Solveig Aareskjold 7. sep.
Framprovosert Abort er å ta liv, sa abortmotstandaren. Dersom du drep eit foster, er det det same som om du drep meg!
Ho var ei vaksen kvinne med slekt og familie, jobb og bankkonto, verna av samfunnet på alle kantar. Å påføra henne kroppsleg skade ville vikla meg inn i rettsforfølgjing og straff, å ta livet av henne ville gje meg mange år i fengsel. Den einaste måten å sleppa unna på måtte vera om eg kunne bevisa at eg handla i naudverje.
Dersom ho hadde festa seg til kroppen min og kopla seg til blodomløpet mitt under påskot av at det var mi heilage plikt å bera og næra henne, skulle det ikkje vera reint uråd å få moralsk og juridisk støtte til å gjera det slutt. Sjølv om ho hadde mangla dei organa som gjorde henne i stand til å eta og fordøya mat, og såleis hadde eit reelt behov for å suga kraft av andre, ville eg sikkert blitt møtt med forståing om eg tok ein kniv og skar meg fri.
Og dersom eg i eit anfall av kristen nestekjærleik hadde lata meg lokka til å skriva under på at ho skulle få henta næring frå meg så lenge ho trong det, kunne det jo seinare visa seg at eg hadde teke på meg meir enn eg var i stand til å bera fram. Sidan ein slik kontrakt ville vera i strid med gjeldande lov, hadde eg nok fått rettsleg godkjenning for å kopla henne frå, endå om det førte til at ho døydde.
Svangerskapet er eit så eineståande tilhøve at det nesten ikkje finst nokon ting som det gjev meining å samanlikna det med.
