posten, og denne dagen var det store ting som ventet på henne.

– Brev fra Amalienborg! Jeg har fått brev fra Amalienborg! sier hun begeistret.

Hun heter Agnes Johnsen, er 82 år gammel og har nettopp fått noe nytt å ramme inn. «Agnes Kirstine Inger og Preben Hardy Johnsen. I anledning af Deres diamantbryllup sender jeg min hjertelige lykønskning. Frederik R.», står det på arket, under Kongens monogram.

– Jeg ante ikke at man ville få brev fra kongen når man har vært gift i 60 år. Det var moro!

På sin lange, svarte dunkåpe bærer Johnsen en pin med det grønlandske flagget. Hun er stolt grønlender, likestillingsforkjemper, pensjonert lærer – og rojalist. Hun har stor sans for kong Frederik, som hun mener framstår folkelig og som en samlende figur for Grønland. Nylig besøkte han Grønland, midt i tid preget av stor uro.

Johnsen er født i 1944 og oppvokst mens Grønland fortsatt var en dansk koloni. Hun skulle sånn sett vite godt hva det handler om, når fortidas overgrep blir tema. Hun kunne tenkes å være blant dem som har vendt seg kraftfullt imot riksfellesskapet, mot eliten i København som så lenge har sittet og bestemt over Grønlands framtid.

Men slik er hun ikke. I stedet er hun en svoren tilhenger av både kongen og Danmark.

Fra huset sitt på en høyde i Sisimiut kan Agnes Johnsen se hele byen, havet og fjellene. Den lave februarsola stråler innover kjøkkenet. I bokhylla i stua står Simone de Beauvoir, Doris Lessing, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, H.C. Andersen, Jo Nesbø og et vell av bøker av og om grønlendere.

Vi grønlendere har noe helt spesielt, og det er verdt å kjempe for

Imperiets døtre

Pernille Solheim

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Når psykologen «Madina» møter kvinner rundt om i Afghanistan, er det ett tema som går igjen. 4,5 år etter at Taliban gjenerobret makta i landet etter 20 år med amerikansk okkupasjon, kjenner kvinnene på en bunnløs håpløshet.

Med få unntak har de alle selvmordstanker.

– I Bamiyan hadde jeg 72 klienter i 6–7 måneder, og samtlige hadde selvmordstanker. Det gjelder ikke bare unge kvinner, men alle aldersgrupper, sier Madina.

Klassekampen snakker med henne over videolink fra Kabul. Av hensyn til sikkerheten hennes bruker vi ikke hennes egentlige navn.

– Afghanistan opplever en tsunami av psykiske problemer og lidelser, fortsetter Madina.

Det finnes ingen offisielle afghanske selvmordstall, og av kulturelle og religiøse årsaker ville det uansett være store mørketall. FN, hjelpearbeidere, journalister og andre merker seg imidlertid tendensen: De mener den usynlige selvmordsraten utvilsomt har pekt oppover i Afghanistan siden 2021, og særlig blant kvinner.

– Når jeg sier selvmordstanker mener jeg å være helt uten håp, ikke ha noen plan for framtida, være strippet for optimisme og selvfølgelig at noen av dem har en plan for hvordan de skal ende livet sitt, sier Madina.

Norge kutter for sjette år på rad i langsiktig bistand til Afghanistan, til tross for at vi gjennom 20 år bidro med militære styrker til Nato i landet. Det i en krig som delvis ble begrunnet med behovet for å redde afghanske kvinner. Den burkakledde afghanske kvinnen var et sentralt symbol i den amerikanske fortellingen.

Afghanistan opplever en tsunami av psykiske ­problemer og lidelser.

Afghanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Ida Søraunet Wangberg

Ali Esbati tror USA og Israels angrep setter kampen for frihet og demokrati i Iran tilbake

Spaltist i Klassekampen og tidligere Vänsterparti-politiker Ali Esbati har de siste dagene fulgt krigen i Midtøsten med bekymring fra Oslo, der han for tida er i pappaperm.

– Dette er en historisk hendelse og det tydeligste åpne bruddet mot det som gjenstår av folkeretten på tiår, kanskje i hele etterkrigstida, sier Esbati om Israel og USAs angrep på landet han flyktet fra som barn.

Mens mange eksil-iranere ser forventningsfullt på mulighetene de håper åpner seg i kjølvannet av bombeangrepene, tror Esbati krigen svekker håpet om demokrati i Iran.

