Solveigs salt

På Skarekula

Naturbarnet Veslemøy må springa ærend for samfunnsdebattanten Garborg.

Haugtussa» er ei lyrisk forteljing av Arne Garborg, utgjeven i 1895, trykt i mange opplag og ofte framført til musikk, no i vinter på Nationalteatret i Oslo. Hovudpersonen er den synske tenåringen Veslemøy, som slit tungt med utanforskap heilt til ho blir åndsfrende og kjærast med den jamgamle Jon. Men etter den første heite natta finn han seg ei anna.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Solveigs salt

Homeriske mødrer

I fjor haust gjekk ei kvinne på tur over ei utmark der det var kyr på beite. Brått kom ei av dei farande som ein tyr på ein arena, tok henne på horna og slengde henne høgt i vêret. Årsaka til denne uventa villskapen var at kua var ei ammeku med alle naturlege instinkt intakte. Ho hadde aldri gått gjennom det traumet det er å mista ungen sin straks han er fødd, aldri stått deprimert og handlingslamma kopla til ein maskin som tappa henne for den mjølka som kalven skulle hatt. Hadde ikkje bonden på garden sett det ovanfrå traktoren på den andre sida av gjerdet, hadde den arme turgåaren blitt stanga i hel som det rovdyret ho blei forveksla med. Å bera avkommet inni kroppen og fostra det med sitt eige blod, og halda fram med å næra det med superkraft frå mjølkekjertlane lenge etter at det er fødd, er alltid ei påkjenning. Likevel er hodyra ute i det fri verken magrare eller meir sjuklege enn hanndyra, og dei lever minst like lenge.

Akilles og krigen

Det som skjer i Europa no, har ein heil del felles med den tre tusen år gamle Iliaden. Grekarane, les Russland, har invadert trojanarane, les Ukraina. Krigen har vart i årevis og fredsforhandlingane står i stampe. Den sympatiske trojanarprinsen Hektor, les Volodymyr Zelenskyj, fører hæren med mot og kløkt og har periodevis stor framgang. Men halvguden Akilles er like uovervinneleg som Vladimir Putin. Elles har det sjølvsagt skjedd store endringar i livssyn og framferd. Mens Putin driv på i år som i fjor, klagar Akilles over at han er utsliten av å kjempa mot folk som aldri har gjort han noko vondt.

Menn som elskar

Iliaden og Odysseen er enkle forteljingar som det er lett å kjenna seg att i. Dei handlar om sjølvsentrerte kvinner og menn som kjempar like intenst for kjærleiken som for rikdom og makt, mens slekt og patriarkat kjem i andre rekke. Dei sympatiske trojanarane taper krigen fordi dei har fått Hera og Athene imot seg, og etterpå vender den skjønne Helena tilbake til han ho var gift med før ho stakk av med prins Paris, utan å få eit vondt ord for ekteskapsbrotet. Så når dei homeriske verka går for å vera tunge og utilgjengelege, er det helst fordi dei stemmer så dårleg med det me trur me veit om oldtida. For å få fullt utbytte er det best å lesa dei som om dei var bøker som kom ut i fjor. Då vil ein sjå at handlinga i Iliaden kickstartar allereie på første side, der ein Apollon-prest vågar seg heilt aleine inn til dei greske okkupantane ved Troja for å kjøpa fri dotter si, som er teken til fange av kong Agamemnon. Agamemnon trugar han med pryl og det som verre er, men presten sender ei gloheit bøn til Apollon, som sender pest og død over grekarane heilt til Agamemnon lèt jenta fara.