Intervju

Andersons fabrikk

Ingen hvile på Lauries bær: Laurie Anderson fylte 71 i juni, og fyller dagene med virtual reality, hiphop og friimpro, med mer.

Martin Bjørnersen (tekst) og Morten Røyr (foto)
VELKOMMEN INN: Laurie Anderson er opptatt av å ta lytteren og tilskueren inn i andre rom, til steder i sinnet hvor man kan plassere alt det som ellers blir liggende og skape en kork i resepsjonen. Men selv vil hun helst ut i verdensrommet. Morten Røyr / KlassekampenVELKOMMEN INN: Laurie Anderson er opptatt av å ta lytteren og tilskueren inn i andre rom, til steder i sinnet hvor man kan plassere alt det som ellers blir liggende og skape en kork i resepsjonen. Men selv vil hun helst ut i verdensrommet. Morten Røyr / Klassekampen

Kunsten, og ikke minst musikken, kan ta deg med til de mest uforutsette steder. Det er Laurie Anderson høyst levende bevis på, her hun sitter i den såkalte Bohemsuiten, passende nok kanskje, på Grand Hotel i Oslo en torsdag i september. Født og oppvokst som hun er i rurale Illinois, i småbyen Glen Ellyn. Studier i kunsthistorie og skulptur brakte henne via California til Manhattan og New York. Der tilbrakte hun mesteparten av syttitallet som multimedial kunstner, omgitt av og i sporadisk samspill med motkulturelle ikoner som Andy Warhol, William S. Burroughs og Andy Kaufman. Platekarrieren ble for alvor innledet på åttitallet, da singelen «O Superman» snek seg inn på de britiske hitlistene, mens møtet med Lou Reed på nittitallet innledet det hun har karakterisert som en drøyt tjue år lang konversasjon som fikk en brå slutt da Reed, på det tidspunktet hennes ektemann, døde i oktober 2013.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Album

Dundrer løs

Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.

Kommentar

Utypisk svensk

For første gang på gudene vet hvor lenge toppes de norske hitlistene av en sang som mer enn noe annet er vakker. Uld – eller ULD, som Une, Lucia og Dagny sikkert foretrekker at vi skriver bandnavnet – har med «Håper at du ser meg nå» plassert seg selv i det krysset (ved Ullevålsveien?) der sår lengsel møter ensomhet, kjærlighetssorg og hekt. Over Lucia Andreadatter Utnems piano og Dagny Braanen Lindgrens trekkspill lytter vokalist Une Lorentze Onarheim etter kjente skritt, og lar skjorta henge på stolen som du bare er ute litt. «Håper at du ser meg nå» hører hjemme i en eller annen sangbok, og er en sånn låt som foreldre på sikt kan ende opp med å synge for barna sine. Hvilket bringer oss over til Sverige. De svenske hitlistene er nemlig ganske annerledes enn de norske. I Spotifys hjemland pusher de nå grensene for hvor mye rart som skal få lov til å dominere Sverigetopplistan før den må legges død og begravet. Som vi har nevnt her i Musikkmagasinet tidligere, er den største utfordringen for en dynamisk svensk hitliste sovesangene til Humlan Djojj, en gullig humle skapt av Staffan Götestam, der sangene er sunget av dattera Josefine. Åpenbart har svenske foreldre sluttet å synge nattasanger til barna sine, og trykker play på Spotify istedenfor.

Album

Midt i krigens sorg

Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.