– Bevegelsene for frihet og åpenhet som har eksistert i Iran og som har blitt slått ned med brutalitet, blir nå satt på sidelinja. Mennesker går ikke ut og demonstrerer når man bomber i stykker gatene deres.

Esbati er svært skeptisk til en overgangsprosess styrt av Reza Pahlavi, sønnen av sjahen som ble avsatt under revolusjonen i 1979.

Det handler blant annet om at det går fram av Pahlavis plan for en overgang, hans «

», at hele prosessen skal kontrolleres av Pahlavi.

– Det er en veldig dårlig start. Han har ikke noen naturlig rolle som leder for det nasjonale opprøret. Det er ikke noen organisk framvoksende tiltro til ham på grunn av et politisk program. Prosjektet bærer i stedet preg av dels styring utenfra, men også av at mennesker i desperasjon projiserer et håp på et navn man kjenner igjen, sier Esbati.

Skepsisen handler også om det han kaller persisk sjåvinisme i bevegelsen rundt Pahlavi.

Mennesker går ikke ut og demonstrerer når man bomber i stykker gatene deres.

Håpet om demokrati er svekket

På Grønland feires barnas halvtårsdag like stort som andre bursdager. I det barske klimaet, med varierende fiske- og jaktlykke, var det en bragd om barnet overlevde de første seks månedene. Det er andre tider nå. Men den harde realiteten av å leve i pakt med naturen sitter i ryggmargen på grønlendere flest.

– Vi grønlendere er overlevere. Vi har alltid kunnet tilpasse oss. Da båten kom, og da rifla kom, tok vi det til oss uten at vi mistet levemåtene våre, sier politiker Aqqalukkuluk Fontain.

For grønlendere som ham er det helt vanlig å ha flere frysere fulle av kjøtt og fisk. Mange har aggregat, nødradio, satellittelefon og gevær. Så når de gang på gang de siste ukene har fått spørsmålet fra journalister, «er dere i beredskap?», har de ofte bare trukket litt på skuldrene. For beredt, forberedt på det verste, det har de på sett og vis alltid vært.

Men de siste månedene har et overveldende alvor preget hverdagen. Fontain har hatt et slags kall: å få grønlendere til å forberede seg. For selv om USAs president Donald Trump har tonet ned truslene mot verdens største øy, er faren på ingen måte over, mener Fontain.

Han lener seg fram og hviler underarmene på bordet. På den hvite T-skjorta hans står det «Inuit» med store, svarte bokstaver.

– Akkurat nå tror vi at det hele er falt til ro. Men det er nå amerikanerne vurderer hva det neste steget skal bli.

Fontain er leder for ungdomspartiet til Inuit Ataqatigiits (IA), det sosialistiske partiet som inntil sist valg var det største partiet på Grønland. Til sommeren skal 37-åringen gå over i moderpartiet og stille til valg til det danske Folketinget, hvor Grønland har to av setene.

Han snakker rolig, nesten andektig, om den siste tidas eksistensielle trusler, og forklarer at Trumps krav om å få kjøpe Grønland aldri vil føre fram. En militær overtakelse er eneste mulighet, tror han.

For en måned siden spurte sønnen min meg om ammunisjonen vår ligger klar

Faren er ikke over

Pål Hellesnes

I går vedtok fagorganisasjonen Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) sin lønnspolitikk for det kommende oppgjøret. De benyttet anledningen til å øke ambisjonsnivået.

– Vi signaliserte tidligere et oppgjør godt inn på ­firetallet. Men det er endring i tallgrunnlaget. Prisveksten vil være betydningsfull. Og det skal bidra til å pushe lønnsveksten oppover, sier YS-leder Hans-Erik ­Skjæggerud til Klassekampen.

YS går nå inn for «betydelig reallønnsvekst i 2026». I 2025 ble reallønnsveksten på rundt 1,7 prosent, ifølge de foreløpige utregningene. Forventet prisvekst i år er 3 prosent. Skal reallønnsveksten være på nivå med fjoråret, må lønnsoppgjøret opp på minst 4,7 prosent.

– Det er opp til forhandlingene hva det blir, men det er betydelig reallønnsvekst vi mener. Da er det rundt de nivåene vi hadde i fjor vi mener, sier Skjæggerud.

Et sentralt argument for YS er at det går veldig godt i norsk industri. I sin åpningstale for YS sin inntektspolitiske konferanse snakket Skjæggerud om ulike tall som viste at arbeiderne må få høyere lønnsvekst. Det første tallet var 74,7 prosent, som er den såkalte lønnsandelen, den delen av bedriftenes inntekter som går til lønn.

– Lønnsandelen synker. Historisk har den vært på om lag 80 prosent. Nå er vi nede i 74,7. Denne trenden skal vi snu. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene i bedriftene. De har krav på en større del av kaka, sa han.

Det andre tallet han viste til, var veksten i industriomsetningen i 2025 på 8 prosent.

Arbeids­takerne har krav på en større del av kaka.

Øker lønnskravene

Selma Stormyren Larsen

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

– Institusjonene burde ta seg sammen og se på hva de sender ut, sier Morten Oksvold.

Han var tidligere kreftforsker ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Nå bruker han fritida på å avsløre forskningsjuks i akademia, og i ti år har han vært del av et internasjonalt nettverk som kaller seg «Invisible College for Research Integrity».

De samarbeider om å avsløre falsk forskning og møtes årlig for å diskutere aktuelle tilfeller. Én av metodene de forsøker å avsløre, er uredelig bruk av kunstig intelligens (KI).

– Myndighetene bruker hundrevis av millioner på å publisere vås. Hele publiseringssystemet burde skrotes.

I dag må institusjonene som regel punge ut når forskerne deres publiserer artikler i åpne tidsskrifter. En stor del av disse pengene kommer fra staten.

Tidsskriftene, på sin side, tjener på å publisere så mange artikler som mulig – og forskerne belønnes i sin tur for produktiviteten.

Tirsdag denne uka advarte professor ved Universitetet i Oslo Daniel Quintana om at det høye publiseringstrykket fører til at flere er villige til å ta snarveier for å få forskningen sin på trykk.

Myndighetene bruker hundrevis av millioner på å publisere vås.

Advarer om KI-juks på publiseringstoppen

Elise Winterthun

Den har en aura, psykoanalysen – når jeg hører ordet, ser jeg for meg miljøet amerikanske Janet Malcolm skildret i sine bøker: smakfulle kontorer på Manhattan, fulle av bøker og kunst. Tweedkledde analytikere, hvorav noen inngår i den ubrutte kongerekka; de har selv gått i analyse hos en analytiker som i sin tur ble analysert av selveste Freud.

Til sammenlikning framstår hun temmelig jordnær, Siri Gullestad, der vi sitter på kjøkkenet hennes i Oslo og prater om hennes nye bok, «Vanlig ulykkelig». Den sirkler inn det Gullestad kaller psykoanalysens frigjørende potensial og er et forsvar for tradisjonens fortsatte relevans i en tid hvor den unektelig er på retrett.

Gullestad er professor emeritus i klinisk psykologi og har vært terapeut i over 40 år, og boka inkluderer flere anonymiserte pasienthistorier. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på, er det hun skriver om psykoanalysen som verktøy for å forstå kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Selv oppdaget Gullestad psykoanalysen da hun flyttet til Paris i 1968.

– Du leste også Marx på denne tida. Slik jeg leser deg, var ditt utgangspunkt at materielle og psykoanalytiske analyser av samfunnet gikk hånd i hånd?

– Ja, jeg opplevde psykoanalysen som en kulturkritisk filosofi. Mens Marx sa noe vesentlig om de store, strukturelle kreftene i det kapitalistiske samfunnet, og om arbeiderklassens vilkår, beskjeftiget den psykoanalytiske teorien seg med det man kan kalle overbygningen: ideologi og menneskets bevissthet, sier Gullestad.

Om man skal snakke om en gullalder for psykoanalysen som kulturkritisk teori, er det mellomkrigstida, da mange søkte å forstå oppslutningen om autoritære regimer. Det gjaldt Frankfurterskolen, som var både psykoanalytisk og marxistisk orientert. Det gjaldt også psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1934. Året før utga han «Fascismens massepsykologi».

– Det er et interessant verk. Reich stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at folk blir så trukket mot nazistisk ideologi? For å skjønne det, må vi se på det strukturelle og økonomiske. Men vi må også prøve å forstå hva det er som gjør at disse tankesettene blir attraktive for folk, hvorfor de står der og jubler for Hitler, sier Gullestad.

Kanskje dreier det seg om et ønske om å underkaste seg et hierarki, om å finne tilhørighet ved å tre inn i noe større, skriver hun. Det er en teori psykoanalytikeren Werner Bohleber har lansert; at dragningen mot det autoritære eller fanatiske er en fantasi om enhet – enten det er das Volk, umma eller et «reint» Europa. Som Gullestad formulerer det: Det er vanskelig å være menneske, og spørsmålet om hvor man hører til, kan være lettere å svare på enn hvem man er. Selv har hun brukt psykoanalysen for å nærme seg hendelser i vår egen tid og har skrevet flere artikler om Anders Behring Breivik.

Målet er at man skal vende seg mot fellesskapet.

Samfunnet på divanen

Det er bare noen år siden, men kjennes som en liten evighet. I 2019 var millioner av unge mennesker i klimademonstrasjoner i gatene rundt i verden. Greta Thunberg var 

, ifølge Time Magazine, og en av klodens mest omdiskuterte mennesker.

Lytt til vitenskapen, var den svenske klimaaktivistens enkle beskjed, der hun sto på forsida av det amerikanske tidsskriftet og skuet ut mot den nye verden – nesten som på maleriet «Vandreren over tåkehavet», av den tyske romantikeren Caspar David Friedrich.

På den tida følte folk som Arne Johan Vetlesen at noe stort var i ferd med å skje. I stedet endte vi her: en kald januardag i 2026. Høyrepopulisme, krig og dyrtid preger Europa, Donald Trump er president i USA, de globale utslippene fortsetter å øke, og folk er møkklei av å snakke om klima.

– Skuffelse kan jo være et stikkord, sier Vetlesen.

Filosofiprofessoren som hadde selveste Jürgen Habermas som veileder, er aktuell med boka «Living with disappointment», utgitt på Routledge. Det er en akademisk bok, som Vetlesen er litt flau over å promotere, fordi den er så dyr.

– «Leve med skuffelse». Ligger det en resignasjon i tittelen på boka?

– Ikke fra min side. Men jeg beskriver veldig mange menneskers resignasjon.

Det er ­vanskelig å få til endringer hvis vi ikke kan pirke borti hverandre og si kunne ikke du gjort dette ­annerledes?

Hvordan leve med skuffelsen

Endre Ugelstad Aas

Hva slags kompetanse trenger samfunnet i framtida, og hvem skal sikre den?

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning og lanserer i den forbindelse et nytt verktøy: «kompetansebudsjettet». Formålet er å fordele pengene til kunnskapssektoren dit samfunnet får mest igjen for dem.

Minister for forskning og høyere utdanning Sigrun Aasland (Ap) utdyper:

– Dette er en oppfølging av regjeringens plan for Norge. Behovet for kompetanse er en rød tråd gjennom alt vi ønsker å få til.

Ministeren forklarer tanken bak kompetansebudsjettet overfor Klassekampen i Kunnskapsdepartementets ærverdige lokaler i Kirkegata i Oslo. Hun påpeker at arbeidskraft er den knappeste og viktigste ressursen Norge trenger framover, og at det derfor er behov for å bruke den på en god måte.

Blant annet er det stor etterspørsel etter helsearbeidere, lærere, fagarbeidere, teknologer og realister.

– Det vi ønsker å gjøre med dette, er å skape et bedre samsvar mellom individets- og den enkelte institusjons planer på den ene siden, og samfunnets behov og langsiktighet på den andre.

Budsjettet skal oppdateres årlig og inngå i de årlige budsjettproposisjonene. Verktøyet, som Aasland kaller det, har tre hovedoppgaver:

Vi har ikke like mange studenter å fylle på med. Da må vi prioritere hardere.

Tar nye grep etter «tullefag»-debatten

Martine de Pierro

206 av 357 kommuner hadde røde tall i 2024, ifølge Kommunesektorens organisasjon. Dette er en kraftig forverring fra tidligere år.

Nå ser flere kommuner seg nødt til å selge unna kommunale eiendommer. Klassekampen har spurt en rekke av landets største kommuner om hvilke eiendommer de solgte i 2025, og hva som planlegges solgt i 2026.

I Oslo går Høyre-byrådet inn for salg av kommunal eiendom til en verdi på 1,4 milliarder kroner før 2027.

Sigrid Heiberg sitter i byutviklingsutvalget for Miljøpartiet de Grønne, og er svært kritisk til kommunens eiendomssalg.

Anniken C. Mohr

Artikler

Klassekampen jager i fotsporene av et av litteraturhistoriens mest kjente forfatterskap. Vi er i England i 2025 ... eller, vent – er det 1785?

Skifte av kjønn er ikke reelt, mener den nye FpU-lederen

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Dieselsjokket

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Høyre-byråd Saliba Andreas Korkunc skal få 15 bydeler i Oslo til å bli 8. Neste mål blir å redusere antall kommuner til 100.

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Varsler søksmål mot staten

KrFU vil kurse alle unge i krig

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Håpet om demokrati er svekket

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Tidligere har YS varslet lønnskrav på «over fire prosent». Nå øker de forventningene etter at prisveksten har økt.

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Samfunnet på divanen

Verden skulle reddes. Så kom pandemi, høyrepopulisme og krig i stedet. Filosof Arne Johan Vetlesen forsøker å sette ord på hva det var som skjedde.

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompetansebudsjettet».

Kommunale eiendommer selges for å tette budsjetthull i flere kommuner. I Oslo vil byrådet kvitte seg med eiendommer til en verdi av 1,4 milliarder kroner.

Mina i midten

Stortingspresidenten styrker autoritære krefter i Iran, mener Siavash Mobasheri (R)

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Slik vil Frp få flere ut

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Klasse­kam­pen jager i fotsporene av et av litte­ra­tur­his­to­riens mest kjente forfat­ter­skap. Vi er i England i 2025 ... eller, vent – er det 1785?

Skifte av kjønn er ikke reelt, mener den nye FpU-lederen

Anne Marit Jacobsen gir mer faen enn noen gang før.

Diesel­sjokket

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for seksti­mars­dagen.

Høyre-byråd Saliba Andreas Korkunc skal få 15 bydeler i Oslo til å bli 8. Neste mål blir å redusere antall kommuner til 100.

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Varsler søksmål mot staten

KrFU vil kurse alle unge i krig

Tre gene­ra­sjoner grønlen­dere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Talibanske kvinner tenker på selvmord hver dag

Håpet om demokrati er svekket

Fulle frysere, flukt­pla­ner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virke­lighet?

Tidligere har YS varslet lønnskrav på «over fire prosent». Nå øker de forvent­nin­gene etter at pris­veks­ten har økt.

Fagtids­skrif­tene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Samfunnet på divanen

Verden skulle reddes. Så kom pandemi, høyre­populisme og krig i stedet. Filosof Arne Johan Vetlesen forsøker å sette ord på hva det var som skjedde.

Regje­ringen vil styrke samspillet mellom arbeids­livet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompe­tanse­bud­sjet­tet».

Kommunale eiendommer selges for å tette bud­sjett­hull i flere kommuner. I Oslo vil byrådet kvitte seg med eiendommer til en verdi av 1,4 milliarder kroner.

Mina i midten

Stortings­pre­si­denten styrker autoritære krefter i Iran, mener Siavash Mobasheri (R)

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om under­tryk­kelsen av pale­sti­nerne

Slik vil Frp få flere ut

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Bare fire skjønn­lit­terære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Klassekampen jager i fotsporene av et av litteraturhistoriens mest kjente forfatterskap. Vi er i England i 2025 ... eller, vent – er det 1785?

Dieselsjokket

I 50 år har Ebba Wergeland jobba for sekstimarsdagen.

Tre generasjoner grønlendere forteller: Slik har Grønland utviklet seg

Fulle frysere, fluktplaner og følelsen av ikke å få puste. Er dette Grønlands nye virkelighet?

Tidligere har YS varslet lønnskrav på «over fire prosent». Nå øker de forventningene etter at prisveksten har økt.

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Verden skulle reddes. Så kom pandemi, høyrepopulisme og krig i stedet. Filosof Arne Johan Vetlesen forsøker å sette ord på hva det var som skjedde.

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompetansebudsjettet».

Kommunale eiendommer selges for å tette budsjetthull i flere kommuner. I Oslo vil byrådet kvitte seg med eiendommer til en verdi av 1,4 milliarder kroner.

Stortingspresidenten styrker autoritære krefter i Iran, mener Siavash Mobasheri (R)

For norsk-israelske Mia Habib er det viktigste å snakke om undertrykkelsen av palestinerne

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.